Lørdagens innendørskamp ga mersmak, så grytidlig søndag morgen dukket Øyvåg opp i innkjørsla utafor blokka mi, og sammen satte vi kursen opp Nittedal, over Hadeland, via Toten (fordi Noen™ ikke fikk med seg avkjørsla til Brandbu), gjennom Land, forbi Etnedal og til Valdres. Da vi kom til Leira svingte vi av, og ankom den flotte Valdres Storhall, hvor Årdal og Lillehammer skulle møtes i den såkalte vinterserien.
Etter å ha fått strakt på beina for første gang siden vi forlot hovedstaden entret vi hallen hvor vi fant noen usedvanlig merkelige tribuner, samt verdens største scoringstavle/stadionur. Det var fortsatt noen minutter til avspark, men vi fant likevel ut at det var like greit å vente med å teste kiosken til det ble pause. Vi slo oss derfor ned på tribuna, og fortsatte å la oss fasinere av den enorme skjermen som viste stillinga.
Etter innmarsj med CL-hymnen på anlegget kom kampen i gang, og etter at det hadde bølget litt fram og tilbake i starten scoret Lillehammer etter bare drøyt 7 minutter. Etter scoringen tok det omlag like lang tid for sogningene å utligne, så da klokka viste 15 spilte minutter var vi like langt, med 1-1.
I det 25. minutt fikk så Årdal frispark ute på kanten, og dette ble smart spilt ut til en som sto litt ute i feltet og plasserte ballen i mål. 2-1.
Ikke lenge etter fikk Lillehammer igjen ballen i mål, men denne gangen ble de avvinket for offside. Omgangen fortsatte ganske jevnt, men jeg hadde en gryende følelse av at det nok var fjerdedivisjonslaget fra Lillehammer som kunne komme til å dra det lengste strået her i dag.
Årdal hadde med seg svært få innbyttere, så da keeperen deres fikk seg en smell like før pause var jeg litt bekymret, men han klarte å fullføre omgangen, så da håpet jeg han skulle komme seg med et kvarters hvile.
Det var nå tid for vafler, og jeg har bare en ting å si her. Når det er under 20 tilskuere på en kamp, så går det an å steke vafler på bestilling, i stedet for å servere noen som har ligget klare og blitt kalde. Jeg fikk en følelse av at disse vaflene nok hadde vært kjempegode da de var nystekte, men det var de dessverre ikke lenger. Sad!, som en viss president ville twitret.
Tilbake i hallen gikk det under tre minutter før Lillehammer kom opp med en kjempescoring, som ga balanse i regnskapet. Det ble ellers snart tydelig at Årdal-keeperen hadde store vansker etter smellen han fikk før pause, og for alle utspark kom det flere stygge grimaser, og litt hinking på den andre foten. At ikke noen av midtstopperne deres kunne overtatt oppgaven med utspark forstår jeg ikke.
Resten av omgangen handlet det meste om de hvitkledde fra Mjøsas nordende. Årdal hadde kanskje to-tre kontringsforsøk, men ellers foregikk det meste foran deres mål, men flere scoringer ble det ikke. Kampen endte dermed 2-2, og vi kunne sette kursen sørover igjen, med stadige blikk på Google Maps for å avgjøre hvilken kjørerute som var mest effektiv i vinterferiereturtrafikken.
Etter gårdagens vindfylte utflukt var det deilig å starte lørdagen i trygg forvissing om at dagens kamp skulle spilles innendørs. Jeg satte kursen nordøstover mot Kongsvinger, hvor de to fjerdedivisjonslagene Sander og Blaker hadde avtalt en treningskamp i hallen.
Inntok tribuna, og fikk se slutten på oppvarminga, samtidig som banehopperkollega Øyvåg ankom stadion, for anledningen ikledd Blaker-skjerf. Her skulle lokalpatriotismen blomstre!
Til min store overraskelse oppdaget jeg at belysningen inne i hallen var helt minimal. Her var det lagt opp til at det var sollys utenfra som skulle gjøre det mulig å se hva som skjedde. Jeg var veldig spent på hva dette kom til å bety for fotomulighetene, men heldigvis var det ganske bra vær, noe som ga OK lys inne.
Starten på kampen ble veldig preget av at dette var to lag som ikke visste alt for mye om hverandre fra før. Begge hadde noen halvsjanser, og det virka ganske jevnt. Faktisk måtte vi vente neste tjue minutter før den første anstendige sjansen kom da en av Sander-spillerne smelte avgårde et skudd som endte like utenfor Blakers mål.
I det 28. minutt kom så kampens første scoring. Det Øyvåg beskrev som et håpløst tilbakespill, og jeg også hørte en skadet Sander-spiller på tribuna referere i telefonen som en forsvarstabbe, ble nådeløst utnyttet av rødtrøyene, så «Blaker‘n» og resten av romerikingene i hallen kunne juble for ledelse.
Treningskamper er også trening for dommerne, og skal jeg være litt kritisk bør nok dagens dommere jobbe litt med internkommunikasjonen. Det var flere ganger at AD1 hadde flagget i været for offside, uten at hoveddommer merket det før det var spilt ganske lenge. (Når det er sagt må jeg si dommertrioen for øvrig leverte riktig så bra).
Mot slutten av omgangen fikk odølene en kjempesjanse, men scoring ble det ikke, og lagene tok pause med 0-1 i boka. I pausen var det som vanlig i breddefotballen flere som entra kunstgresset for å sparke litt ball mens man ventet på andre omgang, men dette skulle hallansvarlig ha seg frabedt, og de fikk klar beskjed om å trekke ut av banen. Merkelige greier!
Andre omgang kom etter hvert i gang, og vi omlag 50 frammøtte (Deriblant et jentelag fra Oppsal) fikk se nok en ganske jevn omgang, men jeg fikk etter hvert en liten følelse av at Blaker nok hadde dette, selv om kanskje Sander hadde noen større sjanser.
Scoringene lot dog vente på seg, så resultatet var lenge ganske åpent, men da Blaker etter ganske nøyaktig 83 minutters spill hadde et max klaff-angrep som endte med 0-2 var det ikke lenger noen spenning å spore. Kampen ebbet ut med 0-2, og jeg hadde for første gang i 2020 fått registrert et nytt stadion i appen.
Siden det var vinterferie denne uka tok jeg litt tidligere helg enn normalt, og rømte østover på ettermiddagen. Etter en kort visitt i Töcksfors for panting av tomgods og innkjøp av nye ladninger vaniljecola ble GPS-en stilt inn på Askim kunstgress, som ligger like ved Askim stadion hvor jeg har vært før. (Dessverre registrert som samme anlegg i futbology-appen).
På vei mot Askim røska det godt i bilen, og jeg var spent på hvordan spilleforholdene kom til å være i den kraftige vinden. Da jeg kom fram møtte jeg en svært hyggelig fyr med Askim-jakke som låste opp en garderobe til meg så jeg fikk på meg superundertøy og helsetrøye, uten å måtte skifte utendørs. Meget god service! Etter dette tok jeg banen i nærmere øyensyn, og oppdaget at tross litt høyde på to kanter, så var det mer enn nok vind. Høye utspark kom neppe til å være en god strategi i kveld.
Kampen kom i gang ganske presis, og jeg så at det var hjemmelaget som skulle spille med vinden i ryggen de første 45 minuttene. Det var likevel gjestene som kom best i gang, uten å få noe ut av det. Askim innså raskt at de kunne prøve å utnytte medvinden, men heller ikke de fikk noen uttelling fra sine forsøk.
Etter 19 minutters spill måtte Trosvik gjøre sitt første bytte, og i det jeg skrev en tweet om byttet scoret de, så med meg i Chris Kamara-modus og Askims trener mildt sagt lite blid sto det plutselig 0-1.
Knappe fem minutter senere kom neste mål, og denne gangen var det hjemmelagets menn som fikk ting til å sitte i angrepet. 1-1, og like langt.
Det var ikke så veldig kaldt i lufta, men den kraftige vinden gjorde at det likevel ikke var noen lek å være på kamp. Dette stoppet dog ikke temperaturen mellom ørene på spillerne ute på banen fra å tidvis være ganske høy. Etter at dommeren (korrekt etter min mening) dømte innkast til Askim kokte det første gang over for en av Trosvik-spillerne, som ble belønnet med et gult kort. Etter et par episoder til med litt overtenning roet ting seg heldigvis ned igjen.
Noen minutter før pause prøvde en av de tilreisende å nå en ball som var på vei ut over sidelinja. Det klarte han ikke, og han klarte heller ikke å stoppe selv, med det resultat at da han forlot kunstgresset og entret asfalten skled han, og kræsjet inn i et ekstramål som sto parkert der. Dette så ikke bra ut, men heldigvis var han på bena igjen etter å ha fått summet seg litt. Den som derimot ikke kom seg på bena igjen var hjemmelagets keeper, som fikk en kjempekollisjon i et forsøk på en klarering på 30 meter. Pang, sa det, og han ble liggende der til han måtte støttes av banen av to mann, og reservekeeperen kom innpå rett før pause.
Da jeg sist besøkte Askim stadion, i 2018, fikk jeg servert det som da var årsbeste på vaffelfronten. Jeg var derfor spent på om de kunne leve opp til dette i dag. Smaksmessig sto vaflene ikke noe tilbake for de fra 2018, men det var et eller annet med teksturen som ikke var like prima. Jeg velger å tro at dette skyldes at de har fått nytt vaffeljern siden da.
Jeg rakk knapt å spise opp vaffelen før kampen kom i gang igjen, og nå var det Trosviks tur å prøve å utnytte vinden til sin fordel. Et av de første forsøkene på dette kom i et langskuddd over keeper, som sto noe langt ute, men til hell for vertskapet smalt dette i tverrliggeren, før det dalte ned i keepers armer.
Hjemmelaget lot på sin side til å takle motvind langt bedre enn de hadde gjort med medvinden i første omgang, og like før ti minutter var spilt av andre omgang ble et flott angrep kronet med scoring. 2-1.
Ikke lenge etter hadde de rødkledde sin første av flere svært store muligheter på frispark, men enten reddet keeper, eller så traff de stolpen, som dere kan se i denne lille videokompilasjonen.
I det 68. minutt fikk så hjemmelaget til en flott kontring, og dermed sto det 3-1. Gjestene var nå blitt litt desperate, og det var flere tilfeller hvor de gikk på skudd, mens de nok heller burde prøvd å finne en annen løsning.
Fem minutter før full tid fikk vi en ny duell-kollisjon hvor en av Askims spillere ble liggende igjen, og etter noen minutters behandlingsforsøk ble også han støttet av banen. Dette lot heldigvis ikke til å svekke hjemmelaget nevneverdig, og i det min stoppeklokke viste 87:40 ropte alle lagkameratene «chip» til en spiller som kom alene mot Trosvik-keeperen. Han gjorde som han ble bedt om, og vips sto det 4-1.
Noen minutter på overtid hadde jeg skrevet klar en tweet om at kampen endte 4-1, og da gikk det som det ofte gjør. Det kom en siste scoring etter fem minutters overtid, og etter dette blåste dommeren rimelig kjapt av. Det hele endte dermed 5-1, og vaniljecolaen og jeg kunne sette kursen tilbake mot Groruddalen.
Etter gårsdagens triste kamp var det med skrekkblandet fryd jeg satte kursen østover på onsdagskvelden. Hva ville møte meg på Bråtevangen i Hemnes? En like trist affære som dagen før, et fyrverkeri, eller noe midt i mellom? Etter en times kjøretur kom jeg iallfall fram til stadion, og fikk se slutten av oppvarmingen før lagene entret banen for å starte kampen.
Etter litt fram og tilbake i åpningsminuttene tok det litt fyr ute på banen etter knapt tjue minutter. En AFSK-spiller ville ha straffespark etter en takling foran motstandernes mål, noe hjemmelagets keeper absolutt ikke var enig i. Det ble først et voldsomt munnhuggeri mellom disse to, og da ballen like etter forsvant bak mål og nevnte keeper viste absolutt null vilje til å sparke den bort til hjørneflagget kom det noen sure meldinger som fikk dommeren til å blande seg inn. Av en eller annen merkelig grunn unnslapp keeperen dommerens vrede, og det hele endte til slutt med et noe urettferdig gult kort til den grønnkledde.
