Viser innlegg med etiketten andredivisjon. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten andredivisjon. Vis alle innlegg

mandag 11. mai 2026

Lørenskog - Rana 1-2

Ettersom jeg skulle spille konsert søndag kveld var det lite aktuelt med noen langtur denne dagen, så da passet det veldig fint at det var en mulighet for å se en ganske interessant kamp en bane jeg har vært på før, men ikke etter at den ble ombygd. Jeg sørget derfor for å pakke dressen og trombonen i bilen, og satte kursen til Rolvsrud, fant en av de få tilgjengelige parkeringsplassene der, og gjorde meg klar for å se andredivisjonskampen mellom Lørenskog og Rana.


Etter å ha tatt en prat med RFK-trener Ørjan ble jeg tatt med på en liten omvisning inne i sokkeletasjen under tribuna, og jeg må si det virkelig er et standsmessig anlegg Lørenskog har ordnet seg. Noe ganske annet enn første gang jeg var her, i 2015! Jeg slo også av en prat med ferierende Rana Blad-journalist Gøran som også var på plass, og så var det endelig klart for innmarsj, hilseseremoni og myntkast.

Helgelendingene kom godt ut fra startblokkene, men når den innledende spurten var overstått tok hjemmelaget mer over. Lørenskog kom blant annet til en rekke gode muligheter på dødball, men ballen ville ikke i mål, og heller ikke da Rana fikk en ny god periode på tampen av omgangen ble det noen scoringer, og dermed sto det fortsatt 0-0 da lagene gikk i garderobene for å planlegge andre omgang.

Jeg gjorde et forsøk på å besøke kiosken, men siden en ikke ubetydelig andel av de oppunder 300 tilskuerne hadde gjort det samme slo jeg det raskt fra meg, og gikk heller ned for å snakke litt med Lokalfotballen-Espen som også hadde dukket opp. Andre omgang ble blåst i gang, og da det ti minutter inn i omgangen ble blåst straffespark stormet jeg oppover tribunen for å få filmet dette fra litt høyde.


Etter litt om og men (Lørenskogs keeper pådro seg et gult kort fordi han prioriterte å krangle over å gå på streken og gjøre seg klar) ble straffen tatt, og den satt sikkert i nettet. 0-1, og stor jubel hos bortesupporterne (Som jeg har en mistanke om at stort sett var ganske kortreiste denne gangen).


Etter dette hadde kioskkøen roet seg noe ned, så jeg gikk bortover for å prøve å skaffe meg en sårt etterlengtet vaffel. På første forsøk var det både tomt for røre, litt ventetid fordi noen andre hadde bestilt og ikke fått, og i tillegg var det en liten katastrofe i vaffeljernet! Heldigvis ble alle problemene raskt løst, og jeg fikk etterhvert spist en helt fremragende vaffel.


Etter at vaffelen var fortært gikk jeg igjen ned til banen, og fikk snart se hjemmelagets spillere og fans juble for å ha utlignet til 1-1 i motsatt ende fra der jeg sto. Det gjensto fortsatt nesten tjue minutter pluss tilleggstid, så Rana virket likevel ikke å ha fått panikk, men de hang litt i tauene nå, for å bruke en boksemetafor.


Med 82 minutter på stadionuret kom så en RFK-spiller stormende framover, og angrepet ble avsluttet på best tenkelige måte for «Kørvan». 1-2, og igjen var de i føringen!


Da det ble annonsert 6 tilleggsminutter var det nok fler enn jeg som tenkte på gjestenes noe labre baklengsmålstatistikk på overtid i år, Det skulle likevel vise seg å gå bra denne søndagen. Da dommeren til slutt blåste av sto det fortsatt 1-2, og tre sårt etterlengtete poeng kunne feires sammen med supporterne.

Selv satte jeg kursen ned mot sentrum, og fikk etter hvert på meg dressen og fikk spilt en strålende konsert mens jeg jublet inni meg over at TIL vant sin eliteseriekamp, og også gremtes innvendig over at jeg gikk glipp av en svært sjelden banehoppingsmulighet i Bærum.

lørdag 25. april 2026

Grorud - Skeid 1-0

Hadde planlagt å ha ei ganske rolig helg, så i stedet for noen lang utflukt fredag ble det en høyst kortreist ferd opp nordhellinga av Groruddalen. På uteserveringa hos Tatie fant jeg Jonny som satt og gruet seg til kamp, og etter å ha prata litt med ham inntok jeg for 25. gang stadionet hvor det var klart for derby i andredivisjon mellom Grorud og Skeid.


Da jeg kom inn så jeg raskt at det var noe spesielt på gang. En ung supportergjeng hadde tatt plass på kortsidetribuna, og foruten tromme var det også flere bannere på gang, deriblant et med den fyndige teksten «Elsker Grorud Jævla Skeid». Etter som kampstart nærma seg strømma det til flere og flere unge supportere der, som var mer enn klare for å ta opp kampen med de mer kjente Skeidoksene bortest på langsidetribuna, og da innmarsjen startet kom jaggu gule og blå røykbomber fram!


Da kampen kom i gang var det ganske livlig, og etter bare fire minutter fikk vi den første av kveldens to store snakkiser. En Grorud-spiller på vei mot mål gikk i bakken, og dommeren var raskt oppe med det røde kortet. Dette må kunne sies å være en mildt sagt tvilsom avgjørelse, men mannen med fløyta var fast bestemt på at han hadde dømt riktig, og dermed lå alt til rette for en svært tung kveld for gjestene fra Nordre Åsen som ville måtte spille nesten hele kampen med en mann mindre på banen.


Etter utvisninga fikk vi en lang periode som var så godt som enveiskjørt fra gultrøyene. Det aller meste skjedde foran Skeids danske keeper, men når sant skal sies lyktes de ikke med å sette ham på de helt store prøvene. Utover i omgangen ble overtaket noe mindre, og også de for anledningen sortkledde kom på noen besøk i motsatt ende av banen.


Det sto uansett 0-0 da lagene gikk i garderoben for en liten peptalk, mens jeg tok plass for å dokumentere at Grorud IL tildelte Per Ravn Omdal den største æren de kunne, et æresmedlemskap. Velfortjent!

Da kampens hovedaktører kom tilbake på banen ga bortesupporterne dommeren klar beskjed før avspark om at de ikke hadde glemt ham og det han gjorde i starten av kampen. De fikk så se et Skeid-lag som var langt mer med på notene enn de hadde vært etter utvisninga i første omgang, men fortsatt var det Grorud som var det førende laget. Bortelaget kom likevel til det som utvilsomt var den største sjansen da en avslutning gikk i stolpen og ut!

Grorud fortsatte å trykke på, men fortsatt ble det overraskende lite sluttprodukt ut av det. De avslutningene som kom var stort sett ufarlige, og jeg tror nok at de syngende supporterne til Skeid nå mot slutten av kampen hadde et lite håp om at tross at de var tallmessig underlegne på banen skulle de greie å få med seg noe. 


Så, med rundt 7 minutter igjen av ordinær tid ble dette håpet knust. Igjen var det dommeren som kom i fokus, denne gangen fordi han dømte straffespark til de gulblå fra Groruddalen. Straffesparket ble sikkert satt i mål, og med 83:45 på stadionuret sto det 1-0.


Resten av kampen handlet det meste om at Skeid prøvde panisk å få en utligning, mens Grorud kom på noen overganger som ga dem kurante muligheter. Litt inn i overtida fikk en av ballhenterne litt ufrivillig heltestatus blant hjemmefansen da han var litt treg med å gi Skeids keeper ballen (Jeg tror faktisk dette skyldtes minst like mye mangel på konsentrasjon om oppgaven som vond vilje, men det var nok uansett verdt skjenneprekenen han fikk fra ei av kampvertene etterpå). Nevnte keeper ble for øvrig med opp på et hjørnespark langt inn i overtiden, men det ville seg ikke for gjestene denne nydelige fredagskvelden, og dermed endte kampen 1-0, og vi kunne bevitne ville jubelscener.


Jeg fant ut at jeg ikke gidda en kamp til slik jeg hadde vurdert tidligere på kvelden, og dro i stedet hjem for å nyte de nye vinduene borettslaget hadde montert i leiligheta mi, før jeg tok kveld for å samle krefter til lørdagens fotballutflukt.


søndag 1. mars 2026

Lokomotiv Oslo - Ullensaker/Kisa 1-1

Ei uke uten fotball er fryktelig lenge for meg, det vet alle som kjenner meg, så da en mulighet til kamp lørdag ettermiddag meldte seg var jeg ikke veldig tungbedt. Da dirigenten slo av siste tone på Brahms' tredje symfoni som jeg spilte generalprøve på løp jeg av scena og fikk på meg stillongs og ullsokker, og satte så kursen nordover i hovedstaden. Etter en liten avstikker til Kjelsås for å kjøpe et kyllinglår fant jeg en parkeringsplass utenfor Nordre Åsen, og kunne så innta stadion for å se kamp i den såkalte OBOS Supercup (Som egentlig bare er glorifiserte treningskamper) mellom tredjedivisjonsklubben Lokomotiv Oslo og Ullensaker/Kisa fra divisjonen over.


