Normalt sett skulle jeg denne aprilsøndagen ha vært i Sandefjord og sett Tromsø-kamp i Eliteserien, men siden man fant ut at dette var en bra tid for å legge kunstgress på stadion der satte jeg heller kursen nordover fra hovedstaden på jakt etter en ny fotballbane å se fotball på. Ekstremværet Hans i fjor høst hadde sørget for at fotballbanen på Jorekstad fortsatt er ute av drift, så derfor ble ettermiddagens mål Øyer, hvor det skulle spilles fjerdedivisjonskamp mellom Faaberg og Valdres.
På plass var det første jeg fikk se noen unger som klarte å kræsje en drone inn i ballfangenettet, og i forsøket på å pirke den ned med et hjørneflagg også satte fast dette flagget, så man måtte tilkalle forsterkninger for å få ned både flagg og drone. Det så heldigvis ut som alt gikk bra til slutt. Etter at «Fishing i Valdres» hadde blitt spilt under oppvarming vekslet jeg før avspark noen ord med dagens dommer, som er en ivrig Futbology-bruker og (litt avdanket) twitrer, og så entret lagene banen klare for sesongåpning.
Fra avspark kom Faaberg ut i hundre, før valdrisene kom sterkt tilbake og jobbet seg inn i kampen. Det var derfor på ingen måte ufortjent da et hjørnespark i det 12. minutt endte med scoring og 0-1.
Spillet fortsatte nå å svinge fram og tilbake foran de omlag førti tilskuerne som hadde møtt opp. Begge lag kom til noen halvsjanser, men tross at det var en god del tilskuere som holdt med bortelaget var flertallet hjemmesupportere, og det var disse som i det min stoppeklokke passerte 26 spilte minutter fikk juble da et skudd ble fyrt av fra spiss vinkel og i mål til 1-1!
1-1 sto seg til pause, og mens jeg gikk og kjøpte en svært god vaffel undret jeg meg på om den andre omgangen kunne leve opp til den svært livlige førsteomgagen vi nettopp hadde fått servert. Spoiler alert: Det kunne den!
Knappe ti minutter inn i andre omgang jublet alle på Valdres' benk for scoring, men jeg stussa litt på at den antatte målscoreren forholdt seg ganske så rolig. Joda, det viste seg at ballen hadde strøket like på utsida av stolpen, noe som var svært vanskelig å se annet enn rett forfra.
Like etter at banen ble fylt av deilig gjødsellukt fra en bonde i nabolaget smalt det så i feltet. En av Valdres-spillerne gikk i bakken, dommer slo ut med armene mens alle de tilreisende ropte etter straffe, men ute på sidelinja sto assistentdommeren og viftet med flagget som en gal. Etter en liten prat mellom dommer og AD innså førstnevnte at han nok hadde tatt feil og pekte på straffemerket. Faaberg-spillerne var ikke spesielt fornøyde! Straffen ble enkelt satt i mål, og med et minutt igjen til timen var spilt sto det 1-2.
Valdres var nå virkelig i siget, og hjemmelagets unge keeper (2009-årgang, etter sigende!) fikk mer enn nok å gjøre, og sørget ved flere anledninger for at de blågule fortsatt hadde håp om å få noe med seg fra denne kampen når han vartet opp med kremredninger. I det 70. minutt måtte han likevel gi tapt, og med 1-3 mistenkte jeg at toget nå var gått for vertskapet.
Samtidig som de nå lå under med to mål så jeg at det virket som det bredte seg mer og mer frustrasjon innad i laget hos Faaberg, men samtidig begynte også Valdres å vise tegn på svakhet. Et forsøk på å spille seg ut bakfra havarerte totalt, og at det ikke ble redusering da var nesten mirakuløst.
Det hadde vært noen skader og stopp i spillet, så det var klart at det kom til å bli en hel del tillegg i tiden da vi passerte nitti minutter. Vel to minutter inn i overtiden lyktes så endelig Faaberg med å få den etterlengtete reduseringen. 2-3, og nytt liv i kampen!
Da vi passerte seks minutter spilt etter at klokka hadde passert nitti minutter hørte jeg noen rope at det nå var to minutter igjen, så det var tydeligvis lagt til åtte minutter. Jeg hadde skrevet klar en tweet om at kampen var ferdig med 2-3, men plutselig ble jeg nødt å slette den. Et Faaberg-angrep endte i det min stoppeklokka viste 97:40 med utligning til 3-3 og ville jubelscener!
Da jubelen roet seg fikk en av hjemmelagets menn sitt andre gule kort og måtte forlate banen, men dette fikk liten betydning fordi da spillet igjen ble satt i gang ble kampen nær umiddelbart blåst av, og dermed hadde det etter nittini minutter og ni sekunder blitt 3-3 og ett poeng til hvert lag.
Jeg satte med radiosporten på bilstereoen kursen sørover, og kunne etter et par begivenhetsløse timer parkere hjemme igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar