Endelig var kvelden kommet. Helt siden jeg i 2019 gikk glipp av muligheten til å se kamp på Tonsenhagen har jeg ventet på en ny sjanse, og i år var tiden inne. Jeg hadde sett meg ut denne fredagskvelden, og etter å ha laget en episk pastamiddag ble kursen satt nedover Groruddalen, og snart var jeg på plass ved banekanten her hvor det skulle være tiendedivisjonskamp mellom Årvoll 3 og Sandaker.
Jeg hadde jo faktisk sett motsatt oppgjør, også det på en ny bane, før sommeren, så jeg var spent på om det kom til å bli en mulighet for revansj for gjestene, som hadde gått på en liten smell i hjemmekampen. Da jeg kom fram var det flere barnetreninger på banen, men hjemmelaget hadde funnet seg et lite område midt på å varme opp på, mens Sandaker-spillerne løp rundt på den lille kunstgressbanen like ved for å få blodomløpet i gang.
Da kampen kom i gang hadde jeg fått selskap av Ludvig og Martin, og sammen med noenogtretti andre fikk vi se Årvoll 3 ta tak i oppgjøret ganske umiddelbart. Det tok likevel nesten et kvarter før vi fikk første scoring, men da var det på ingen måte overraskende at det var vertskapet som kunne juble for 1-0.
Jeg ble underveis i min runde rundt banen litt søtsugen, så jeg stakk innom kiosken og hentet ut en vaffel som var oppe og vaket mot årsbeste, og da den var fortært kom 2-0 i det 35. minutt, før vi fem minutter senere fikk se 3-0 bli satt i mål.
Etter ca 6 minutters opphold ble spillet igjen satt i gang, og med en stadig økende mengde mygg i lufta var jeg glad jeg hadde brukt pausen til å hente en genser i bilen. Sandaker hadde tydeligvis bestemt seg for å prøve å slå tilbake, og fikk ganske snart et treff i tverrliggeren som like gjerne kunne sneket seg inn i mål. Det ble med den ene storsjansen for hvittrøyene, og snart var kampen tilbake i samme spor som i første omgang, der det meste havnet om hjemmelaget. Vi måtte likevel vente helt til det 70. minutt før det igjen ble scoring, men igjen var det altså Årvoll 3 og deres supportere som kunne juble, nå for 4-0.
Denne scoringen bidro for øvrig til å avlive noe dårlig stemning som hadde spredt seg på banen de siste minuttene, og da vi ti minutter senere fikk se et straffespark som ga 5-0 ble det enda mindre dårlig stemning, iallfall hos hjemmelaget.
I det 84. og 85. minutt kom det sjette og syvende målet til groruddølene, så da dommeren iallfall iflg min stoppeklokke blåste av litt før klokka hadde passert 90 minutter var det ingen som protesterte. 7-0 var definitivt et anstendig resultat.
På vei hjem sørget jeg for endelig å få tømt bilen for norsk tomgods, så alt var klart for utflukt til noe så sjeldent som åpning av en flunke ny bane dagen etter.
En bane jeg lenge har siklet etter å få krysset av i lista er Nordre Åsen KG 2, altså den banen som ligger bak mediatårnet på Skeids hjemmebane. Da jeg først begynte å planlegge å ta den ble den gravd opp for bytte av kunstgress, og så kom det fram at de som var satt opp med hjemmekamper der «alltid» gikk ned til hovedarenaen på anlegget og spilte der fordi underlaget var bedre. Jeg hadde derfor mast mye i sosiale medier nå, og fått bekreftet at kveldens kamp skulle gå der. Etter jobb dro jeg først til Lillestrøm og spilte inn en podkast, før jeg dro på generalprøve med symfoniorkesteret. Turen gikk så videre med t-banen opp til Storo, og så tuslet jeg opp bakken for å få sett seriestarten i tiendedivisjon mellom Sandaker og Årvoll 3.