Etter ankomst fikk jeg en liten rapport fra årsmøtet i Norsk Ligafotball (Interesseorganisasjonen for fotballklubber på nivå tre og fire), hvor det hadde vært litt mer dramatikk i vanlig i år. Jeg hilste også på dagens dommer, og ganske presis til annonsert tid ble oppgjøret sparket i gang. Innledningsvis var det litt spenning knyttet til om avslutningen på kampen skulle bli en utfordring å se, men heldigvis kom flomlysene ganske raskt på, noe som gjorde at «Loket» så hva de drev med og kunne gå opp i 1-0 rett før det var spilt fem minutter.


Det må være lov å si at hjemmelaget hadde tatt ledelsen litt mot spillets gang, men etter scoringen hadde de en god periode, før andredivisjonslaget fra øvre Romerike igjen overtok styringa ute på kunstgressmatta. Etter tjue minutter av kampen fikk de uttelling for innsatsen, og vi fikk en utligning til 1-1 foran omlag 25 tilskuere.


Det ble etter hvert mye fokus på dagens dommer, og spør du meg var mye av dette ufortjent. At han deler ut gule kort når han skjelles ut for å gi et frispark på midtbanen er høyst forståelig. Hadde dette vært et frispark i såkalt «farlig posisjon» kan jeg skjønne at spillerne hadde surnet, men på midtbanen var dette ganske håpløst. Etter at Lokomotiv Oslo satte ballen i mål men scoringen ble annullert ble stemingen så dårlig at en representant fra hvert lag (Jeg trodde det var kapteinene, men klarte ikke å se noen armbind) måtte troppe opp for en alvorsprat, og etter dette roet ting seg litt.

Utover i omgangen ble det ganske klart at det var divisjonsforskjell på lagene, men vertskapet forsvarte seg heroisk, og klarte å ri av stormen så det fortsatt sto 1-1 til pause. Mens lagene gikk i garderoben pågikk det voldsomme diskusjoner med dommerteamet, så det var tydelig at det var mye som måtte fordøyes.

Etter et lite kvarter var lagene tilbake, og kampbildet forandret seg egentlig lite. Ull/Kisa så farligst ut og hadde ballen mest, Lokomotiv Oslo kom innimellom på noen skumle raid, og skaffet også et par treff i tverrliggeren, men flere mål ble det ikke. Mot slutten av kampen fikk AD1 og undertegnede det tungt da en voldsom hamburgerduft fra gatekjøkkenet ved inngangen til stadion vellet inn over stadion, men jeg klarte å stå imot fristelsen, så da kampen ble blåst av og det fortsatt sto 1-1 kunne jeg haste hjemover for å se Der Klassiker på tv og spise oppvarmet lapskaus!

søndag 8. februar 2026

Kvik Halden - Arendal 2-1

Det har blitt svært lite fotball så langt i år, så etter å ha tilbragt lørdagen med korpsseminar grep jeg begjærlig muligheten til en kamp på kvelden, selv om det var på en bane jeg hadde besøkt før. Etter en liten pitstop på en kinesisk takeaway på Lisleby inntok jeg Østfoldhallen, hvor det var klart for treningskamp mellom Kvik Halden og Arendal.


Da jeg kom inn var det første jeg så at Steinar var på plass med videokameraet, hvor han fanget opp slutten av kampen mellom Østsiden og Rygge. Etter å ha hilst på ham fant jeg meg en plass på tribuna hvor jeg fortærte maten jeg hadde med meg mens jeg fikk selskap av Anders som hadde kommet hjem fra banehoppertur i sørøst-Asia, og Kvik-supporter André som selvsagt også var på plass.

Akkompagnert av en ivrig gjeng unge haldensere som heiet fram sine rødhvite helter kom spillet i gang, men tross at Kvik førte an ute på kunstgresset lot jubelen fra supportergjengen vente på seg. Det var likevel ingen grunn til å klage på innsatsen fra «Fortet»s frammøtte.


