mandag 27. september 2021

Lillestrøm - Tromsø 1-2

Etter at oppvarmingskampen jeg hadde funnet i Vestfold var over var det på tide å tenke på viktigere ting. Tok med meg Aslak, kjørte under Oslofjorden (Som altså er rett svar på spørsmålet om hvor jeg befant meg da Norge gjenåpnet), og svingte innom Sofiemyr for å plukke opp en tredje TIL-supporter, Karl Oskar. Han er noe så sjeldent som supporter av TILs herrelag og Sandvikens kvinnelag, så han hadde dratt for å se laget som kommer til å vinne Toppserien i år slå Kolbotn, før vi dro videre i retning Lillestrøm. Parkering, gåtur, og inn på det som i utgangspunktet kunne vært et koselig bortefelt, men som blir helt ødelagt av de ¶‰}}≠{\≠ leilighetene bak tribunen.

Landet var som sagt gjenåpnet, og det var ikke lenger koronarestriksjoner på stadion, verken hva angår det å slippe inn eller hvordan man skulle stå/sitte. Kanarifansen hadde derfor flyttet fra motsatt kortside tilbake til sin faste plass nederst på langsida, og da kampen kom i gang må jeg innrømme at samlet sett med oss ganske mange stående og syngende på bortefeltet kombinert med hjemmefansen, så føltes det i dag som om det var bortimot like mange som sto og sang som det var som satt og så på kampen!

Vi var altså i dag ganske mange på bortefeltet. Dette skyldtes i stor grad at det hadde blitt mobilisert både hos Forza Tromsø og Isberget for denne kampen, som siden den var lørdagskamp var relativt enkel å reise nordfra til. Det ble derfor mer synging enn normalt på bortekamper. Veldig mye mer synging! Om det var dette som var grunnen vet jeg ikke, men hjemmelaget lot til å være nesten nøytralisert, og TIL kom stadig til farligheter uten at det ble de helt store sjansene.

Like før halvtimen var spilt kom endelig den store sjansen. Runar Espejord ba høflig LSKs venstre stopper Tom Pettersson om å hute seg vekk, en oppfordring svensken lydig fulgte. Innlegget traff Niklas Vesterlund, og plutselig sto det 1-0. Her passer det å henvise til iTromsøs Rune Robertsen:
1-0 sto seg til pause, og vi på bortefeltet kunne forberede oss til 45 nye nervepirrende minutter på høstgresset i utkanten av Lillestrøm. Kunne det virkelig holde? LSK hadde kanskje ikke skapt så mange sjanser, men de ga «Gutan» tøff behandling, ville vi få enda flere skader? Ville det rakne denne gangen også?

Etter pause fikk vi se TIL fortsette å nøytralisere LSK, og samtidig visste jeg jo at flere av de gulkledde hadde spilt 120 minutter i rødt sist onsdag, noe det ikke var unaturlig om påvirket dem noe. Var det likevel håp om at det skulle gå?

Vi som sto på bortefeltet og sang fortsatte å holde oppe trøkket, og knapt halvveis inn i omgangen trodde vi knapt våre egne øyne. August Mikkelsen, «han litje August» som vi hadde sunget masse om, hamret inn 2-0 rett foran oss! Vi fikk feire en superviktig scoring sammen med spillerne!

LSK fortsatte å prøve, men etter at Pål André Helland hadde kvestet Jostein Gundersen i skrittet uten å pådra seg noen sanksjon fikk de til slutt et straffespark helt på tampen. Straffen ble hamret i mål, men det var heldigvis for sent. Etter mange og lange minutter overtid blåste dommer Saggi forløsende i fløyta for siste gang, og jubelen kunne virkelig bryte løs! 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar