Mens jeg så lørdagens første kamp hadde det tikket inn en melding fra en småfortvilt norsk groundhopper som pga et innstilt tog tidligere på dagen slet med å komme seg i tide fra Sölvesborg til Strandvallen. Jeg avtalte derfor et sted å plukke ham opp, og etter å ha funnet Amund hadde jeg selskap i bilen den siste drøye mila mot stadion. Vi fant et sted å dumpe bilen, og spaserte så ned mot inngangen for å se Allsvenskan-matchen mellom Mjällby og AIK.
Etter å ha forsert sikkerhetskontroll og billettsjekk skilte vi lag, da vi skulle sitte hver for oss, og noe av det første jeg så etter å ha blitt alene var en matvogn som solgte stekt sild! For en nordlending fra en fjordarm som har vært kjent for massivt sildefiske var dette uimotståelig, og en sill med mos ble bestilt og fortært mens jeg ventet på avspark. Jeg fant deretter plassen min, som hadde grei utsikt mot både hjemme- og bortesupporterne. Når sant skal sies forventet jeg ikke allverden av de førstnevnte, mens det etter den vanvittige Asterix-tifoen tidligere i vår definitivt var forventninger til «Gnaget».
Mens Henning Berg, Colin Rösler, Tom Pettersson og Bersant Celina (Med andre ord en solid norskrelevant deltagelse i denne kampen) kom ut fra garderoben leverte de tilreisende supporterne et solid pyroshow.
Det ble flere ganger utover i kampen tent et bluss eller to, og hver gang kom den obligatoriske «PLING PLONG PLING VI BER OM ALLAS UPPMERKSAMHET…» uten at noen så ut til å bry seg noe videre om det. Den innledende pyroen ble ledsaget av et svært «Gnaget på turné»-banner, mens det senere utover i omgangen også kom opp ett banner med «Vila i frid Mats!» og ett med «Krya på dig John!».
De syngende hjemmesupporterne prøvde etter beste evne å støtte sine gulkledde helter, men da lagene tok pause sto det kanskje 0-0 på banen, men på tribunen sto det minst 0-14. Dette var utklassing!
Siden jeg hadde spist før kamp holdt jeg meg på plassen min i pausen, og fikk når andre omgang kom i gang orkesterplass til svært mye peiving med armene fra AIK-trener Henning Berg. Om det var dette som hjalp vet jeg ikke, men rett før vi passerte en times spill lyktes hovedstadslaget med å overmanne MAIF-forsvaret, og dermed sto det 0-1!
Det så en stund ut som om Allmänna idrottsklubben skulle klare å holde på ettmålsledelsen, eller kanskje endatil øke den, men Mjällby klarte etterhvert å jobbe seg inn i kampen igjen, og i det 73. minutt var det hjemmefansens tur til å juble! 1-1, og trompetisten fra jazzbandet som hadde spilt utenfor stadion før kamp lot seg rive så med at han begynte å spille med på scoringsmusikken.
Rett før vi passerte nitti minutter spilt ble det opplyst at dagens tilskuertall var 4138, og deretter kom fjerdedommer opp med tavla som viste at det skulle spilles minimum tre minutters tilleggstid. Dette kunne man like gjerne ha spart seg, for det skjedde ikke mer før dommeren blåste av med 1-1 på scoringstavla. AIK-supporterne begynte straks å fokusere på viktigere ting enn denne kampen: «Vi hater Djurgården» og «Krossa Djurgården» runget ut over Listerlandet!
Jeg kom meg etterhvert ut av stadion og fant veien tilbake til bilen. Jeg oppdaget nå at den litt merkelige parkeringa jeg hadde foretatt viste seg å være en «blessing in disguise». De som sto inne på det offisielle parkeringsområdet sto nå i uendelige køer for å komme seg ut på veien, mens jeg straks var der, og dermed slapp unna med «vanlig» køkjøring fram til jeg kom ut på europaveien og var på tur nordover mot der jeg skulle overnatte før søndagens kamper.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar