Endelig skulle fotballåret 2026 komme i gang. I motsetning til i fjor da jeg startet med et pang og dro til Frankrike og Belgia hadde jeg startet ganske rolig i år, men når «Gutan» hadde lagt inn en kamp i LSK-hallen på vei til Portugal på treningsleir var gleden stor da jeg så at jeg kunne få den med meg. Etter å ha spilt nyttårskonsert med Romerike Symfoniorkester kom jeg meg i høy hastighet ut av konsertsalen og dro til Vigernesjordet og tok meg inn i hallen hvor det var klart for treningskamp mellom Lyn og Tromsø.
Inne i hallen møtte jeg haugevis av kjentfolk, både TIL-supportere, Lyn-fans og nøytrale av alle slag. Jeg slo meg ned og trøkte i meg litt pizzarester jeg hadde vært forutseende nok til å ta med meg, noe som selvsagt gjorde at jeg fikk en flekk på finskjorta. Jeg hadde som sagt nettopp spilt konsert, og stilte derfor i dress i hallen, noe som selvsagt straffet seg. Det var for øvrig også andre som hadde tatt med litt helgekos på tribuna, også supporterne må legge grunnlaget for en god sesong!
Apropos straffe seg, så forventet jeg at forsvarsspillet til Lyn også skulle komme til å gjøre det, for Tromsøs sterke startoppstilling kom til sjanse etter sjanse etter sjanse, men på mirakuløst vis ble det ikke scoring. Heldigvis ble det heller ingen mål på de få sjansene som kom i motsatt ende av banen, så da lagene etter 45 minutters spill fikk et avbrekk sto det fortsatt 0-0.
Etter pause var det gjort store endringer på begge lag, men fortsatt var det laget fra nord som dominerte ute på banen med en ganske mye mindre rutinert ellever i aksjon. Det var tydelig at de som hadde blitt byttet inn hadde lyst å vise at de ville være med i vurderingen av hvem som skal spille når serien om et par måneder sparkes i gang, og noen minutter før vi passerte en time med fotball lyktes det endelig for de rødhvite. Etter først å ha truffet tverrliggeren ble returen kriget inn, og det sto 0-1.
Bare et par minutter senere fikk nyinnkjøpte Troy Nyhammer ballen på midtbanen, han tok den med seg en liten halvmeter inn på motstanders banehalvdel, og fyrte løs. Ballen gikk i en perfekt bue over keeper som sto et stykke unna mål, og rett inn til 0-2!
Etter rundt 65 minutter så det ut som om kampen virkelig skulle bli punktert da TIL fikk straffespark. Daniel Braut tok ballen og la den der dommeren anviste etter å ha skrittet opp elleve meter fra mållinja, men måltørken til hans noe bedre betalte slektning i Manchester lot til å ha smittet over Nordsjøen, og straffen ble reddet!
Tross skuffelsen over ikke å ha økt ledelsen ytterligere fortsatte kampen å være ganske enveiskjørt, men det ble ikke flere mål. Vi rundt 220 (Hvorav over 50 var innsjekket hos Futbology!) som var til stede kunne dermed bokføre 0-2 da dommeren blåste av kampen.
Jeg hadde lova Direktesports videograf skyss tilbake til hovedstaden etter kampen, så mens jeg venta på at han skulle få pakka sammen slo jeg av en prat med en svært fornøyd sportssjef (og fungerende daglig leder), før jeg etter en oppløftende opplevelse satte kursen hjemover.
Etter gårdagens eventyr nordpå sto jeg søndag opp til en usedvanlig fuktig høstdag. Jeg plukket opp en noe sliten Martin, og sammen satte vi kursen sørover. På plass på Melløs fant jeg en noe nervøs Christian som viste meg hvor jeg kunne få utdelt fotoakkrediteringen, og så tok jeg meg inn på et regnvått stadion for å se kvalifiseringskampen mellom Moss og Brattvåg.
