Retro: Avspark etter midnatt.

Hurtigruten passerer fotballbanen i
Honningsvåg sommeren 2015.

Etter at media begynte å skrive om TILs ønske om en eliteseriekamp klokka 2200(+) sesongen 2024 kom jeg til å tenke på en liten historie jeg kom over da jeg laget oversikt over alle kamper i den nordnorske cupen. Sommeren 1948 ble nemlig en kamp forsinket og spilt etter midnatt!

På grunn av reiseavstandene var nordnorske lag som kjent utestengt fra å delta i allnorsk fotball, og med unntak av noen få enkeltoppgjør hvor lag fra Helgeland klarte å snike seg inn mot trøndersk motstand i 1. runde. Fra 1963 ble det endelig mulighet også for nordnorske lag til å kvalifisere seg inn i norgesmesterskapet, men fortsatt ble det også arrangert NNM i noen år til. Det siste nordnorske mesterskapet ble spilt i 1969, og regjerende mester er dermed de gulkledde fra Bodø som slo det som noen få år senere skulle bli nordnorges første allnorske toppdivisjonslag, Mjølner.

Oppsettet i denne cupen var lenge preget av kummerlige reiseforhold og dårlige hjemmebaner. En rekke kamper ble spilt på nøytral bane, og spesielt i de første rundene var det svært vanlig med walkover. En raritet med moderne fotballøyne er at ofte ble oppsettet for første runde gjort ut fra hvem som uansett skulle møtes i seriespill på samme tid som runden skulle spilles, så man kunne kombinere og gjøre kampen gjeldende både som seriespill og cupkamp. Dette gjorde at om det sto uavgjort etter 90 minutter delte man ut ett poeng til hvert lag, og fortsatte så med ekstraomganger for å avgjøre hvem som skulle få avansementet til neste runde i cupen. Faktisk skjedde det så sent som i 1964 at Sandnes fra Sør-Varanger trakk seg fra cupen etter å ha spilt uavgjort mot Vardø i ordinær tid. Grunnen til at de trakk seg var oppgitt til å være svært dårlig vær, og dårlige utsikter for å komme seg hjem samme kveld om de først måtte vente på ekstraomganger, og så faktisk spille dem. Ved en annen anledning var det et lag som ble oppgitt å ha trukket seg etter ordinær tid fordi spillerne var for slitne til å gjennomføre ekstraomganger.

Men, tilbake til nattfotballen som er grunnen til at jeg skriver denne bloggposten. 1. august i 1948 skulle IF Stein fra Hammerfest møte Honningsvåg Turn&IF til kamp i 1. runde i cupen. Kampen skulle spilles i Honningsvåg, og da planla selvsagt Stein å reise med hurtigruta, som det forøvrig i avisene fra denne tida kryr av saker om at har satt opp rute fra Mosjøen (Hvor det jo da var jernbanestasjon) til nettopp Honningsvåg.

VfA, 2.8.48

Så veldig mange kilder i avisene om kampen har jeg ikke klart å finne, men da avisene kom ut 2.8. har mange trykt resultatoppdateringer fra cuprunden, mens de fleste bare skriver om oppgjøret Stein-Honningsvåg (Det var på denne tiden ikke uvanlig med «amerikansk oppsett» på kampresultater, der bortelaget ble nevnt først) at det «ble spilt kl. 24 i natt».

Den eneste avisen som faktisk har hatt så sen deadline natt til 2.8. at resultatet er kommet med er Vestfinnmark Arbeiderblad, som kom ut i Hammerfest. Avisen er i dag blitt til Finnmark Dagblad, men i 1948 var de fortsatt offisielt organ for Det Norske Arbeiderparti i Vestfinnmark. De kan melde at Stein i natt hadde seiret over Honningsvåg med 6-1, men skriver ingenting om årsaken til at kampen ble spilt så seint.

For å finne grunnen må man faktisk sørover til Narvik. Lokalavisa der, Fremover, skriver nemlig ikke bare at kampen ble spilt på natta, men føyer også til at avsparktidspunktet var ved midnatt (Kampen ble altså spilt 2.8. og ikke 1.8. slik det sannsynligvis står i diverse arkiver), og at årsaken til dette var at båten hadde blitt forsinka.

Fremover, 2.8.48

Nordlys, 4.8.48

Nyheten om nattfotballen kunne man kanskje vente at ville spredt seg en god del mer, men utenom at Nordlys har en notis om dette 4.8. finner jeg lite stoff om dette. Notisen i Nordlys er til gjengjeld ganske god, og forteller at avspark faktisk var 0030, ikke midnatt. Den sier også at tidspunktet tatt i betraktning var det et ganske tallrikt publikum, og avisen hyller også både hjemmelaget og publikum som gikk med på at kampen ble spilt på det noe uvanlige tidspunktet uten å protestere!