Det neste gule kortet var nok mer velbegrunnet, denne gangen var det et av hjemmelagets spillere som fikk dommeren til å stikke hånda i lomma og fiske det fram, etter at han fikk beskjed fra spilleren om at han var «så jævlig ræva».
1-1 i gule kort til pause, men 0-0 i scoringer, tross at hjemmelaget var ekstremt nær å få ballen i mål på et hjørnespark rett før dommeren sendte spillerne i garderoben.
Da andre omgang nærmet seg ble det slått på litt fler pærer i flomlysene, så jeg så fram til å få litt bedre foto- og filmeforhold, og etter omlag ti minutters spill fikk jeg uttelling for det, da hjemmelaget gikk opp i 1-0.
Under tre minutter senere kom så 2-0 på et frispark. Gjestene ville ha offside, men fikk ikke gehør fra dommeren for det, og videoen min starter dessverre et sekund for sent til å brukes som VAR-grunnlag.
Som om dette ikke var ille nok, så tok det bare ca to minutter til før det tredje målet lå i nettet bak Aurskog-Finstadbrus keeper.
Det fortsatte å være omtrent enveiskjørt ute på banen utover i omgangen, selv om gjestene kviknet litt til sammenlignet med hvordan den første halvtimen etter hvilen hadde vært. Hjemmelagets keeper som ikke var fullt så arg som han hadde vært i første omgang fikk etter hvert tildelt litt hals- og hode-bekledning så han ikke skulle fryse ihjel, og med knappe 16 minutter igjen av ordinær tid kunne han og resten av hjemmelagets spillere juble for 4-0.
Mot slutten av kampen trodde jeg nesten bortelaget skulle få et trøstemål, men i stedet fikk de to minutter på overtid en kontring imot seg, og dermed blåste dommeren av med 5-0 i protokollen. Jeg satte kursen hjemover via Bjørkelangen, hvor to brett vaniljecola ventet på å bli med meg hjem.
Etter at den mye hypede kampen Driv-Spydeberg ble avlyst fordi bortelaget ikke kunne stille hadde jeg egentlig forberedt meg på en rolig tirsdagskveld hjemme, men da det dukket opp en sen kamp var jeg ikke tung å be. Etter et bedre måltid sei satte jeg kursen sørover mot Nordstrand, hvor også Oppsals karer hadde tatt turen for en treningskamp.
Avspark var ikke planlagt før 2030, og attpåtil kom man noen minutter forsinket i gang, så alt lå til rette for en sen fotballkveld. Jeg hadde heldigvis godt selskap, ikke bare var groundhopperne Norlink og Mattis tilstede, Niklas (Kjent fra denne kampen) og et par med-dommere av ham var også på tribuna. Alt lå dermed til rette for store mengder sjitprat innimellom det vi håoet skulle vise seg å være kvalitetsfotball.
Vel, vi kunne jo håpe. Tross mye fart og engasjement, så var det ikke allverdens kvalitet vi fikk se. Vi måtte vente nesten til første omgang var over før det kom noen få avslutninger, og sjelden har vel et 0-0-resultat vært mer fortjent enn da lagene tok pause.
Det var en infernalsk sur vind på «Niffen» denne kvelden, så noen av oss benyttet pausen til litt oppvarming i bilen, mens andre var steinharde og holdt ut på tribuna.
I andre omgang var hjemmelaget helt klart best, men ikke snakk om at noen av lagene klarte å score. Det var heller ikke snakk om at dette skyldtes enorme prestasjoner i forsvaret, det ble rett og slett bare produsert lite, og med unntak av et par skudd som Oppsals keeper måtte jobbe litt med, så skjedde det lite å skrive hjem om.
I det klokka passerte 86 minutter spilt av kampen tikket den andre klokka til 22:15. Hva skjer 22:15, lurer du kanskje på? Jo, 22:15 slår flomlysene på Nordstrand stadion seg av, og dommeren hadde dermed ikke annet valg enn å blåse av kampen, noe jeg ikke tror noen av de tilstedeværende syntes var trist, faktisk hørte man tilløp til jubel! Innimellom er en fotballkamp bare kald og trist, og dette var en sånn, og dette var definitivt et par timer av livet mitt jeg aldri får tilbake.
Ny helg, nye treningskamper! Først ut var Skeid som skulle gi Gjelleråsen noe å bryne seg på. Jeg ankom LSK-hallen i siste liten før avspark, og fikk se de grønnkledde fra rasrammede Li komme til de første sjansene, før «oksene» fra Torshov kjempet seg mer inn i kampen.
Knapt nitti personer utenom de som var direkte involvert hadde tatt turen til hallen denne kvelden, og noe av det første vi fikk se var en diskusjon om reglene for hva som skulle skje når ballen treffer taket. Man ble etterhvert enige, og spillet kom i gang igjen.
Det var til treningskamp å være voldsomt trøkk i kampen, uten at det på noen måte ble ufint, men tross trøkk, scoringer fikk vi ikke. Det ble etter hvert tydelig at de spillerne Skeid hadde på banen nok hadde et høyere både ferdighets- og fysisk nivå enn motstanderne som sist sesong spilte to divisjoner lavere enn dem, uten at de klarte å profitere på dette. Lagene tok dermed pause med 0-0 i protokollen.
Etter et kvarters hvile, hvor de som ikke hadde med egen kopp ble uten kaffe, fikk vi se hovedstadslaget bytte så godt som samtlige spillere før andre omgang ble blåst i gang. Gjelleråsen-trener Heiberg valgte på sin side å fordele sitt lags bytter utover i omgangen.
Etter byttene var ikke nivåforskjellen på lagene så synlig som den hadde vært før pausen, og etter knappe 68 minutters spill kunne Gjelleråsens spillere, lagledere og ikke minst medbrakte publikum juble for scoring, da et frispark endte med å bli kjempet inn i kassa.
Jubelen stilnet dog fort. Ganske nøyaktig ett minutt etter den første scoringen skjedde det et eller annet på motsatt side av banen fra der jeg sto. Iflg bloggens korrespondent på motsatt banehalvdel var det et selvmål og vips sto det 1-1.
Med et kvarter igjen av kampen kom så det som var det absolutt fineste angrepet i dag. Alt klaffet for Skeid-spillerne, og de hadde snudd fra 0-1 til 2-1! Stor jubel.
Resten av kampen bølget spillet fram og tilbake, og begge lag hadde noen muligheter til å sette kampens fjerde mål, men tross noen muligens velbegrunnete rop om straffespark fra Gjelleråsen-benken, så ble det verken straffe eller noen flere mål, og det endte med Skeid-seier 2-1.
Etter å ha brukt formiddagen på å finne ut hvor og når kampen Bjerke-Lørenskog 3 skulle spilles konkluderte jeg med at det neppe ble noen dobbel i dag. Jeg satte derfor kursen til Haraløkka igjen for å se iallfall én kvalitetsfotballkamp i det fine vinterværet.
Etter å ha forsikret meg om at myntkastet ville bli tatt mot publikum stilte jeg meg midt på sidelinja for å drikke litt buljong, og i det jeg hadde gjort meg klar for å fotografere selve myntkastet dukket også @skogvif opp.
Det var hjemmelaget Bøler som kom til de første og største sjansene, så det føltes langt fra ufortjent da de tok ledelsen rett før det var spilt 19 minutter. Gjestene fra Ellingsrud hevdet hardnakket at det skulle vært dømt offside, og til treningskamp å være må jeg si jeg syntes de brukte uforholdsmessig mye tid og energi på å krangle med dommeren om dette.
Om det var misnøyen med dommeren som gjorde det vites ikke, men vi gikk nå inn i en periode med voldsomt høy temperatur på banen, selv om lufttemperaturen ikke var allverden. Flere harde taklinger medførte etterspill, uten at det foreløpig eskalerte så veldig.