Foran omlag nitti frammøtte så det egentlig ut som om vi gikk mot en målløs førsteomgang da gjestene fra Sørlandet halvanna minutt før pause fikk satt inn 0-1. Dette var fortsatt stillinga da lagene gikk i garderoben for en kjapp prat før de neste 45 minuttene.

Det var nok noe ufortjent at Arendal leda til pause, men etter hvilen jevnet spillet seg mer ut. Det fortsatte dog å være rimelig sjansefattig, og jeg må innrømme at på tribuna snakka jeg og mine sidemenn mer om tidligere kampopplevelser enn den som pågikk foran oss nå. Det nærmet seg slutten på kampen da jeg gikk og hilste på Elias som også var på plass. Jeg forlot ham deretter og stilte meg på kortsida, og med under ti minutter igjen å spille stormet Kvik i angrep, og skaffet seg en utligning. 1-1, og det var duket for noen hektiske sluttminutter.


Som sagt hadde første omgang vært haldensernes, mens andre halvdel av kampen hadde vært en langt jevnere affære. Utligningen hadde gitt hjemmelaget en boost inn mot slutten, og vi passerte akkurat nitti spilte minutter da ballen igjen gikk i mål! 2-1, og stor jubel fra både spillere og supportere.


Mer fotball fikk vi ikke denne lørdagskvelden, dommeren blåste av kampen umiddelbart da avspark ble tatt, og jeg kunne ta med meg Steinar nordover i retning hovedstaden igjen etter en finfin fotballaften.

mandag 24. november 2025

Moss - Brattvåg 2-1

Etter gårdagens eventyr nordpå sto jeg søndag opp til en usedvanlig fuktig høstdag. Jeg plukket opp en noe sliten Martin, og sammen satte vi kursen sørover. På plass på Melløs fant jeg en noe nervøs Christian som viste meg hvor jeg kunne få utdelt fotoakkrediteringen, og så tok jeg meg inn på et regnvått stadion for å se kvalifiseringskampen mellom Moss og Brattvåg.


Jeg hadde jo for et par uker siden sett Brattvågs seier over Grorud der de kvalifiserte seg til å nå møte Moss om retten til å spille på nivå to i norsk fotball i 2026, og var spent på hvordan dette oppgjøret mot en forventet noe bedre motstander enn de blågule fra Groruddalen ville bli. Vi fikk så en fin innsats fra Kråkevingen under innmarsjen.


Da kampen startet kom sunnmøringene i hundre ut av startblokkene, og før minuttet var spilt lå ballen i mål! 0-1, og moralen hos deler av hjemmepublikummet var svært lav. De gule kjempet seg tilbake i kampen, og før ti minutter var spilt kunne de juble for å ha fått straffespark. Han som skulle ta straffen nølte litt, skjøt, og måtte se ballen bli reddet. Var dette en av DE dagene for mossekråkene?


Moss ga tross dette ikke opp, og like før kvarteret var spilt fikk en spiller ballen, tok den med seg et par skritt mot mål, og fyrte løs fra drøyt tjue meter. Skuddet snek seg inn ved stolpen, og med 1-1 var vi igjen like langt.


Mens vi ventet på pause fortærte jeg en vaffel, og med nye krefter gikk jeg bort og snakket litt med Brattvåg-supporterne mens vi ventet på at dommeren skulle sende spillerne i garderoben. Det var fortsatt uavgjort da dette skjedde, og etter femten minutter inne i varmen måtte de igjen ut og pines i det ufyselige været.



Kråkevingen viste en imponerende innsats fra den takløse ståtribuna utover i kampen, og de kan kanskje få litt av æren for at MFK tok mer og mer over ute på banen. Brattvåg på sin side virket mest interesserte i å drøye tida. At ikke målvakten til de for anledningen hvitkledte fikk gult kort var nesten et mirakel!

Med fem minutter igjen av ordinær tid kom en av kampens morsomste situasjoner da en klarering gikk ut over sidelinja omtrent på midtbanen. Dette i seg selv var ikke særlig morsomt, men det som så skjedde var at ballen traff en Brattvåg-innbytter som sto klar til å entre banen der der gjør mest vondt. Den uheldige sank umiddelbart sammen, men kom seg heldigvis raskt på beina igjen til stor jubel fra hjemmefansen.


Mot slutten av kampen kom Moss til fler og fler sjanser, men det så lenge ut til at det skulle ebbe ut med ett mål til hvert av lagene. Vi hadde alt passert slutten på de fem tillagte minuttene da det plutselig lyktes. 2-1, og ville jubelscener.


Da kampen ble blåst i gang igjen tok det bare sekunder før dommeren blåste av, og glade mossinger kunne juble for det som kan ha vært en svært viktig seier foran returoppgjøret i Brattvåg neste kamp. Selv tok jeg med meg Martin og et par av Brattvåg-supporterne og satte kursen mot Fredrikstad hvor det skulle spilles en annen kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

mandag 10. november 2025

Grorud - Brattvåg 0-2

Da jeg fant ut at det lot seg gjøre å kombinere to kamper denne søndagen hadde jeg fortsatt ikke blitt billøs, men heldigvis fant jeg en ledig Getaround-bil i nabolaget, og la dermed en intrikat plan for å få med meg begge de planlagte oppgjørene. Etter en svært lett frokost (Jeg var fortsatt stappmett etter gårdagens bifforgie da jeg våkna) henta jeg bilen, dro hjemom og henta kamera og diverse greier, og satte så kursen rett borti gata for å se obosligakvalikoppgjøret mellom Grorud og Brattvåg.


Selv om jeg var tidlig ute var det alt kommet bra med folk, og ingen ringere enn Per Ravn Omdal hadde også tatt turen. Han tok plass på hovedtribuna langs langsida, mens Sören og hans bedre halvdel tok plass på kortsidetribuna hvor taket gjorde det litt lunere på denne friske høstdagen. Før lagene marsjerte inn på kunstgressmatta hadde begge tribunene blitt ganske fulle, og i tillegg var det noen som hadde valgt å stå andre steder på stadion.

Da kampen kom i gang så hjemmelaget innledningsvis ganske friske ut. Det første oppgjøret mellom de to avdelingstoerne fra andredivisjon hadde endt 2-1 i favør Brattvåg, så sunnmøringene hadde nok et ørlite favorittstempel. Det var lenge ikke så veldig mye som viste dette, og når de for anledningen hvitkledde stadig fikk «juling» i dueller og taklinger ble det snart mye engasjement fra bortefeltet.

Det noe negative engasjementet gikk over i pur glede da vi halvveis ut i første omgang fikk se en Brattvåg-spiller fyre av et skudd fra 25 meter som snek seg forbi alt og alle og i mål inne ved stolperota. 0-1, og mens bortelagets fans og spillere feiret så veien tilbake til OBOS-ligaen for «Grorud Underdogs» nå veldig lang ut.


Resten av omgangen var det eneste bemerkelsesverdige jeg noterte meg at Brattvåg måtte gjøre et bytte etter et lite sammenstøt, uten at dette forandret kampbildet. Grorud hadde sett kvassest ut før scoringa, men etter målet så gjestene ut til å ha full kontroll. Det sto dermed fortsatt 0-1 da lagene gikk i garderoben for en kjapp prat.


Fem minutter etter hvilen fikk så bortelaget et hjørnespark, og da returen etter at ballen ble bokset ut ble skutt i mål til 0-2 var kampen i praksis ferdig.


De siste drøye førti minuttene ble et rent pliktløp, og det vi offisielt 1145 som var til stede fikk se var på ingen måte noen festfotball fra noen av lagene. Jeg dristet meg etterhvert til å snike meg under tribuna så jeg kom meg i kiosken, og fikk der tak i en god bőrek og en vaffel som var helt ekstraordinært god. Jeg inntok deretter kortsida og fortærte dette mens jeg pratet med kjente der.

I sluttminuttene strømmet folk ut fra stadion, og da kampen litt etter at en av hjemmelagets menn hadde fått to gule kort i løpet av ca 7 sekunder ble blåst av var det ikke annet å gjøre enn å gratulere Brattvåg med å ha vunnet 4-1 sammenlagt over to kamper, og ønske dem lykke til i dobbeloppgjøret som ventet mot Moss som ville avgjøre endelig hvem av lagene som skulle spille i hvilken divisjon for neste år. For Grorud var det uansett klart at andredivisjon ventet også i 2026.


Jeg hastet mot den innleide bilen, og satte kursen sørvestover med håp om å unngå hindringer på veien, så jeg fint ville rekke neste kamp for dagen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

søndag 28. september 2025

Alta - Ull/Kisa 2-4

Endelig var dagen kommet. Andredivisjon skulle fullføres. Etter en lett frokost lot jeg meg inspirere og tok beina fatt i retning Finnmarkshallen, Etter en snarvei som førte meg inn i hagen til noen passerte jeg forbi Alta ungdomsskole, og kunne så ta meg inn i hallen hvor det altså skulle være kamp på nivå 3 mellom Alta IF og Ullensaker/Kisa.