Jeg hadde jo for et par uker siden sett Brattvågs seier over Grorud der de kvalifiserte seg til å nå møte Moss om retten til å spille på nivå to i norsk fotball i 2026, og var spent på hvordan dette oppgjøret mot en forventet noe bedre motstander enn de blågule fra Groruddalen ville bli. Vi fikk så en fin innsats fra Kråkevingen under innmarsjen.
Da kampen startet kom sunnmøringene i hundre ut av startblokkene, og før minuttet var spilt lå ballen i mål! 0-1, og moralen hos deler av hjemmepublikummet var svært lav. De gule kjempet seg tilbake i kampen, og før ti minutter var spilt kunne de juble for å ha fått straffespark. Han som skulle ta straffen nølte litt, skjøt, og måtte se ballen bli reddet. Var dette en av DE dagene for mossekråkene?
Moss ga tross dette ikke opp, og like før kvarteret var spilt fikk en spiller ballen, tok den med seg et par skritt mot mål, og fyrte løs fra drøyt tjue meter. Skuddet snek seg inn ved stolpen, og med 1-1 var vi igjen like langt.
Mens vi ventet på pause fortærte jeg en vaffel, og med nye krefter gikk jeg bort og snakket litt med Brattvåg-supporterne mens vi ventet på at dommeren skulle sende spillerne i garderoben. Det var fortsatt uavgjort da dette skjedde, og etter femten minutter inne i varmen måtte de igjen ut og pines i det ufyselige været.
Kråkevingen viste en imponerende innsats fra den takløse ståtribuna utover i kampen, og de kan kanskje få litt av æren for at MFK tok mer og mer over ute på banen. Brattvåg på sin side virket mest interesserte i å drøye tida. At ikke målvakten til de for anledningen hvitkledte fikk gult kort var nesten et mirakel!
Med fem minutter igjen av ordinær tid kom en av kampens morsomste situasjoner da en klarering gikk ut over sidelinja omtrent på midtbanen. Dette i seg selv var ikke særlig morsomt, men det som så skjedde var at ballen traff en Brattvåg-innbytter som sto klar til å entre banen der der gjør mest vondt. Den uheldige sank umiddelbart sammen, men kom seg heldigvis raskt på beina igjen til stor jubel fra hjemmefansen.
Mot slutten av kampen kom Moss til fler og fler sjanser, men det så lenge ut til at det skulle ebbe ut med ett mål til hvert av lagene. Vi hadde alt passert slutten på de fem tillagte minuttene da det plutselig lyktes. 2-1, og ville jubelscener.
Da kampen ble blåst i gang igjen tok det bare sekunder før dommeren blåste av, og glade mossinger kunne juble for det som kan ha vært en svært viktig seier foran returoppgjøret i Brattvåg neste kamp. Selv tok jeg med meg Martin og et par av Brattvåg-supporterne og satte kursen mot Fredrikstad hvor det skulle spilles en annen kamp.
Da planen for LSKs oppkjøring til cupfinalen kom var det én kamp de fleste banehopperne i området bet seg merke i; Den første treningskampen etter at obosligaen var ferdigspilt skulle enten spilles på Åråsen eller på Vigernesjordet. Åråsen var det nok ikke så mange som ville dratt til, men da det endelig ble klart at kampen skulle spilles på treningsfeltet utenfor LSK-hallen var vi mange som la inn litt avspasering på slutten av dagen fredag, og det strømmet etterhvert til med folk som ville se treningskamp mellom Lillestrøm og HamKam.
Da kampen tok til var det hjemmelaget som først så friskest ut, og det var på ingen måte ufortjent da de rett etter at min stoppeklokke hadde passert 11 spilte minutter gikk opp i 1-0. HamKam hadde likevel vært full ut med på notene, og bare tre og et halvt minutt etter forrige mål klinket Markus Johnsgård til på en volley og satte ballen i mål til 1-1.
Jeg konkluderte med at i et fantastisk høstvær var det tett oppunder 100 tilskuere på plass, og vi fikk se grønntrøyene fra Innlandet ta mer og mer over, før de i det 35. minutt satte inn 1-2. Det vi så var kanskje at selv om LSK har vært et veldig veldig bra lag på nivå 2 i år, så er det et lite hakk opp derfra til Eliteserien. Samtidig var det liten tvil om at vertskapet nok også ville slått fra seg på nivået over om de hadde spilt der og levert slik de hadde gjort i år.
1-2 sto seg til pause, og jeg tok en runde og hilste på noen av de mange kjente som var på plass, men snart var spillet i gang igjen. (Banen ligger såpass langt unna nærmeste garderobe at ingen av lagene orka å gå dit). På den strøkne gressmatta (Hvor skjermingene rundt var grundig dekorert med NFF-emblemer etter at landslaget har tilbragt de siste dagene der) tok nå de gulsvarte mer over igjen, og med unntak av enkelte løp fra Moses Mawa foregikk det meste foran bortelagets mål.
Etter knappe 65 minutter gjorde LSK et trippelbytte, og noe av det første som skjedde etter dette var at en corner aldri ble klarert, men derimot endte i nettet til 2-2 etter 67 spilte minutter.
Knapt fem minutter senere ble en av kanarifuglene felt foran motstanderens mål, og dommeren pekte resolutt på straffemerket. Straffen ble skutt inn til 3-2, og vi gikk noen spennende sluttminutter i møte selv om det ikke var noe annet enn «bragging rights» som sto på spill.
Jeg sto og tenkte med meg selv da vi nærmet oss full tid at 3-3 vel er et ganske typisk treningskampresultat, og før jeg visste ordet av det var det fullt kaos i feltet foran LSKs mål. En spiller jeg fra min ikke helt optimale posisjon var nesten sikker på var offside pirket ballen over målstreken, men det ble ikke dømt noen offside. Det sto 3-3, og vi hadde bare halvanna minutt igjen å spille.
Det ble riktig nok lagt til noen minutter etter vi passerte 90 minutter spilt, men flere mål ble det likevel ikke, og det endte dermed 3-3. Om det var frustrasjonen over å ha gitt fra seg ledelsen som ble for mye for et brusehode fra Romerike vet jeg ikke, men ved utgangen valgte han i stedet for å oppføre seg som folk å gå til angrep på en fyr som hadde VIF-lue på seg.
Jeg kom meg uansett helskinnet ut fra banen, bort til parkeringa, og gjennom en forferdelig rushtrafikk tilbake til hovedstaden, og kunne glad ferdigstille et matprosjekt jeg hadde gående.
Da jeg fant ut at det lot seg gjøre å kombinere to kamper denne søndagen hadde jeg fortsatt ikke blitt billøs, men heldigvis fant jeg en ledig Getaround-bil i nabolaget, og la dermed en intrikat plan for å få med meg begge de planlagte oppgjørene. Etter en svært lett frokost (Jeg var fortsatt stappmett etter gårdagens bifforgie da jeg våkna) henta jeg bilen, dro hjemom og henta kamera og diverse greier, og satte så kursen rett borti gata for å se obosligakvalikoppgjøret mellom Grorud og Brattvåg.
Selv om jeg var tidlig ute var det alt kommet bra med folk, og ingen ringere enn Per Ravn Omdal hadde også tatt turen. Han tok plass på hovedtribuna langs langsida, mens Sören og hans bedre halvdel tok plass på kortsidetribuna hvor taket gjorde det litt lunere på denne friske høstdagen. Før lagene marsjerte inn på kunstgressmatta hadde begge tribunene blitt ganske fulle, og i tillegg var det noen som hadde valgt å stå andre steder på stadion.
Da kampen kom i gang så hjemmelaget innledningsvis ganske friske ut. Det første oppgjøret mellom de to avdelingstoerne fra andredivisjon hadde endt 2-1 i favør Brattvåg, så sunnmøringene hadde nok et ørlite favorittstempel. Det var lenge ikke så veldig mye som viste dette, og når de for anledningen hvitkledde stadig fikk «juling» i dueller og taklinger ble det snart mye engasjement fra bortefeltet.
Det noe negative engasjementet gikk over i pur glede da vi halvveis ut i første omgang fikk se en Brattvåg-spiller fyre av et skudd fra 25 meter som snek seg forbi alt og alle og i mål inne ved stolperota. 0-1, og mens bortelagets fans og spillere feiret så veien tilbake til OBOS-ligaen for «Grorud Underdogs» nå veldig lang ut.
Resten av omgangen var det eneste bemerkelsesverdige jeg noterte meg at Brattvåg måtte gjøre et bytte etter et lite sammenstøt, uten at dette forandret kampbildet. Grorud hadde sett kvassest ut før scoringa, men etter målet så gjestene ut til å ha full kontroll. Det sto dermed fortsatt 0-1 da lagene gikk i garderoben for en kjapp prat.
Fem minutter etter hvilen fikk så bortelaget et hjørnespark, og da returen etter at ballen ble bokset ut ble skutt i mål til 0-2 var kampen i praksis ferdig.
De siste drøye førti minuttene ble et rent pliktløp, og det vi offisielt 1145 som var til stede fikk se var på ingen måte noen festfotball fra noen av lagene. Jeg dristet meg etterhvert til å snike meg under tribuna så jeg kom meg i kiosken, og fikk der tak i en god bőrek og en vaffel som var helt ekstraordinært god. Jeg inntok deretter kortsida og fortærte dette mens jeg pratet med kjente der.
I sluttminuttene strømmet folk ut fra stadion, og da kampen litt etter at en av hjemmelagets menn hadde fått to gule kort i løpet av ca 7 sekunder ble blåst av var det ikke annet å gjøre enn å gratulere Brattvåg med å ha vunnet 4-1 sammenlagt over to kamper, og ønske dem lykke til i dobbeloppgjøret som ventet mot Moss som ville avgjøre endelig hvem av lagene som skulle spille i hvilken divisjon for neste år. For Grorud var det uansett klart at andredivisjon ventet også i 2026.
Jeg hastet mot den innleide bilen, og satte kursen sørvestover med håp om å unngå hindringer på veien, så jeg fint ville rekke neste kamp for dagen.
Mens «alle» andre hadde sett seg ut muligheten til å se om Start klarte å rykke opp fra OBOS-ligaen etter flere år på nivå to, hadde jeg valgt noe helt annet. Etter en liten tur med t-banen var jeg på plass på Vålerengas faste hjemmebane, hvor det i dag var klart for kamp i det vi purister liker å kalle 1. divisjon, mellom Skeid og Odd.
Skeid hadde alt for noen uker siden rykka ned, mens Odd etter en helt forferdelig sesong i det minste kunne gå denne siste serierunden trygt i møte uten noen risiko for nedrykk. Etter å ha slått av en prat med Jonny og havnet i vloggen hans gjorde jeg meg klar for fotografering nede ved banen, og fikk etter en liten markering for Fredrik Flo som skulle legge opp se hjemmelaget ta avspark ikke bare en, men to ganger, fordi det første forsøket var litt for tidlig. (Ettersom dette var siste serierunde skulle alle kampene starte samtidig).
De seks-sju syngende Skeid-oksene som hadde plassert seg omtrent midt på den ene banehalvdelen fikk innledningsvis litt konkurranse fra Odd Linus, Alexander, Roy Martin og andre mer eller mindre obskure Odd-supportere som hadde tatt turen til hovedstaden, men i tråd med lagets manglende uttelling på banen dabbet bortefeltet noe av. Etter 6-7 minutter skjedde det endelig noe interessant ute på kunstgresset da assistentdommerens flagg plutselig gikk i oppløsning, og det ble et stopp i spillet for å få fikset dette så kampen kunne fortsette.
Vi hadde på min stoppeklokke, som ble startet da kampen først ble forsøkt startet, og altså var litt feil akkurat spilt ti minutter da de røde og blå fra Torshov som ikke akkurat hadde jublet så innmari mye i 2025 endelig fikk noe å juble for. Ballen ble satt i mål og det sto 1-0! Noen Odd-supportere jeg snakket med i pausen mente spillet burde vært stoppet for hodeskade, men det ble det altså ikke, så målet ble tellende.
Odd prøvde desperat å slå tilbake, og hadde en svært god periode der de blant annet vartet opp med et stolpetreff. Flere scoringer fikk derimot vi ca 175 som var til stede ikke se før litt etter at halvtimen var spilt, og igjen var det Skeid som scoret! 2-0, og alt lå til rette for en vakker avskjed med OBOS-ligaen.
Etter overraskende lite tilleggstid sto det fortsatt 2-0 da lagene gikk i garderobene, og jeg inntok tribuna for å snakke litt med kjentfolk fra begge leire. Ettersom ingenting sto på spill i denne kampen fant jeg ut at det strenge regimet hvor alle andreomgangene i serierunden skulle starte samtidig ikke gjaldt her, så etter et kvarters tid var vi igjen i gang.
Det var en del spenning blant Skeid-supporterne på hvordan Odd kom til å svare på den fæle førsteomgangen, men det viste seg at det var ingen grunn til bekymring. Det var spilt såvidt over seks minutter etter hvilen da hjemmelaget vartet opp med et nydelig angrep som ga 3-0, og bare halvanna minutt senere lå ballen igjen i nettet. 4-0, og tid for krisemøte blant de hvitsvarte.
Rett før det var spilt 70-minutter ble den tidligere Odd-spilleren Filip Delaveris byttet inn, og umiddelbart scoret han. 5-0, og hjemmelagets fans trodde knapt det de så!
Telemarkingene innså heldigvis at slik som dette kunne de ikke behandle sine reisende supportere, så de strammet seg opp litt, vant en corner, og endelig var det bortefansens tur til å juble da denne ble stanget inn i det vi gikk inn i det 79. spilleminutt.
Fire minutter før ordinær tid var over fikk Odd pynta enda litt mer på resultatet, og vi gikk inn i overtiden med 5-2 på scoringstavla. Dette ble også sluttresultatet, og mens Skeid kunne feire sesongfinalen med en liten opptur var det for Odd liten grunn til å feire annet enn de supporterne som hadde vært på alle 30 kampene i år!
Jeg forlot raskt stadion, kom meg ned til sentrum hvor jeg møtte fire av mine TIL-medsupportere, og vi sammen inntok vanvittige mengder mat på Brasilia for å samle krefter til søndagens oppgjør i Vestfold.
På denne tida av året må man se de kampene man kan få sett, så jeg hadde klart å gråte meg til en fotoakkreditering til en kamp på et stadion jeg har besøkt som bortesupporter mange ganger, men nå for første gang skulle dokumentere som nøytral. Jeg plukket med meg Jon Are, og etter en svært lite hendelsesrik kjøretur parkerte vi utenfor stadionet hvor det skulle være kamp i OBOS-ligaen mellom Mjøndalen og Stabæk.
For hjemmelaget var denne hengekampen en man var helt avhengige av å vinne for å fortsatt ha en teoretisk mulighet til å berge plassen på nivå to i den norske fotballpyramiden. For Christian (Som endelig hadde fått muligheten til å kjøpe bløyta på bortefeltet) og de andre bæringene var derimot situasjonen den at det var sjansen for å havne på nedrykkskvalik som var ganske teoretisk, mens man med en seier i dag ville få sikret på alle måter at ny kontrakt i divisjonen var klar alt før man skulle spille mot et opprykksjagende Lyn til helga.
Etter litt pyro på innmarsjen fikk vi en ganske oppskriftsmessig start der det var «de blaa» som kom best ut fra startblokkene, og etter ni minutters spill ble målnettet strekt ut og det sto 0-1. Blytungt for bruntrøyene, men hjemmefansen fortsatte likevel å synge, selv om det nå var de tilreisende som sang høyest.
Hjemmelagets fortvilelse ble likevel ikke så veldig langvarig. Det var ikke spilt fem minutter etter Stabæk-målet før vi fikk en utligning til 1-1, og nå ble det virkelig god stemning hos 3050-supporterne.
Resten av omgangen fortsatte Stabæk å se et lite knepp skarpere ut enn sine verter, men noen scoringer ble det lenge ikke. Etter rundt 42 minutter ble det litt bråk rundt et innkast alle med brunt hjerte mente var feildømt da dommeren pekte Stabæks vei, og som om dette ikke var ille nok ble ikke gjestene stoppet fra å stjele nærmere tjue meter før de tok kastet, og for virkelig å toppe det hele endte ballen etter litt om og men i mål til 1-2.
Da spillere og dommere etter at det i overtiden hadde vært litt håndgemeng og flere gule kort gikk mot garderoben var det en høylytt herre på en av balkongene over utgangen som kom med noen klare meldinger om hva han syntes om dommerens innsats i forkant av målet, men det sto uansett 1-2 til bortelaget, og alt tydet på at Mjøndalen gikk en mørk framtid på nivå tre i møte i 2026.
I pausen møtte jeg en purung Stabæk-supporter, som tross at han bare var rundt tre måneder gammel alt var på sin sjette kamp med klubbens herrelag, hvorav dette var den andre bortekampen. I tillegg hadde han også vært på en kamp med damelaget, så her hadde supporterkarrieren virkelig fått en pangstart! Siden han stort sett hadde ryggen til banen er det kanskje en framtidig capo jeg møtte? (Jeg har i ettertid latt meg fortelle at han ble innmeldt i supporterklubben straks han var født, og før besteforeldrene var orientert om hans ankomst)
Etter hvilen forventet jeg at Stabæks overtak skulle fortsette men det viste seg at Mjøndalen nå mer eller mindre tok over. Laget fra Drammenselvas sørbredd bet seg fast på motstandernes banehalvdel, men det så lenge ut til at det ikke skulle la seg gjøre å få ballen i mål foran det som offisielt var 1110 tilskuere i et etterhvert ganske uanstendig regnvær.
MIF hadde svidd noen sjanser av den typen et lag som kjemper mot nedrykk egentlig er nødt til å sette, samtidig som målvakten deres flere ganger hadde hatt noen svært sketchy involveringer, så selv om vertskapet hadde sett best ut var det stadig fare for at alt skulle bli beseglet nå i kveld. Vi var akkurat i ferd med å gå inn i det som ble varslet å skulle bli fem overtidsminutter da hjemmelaget fikk tent et nytt håp. Et frispark fra 17 meters hold ble perfekt hamret inn via tverrliggeren, og det sto 2-2!
De poengdesperate fra gamle Nedre Eiker kommune stormet tilbake for å legge ballen til rette for nytt avspark, og jammen lyktes det ikke! De fem minuttene hadde akkurat løpt ut da ballen ble lempet inn i feltet og nikket inn til 3-2! Ville gledesscener, og nå var det Stabæk som hadde det travelt dersom de ville få plassen sikret også teoretisk.
Det ble spilt nesten to minutter med fotball etter scoringen, og det siste som skjedde var at Nicolai Næss fyrte av et skudd Mjøndalens keeper med nød og neppe klarte å dytte utenfor. Hadde ballen gått inn hadde vi nok fått en helt annen stemning, men da dommeren blåste av sto det fortsatt 3-2, og vi fikk enorm feiring mellom brunkledte spillere og ditto supportere!
Jeg fikk levert tilbake fotovesten igjen, og fant igjen min passasjer, og sammen satte vi kursen østover mot hovedstaden igjen etter en kamp vi var skjønt enige om at det etter den gode andreomgangen deres var høyst fortjent at hjemmelaget hadde vunnet så de nå fortsatt hadde en teoretisk mulighet til å spille på det nest høyeste nivået også neste år.
Som nevnt i forrige bloggpost er jeg denne uka på orkesterkurs i Nordfjordeid, og når frikvelden onsdag sammenfalt med andre runde i OBOS-ligaen etter ferien var valget om å foreta en liten utflukt enkelt å ta. Etter å ha spist tidlig middag satte jeg derfor kursen vestover, og dro så nordover langs kysten, tok en ferge, og kom etter et lite stopp i Gursken fram til stadionet hvor det skulle være kamp i OBOS-ligaen mellom Hødd og Egersund.
Høddvoll er jo et stadion jeg har besøkt før, da for å se andrelaget i aksjon, mens denne gangen var det altså klubbens a-lag som skulle spille kamp. Jeg hadde fått ordnet meg fotoakkreditering, og tok etter å ha fått utdelt en selvlysende vest plass nede ved banekanten. Jeg var også bortom bortefeltet og hilste på min fagforeningskamerat Bjørn Ove som hadde tatt turen fra Rogaland for å få krysset av et nytt stadion på lista si.
Før innmarsj ble gjennomført og myntkast foretatt snek jeg meg til en av de gode mør-pølsene fra kiosken, og så var det klart for kamp. Det hadde på forhånd blitt antydet at oppmøtet kanskje ikke ble det beste i dag, ettersom halve bygda var på Norway Cup, men jeg syntes ikke det så så aller verst ut på hovedtribuna, motsatt fra den lille gjengen fra Blåsarane som sto for flagging og sang.
Ute på kunstgressmatta skjedde det lenge ikke allverden. Lagene kom til noen få anstendige sjanser, men det sto fortsatt 0-0 da det ble pause. Etter en liten badeulykke i ferien har jeg en skade i hælen, så jeg valgte å ta plass på tribuna under store deler av andre omgang, og fikk herfra se at hjemmelaget nok hadde et lite overtak, selv om de gulsvarte fra «okka by» smått var frampå og yppa seg litt.
Vi hadde akkurat passert timen da jeg bestemte meg for å flytte meg, og jeg hadde akkurat kommet til den enden av banen Hødd nå angrep mot da de blå kom i et finfint angrep som ble avsluttet med et skudd i mål! 1-0 i det klokka passerte 66 spilte minutter betød både at min rekke med kamper med mål i levde videre, og at kampen om kvalikplassene for muligheten til å spille i Eliteserien 2026 nå er utrolig jevn.
EIK prøvde etter reduseringen å sette inn et lite motangrep, men Hødd-forsvaret virket stort sett å ha full kontroll på situasjonen. Det ble tidvis litt ampert, og litt på overtid sørget en av gjestene for å skaffe seg et gult kort jeg der og da nesten var sikker på var et såkalt «tarjeta forzada», men etter å ha sett på kortstatistikken så langt i år virker det som om det bare var helt alminnelig dumskap som var på ferde.
Mål ble det iallfall ikke flere av, og da dommeren etter fire-fem minutters overtid blåste av kunne hjemmelaget feire sammen med flertallet av de 1162 frammøtte, mens Egersunds spillere slukøret tuslet bort for å takke de 14-15 bortesupporterne for støtten.
Selv leverte jeg tilbake fotovesten, og satte så kursen sørover mot Nordfjord igjen, hvor det ble litt sosialisering før det ble leggetid for å få øvd enda litt de siste dagene før konserten vi skal fremføre lørdag. (Kom gjerne og hør på dersom du befinner deg i området!)
