søndag 19. april 2020

Gjesteblogg: Farvel, Simo 2

Medsupporter Arne skrev en fremragende twittertråd jeg fikk lov å ta inn som gjesteblogg her.



Wow, for en eftan da. Veldig mixed på at Valakari nå er ferdig. På det beste var Valakari-ball enormt. Lurer på hva han hadde fått til hadde han fått beholdt laget han startet med og plusset på mer klasse. Lett medalje og e-cup til Alfheim.

Men ser og at utviklinga siste halvdel av 2018 og 2019 ikke holder mål. Dog, tenk å ha hatt Runar fit hele 2019. Hadde aldri rykka ned da.
Selvsagt står Simo med hovedansvaret, men har ikke hatt det lett.

Nå har hele greia utvikla seg i feil retning, helt fra desember i fjor gjennom vinteren til i dag. Langt langt bakteppe i dagens avgjørelse. Jeg er ikke sikker på om Simo har tatt oss rett opp, kanskje hadde han endt opp med å gå i sommer uansett hadde vi spilt ball nå.

Så man kan ikke si seg uenig sportslig i at tiden nå er korrekt, spesielt med såpass åpenbare uenigheter.

Personlig er dette nitrist. Simo er en fantastisk fyr. Masse gode samtaler med han, dratt meg med inn bak klubbens dører. Kommer til å savne han an mass. Og det vil mange fans gjøre fordi fra dag en har han vært enorm med fansen og at de spiller for oss.

TIL sliter med omdømmet, neste trener må ha samme syn på fansen imo, være åpen og slå av samtaler ifb med kamper og treninger.
Vel, i motsetning til mange harde kritikere.
Takk for alt Simo Valakari og masse lykke til videre hvor veien enn går.

De siste 5 mnd personlig som TIL-supporter oppsunmeres med ett ord: Nitrist.

Farvel, Simo

Etter aftenenes nyheter om at Tromsø IL og Simo Valakari skiller lag måtte jeg sette noen ord ned på … vel, papir er det ikke, men …

Forsommeren 2017 ble det klart for all verden at Bård Flovik ikke kom til å bli noen langvarig løsning i trenerstolen i Tromsø. Da nyheten kom i slutten av juni om at han hadde fått sparken var de færreste andre enn han selv overraska.

Skjermskudd fra stream fra pressekonferanse
Siste kamp før sommerferien var i Sandefjord, og i forkant av denne kom det en pressekonferanse med en fyr de færreste hadde hørt om før. En pent kledd finne med bling i ørene satt sammen med TIL-ledelsen på Alfheim og ble presentert som klubbens nye trener. Simo Valakari het han, og han hadde hatt suksess med en klubb i Finland før engasjementet der brått ble avbrutt. Spennende, tenkte jeg, men samtidig bet jeg meg merke i en ting: Han snakket utrolig bra for seg, kanskje litt for bra?

Jeg husker ikke hvem jeg luftet min bekymring til, men jeg husker bestemt at jeg tenkte «Dette kan bli en suksess, eller så kan det bli det motsatte, og han blir sittende for lenge pga talegavene».

Simo og supporterne i Sandefjord
I Sandefjord kom Simo bare og var tilskuer, og hilste på oss supporterne. Dette skulle vise seg å være et av hans varemerker. Han tok seg alltid tid til å komme og takke oss som var på kamp, enten det var seier eller tap som lyste mot oss fra storskjermene rundt om på eliteseriens arenaer.

Høsten 2017 ble et slit, men Valakari klarte å snu skuta rundt, og «gutan» berga plassen. Våren 2018 fortsatte suksessen, og Tromsø ble tidvis omtalt i media som en medaljekandidat. Brått tok medgangen slutt. Spesielt mot antatt svakere motstandere slet TIL voldsomt, og ekspertkommentatorene mer enn antydet at Valakari fremsto som en «one trick pony», og at fler og fler nå hadde gjennomskuet hva som skulle til for å slå Tromsø.

Høsten 2018 ble blytung, men heldigvis var det nok lag som var dårligere til slutt til at også 2019 skulle tilbringes i Eliteserien.

Det var nå flere som snakket åpent om at Valakari kanskje ikke var rett person på rett sted likevel, men vi hadde jo alle tidvis sett enkeltkamper hvor TIL framsto som verdens beste fotballag. Dette kombinert med finnens svært ufinske framtoning medvirket nok til at vi rett før seriestart fikk nyheten om at klubben hadde forlenga kontrakten med to ekstra år, ut 2022.

2019 ble tungt. Blytungt. De lysglimtene vi tidligere hadde sett med fantastisk fotball ble sjeldnere, og tapene ble enda hyppigere. Som vi alle vet endte det med nedrykk. Jubileumssesongen 2020 skulle tilbringes på nivå to.

Etter en sesongevaluering endte konsekvensene av nedrykket med at klubben fjernet sportssjefstillingen, og sportssjef Svein Morten Johansen valgte derfor å avslutte sitt ansettelsesforhold i klubben. Trenerteamet ble ikke rørt. Samtidig gikk det rykter om at Valakari var i søkelyset hos flere andre klubber som var på trenerjakt.

Vinterens treningskamper var så som så, det ble veldig klart at TIL mangler en skikkelig målscorer, men man håpet at dette skulle løse seg før sesongstart. Så kom koronaen. Alt ble forandret, og plutselig eksploderte ryktebørsen: Styret og spillerne skulle være innkalt til hastemøte!

Det tok ikke lang tid fra ryktene begynte å gå til bekreftelsen kom. Det var uenighet mellom klubben og Valakari om veien videre, og man hadde derfor kommet til at man skulle skille lag.

Jeg må innrømme at de siste månedene har jeg ofte tenkt på førsteinntrykket mitt fra pressekonferansen der den nye treneren ble presentert. Kanskje jeg hadde rett, kanskje varte det litt for lenge med Valakari?

Jeg er ikke i tvil om at du gjorde noe du trodde på, Simo. Jeg er ikke i tvil om at du prøvde ditt beste. Det som derimot skar seg var manglende vilje (eller evne) til å skifte kurs når det ikke fungerte. Jeg hadde gjerne sett at Tromsø fikk kjempesuksess med Valakari-fotballen, men når den suksessen ikke kom så skulle jeg enda mer gjerne sett at Valakari-fotballen ble endret, i stedet for at du sto beinhardt på den.
Banner fra sesongslutt 2018
Vel, nå er nok et kapittel i klubbhistorien over, og vi venter i spenning både på å se hvem som skal føre skuta videre, men også på om det blir noe hav å sjøsette skuta i igjen etter koronaen.

Jeg håper du lykkes videre i din karriere, Simo, og så håper jeg både du og TIL-ledelsen har lært noe av de årene du var i verdens nordligste helprofesjonelle fotballklubb.

onsdag 15. april 2020

Idræt

Må jo bruke fotballbloggen til noe, også nå i koronaens 2020. Hos Nasjonalbiblioteket kom jeg over denne avissaken, som jeg har skrevet av og modernisert språket noe i for å gjøre den mer tilgjengelig.



I «Forældre og børn» skriver kaptein H. Angell en utmerket artikkel om idrett, hvorfra følgende gjengis.


– Nylig kom jeg forbi en skole i en fjellbygd Det var friminutt.  Utenfor skolen, langs veggene, sto gutter og jenter hutrende og blåfrosne. Nedenfor lå et islagt tjern og lo i solskinnet, ovenfor vinket en skibakke så smilende at det lyste på «langan lei». Men ikke et skipar med opp i bakken eller muntre skøyterunder på tjernet var å se. Barna ville svært gjerne gjort noe annet enn å fryse  og kjede seg, men læreren hadde ikke lært å utnytte friminuttene, og det var foreldre i bygda som anså idrett for å være syndig! Sure, dvaske fjes!

Hvor mange oppdragende friminutter går ikke tapt i Norge hver dag!

Foreldre og Lærere! Send barna ut på «leikarvollen», idrettsplassen, skibakken, skøytebanen, skap en glad ungdom, djerv og frisk, en ungdom som bærer hodet høyt, som bærer øyne som stråler av livslyst og livsmot, en ungdom som kan ta fatt i dette land så den kan både verge det, rydde det og bygge det.

Det fins alltid en hel del av våre kjære småfolk som ikke kan se et tre, et plankegjerde eller lignende, uten at de får en uimotståelig trant il å klyve og klatre, til å våge noe – selv om det blir flenger i bukser eller skjørter, og skjenn og juling attpå. Andre kan ikke se båt og seil, ski, kjelke eller skøyter uten å ville prøve farten. Det kribler i dem; ut vil de, ut må de. La dem gjøre det, skaff dem idrettsøvelser, der får de bruk for sitt overmål av mot og kraft.

Andre av våre kjære barn er noen virkelige «dydseksemplarer», holder pent i mors kjole, sitter pent inne, glemmer aldri å ta på seg frakk og kalosjer. Send dem ut i herdende idrettslek, de kan ellers komme til savne den freidighet og det mot som må til på seilasen ut fra hjemmets lune favn.

– Hvor mye øl, brennevin, kaffe, tobakk – ja, hvor mange frakker og kalosjer har ikke norsk ungdom spart seg selv og far og mor for i de siste år. Ungdommen ser friskere ut. Idrettslivet har gjort det, påstår man Hva skulle ellers ha bevirket forandringen.

Vi er imidlertid bare begynt på det å få en idrettsungdom. Vi trenger [å komme] lenger frem. Vårt  land krever det, og innbyr oss til det med åpne armer.

Og våre tradisjoner krever det også Våre sagaer forteller oss om hvilket djervt, friskt og kjekt folk som bodde her i gamledager. Fattige og få var de, men sterke og mektige var de, med faste karakterer, de var trofaste, ærekjære – – Idrett hørte med til mannens dannelse; sunn sjel i sunn kropp, uten de to ting forent var en mann ikke en mann. Og slik burde det være nå også, være fedres mål må også være vårt.

Vi har i idretten en gammel nasjonal arv, som det er vår plikt å ta opp og verne om, holde hellig. Den er alle nordmenns eie, fattigmanns som rikmanns, gutters som jenters.

(Avskrift og språkmodernisering fra Nordlands Avis 6.3.1902)