Raufoss - Grorud 2-4

Etter flere uker uten live fotball tok abstinensene overhånd denne uka, så jeg booka meg inn til 90 minutters fotballmetadon i lia oppafor Raufoss, hvor de gulsvarte skulle ta imot min secret crush Grorud til kamp i OBOS-ligaen.

Etter å ha plassert meg ikke langt unna hjemmesupporternes felt og impregnert de eksponerte delene av kroppen med solfaktor 30 fikk vi se begge lag entre banen iført trøyer fra ulike breddeklubber i sine respektive nærområder. Dette som en markering av kravet om at breddefotballen må få begynne å trene som normalt nå.

Da kampen kom i gang gikk det bare noen få minutter før målsniken Oscar Aga igjen var på ferde. 0-1, til stor ergrelse for gjengen ved siden av meg på tribuna.

Etter scoringen tok hjemmelaget mer eller mindre helt over, og mens totningene sang om sommersol, sex og alkohol, kjempet Grorud med ryggen mot veggen, men uten at hjemmefansen fikk grunn til å juble. Det sto fortsatt 0-1 da varmen tvang dommeren til å ta en liten stopp etter drøyt tjue minutter for at spillerne skulle få rehydrert seg litt.

Hva Grorud hadde hatt i det de drakk i vannpausen skal jeg ikke spekulere i, men etter den korte hvilen kom de på nytt ut av startblokkene med dynamitt i skoene. Vi fikk se flere gode angrep på et par minutter enn vi hadde sett hele første halvdel av omgangen, og det virket ikke rart i det hele tatt da Aga igjen kunne juble. Det sto 0-2, og nå slapp Grorud seg litt nedpå igjen.

Andre halvdel av omgangen ble likevel ikke like enveiskjørt som den første hadde virket. Grorud kom til noen muligheter innimellom, men flere ganger kom Raufoss-keeperen rusende ut og avverget langt ute i feltet. Flere av taklingene hans kunne ved første blikk virke veldig hasardiøse, men han hadde tilsynelatende full kontroll på disse og pådro seg ikke ved noen av dem dommernes vrede.

Da det ble pause sto det dermed fortsatt 0-2, noe som ikke akkurat beskrev hvordan omgangen hadde vært, og speaker oppfordret alle til å «drekke vatt'n» i pausen.

Etter hvilen var det forsiktig optimisme på supporterfeltet. Det ble nevnt at de burde egentlig flytte seg til andre enden, for det var vel foran Groruds mål alt kom til å skje. Til en viss grad fikk de rett. Mye skjedde i sørenden av banen, men noen store muligheter ble det ikke. Det sto fortsatt 0-2 da vi igjen fikk en kort drikkepause da en Grorud-spiller uansett lå nede med skade.

Like før halvtimen var spilt etter pause gjorde begge lag dobbeltbytter, og mens fjerdedommer fortsatt var opptatt med å skrive smalt det i feltet foran Raufoss' mål. Straffe, og Grorud hadde nettopp byttet ut tomålsscorer og straffespesialist Aga! Straffen endte likevel med scoring etter at selve skuddet ble reddet, men returen satt i mål av en som hjemmelagets spillere og supportere var VELDIG insisterende på at hadde løpt inn i feltet for tidlig. Dommerne var ikke enige med dem, og målet ble stående.

Drøyt ti minutter senere kom så også 0-4, og nå var det nok bare de aller aller mest optimistiske som trodde at Raufoss skulle kunne få noe med seg fra dette oppgjøret.

Optimistene fikk ti minutter før full tid fornyet håp. Noe jeg først trodde var straffe til hjemmelaget viste seg å være frispark fra like utenfor sekstenmeteren. Skuddet ble lirket gjennom forsvaret og i mål. Skulle vi få bevitne en helt enorm opphenting?

Få minutter senere lå ballen igjen i nettet bak Groruds keeper, men denne gangen hadde assistentdommeren hevet flagget for offside, og man kunne puste lettet ut. Raufoss hadde dog ikke gitt opp, tross at varmen nå virkelig begynte å kreve sitt. Omtrent alle små situasjoner medførte mye kjefting og knuffing, noe som toppet seg da en i Raufoss' trenerteam pådro seg to gule kort på rappen, og måtte forlate benken. Også hovedtrener Johnsen fikk et gult kort, før de gulkledde med under to og et halvt minutt igjen av ordinær tid endelig kunne juble for nok en scoring. 2-4. Kunne det gå?

Det ble annonsert minimum seks minutter tillegg i tiden, og underveis i overtiden fikk Raufoss nok en scoring annullert for offside. 4-4 i nettkjenninger, men fortsatt 2-4 i godkjente mål. Dette sto seg til dommeren blåste for siste gang, og groruddølene kunne juble for revansj for fjorårets triste affære i motsatt oppgjør, mens hjemmelaget og deres supportere tuslet hjem med halen mellom bena.

Jeg entret bilen som jeg hadde vært rutinert nok til å parkere et skyggefullt sted, noe som gjorde at brusen og vannet jeg hadde der var fullt drikkbart, og kursen ble satt tilbake mot hovedstaden med nyhydrert hjerne.

Fart - KIL/Hemne 1-2

Igjen hadde muligheten for å bivåne en treningskamp for damelag meldt seg, så tidlig lørdag morgen hoppet jeg i bilen og satte kursen mot Elverum. Her hoppet jeg over på Rørosbanen, og på Alvdal forlot jeg toget. Etter å ha gått langs en uendelig lang veistrekke og deretter forsert en vanvittig sandskrent ankom jeg Steimoegga idrettspark, hvor Fart fra Hamar og KIL/Hemne fra Kyrksæterøra skulle møtes på nøytral grunn. (Jeg så jo faktisk de samme lagene i serien i fjor)

Etter å ha sett meg om på anlegget (Hvor det var skiskytterblinker bak minibanene, noe som ikke framsto som særlig trygt) inntok jeg den flotte tribuna, hvor jeg fikk høre at KIL/Hemne måtte spille kampen i Alvdals hvite og blå drakter da Noen™ hadde glemt baggen med deres drakter i et bagasjerom i Trøndelag.

Det var dermed rødt og hvitt som møttes da dommeren blåste i gang kampen et par minutter før klokka slo to. I starten bølget spillet mye fram og tilbake, men de helt store sjansene lot lenge vente på seg. 35 minutter tok det før ballen første gang lå i nettet, men ingen av KIL/Hemnes spillere jublet, da det var en opplagt offside som også dommerne så som lå bak.

Dette måtte likevel ha gitt dem ferten av blod, for det tok nå bare tre nye minutter før ballen igjen lå i nettet, og denne gangen var ingen flagg heist. 0-1, og trøndersk jubel.

Det tok likevel bare drøyt fem minutter før det var hedmarkingene som kunne juble. Noen (Muligens lagkaptein Edvartsen) fikk lade kanonen fra 25-30 meters hold, og fyrte av et skuddd ingen kunne stoppe. Det sto dermed 1-1 når lagene tok pause.

I pausen pratet jeg med en lokal eldre herre, som kunne fortelle at snarveien jeg tok opp den stupbratte sandskrenten hadde vært veldig mye brukt før i tida, og at da ungene sykla fra Vestate' og resten av bygda og så klatra opp der, så var de så godt oppvarma når de kom til banen at de aldri ble skada, mens nå for tida, når foreldrene kjørte dem på trening, så var det alltid noen som var skada.

Utover i andre omgang ble det kanskje litt mer temperatur ute på banen. Etter et kvarters tid måtte dommeren vifte litt med det gule kortet i begge retninger, og Farts keeper var nok heldig at hun slapp unna med litt tilsnakk etter en kommentar som fikk en lagvenninne som fikk den referert til å slippe løs et kjempeknis.

Første omgang hadde vært ganske jevn, men jeg satt utover i omgangen med en følelse av at de for anledningen hvitkledde var i ferd med å feste et grep om kampen. Da det like etter de gule kortene kom en scoring som ga 1-2 føltes det derfor for meg ganske fortjent.

Drøye fem minutter etter dette fikk så Fart alle tiders sjanse til igjen å få balanse i regnskapet. En angripende spiller ble felt, og dommer pekte på straffemerket. Straffen ble til rødtrøyenes store fortvilelse reddet, og vi var like langt.

Tross en intens spurt i sluttminuttene lyktes ikke Fart med å få hull på byllen flere ganger, og kampen endte dermed med en etterlengtet seier for et skadeplaget KIL/Hemne, etter så mye tillegg i tiden at det på trøndernes benk ble lansert en teori om at dommeren var så glad for endelig å få dømme kamp igjen at han ikke hadde lyst å blåse av.

Mens lagene takket for kampen forserte jeg på ny den livsfarlige sandskrenten (Den var nesten verre ned enn opp), og tuslet via en noe skuffende hamburgerstopp tilbake til togstasjonen for å returnere til hovedstaden.

Flere bilder (bl.a. en bildeserie av den første scoringen) fra kampen kan du se på flickr.