Begge lagene er så vidt jeg har forstått i praksis nystarta i år, gjestene et helt nytt tredjelag i klubben, mens hjemmelaget også stilte lag i fjor, men hele mannskapet er skifta ut siden det. Da jeg kom fram drev gjestene og varma opp på et ledig hjørne av banen, og snart var også vertskapet, dommeren og dommerobservatøren på plass. Ikke uventet var det å få sett kamp her noe mange banehoppere hadde på bucketlista si, så etterhvert strømmet også andre som var ute i samme ærend som meg til.
Da kampen startet var alle de forventete frammøtte på plass, bortsett fra at jeg ikke kunne se Mattis som kanskje hadde vært den ivrigste på å komme seg hit noe sted. Litt ut i kampen begynte jeg å lure på om utepilsen litt lenger ned mot sentrum hadde tatt ham, men det viste seg at han alt var på plass, men heller hadde satt seg i skråninga øst for banen for å få litt sol i ansiktet heller enn å stille seg med oss andre på vestre langside.
Etter et drøyt kvarter syntes jeg det var gjestene som hadde sett farligst ut ute på kunstgressmatta, og i det min stoppeklokka passerte 20 spilte minutter kom et ikke ufortjent 0-1-mål, selv om jeg mistenkte at akkurat denne scoringen kanskje ikke ville overlevd en assistentdommer, men er det noe jeg ikke kritiserer singeldommere for er det å overse offsider.
Bare halvanna minutt senere kom også 0-2 på et skudd fra distanse, og etter dette roet kampen seg ned noen hakk. Jeg hadde nå slått meg til sammen med Mattis og flere andre med HamKam-tilhørighet, og da en av dem sporet opp at i 1959 ble «Kamma» slått ut av cupen av nettopp Sandaker ble det mye søking i Nasjonalbibliotekets arkiv, sjekk hos rsssf og diskusjoner om denne sesongen. (HamKam var sesongen 1958/59 med en femteplass i sin avdeling på nivå tre bak Raufoss, Kapp, Fremad, Lena, Gjøvik-Lyn, Nybergsund, Kvam, Dovre, Hamar, Elverum, Fåvang, Otta, Mesna, Trysilgutten, Follebu, Lesja, Gjøvik, Koppang, Sør-Fron og Dombås i fotballhierarkiet i Innlandet. Sandaker endte på sin side på fjerdeplass på nivå to, og var dermed Oslos sjette beste lag, bak Skeid, Vålerengen [sic.], Frigg og Lyn.).
0-2 sto seg til pause, og etter en kort omgruppering ved sidelinja ble andre omgang blåst i gang. Kampen fortsatte å ligne ganske mye på hvordan første omgang hadde vært, med relativt få sjanser, og de få som kom ble effektivt avverget, men det kom også noen relativt harde dueller hvor en av partene ble liggende igjen.
Jeg hadde en lang og hyggelig prat om groundhopping, dømming og annet moro med dommerobservatøren, og hadde akkurat flyttet meg bak Årvollmålet i tilfelle Sandaker skulle få til noe i den sluttspurten jeg syntes jeg merket at de var i ferd med å sette inn. Dette medførte at Årvoll i det 82. minutt gikk opp i 0-3, og i den grad det hadde vært noen spenning igjen i kampen var denne nå helt død.
Kampen endte også med 0-3, og glad for å ha fått tettet et gapende hull i min liste over Oslos fotballbaner takket jeg de andre for selskapet og satte kursen hjemover for å nyte en ellers fotballfri helg etter først å ha sovnet på sofaen.
Da terminlistene for breddefotballen i Oslo dukket opp i midten av desember hadde jeg oppglødd merket meg at en ny bane verserte i listene. Det var derfor et lenge etterlengtet besøk som fant sted denne fredagskvelden i slutten av mai, da jeg plukket med meg Sören og Jakub og satte kursen sørvestover. Etter en liten kjøretur kom vi fram til det gamle flyplassområdet på Fornebu, parkerte, og inntok banen hvor det straks skulle spilles tiendedivisjonskamp mellom Fornebu FK og Hvit-Rød Oslo.
Begge lagene som skulle i aksjon i denne kampen er nyoppstarta i år, og mens hjemmelaget har et navn som naturlig plasserer det, så er det kanskje ikke like opplagt hva slags lag Hvit-Rød Oslo er. Dette er en klubb med bare polakker på laget, og også blant de fremmøtte ved banekanten var det tydelig at polsk var et minst like utbredt språk som norsk. Noen som ikke snakket polsk var min fagforeningsfelle Bjørn Ove som også hadde tatt turen hit, samt de to mest lokale av oss som var innsjekka i Futbology-appen, Christian og Jørgen.
Da kampen ble blåst i gang ble det raskt klart at det var de rødkledde gjestene som var serieleder og favoritter, og alt etter 5-6 minutter lyktes de med å få ballen i mål. Dommeren hadde dog hevet armen for offside, så noen tellende scoring ble det ikke. Bortelaget fortsatte å presse på, og etter å ha blitt snytt for det som for meg fra langt hold og mine medsammensvorne som sto langt nærmere så ut som en svært klar straffe vartet de opp med en helt vanvittig sjansebonanza hvor det var helt utrolig at det ikke ble mål!
På den svært smale banen (Fullt på høyde med Hundsund 2, Bygdøhus og Gedania 1922) begynte det så smått å bli klart for meg at en scoring til rødtrøyene måtte komme før eller senere, og etter 17 minutter kunne ikke den svært gode målvakten til hjemmelaget hjelpe dem mer. Bortelaget fikk straffespark, og dette ble sikkert satt i mål til 0-1.
Lite endret seg etter scoringen. Polakkene fortsatte å herje foran Fornebu-målet, men ikke snakk om at ballen ville over linja. Enten traff den metallet, eller så leverte keeper en kremredning, eller så ble avslutningen rett og slett ikke god nok. Likevel, med 37:15 på min stoppeklokke lyktes det endelig til slutt for dem, da 0-2 kom etter et innkast.
I det 43. minutt kom også 0-3, og denne gangen må det være lov å si at mannen mellom stengene ikke imponerte fullt så mye som han hadde gjort tidligere i omgangen. Han virket også litt irritert på seg selv da lagene gikk til pause og det fortsatt var tremålsledelse til bortelaget. Omgangen sett under ett hadde han dog liten grunn til å gremmes, da han tidvis hadde vært helt outstanding!
Etter en kort hvil og peptalk var spillerne igjen klare for innsats, og nå syntes jeg faktisk de lyseblå hadde hevet seg noe. Etter hvert kom det riktig nok en gryende mistanke om at dette vel så mye skyldtes at Hvit-Rød hadde sluppet seg litt ned, og de nølte da heller ikke med å sette inn 0-4 da de fikk muligheten til det i det 53. minutt. Vertskapet uttrykte høylytt at de mente det skulle vært dømt hands da spilleren rev seg løs med ballen, men jeg var tilbøyelig til å være enig med dommeren i at det var brystkassa og skuldra som var involvert, ikke armen.
Temperaturen ute på banen ble etterhvert ganske høy tross at lufttemperaturen sank noe etter sola gikk ned, men stygt ble det aldri ikke. Noen skadesituasjoner fikk vi, men heldigvis ikke noe som så voldsomt alvorlig ut. Verst var det kanskje da Fornebus keeper fikk en medspiller i hodet, men også dette gikk bra.
Mot slutten av kampen gjorde Hvit-Røds trener en rekke bytter, og med fersk energi på banen overtok gjestene igjen i større grad. Det var derfor på ingen måte ufortjent da 0-5 kom like før vi passerte 84 spilte minutter (Selv om jeg lot meg fortelle at her var det muligens en offside involvert).
