Viser innlegg med etiketten bohuslän. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten bohuslän. Vis alle innlegg

lørdag 22. august 2026

IK Svane - Frändefors IF 1-2

Endelig var tiden kommet for årets mest etterlengta groundhoppingevent. Etter fjorårets suksess med tur til Trøndelag, Jämtland og Helgeland var det i år planlagt en helsvensk meny. Påmeldingen var noe lavere enn i fjor, så i stedet for minibuss var det min trofaste Subaru som lastet inn Andreas og Terje, og deretter satte kursen sørover. Etter en pitstop på kullgrillen på Torp-senteret i Uddevalla tok vi fatt på siste lille etappe og kom fram like før avspark til banen hvor det var klart for kamp i division 5 mellom IK Svane og Frändefors IK.


Siden jeg hadde presis sum gikk det til nød å få betalt seg inn med kontanter, og vi fikk se to lag som helt klart hadde høyere ambisjoner enn ferdigheter. Det var hjemmelaget som hadde ballen mest og presset på mot gjestenes mål, men sluttprodukt ble det ikke veldig mye av.


Til stor frustrasjon for de hvitgrønne var det gjestene som først kunne juble, da de etter en halvtime av kampen fikk satt ballen i mål. 0-1, og selv om dette hadde vært noe mot spillets gang fikk Frändefors en svært god periode ute på gressmatta etter dette, så da lagene gikk til pause og det fortsatt var ettmålsledelse føltes det ikke like ufortjent som det hadde gjort da målet kom.

Siden det hadde vært vanskelig nok å få betalt inngangspenger med kontanter valgte vi å stå over å besøke kiosken, men holdt oss på den sjarmerende lille tretribuna. Nå i pausen forsvant også sola bak trærne på motsatt side av banen, så det gikk faktisk an å se noe av det som skjedde.

Etter hvilen fortsatte kampen mye i samme spor som i første omgang, men fortsatt var Svane ikke i nærheten av å lage mål. I det 63. spilleminutt klarte derimot Frändefors nok en gang å overliste de bakre rekker hos vertskapet og gå opp i 0-2.


Hjemmelaget ga nok aldri helt opp, men det ble mot slutten tydelig at de trodde mindre og mindre på at de skulle få noe med seg fra denne kampen. Blant de nærmere 70 frammøtte var det sympatisører av begge lag, og et par minutter på overtid fikk endelig hjemmefansen noe å juble for da en av deres menn endelig lyktes med å få ballen i mål til 1-2.

Vi var litt spente på om det var tid til en opphenting, men dommeren blåste av omtrent umiddelbart etter at spillet var satt i gang igjen, og dermed endte kampen med borteseier 1-2. Jeg tok med mine medsammensvorne, og sammen dro vi igjen til Torp-senteret, hvor vi handlet litt forsyninger, plukket opp André som hadde kommet med Flixbus fra Oslo, og satte kursen østover mot helgas overnattingssted.

søndag 9. august 2026

Groheds IF - Eds FF 3-1

Etter litt vurderinger søndag morgen fant jeg ut at det måtte bli en liten utflukt i dag også. Bilen ble styrt sørover, og etter et par-tre timer hadde jeg parkert ved åstedet for division 4-matchen mellom Grohed og Ed.


Grohedsvallen hadde jeg jo besøkt så sent som i mars i år, men da var det altså på kunstgressbanen det var kamp, mens nå var det altså gressmatta som skulle inspiseres. Banen så helt strålende ut, og etter å ha fått avklart med dommerne hvilken vei de ville vende seg når de hilste på lagkapteinene tok jeg plass på en av de små benkene midt på langsida for å se innledninga på kampen derfra.

Sportslig sett var det hjemmelaget som hadde mest å spille for nå i starten på høstsesongen. Ed var på øvre del av tabellen, men uten noen realistisk mulighet til å ta igjen de lagene som var med i opprykksstriden, mens Grohed lå i en meget utsatt tabellposisjon, med fare for å rykke ned når sesongen er over. Tre poeng i dag ville dermed være svært viktig. Jeg merket kjapt at til å hjelpe seg hadde rødtrøyene et hemmelig våpen, en liten klack med unge supportere som etter beste evne prøvde å lage litt liv og røre.


Tross supporter-støtten, innledningsvis var det gjestene som så skumlest ut, men de virkelig store sjansene lot vente på seg. Vi ca hundre frammøtte fikk likevel i godværet se et stolpetreff, og litt dramatikk da to spillere smalt sammen i feltet. Heldigvis kom begge seg på bena igjen, og kunne fortsette å slite med å tilpasse seg den sterke vinden som feide over banen i lengderetningen. Denne var nok en svært viktig faktor i at vi ikke fikk noen må i første omgang, og det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene tok pause.

Jeg benyttet pausen til å skaffe meg en hamburger og litt hjemmebakst, og hadde bare såvidt rukket å begynne å spise burgeren da kampen kom i gang. Dette gjorde at filminga mi av et hjørnespark etter knappe tre minutter ble litt amputert, men heldigvis god nok til at jeg fikk med meg skuddet som ga 1-0 med 48:00 på stadionuret!


Neste nettkjenning var det Ed som sto for, etter et forsåvidt ganske fint angrep. Det som derimot ikke var fint for gjestene var at siste trekk gikk til en tydelig offsideplassert spiller, og det ble dermed ikke notert noe tellende mål. Dette ga likevel gjestene ny energi, og de hadde da vi passerte timen av kampen en svært god periode. Dessverre for dem teller ikke gode perioder når man ser på sluttstillinga, men derimot teller mål, og det var nettopp nok et mål og 2-0 vi fikk fra hjemmelaget i det 63. spilleminutt.


Et lite kvarter før full tid fikk vi et lite stopp i spillet da en skadet Grohed-spiller måtte teipes litt sammen før han kunne forlate banen, så da vi passerte 90 spilte minutter var det klart at det kom til å bli litt tilleggstid. Det var litt nervøs stemning blant hjemmefansen som fryktet et comeback, men denne forsvant raskt da totalt kaos bak hos bortelaget førte til 3-0 et drøyt halvminutt på overtid.


Nesten umiddelbart etter at spillet var satt i gang igjen fikk Ed satt inn et trøstemål, men flere scoringer ble det ikke denne søndagen, og dermed sto det 3-1 da dommeren blåste av. Stor glede hos hjemmelagets spillere og fans, så det var tydelig at dette betød mye.

Jeg forlot raskt banen og satte kursen nordover igjen, med kurs mot Universitetets Aula hvor trombonesesongen offisielt skulle starte.

søndag 28. juni 2026

Svarteborg/Hedekas - Munkedal U 3-4

Etter en rolig kveld for å hente meg inn etter torsdagens ekstremsport skulle jeg lørdag nok en gang over grensa, denne gang sørover. Jeg plukka opp Anders i Fredrikstad, og sammen fortsatte vi over Svinesund via et systembolag og til Munkedals kommun, hvor vi svingte av og fant fram til banen hvor det var klart for innvielse av nye tribuner under kamp i division 7 mellom Svarteborg/Hedekas (Som altså er Svarteborgs andrelag i samarbeid med naboene fra Hedekas) mot utviklingslaget til Munkedal.


Det første som møtte oss da vi ankom Hedekas, sentrum i Sörbygda, var et vanvittig oppbud med folk og biler. Det viste seg at kampen fant sted midt i Sörbygdsdagerna, og det krydde av veteranbiler, folk lot seg transportere med hest og vogn, og at vi fant parkering rett ved fotballbanen var intet mindre enn et mirakel. Da bildøra ble åpnet ble vi truffet av en voldsomt intens varme, og faktisk var det så fuktig og varmt at det å gå forbi kullgrillen inne på stadionområdet føltes litt forfriskende fordi der var varmen tørrere.

Fotballbanen vi skulle se kamp på var ellers riktig så fin, og selv om man hadde fått på plass noen helt nye tribuner midt på den ene langsida hadde langt de fleste av de rundt 300 frammøtte plassert seg rundt det hjørnet hvor det var mest skygge å finne. Herfra fikk de etter at en ungdomsgjeng hadde sendt opp litt fyrverkeri se hjemmelaget komme godt i gang, og blant annet komme svært nær scoring på spektakulært vis etter en corner.


Det var likevel gjestene som først kunne juble. Det ble foretatt et svært påkrevd kort stopp for å drikke litt halvveis inn i omgangen, og etter denne gikk det bare knapt to minutter før ballen lå i nettet bak vertskapets målvakt. 0-1, og et ganske skuffet hjemmepublikum.


Skuffelsen ble ikke mindre da gjestene i det 34. spilleminutt økte ledelsen til 0-2, og mens varmen fortsatte å koke oss som var til stede gikk jeg til kiosken og skaffet meg to Piggelin for å prøve å få ned kjernetemperaturen litt. Jeg hadde ikke rukket å få i meg disse ennå da et frispark fra kanten ble slått inn i feltet, fant en rødsvart fot, og ballen gikk i mål til 1-2!


1-2 sto seg til pause, og mens spillerne gikk i garderobene for å kjøle seg ned litt fant jeg en skyggefull flekk ved klubbhuset. Etter hvert kom spillerne tilbake, og kampen fortsatte. Fem minutter inn i omgangen vartet Hedekas/Svarteborg (eller omvendt, alt etter hvem du spør) opp med et rimelig trasig forsvarsspill som ga 1-3, men gjestene fant to minutter senere ut at de ville ikke være noe bedre, og dermed ble det 2-3.


Noen minutter senere kom så en av kampens mest dramatiske hendelser. Varmen tok plutselig knekken på Hedekas' målvakt! Mannen med den gule trøya gikk plutselig overende, og lagkameratene måtte ile til med vann både til inn- og utvortes bruk. Han så heldigvis ut til å komme seg, men det var uaktuelt å spille videre, så en lagkamerat av ham måtte løpe i garderoben og finne ei keepertrøye og dra på seg i stedet for utespillertrøya han så langt hadde båret.


Vi hadde så vidt passert timen spilt da dommeren litt uten at noen av oss som sto i motsatt ende av banen skjønte hvorfor dømte straffespark. Det virket som om heller ikke hjemmelagets spillere skjønte hvorfor, for det ble ganske lange diskusjoner før straffen endelig ble tatt. Da dette skjedde kunne hjemmelagets fans juble, for ballen traff stolpen og forsvant ut i ufarlig retning!


Gleden ble dog ikke veldig langvarig. I det 69. spilleminutt fikk Munkedal på ny en omstridt straffe, og denne gangen satt ballen i nettet.


Som om det ikke var ille nok at det nå sto 2-4, så pådro reservekeeperen seg en skade i forsøket på å redde skuddet, og etter at han var båret av banen måtte dagens tredje mann ta plass i hjemmelagets mål.

Ikke uventet var det Svarteborg/Hedekas som presset mest på resten av kampen, men enten ble avslutningene for upresise, eller så ble de stoppet av gjestenes forsvar. Først i det min stoppeklokke viste 84:40 gikk ballen i mål, da et frispark snek seg forbi alt og alle og inn til 3-4.


Etter dette ble hjemmelagets forsøk på å få en scoring enda mer intense, samtidig som gjestenes spillere ble rammet av en mystisk lidelse som gjorde at hver gang noen ble felt var han på dødens rand og brukte lang tid på å bli klar for spill igjen. (OK, noen av dem hadde et løpesett når de endelig kom seg opp igjen som tilsa at de faktisk var helt ferdige, men noen overdrev garantert!) Dette, sammen med de to straffene og de to keeperbyttene gjorde at det ble voldsomt lang tilleggstid, men da dommeren etter over 11 minutters overtid blåste av hadde vi ikke fått flere scoringer. Kampen endte borteseier 3-4, og gjestene fra kommunesenteret kunne juble mens gutta med fyrverkeriet sendte opp et siste smell i protest.

Anders og jeg fant raskt tilbake til bilen som var overraskende sval, men AC-en fikk likevel kjørt seg hardt mens vi satte kursen hjemover igjen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

lørdag 6. juni 2026

Sotenäs Fotboll - IFK Strömstad 7-2

Etter forrige helgs tur til Bovallstrand hadde jeg denne fredagskvelden på ny tenkt meg nedover langs kysten av Bohuslän. Jeg tok med Jon Are, og etter noen timer i bilen kryssa vi brua fra fastlandet ut til den idylliske lille øya Smögen, og fant fram til en parkeringsplass. Etter å ha ordnet oss litt mat og drikke (ikke nødvendigvis i den rekkefølgen) gikk vi så til stadion, hvor det skulle spilles kamp i division 5 mellom Sotenäs Fotboll og IFK Strömstad.


Etter å ha betalt oss inn oppdaget min medbragte øldrikker at det var lokalt brygg å få kjøpt i stadionkiosken, så en boks ble plukket opp og bragt med bort til tribuna, hvor solen nå skinte etter at været ikke lenge i forveien hadde sett riktig så truende ut. Vi så herfra slutten på oppvarminga, og noen minutter etter at spillerne hadde forsvunnet inn i garderobene kom de ut igjen klare for kamp.

Skjønt, klare og klare, fru Blom? Hjemmelaget var definitivt klare, men hvor klare de tilreisende nordfra var er uvisst, ettersom det tok under ett minutt før det sto 1-0, og med såvidt over tre spilte minutter på min stoppeklokke kom også 2-0, etter et hjørnespark.


Hjemmelagets dominans fortsatte, og de for anledningen orangekledde måtte rett før ti minutter var spilt se ballen gå i mål til 3-0, før en nydelig heading på et minst like nydelig innlegg ti minutter senere bragte den ferske klubben opp i 4-0!


Fem minutter senere brøt flere av de litt under 150 frammøtte ut i jubel på ny, etter at Strömstad-keeperen nesten fomlet ballen i eget mål. Assistentdommeren var heldigvis godt plassert, og så at han akkurat rakk å stoppe den før den krysset mållinja, og det ble dermed helt korrekt dømt ingen scoring, og jubelen stilnet.

I det 33. spilleminutt kom så litt ut av det blå en redusering til 4-1, noe som ga gjestene en liten vitamininnsprøytning. Desto tyngre var det nok for dem da det bare to-tre minutter senere ble dømt straffe for en hands, noe som ga økt ledelse til 5-1.



Tre minutter senere gikk hjemmelaget opp i 6-1, og rett før pause ble vondt verre for de tilreisende da en av dem måtte halte av banen med en saftig krampe som ikke lot seg behandle der og da. Da dommeren sendte lagene i garderoben fikk hjemmelaget med seg en velfortjent applaus. Ingen tvil om at femmålsledelse i førstte omgang var noe hjemmepublikummet kunne anerkjenne.

Etter hvilen fortsatte Sotenäs (Som altså er en sammenslåing av kommunens tre klubber Smögen, Kungshamn og Bovall-Hunnebo) å dominere, men det ble ikke riktig så mange målsjanser som det hadde vært i første omgang. Litt dramatikk fikk vi likevel knapt ti minutter etter pause da bortelagets keeper ble liggende og vri seg etter et sammenstøt med en uheldig motstander, og det etter et langt stopp i spillet ble klart at han ikke kunne fortsette kampen. Det var ikke med noen reservekeeper, så en av utespillerne måtte jogge til garderoben etter et ekstra par keeperhansker, og fikk da han kom tilbake overrakt trøya fra han som måtte ut. Hvordan skulle dette gå?


For å komme med en liten spoiler: Det gikk slett ikke så verst! Riktignok pådro IFK Strömstad seg et nytt straffespark, som i det 67. spilleminutt gikk inn til 7-1 uten at han kunne gjøre noe med det.


Etter dette straffesparket kom det haugevis av muligheter til at ledelsen skulle bli enda større, men det ble den ikke, blant annet som følge av god innsats fra nødkeeperen. Bortebenken kunne dermed juble stort da laget et lite minutt på overtid kriget inn 7-2!

7-2 ble også sluttresultatet, og om ikke annet kunne iallfall gjestene tenke at de hadde spilt uavgjort etter pause. Vi fant veien tilbake til bilen, og krysset på ny brua til fastlandet og kom oss hjemover igjen etter det som tross noen litt truende skyer på ettermiddagen hadde blitt en helt nydelig fotballkveld i den bohuslänske skjærgården!

lørdag 30. mai 2026

Sotenäs Fotboll 3 - Bergdala IF (3-1)

Etter fredagskveldens daffe opplevelse hadde jeg lenge planlagt en tur til David Edvardssons hjemtrakter i Bohuslän for en av de få banene jeg manglet deromkring. Etter en ganske begivenhetsløs kjøretur kom jeg en liten halvtime før avspark fram til den nydelige gressbanen hvor det skulle spilles division 7-kamp mellom tredjelaget til Sotenäs Fotboll og Bergdala IF.


Hjemmelaget er en relativt fersk konstruksjon, hvor de tre klubbene Smögen, Kungshamn og Bovallstrand-Hunnebostrand (som allerede var en sammenslåing fra før) har slått seg sammen, etter at de samarbeidet i ulike konstellasjoner i fjorårssesongen. Smögens bane har jeg ennå ikke fått besøkt, men både i Kungshamn og i Hunnebostrand hadde jeg vært tidligere, og nå var det altså banen i Bovallstrand, som er viden kjent for sitt fremragende gress som sto for tur.

Det første jeg så da jeg kom var at det krydde av smågutter med Örgryte-trøyer her, noe som viste seg at var et lag fra Göteborg som hadde lagt ei lita treningsleir her nå rett før sommerferien. Fotballsko var byttet ut med sandaler akkurat nå, og gjennom kampen var de litt til og fra mellom andre aktiviteter og det å se kamp.

En annen ting jeg raskt la merke til var at hjemmelaget hadde to damer i oppvarming, og en kjapp sjekk på lagoppstillingene viste at de ikke bare var med i oppvarmingen, de skulle også spille kampen. Begge startet på benken, men det var liten tvil om at de var tiltenkt å skulle inn senere i kampen. For øvrig var det morsomt å se at vertskapet hadde ikledd seg et orange sett trøyer med Bovall-Hunnebo-logoen på brystet, for å unngå fargekollisjon mellom Sotenäs' mørkeblå drakter og Bergdalas svarte.


Ute på den strøkne gressmatta var det hjemmelaget som kom best i gang, men lenge bølget spillet fram og tilbake uten at de helt store sjansene kom. Vi måtte faktisk vente helt til det var spilt 35 minutter før vi fikk et mål, og da var det Sotenäs som kunne juble for at en corner ble stanget inn til 1-0.


1-0 sto seg til pause, og jeg gikk og inspiserte kiosken, hvor det heldigvis gikk an å betale med kontanter. (Siden fotballbanen ligger midt inne på et campingområde tenker jeg de er vant med norske Swish-løse turister, så det forklarer sikkert dette) Jeg benyttet anledningen til å skaffe meg en sårt tiltrengt is, som fikk kjølt meg ned litt i solsteiken før andre omgang startet.

Litt etter avspark i andre omgang oppdaget plutselig Sotenäs-keeperen at målet han nå sto i sto plassert en drøy meter for langt til venstre. Da han gjorde dommeren oppmerksom på dette fikk han til svar at det måtte bare være sånn, så det ble likt for begge lagene. Det var tydelig at målvakten ikke var veldig fornøyd med dette, men han prøvde iallfall som best han kunne å tilpasse seg dette i plasseringsspillet sitt.

Knapt halvveis ut i omgangen fikk vi så et lengre stopp i spillet på grunn av en skade. Jeg så ikke hendelsen selv, men ble fortalt at han hadde vært alene da han gikk ned, så det var sannsynligvis et kraftig overtråkk eller noe i den duren. Det lokale ambulansepersonellet hadde heldigvis lagt lunsjpausen sin hit til fotballbanen i dag, så de var raskt på plass for å bistå ute på banen, og etter noen minutters jobb med stabilisering ble den uheldige spilleren trillet inn i ambulansen til applaus fra samtlige frammøtte.


Da spillet kom i gang igjen viste det seg at speaker hadde stoppa stadionuret mens spillet var stoppet, så klokkeslettene heretter vil ha en mismatch mellom mine tider og de offisielle. Hva dommeren hadde på sin klokke vet jeg jo selvsagt ikke, men på min stoppeklokke sto det iallfall 75:25 da gjestene kunne feire utligning til 1-1.


Gleden over å ha fått balanse i regnskapet ble ikke veldig langvarig, for knapt to minutter senere hadde Sotenäs 3 tatt tilbake ledelsen. 2-1, og orangetrøyene virket nå å ha ganske god kontroll på kampen.

Som ventet hadde begge de to kvinnelige innslagene på laget gjort sin entré, og bidro godt til å holde på ledelsen. Tre minutter på overtid på min klokke (8 minutter før full tid på stadionuret) kom så også 3-1, noe som fikk en av de yngste tilskuerne til å prøve å stikke av med ett av hjørneflaggene.


Etter at flaggtyven var stoppet av sin mor ble det spilt et par minutter til, uten at det kom flere mål, og dermed endte kampen med tomålsseier til hjemmelaget, noe som alt i alt må sies å ha vært et fortjent resultat. Jeg fikk startet bilen og lot den stå og gå med AC-en på full pinne et par minutter, før jeg satte kursen nordover til lyden av det norske ishockeylandslaget som fikk grisejuling i VM-semifinalen.

tirsdag 3. mars 2026

Groheds IF - Hamburgsunds IF 5-2

Med en spillefri mandagskveld var det bare en ting å gjøre: Finne ut hvor det skulle spilles fotball. Jeg hadde egentlig sett meg ut en fæl tur til Brålanda, men da jeg oppdaget at en utsatt kamp på et mer behagelig sted var blitt berammet i kveld endret jeg planene og satte kursen rett sørover etter jobb. Før jeg krysset Svinesund plukket jeg opp André, og etter et lite pitstop utenfor Uddevalla krysset vi Uddevallabron og svingte av til høyre. Vi skjønte snart at vi var på rett vei, for gjennom tåka lyste det kraftig fra de gule flomlysene fra banen hvor det skulle spilles kamp i gruppe B i distriktsmesterskapet i Bohuslän-Dalsland mellom Groheds IF og Hamburgsunds IF.


Etter å ha parlamentert oss inn til kunstgressdelen av Grohedsvallen (Vi var ikke helt forberedt på at det skulle være inngangspenger her) tok vi anlegget nærmere i skue. Omgivelsene så vi ikke stort av, men reisefølget lot seg begeistre av at det lot til å være mulighet for å finne et høyt utkikkspunkt når det var kamp der i dagslys, og i tillegg så vi at det var kiosk her, uten at det hjalp oss noe særlig i kveld. Rett før avspark dukket også den svenske banehopperen Michael opp, så alt var duket for en hyggelig fotballaften i tåka.

Da kampen ble sparket i gang gikk hjemmelaget rett i angrep, og før vi visste ordet av det hadde de scoret! En corner var det som førte til 1-0, og det var ikke spilt mer enn ca 45 sekunder. Halvanna minutt senere ble ledelsen doblet til 2-0. Skulle vi få en helt vanvittig målorgie?


Etter pangstarten roet det hele seg noe ned, og det må understrekes at Hamburgsund på ingen måte ble så rundspilt som det kunne virke om man bare så på stillinga. De blåkledde hadde rett og slett en god del uflaks, og kom blant annet til et stolpetreff som nok ville gitt en helt annen kamp om ballen hadde gått inn i stedet for ut.

Grohed hadde på sin side en del gli, og tross at de i tillegg til gjestenes forsvar også måtte forsere en svær vanndam ved sekstenmeterstreken kom de seg til noen gode sjanser. Flere mål ble det likevel ikke før en spiller rett etter at klokka passerte en halvtime spilt ble felt og gikk i bakken inne i feltet, og dommeren pekte mot straffemerket. Straffen ble sikkert satt inn, og det sto 3-0.


Som sagt var det vi hadde sett ikke en typisk 3-0-affære, men fotball handler om å score mål, og det var det bare ett av lagene som gjorde i første omgang. Det var dermed fortsatt med en tremålsledelse hjemmelaget kunne gå mot garderoben, mens de tilreisende nok lurte litt på hva det var som hadde truffet dem.

Etter pause ble vi tre banehopperne stående og snakke med en godt voksen svensk herre, som blant annet hadde vært til stede på den legendariske VM-playoffkampen mellom Sverige og Østerrike i Gelsenkirchen høsten 1973. Mannen var et oppkomme av gode historier, så selv om fotballen ute på banen var så som så kjeda ingen seg et sekund.

Litt over halvveis ut i andre omgang økte Grohed ledelsen til 4-0, mens alt bortelaget hadde kunnet juble for var et skudd i tverrliggeren. Det var nok ikke mange som nå trodde at kampen skulle ende med noe annet enn hjemmeseier, men et lite håp for Hamburgsund ble tent da et frispark endte i mål til 4-1 med 73:20 på min stoppeklokke.


I det 80. spilleminutt fikk vi nok en scoring på frispark, men denne gangen var det vertskapet som kunne feire. 5-1 og jubel blant de fleste av de 60-70 fremmøtte.


Hamburgsund fikk faktisk ett mål til, ca fem minutter før full tid, så tross at kampen endte med tap 5-2 kunne de iallfall ta med seg at andre omgang endte uavgjort med to mål til hvert lag.

André og jeg takket Michael og den andre svensken for godt selskap, og satte kursen hjemover på en heldigvis noe mindre tåkete E6 enn da vi dro sørover. Etter ankomst Oslo kunne jeg endelig spandere på bilen et sårt etterlengtet besøk i en vaskeautomat før jeg dro hjem og tok kveld.

Flere bilder fra kampen (Ikke spesielt mange, for flomlysene var faktisk helt krise) kan du se på Google photos.

onsdag 24. september 2025

Lysekils AIK U - Grohed/Ljungskile U 3-3

Etter å ha vært på langkjøring (Eller sikkerhetskurs på veg som det formelt heter) for minibusslappen forlot jeg tirsdag ettermiddag hjemmekontoret og satte kursen sørover. Etter en kort visitt på den sjarmerende fiskebutikken i Ljungskile gikk veien til den tyrkiske restauranten på Torp i Uddevalla før jeg satte kursen vestover. Etter å ha hatt maksimal flyt med fergetida (Bommen gikk ned bak meg ca 8 sekunder etter jeg kjørte ombord på M/S Tellus) krysset jeg Gullmarsfjorden, og kom så fram til kunstgressbanen hvor det var klart for division 6-kamp mellom U-lagene til Lysekils AIK og samarbeidslaget Grohed/Ljungskile.


Flyfoto 1960 og nåtid
La meg først starte med det åpenbare: Kronbergsvallen i Lysekil er virkelig en perle blant Sveriges fotballbaner, selv om den har kunstgress og ikke ekte vare. Gjennom litt søking i historiske flyfoto fant jeg ut at banen ligger der det fram til en gang mellom 1960 og 1975 var en kunstig sjø, antagelig et vannmagasin. I sørøst er anlegget elegant innrammet av en oppimot 15 meter høy klippe, og på toppen av denne ligger det gamle vanntårnet i byen som er bygget om til kontor og bolig og ble solgt til en ny eier så sent som i fjor, mens på motsatt side ligger en solid seteløs tribune uten tak. Rett og slett et helt nydelig anlegg! (Noe for øvrig også byens gressbane, som jeg besøkte for et par år siden er)

Da kampen kom i gang hadde sola akkurat gått ned, men tross at det var en småhustrig kveld i slutten av september kom det stadig sigende til nye tilskuere. Første del av første omgang ble det mye fram og tilbake ute på banen, og lenge lot de store målsjansene vente på seg. Det var faktisk først i det 27. minutt en av de rødkledde kunne juble for å ha satt inn 0-1 etter å ha rundlurt Lysekil-forsvaret.


Etter å ha tatt ledelsen hadde gjestene en svært god periode, men de lyktes ikke med å skape annet enn panikk i Lysekil-forsvaret, som på mystisk vis unngikk flere baklengsmål. Det var nok derfor litt surt for Grohed/Ljungskile da de fem minutter før pause måtte se en av de lyseblå hamre ballen i krysset til 1-1.

Med Ljungskiles a-lagstrener Joakim Jensen på plass på tribuna ville ikke rødtrøyene la seg pille på nesen, og rett før dommeren blåste av første omgang herjet de litt med Lysekil-forsvaret, og tok igjen ledelsen.


Det sto dermed 1-2 da lagene gikk i garderobene inne i idrettshallen like ved, og med stadig svinnende lys innså jeg at andre omgang nok like godt kunne tilbringes på tribuna som å gå rundt nede ved banen og ta bilder som bare ville bli grøt.

Herfra fikk jeg se hjemmelaget igjen utligne, og med 2-2 og en knapp halvtime igjen av kampen var det absolutt vidåpent hvordan det hele skulle ende. I det 74. minutt tok så hjemmelaget for første gang i kveld ledelsen, og den norske fotballpappaen jeg satt ved siden av virket ikke veldig fornøyd nå, ettersom hans sønn var på bortelaget. For øvrig var han og samboeren svært hyggelig å snakke med, og det var jo greit å slippe å snakke svorsk selv om jeg var i Sverige.


Det så egentlig ut som om kampen skulle ebbe ut med en litt heldig hjemmeseier da vi gikk mot full tid, men plutselig, bare noen sekunder før min stoppeklokke passerte nitti minutter fant han som hadde scoret kampens første mål ut at de ikke kunne reise helt poengløse hjem igjen. På ny ble det scoret, og det sto dermed 3-3 i det vi passerte full tid.


Jeg forventa egentlig at det ville bli noen tilleggsminutter, men dommeren la til helt minimalt med tid, og dermed endte det hele med ett poeng til hvert lag. Jeg takket de andre nordmennene for praten, og satte kursen tilbake mot Norge og Oslo. Etter en fæl omkjøring mellom Moss og Son underveis kom jeg meg heldigvis til slutt hjem, fornøyd med å ha fått redusert antall baner jeg mangler i Bohuslän med en til.

Flere bilder fra kampen (Mest fra første omgang pga dagslyset) kan du se på Google photos.