Tromsdalen - Jerv 0-1

Søndag morgen var det igjen ut på tur, og etter en noe shaky flytur landet jeg på Langnes, og ble plukket opp av Jon-Vidar som tok meg med inn til fastlandet. Mens han lette etter parkeringsplass stormet jeg inn på arenaen hvor det skulle spilles kvalikplass mellom andreplassene i de to avdelingene i andredivisjon, Tromsdalen og Jerv.

Det var ikke spilt mer enn 10 sekunder da jeg inntok tribuna, og etter å ha tatt panoramabildet dere ser over tok jeg plass sammen med Henrik som også ville se om dalingene var i stand til å utnytte bedre opprykkssjansen de ikke fikk brukt mot Lyn i fjor. Innledningsvis så det slett ikke så verst ut for blåtrøyene på den stadig mer snødekte kunstgressmatta, og etter et drøyt kvarter endte ballen i mål etter et frispark nesten fra hjørneflagget.

Dessverre for hjemmefansen annullerte dommeren scoringen for en hendelse i feltet, og like etter sendte han i tillegg spillerne i garderoben mens brøytemannskapene måtte trå til og fjerne snø fra banen. Det ble over ti minutter stopp i spillet, men heldigvis sluttet det også å snø nå, så det var håp om bedre forhold framover.

Jerv-trener Bohinen måtte ha brukt stoppet i spillet godt, for da spillerne var tilbake på banen igjen tok sørlendingene mer over. Kanskje de var motivert av NTF-sjef Jens Haugland som også hadde dukket opp, iført en caps som om man myste litt hadde Jervs farger? Det sto likevel fortsatt 0-0 da dommeren etter hele 13 overtidsminutter blåste av første omgang.

Det hadde begynt å snø litt igjen mot slutten av omgangen, noe som gjorde det enda mer fristende å skaffe seg en vaffel i pausen. At denne attpåtil var litt varm så man fikk gjenopplivet fingertuppene litt var ekstra herlig, så det var med nye krefter jeg etter å ha sagt takk for sist til Jerv-boss Jon Ole igjen stablet meg opp på den snødekte tribuna for å se andre omgang.

Fem minutter inn i omgangen sto jeg akkurat og avla rapport til 4-4-2 Radiosporten da det plutselig ble en totalkollaps i TUIL-forsvaret. Jervs spillere og de få supporterne som var på stadion kunne juble for å ha tatt ledelsen 0-1, til stor fortvilelse for hjemmesupporterne.

Jerv hadde nå en svært god periode, og mens vaktene på tribuna hadde sin fulle hyre med å kjefte på unger som kastet snøballer mot banen, og den gamle TIL-keeperen Gudmund Kongshavn holdt på å påføre seg store skader da han skled i trappa, så hadde TUILs spillere sin fulle hyre med å unngå flere baklengsmål. De så likevel ut til å være i ferd med å ri av stormen da dommeren med under ti minutter igjen av ordinær tid ga gultrøyene et straffespark. Straffen ble reddet, og da returen ble hamret i mål hadde dommeren blåst, sannsynligvis fordi han som satte den inn hadde vært for tidlig inne i feltet.

I sluttminuttene kom Tromsdalen til noen helt ville sjanser, men da fem lange overtidsminutter var slutt sto det fortsatt 0-1, og Jerv kan bruke den neste uka til å forberede seg til returoppgjøret med ett måls forsprang.

Jeg tok nå med meg Henrik og hans Brøndby-supporterkompis Absalon og fant igjen Jon-Vidar, som effektivt ekspederte oss i retning Alfheim stadion hvor vi skulle se kampen som var grunn til at jeg hadde tatt turen nordover denne novembersøndagen.

Gjøvik-Lyn - Tromsdalen 1-2

Etter å ha kommet hjem fra fem dager på veien lot jeg meg i et anfall av overmot rive med og kjøpte billett til en fotballkamp dagen etter. Da jeg våknet søndag morgen angret jeg litt, men dette var også sparket jeg trengte bak for å få ryddet ut av bilen etter ferien, før Christian, Roger og Ole Jakob kom for å sitte på nordover. Etter en kjøretur der det mest spennende som skjedde var at Roger møtte en sau da vi hadde dopause parkerte jeg så rett utenfor stadion hvor det skulle være andredivisjonskamp mellom Gjøvik-Lyn og Tromsdalen.

Før jeg gikk inn sørget jeg for å ta på meg TIL-bøttehatten, men dette nytta ikke, så vaktene i inngangen lurte likevel på om jeg var bortesupporter. Siden sist jeg besøkte Gjøvik stadion hadde man fått en flott ny, tribune, og jeg tuslet opp her og fant meg en plass mens reisefølget mitt var og inspiserte de sanitære forholdene på stadion.

Fra kampstart tok det bare såvidt over to minutter før vi fikk dagens overraskelse. Ut fra tabellsituasjonen var Tromsdalen enorme favoritter, men etter et langt innkast fikk hjemmelaget ballen i mål, og dermed sto det 1-0!

Etter dette handlet kampen stort sett bare om en ting: Tromsdalen som sto og stanget mot en rød vegg fra Gjøvik. At karene fra fastlandssida av Tromsøysundet ikke klarte å trenge gjennom var nær utrolig, men tross gjentatt forsøk på å vinne straffespark, og et utall hjørnespark, enten ville ikke ballen i mål, eller så ville ikke dommeren blåse blåtrøyenes vei.

Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene gikk i garderoben til pause, og jeg tuslet mot kiosken for å få meg noe å bite i. På veien møtte jeg Start-supporter Oddvar som hadde lagt inn en pitstop på Gjøvik på vei hjem fra et surt tap i Sogndal. Etter å ha handlet en vaffel og en is (Det var voldsomt varmt i solsteiken i dag) dukket også banehopper Wahlgren opp, så da fikk vi utvekslet litt erfaringer med de banene jeg hadde besøkt på min reise i øst de siste dagene. Det var for øvrig også et par tyskere innsjekket i appen, men med over 200 tilstede klarte jeg ikke å identifisere dem.

Etter pause fortsatte kampen mye i samme spor som i første omgang, men det virket som om hjemmelagets forsvarsmur kanskje begynte å slå noen sprekker, og rett før det var spilt åtte minutter av omgangen lyktes det endelig for TUIL. 1-1, og stor fortvilelse blant hjemmelagets spillere og supportere.

Kampen var tross at det var topp mot bunn nemlig svært viktig for begge lag. For Gjøvik-Lyn var en seier nesten helt nødvendig for å fortsatt ha et tynt håp om å klare å berge plassen i divisjonen, mens for Tromsdalen var tre poeng minst like påkrevd skulle de ha håp om fortsatt å utfordre de to Oslo-lagene som ligger foran dem på tabellen. Da vi i det 70. minutt så fikk 1-2 på et hjørnespark like etter at det hadde begynt å styrtregne forsvant en hel del tilskuere fra tribuna.

Regnet ble fryktelig surt fram til vi var på overtid, men det ble lagt til så mye tid på slutten av kampen at jeg nesten rakk å bli tørr likevel. Selv om hjemmesupporteren Kenneth mente man skulle spille til Gjøvik-Lyn hadde scora to ble kampen til slutt blåst av uten at rødtrøyene hadde klart å utnytte de sjansene de hadde klart å kjempe seg til, og fortvilte spillere måtte synke sammen og innse at dette blir en tung tung høst.

Jeg fikk med meg reisefølget mitt og satte kursen tilbake mot hovedstaden, men droppa først Roger og OJ utenfor Åråsen der de skulle se nok en kamp før de tok kveld.

Grorud - Tromsdalen 4-1

Etter å ha forlatt kampen på Romerike dumpet jeg bilen utenfor nok et stadion jeg har besøkt mange ganger før, og fant fram til speaker Frode for å få utlevert en fotovest. Jeg var dermed klar for nok en andredivisjonskamp, denne gangen mellom Grorud og Tromsdalen.

Noe av det første jeg la merke til var at man hadde fått lekre nye innbytterbenker, som så så komfortable ut at jeg nesten fryktet at spillerne heretter vil prøve å havne i unåde hos treneren så de må tilbringe mer tid der.

Da kampen så kom i gang var Grorud raskt ute med å ta føringen, og etter at TUIL-keeper Tollefsen hadde fått en lagkamerat til å fjerne litt tape fra leggen hans så han fikk tilbake blodomløpet tok det ikke lange stunda før ballen føk inn til 1-0. 7:40 spilt.

Spillet jevnet seg nå noe ut, men tromsdalingene genererte så godt som ingen nevneverdige sjanser, og når da Grorud etter halvspilt omgang økte ledelsen til 2-0 så det slett ikke lett ut for de tilreisende og deres ene supporter.

Fem minutter før pause kom så også 3-0, så da lagene gikk i garderoben for å regruppere litt virket veien tilbake for blåtrøyene veldig veldig lang.