Mens man krysser fingre og tær for at NFF og TV2 går med på Tromsøs idé om en midnattsolkamp på Romssa Arena (eller Alfheim stadion som de fleste fortsatt kaller det) kan man sende noen varme tanker til de som etter en seig båttur fra Hammerfest til Honningsvåg på ettermiddagen/kvelden den første augustdagen i 1948 endte opp med å spille kamp klokka halv ett!

Hamburg - Paderborn 1-2

Da det ble klart hvilke lag som skulle møtes i den norske cupfinalen ble det umiddelbart klart for meg at jeg ikke kunne tilbringe helga i Oslo. Etter litt leting i terminlister og annet ble derfor kursen tidlig fredag ettermiddag satt mot Gardermoen for å fly til Hamburg, hvor det var en lang rekke kamper å velge mellom. På toget ut mot flyplassen sjekket jeg «min terminliste» i Futbology-appen, og fikk et lite sjokk av at alle breddekampene jeg hadde sett meg ut var borte! Litt googling tilsa at vinteren hadde gjort sitt inntog, så plutselig hadde jeg gått fra fire til en planlagt kamp i helga. Solid nedtur! Jeg oppdaget at det også var togstreik, så å komme seg for eksempel til Hannover for å se kamp der fredagskvelden var også lite aktuelt. Fredagskvelden ble derfor brukt til en lang gåtur i Hamburg sentrum, før jeg inntok et solid måltid og tok kveld på hostelet hvor jeg hadde hyret meg inn. Da lørdagen opprant spaserte jeg så tilbake til Hauptbahnhof, og fulgte strømmen til jeg hadde gått av, skaffet meg brønsj, og inntatt Volksparkstadion for å se 2. bundesliga-kampen mellom Hamburg og Paderborn.

Etter å ha funnet riktig inngang tok jeg meg opp ca 150 trappetrinn til jeg var på plassen min, som faktisk var hakket bedre enn jeg først hadde trodd. Til venstre for meg hadde jeg hjemmesupporterne på kortsida, mens ned til høyre for meg befant de tilreisende seg. Lagene entret banen, og vi fikk noe så sjeldent som tifo fra familietribuna, i det som virket som en jubileumsfeiring for barnesupporterklubben.

Etter litt innledende «føle hverandre på tennene»-spill tok hjemmelaget mer eller mindre helt over, og det føltes ganske fortjent da de etter ti minutter hamret et skudd i mål til 1-0. Stor jubel over mesteparten av stadion.

Egen lykke er fint å juble for, men man skal ikke kimse av den gleden andres ulykke kan gi, så da det ble annonsert at Kaiserslautern hadde tatt ledelsen over Hertha Berlin kom det også en solid dose jubel. Tross HSV-overtak, så virket det ikke helt overbevisende, og gjestene kom innimellom til noen sjanser. Det var derfor på ingen måte noe poengran vi så utkrystallisere seg da vi i det 20. minutt fikk 1-1.

Skulle noen ledet til pause skulle det nok vært hjemmelaget, men tross overtak og en god del målsjanser sto det fortsatt 1-1 da de ambulerende ølselgerne kunne returnere for å få fylt opp tankene på ryggen, mens publikum forsvant for å kjøpe noe å bite i. Selv forholdt jeg meg helt i ro, og fikk se at det å kaste de pappgreiene som kan holde fire ølglass nedover tribuna var en populær pauseaktivitet.

Andre omgang kom i gang, og nå virket Paderborn langt mer frampå enn de hadde vært i første omgang. Om det var dette som gjorde at det ble noe uro i bortesvingen vet jeg ikke, men det begynte etterhvert å hagle med ølglass i begge retninger over gjerdene rundt bortefeltet. Det var virkelig dårlig stemning her ei stund, og jeg så også en som var på forsiden av feltet og plukket ned flere bannere, så jeg håper DHZ-podden kan finne ut om det var noe spesielt på gang.

Da vi passerte en time spilt fikk en Paderborn-spiller ballen like over midtbanen. Det så umiddelbart ut som dette ikke skulle bli farlig, men så skled han som hadde muligheten til å stoppe ham. Han fikk dermed løpe ganske alene mot mål, og gjorde ingen feil da han avsluttet forbi keeper og til 1-2-ledelse for de for anledningen svartkledde.

Flesteparten av de noe over 52000 tilskuerne fortvilte, dette hadde både de og duene som bor på stadion sett så mange ganger før. Et HSV som burde vært klart bedre enn motstanderen var i ferd med å rote bort poeng. Et lite håp ble dog tent da vi i det 69. minutt fikk en VAR-situasjon. Dommeren løp ut, og da han gjorde om et gult kort til et rødt ble hjemmefansens piping raskt gjort om til jubel. Skulle et tallmessig overtak gjenspeile seg ute på gresset de siste vel tjue minuttene?

Dessverre, Adam var ikke så lenge i paradis, og det var ikke HSV heller. Knapt ti minutter senere fikk vi igjen se dommeren løpe ut til sidelinja etter å ha dømt frispark. Igjen tok han seg til baklomma, og denne gangen var det hjemmelaget som ble redusert til ti mann.

Det var i sluttminuttene tydelig at det ene laget forsvarte en ledelse mot et rimelig desperat lag. Vertskapet kom til sjanse etter sjanse etter sjanse, men tross over ni minutters overtid, flere scoringer ble det ikke, så da dommeren avsluttet kampen sto det fortsatt 1-2.

Etter å ha bivånet spillerne takke sine respektive supportere for støtten forlot jeg stadion, og fant ut at jeg skulle gå til S-bahn-stoppet før der jeg gikk av, noe som gjorde at det var betydelig enklere å komme seg på toget, som da det kom dit jeg hadde gått av alt var ganske stappa.

Ettersom alle kampene jeg hadde tenkt å se resten av dagen var avlyst dro jeg tilbake til rommet og så Molde vinne cupfinalen, før jeg igjen dro ut i Hamburgs gater på jakt etter mat før jeg søndag skal reise hjem med tog og båt.

Vålerenga - Tromsø 1-1

Siste serierunde. Vålerenga på direkte nedrykk. Tromsø i posisisjon til både å ta sølv, bronse eller havne utenfor pallen. Med andre ord helt ville tilstander. Oppi alt dette skulle jeg spille adventskonsert med USO, men den skulle heldigvis være ferdig en halvtime før kampstart. Da applausen la seg stormet jeg derfor ned i garderoben og fikk på meg noen fler lag med ull under dressen, og fikk deretter skyss fra min tubaspillende sidemann opp til borteinngangen på Intility hvor det altså var klart for eliteseriekamp mellom Tromsø Idrettslag og Vålerenga Fotball Elite.

Da jeg entret stadion var det alt spilt ca fem minutter, og bortefeltet som hadde levert en finfin tifo var helt stappa, så innledningsvis måtte jeg bare stå på platten der man kommer inn. Etter noen minutter her så jeg at det var litt glisnere litt lenger bort, og klarte å presse meg bort så jeg ble stående ved siden av Ulf-Johnny. Tross sang og hopping og flagging og litt pyro nå og da, «Gutan» virka litt paralyserte, men noen lyspunkter fikk vi likevel da det tikket inn svært positive resultater fra øvrige eliteseriearenaer hvor både Brann og Viking hadde havnet bakpå i sine kamper.

Da det ble pause sto det fortsatt 0-0, og vi levde i håpet om at vi kanskje skulle få se noen mål i vår banehalvdel da lagene etter laaaang tid kom ut fra garderoben, etter sigende fordi alle andreomganger i runden skulle starte samtidig.

Dessverre lot det til at det var Vålerenga som hadde utnyttet pausen best, og foran et langt fra fullsatt stadion fortsatte spillet å foregå foran Østblokka som for anledningen hadde fyrt godt opp, og toppet det hele med å kaste litt pyro inn på eget kunstgress. Ikke veldig populært.

De blåkledde fortsatte likevel å peise på, og litt etter at timen var spilt kom kalddusjen for oss røde og hvite. Etter et hjørnespark satte Vålerengas serbiske spiss inn 1-0, og etter at et lite håp ble tent for en stakket stund av at storskjermen opplyste om en VAR-sjekk ble spillet til slutt sparket i gang igjen fra midtbanen så målet ble stående.

På bortefeltet ga vi likevel ikke opp, og da klokka tikket mot nitti minutter hadde TIL virkelig fått opp dampen. Det ble varslet seks minutter overtid, noe VIF-spillerne lot til å ha mest lyst til å bruke til å ligge på rygg og ha krampe. Tromsø fikk likevel etterhvert spilt såpass at oslogutten Jakob Napoleon Romsås fikk hamre ballen i mål til 1-1 tre minutter på overtid!

Vi hadde et ørlite håp om at de rødhvite skulle karre til seg enda et mål, men da kampen ble blåst av sto det fortsatt 1-1, og slik de andre kampene hadde endt medførte det at Vålerenga nå skal spille kvalik mot Kristiansund, mens Tromsø kan forberede seg på europacupkvalifisering sommeren 2024!

Vi feiret litt med spillerne, det ble delt ut en del trøyer, TIL fikk overrakt prisen som årets klubb i Eliteserien (Prispengene ble direkte overrakt videre til Forza Tromsø), og så var det slutt for i år. Jeg satte kursen hjemover via en kebabsjappe, og konkluderte med at dette hadde vært et ganske annet TIL-år enn de tidligere sesongene jeg har fulgt laget tett.

Vil du se flere bilder fra kampen anbefaler jeg som vanlig fb-galleriet til Gry. (Foreløpig har hun ikke lagt ut noe fra denne kampen, men det kommer nok)

Häcken - Bayer Leverkusen 0-2

Da det ble klart at de svenske mesterne fra Hisingen skulle spille høstens europacup-gruppespill på lånt gress på fastlandet, slo groundhopperhjertet noen ekstra slag. Jeg ordna billetter og fylte bilen med medsammensvorne (Sören, Ole Jakob og Jon Are) og satte kursen sørover. Vi plukka så opp André ved Svinesund, og kom etterhvert fram til Göteborg hvor vi møtte Silje og den andre André (som hadde tatt bussen nedover) og inntok et bedre måltid før vi kom oss avgårde mot arenaen for kveldens Europa League-kamp mellom Häcken og Bayer Leverkusen.

Vi kom fram til Nya Ullevi (Som altså er betydelig eldre enn stadionet like ved som i dag heter Gamla Ullevi) litt senere enn planlagt, og fikk ved ankomst se noen helt grusomme køer. Da vi endelig hadde kommet oss inn hadde det alt blitt spilt i ti minutter, men fortsatt sto det 0-0. Dette skulle dog ikke vare lenge. Vi hadde knapt funnet plassene våre før fenomenet Boniface gjorde det han gjør best og sendte gjestene i ledelsen, tilsynelatende uten at noen hevet et øyenbryn blant de syngende Bayer Leverkusen-supporterne som bare sang videre på sangen de var i gang med.

Tross at flere i følget på forhånd hadde hørt rykter om at Bayer Leverkusen var en klubb nesten like ribbet for bortesupportere som det hjemmelaget her i kveld ofte beskyldes for å være, så var det nemlig en ganske solid gjeng med tyskere som var stappet sammen oppe i et hjørne på det imponerende, men alt for alt for store stadionet. Deler av stadion var for øvrig sperret av med store stillaser, så noe vedlikeholdsarbeid pågikk tydeligvis, uten at det på noen måte gjorde inntrykket av en utrolig lite intim arena noe bedre på en dag med bare vel 11 000 av totalt 40 000 plasser fylt opp.

Häckens supportere viftet litt med noen flagg innimellom, og noen av dem hadde nok hatt noe mer på gang for utenfor inngangen bak hjemmefeltet så jeg en politibil stå parkert med noen enorme fyrverkeribatterier utenfor, men det var lite som tydet på at noen hadde klart å få med seg inn på stadion noe pyroteknikk av noe slag. Ute på en ganske så vinterlig gressmatte hadde de tilreisende rimelig god kontroll, og når de gulsvartstripete like før pause klarte å sløse bort en helt enorm mulighet var det lite som tydet på at de skulle få noe ut av denne kampen.

0-1 var pauseresultatet, og flere i følget mitt utnyttet anledningen til å kjøpe seg en stadionpils, tross lav alkoholprosent og enda lavere lufttemperatur. Selv forholdt jeg meg i ro, og mens det snødde stadig tettere kom etterhvert spillerne tilbake for nye 45 minutter.

Heller ikke andre omgang ble noe fyrverkeri verken på eller utenfor banen. Folket fra Leverkusen leverte en ganske jevn innsats på tribunen, riktignok med noen veldig imponerende lydtopper et par ganger, mens spillerne virket å ha grei kontroll på sin del av jobben. Etter en knapp halvtime av andre omgang kom så 0-2, og var ikke borteseieren klar fra før ble den det iallfall da.

Häcken kom riktig nok til noen halvsjanser mot slutten, men da kampen var over kunne Per-Mathias Høgmo ikke gjøre annet enn å konstatere at dette ble for tøft, og at laget hans nå ikke har annet å spille for i siste kamp enn heder og ære.

Vi forlot stadion, fant tilbake til bilen, og kom oss etterhvert tilbake på veien nordover hvor det nå var et føre som gjorde at forbruket av spylervæske nesten var høyere enn forbruket av bensin. Etter å ha sluppet passasjerene av på passende steder fikk jeg så endelig parkert, og i det klokka passerte fire kunne jeg trekke dyna over meg og prise meg lykkelig for at jeg i det minste ikke satt på en buss som forlot byen der «alla heter Glenn» klokka ti på tre.

Tromsø - Haugesund 2-1

Jeg har jo nesten gjort det til tradisjon å dra på siste hjemmekamp for året i Tromsø, og i år var ikke noe unntak. Ble henta av Martin og faren hans grytidlig søndag morra, og ekspedert til Gardermoen for en begivenhetsløs flytur til Nordens Paris. Etter å ha fått i oss litt brønsj skilte jeg og Martin lag, og jeg fant et sted å varme opp til dagens hovedattraksjon med å se TIL2020 spille kvalik og nok en gang glippe opprykket til Toppserien. Jeg staket deretter opp kursen mot Romssa arena, eller Alfheim stadion som de fleste fortsatt kaller det, hvor det skulle spilles eliteseriekamp mellom Tromsø og Haugesund.

På plass på stadion inntok jeg «Store Stå» pub, og etter litt sosialisering her dukket ingen ringere enn StuntPegg opp, og jeg ble attpåtil headhunta til en liten prat med henne om nordnorske avstander. Den ferdige videoen kan du se her, men les gjerne ferdig bloggposten først. Etterhvert seig vi ut i novemberkulda, og tok plass på en livsfarlig glatt tribuneseksjon for å heie fram «Gutan» til en sårt etterlengtet hjemmeseier.

Ved innmarsj skulle det presenteres en nordlys-tifo, som Forza Senior-nestor Ulf Johnny var så gira på å få i gang at han prøvde å presentere sin lille brikke i mosaikken lenge før alle andre. Vi klarte heldigvis å stagge ham, og på rett tid fikk nordlyset vaie over tribuna. Kampen ble så blåst i gang, og nesten umiddelbart stoppet fordi det ble fyrt av haugevis av bluss som røykla både banen og tribuna.

Etter noen minutters ventilering ble spillet gjenopptatt, og innledningsvis følte spillerne hverandre litt på tennene. På tribunen sang og sang og sang vi, og med flagging, hopping, roping, vifting med skjerf og innimellom ett og annet bluss ble spillerne i sine nye tredjedrakter jaget framover, og etter vel 34 minutters spill skjedde det endelig. Kent-Are Antonsen slo inn et hjørnespark, og etter ting jeg ikke hadde mulighet til å se detaljene i sendte Christophe Psyché ballen i mål til 1-0!

Etter målet ble det blusset litt, til, før vi fikk spilt ferdig de siste vel ti minuttene av første omgang, og så fikk et lite kvarters pust i bakken fortsatt med ettmålsledelse. Det kom samtidig rapporter fra andre arenaer om at det var lite hjelp der å hente i medaljejakten, her måtte jobben gjøres selv.

Da andre omgang startet kom nord-rogalendingene ut i hundre, og hadde nesten umiddelbart et krav om straffe som var så skarpt at treneren pådro seg gult kort i stedet for at Ulf-Johnny fikk rett i sin spådom om at det kom til å bli straffespark. TIL gjenvant etterhvert kontrollen, og sju minutter ut i omgangen hamret vår «danske dynamitt» Niklas Vesterlund ballen i mål til 2-0! Nye episke jubelscener!

Vel ti minutter senere fikk vi oss en solid støkk. FKH så ut til å score på et hjørnespark, men det viste seg at noen hadde vært offside så målet ble annullert. De hvitkledde fortsatte likevel å ha initiativet i kampen nå, og det var slett ikke ufortjent at de i det 73. minutt endelig fikk en redusering.

Resten av kampen ble naturlig nok ganske nervepirrende ettersom ledelsen igjen var nede i bare ett mål. Et kort øyeblikk trodde vi at Maï Traore hadde sendt oss opp i tomålsledelse igjen, men han var så langt offside at jeg nesten trodde han var på Fløyabanen lenger nord på Tromsøya da ballen ble spilt mot ham, så dette ble kjapt avvinket.

Heldigvis klarte TIL å holde unna, og endelig kunne Forza Tromsø og alle andre TIL-supportere igjen juble for en hjemmeseier, og det å fortsatt ha alt i egne hender i medaljekampen foran siste serierunde. Siden det var årets siste hjemmekamp ble det litt ekstra feiring, og det er mulig at Noen™ lot seg rive med litt og igjen endte opp delvis avkledd.

Jeg kom meg etterhvert avgårde fra stadion, og ble skysset til flyplassen, kom meg sørover, toget via Lillestrøm til Haugenstua, og var hjemme i sofaen igjen omtrent seksten og en halv time etter at jeg hadde forlatt hjemmet.

Vil du se flere bilder fra kampen anbefaler jeg facebook-albumet til Gry!

Rosenborg kvinner - Vålerenga damer 1-0

Jeg hadde denne lørdagen i slutten av november håpet å ta turen til Surnadal for å se om de klarte å slå Herd i opprykkskvaliken (Det klarte de), men en svært dårlig værmelding over fjellet gjorde at jeg slo fra meg dette. Etter en tur på gårdsbutikk og på Bondens marked på formiddagen bestemte jeg meg derfor for å få litt kortreist fotball i høstkulda og kjørte til Grorud og tok t-banen ned til Ullevaal for å se kvinnecupfinalen mellom Rosenborg og Vålerenga.

Lagene hadde endt serien på de to første plassene i serien, og RBK-trener Lein la ikke skjul på at de var svært sugne på revansj nå. Inn mot avspark (Som irriterende nok var et kvarter senere enn jeg hadde innbilt meg) dukket det opp syngende grupperinger i begge ender av banen, men flertallet av det noe skuffende fåtallige publikummet hadde plassert seg på de to langsidene.

Da lagene entret gressmatta vartet begge supportergrupperingene opp med tifoer, RBK en som fokuserte på cuphistorikken til klubbens forgjenger Trondheims-Ørn, mens VIF virkelig slo på stortromma med en svært avansert Tetris-inspirert affære med en animert brikke som skled nedover!

Da kampen kom i gang hadde begge lag noen halvgode perioder, men denne førsteomgangen ble aldri noe fyrverkeri. Jeg fikk heldigvis selskap av den rogalandske stickerssamleren «Ryger» så jeg hadde noen å snakke med, for ute på banen var det utenom en helt vanvittig RBK-mulighet lite annet enn noen halvsjanser å skrive hjem om.

Etter at pausesignalet ble noe forsinka etter en kneskade rett før lagene skulle gått i garderoben sto det fortsatt 0-0 da dommeren sendte spillerne ut.

Da lagene kom tilbake og spillet ble gjenopptatt fyrte Vålerenga-supporterne opp masse pyro, og trakk opp et banner som mer enn antydet at dette skjedde etter ønske fra lagets målvakt. Dommeren hadde tydeligvis fått klar beskjed fra øverste hold om hva som skulle skje i slike tilfeller. Ingen røyk kom utover banen, ingen bluss ble kastet, alt foregikk i sømmelige former, men spillet ble umiddelbart stoppet, og det kom trusler om at kampen kunne bli avbrutt. Bare latterlig av forbundet, her kunne man helt uproblematisk spilt videre.

Da blussene sluknet ble spillet gjenopptatt, og det virket som om fyringa hadde gitt de blåkledde jentene mye energi. De første 15-20 minuttene av omgangen handlet nesten alt om Vålerenga, og de kom også til en situasjon hvor de hadde et såpass velbegrunnet krav om straffespark at noen på benken pådro seg gult kort for protester.

Vi hadde så smått begynt å forberede oss på at dette kunne gå mot 0-0 og ekstraomganger, da det virket som om RBK hadde skjønt at pausen var over, og snart kom også de til en situasjon hvor de måtte leve med et ikke innfridd krav om straffespark. Frustrasjonen over dette skulle dog vise seg å bli kortvarig, da en fremadstormende RBK-spiss med et drøyt kvarter igjen av kampen ble felt av VIFs målvakt, og dommeren pekte på straffemerket. Straffen ble skutt i stolpen før returen ble snappet opp av ei som så ut til å ha tyvstarta over streken uten at VAR påpekte dette, og ballen ble til slutt skutt i mål til 1-0. Stor jubel fra alle trøndersympatisører.

Av de 2687 tilskuerne (Skryt til NFF for å oppgi det som sannsynligvis var det reelle tilskuertallet) var 64 sjekket inn i Futbology-appen, og det var nok ikke bare på supporterfeltene at «bortelaget» Vålerenga sine fans var i flertall. Da et frispark ble nikket i tverrliggeren gikk det et sukk gjennom disse, skulle det virkelig ikke gå å overliste RBK i dag?

Da vi passerte 90 spilte minutter ble det varslet 7 tilleggsminutter, og da drøyt fire av disse var spilt eksploderte de blå i glede. VIF hadde utlignet, og jeg og min frosne sidemann sank frustrert sammen. Måtte vi virkelig pine oss gjennom ekstraomganger? 

Da jubelscenene stilnet ble det tent et nytt håp hos Rosenborg-folket. Dommeren holdt seg til øret, og på storskjermene sto det «Sjekk av mål»! Etter litt venting kom beskjeden blåtrøyene hadde fryktet: Målet var annullert! (Som VAR-tilhenger vil jeg her si at NFF godt kan finne en måte å formidle hva grunnen til annulleringa var også til oss som ser kampen på stadion!)

