IFK Norrköping - GAIS 1-0

Etter å ha forlatt stadionområdet i Finspång hadde jeg en liten halvtimes kjøretur før jeg var i Norrköping, og da jeg nærmet meg åstedet for dagens andre kamp innså jeg at jeg hadde vært veldig smart ved å plotte inn en parkeringsplass i stedet for stadion som mål på GPS-en min. Da jeg svingte inn her viste det seg at jeg hadde mer flaks enn jeg fortjente, her var det nemlig akkurat én parkeringsplass igjen, så jeg dumpet bilen og labbet ned gata til stadion hvor det skulle spilles Allsvenskan-kamp mellom IFK Norrköping og Göteborgs Atlet- & Idrottsselskap, bedre kjent som GAIS.

Dette var faktisk sjette gang jeg skulle se bortelaget spille (og det sjette stadionet jeg så dem spille på!), mens hjemmelaget var et nytt bekjentskap for meg (og et nytt kryss på lista mi over IFK-er jeg har sett). Etter å ha funnet riktig inngang stusset jeg litt på at det var så lite kø, og da jeg kom inn på tribunen skjønte jeg hvorfor: Det var rikelig med ledige plasser på det over 17000 seter store stadionet.

Slik det skal være på et ordentlig stadion var de syngende hjemme- og borte-supporterne plassert på hver sin kortside. Det er mulig jeg ble litt påvirket av hvor jeg satt, men det virket for meg som om lydtrykk pr hode var betraktelig høyere hos de tilreisende enn hos de litt imponerende mange i motsatt ende av banen. De grønnsvarte kom likevel til kort da de prøvde å overdøve klubbhymnen før innmarsj.

Jeg har etterhvert sett nok fotballkamper til å skjønne at når ultrasene forsvinner under en såkalt «OH» (et banner/flagg/seil som legges over hodene til folk så man ikke ser hva som skjer under det) før avspark, så kommer det til å skje ting som politi og fotballforbund ikke ser med blide øyne på. Da kampen startet var det likevel ikke annet å se fra bortefeltet enn litt flekking av ræv mot banen, og ellers holdt man seg til synging.

Ute på banen var det lenge vanskelig å utpeke ett lag som overlegent det andre. Begge lag hadde et par kurante sjanser, men ellers var det ikke akkurat noen minneverdig kamp jeg hadde dratt for å se. Høydepunktet i første omgang var kanskje da hjemmelagets medisinske personell hissset seg opp mot fjerdedommeren fordi sistnevnte stoppet ham fra å løpe ut og se til en skadet Daniel Eid før det ble stopp i spillet.

For meg som hadde fem-seks timers kjøring foran meg etter kampen var selvsagt avspark 1400 fint, men for supportere som liker pyroteknikk skapte det litt stusselige arbeidsforhold. Da det ble futtet av noen bluss klokka 1435 var effekten omtrent null, annet enn et par av politifolkene på stadion fikk gått seg en liten runde.

Kampen var altså fortsatt målløs da det ble pause, og siden jeg ikke hadde sett noe mer spennende enn korv i kiosken bak tribuna valgte jeg å holde meg på plassen min i stedet for å utforske serveringstilbudet.

Da kampen igjen ble sparket i gang lignet det vi så lenge på førsteomgangen. Jeg overhørte at de som satt bak meg mente dette var en «skitmatch» og at de burde fått betalt for å være der og se på den, og jeg var nesten tilbøyelig til å være enig med dem.

I det 69. minutt kom så det som gjorde kampen verdt billetten. Tim Prica kriget seg forbi eller mer eller mindre gjennom GAIS-spiller etter GAIS-spiller, og skjøt til slutt ballen i mål! 1-0 til «Peking», og stor jubel hos de blåhvite.

GAIS presset etter dette voldsomt på for utligning, men da tilleggstiden til slutt var over sto det fortsatt 1-0, noe som om jeg skal dømme på reaksjonene derfra hadde fått IFK-keeperen til å juble litt mot bortefeltet bak seg.

Jeg forlot stadion, og mens jeg gikk mot bilen begynte det å småregne, før himmelens sluser åpnet seg for fullt i det jeg hadde kommet ut på hovedveien! Takk og pris for at dette været ikke hadde kommet en liten time tidligere. Veien tilbake til Oslo ble ganske så begivenhetsløs, og når sant skal sies er vel intet nytt godt nytt når man kjører bil!

Femkampershelga i Sverige hadde iallfall vært en suksess, og jeg har nå kun de to nordligste kamparenaene igjen før jeg kan si at jeg har fullført Allsvenskan.