Haugesund - Tromsø 2-0

Etter to fine dager på Jæren starta jeg søndagen med å forlate AirBnB-en jeg hadde bodd i, og deretter gikk det meste på tverke. Først fikk jeg strekk i leggen på vei til bussen, men jeg kom meg da nordover til Haugalandet, og etter å ha møtt andre supportere på Sportspuben haltet jeg meg oppover til stadion, hvor det skulle være eliteseriekamp mellom FK Haugesund og Tromsø IL.

Jeg fikk deponert bagasjen min innafor gjerdet, og rigga opp et flagg for bruk under kampen, og så starta elendigheta. Foran et bortefelt som i stor grad besto av slekt og venner av Tobias Guddal presterte TIL fryktelig dårlig, men likevel gjorde vi som var på bortetribuna vårt beste for å støtte «Gutan».

Litt uti omgangen fikk jeg høre hjemmesupporterne synge «Vi vet hvor du bor, vi vet hvor du bor, Tobias Guddal, vi vet hvor du bor» i retning TILs midtstopper, uten at det påvirket ham så veldig. Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at vi skulle gå målløse til pause, da vi dessverre måtte bytte ut Leo Cornic fem minutter før pause. Definitivt ikke bra.

Var ikke dette en stor nok strek i regninga, fire minutter på overtid før pause tråklet plutselig tromsøgutten Sebastian Tounekti seg gjennom TIL-forsvaret og hamret ballen i mål til 1-0. Blytungt å ta med seg inn i garderoben til pause.

Etter hvilen var det få tegn til bedring å se hos bortelaget. Etter ei stund gikk jeg på dass for å pisse, og mens jeg sto der fikk jeg høre jubel som definitivt var for kraftig til å komme fra bortefeltet. Jeg kom altså opp igjen til 2-0.

Resten av kampen ble en lidelse. Jeg nøler ikke et sekund med å utrope dagens ad hoc capo-team, Ine og en sørlending jeg ikke fikk fanga opp navnet på som Tromsøs MVP. Mens vi leverte overraskende bra tatt i betraktning at vi ikke var veldig mange langveisfarende (Han som skulle kommet fra Trondheim klarte for øvrig å forsove seg så han ikke rakk flyet. Forventer at vi får høre mer om dette i neste Lidenskapens Pod.) hadde hjemmelagets stående supportere på motsatt kortside en tøff jobb med å prøve å få med seg langsidene, som virket mer opptatt av å sabotere sine egne ved å dra i gang «Haugesund, klappklappklapp» hver gang det ble litt trøkk fra kortsida.

Etter at tilleggstiden var over kom spillerne bort og takket for støtten, og så var det bare å pakke sammen før Arne og jeg hoppet i en taxi ut til flyplassen og kom oss østover igjen. Dette gidder man altså å kaste bort penger på helg etter helg etter helg, men jeg kan iallfall trøste meg med at det i praksis er umulig å havne på direkte nedrykksplass lenger.

Havørn - Våganes 11-0

Etter gårdagens kamp ble det en god natts søvn før jeg startet lørdagen med en rolig spasertur i nabolaget. Da klokka var passert ett kom Håvard og Ingunn og plukket meg opp, og sammen satte vi kursen vestover, til vi hadde parkert utenfor stadionet i Tananger, hvor femtedivisjonskampen mellom Havørn og Våganes skulle spilles.

Det første som skjedde da vi hadde parkert var at Stian som også hadde fulgt Pet Shop Boys' oppfordring om å reise vestover kom ut av sin bil, og sammen gikk vi bort mot banen. Etter å ha passert gjennom en sjarmerende portal under tribuna kom vi ut på forsida, og fikk se at mesteparten av tribuna var avstengt med store gjerder. Skuffende, men for kaffedrikkerne kom det en fattig trøst da det ble satt ut kaffekanner og pappkopper til fri benyttelse.

Før avspark ble det en liten hyllest med blomsteroverrekkelse til hjemmelagets kaptein som sto foran sin siste hjemmekamp for Havørn før han skal legge opp. Blåtrøyene kunne så starte sin jakt på opprykk, men selv om de fikk servert 1-0 på sølvfat av gjestenes målvakt etter to minutters spill var de avhengige også av at Staal Jørpeland 2 avga poeng i sin kamp, og det tikket snart inn rapporter fra Jørpeland om at lite tydet på at det skulle skje.

Foran godt over hundre frammøtte fortsatte jakten på scoringer, men neste nettkjenning ble annullert for en offside, så vi måtte faktisk vente til det var spilt 25 minutter før vi igjen fikk scoring, og 2-0. Fem minutter før pause kom så 3-0 etter en praktheading, en stilling som sto seg til pause.

I pausen foretok Håvard en liten undersøkelse, og fikk høre at grunnen til at tribuna var stengt var at kommunen plutselig hadde kommet på befaring, og deretter besluttet at pga alder måtte den stenges. Vedkommende som hadde kommet med opplysningene virket ikke veldig imponert over de vurderingene kommunen hadde gjort, men sperregjerdet sto iallfall der uten at noen virket helt å vite hvor veien videre gikk for tribuna.