Ikke uventet ble de siste minuttene preget av mange ukvemsord i retning fotballforbundet fra VIF-fansen, men tross en solid sluttspurt fra de blå sto det fortsatt 1-0 til RBK da dommeren blåste av. Mens de trønderske jentene fant fram gullhatter og feiret sammen med supporterne sto en solid gjeng fra Oslo øst og sang om sitt hat mot NFF mens seriemesterne kom og takket dem for støtten.

Jeg forlot stadion ganske raskt, og fikk fra t-banestasjonen se det bli skutt opp fyrverkeri over stadion, akkompagnert av buing fra de som ikke var igjen for å feire cupgull og norgesmestertittel.

Mauerwerk 1b - Aspern 4-5

Jeg hadde egentlig bare planlagt fem kamper på denne turen, men etter å ha blitt gjort oppmerksom på en mulighet for en kveldskamp også søndag dro jeg fra kampen nord for elva, byttet fra trikk til tog før jeg fant meg noe börek-aktig å spise, og deretter tok jeg buss det siste stykket. Google maps hadde løyet for meg angående hvor man kunne gå inn til banen, men etter en liten spasertur fant jeg riktig ende av anlegget til Ostbahn XI som ikke skulle spille nå, og kom meg inn for å se Oberliga B (som jeg tror er nivå 7)-kampen mellom FC Mauerwerk 1b (som jeg tror betyr reservelaget) og SV Aspern.

Anlegget hadde som så mange andre heromkring et lite serveringssted integrert, men dette lå laaaangt unna kunstgressbanen hvor kveldens kamp skulle spilles. Da jeg kom fram dit fant jeg til min store glede ut at her også var en mindre kioskbu, hvor det ble spilt deilig balkansk musikk. Gleden ble dessverre kortvarig, da denne ble pakket sammen ganske raskt etter jeg kom, så det må ha vært en etterlevning etter en tidligere kamp.

Det lå en liten dis over stadion, og jeg priset meg lykkelig for at jeg hadde vært forutseende nok til å ta med litt tørkepapir i lomma, for kameralinsene mine dugget konstant over av den fuktige lufta og høstkulda. Foran et såvidt tosifra tilskuertall starta kampen, og etter knapt tre minutters spill kunne bortelaget juble for å ha tatt ledelsen 0-1.

Det var liten tvil om at denne kampen var på et lavere nivå enn de jeg hadde sett tidligere på denne turen, men innsatsviljen var det lite å si på. Spesielt hjemmelaget fikk etterhvert opp dampen, og det var på ingen måte ufortjent da 1-1 kom i det 18. minutt etter et veritabelt lynangrep.

Kampen hadde vært preget av svært mange avblåsninger, og spesielt la jeg merke til at det svært ofte ble dømt hands. Etter hva jeg kunne se var det ikke noe feil med noen av disse heller, spillerne var bare generelt uheldige på dette feltet. Jeg er derimot usikker på om det var en hands eller en felling som lå bak da vi tjue minutter etter sist mål fikk et straffespark til bortelaget, som dermed gikk opp i 1-2.

Like før pause vartet de vinrøde (eller kanskje mursteinsrøde) opp med et nytt fint angrep, og det sto dermed 2-2 da lagene fikk en pust i bakken. Hjemmelaget valgte irriterende nok å ta den lange turen bort til garderoben, noe både jeg og de grønnkledte fra Aspern syntes var høyst unødvendig.

Da spillerne endelig returnerte til kunstgresset undret jeg meg om vertskapet var blitt mentalt igjen i garderoben, for det tok bare tjue sekunder fra avspark til grønntrøyene igjen var i ledelsen med 2-3. Mens jeg mer eller mindre konstant pusset dugg fra kameraene mine virket det nå som om gjestene var i ferd med å feste et lite grep om kampen, og etter 70 minutters spill kom så 2-4 før 2-5 kom bare ett minutt senere, noe som ga meg en liten følelse av at ting var i ferd med å bli avgjort.

Hjemmelaget hadde ikke denne følelsen, og bare 95 sekunder etter forrige mål var det deres tur til å juble, mens gjestenes keeper gremmet seg over en grell tabbe som ga 3-5. Når så det som kanskje var dagens fineste skudd ga 4-5 i det 78. minutt virket kampen igjen vidåpen.

