Viser innlegg med etiketten sjuendedivisjon. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten sjuendedivisjon. Vis alle innlegg

torsdag 1. oktober 2026

Oshaug - Mysen 2/Eidsberg (1-6)

Da det kom fram at det relativt nystarta A-laget til klubben Oshaug fra Rakkestad skulle spille på sin egen hjemmebane ble jeg først veldig opprømt, før jeg frustrert innså at de kampene som var satt opp kræsja med min tur til England og en senere tur nordover. Jeg fikk derimot en ny opptur da jeg oppdaget at det skulle være også en sen høstkamp der, og plukket derfor opp Viking-supporter Martin og satte kursen sørøstover. Etter halvanna time på veien parkert vi i mørket utenfor ei skole omgitt av gravhauger fra jernalderen, og fant fram til banen hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Oshaug og Mysen 2/Rakkestad.


Gressbanen så rimelig strøken ut, og utenom denne var her også en nier kunstgressbane. Foruten meg og min passasjer var det ikke veldig mange andre tilskuere her, men det kom sigende noen til inn mot kampstart. Hjemmelaget hadde så langt denne sesongen bare tatt ett poeng så det må være lov å si at gjestene hadde et visst favorittstempel, og det gikk bare såvidt over tre minutter før vi fikk 0-1 på et hjørnespark.


Halvveis ut i førsteomgangen konkluderte jeg med at vi var et sted mellom 15 og 20 frammøtte, og med 25:45 på min stoppeklokke fikk vi se gjestene øke ledelsen til 0-2. 0-3 kom knappe seks minutter senere, og etter en dribleorgie i det 38. spilleminutt kom også 0-4.


0-4 var fortsatt stillinga da dommeren blåste for pause og gikk til garderoben, mens begge lagene samlet seg ved hver sin benk. Ikke lenge etter var alle spillerne klare for å fortsette kampen, mens dommeren fortsatt var i garderoben, men etter hvert dukket han opp igjen og kampen kunne fortsette.

Det gulsvarte vertskapet ordnet seg nå en pangstart ved å redusere til 1-4 før det var spilt ett minutt av andre omgang!


Dessverre for Oshaug, det ble ingen opphenting, men derimot overtok Mysen 2/Eidsberg på ny spillet, og rett før timen var spilt ble 1-5 satt inn. Den siste halvtimen foregikk det meste foran hjemmelagets mål, men det var ikke før det var under ett minutt igjen av ordinær tid at vi igjen fikk en scoring, og vi gikk dermed inn i overtida med 1-6 i dommerens bok.

Dette var også stillinga da kampen ble blåst av, og mens jeg hastet mot bilen for å komme meg tilbake til hovedstaden kunne Oshaug begynne å forberede seg til derby mot Rakkestad 2 i siste serierunde.

tirsdag 1. september 2026

Elvebyen 2 - Skiold 2 (2-1)

Enkelte baner er verre å få et kampbesøk på enn andre, og kveldens destinasjon var definitivt en slik en. Terje og Christian hadde alt hatt en bomtur til Drammen tidligere fordi kampen i siste liten ble flyttet til en annen bane i byen, men nå hadde det kommet sterke signaler på at det faktisk skulle bli kamp på Berskaug gress. Jeg plukket derfor opp de to nevnte karene, sammen med Jon Are, og så satte vi kursen vestover på E18 fram til vi hadde parkert og fikk se to lag i oppvarming foran sjuendedivisjonskampen mellom andrelagene til Elvebyen og Skiold.


Ved ankomst hilste jeg raskt på dommeren, som sa jeg måtte late som om jeg kom fra TV2, for det hadde han nemlig fortalt spillerne. Jeg sjekket så inn i Futbology, og fikk en «badge» for å ha fullført 7. divisjon Buskerud avd. 3 (Og i tillegg hadde jeg faktisk fullført alle andre avdelinger i kretsen fra før, så nå er fylket komplett med unntak av noen få baner som ikke er fast hjemmebane for noe lag!), før det ble et minutts stillhet for å minnes Kong Haralds minne.

Det var nå klart for kamp, og det var vertskapet som kom best i gang, da de alt etter 6:40 satte inn 1-0 til stor jubel fra seg selv. Det var riktig nok omlag 20 tilskuere på plass, men dette var en ganske sedat gjeng, så utenfor banen var det ikke veldig mye jubel å hente.