Etter pause begynte det tidlig å flagre gule kort i alle retninger. En av bortelagets menn fikk gult for et spark som traff ansiktet til en groruddøl, før en av gultrøyene fikk gult for en hendelse som fikk tromsdalsbenken til å reagere så kraftig at AD1 måtte gi dem en alvorsprat. Det hele toppet seg dog like etterpå da TUILs Mats Frede Hansen tok knekken på en motspiller rett foran hjemmelagets benk. Direkte rødt, og nå var det iallfall ikke stort som tydet på at ikke alle poengene skulle bli igjen i godværet på Grorud.

Med et drøyt kvarter igjen av kampen var det Simen Becks tur til å få seg en smell. Den dramatiske effekten av at klokkene i Grorud kirke like ved stadion begynte å ringe mens han ble fulgta av banen kunne ikke underslås, men heldigvis virket det som om det ikke var verre enn at en ispose og litt hvile vil få skikk på skaden.

Med ti mann på banen virket det som sagt like sannsynlig at TUIL skulle komme tilbake, men i det 77. minutt fikk de et hjørnespark, som akkurat i det klokka mi passerte 77 spilte minutter gikk i mål til 3-1. Skulle vi få en sensasjonell opphenting?

Det tok under to minutter før Grorud slo tilbake. 4-1 demonstrerte tydelig at ingenting annet enn tre poeng var akseptabelt i kveld, og dette ble da også til slutt det endelige resultatet i kampen.

Jeg sa takk for i dag til vaktene i skyggeland ved garderobeinngangen, kom meg hjem og startet grillsesongen, og var godt fornøyd med helgas livefotball.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Lyn - Tromsdalen 1-2

Sesongen for nye baner i Norge går definitivt mot slutten, så da er det bare å line opp noen frekke revisits når man kan. Denne onsdagen startet kvalifiseringsspillet om å rykke opp fra 2. til 1. divisjon, så etter jobb tok jeg på meg noen ekstra lag ull før jeg tok banen ut til Bekkestua og tuslet opp til Nadderud for å se kvalikkampen mellom Lyn og Tromsdalen.

Vent litt, sier du kanskje nå, Lyn på Nadderud? Joda, Oslo kommune har stengt Bislett for året, og Lyns forrige lånte hjemmebane Nordre Åsen har ikke gode nok flomlys for kveldskamper, så da var det Stabæks hjemmebane i Bærum som ble redningen for Lyn.

Jeg hadde alliert meg med Sören, så før kamp deponerte jeg sekken min i bilen hans, før vi sammen med hans bedre halvdel inntok studioet til Stabæk-podcasten «Kikkertsvingen» for litt sosialisering med Christian. Med et lite kvarter igjen til avspark gikk vi så ut i kulda og stilte oss i en overraskende lang kø for å slippe inn på tribuna. Etter å ha forsert denne slo vi oss ned i det som viste seg å være en ganske bortesupportertung sone, og mens vi satt her dukket en lang rekke mer eller mindre kjente opp for å hilse på, med Tom og André som de mest prominente.

Lagene marsjerte inn til stor røyk- og ild-utvikling i Bastionens seksjon av hovedtribuna, myntkast ble tatt, og så var det klart for kamp. Innledningsvis syntes jeg Lyn virket veldig friske, men da den innledende fasen ebbet ut uten noen scoringer kom TUIL litt mer med på notene, og det var også karene nordfra som ganske tidlig fikk en abrupt jubel da ballen gikk i nettet, men assistentdommeren hadde vinket for offside.

Dette var nok en vekker for de rødhvite, men de slet fortsatt med å komme til de helt store sjansene. Tromsdalen leverte på sin side noen fler store muligheter, før kampen jevnet seg mer ut, dog med Lyn kanskje et ørlite knepp over.

Første omgang ebbet likevel målløs ut, og vi begynte så smått å frykte at dette skulle bli en sånn kamp hvor begge lag var så redde for å tape at de tok null sjanser. Sören bestemte seg i pausen for å sjekke forholdene i kiosken, og kom etter noen minutter tilbake med deilig toddy! Drikken var utrolig dårlig blandet, men etter at jeg ofret nøkkelen til kjellerboden fikk jeg vann og saft til å være jevnt fordelt i koppen, og jeg kunne nyte litt sårt tiltrengt varm drikke!

Da andre omgang startet var Lyn i særklasse det friskeste laget. Vestkantguttene gjorde omtrent som de ville, og det virket svært fortjent da de i det 53. minutt satte inn 1-0 til stor jubel fra øvre del av hovedtribunen. For en som mange ganger har vært bortesupporter på Nadderud føltes det for øvrig svært rart å sitte på hovedtribunen nå!

Vi hadde såvidt passert timen da Sören lente seg mot meg og sa han var litt overrasket over hvor dårlige Tromsdalen hadde vært i andre omgang. Jeg var ikke uenig, men sa også at nå kunne det virke som om de hadde noe på gang. Sören har iflg sin bror uante jinxe-ferdigheter, og de slo også denne gangen til. Et nydelig skudd passerte hjemmelagets keeper, og det sto 1-1.

Vinneren av dette dobbeloppgjøret skal møte Hødd til kamp om plass i neste års nivå 2 i norsk fotball, og det var kanskje derfor den iskalde arenaen var prydet med reklame for leverandøren av Møre og Romsdals nasjonaldrikk. Sunnmøringer som så kampen ble iallfall neppe voldsomt skremt foran de avgjørende kampene, selv om utligningen definitivt hadde gitt blåtrøyene ferten av noe stort.

Vi hadde så vidt kommet inn i de siste ti minuttene da Tromsdalen igjen fikk finstilt siktet. En ball føk inn til 1-2, og det ble helt enorme jubelscener foran bortesupporterne!

Etter dette var det for øvrig en gjeng som begynte å synge lett hånlige sanger i retning hjemmefansen. Blant disse så jeg jakker fra diverse andre norske klubber, som Start, Grane, Urædd og Odd!

Hjemmelaget presset og presset og presset på for utligning i sluttminuttene, men etter fem minutters overtid sto det fortsatt 1-2 da dommeren blåste av kampen, og de blå igjen kunne juble for en sterk seier på bortebane, og ettersom det etter sigende fortsatt er bortemålsregel i bruk i denne kvaliken (EDIT: Her kommer det motstridende meldinger. Lyn selv skriver at det ER bortemålsregel, mens media sier de har fått beskjed fra NFF at det ikke er det) to mål som kan vise seg å være gull verdt foran returkampen i Tromsdalen til helga!

Jeg forlot arenaen sammen med Sören, og ble ekspedert helt hjem til døra, så jeg kunne krølle meg sammen i sofaen etter å ha inntatt et enkelt, men akk så godt, måltid!

Træff - Tromsdalen 1-3

Etter gårdagens to kamper var det klart for å sette kursen hjemover mot Oslo, men siden jeg ikke hadde noe å rekke der tok jeg en liten omvei vestover først. Etter noen timer i bilen kom jeg til Molde, og fant fram til Reknesbanen rett over gata fra gamle Molde stadion. Her parkerte jeg, og var klar for andredivisjonskampen mellom Træff og Tromsdalen.

Jeg hadde på grunn av maks klaff med fergetrafikken kommet fram i veldig god tid, så jeg fikk både ordnet strøm til kjølebagen og snakket litt med kampverter og andre på stadion før kampen. Bemanningen var litt lavere enn normalt pga sommerferie og jazzfestival, men de som var tilstede virket å ha full kontroll.

Før avspark dukket også den ferierende RBK-er Emil opp, så da hadde jeg selskap på min plass på den nydelige lille tribuna de hadde fått seg på stadion.. (Jeg hadde ikke orka å styre med akkreditering for fotografering og denslags i dag). Vi fikk herfra høre lydanlegget kollapse under speakers velkomsthilsen, men heldigvis hadde de snart lyd igjen så de kunne opplyse om at hjemmelagets keeper var nygift, noe som naturlig nok høstet mye applaus.

Etter noen gode forsøk fra de blå fra nord innledningsvis ble et skudd fra lillebror Johnsgård blokkert og traff ham rett i nesa så han gikk i bakken. Dette medførte at dommeren stoppet en Træff-kontring, noe som naturlig nok ikke ble særlig godt mottatt på tribuna, selv om reglene om hodeskade absolutt må håndheves! Etter å ha blitt plugget igjen der blodet rant kom den skadde heldigvis på banen igjen så kampen kunne fortsette.

Vel ti minutter var spilt da kommunikasjonen og samspillet mellom Træffs høyreback og keeperen brøt totalt sammen. En TUIL-spiller var på hugget og fikk lurt ballen mot mål til det som må være romsdalingenes mest frustrerende baklengsmål i år. 0-1 sto det iallfall, og de blå jublet!

Hjemmelaget kom etter dette mer med på notene, og etter nye ti minutter var det hjemmefansens tur til å juble. Vertskapet vartet opp med et riktig kremangrep, der spesielt assist-pasningen var imponerende. 1-1, og vi var like langt.

Mens ei toårig jente iført MFK-trøye (Hennes onkel Stian har lovet å skaffe henne en Træff-trøye!) stadig måtte stoppes fra å storme banen var det nå en ganske jevnspilt affære vi fikk bivåne. Begge lags keepere vartet opp med noen svært gode redninger, før vi i det 42. minutt fikk se en kanonkulescoring fra gjestene. Det sto dermed 1-2 da dommeren blåste pause.

Etter å ha forsert litt kø bort fra tribuna (Det var såpass mange tilstede at jeg ikke orka å prøve å telle) kom Emil og jeg oss til kiosken hvor jeg skaffet meg en vaffel. Jeg er ingen stor fan av vafler som er direkte crispy, men med nok syltetøy på går det meste bra!

Vi tok igjen plass på tribuna, og fikk nå selskap av Svein Erik, så det ble etterhvert veldig mye snakk om opplevelser på ymse fotballkamper rundt omkring i årenes løp. Ute på banen var det tydelig at TUIL ikke hadde kommet hit for å underholde, men for å vinne, så de brukte så mye tid som mulig. Træff klarte på sin side ikke å tilkjempe seg noe overtak, og det sier kanskje sitt at det var forsvarskjempen Vegard Forren som ble kåret til hjemmelagets bestemann i kampen.

Jeg hadde akkurat begynt å forberede meg til noen frenetiske sluttminutter da en tromsdaling ble felt like innenfor sekstenmetersstreken, og dermed blåste dommeren og pekte på straffemerket. Tross mye misnøye fra både hjemmefans og -spillere som ikke hadde fått straffe i en situasjon i motsatt felt like før ble avgjørelsen stående, og dermed fikk TUIL muligheten til å sette spikeren i kista.

Med 1-3 gikk lufta litt ut av Træff-ballongen. Å kjempe inn ett mål for ett poeng på overtid kunne nok gått, men to mål virka litt for langt fram og høyt opp. Kampen endte dermed 1-3, og bortelagets spillere og den ene frammøtte bortesupporteren kunne dermed juble for tre poeng, mens jeg hastet mot bilen og satte kursen videre sørover.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Tromsdalen - Senja 2-0

Lørdagens første kamp på denne Tromsø-turen skulle egentlig vært TIL2020 (Fløya) mot Røa i toppserien, men pga cupdeltakelse ble kampen utsatt til søndag, og jeg måtte dermed lage en ny plan. Jeg endte derfor opp med å ta en «revisit» til TUIL Arena, ettersom det var noen andre enn de som bor der som spilte sist jeg var der.

Møtte opp i god tid og kikka på oppvarminga, og like etter avspark ble tatt fikk jeg selskap av TIL-supporter Martin fra Nittedal og en studiekamerat av ham. Sammen fikk vi se Senja gå voldsomt hardt ut fra startblokkene, men da TUIL hadde ridd av den innledende stormen overtok de også initiativet. Hjemmelaget var også først ute med å få ballen i mål, men dette ble avvinket for offside. Etter en halvtimes spill kom det derimot en scoring som ikke ble avvinket, og hjemmelaget ledet 1-0.

Dette sto seg fram til pausen, som jeg benyttet til å la Martins medstudent kjøpe en vaffel for meg i kiosken. Etter pausen prøvde Senja desperat å utligne, men ikke snakk om at de klarte å overliste Tromsdalens forsvar. Det nærmeste de kom var nok et skudd som endte i tverrliggeren, men fortsatt var det en smultring i deres kolonne i målprotokollen.

I motsatt ende av banen klarte faktisk hjemmelaget å få ballen i mål enda en gang, nå etter en corner. Dommer hadde dog blåst av for en hendelse i feltet, og det ble ikke notert noen scoring nå heller.

I det kampen nærmet seg slutten hadde jeg beveget meg mot utgangen for å kunne storme ut straks det var avgjort, da jeg hadde litt stramt program fram mot neste kamp. Stående ved utgangen fikk jeg så se Tromsdalen igjen være i ferd med å bygge opp et angrep, da Sigurd Grønli plutselig fyrte løs fra distanse, og ballen suste forbi alt og alle. 2-0, 2 minutter på overtid, og jeg anså kampen som avgjort og dro videre. (Det kom heller ingen fler scoringer, så jeg gikk ikke glipp av noe)

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos. (Kun fra tribuneplass denne gang)