Jeg hadde slitt litt med å få tak i noen i klubben for å avtale om fotografering, men dette viste seg heldigvis å være null problem da jeg kom, og billettørene fant fram vest til meg og ønsket meg velkommen. Jeg tok meg en runde i den nesten tomme hallen som altså var den siste jeg manglet i årets andredivisjon, noe Futbology selvsagt markerte med badge for den aktuelle avdelinga. Underveis slo jeg av en prat både med klubbens egen fotograf og med han som styrte flammeshowet som skulle kjøres under innmarsjen. Da klokka nærmet seg ett drønnet AC/DCs Thunderstruck ut av høytalerne, og det ble flammer i alle retninger!


For Alta har 2025 vært et svært tungt år, og det er i høyeste grad kniven på strupen for de blågule i de resterende kampene denne sesongen. Dette var ganske tydelig da kampen kom i gang, for det var full innsats fra første spark, og med blant andre den gamle TIL-helten Magnus Andersen i aksjon (Litt gråere over ørene enn sist jeg så ham) var det på ingen måte ufortjent da supporterklubben Steinbergets noe skuffende få frammøtte i det 19. spilleminutt sammen med rundt 300 andre i hallen kunne juble for 1-0!


Resten av første omgang var det ikke stort å rapportere om. Hjemmelaget så fortsatt best ut, og ikke veldig mye tydet på at gjestene fra Romerike fortsatt er med og jager opprykk fra divisjonen. Ellers var det mest nevneverdige kanskje en situasjon hvor et mislykket klareringsforsøk fra en Alta-forsvarer gikk i stolpen til forferdelse for hjemmefansen, samt en takling som holdt på å ta knekken på AD1 som ble liggende under en spiller som forsvant ut over sidelinja.

Det sto uansett fortsatt 1-0 da lagene gikk i garderoben for en liten omgruppering, mens jeg gikk i kiosken for å teste de lokale vaflene. Slett ikke verst, selv om de bar litt preg av å ha ligget under plastfolie i noen timer og ikke som de jeg åt i går var helt nystekte.

Ull/Kisa-trener Kasey Wehrman måtte ha sagt de riktige tingene i pausen, for det var et helt nytt bortelag vi så etter hvilen. De for anledningen sortkledde gikk rett i angrep, og alt etter tre og et halvt minutt lå ballen i nettet bak Altas finske sisteskanse. 


Fem minutter senere kom de blågule så til en enorm sjanse etter et strøkent innlegg fra nevnte Andersen, men da dette ikke ble til scoring tok det typisk nok bare noen få minutter før det sto 1-2 på måltavla.

Bortelaget fortsatte å se sterkest ut nå, men neste ball i nettet kom faktisk fra Alta. Etter en corner et par minutter før halvtimen var spilt av andre omgang ble det aldri ordentlig klarert, og til slutt ble en retur vippet over keeper og i mål.


Dessverre for Alta var han som gjorde dette offside, og dermed sto det fortsatt 1-2 da Ull/Kisa noen minutter senere stormet framover og satte inn 1-3 i det 79. minutt. Nå så det veldig ut som om  tredjedivisjonsfotball kom til å bli det høyeste man ville få se i Finnmarkshallen 2026. Bedre ble det ikke da gjestene seks minutter senere satte inn 1-4 på corner.


All ære til Alta for ikke å gi seg selv om situasjonen så svært vanskelig ut. Plutselig ble min navnebror Marius Bustgaard Larsen løpt over ende på vei mot dørlinja, og dommeren pekte på straffemerket! Straffen ble i det klokka passerte 89 spilte minutter satt i mål til 2-4, og et øøøøørlite håp om poeng var igjen tent.


Det ble markert for fem minutter overtid, og tross mye drøying fra gjestene blåste dommeren av med 95:03 på min stoppeklokke, og skuffet måtte Alta innse at de nå hadde en kamp mindre tilgjengelig for å skaffe de poengene som trengs skal plassen i divisjonen sikres foran 2026-sesongen.

Jeg forlot hallen, fant ut at det ikke var så lenge til bussen tilbake til sentrum gikk, og fant meg en sportspub hvor det var mulig å både se eliteseriefotball på TV og kjøpe litt mat og drikke mens jeg skrev bloggpost og ventet på turens siste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.




PS: Det var kanskje litt uventet å se hvem som var dagens fysio hos hjemmelaget!