I det 88. minutt kom så 0-6 mens en av de lyseblås forsvarsspillere lå nede etter å ha fått en smell, og så, godt inn i overtiden kom også 0-7.
Flere mål enn dette ble det ikke, og mens store deler av publikum applauderte sine polsktalende helter forlot jeg arenaen, fant igjen bilen, og foretok en hjemreise som skulle vise seg å bli langt mer utfordrende enn planlagt pga omkjøring på Ring 3.
Etter å ha laget og fortært en deilig pastamiddag dro jeg igjen hjemmefra, denne gang med kurs ikke så veldig langt vestover. Etter å ha passert et par kommunegrenser var jeg framme på Risenga i Asker, hvor jeg for et par år siden holdt på å få en bomtur. Etter å ha funnet parkering hastet jeg bort mot kunstgresset, og tok plass ved banekanten akkurat i tide til å få med meg hilseseremonien før tiendedivisjonskampen mellom Asker SKK og tredjelaget til Stabæk.
Begge lagene er nyoppstartet i seriespill i år. Asker-laget er A-laget til Asker Skiklubb, som altså er idrettslaget som det noe mer kjente Asker Fotball har sprunget ut av, mens Stabæk ga opp å ha tredjelag i femtedivisjon for noen år siden, og nå altså hadde startet opp på nytt i bånn av seriepyramiden. Det var et overraskende stort publikum på noenogtjue personer på plass, og jeg merket snart at de aller fleste var bortesupportere.
Innledningsvis så laget fra Bærum svært sterke ut, og etter 5-6 minutter brøt de blåstripete spillerne ut i jubel for det de trodde var en scoring. Dommeren mente derimot at dette var en offside, og målet ble annullert. Det meste havnet likevel om Stabæk, og det var derfor ganske overraskende da vi i det 12. minutt fikk en 1-0-scoring til hjemmelaget.
Stabæk fortsatte sin dominans ute på kunstgresset, men scoringer ble det ikke av det. Skiklubben var derimot dødelig effektive, og litt før det var spilt 19 minutter vartet de opp med en kontring som ga 2-0!
Stabæk var nå virkelig rystet, men denne gangen klarte de å slå kjapt tilbake. Ganske nøyaktig halvanna minutt etter forrige mål var det nå blåtrøyene og deres fans som kunne juble for mål. 2-1, og igjen kontakt mellom lagene.
Utover i omgangen ble det mange tette dueller, mye kjefting, og etterhvert også litt ampert. Det var nok høyst påkrevd med pause etterhvert, og da dommeren ga lagene noen minutter for å roe seg ned sto det fortsatt 2-1. Jeg brukte pausen til å slå av noen ord med et par «Bærumspøbler» som hadde tatt turen på kamp, og før vi visste ordet hadde alle spillerne tatt plass ute på banen igjen. Dommeren var derimot ikke å se, men etterhvert dukket han opp og etter omtrent 7 minutters opphold var vi igjen i gang med kampen.
Hadde Stabæk vært det beste (men akk så lite målfarlige) laget i første omgang var det nå Askers tur til å briljere. De hvit- og svartstripete (Iallfall han ene som spilte i en gammel Asker Fotball-trøye, de fleste andre spilte i mest hvite drakter) så ut som et helt nytt lag, og det var absolutt fortjent da de tre-fire minutter inn i omgangen økte sin ledelse til 3-1 etter et innkast.
Asker fortsatte nå å være det førende laget, men vi måtte vente helt til det 69. minutt før vi igjen fikk en scoring. Igjen var det et innkast som startet situasjonen som endte med mål, og det sto altså nå 4-1.
Ti minutter senere fikk så Stabæk 3 et hjørnespark som ble klarert så godt utover at det medførte en strålende kontring, og 5-1. Nå måtte det vel være avgjort?