Halvveis inn i omgangen ble det gjennomført en drikkepause, selv om det strengt tatt ikke var så innmari varmt lenger. Begge lag hadde hatt en del sjanser, og Skiold hadde nok vært nærmest etter at Elvebyen tok ledelsen. Det var derfor på ingen måte ufortjent da 1-1 kom i det 34. spilleminutt.


Denne stillinga sto seg til pause, og etter et noe forkortet kvarter var spillet igjen i gang. Kampen fortsatte å være tett og jevn, med sjanser i begge ender, men det skulle bli Elvebyens karer som trakk det lengste strået, da de rett før det var spilt tjue minutter etter pause satte inn 2-1.

Tross godt med overtid, og et gult kort til hjemmelagets målvakt for drøying av tida, Skiold 2 klarte ikke å slå tilbake, og dermed endte kampen med hjemmeseier 2-1, og mens Mads og André satte kursen videre mot nok en kamp for kvelden krysset jeg og mine passasjerer på ny over Liertoppen og tilbake mot hovedstaden etter en finfin fotballkveld.

onsdag 26. august 2026

Hvi/Sva - Sandar 2 (1-5)

Etter helgas svenske eventyr var det tirsdag kveld duket for en ny passe lang kveldstur alene. Kursen ble satt vestover ut av Oslo, og etter å ha forsert en unormalt tett trafikk (Spesielt var Granfosstunnelen verre enn jeg noensinne har opplevd den en tirsdag i sekstida) kom jeg et lite kvarter før avspark fram til åstedet for kveldens sjuendedivisjonskamp mellom Hvittingfoss/Svarstad og Sandar 2.


Hvittingfoss hadde jeg jo besøkt alt i 2021, da med en skråstrek til i hjemmelagets navn, men nå skulle altså kampen spilles på Svarstad litt lenger ned i dalen (Og faktisk i samme fylke som den fotballkretsen laget spiller i har navn etter). Det som møtte meg her var en flott tretribune med et overraskende tallrikt publikum, og jeg innså at siden hjemmelaget spilte i svart burde jeg nok lete opp en refleksvest for å vandre rundt banen så ikke kveldens unge dommer skulle forveksle meg med en spiller.


Ut fra tabellsituasjonen i vårsesongen var det liten tvil om at det var gjestene fra Sandefjords sørside som var favoritter, og dette gjenspeilet seg raskt ute på kunstgresset. Det ble raskt etablert et nær konstant press mot hjemmelagets mål, men lenge klarte Hvi/Sva å stå imot, og etter et kvarters tid klarte de også å utfordre litt i motsatt ende av banen, da de vant noen hjørnespark som ble til kurante målsjanser.

Når man er «underdog» er det ofte viktig å ta de sjansene man får, og når man ikke gjør det, så går det ofte slik det gjorde i det tjuende spilleminutt her. Man får et mål imot. Like etter de mulighetene Hvi/Sva ikke hadde klart å utnytte kom Sandar 2 opp i nok et angrep, og denne gangen endte det med mål og 0-1.


Det tok bare to og et halvt minutt fra det første målet til gjestene gikk opp i 0-2, og nå mistenkte jeg at kampen var avgjort. Jeg ruslet derfor opp mot kiosken og skaffet meg en vaffel, så jeg skulle slå køen jeg forventet at ville komme dit i pausen.


Etter at vaffelen var fortært (God, plusspoeng for at den fortsatt var varm, men trekk for at den burde vært stekt litt lenger) gikk jeg ned til banekanten igjen. Herfra fikk jeg og det jeg hadde funnet ut var omlag 100 andre se Sandar 2 fortsette å styre kampen, og til slutt framprovosere et rødt kort og straffespark, da et skudd ble reddet på strek på samme måte som da Luis Suarez gjorde det mot Ghana i VM 2010. Dessverre for vertskapet ble ikke utfallet av straffesparket det samme som i 2010, her ble det scoring og 0-3.


I det vi gikk inn i overtiden før pause kom også 0-4, denne gangen som følge av et frispark som ble slått inn i feltet og til slutt ekspedert i mål.


Etter et lite opphold var det klart for andre omgang, og det var nok ingen som nå trodde vi skulle få noe comeback fra de ti sortkledde på banen. Sandar virket som de heller ikke trodde det, så det ble lenge en ganske slapp affære vi bevitnet i det stadig svakere lyset. De få sjansene de rødhvite kom til ble avverget av noen svært gode inngripener fra Hvi/Sva-keeperen, og i det 78. spilleminutt lyktes det endelig for hjemmelaget å få et trøstemål og 1-4.


Reduseringa vakte kanskje et lite håp om at det skulle bli spennende, men det ble det aldri. Sandar virket å ha full kontroll, og på toppen av det hele klarte en av hjemmelagets forsvarsspillere å totalt finte ut egen keeper rett før full tid, så en av motspillerne fikk en enkel jobb med å sette ballen inn til 1-5.

Det ble ikke spilt noe særlig mer enn dette, så kampen endte 1-5, og mens spillerne takket hverandre og dommeren for kampen hastet jeg mot bilen og satte kursen hjemover igjen, klar for en forhåpentligvis legendarisk torsdagskveld i Brighton!


torsdag 13. august 2026

Veum - Råde 3 (0-1)

Etter å ha tatt en rolig tirsdagskveld så jeg tirsdag fram til en relativt kortreist fotballtur. Etter et bedre måltid hjemme satte jeg kursen sørover, og en drøy time etter avgang kunne jeg parkere ved banen hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Veum og Råde 3.


Merkurbanen er et anlegg jeg hadde besøkt alt i 2017, men da var det kamp på den andre banen her, og ettersom banene nå var blitt splittet i Futbology-appen var tiden inne for et nytt besøk. Mens dagslyset raskt minket inn mot avspark (Det var solformørkelse denne kvelden) var vi rundt 40 stk som samlet oss for å se kampen.

Etter avspark ble lysforholdene bedre og bedre, noe som var veldig uvant å oppleve. Vanligvis når jeg ser kveldskamper på sensommeren er det det motsatte som er tilfelle, men gjennom første omgang ble lyset stadig bedre. Første del av kampen var ganske jevnspilt, selv om jeg syntes jeg ante litt hva som gjorde at mens gjestene hadde tatt 13 poeng så langt i sesongen, sto vertskapet med skarve fire poeng på konto.

I det 25. spilleminutt fikk så Råde 3 et hjørnespark. Ballen fant et hode, og ble stanget inn til 0-1!


Etter dette overtok rødtrøyene mer og mer, men de skapte fortsatt ganske lite. Veum kom derimot til noen sjanser, men presisjonen ble for dårlig, og det sto dermed fortsatt 0-1 da det ble pause. Etter et ganske kort avbrekk kom kampen i gang igjen, og vi sto foran 45 minutter med fotball hvor bortelaget ikke ville (iallfall ikke så veldig), og hjemmelaget ikke fikk det til.


Mot slutten av kampen ble Veum mer og mer desperate, og det ble faktisk et ganske bra trøkk i jakten på utligning. Samtidig kunne man merke at noen av de mørkeblå ble mer og mer frustrerte, noe de lot skinne gjennom i form av kjefting på både dommer, motspillere og medspillere. Å kjefte noen gode er et konsept som sjelden fører til allverdens suksess, så også her.

Det eneste nevneverdige som ellers skjedde i andre omgang var at en Råde-spiller måtte ut med skade, og etter en telefonsamtale med det jeg mistenker var legevakta ble han fraktet avgårde i en liten bil hvor han skulle prøve å sitte med den skadde foten høyt!

Tross den nevnte sluttspurten fra Veum, da dommeren fire-fem minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 0-1, og folket fra Råde kunne juble for nye tre poeng, mens hjemmelagets menn hadde lite å feire. Selv satte jeg kursen nordover, og rotet meg inn i noen fæle omkjøringer før jeg endelig kunne ta kveld.

tirsdag 23. juni 2026

Numedal - Mjøndalen 3 (2-1)

Da terminlistene for 2026-sesongen dukket opp var en av de tingene vi som driver og samler på fotballbaner raskt la merke til at en ny klubb hadde dukket opp i 7. divisjon i Buskerud. Det var de tre klubbene Rollag og Veggli, Uvdal og Svene som hadde samlet seg for å ha nok folk oppe i dalen nord for Kongsberg til å spille fotball. Jeg hadde derfor rasket med meg Christian og André, og etter et par timer tok vi en pitstop i sentrum av Veggli hvor vi også møtte Stian, før vi sammen tok fatt på de siste kilometrene til banen hvor det var kamp mellom det både jeg og laget selv velger å kalle Numedal FK og Mjøndalen IF (Som altså er breddeklubben MIFs førstelag, men om man ser dem under ett med Mjøndalen Toppfotball er Mjøndalen 3).


Mens vi ventet på avspark slo jeg av en prat med klubbens leder og dagens dommer, en svært rutinert herremann, og fikk høre litt om samarbeidet her oppe langs Numedalslågens bredder samtidig som de fikk høre litt om groundhopping. André så på sin side en klippe i horisonten, og forsvant i retning denne. Etter at innmarsjen var foretatt kom sistemann i hjemmelagets startoppstilling småjoggende ut på banen (Han hadde ankommet stedet bare noen få minutter før) og det var klart for at kampen skulle starte ute på gressmatta.

Fra avspark tok det under to minutter før hjemmelaget hadde tatt ledelsen 1-0, og så såvidt over to nye minutter før det sto 2-0. For en pangstart!

Dessverre for oss nøytrale dabbet det litt av etter dette, men et drøyt kvarter ut i kampen reduserte gjestene, så da lagene fikk samle seg for å drikke litt halvveis ut i omgangen sto det 2-1.

Resten av omgangen skjedde det lite å skrive hjem om, bortsett fra at dommeren stadig måtte kjefte litt på spillere som klagde på avgjørelsene hans. Som jeg ofte har sagt: En del spillere trenger virkelig å ta inn over seg hvilket nivå de spiller på, og at de sannsynligvis får de dommerne de fortjener på det nivået de spiller.


Det sto uansett fortsatt 2-1 da det ble pause, og mens spillerne trakk inn i garderobene gikk jeg til kiosken og skaffet meg en vaffel som ble fortært akkurat i tide til at andre omgang skulle starte.

Etter pause fortsatte kampen mye i samme spor som før. Det florerte ikke med sjanser, begge lag var en del frustrerte, og dommeren måtte flere ganger ta en alvorsprat med de involverte. Helt på slutten trodde jeg det ble straffe da Mjøndalens keeper gikk i duell med en motspiller, men dommeren dømte frispark rett utenfor streken. At keeperen da krangler masse på at det ikke skulle vært noe i det hele tatt var litt spesielt, da han heller burde prist seg lykkelig for at det ikke ble straffespark. Det resulterende frisparket ble uansett til en god sjanse, men ikke riktig god nok.


Det sto dermed fortsatt 2-1 da kampen ble blåst av, og glade numedøler kunne feire første hjemmeseier på stadion her på en mannsalder! Selv hoppet jeg raskt i bilen og satte kursen hjemover igjen for å sove meg gjennom Norges VM-kamp mot Senegal.

lørdag 20. juni 2026

Drøbak-Frogn 3 - Badebyen Drøbak (3-7)

Det er høysesong for sjeldne baner for tida, så denne lørdagen spiste jeg frokost, plukket opp Ole Jakob, og satte kursen sørover fra hovedstaden. Etter en kort kjøretur kom vi til Drøbak, og fant parkering utenfor banen på Ullerud, hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Drøbak-Frogn 3 og Badebyen.


Jeg har ikke klart å finne noen registrerte voksenkamper på denne banen fra før, så det var ikke noen stor overraskelse at banehopperoppmøtet til dette lille derbyet var svært solid. Totalt endte vi opp med nesten 50 innsjekka i Futbology, og enda fler hadde nok dukka opp hadde det ikke kræsja med et visst arrangement i Nord-Amerika.

Før avspark fikk vi en liten markering av at hjemmelagets kaptein hadde spilt minst 300 (sannsynligvis en god del flere) kamper. Velfortjent applaus!


Når så kampen ble blåst i gang tok det knapt 25 sekunder før ballen lå i nettet første gang, og det var hjemmefansen som kunne juble for 1-0-ledelse, Om gjestene ikke hadde vært helt på nett da kampen startet fikk de snart kontroll på situasjonen, og før det var spilt 3 minutter var det 1-1 og balanse i regnskapet.


Rett før kvarteret var spilt kom så det som kanskje var kampens mest spektakulære mål. En av Badebyen-spillerne klasket til ballen omtrent på egen banehalvdel, og den gikk i en flott bue over alt og alle til 1-2.


