FC Trollhättan - Kvik Halden 8-1

Mens jeg kjørte den aller lengste etappen på min lille europaturné tikket det plutselig inn en melding fra André med et tips om en treningskamp i Göteborg på en bane jeg manglet. Der og da slo jeg fra meg tanken om å bruke tid på dette, men da jeg lørdag morgen hadde fått i meg en liten frokost i Skåne fristet tanken noe mer. Jeg hadde uansett tenkt å svinge innom på Kvibergs Marknad, så etter at jeg hadde kjøpt ei noe sliten fiskestang der tok jeg den korte turen ned til Lemmingvallen, hvor det var klart for treningskamp mellom FC Trollhättan og Kvik Halden.

Like etter at jeg hadde kommet dukket også de to haldenserne André og Carl opp, og dette var karer som tok treningskamper midt på sommeren alvorlig. Heier man på en klubb som spiller på nivå tre (Noe for øvrig også dagens motstandere fra Trollhättan gjør), så er det ikke hver dag man får anledning til å heie på dem ute i Europa, så her var både flagg og bannere blitt med over Svinesundsbrua og til Göteborg-bydelen Utby.

Ute på det nydelige gresset ble det raskt klart at hjemmelaget var et topplag i sin avdeling av Ettan, mens gjestene fra Halden sliter litt i årets utgave av den norske andredivisjonen. Østfoldingene hang likevel godt med lenge, og det måtte faktisk spilles 20 minutter før svenskene tok en ganske så fortjent ledelse.

Etter nye tjue minutter kom så også 2-0, før det tredje kom under tre minutter etter dette. Det sto dermed 3-0 da lagene tok pause, og siden pausepraten ble tatt utendørs ble det ganske tydelig at de rødhvites trener Arne Erlandsen ikke virket veldig fornøyd med hva laget hadde vist så langt.

Foran omlag 50 tilskuere fortsatte andre omgang mye i samme sporet som første hadde gjort, bare enda litt verre sett med norske øyne. Etter det som må kunne sies å ha vært en keepertappe kom først 4-0 ti minutter inn i omgangen, før en periode med noen halvsjanser til bortelaget endte med 5-0 og 6-0 før en av de stripete endelig lyktes, og vi fikk en redusering til 6-1 med et lite kvarter igjen av kampen.

Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at dette skulle bli sluttresultatet da vi like før klokka passerte 90 spilte minutter plutselig fikk se nok en scoring til vertskapet, og for virkelig å gjøre vondt verre kom også 8-1 vel to minutter på overtid.

Spillerne takket hverandre for kampen, jeg takket haldenserne for selskapet, og kunne endelig ta fatt på aller siste etappe av den første ferieuka mi, og komme meg hjem til Oslo for å snu kofferten før jeg skulle starte nordover dagen etter.