Da stoppeklokka mi viste 36:40 kom så utligningen til Ellingsrud, og amperheten ute på banen roet seg litt ned inn mot pause. Til å være en treningskamp mellom to sjettedivisjonslag var pausen svært langvarig, men etter hvert kom vi i gang igjen.
Spillet bølget nå fram og tilbake uten at noen av lagene hadde noe klart overtak, men det var Bøler som til stadighet kom til de største sjansene, som de mystisk nok gjentatte ganger klarte å misbruke på groveste vis.
Dommeren klarte seg stort sett bra, men som alltid i kamper med alenedommer var det noen offsideavgjørelser ikke alle var like fornøyde med, og det var nå og da også vanskelig for ham å se alle forseelser. Frustrasjonen ble hos en av spillerne etter hvert så stor at han utbrøt «Faen dommer, du dømmer jo i hytt og gevær uten å ha peiling!». Overraskende nok medførte dette ikke annet enn et skuldertrekk fra den svartkledde. Jeg tror jeg vet ganske mange dommere som ikke ville tolerert et sånt utspill.
Den høye temperaturen vi hadde ant i første omgang var mot slutten av kommet tilbake, men jeg så for meg at kampen ville ebbe ut uten flere mål og uten flere hendelser da vi var kommet godt inn i overtida. Så feil kan man ta.
Bøler fikk et frispark fra så lang distanse at jeg ikke orka å filme det, noe jeg skulle komme til å angre på i ettertid. Det lange innlegget ble stusset videre og rett i mål! Underveis i prosessen hadde det selvsagt vært noe knuffing, og nå kokte det over for en rekke spillere på begge lag. Man skulle virkelig ikke tro dette var snakk om en uviktig treningskamp, men derimot et «slaget om Østmarka» som var avgjørende for opprykk, cupavansement, proffkontrakter og alt annet man vil oppnå. Heldigvis roet situasjonen seg etter hvert ned, og dommeren avsluttet det hele med å blåse av kampen uten å sette i gang spillet igjen.
Etter å ha varmet opp (eller kjølt ned?) på Ekeberg hoppet jeg i bilen med retning Romerike. Etter litt roting rundt i sentrum lokaliserte jeg og mine medsammensvorne hverandre, og kunne komme oss i retning LSK-hallen (Nå endelig med bindestrek!). Her fant vi enda noen fler rødhvite, og tok plass omtrent midt på hovedtribuna, hvor både sportslig og administrativ ledelse i klubben kom bortom og takket for støtten og ønsket godt nytt år.
Etter å ha applaudert inn spillerne viste det seg at stedet vi hadde valgt oss ikke var spesielt bra, ettersom de som satt bak og ved siden av oss ble pisse sure fordi noen ville stå. Vi endte derfor opp med å bli sittende hele første omgang. Hjemmelaget kom best ut fra startblokkene, og det tok ikke engang ti minutter før de første gang fikk ballen i mål. Denne gang slapp vi dog med skrekken, da assistentdommer markerte for at ballen hadde vært over linja før innleggett ble slått.
Det tok så bare knapt to nye minutter før ballen igjen ble satt i mål, og denne gangen var det ingen tvil om at scoringen var lovlig. Et skudd fra 17-18 meter ble hamret i kassa, og hjemmefansen kunne juble for ledelse.
Resten av omgangen skjedde det lite nevneverdig, det var fortsatt de gule som var det førende laget, mens det var tydelig at TIL først og fremst ville jobbe med system på en måte de ikke hadde kunnet gjøre på den lille matta i Skarphallen.
Da dommeren blåste for pause reiste hele bortefeltet seg for å tusle over til mottsatt side hvor det var ståttribune, og her møtte vi også vår gamle kjenning fra flere kamper for noen år siden, faren til Thomas Lehne Olsen. En annen gammel TIL-kjenning som ble observert var Karim Essediri!
Begge lag hadde hatt flere spillere i oppvarming på slutten av første omgang, så at det kom en rekke bytter i pausen var lite overraskende. Seks minutter ut i omgangen gikk så LSK opp i 2-0 etter noe som muligens var en liten keepertabbe. Velvel, skal man gjøre tabber er det bedre å gjøre dem i treningskamper enn i serien!
TIL hadde sin beste periode i kampen mot slutten av kampen, men LSK ble nok aldri virkelig truet. Kanskje en virkelig spiss på topp kunne endret bildet noe, men som jeg sa til flere som var i hallen: Så lenge vi spiller uten spiss har vi iallfall noe å skylde på når vi ikke scorer!
Kampen ebbet ut 2-0, og jeg stappet igjen bilen full av fulle folk, og satte kursen tilbake over bygrensa til hovedstaden.
Startet lørdagen med en svipptur til Ekeberg, hvor KFUM skulle ta imot Fredrikstad til treningskamp, årets første for bortelaget, mens vertskapet hadde spilt en forrige uke. Ved ankomst lokaliserte jeg kjapt et par bortesupportere/groundhoppere som jeg slo av en prat med mens vi venta på avspark.
Lagene entret banen, og etter en kjapp hilseseremoni startet kampen. Vi noe over 100 frammøtte fikk se gjestene komme best i gang, og man skulle ikke tro det var KFUM som var nær opprykk til Eliteserien i fjor, mens FFK mislyktes i å komme seg opp fra nivå tre. Da fjorten minutter var spilt ble et hjørnespark ekspedert i mål, og Fredrikstad-ledelsen var alt annet enn ufortjent.
Det var fortsatt de for anledningen sortkledde som var i føringen utover i omgangen, men ingen av sjansene verken de eller hjemmelaget produserte ble omsatt til scoring. Enten grep keeperne inn, eller så var avslutningene for dårlige rett og slett. Det sto dermed fortsatt 0-1 da det ble blåst for pause.
Pausen ble brukt til mer hyggelig banehoppingsprat, samt konsum av litt av buljongen jeg hadde tatt med meg på termos. Varmende og godt, hvorfor i alle dager lager jeg ikke buljong oftere?
Da andre omgang startet tok det bare halvannet minutt før vi igjen fikk en scoring. Begge lag hadde gjort flere bytter, så de som nå scoret for FFK var nok svært glade for at også de fikk være med på et mål. 0-2, og nesten en hel omgang igjen.
Etter den tidlige kalddusjen i starten av andre omgang kom «Kåffa» mer med i spillet enn de hadde vært i første omgang. Rundt fem minutter etter målet fikk de også kjempet ballen i mål, men angrepet var avvinket for en rimelig klar offside, så noen jubel ble det ikke.
Det neste nevneverdige som skjedde var at en FFK-spiller foretok en totalt hodeløs takling, nesten på midtbanen. Nøyaktig hva som gikk gjennom hodet hans da det smalt er vanskelig å si, men det var iallfall ingen som ble veldig sjokkerte da dommeren stakk hånda i lomma og fiska fram det røde kortet. Hadde KFUM fått den hjelpen de tydeligvis trengte for å score?
Utvisningen var nok en sterkt medvirkende årsak til at den siste firedelen av kampen i svært stor grad handlet om hjemmelaget. Østfoldingene klarte dog å stå imot angrepsbølgene på en veldig god måte selv om de var i undertall, og da dommeren et lite minutt på overtid blåste i fløyta kunne FFKs spillere og tilskuere juble for en god start på 2020.
Jeg hastet til bilen, hvor jeg måtte rydde som en gal, fordi mine medsammensvorne for neste kamp hadde ringt og forlangt skyss.
Ikke lenge etter fikk Lillehammer igjen ballen i mål, men denne gangen ble de avvinket for offside. Omgangen fortsatte ganske jevnt, men jeg hadde en gryende følelse av at det nok var fjerdedivisjonslaget fra Lillehammer som kunne komme til å dra det lengste strået her i dag.
Det var nå tid for vafler, og jeg har bare en ting å si her. Når det er under 20 tilskuere på en kamp, så går det an å steke vafler på bestilling, i stedet for å servere noen som har ligget klare og blitt kalde. Jeg fikk en følelse av at disse vaflene nok hadde vært kjempegode da de var nystekte, men det var de dessverre ikke lenger. Sad!, som en viss president ville twitret.