Totalt var vi rundt 125 frammøtte, og vi fikk nå se gjestene som har en meget sterk sesong (men etter sigende ikke vil rykke opp, og dermed kan havne i noen etiske dilemmaer utover høsten) ta mer og mer over. I det førtiandre spilleminutt kom en fortjent 1-3-scoring, og dette var også stillinga da lagene tok pause, og jeg kunne skaffe meg en vaffel. Vaffelen fortjener for øvrig store mengder skryt, her snakker vi mulig årsbeste!


Etter et kort opphold kom vi i gang igjen, og nå ventet 45 minutter hvor det stort sett handlet om lillatrøyene (Jeg hadde for øvrig ikledd meg en trøya jeg fikk etter første gang jeg så bortelaget, så som «bortesupporter» passet dette meg fint). Riktig nok var det hjemmelaget som sto for første mål også etter pause, da de reduserte til 2-3 i det 50. minutt. Det tok denne gangen bare ett minutt før Badebyen hadde slått tilbake og det sto 2-4, og de kom også til flere store sjanser som burde blitt til mål.


Vi måtte faktisk vente helt til det var spilt over 61 minutter av kampen før det igjen ble scoring, og nå var det et frispark i farlig posisjon som ble til en kontring og 2-5.


Rødtrøyene hadde fortsatt ikke gitt opp, og nøyaktig i det min stoppeklokke passerte 67 spilte minutter ble et hjørnespark til scoring og 3-5.


En eventuell spenning i kampen ble så effektivt drept med et kvarter igjen. Først var det Badebyens tur til å score på corner, og gå opp i 3-6…


…og deretter økte de ledelsen ytterligere til 3-7 bare et drøyt minutt senere. Resten av kampen inneholdt flere sjanser, men flere mål ble det derimot ikke. Det sto dermed fortsatt 3-7 da kampen var over, og folk hastet ut av stadion for å nå tredjedivisjonskampen på Seiersten stadion like ved. Selv satte jeg kursen tilbake til hovedstaden, glad for at jeg hadde betalt parkeringsavgift, i motsetning til en hel del andre av brukerne av samme parkeringsplass som meg, som fant en gul lapp på frontruta.

torsdag 11. juni 2026

Åssiden 3 - Hønefoss SK (4-2)

Etter at et uggent værvarsel fikk meg til å kansellere tirsdagens plan var det litt bedre på onsdag, selv om det lenge ble truet med fare for tordenvær. Utover ettermiddagen ble det rimelig klart at det ikke ble det, så etter å ha plukket opp Jon Are og André ble kursen satt i retning Drammen. Her fant vi fram til Åssiden, hvor vi spaserte rett forbi kunstgressbanen og fant fram til gressfeltet hvor det var klart for sjuendedivisjonskamp mellom Åssiden 3 og Hønefoss SK.


Jeg hadde jo alt i 2017 vært på kamp på kunstgressbanen, men nå var det jentekamp der, og dermed var klubbens tredjelag henvist til gressbanen like ved. Denne var nylig blitt skilt ut som egen bane i Futbology, og dermed strømmet det til med banehoppere som ville få krysset av en sjelden mulighet. Faktisk viste det seg litt uti kampen at av de totalt 35 publikummerne som befant seg langs sidelinja, så var 24 sjekket inn i appen!


Ute på gressmatta skjedde innledningsvis veldig mye foran Hønefoss-målet, men da en av rødtrøyene i det sjette minutt ble felt pekte dommeren på straffemerket, og gjestene kunne med 6:10 på min stoppeklokke gå opp i 0-1.


De blåstripete fortsatte likevel å ha et visst grep om kampen, og det var på ingen måte ufortjent da de vartet opp med et kremangrep som ga 1-1 rett før det var spilt 19 minutter av kampen.


1-1 sto seg helt til pause, og etter et kort avbrekk var det på ny klar for 45 minutter fotball, nå attpåtil stort sett i oppholdsvær.

Etter hvilen tok det 7 minutter før vi igjen fikk scoring, og nå kunne Åssiden 3 juble for endelig å ha tatt ledelsen 2-1. 3-1 kom så i det 69. minutt, før selve kronen på verket kom da en av hjemmelagets menn hamret inn et brassespark på et hjørnespark jeg selvsagt ikke fikk soset meg til å filme. 4-1 med 18 minutter igjen å spille gjorde at jeg mistenkte at det ikke var spesielt sannsynlig at gjestene skulle få noe med seg.