Etter pause virket det som om Våganes hadde bestemt seg for å gi jernet, og noe av det første som skjedde var at en av rødtrøyenes angrepsspillere faktisk løp av seg en sko. Da han hadde fått den på igjen var det neste av betydning som skjedde at en lagkamerat av ham pådro seg sitt andre gule kort og måtte gå i dusjen litt før timen var spilt. Nå virket veien til poeng veldig lang for gjestene som alt var nedrykksklare, og kortere ble den ikke da det påfølgende frisparket endte i mål til 4-0.

Nedrykksklare var også motstanderne til Staal 2, Havdur, og fortsatt var det lite som tydet på annet enn Havørn nok måtte vente til siste serierunde før de fikk avklart opprykket. Havørns trener manet likevel spillerne sine til fortsatt innsats, fordi i verste fall kunne det hele bli avgjort på målforskjell. Mot ti mann responderte spillerne hans godt, og etter at 5-0 kom etter 62 minutter kom i det 74. og 76. minutt også 6 og 7-0, før 8-0 kom med 78:10 på min stoppeklokke.

Med en speaker som ble mer og mer agitert bak mikrofonen kom så 9-0 i det 82. minutt, før vi fikk en tosifret ledelse med 10-0 i det det var seks minutter igjen av ordinær tid.

I det 88. minutt fikk vi så 11-0, før det på overtid kom nok en nettkjenning som ble annullert til de blå.

Kampen endte dermed 11-0, og når da kampen på Jørpeland viste seg å ha 12-1 som sluttresultat var det lite som hadde endret seg i toppen. Havørn må fortsatt ta poeng i sin siste kamp for å være sikre på opprykk.

Håvard, Ingunn og jeg takket Stian for laget, og de to Viking-supporterne leverte meg deretter tilbake til mitt tilholdssted, hvor jeg kunne slå ihjel noen timer med å følge innspurten i Superettan og OBOS-ligaen før jeg bestilte meg en matbit levert på døra.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Varhaug - Kåsen 5-3

Etter at jeg hadde funnet ut at jeg ikke hadde noen unnskyldning for å ikke dra på TILs kamp mot FK Haugesund denne høsten innså jeg at siden Rogaland er en av få fotballkretser hvor det fortsatt spilles breddefotball ville det være ideellt å kombinere eliteseriekampen søndag med litt breddefotball dagene i forveien. Som tenkt, så gjort; Etter å ha avsluttet ukas jobbing fredag dro jeg til Gardermoen, fløy til Sola, ble plukket opp av Terje som skulle til Egersund på kamp, men som kjørte en omvei og slapp meg av halvveis, så jeg kunne se fjerdedivisjonskampen mellom Varhaug og Kåsen.

Da jeg ankom var stadion fortsatt mørklagt, men det var nok lys til å innse at jeg skulle få se fotball fra en av breddefotballens aller fineste tribuner. Etterhvert kom lysene på, og jammen ble ikke også de sagnomsuste varmelampene i taket aktivert så det ble riktig så fint for de frammøtte. Det var for øvrig ikke bare varmelampene som lyste rødt her, for pølsene jeg også hadde hørt gjetord om på forhånd viste seg å bli varmet på en grill fylt med rødglødende trekull, og siden jeg ikke hadde spist siden lunsj passet det fint å få i seg en svært så velsmakende pølse før kampstart, samtidig som jeg fikk plassert bagasjen min på lagerrommet bak grillen.

Ute på kunstgressmatta var det egentlig ikke så veldig mye som sto på spill, annet enn muligheten til å gå ut av sesongen med en god følelse. Varhaug hadde lenge hengt med i toppen av tabellen, men det var nå flere runder siden opprykksdrømmen hadde forsvunnet, men de var sikret plass i neste års cup-kvalifisering. Gjestene fra Kåsen (som jeg jo også var og så tidligere i år) hadde på sin side hatt en mareritt-sesong, og var forlengst nedrykksklare.

Tross det tabellmessige overtaket, innledningsvis var kampen ganske jevn, og selv om jeg hadde en følelse av at det grønnkledte vertskapet var et ørlite knepp kvassere hadde jeg ikke blitt sjokkert på noen måte om gjestene hadde tatt ledelsen. Slik skulle det likevel ikke gå, for i det 18. minutt kunne brorparten av de rundt 150 frammøtte juble sammen med hjemmelagets spillere for scoring og 1-0.

Bare fem minutter senere kom også 2-0 etter en situasjon hvor bortelagets forsvarsspillere fant ut «the hard way» at man bør spille helt til dommeren blåser, og ikke slutte å bevege seg bare fordi man mener målscorer må ha vært offside.

Grønntrøyene virket nå å ha full kontroll på tingenes tilstand, men flere scoringer lot vente på seg en stund. Vi måtte vente helt til det var to minutter igjen til pause før neste mål kom, og det var da Varhaug som økte ledelsen til 3-0, en stilling som sto seg til pause.

I pausen oppfordret speaker folk til å ta en drøs med meg, et ord jeg aldri hadde hørt før men som jeg faktisk ser står i ordbøkene og derfor neppe er helt lokalt. Jeg fikk derfor snakka med flere lokale, før jeg innså at jeg måtte i bagasjen og hente mer strøm til mobiltelefonen. Da jeg kom dit oppdaget jeg at det var dandert et grønt skjerf på kofferten min, veldig hyggelig!

Etter pause fortsatte kampen først i samme spor som i første omgang. Hjemmelaget førte an, og rett før det var spilt ti minutter kom 4-0. Nå var vel kampen avgjort og vel så det? I det 58. minutt forsvant så Kåsens kaptein nesten helt inn bak grillen for å hente tilfart til et langt innkast, noe som ga gjestene 4-1 og nytt håp om å forlate fjerdedivisjon med stil.

Det gikk bare såvidt over to minutter før også 4-2 satt i nettet, og nå begynte vertskapet å se litt stressa ut. Dette var absolutt ikke en del av planen, og med et kvarter igjen av ordinær tid kom også 4-3. Skulle opphentingen bli fullført?

Mens jeg sto og så på begivenhetene ute på matta hadde Varhaugs styreleder dukket opp, og det var ingen hvem som helst. Det var den gamle Stålkam.- og Bryne-spilleren Jan Harald Forsmo som nå var øverste ansvarlig for klubbdrifta her i hjertet av Hå kommune, og jeg fikk tatt meg en selfie og delt med noen av mine Stål-venner hjemme i Mo i Rana. Stor stas, og det syntes nok Forsmo også det var at etter den siste reduseringen slo Varhaug umiddelbart tilbake og økte ledelsen til 5-3.

Det siste kvarteret skjedde det ikke allverden å skrive hjem om. Et høydepunkt var kanskje da dommeren holdt igjen et hjørnespark for Kåsen for å dele ut gult kort til en Varhaug-spiller. Kåsens kaptein spurte AD hvorfor det ikke heller var hjemmelagets målvakt som fikk kortet, og oppfordret ham til å gi dommeren beskjed om det, hvorpå mannen i den neongule trøya kjapt repliserte at om han skulle bedt dommeren dele ut kort til noen var det nettopp til nevnte kaptein!

Etter noen minutters overtid ebbet kampen dermed ut med hjemmeseier 5-3, og Kåsens spillere måtte se at også den siste fjerdedivisjonskampen for denne gang ebbet ut med tap mens Varhaug-folket kunne gjøre seg klare til sesongavslutningsfest hvor de akkompagnert av høy musikk kunne legge planer for hvordan de endelig skulle klare å rykke opp neste år.

Mens jeg ventet på at skyssen min tilbake skulle returnere fra Egersund viste det seg at en av Kåsen-spillernes mor hadde møtt meg før. Da jeg for et par uker siden hadde sett Lyngbø rykke opp i Bergen var det ei dame som var så nervøs på slutten av kampen at hun ikke kunne sitte stille. Det viste seg at hun var mor også til en Lyngbø-spiller, og at breddefotball-Norge av og til er mindre enn man skulle tro!

Etter hvert dukket sjåføren min opp, og fikk meg trygt til de neste nettenes sovested, via en pitstop på en butikk, så jeg kunne samle krefter til lørdagens eventyr.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

FC Oslo - Kraków Dragoons FC 6-0

Tirsdager og onsdager er tradisjonelle europacupkvelder, så hva passer vel da bedre enn å se kamp i en europeisk turnering på en tirsdagskveld. Jeg plukket opp Sören og satte kursen mot Grorud T, hvor vi dumpet bilen et sted det egentlig ikke var lov å stå, og så tok T-banen til Majorstuen. Straks vi kom ut av stasjonsområdet møtte vi Mattis, Martin og Nicholas, og etter en kort spasertur var vi klare for å se Fenix Trophy-kamp mellom FC Oslo og Kraków Dragoons FC.

Fenix Trophy er noe så eksklusivt som en europeisk turnering for breddeklubber, og FC Oslo har gjort tradisjon av å delta her. I år har man fjernet gruppespillet, og det er ren utslagscup med hjemme- og bortekamper, og i åttendelsfinalene som er første runde skulle oslo-laget altså møte polsk motstand. Bortelaget markedsfører seg som en klubb for utlendinger i Kraków, men både navnene i lagoppstillingen og når kampen kom i gang «Kurwa»-ropene tilsa at det også var polske spillere involvert her.

Siden utvalget av fotballkamper på denne tida av året generelt er ganske magert krydde det av kjentfolk på kampen, og André, Terje (med et TV-team på slep!), Tom, Ole Jakob og Jon Are var bare noen av de over 30 innsjekka i Futbology som var her. I tillegg var det noen fler tilskuere, så totalt vil jeg anslå at det var nærmere 60 personer tilstede og fikk se hjemmelaget raskt vise at norsk 3. divisjon er på et klart høyere nivå enn polsk nivå 7-8. Det aller meste foregikk foran Dragoons-målet, og det var etterhvert smått utrolig at ballen ikke hadde gått i mål.

Det ble snart tydelig at det bare var et spørsmål om tid før vi fikk ledelse til hjemmelaget, og i det 25. minutt kunne endelig hjemmelagets supportere og de mange på benken juble for 1-0. Jeg måtte klappe litt jeg også, ettersom jeg hadde fått overrakt et skjerf fra klubben!

Flere mål fikk vi ikke i første omgang, og det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene tok pause. Det var riktig så sosialt på tribuna, og jeg kom også i prat med en som viste seg å være ingen ringere enn sønnen til Futbology-Lars Erik, Mads.

Etter pause var det tydelig at FC Oslo hadde bestemt seg for å drepe denne kampen, og i ganske rask rekkefølge kom 2-0 og 3-0 i løpet av de første syv minuttene av omgangen. Etter en times tid fikk vi så se noe man ikke ser hver dag da vertskapet klargjorde et kvintuppelbytte, altså at hele fem spillere ble byttet samtidig. Mens de fem sto klare kom så hjemmelagets fjerde mål for kvelden som ga 4-0.

Fem minutter senere kom så 5-0 da et innlegg ble stanget i nettet, før vi i det 68. minutt fikk siste mål for kvelden da ledelsen ble økt til 6-0. Jeg var spent på om de for anledningen neongule kom til å gidde å score enda mer, men enten orka de ikke eller så forsvarte det polske laget seg godt nok til å hindre flere mål. Det endte iallfall 6-0, og det gjenstår ikke veldig mye spenning før returoppgjøret i Krakow.

Etter at vi hadde samlet en god del av de frammøtte banehopperne (Inkludert Ray, som hadde kombinert kampen med noe Frigg-møte inne på klubbhuset) til et gruppebilde klarte jeg å få André som hadde tatt bilen nedover til å skysse Sören og meg tilbake til min bil, som viste seg å være parkert sånn at det var ren flaks at jeg kom meg forbi noen asfaltarbeidere som hadde begynt et prosjekt på parkeringa. Litt flyt må man ha!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos. (Jeg hater forresten gule flomlys!)

Stålkameratene 1998

1998-sesongen var for IL Stålkameratene en meget spesiell sesong. Mens 1995- og 1996-sesongene ble tilbragt på nivå 2 endte 1996 med nedrykk etter at 1. divisjon ble redusert fra to til én avdeling. I tillegg ble det i 1997 avdekket at laget både inneværende sesong og året før hadde drevet utstrakt triksing med dommerkortene sånn at spillere som egentlig skulle sonet karantener likevel stilte opp i bortekamper hvor ingen visste hvem de var, men på dommerkortet hadde navnet til en juniorspiller eller en annen som var spilleberettiget. Som straff for dette ble laget tross en grei sportslig sesong i 2. divisjon 1997 tvangsnedflyttet til 3. divisjon i 1998. Dette var da den høyeste kretsserien, og gikk under kallenavnet HeSa-serien ettersom den omfattet både Helgeland og Salten. Divisjonen tilsvarte slik sett i stor grad dagens fjerdedivisjon.

Fra kampen Grei - Stålkam. i 2018

Hovedtreneren for laget trakk seg i juni 1997 da saken ble avdekket, og det ble styremedlem Herbert Scherer som overtok ansvaret, og også satt som ansvarlig da 1998-sesongen tok til, med en til datidens 3. divisjon å være helt latterlig sterk tropp.

Som ventet ble sesongen en ren parademarsj for gultrøyene fra Rana, og da man skulle telle opp status etter sesongen sto man med 22 seire, 0 uavgjorte og 0 tap. Heldigvis fikk serietoer Brønnøysund også opprykk som beste toer i 3. divisjon. I tillegg klarte man å score hele 153 mål, hvorav toppscorer Jevgenij Sorokin sto for 44 av disse!

Kilde: rsssf.no

Hvordan så så kampresultatene ut denne sesongen? Jeg har bladd gjennom 1998-årgangen av Rana Blad, og funnet fram til disse resultatene. (Begge bunnlagene klarte i første forsøk ikke å stille lag til sine bortekamper i Mo i Rana, men Stålkam. valgte å la dem finne ny dato heller enn å ta 3-0-seier på walkover.)

