Viser innlegg med etiketten kåsen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kåsen. Vis alle innlegg

lørdag 9. november 2024

Varhaug - Kåsen 5-3

Etter at jeg hadde funnet ut at jeg ikke hadde noen unnskyldning for å ikke dra på TILs kamp mot FK Haugesund denne høsten innså jeg at siden Rogaland er en av få fotballkretser hvor det fortsatt spilles breddefotball ville det være ideellt å kombinere eliteseriekampen søndag med litt breddefotball dagene i forveien. Som tenkt, så gjort; Etter å ha avsluttet ukas jobbing fredag dro jeg til Gardermoen, fløy til Sola, ble plukket opp av Terje som skulle til Egersund på kamp, men som kjørte en omvei og slapp meg av halvveis, så jeg kunne se fjerdedivisjonskampen mellom Varhaug og Kåsen.


Da jeg ankom var stadion fortsatt mørklagt, men det var nok lys til å innse at jeg skulle få se fotball fra en av breddefotballens aller fineste tribuner. Etterhvert kom lysene på, og jammen ble ikke også de sagnomsuste varmelampene i taket aktivert så det ble riktig så fint for de frammøtte. Det var for øvrig ikke bare varmelampene som lyste rødt her, for pølsene jeg også hadde hørt gjetord om på forhånd viste seg å bli varmet på en grill fylt med rødglødende trekull, og siden jeg ikke hadde spist siden lunsj passet det fint å få i seg en svært så velsmakende pølse før kampstart, samtidig som jeg fikk plassert bagasjen min på lagerrommet bak grillen.


Ute på kunstgressmatta var det egentlig ikke så veldig mye som sto på spill, annet enn muligheten til å gå ut av sesongen med en god følelse. Varhaug hadde lenge hengt med i toppen av tabellen, men det var nå flere runder siden opprykksdrømmen hadde forsvunnet, men de var sikret plass i neste års cup-kvalifisering. Gjestene fra Kåsen (som jeg jo også var og så tidligere i år) hadde på sin side hatt en mareritt-sesong, og var forlengst nedrykksklare.

Tross det tabellmessige overtaket, innledningsvis var kampen ganske jevn, og selv om jeg hadde en følelse av at det grønnkledte vertskapet var et ørlite knepp kvassere hadde jeg ikke blitt sjokkert på noen måte om gjestene hadde tatt ledelsen. Slik skulle det likevel ikke gå, for i det 18. minutt kunne brorparten av de rundt 150 frammøtte juble sammen med hjemmelagets spillere for scoring og 1-0.


Bare fem minutter senere kom også 2-0 etter en situasjon hvor bortelagets forsvarsspillere fant ut «the hard way» at man bør spille helt til dommeren blåser, og ikke slutte å bevege seg bare fordi man mener målscorer må ha vært offside.

Grønntrøyene virket nå å ha full kontroll på tingenes tilstand, men flere scoringer lot vente på seg en stund. Vi måtte vente helt til det var to minutter igjen til pause før neste mål kom, og det var da Varhaug som økte ledelsen til 3-0, en stilling som sto seg til pause.

I pausen oppfordret speaker folk til å ta en drøs med meg, et ord jeg aldri hadde hørt før men som jeg faktisk ser står i ordbøkene og derfor neppe er helt lokalt. Jeg fikk derfor snakka med flere lokale, før jeg innså at jeg måtte i bagasjen og hente mer strøm til mobiltelefonen. Da jeg kom dit oppdaget jeg at det var dandert et grønt skjerf på kofferten min, veldig hyggelig!

Etter pause fortsatte kampen først i samme spor som i første omgang. Hjemmelaget førte an, og rett før det var spilt ti minutter kom 4-0. Nå var vel kampen avgjort og vel så det? I det 58. minutt forsvant så Kåsens kaptein nesten helt inn bak grillen for å hente tilfart til et langt innkast, noe som ga gjestene 4-1 og nytt håp om å forlate fjerdedivisjon med stil.


Det gikk bare såvidt over to minutter før også 4-2 satt i nettet, og nå begynte vertskapet å se litt stressa ut. Dette var absolutt ikke en del av planen, og med et kvarter igjen av ordinær tid kom også 4-3. Skulle opphentingen bli fullført?

Mens jeg sto og så på begivenhetene ute på matta hadde Varhaugs styreleder dukket opp, og det var ingen hvem som helst. Det var den gamle Stålkam.- og Bryne-spilleren Jan Harald Forsmo som nå var øverste ansvarlig for klubbdrifta her i hjertet av Hå kommune, og jeg fikk tatt meg en selfie og delt med noen av mine Stål-venner hjemme i Mo i Rana. Stor stas, og det syntes nok Forsmo også det var at etter den siste reduseringen slo Varhaug umiddelbart tilbake og økte ledelsen til 5-3.


Det siste kvarteret skjedde det ikke allverden å skrive hjem om. Et høydepunkt var kanskje da dommeren holdt igjen et hjørnespark for Kåsen for å dele ut gult kort til en Varhaug-spiller. Kåsens kaptein spurte AD hvorfor det ikke heller var hjemmelagets målvakt som fikk kortet, og oppfordret ham til å gi dommeren beskjed om det, hvorpå mannen i den neongule trøya kjapt repliserte at om han skulle bedt dommeren dele ut kort til noen var det nettopp til nevnte kaptein!