Ti minutter etter den flotte scoringen kriget bortelaget riktignok inn 4-2, men flere ganger ville det seg ikke. Tre minutter inn i overtiden blåste dommeren av, og dette ble dermed sluttresultatet, og for oss som hadde vært til stede gjaldt det bare å komme seg i bilene så fort som mulig for å slippe unna en ny runde med nedbør.

fredag 29. mai 2026

Hof - Barkåker 2 (3-2)

Midtveis i fjorårets sesong dukket det opp et nytt lag i Vestfold-fotballen, da Hof gikk ut av samarbeidet Hvi/Sva/Hof og startet opp som seg selv. Da jeg hadde klart å finne en ledig torsdagskveld var det derfor et enkelt valg å sette kursen vestover sammen med Jon Are og Ludvig for å få sett kamp i bygda jeg ellers bare irriterer meg når jeg må innom pga omkjøring fra E18. Denne gangen gikk ferden smertefritt, og en knapp halvtime før avspark parkerte jeg utenfor anlegget hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Hof og andrelaget til Barkåker.


Selve banen var kanskje en ganske generisk kunstgressmatte, men ellers var anlegget riktig så pent. En gammel hoppbakke lå i bakgrunnen, ved parkeringa lå en nokså sliten grusbane, og ved kunstgressbanen var det både to små tribuner og en ganske stor gressbakke med god plass til publikum. Vi slo oss innledningsvis ned på den ene tribuna, og fikk se det strømme til med andre publikummere, blant annet Ilari som hadde tatt turen opp fra Skien.


Da avspark ble tatt kom gjestene fra sør best i gang, og vant raskt en corner, men da det ikke ble noen mål ut av dette kjempet Hof seg etterhvert inn i kampen, og rett før det var spilt ti minutter lyktes de endelig! Ballen ble kjempet framover og satt i nettet til 1-0.


Vi noe over 100 som hadde tatt turen i godværet fikk nå se hjemmelaget ta mer over, og litt før halvtimen var passert kunne flesteparten av de frømmøtte juble for økt ledelse og 2-0.

Jeg ser ikke bort fra at det som nå skjedde var den klassiske «2-0 er en farlig ledelse», for det gikk bare fem minutter før Barkåker 2 slo tilbake og reduserte til 2-1.


Jeg snek meg etter dette opp til kiosken hvor jeg skaffet meg en svært god vaffel, og fikk herfra se at det nå var de grønnhvite som tok over, og jeg hørte flere Hof-sympatisører mene at det virket som om noen hadde slått av en bryter etter de gikk opp i tomålsledelse. Denne bryteren forble avslått, og ett minutt før full tid kunne bortelagets få reisende fans juble for utligning til 2-2!

2-2 ble også pausestillinga, og etter et drøyt kvarter (Litt forsinka avspark fordi dommeren hadde glemt fløyta si i garderoben) ble kampen blåst i gang igjen. 

Det tok rundt tjue minutter før vi fikk flere mål, og i det 65. spilleminutt kunne rødtrøyene juble for ny scoring og ledelse 3-2.

Spillet bølget fram og tilbake, men det var også noen bølger innvendig hos meg, så jeg rømte en tur inn i sokkeletasjen på klubbhuset for å teste fasilitetene. Mens jeg satt her hørte jeg fra banen et voldsomt oppstyr, men det hørtes ikke ut som om det hadde blitt noen scoring, så jeg var veldig nysgjerrig da jeg kom ut igjen på hva som hadde skjedd. Det som møtte meg var en Hof-spiller med blodig ansikt på vei til garderoben, og jeg fikk høre at en av Barkåkers spillere hadde prøvd seg på et brassespark, og dermed blanta fotballskoen solid i ansiktet på en motspiller. Dette hadde medført et gult kort, og dermed en del harme over at straffen ikke ble hardere.

Jeg følte etter dette at kampen absolutt kunne inneholde flere scoringer, men tross stolpetreff, og et solid press fra bortelaget i sluttminuttene fikk vi ikke se flere mål i kveld, og dermed endte oppgjøret med hjemmeseier 3-2. Jeg tok med meg passasjerene mine igjen, og via et pitstop med så billig bensin at turen nesten lønte seg kom vi oss tilbake til hovedstaden uten store problemer.