26.4. - Sandnessjøen - Stålkam. 2-5

Stål-mål: Sorokin, Kvitvær, Sørensen 2, K. Johansen

2.5. - Stålkam. - Tverlandet 7-0

Stål-mål: Kvitvær 2, Sorokin 2, Tysnes, Fagermo 2

9.5. - Sømna/Tjalg - Stålkam. 0-2

Stål-mål: Oksfjellelv, Sorokin

13.5. - Stålkam - Mo 2 1-0

Stål-mål: Tysnes

16.5. - Korgen - Stålkam. 2-11

Stål-mål: Sorokin 6, Kvitvær 3, Sørensen, Fagermo

20.5. - Fauske/Sprint - Stålkam. 0-3

Stål-mål: Sorokin, Øverli, Sørensen

23.5. - Saltdalskameratene - Stålkam. 14-0

Stål-mål: Fagermo 4, Sorokin 2, Sørensen 5, Oksfjellelv, Tysnes, Øverli

1.6. - Nordre Meløy - Stålkam. 1-4

Stål-mål: Sorokin, Tysnes, Fagermo, Kvitvær

14.6. - Stålkam. - Nesna 6-0

Stål-mål: Sørensen, Sorokin 2, Fagermo 3

20.6. - Brønnøysund - Stålkam. 2-3

Stål-mål: Sørensen, Øverli, Fagermo

27.6. - Stålkam. - Sørfold 8-1

Stål-mål: Sørensen 3, Fagermo 2, Sorokin, Kvitvær, Iversen

(Odd Iversen var lagets målvakt, og fikk æren av å sette inn et straffespark på slutten av kampen)

1.7. - Stålkam. - Sandnessjøen 4-2

Stål-mål: Fagermo 2, Kvitvær, Sorokin

26.7. - Tverlandet - Stålkam. 2-4

Stål-mål: Lorentsen, Fagermo, Sorokin, Jefremov

5.8. - Mo 2 - Stålkam. 1-2

Stål-mål: Sorokin, Sørensen

15.8. - Stålkam. - Fauske/Sprint 9-0

Stål-mål: Tysnes 2, Sørensen 2, Fagermo, K. Johansen, Jefremov, Sorokin 2

22.8. - Saltdalskameratene - Stålkam. 1-3

Stål-mål: Tysnes, Sorokin, Fagermo

30.8. - Stålkam. - Sømna-Tjalg 22-0

Stål-mål: Sorokin 7, Jefremov, R. Johansen, Tysnes 2, Sørensen 4, Fagermo 3, selvmål, Olsen, Johannessen, Lorentsen

2.9. - Stålkam. - Korgen 10-0

Stål-mål: Sørensen, selvmål, Tysnes 2, Sorokin 3, Bang, Sjåvik, Jefremov

9.9. - Nesna - Stålkam. 0-8

Stål-mål: Sorokin 4, Fagermo 2, Tysnes 

19.9. - Stålkam. - Brønnøysund 4-1

Stål-mål: Lorentsen 2, Sorokin, Fagermo

20.9. - Stålkam. - Nordre Meløy 12-0

Stål-mål: Sørensen 6, Lorentsen, Fagermo 2, Sorokin 3

26.9. - Sørfold - Stålkam. 9-0

Stål-mål: Sorokin 3, Jefremov 2, Lorentsen 2, Fagermo 2

En helt vanvittig sesong, med andre ord, og jeg vil tro flere av spillerne har vel så gode minner fra dette året som fra 2000-sesongen to år senere som endte med at de spilte opprykkskvalik mot Hødd. (En kvalifisering de dessverre tapte sammenlagt over to kamper).

Det kan også nevnes at lokalavisas spalter dette året også var full av artikler og leserinnlegg om en mulig sammenslåing av fotballgruppene til Stålkameratene og byrival Mo IL, som spilte på nivået over dette året. Det hersker nok liten tvil om at avisa var en sterk tilhenger av dette, men de måtte altså vente i nesten tjue år før de fikk drømmen realisert.

Tromsø - HamKam 3-3

Etter å ha forlatt kampen på fastlandet ble Henrik, Absalon og undertegnede sluppet av litt ovenfor stadion, og etter å ha forsert en livsfarlig bakke inntok vi tribuna for å se eliteseriekamp mellom Tromsø og Hamarkameratene.

Været hadde nok medvirket til at oppmøtet på Alfheim var ganske tynt i kveld, og også på felt L syntes jeg det var noe tynnere enn vanlig. Vi som var der lot likevel ikke det hindre oss fra å synge og synge og synge for å mane «Gutan» framover til kamp.

Motivasjonen til å synge fikk seg dog i det 22. og det 25. minutt ikke bare én knekk, men to i rask rekkefølge. TIL hadde fram til nå sett klart sterkest ut, men uten å skape noe seriøst sluttprodukt. Jeg mistenker at dette overtaket hadde gått inn i hodet på spillerne og fått dem til å tro at jobben var gjort, men med de to baklengsmålene fikk man nå en seriøs reality check!

Før halvtimen var spilt ble det likevel tent et nytt håp hos alle med rødhvitt hjerte. En Kamma-spiller handset i feltet, og dermed fikk TIL straffe. Erlien gjorde det han får betalt for og satte ballen i mål til 1-2.

1-2 sto seg til pause, og jeg kunne forsvinne ned i gangen under tribuna for å prøve å gjenopplive tærne mine som var ganske frosne. Kioskkøene var for lange til at jeg orka å prøve å skaffe meg noen Mydland-pølser, så da andre omgang skulle starte var det fortsatt på tom mage jeg vifta med flagget. Heldigvis meldte en ung avløser seg til tjeneste, og jeg kunne konsentrere meg om synging og klapping mens flagget jeg hadde viftet med gjennom første omgang var i gode hender.

Snøfallet hadde roet seg kraftig ned gjennom første omgang, så man spilte nå med en vanlig hvit ball i stedet for den orange som hadde blitt brukt før pause. Om dette var grunnen til at et innlegg fra Kent-Are Antonsen på akrobatisk vis ble satt i mål av Lasse Nordås vet jeg ikke, men det sto iallfall nå 2-2 etter 51 spilte minutter.

Etter halvspilt andreomgang kunne det igjen jubles. Tidligere nevnte Antonsen fikk en dytt i ryggen, og dommeren pekte igjen på straffemerket. Erlien gjorde nok en gang det han skulle, og TIL var i føringa 3-2!

Det begynte nå å snø igjen, og det forundret meg noe at ikke dommeren kommanderte bytte av ball igjen. Snøen hindret likevel ikke TIL i å fortsette å jage etter mål, men nå ville det seg ikke. Leo Cornic fikk riktignok satt ballen i nettet, men det var korrekt avvinket for offside, og vi håpet nå virkelig at vi skulle få se en TIL-seier igjen.

Så feil kunne vi ta! Etter først å ha fått et varselskudd hvor vi ble reddet av offsideflagget fikk HamKam hjørnespark helt på slutten av de fire tilleggsminuttene. Keeper ble med opp, stusset ballen mot mål så Haugaard måtte levere en kjemperedning før en uheldig Romsaas bommet på sitt forsøk på å klarere, og ballen ble slått i brystkassa på en grønnkledt spiller og så spratt i mål til 3-3.

Dette ble omtrent det siste som skjedde, og da dommeren blåste av var det en ganske utslått gjeng både på tribuna og på banen som måtte innse at tre poeng hadde blitt til ett, og man fortsatt måtte leve litt i uvisshet omkring eliteserieframtida.

Jeg prøvde før jeg forlot stadion å oppildne mine medsupportere til å ta turen til Haugesund neste helg, uten at jeg tror det hjalp så veldig, så vi blir nok en nokså eksklusiv gruppe på bortefeltet der, men som det heter i sangen, vi skal støtte TIL «overalt samme faen»!

Tromsdalen - Jerv 0-1

Søndag morgen var det igjen ut på tur, og etter en noe shaky flytur landet jeg på Langnes, og ble plukket opp av Jon-Vidar som tok meg med inn til fastlandet. Mens han lette etter parkeringsplass stormet jeg inn på arenaen hvor det skulle spilles kvalikplass mellom andreplassene i de to avdelingene i andredivisjon, Tromsdalen og Jerv.

Det var ikke spilt mer enn 10 sekunder da jeg inntok tribuna, og etter å ha tatt panoramabildet dere ser over tok jeg plass sammen med Henrik som også ville se om dalingene var i stand til å utnytte bedre opprykkssjansen de ikke fikk brukt mot Lyn i fjor. Innledningsvis så det slett ikke så verst ut for blåtrøyene på den stadig mer snødekte kunstgressmatta, og etter et drøyt kvarter endte ballen i mål etter et frispark nesten fra hjørneflagget.

Dessverre for hjemmefansen annullerte dommeren scoringen for en hendelse i feltet, og like etter sendte han i tillegg spillerne i garderoben mens brøytemannskapene måtte trå til og fjerne snø fra banen. Det ble over ti minutter stopp i spillet, men heldigvis sluttet det også å snø nå, så det var håp om bedre forhold framover.

Jerv-trener Bohinen måtte ha brukt stoppet i spillet godt, for da spillerne var tilbake på banen igjen tok sørlendingene mer over. Kanskje de var motivert av NTF-sjef Jens Haugland som også hadde dukket opp, iført en caps som om man myste litt hadde Jervs farger? Det sto likevel fortsatt 0-0 da dommeren etter hele 13 overtidsminutter blåste av første omgang.

Det hadde begynt å snø litt igjen mot slutten av omgangen, noe som gjorde det enda mer fristende å skaffe seg en vaffel i pausen. At denne attpåtil var litt varm så man fikk gjenopplivet fingertuppene litt var ekstra herlig, så det var med nye krefter jeg etter å ha sagt takk for sist til Jerv-boss Jon Ole igjen stablet meg opp på den snødekte tribuna for å se andre omgang.

Fem minutter inn i omgangen sto jeg akkurat og avla rapport til 4-4-2 Radiosporten da det plutselig ble en totalkollaps i TUIL-forsvaret. Jervs spillere og de få supporterne som var på stadion kunne juble for å ha tatt ledelsen 0-1, til stor fortvilelse for hjemmesupporterne.