Det ble aldri veldig spennende etter dette, tross at de blå faktisk fikk en ny redusering med fem minutter igjen av ordinær tid. 5-2 ga kanskje et ørlite håp, men kroppsspråket til gjestene tilsa at de ikke helt trodde på det de drev med.
Da dommeren etter 3-4 minutters tilleggstid blåste av sto det fortsatt 5-2, og mens vertskapet jublet startet jeg på den korte ferden tilbake til hovedstaden, med nok en ny bane på lista.
Endelig hadde dagen kommet! Helt siden jeg i sommer ble gjort oppmerksom på at det var satt opp en kamp på Muselunden kunstgress hadde jeg vært spent på om den faktisk kom til å bli spilt der. Etter en siste uke med talløse refreshinger av NFFs kampside innså jeg at det faktisk kom til å skje! Etter å ha hatt hjemmekontor på fredagen dro jeg og spilte på UiOs årsfest, og hoppet så på første T-bane mot Sinsen for å få sett tiendedivisjonsoppgjøret mellom Sandaker og Holmens andrelag.
Vel på plass traff jeg nær umiddelbart kjentfolk, og det bare fortsatte og fortsatte å strømme på inn mot kampstart. Vi var rett og slett for mange banehoppere tilstede på denne banen, hvor det ikke har vært spilt senior herrefotball siden 2014, til at jeg kan nevne alle her av redsel for å glemme noen. Det var iallfall mye hyggelig prat ved sidelinja mens lagene gjorde seg klare for å starte.
På banen som tross at den ligger klin inntil Ring 3 ligger utrolig idyllisk til med et stort grøntområde bak var det rødtrøyene fra vest som kom best i gang, men Sandaker bet også godt fra seg. Det varte og rakk likevel før det skjedde noe særlig å skrive hjem om ute på kunstgresset. På sidelinja var det derimot ekstremt hektisk, da det i likhet med på Fjellhamar et par dager tidligere krydde av mygg!
Da vi nærmet oss halvtimen spilt begynte det å skumres ganske mye, og vi var flere som undret på om vi kom til å få en kamp som ble stoppet på grunn av dårlig lys. Ikke før hadde vi nevnt muligheten, så kom lysene på, og her må jeg si at dersom banen her hadde hatt like mange flomlys på motsatt side som de fire som sto på den sida hvor flertallet av tilskuerne sto, så hadde det faktisk vært en av Oslos bedre belyste breddebaner.
Slik var det altså ikke, vi måtte nøye oss med lys på en side av banen, og fikk i de litt labre lysforholdene tre minutter før pause se gjestene gå opp i 0-1, en stilling som sto seg til pause. Her var det ingen fasiliteter rundt banen, men stemninga blant banehopperne var likevel god, da det var svært mange som hadde en boks eller to med ymse drikke i sekken.
Etter en kort hvil var noe av det første som skjedde at to Holmen-spillere som jaget etter ballen smalt sammen så han ene gikk rett i asfalten utenfor banen. Dette så umiddelbart svært stygt ut, men han kom seg heldigvis etterhvert på bena igjen uten andre utvortes skader enn noen skrubbsår og en kul. Det virket likevel som om han var ferdigspilt for kvelden.
Kveldens dommer hadde nok å ta tak i, og basert på fordelingen av kjeft han fikk virket det som om dømmingen hans må ha vært ganske rettferdig tross at den kanskje ikke alltid var hundre prosent rikitg. Da han ikke flyttet Holmens mur lenger unna ballen på et Sandaker-frispark kokte det dog over for noen av de hvitkledde, uten at dette lot til å affisere ham noe særlig.
Like etter at timen var spilt økte bortelaget ledelsen til 0-2, før også 0-3 kom i det 73. minutt tross spede forsøk på hjemmesupport fra enkelte av de fremmøtte. Apropos frammøtte. På kampen var det totalt mellom 25 og 30 tilskuere. Av disse var det tilsammen 22 som hadde registrert kampen i Futbology-appen, noe jeg nekter å tro at har skjedd noe sted før!
Jeg kom etterhvert i prat med Sandaker-lagets primus motor Adam, og fikk sammen med ham se gjengen hans redusere til 1-3 i det 78. og til 2-3 i det 83. minutt. Skulle vi få en virkelig gyser av en avslutning på kampen? Som om det ikke var spennende nok at ledelsen hadde skrumpet fra tre til ett mål, så satte Holmen 2 en ball i tverrliggeren som spratt ned og ut uten at dommeren mente den hadde vært over målstreken.
Dette var det nærmeste vi kom scoring på tampen, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 2-3, og det var altså bortelaget som hadde levd opp til det favorittstempelet de hadde hatt før kampen. Før vi skilte lag samlet jeg de fleste av de fremmøtte groundhopperne til en liten fotosession før vi alle dro hver til vårt etter å ha ført Muselunden fra å være et stadion bare 2 mann hadde registrert i appen, til at vi nå var 23 med registrert besøk her.
Etter et kjapt besøk i fotball.tv sitt studio dro jeg hjem og flippet meg en solid bunke pannekaker, før jeg satte kursen vestover gjennom Bærum. Etter å ha krysset E16 kom jeg til foten av den gamle hoppbakken på Skui, og her på Skuisletta var det klart for tiendedivisjonskamp mellom Jutul og Oslo-Ørn 2.
Det første som slo meg ved ankomst var at det var uventet mye folk tilstede, og da avspark nærmet seg ble jeg enda mer forundret over at de fleste av de som var der faktisk inntok tribunen. Hadde vi med noe så sjeldent som et tiendedivisjonslag med solid supporterstøtte å gjøre?
Dagens dommer, som vanligvis dømmer i Norsk Tipping-ligaen sju divisjoner over dette (Jeg spurte om hvorfor han var i tiendedivisjon nå, og han kunne fortelle at han hadde som mål å dømme på alle nivåer på sin vei mot toppen, og denne fredagen passa det å dekke den laveste divisjonen i Oslo fotballkrets), tok myntkast og det viste seg rett før avspark at min mistanke stemte: Hjemmepublikummet var faktisk der for å støtte laget med lyd! Et realt jubelbrøl ledsaget første spark på ballen, og derfra hadde vi det gående!
Ute på kunstgresset syntes jeg kanskje bortelaget i sine orange overtrekksvester (Begge lag hadde egentlig grønn som hovedfarge på draktene) kom best i gang, men det var Jutul som etterhvert kom til de første sjansene, og som etter 17 minutters spill førte de omtrent hundre frammøtte(!) til himmels. Et angrep endte med scoring, og det sto 1-0 mot serielederen fra hovedstaden.
Oslo-Ørns andrelag var likevel ikke beseiret, og kom kjapt inn i kampen igjen. Bare fem minutter etter den første scoringen ble et hjørnespark etter litt om og men ekspedert i nettet, og vi var med 1-1 like langt.
Da halvtimen var spilt forsvant matchballen opp på et tak, og mens man ventet på en mann med stige måtte man finne en annen ball å spille med. Etter at to-tre av hjemmelagets lærkuler var blitt underkjent endte man med at gjestene måtte nedi sin «løkpose» og fiske opp en ball som under tvil ble godtatt så spillet kunne fortsette.
Om det var ballen som gjorde det vet jeg ikke, men i det 35. minutt fikk vi igjen en scoring, og igjen var det gjestene som kunne juble. Vi gikk dermed pausen i møte med 1-2 på blokka.
Jeg fikk mens jeg gomlet på en kroneis i pausen vite at grunnen til at det var så folksomt (Dommeren mente det var både mer folk og definitivt mer liv enn på mange av tredjedivisjonskampene han vanligvis dømmer) var at man fredager arrangerer løkkefotball på banen, og at det ble oppfordret til å være igjen og heie på a-laget de fredagene det er hjemmekamp. Definitivt et vellykket tiltak, skal jeg dømme ut fra oppmøtet på kampen.
Etter pause fortsatte hjemmesupporterne å heie fram «den grønne armé» som jeg ved flere anledninger hørte det ble referert til. Da et helt praktfullt angrep etter 12 minutters spill så førte til utligning til 2-2 ventet jeg nesten at det skulle komme banestorminger så hardt som det ble feiret på tribunen!
Det var nå Jutul som styrte kampen, og de kom også til noen helt vanvittige sjanser, deriblant flere hvor det sang i metallet, men ballen spratt feil vei for grønntrøyene. Selv om Jutul var på hugget var bortelaget også frampå innimellom, og det var klinkende klart at det ikke var noe som helst som var avgjort på Skui i kveld.
Det som for meg framsto som en av de mest underholdende fotballkampene jeg hadde sett på lange tider gikk mot slutten, og etter noen minutters overtid ble det meldt fra dommer at det var igjen ca ett og et halvt minutt. Like etter dette kom så Oslo-Ørn 2 fremover i et nytt angrep, som endte med at han som hadde ballen ble revet overende i feltet og dommeren blåste for straffespark.
Protestene var enorme. Alle med helgrønt hjerte var overbevist om at det skulle vært avblåst for offside, men som vanlig hjalp det ikke stort å protestere. Dømt er dømt, og straffesparket ble satt i mål til 2-3, hvorpå de jublende tok seg en svingom foran tribuna for å fyre opp stemninga litt ekstra.
Jutul kom faktisk til noen halvsjanser før kampen ble avblåst, men det endte med borteseier 2-3, og en ganske så skuffet gjeng bæringer måtte innse at tross at de nok var det klart beste laget etter hvilen ble straffet av sin ineffektivitet foran mål. Jutuls keeper var fortsatt ikke helt ferdig med situasjonen hvor han mente det var offside før straffesparket ble gitt, og jeg må innrømme at jeg var forberedt på at dommer Nygård fort kunne komme til å dele ut et kort etter kampslutt, men han slapp unna denne gangen.
Tross sin jubel foran tribuna etter overtidsscoringen gikk gjestenes spillere etter kampen bort og gjorde noe publikum definitivt fortjente: Applauderte for innsatsen fra tribuneplass! Selv må jeg si at dette definitivt var en innsats som sto til terningkast åtte, minst! Jeg hoppet så i bilen akkurat i tide til å høre på radioen at Casper Ruud tok seg til tennis-finalen, og satte kursen hjemover.
Etter en solid middagslur nappet jeg med meg kameraet og en brusboks og hoppet i bilen. Kursen satte jeg sørover, men denne gangen ikke ut av kommunen. Etter å ha forsert flere tunneller og litt av Mosseveien svingte jeg opp lengst sør på Nordstrand, og kom etterhvert til Hallager idrettspark. Her tok jeg først en liten runde og fotograferte de banene som manglet til Stadionhjerte, før jeg tok plass ved den store banen, klar for å se tiendedivisjonsoppgjøret mellom Nordstrands tredjelag og Lambertseters andrelag.
Før kampen slo jeg av en prat med folk fra begge leire. Hjemmelaget hadde jeg alt googlet meg fram til at hadde en til seniorfotball å være skyhøy gjennomsnittsalder, mens det var nytt for meg at gjestene i praksis var et aktivitetstilbud for syriske flyktninger. Det var lett å se at snittalderen her må ha vært under det halve av den hos motstanderne, og jeg var spent på om det kom til å få noen betydning i kampen.
Da kampen ble sparket i gang tok det bare noen få minutter før man ble enige om å bytte ut matchballen med en ball bortelaget hadde med til oppvarmingen. At det ble spilt med borteball lot ikke til å affisere de erfarne Nordstrand-spillerne, som raskt viste seg som det førende laget. Etter rundt ti minutter var de også nær å ta ledelsen da det måtte en dobbeltredning til for å stoppe en corner.
