Silkefot - Stålkameratene 1-1

Etter et par kvelder uten fotball hadde jeg satt kursen nordover for å dra i konfirmasjon, og da kombinert med opptil flere andre ting. Først deltok jeg i en aldri så liten opptreden med Mo Hornmusikk før jeg kjørte og parkerte utenfor Stålhallen. Gikk så inn på Sagbakken stadion, hvor det var duket for femtedivisjonskamp mellom FK Silkefot og Stålkameratene.

Stålkameratene hadde jeg sist sett i 2018, og da trodde jeg oppriktig at dette var siste gang jeg kom til å få se en kamp med mine gulsvarte helter, men mye vann har rent i havet siden den gang, og klubben har etter fusjonen til Rana FK igjen startet opp a-lag.

Før avspark hilste jeg på flere kjente på begge lag, og ble gjort oppmerksom på at ingen ringere enn spillende trener Frode Sørensen skulle starte kampen. Ikke verst, tatt i betraktning at første gang jeg så ham spille kamp var 16. mai 1996 for Åga IL.

Fram til like før avspark var jeg nesten alene på tribuna, men da Kim Hauvik ba lagkapteinene avgjøre hvem som skulle starte med en runde stein, saks, papir var det kommet noenogtjue tilskuere. Utover i kampen kom det sigende enda fler, så på det meste kan det ikke ha vært langt unna femti tilskuere tilstede. Ikke så aller verst for en kamp på kretsens laveste nivå en alminnelig torsdagskveld i september.

Kampen startet ganske jevnt, men det var muligens hjemmelaget FK Silkefot som kom til de største halvsjansene i åpningen. De måtte for øvrig sende en mann på legevakta tidlig i kampen etter at han fikk en fot i øyet, men heldigvis sa rapportene at han slapp unna uten alvorlige skader. Nevnte Sørensen prøvde seg på en kjempefrekkas som dagens Silkefot-keeper Lars Erik Zetterlund Nilsen ikke lot seg overliste av, før Stål etter en knapp halvtime endelig fikk kombinasjonene i angrepet til å sitte så det ble 0-1, en stilling som sto seg til pause.

Jeg hadde fått selskap på tribuna av et kobbel gamle røvere, så det ble utvekslet en rekke røverhistorier i høstkulda. På et tidspunkt lot vi alle oss sjokkere av at den relativt nylig avgåtte klubbpresidenten hos hjemmelaget gikk på et løp, men i følge en messengermelding fra hans bedre halvdel var han i sitt livs form etter pandemien ettersom han hadde drevet med jogging i stedet for fotballtrening!

Ni minutter inn i andre omgang fikk så en av de lillakledde sitt livs treff på ballen fra omlag femogtredve meter. Den seilte i en bue over alt og alle og i mål. Fra vår posisjon på tribuna så dette veldig imponerende ut, men det kan tenkes at det fra en annen vinkel burde vært mulig å se om keeper kunne klart å avverge scoringen. Det sto uansett 1-1 og vi var like langt.

Silkefot hadde nå en svært god periode, men lyktes ikke i å overliste de gules keeper flere ganger, og etter hvert kom gjestene igjen mer inn i kampen. Det ble derfor ganske spennende i sluttminuttene, men det begynte etter hvert å synes at det var en del slitne bein på banen, og det var nok derfor ganske greit da kampen ebbet ut med ett poeng til hvert av lagene.