Skeid - HamKam 2-5

Etter å ha hentet bilen fra EU-kontroll (Eneste nevneverdige feil var at skiltplata var ødelagt, så jeg var i ferd med å miste skiltet foran) fant jeg ut at jeg skulle avspasere et par timer når jeg først var på farten, så jeg dro til LSK-hallen for å se treningskamp mellom Skeid og HamKam.

Etter å ha parkert hastet jeg det korte stykket bort til hallen, og møtte på veien haugevis av LSK-spillere, hvorav sjokkerende mange hilste på meg. Vel inne i hallen møtte jeg Lars, Tom og Ray, og tok sammen med dem plass ganske nær midten av banen. Herfra fikk vi se ryggen på dommerne mens de tok myntkast, og så ble det foretatt avspark.

Det ble ganske raskt tydelig at det ene laget skal spille nok en sesong i Eliteserien i 2024, mens det andre forbereder seg på å være tilbake på nivå tre etter to år på det nest øverste nivået. HamKam virket absolutt kvassest, men likevel ble ikke Skeid på noen måte overkjørt, selv om det var osloenserne som først måtte gi tapt og notere et baklengsmål i protokollen da de hvitgrønne satte inn 0-1 på et hjørnespark etter syv minutters spill.

Skeid kom fortsatt til noen halvsjanser, men virkelig farlig ble det aldri, og etter en drøy halvtime oppdaget jeg plutselig mens jeg sto og snakket med Futbology-Lars Erik at «Kamma» hadde fått straffespark, og jeg rakk bare såvidt å filme at det ble 0-2 med 32:30 på klokka.

0-3 kom bare halvanna minutt senere, og nå tok nok eliteseriespillerne foten litt av gasspedalen. Jeg slo av en liten prat med Robert som også hadde inntatt hallen for å se på Skeid, og så at begge lag planla å gjøre haugevis av bytter i pausen, for det var ekstremt mange som hadde begynt å varme opp nå. 0-3 sto seg til pause, og som ventet var det helt nye mannskap på banen da andre omgang ble sparket i gang. Jeg slo meg igjen ned sammen med banehoppings-mannskapet, som mens jeg sirklet rundt banen også var blitt supplert med Terje, som prøver å klare å se 300 kamper i år!

Etter pause var det fortsatt hamarsingene som hadde et lite overtak, men knapt ti minutter inn i omgangen raknet det litt i forsvaret deres. Skeid kom seg til et par hjørnespark, og da det andre ble tatt kort overrumplet man både den ene og den andre, og et litt merkelig skudd passerte alle og endte til slutt i mål til 1-3.

HamKam hadde likevel ikke tenkt å gjøre kampen for spennende for de omlag sytti fremmøtte (hvorav 14 var innregistrert i Futbology-appen), og klarte i en situasjon hvor ballen først var i stolpen og like etter i tverra til slutt å presse fram at keeper slo den i stolpen og inn til 1-4.

Skeid hadde likevel fått ferten av blod, og kjempet i det 73. minutt inn 2-4, og prøvde heroisk å komme enda nærmere, men på overtid var det likevel laget fra Hamar som lo sist, da de satte inn 2-5 som også ble sluttresultatet i det som vel tross sju mål må kunne sies å ha vært en relativt lite minneverdig kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Raufoss - Kolbu/KK 7-0

Hadde avtalt med en gjeng galninger at vi skulle ta oss en søndagstur til Raufoss, så i rask rekkefølge plukka jeg opp Sören, Lars, Magnus og Jakub, og så ble Rv4 inntatt på vei nordover. Etter en begivenhetsløs kjøretur i stadig mer vinterlige kjøreforhold kom vi fram til ammunisjonsbygda, parkerte, og trosset snøstormen til fots for å komme oss fra parkeringsplassen og inn i hallen hvor det var klart for treningskamp mellom Raufoss og Kolbu/KK.

Med tre divisjoners forskjell på lagene var det nok ingen overraskelse at det var de gulkledde som var favoritter, og da kampen kom i gang (og vi hadde fått selskap av de noe mer kortreiste Vegard og Ola) tok det bare såvidt over ett minutt før ballen første gang lå i nettet bak fjerdedivisjonslagets målvakt og det sto 1-0 på scoringstavla. Under ett minutt senere kom så 2-0, før det med 3:35 på klokka sto 3-0, og da hadde faktisk gjestene etter det forrige målet hatt en relativt stor sjanse før denne scoringa kom.

I det niende minutt fikk så Raufoss et frispark, og dette utnyttet de godt, så plutselig sto det 4-0.

5-0 fikk vi etter drøyt 11 minutter, og selv om Raufoss-spillerne stormet inn i målet for å hente ballen, så virket det som om de tok foten litt av gasspedalen nå. Hjemmelaget fortsatte å dominere, men det ble mye upresist foran mål, til stor irritasjon for de fleste av de godt over 200 fremmøtte tilskuerne.

Kolbu kom til noen mer eller mindre kvalifiserte sjanser innimellom, men mens jeg fortærte en svært god vaffel (Årets første fotballvaffel!) fikk jeg se dem misbruke alle muligheter, noe også vertskapet gjorde, så da dommeren blåste til pause var det fortsatt scoret «bare» fem mål.

Da andre omgang startet ble det raskt klart at styrkeforholdet mellom lagene hadde jevnet seg noe ut som følge av de mange byttene som hadde blitt gjort. De tilreisende fra nabokommunen i øst skapte de første minuttene av omgangen mer enn de hadde gjort i hele første halvdel av kampen. Det var nok derfor en solid kalddusj for dem da hjemmelaget etter 58 minutters spill satte inn sitt sjette mål for kvelden. I det 66. minutt kom så 7-0 med en perle av et skudd fra litt distanse.

Resten av kampen skjedde det ikke stort å skrive hjem om utenom en spiller som ble litt sur fordi han fikk tråkka av seg en sko, og dermed endte dette lille Toten-derbyet 7-0 og en oppskriftsmessig hjemmeseier til et Raufoss-lag som nok irriterer seg litt over at de ikke utnyttet overtaket i første omgang til å lede enda mer. Kolbu på sin side kan glede seg over at den unge målvakten de brukte i andre omgang gjorde en svært god kamp og leverte flere gode redninger.

Vi kom oss ut av hallen og i bilen igjen, og etter en svært vinterlig og noe tidkrevende kjøretur fikk vi sluppet Magnus av på Gardermoen (Han hadde fløyet ens ærend fra Stjørdal for å være med på kamp!), før vi øvrige tok fatt på siste etappe tilbake til hovedstaden. Denne skulle vise seg å bli enda mer tidkrevende, og det tok faktisk nesten en time fra vi forlot flyplassen til jeg var hjemme!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Jevnaker - Hallingdal 2-2

Nytt år, nye muligheter. Jeg hadde lenge sett meg ut denne helga som årets første mulighet til å se fotball, og når det på toppen av det hele viste seg å være mulighet for et nytt stadion. Jeg fiska derfor opp Christian, Ludvig, Martin og Martin, og satte kursen nordover gjennom Nittedal. Vi kom etterhvert fram til Hadeland, og fant fram til kunstgressbanen hvor det var klart for treningskamp mellom fjerdedivisjonsrivalene Jevnaker og Hallingdal.

Ved ankomst ble vi først litt skeptiske, da det viste seg at flomlysene vi hadde sett langt av lei viste seg å være på en islagt flate hvor det blant annet ble spilt bandy, mens kunstgressbanen lå i mørke. André som også hadde dukket opp hadde kjørt helt fra Østfold, og så for seg muligheten for en småepisk bomturhistorie, men i det vi nærmet oss stien mellom snøfonnene ned mot banen kom det et svakt skinn i lysene, og etter hvert så det riktig så lyst ut!

Jeg hadde også møtt hedmarkingene Vegard og Ola, og rett etter avspark dukket også en litt forsinket Terje opp. Med solid banehopperoppmøte skulle det bare mangle at ikke også hallingdøl og HFK-patriot Eirik var på plass i vinterkulda. For kaldt var det. I et tosifret antall kuldegrader var en av få ting å glede seg over at det var bortimot vindstille. Likevel var det flere av spillerne som hadde valgt å stille uten stillongs under shortsen, og etterhvert så jeg også noen som spilte i kortermet trøye!

Fra første omgang av kampen var det egentlig lite nevneverdig som skjedde ute på kunstgresset. Jeg tuslet rundt banen og hilste kjapt på nybakt JIF-trener Frode Lafton, før jeg i motsatt ende fra det som må ha vært det mest vindskjeve fotballmålet jeg har sett utenfor en grusløkke noensinne møtte Torjus og Jan-Remi som hadde tatt den korte turen over den ferske fylkesgrensa mellom Akershus og Buskerud for å se kampen.

Omgangen ebbet målløst ut, og til min store glede fikk jeg bekreftet fra dommeren at det kom til å bli en svært kort pause. Etter pause så jeg flere spillere gå i retning garderobene, så det var tydeligvis gjort flere bytter, noe som jo ikke er veldig uventet i en treningskamp. En ekstra dimensjon til denne treningskampen var for øvrig at da oppsettet for første kvalikrunde til cupen hadde blitt presentert tidligere samme dag ble det kjent at nettopp disse to skulle møtes i kamp om en av plassene i norgesmesterskapets første ordinære runde.

Lafton hadde tydeligvis sagt de rette tingene til sine rødkledde menn i den korte pausen, så da spillet startet opp igjen tok det bare tre minutter før et kjempeskudd trengte gjennom Hallingdal-forsvaret og gikk i mål til 1-0. Stor jubel hos hjemmelaget og dets supportere!

Jevnaker gikk under fem minutter etter dette opp til 2-0, og de hvitkledde så virkelig ut til å slite med å få hull på byllen. Likevel, med et kvarter igjen av kampen lyktes de endelig med å overliste Jevnakers forsvar, da et hjørnespark etter litt om og men endte i det skakke målet så det sto 2-1.

I det vi passerte nitti spilte minutter skulle jeg akkurat til å si til mine medsammensvorne at det på ingen måte ville være ufortjent med en hjemmeseier, men plutselig klarte HFK igjen å smette gjennom rødtrøyenes forsvar og sette inn 2-2.

Da dommeren avsluttet kampen ble det dermed klart at ingen hadde noe mentalt overtak foran cupkvaliken om et par måneder, og vi som hadde møtt opp kunne ta et lite gruppebilde før vi forlot åstedet og igjen satte kursen mot hovedstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.