Nordstrand 3 fortsatte å presse på, og i det 18. minutt kom endelig belønningen, men på et noe uventet vis. De blåhvites venstreback hadde ført ballen opp på vingen, og lempet avgårde det som så ut som et relativt dårlig innlegg. Selv hadde han nesten snudd seg og begynt å småjogge tilbake igjen, da ballen plutselig fikk en uventet dupp og snek seg under tverrliggeren til keeperens uendelige fortvilelse. 1-0, uten at han som sto bak lot helt til å tro det.
Lambertseter 2s keeper var som sagt veldig fortvilt over baklengsmålet, og selv ikke et par høyst kvalifiserte redninger fikk ham til å riste det av seg. Lagkameratene og trenerne ba ham flere ganger om å glemme det, men han virket fortsatt preget. Rett før det var spilt 27 minutter fikk han så noe annet å tenke på da en av hjemmelagets karer kom alene gjennom og banket ballen i mål. Tross sinte rop fra sidelinja med krav om offside sto dommeren på sitt, og noterte ned 2-0.
Ganske nøyaktig fire minutter senere kom så et mønsterangrep fra vertskapet, og med 3-0 kunne det begynne å virke avgjort.
Gjestene hadde dog ikke gitt opp, og fortsatte å stange mot NIF-forsvaret, men lenge uten å klare å overrumple dem. I det 37. minutt lyktes det endelig for en av de for anledningen overtrekksvestkledte å få avsluttet i mål, og det ble feiret som om det var snakk om en matchavgjørende overtidsscoring i en CL-finale.
Tross et par store sjanser til hjemmelaget sto det fortsatt 3-1 da det ble blåst til pause. Etter en kort hvil ble kampen igjen blåst i gang av dagens dommer (som viste seg å være selveste Nordic Stadiums!), og det tok nå bare 3-4 minutter før vertskapet økte ledelsen til 4-1. Noen få minutter senere kom så 4-2, og igjen fikk vi se enorme gledesscener.
Like før timen var spilt syntes jeg det begynte å bli en del hoftefeste å se blant Nordstrand-veteranene, og jeg begynte så smått å undres på om kanskje det begynte å røyne såpass på nå at de betydelig yngre motstanderne kunne øyne en mulighet for et comeback. Jeg hadde knapt tenkt tanken før vi igjen fikk en scoring, men det var nok en gang Nordstrand som fikk et kryss i dommerens protokoll, og dermed sto det 5-2.
Nordstrand virket nå å ha bortimot full kontroll ute på banen, og når det fysiske overtaket jeg hadde trodd gjestene kanskje hadde viste seg å ikke eksistere (faktisk måtte på et tidspunkt LIFs keeper tøye litt) ble det tøft. Enda tøffere ble det da et hjørnespark ble skrudd rett i mål (riktignok via keeper, men jeg tror ballen ville gått i mål uansett, og da tilkjenner The Dubious Goals Panel scoringen til han som skjøt ballen). 6-2 sto det iallefall nå.
Lambertseters forsvar hadde hele veien i større grad vært basert på enkeltprestasjoner enn på stram organisering, og da nivået på prestasjonene begynte å dale mot slutten av kampen fikk vi en rekke muligheter for NIF som de ville ergret seg grønne over at ble misbrukt hadde de ikke ledet så klart. Flere av sjansene kom etter horrible balltap i forsvarsrekka, og da vi et par minutter før full tid fikk 7-2 var det på ingen måte ufortjent.
7-2 sto seg til kampen ble blåst av så den lokale stokkanda fikk fred og ro, og omgitt av mygg satte jeg igjen kursen mot bilen, og dro hjem via en pitstop for å raske med meg en kebab.
