Etter lørdagens lange ferd hadde jeg faktisk en stund oppe til vurdering å bare bli hjemme søndag, men så fant jeg ut at ved å dra litt sørover kunne jeg først ta en revisit på en bane jeg ikke hadde vært på på lenge, og deretter krysse grensa for litt deilig svenskeball. Jeg dro derfor først til Halden, hvor jeg som sist jeg var der parkerte utenfor Würth før jeg gikk inn på stadion for å se andredivisjonskamp mellom Kvik Halden og Vard Haugesund.
Jeg hadde på forhånd kontaktet Sammy, lagleder for Vard Haugesund, og fått ham til å ordne meg en fribillett, så når jeg kom og henta den stussa karene i porten litt på dialekta mi, men de ble straks mindre skeptiske da jeg kunne fortelle at jeg var Tromsø-supporter og derfor likte draktene til Kvik Halden. Fikk faktisk fortalt at visstnok hadde TIL fått et draktsett fra Halden da «Gutan» var nystarta, og dette var bakgrunnen for at klubben den dag i dag spiller i rødhvite striper i Nordens Paris.
Men nå var jeg altså ikke i Nordens Paris, men i byen hvor den store samfunnsøkonomen Thomas Malthus i sin reiseskildring fra 1799 skrev «Dansesalen var ikke særlig stor eller elegant, og damene stort sett heller ikke særlig vakre», Halden. Etter å ha passert billettskranken tok jeg en tur innom kiosken og sikret meg en prematch-vaffel, som jeg tok med meg til et passende sete på hovedtribunen.
Noe jeg straks så fra min plass var at gressmatta kanskje var grønn på langt hold, men når man studerte den nærmere ble det veldig tydelig at det fortsatt var tidlig på året, og da kampen kom i gang ble det raskt tydelig at dette var et utfordrende underlag å spille på. Innledningsvis syntes jeg kanskje hjemmelaget taklet dette best, men uten at de produserte noe særlig med sjanser de 3-4 syngende supporterne (André var for en gangs skyld ikke på plass) kunne glede seg over.
Like før omgangen var halvspilt fikk så gjestene fra Haugalandet et hjørnespark som ble stusset videre i lengste hjørne, og dermed sto det 0-1. Stor jubel blant 4-5 personer på motsatt langside!
Kvik Halden lot seg ikke knekke av å ha havnet under, og slo umiddelbart tilbake. Før vi visste ordet av det hadde Mohammed Jatta utlignet etter et nydelig angrep. 1-1, og fortsatt bare halvveis i omgangen.
Etter dette bølget spillet litt fram og tilbake, før plutselig Vard Haugesund fikk et straffespark som for meg som satt ganske langt unna så veldig billig ut. Som om ikke dette var nok klarte også keeper å sprelle så mye på streken mens straffeskytteren gjorde seg klar at han fikk et gult kort, og deretter ble skuddet satt i mål til 1-2 etter vel 32 minutter av kampen.
I det stadionuret passerte 41 spilte minutter kom det så nok en cornerscoring for bortelaget, og det sto dermed 1-3 i det lagene gikk til garderoben, og jeg på ny gikk mot kiosken. Det var nå en grusom kø, så jeg avventet litt, og slo i det spillerne kom ut igjen av en prat med Sammy før jeg igjen vendte min oppmerksomhet mot kiosken. Da jeg endelig kom fram til luka viste det seg at de var tomme for pølser, så jeg måtte gå videre til neste kiosk før jeg endelig fikk tak i en deilig «hagle», og da var andre omgang godt i gang.
Den andre halvdelen av kampen ble veldig preget av at Vard Haugesund nå hadde en tomålsledelse, og hadde innsett at underlaget på banen var helt uegnet for finspill. Det handlet om å vinne dueller og holde på ballen, noe de i stor grad lyktes med. Kvik Halden på sin side måtte bytte ut en spiller som fossblødde fra hodet, mens en annen spiller måtte bytte sin venstre sko under et stopp i spillet.
Mot slutten av kampen fikk jeg se den gamle Stålkameratene-spilleren Joachim Olufsen komme inn for å være med å trygge seieren for de for anledningen blåkledde, og siden verken han eller noen av lagkameratene skjemte seg nevneverdig ut (Selv om trener Fosen så ut som han holdt på å selvantenne ved en anledning da en spiller ikke nyttet høvet til å drøye litt tid) ebbet kampen etter fem minutters overtid ut med 1-3 på scoringstavla.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar