Grorud - Lillestrøm 2-3 (e.e.o.)

For andre gang i år skulle jeg se min lokale toppklubb Grorud spille kamp, og i et strålende høstvær slo jeg meg ned på plassen utafor stadion i god tid før kampstart. Fikk vekslet noen ord med både kjente og ukjente fram til portene åpnet, jeg fikk en rød sprittusjprikk på hånda, og tok plass på min etterhvert nesten faste plass helt innerst på tribuna.

Da kampstart nærmet seg raste det på med innsjekkinger av kjentfolk i Futbology-appen, og jeg satt nært nok bortefeltet til å vinke til flere av dem. Speaker prøvde gjentatte ganger å få alle til å sette seg, men en gjeng LSK-fans holdt standhaftig ut ved gjerdet ute på flanken av feltet, men etter at Groruds sikkerhetsansvarlige kom bort og tok en alvorsprat var det kun én av dem som fortsatt ble stående der.

Snittalderen i mitt område på hovedtribunen var ganske lav, og det var til tider ganske festlig å sitte der og overhøre hva som ble diskutert blant kidsa. Innledningsvis var det ikke så mye trøkk verken på banen eller på tribuna, men etter hvert begynte folk å våkne både det ene og det andre stedet. De for anledningen rødfargede kanarifuglene kom etterhvert til noen relativt bra sjanser, blant annet sendte Pål André Helland avgårde en ball som smalt i tverrliggeren. Vi måtte likevel vente helt til klokka viste 26 minutter spilt før det kom scoring, og til de fleste på langsidas fortvilelse var det romerikingene som gikk opp i 1-0 etter en suser fra Mathew.

Det å havne under var tydeligvis det som skulle til for at groruddølene skulle våkne opp. Både på banen og på tribuna ble det plutselig et helt annet trøkk, og oppildnet av supporterne kunne de gulblå juble for å ha fått straffespark i det 34. minutt. Med Oscar Aga på benken ble det Henrik Bredeli som fikk i oppdrag å konvertere muligheten til scoring, noe han løste på utmerket vis så det sto 1-1 etter 34:30.

Fem minutter senere var det tid for Omar Bully. Unggutten som hadde fått mye oppmerksomhet etter serien Grorud Underdogs hadde på forhånd lovet å lage show mot sin tidligere klubb. Han hadde hele kampen vært en sentral spiller i det Grorud drev med, men nå tok det helt av. Manchester United-fansen sier om Ryan Giggs at han «was tearing you apart since 1991», og det Bully nå gjorde var ingenting annet enn nettopp å rive Lillestrøms forsvar i fillebiter før han hamret ballen i mål til ledelse for Grorud. Feiringen? Rett bort til supporterne for å juble sammen!

2-1 sto seg til pause, og fra hovedtribunen ljomet «Stille i fjøset» bortover mot kortsida. På mystisk vis klarte jeg nå å knekke den ene stanga på brillene mine, så resten av kampen måtte jeg forholde meg litt mer i ro for å unngå at de skulle forsvinne helt.

Knapt ti minutter etter hvilen kom så et skår i gleden for de gulkledde. Omar Bully fikk seg en smell, og etter et kort forsøk på å fortsette måtte han forlate banen. På papiret skulle ikke Oscar Aga være noe dårligere, men i denne kampen ble han aldri en sentral kraft på den måten Bully hadde vært. Like etter satte også LSK inn radarparet Thomas Lehne Olsen og Gjermund Åsen. Nå var det alvor!

Åsen var heltent, og brukte bare noen få minutter på å havne i munnhuggeri med dommeren, og til tider konkurrerte han og Trym Hogner som sto på bortefeltet om hvem som klarte å kjefte mest på medspillere, motspillere, dommere, og generelt alle andre.

Grorud prøvde etter beste evne å drøye tida for å komme gjennom kampen med ledelsen i behold, men Olsen og Åsen fant etter hvert godformen, og dette ble virkelig en kamp med ryggen mot veggen for hjemmelaget. Lenge holdt det, men i det 89. minutt var det slutt på moroa. Ballen havnet hos Vetle Dragsnes som fikk plassert den i mål, og det sto 2-2!

Tross seks minutters overtid kom det ikke flere scoringer i ordinær tid, og det var dermed duket for ekstraomganger, akkurat som sist jeg så cupkamp med Grorud. I likhet med den gangen hadde jeg også nå linet opp en kamp nr 2 for kvelden i min plan, og jeg fryktet nå at den også denne gangen skulle ryke.

Første ekstraomgang forløp uten de helt store hendelsene. Det mest nevneverdige var kanskje at Groruds trener fikk gult kort. Ellers var det tydelig at mange av Grorudspillerne begynte å gå tomme for krefter, og jeg fryktet nå at det kom til å ende tungt for de mange frammøtte fra nærområdet.

Like etter sidebyttet skjedde det. En liten svikt, og vips hadde Thomas Lehne Olsen scoret 2-3-målet. Grorud prøvde desperat å utligne på nytt, men det eneste de oppnådde var å se at også LSKs trener fikk gult kort, og da dommeren til slutt blåste av var det bortefansen som kunne juble for avansement, mens hjemmesupporterne måtte nøye seg med å takke sine karer for heroisk innsats mot laget fra divisjonen over.

Selv småløp jeg over Trondheimsveien og hoppet inn i bilen og satte kursen mot Prinsdal for kveldens andre kamp.