Tross et voldsomt press i sluttminuttene, etter 4-5 minutters overtid ble det klart at bortelaget hadde ridd av stormen, og kampen endte 4-5. Jeg trasket på ny gjennom mørket for å komme meg vekk fra stadionområdet, fant tilbake til busstoppet hvor jeg gikk av, og tok en buss-trikk-buss-reise tilbake til overnattingsstedet mitt i Schwechat, hvor jeg underveis fikk se hvorfor det hadde vært så voldsom trafikk av blålys forbi stadion under kampen, da en bergingsbil med en ille tilredt bil kom kjørende forbi mens jeg sto og ventet på en av overgangene.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Maccabi Wien - Gersthofer 2-2

Etter en kort trikketur fra den tidlige kampen jeg hadde sett, over Donau og gjennom bydelen Floridsdorf kom jeg fram til åstedet for neste oppgjør. Jeg trasket rundt hele anlegget (Utrolig tungvint plassering av inngangen), og lokaliserte kunstgressbanen hvor det skulle spilles kamp på nivå 5, 2. landesliga, mellom Maccabi Wien og Gersthofer SV.

Maccabi Wien er som man om man er litt orientert i fotballens verden kan gjette opprinnelig en jødisk klubb, stiftet i første del av 1900-tallet som en reaksjon mot at jøder ikke fikk bli med i «alminnelige» idrettslag. De skriver selv på sine hjemmesider at klubben nå er åpen både for jøder og andre, men med davidsstjerne og hebraiske bokstaver i logoen var det liten tvil om bakgrunnen.

Det hadde småregnet litt hele formiddagen, men i følge værvarselet skulle det ha gitt seg i tolv-ett-tida. Så feil kan meteorologene ta! Da kampstart nærmet seg begynte det å bøtte ned, og det ble direkte utrivelig på det ganske begrensete publikumsområdet ved banen. Jeg hadde heldigvis paraply med meg, så det verste regnet fikk jeg holdt unna.

Lagene hadde tatt innmarsj, myntkast var tatt og alt så klart ut, men plutselig fikk dommertrioen det for seg at de måtte demonstrere litt makt. En fotograf med pressevest og alt mulig satt litt til side for hjemmelagets innbytterbenk, men der ble han nektet å sitte. Han prøvde å protestere, men det ble tydelig at dommeren ikke hadde noen intensjon om å starte kampen før han hadde flyttet seg. Makan til tull har jeg ikke sett siden den overivrige kampverten i Halden tidligere i år.

Nesten ti minutter forsinket ble endelig avspark tatt, og spillet kunne begynne. Det bølget innledningsvis litt fram og tilbake, men det var hjemmelaget som kom til de fleste og største sjansene, uten at disse ble utnyttet. Like før det var spilt et kvarter fikk så gjestene satt ballen i mål til 0-1, og vertskapet kunne gremmes over alle de forspilte mulighetene.

Var ikke frustrasjonen stor nok fra før, så ble det definitivt ikke noe bedre da grønntrøyene fra Gersthof gikk opp i 0-2 med 23:50 på stoppeklokka.

Dette var likevel den vekkeren hjemmelaget lot til å trenge, og bare 100 sekunder senere kom reduseringen til 1-2. Jeg tror aldri jeg har sett noen være så raske med å storme inn i mål for å hente ballen etter scoring. Her skulle det produseres en opphenting!

Blant de omlag 60 tilskuerne var det faktisk hele 12 Futbology-innsjekka, og jeg kom etter hvert i prat med noen av dem, og sant å si var det langt mer givende å snakke med dem enn å prøve å se så mye på kampen fra det lille hjørnet som var satt av til publikumsplasser.

1-2 sto seg til pause, og jeg ofret den lille biten tørkepapir jeg hadde i lomma for å få gnikket litt av en benk som sto ved gressbanen som også var på anlegget klubben 1210 Wien vanligvis disponerer. Fikk tørket såpass opp at jeg kunne slenge rumpa nedpå litt og få hvilt beina litt fram til andre omgang skulle starte.

Etter pause lignet kampen ganske mye på det vi hadde sett i første omgang, og 7-8 minutter ut i omgangen fikk vi nok en gang en utligning, da hjemmelaget satte inn 2-2.

Mot slutten av kampen fikk vi endelig flomlys, noe som strengt tatt burde vært slått på en halvtime tidligere. Begge lag jaget etter det avgjørende målet, og jeg ville nok ikke blitt overrasket om det faktisk kom. Etter mange minutters overtid blåste likevel dommeren av kampen uten at det var blitt flere mål, og med 2-2 som sluttresultat kunne endelig de som skulle spille neste kamp overta kunstgresset, mens jeg raskt forlot stedet med kurs for trikken og muligheten for å se enda en kamp!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.