Etter noen minutters overtid ebbet kampen dermed ut med hjemmeseier 5-3, og Kåsens spillere måtte se at også den siste fjerdedivisjonskampen for denne gang ebbet ut med tap mens Varhaug-folket kunne gjøre seg klare til sesongavslutningsfest hvor de akkompagnert av høy musikk kunne legge planer for hvordan de endelig skulle klare å rykke opp neste år.

Mens jeg ventet på at skyssen min tilbake skulle returnere fra Egersund viste det seg at en av Kåsen-spillernes mor hadde møtt meg før. Da jeg for et par uker siden hadde sett Lyngbø rykke opp i Bergen var det ei dame som var så nervøs på slutten av kampen at hun ikke kunne sitte stille. Det viste seg at hun var mor også til en Lyngbø-spiller, og at breddefotball-Norge av og til er mindre enn man skulle tro!

Etter hvert dukket sjåføren min opp, og fikk meg trygt til de neste nettenes sovested, via en pitstop på en butikk, så jeg kunne samle krefter til lørdagens eventyr.

fredag 26. april 2024

Kåsen - Stavanger 2-6

Etter å ha tilbragt torsdagen med et hyggelig møte i Haugesund satte jeg meg igjen på Kystbussen, denne gang med snuten sørover, og kom etter et par timer fram til Stavanger. Jeg bestemte meg for å straks dra videre til Bryne med toget, og kom etter en drøy halvtimes venting på Ganddal pga en person i sporet ved Klepp stasjon fram til kommunesenteret i Time kommune. Her gikk ferden innom Erling Braut Haalands favorittrestaurant for litt mat, før jeg med paraplyen over hodet tuslet over kommunegrensa til Klepp kommune for å se fjerdedivisjonskampen mellom Kåsen og Stavanger IF.


Til min store glede så jeg da jeg kom fram at det var et bredt takskjegg langs veggen på klubbhuset ved banen, så jeg ikke måtte stå med paraply hele kampen for å holde meg tørr, og mens jeg sto der og snakket med en leder i Kåsen dukket også Håvard og hans bedre halvdel opp.

Etterhvert dukket spillere og dommere opp, og etter at en keepertrøye som hadde vært glemt igjen hjemme ble levert i siste sekund før avspark ble kampen satt i gang. SIF gikk nærmest umiddelbart opp i angrep, og før det var spilt to minutter lå ballen i nettet til 0-1! Man skulle tro at i det kraftige regnet trengte ikke rødtrøyene flere kalddusjer.

Kåsen kom likevel raskt tilbake, og mer eller mindre overtok helt alt som skjedde ute på den fine kunstgressmatta. Det var derfor absolutt ikke ufortjent da de i det tolvte minutt lyktes i å sette inn en utligning til 1-1.

Hjemmelagets menn fortsatte etter utligningen å dominere spillet, men uten å produsere de helt store sjansene. Regnet hadde nå gitt seg, og etterhvert kom siddisene mer inn i spillet igjen og lyktes etter vel 25 minutter å komme til en helt latterlig stor mulighet som ikke ble til noe mål. Mål fikk vi derimot etter 32 minutters spill, da et hjørnespark på lekkert vis ble vridd inn i mål til 2-1!


SIF skjønte nå at dette kunne de ikke være bekjent av mot et nyopprykket lag, og satte etterhvert inn et ekstra lite gir. I det 42. minutt lyktes de så med å sette inn 2-2, og det så lenge ut som om lagene skulle gå i garderoben med to mål hver. Godt på overtid kom så dagens mest rotete mål, da et slags sleivskudd traff stolpen, spratt ut og traff baksida av leggen til Kåsen-keeperen, og deretter spratt i mål til 2-3.

Det sto dermed 2-3 da lagene tok pause, og jeg benyttet anledningen til å få meg en vaffel med noe så sjeldent i breddefotballsammenheng som blåbærsyltetøy på. Veldig godt, og en fin avveksling fra det vanlige utvalget med jordbær eller bringebær. Etter omtrent ti minutter kom så spillerne tilbake på banen, og vi sto foran nye 45 minutter med fotball.

Igjen var det SIF som kom best i gang, og før det var spilt tre minutter av omgangen ble det dømt straffespark. Eksekutøren gjorde ingen feil, og ballen gikk i mål til 2-4.


Hadde hjemmelaget dominert store deler av første omgang, så gjorde de mindre av seg nå i andre omgang. De tilreisende presset voldsomt på, og rett før det var spilt 67 minutter var det deres tur å score på et hjørnespark, riktignok som følge av at et skudd fra feltet skiftet retning på veien mot mål. 2-5 sto det iallfall nå.



Ti minutter etter dette målet kom også 2-6, og nå var det nok ingen tvil om at det kom til å bli borteseier i denne kampen, som heldigvis ikke hadde blitt så preget av regn som jeg hadde fryktet da jeg ankom stadion. Det ble da heller ikke flere mål før dommeren rundt tre minutter på overtid blåste av, og Stavanger IF kunne dermed juble for en solid firemålsseier på bortebane.

Håvard sørget deretter for å transportere meg via en butikk tilbake til jernbanestasjonen, hvor jeg etter en knapp times venting kunne innta sovekupeen min og sove meg tilbake til hovedstaden.