Jerv hadde nå en svært god periode, og mens vaktene på tribuna hadde sin fulle hyre med å kjefte på unger som kastet snøballer mot banen, og den gamle TIL-keeperen Gudmund Kongshavn holdt på å påføre seg store skader da han skled i trappa, så hadde TUILs spillere sin fulle hyre med å unngå flere baklengsmål. De så likevel ut til å være i ferd med å ri av stormen da dommeren med under ti minutter igjen av ordinær tid ga gultrøyene et straffespark. Straffen ble reddet, og da returen ble hamret i mål hadde dommeren blåst, sannsynligvis fordi han som satte den inn hadde vært for tidlig inne i feltet.

I sluttminuttene kom Tromsdalen til noen helt ville sjanser, men da fem lange overtidsminutter var slutt sto det fortsatt 0-1, og Jerv kan bruke den neste uka til å forberede seg til returoppgjøret med ett måls forsprang.

Jeg tok nå med meg Henrik og hans Brøndby-supporterkompis Absalon og fant igjen Jon-Vidar, som effektivt ekspederte oss i retning Alfheim stadion hvor vi skulle se kampen som var grunn til at jeg hadde tatt turen nordover denne novembersøndagen.

Falkenbergs FF - BK Olympic 2-0

Etter dagens første kamp hadde jeg egentlig tenkt meg litt lenger sør i Skåne på en kamp til, men heldigvis innså jeg at ved å svelge litt stolthet og godt å gå glipp av starten av kampen ville jeg kunne kjøre hjemover i stedet, og dermed spare voldsomt med tid på slutten av dagen. Som tenkt, så gjort, og da jeg kom fram til destinasjonen fant jeg utrolig nok kjapt en parkeringsplass, og kom meg inn for å se kamp på nivå tre mellom Falkenbergs FF og BK Olympic.

Jeg hadde jo tidligere vært utenfor «Falcon Alkoholfri Arena» (Sånn blir det når man har et bryggeri som sponsor og alkoholreklame ikke er lov) og sett breddekamp, men dette ble altså mitt første besøk her. Da jeg inntok tribuna var det spilt såvidt over et kvarter, og lite tydet på at jeg hadde gått glipp av noe særlig, da det fortsatt sto 0-0.

Ikke overraskende var det mest hjemmesupportere på plass på kampen hvor vertskapet kunne komme seg tilbake til Superettan, og selv om jeg så enkelte luer med bortelagets logo på på hovedtribuna var selve ståfeltet for bortefans helt tomt. Anført av en megafonbrukende capo i et antrekk jeg aldri har sett på en i en slik posisjon før (lyseblå skjorte og beige slacks) kom det en jevn lydstrøm fra de gules supporterfelt, men i første omgang fikk hjemmelaget ikke  satt ballen i mål, mye på grunn av svært god innsats fra gjestenes keeper.

Det sto dermed 0-0 da lagene tok pause, og jeg gikk for å inspisere kioskene og doene. Jeg innså raskt at køene her gjorde dette lite aktuelt nå, så jeg returnerte ut til tribuna etterhvert. Herfra fikk jeg se gjestene gjøre et par bytter i pausen, og så fortsatte kampen.

Det var uten tvil hjemmelaget som både var best og mest interessert i å vinne dette, og ni minutter etter pause ble en retur etter et hjørnespark hamret i mål. Ballen skiftet nok retning på veien, så keeper var sjanseløs, men mål er mål. 1-0, og nå våknet virkelig opprykkshåpet hos FFF («Gi meg en…»-rop fungerer forresten fryktelig dårlig når man bare kan gjenta samme bokstav).

Jeg trakk etterhvert bort fra tribuna for å få sett litt kamp fra andre vinkler, og innså plutselig at jeg kunne sikre meg en matbit i teltet bak kortsida. Jeg skulle akkurat til å bestille da jeg hørte enorm jubel utenfor. Hjemmelaget hadde økt ledelsen til 2-0 med såvidt over et kvarter igjen av oppgjøret.

Jeg kunne feire de gules mål med en utsøkt pommes frites (Men det hadde vært veldig mye bedre med plain majones enn karriremulade som dipsaus) som ble fortært på kortsida av stadion. Herfra fikk jeg se en ganske kontrollert avslutning på kampen, og man trengte ikke spesielt mye i IQ for å skjønne hva supporterne tenkte på da de i det vi gikk inn i de varslete fire minuttene med overtid forlot feltet sitt og sluttet seg til oss som alt sto bak det lave gjerdet foran kortsida.

Godt inn i overtiden innså også hen som styrte storskjermen hva som var i ferd med å skje, og teksten «Vi är tillbaka» kom opp under stillinga som fortsatt var 2-0 da dommeren til slutt blåste av og vektere og publikumsverter innså at her måtte man bare la det uunngåelige skje!

Da jubelen roet seg forlot jeg stadion, ble stående i en nær stillestående kø ut fra parkeringa (Det var utrolig mange som syklet til kamp her i Falkenberg!), men kom meg etterhvert avgårde videre nordover, svært glad for at jeg hadde valgt denne kampen som gjorde at jeg fikk med meg to opprykksfeiringer på en dag, men også var nesten to timer tidligere hjemme enn jeg ellers ville vært.

Landskrona - Degerfors 1-1

Etter å lenge ha sett fram til denne lørdagen i begynnelsen av november sto jeg grytidlig opp og hoppet i bilen. Etter time på time med E6 var jeg nesten kommet til Danmark før jeg parkerte, tuslet en tur i nabolaget, og deretter kom meg inn på stadion hvor det skulle spilles kamp i Superettan (Dvs. nivå 2 i Sverige) mellom Landskrona og Degerfors.

Etter et høyst nødvendig ærend etter den lange kjøreturen kom jeg inn på hovedtribuna, og fikk se en svært sjarmerende kamparena. En hovedtribune med en svak kurve langs den sørlige langsida, og ståtribune for hjemmesupporterne på motsatt langside. I den østlige kortsida var det også ei ståtribune, og her seg det på med bortesupportere som etter å ha opplevd at deres rødkledte helter hadde snublet i de to siste kampene nå håpet å endelig få krone 2024-sesongen med et opprykk. Hjemmefansen på sin side hadde også en drøm om opprykk, men mens de tilreisende ville sikre seg med ett poeng i dag, så var de mer avhengige av en seier for virkelig å legge press på tabellnabo Öster.

Jeg oppdaget til min glede at de tok kort i grillkiosken, så jeg skaffet meg en hamburger som ble fortært bak tribuna før jeg inntok plassen min. Da jeg skulle sette meg ble jeg umiddelbart litt bekymret ettersom det så ut som om jeg hadde kjøpt plass midt i et barnesupporterfelt, men inn mot kampstart virket det som om dette må ha blitt avviklet. Da lagene entret banen fikk vi en svært fin tifo med et pyro-akkompagnement som var svært lite overraskende ettersom vi både hadde fått se et OH-banner bli trukket over den sentrale delen av ståfeltet, og bannerne i tifoen også henviste til røyk.

Kampen var så i gang, og det skulle vise seg å bli en ganske langdryg affære som ventet oss. Blant høydepunktene i første omgang var at blant noen kids som satt et par rader foran meg klarte en av dem å miste mobiltelefonen sin over rekkverket ned mot banen, og de måtte utvise stor kreativitet for å få tak i den igjen. Foran en ikke helt fullsatt hovedtribune, og en ståtribune hvor den avsatte plassen var ganske fylt opp (Her var det ett felt som så ut til ikke å være åpnet) begynte det etterhvert å virke som om gjestene fra bruksorten hadde tenkt å drøye seg til det ene poenget de trengte, noe som i det vi nærmet oss en halvtime spilt av kampen begynte å frustrere de svarthvitstripete ganske mye.

Frustrasjonen ga seg etterhvert utløp i reaksjoner etter noen taklinger, og vi fikk en voldsom sammenstimling av folk som knuffet litt mot hverandre. At dette bare endte med ett gult kort til han som satte inn den opprinnelige taklinga som utløste det hele overgikk min forstand.

Etter dette roet ting seg litt ned igjen, og det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause. Jeg sørget for å få varmet meg litt i sola bak tribuna, før jeg igjen tok plass på tribuna, nå på en litt annen plass, høyere opp. Herfra fikk jeg se Degerfors komme raskt ut fra startblokkene etter hvilen, og med 47:10 på stadionuret kom 0-1! Stor glede blant bortelagets spillere og fans, mens for vertskapet var det nok et ekstra skår i gleden at en av deres menn ble liggende nede, og måtte bæres ut av Røde kors.

Landskrona BoIS hadde ikke gitt opp å henge med i opprykksstriden selv om de lå under. Degerfors prøvde nå i liten grad å skape noe, og da alle ventet at Landskrona skulle prøve å plassere et frispark fra skummel posisjon i krysset eller noe ble dette tatt raskt for å sette opp en spillsekvens som endte med 1-1 i det 59. minutt.

Etter dette hadde BoIS de største sjansene til å avgjøre kampen, men Degerfors klarte foran oss 4348 tilskuere som var på plass å ri av stormen. Det ble markert for 6 minutter tillegg i tiden, men jeg nekter å tro at det faktisk ble spilt fotball i særlig mye mer enn 3 av disse. Taktikken med å drøye tida hadde uansett virket for de røde. Da dommeren blåste av var det ene poenget man trengte i boks, og det ble stor jubel hos de tilreisende.

Jeg forlot stadion raskt og så at valget av parkeringsplass hadde, akkurat som håpet, satt meg i stand til å komme meg raskt vekk, og jeg befant meg snart på motorveien igjen på vei mot neste kamp, som jeg håpet å bli minst mulig forsinket til.