Rosenborg - FK Banga 5-0

Ah, Marius har dratt tidlig til Trondheim for å varme opp til RBK - TIL på søndag tenker du kanskje når du ser denne bloggposten, men nei, den kampen går jeg faktisk glipp av i år. Jeg skal tilbringe ti dager på orkesterkurs på Nordfjordeid (Kom gjerne på konsert om du er i nærheten lørdag 2.8.), men da passet det heldigvis fint å legge inn et pitstop på veien dit etter en drøy uke med slåssing mot klegg, blinding og andre ulumskheter hjemme på Helgeland. Siden jeg kom til å være framme i Trondheim ikke lenge før kampen booket jeg meg inn på «folke-VIP»-en hvor det var buffet inkludert i billetten, og tok meg så etter ankomst inn på stadion hvor det altså var klart for Conference League-kvalikkamp mellom Rosenborg BK og litauiske FK Banga.

Som sagt hadde jeg booket meg inn på buffeten, men først var jeg innom do hvor jeg noe overraskende fant en velkjent sticker på veggen! Etter et høyt antall runder med servering i buffeten (For øvrig burde de hatt litt mer enn tre typer av de friterte greiene fra menyen, samt vært litt flittigere med påfyllet) fant jeg plassen min ute på motsatt kortside av der de ivrigste hjemmesupporterne holder til.

Herfra fulgte jeg slutten av dagens Tour de France-etappe på radioen, før øreklokkene ble tatt av og jeg kunne nyte Tsunami og andre innslag jeg kjenner godt fra tidligere besøk på dette stadionet, da som bortesupporter. Apropos bortesupport, så var jeg på forhånd spent på hvordan oppmøtet ville være i dag, da jeg vet at lag fra de baltiske statene ikke akkurat er kjent for solid fotballkultur. Da kampstart nærmet seg så jeg at jeg kunne la meg imponere, det må ha vært nærmere 70 stk på feltet, og ledet av en tromme og enkelte som var ivrigere enn andre ble de fleste med på synging og klapping. (Videoen her er filmet litt før alle var på plass).

Det var ellers en intens aktivitet på snapchat, messenger og andre steder for å prøve å lokalisere kjente som var på kamp, og jeg fant gjennom Futbology ut at jeg ikke var den eneste ikke-RBK-eren som hadde tatt turen hit i dag, samt at også den obligatoriske tyske banehopperen var på plass, denne gangen en som holder med 1. FC Magdeburg (Det kan godt hende også noen fler var der).

Foto: Emil Almås

Etter at myntkast var tatt kom kampen i gang, og det ble raskt klart at dette ville være rått parti både på tribunen og ute på det trønderske gresset. Bortefansen skal ha all ære for at de prøvde, men mot Øvre Øst ble det for spinkelt. 

Bortelagets spillere skal også ha all ære, for lenge gjorde de livet svært surt for Rosenborgs angrepsspillere, men når man har sett en del fotball vet man at når et lag knapt kommer halvveis til midtstreken før de mister ballen, da blir det tungt. Vi nærmet oss 20 minutter da de litauiske spillerne på mystisk vis klarte å avverge scoring på denne måten.

Jeg begynte nesten å lure på om dette skulle være en sånn dag der RBK ikke klarte å score tross en vanvittig dominans, men på et nytt hjørnespark like etter lyktes det endelig for Islamovic å sette inn 1-0, rett før omgangen var halvspilt.

1-0 var definitivt ikke noe å skjemmes over for gjestene fra Gargždai, og de fortsatte å forsvare seg heroisk. Dette medførte at da ett minutts tilleggstid var over vel 23 minutter etter scoringen lå de fortsatt bare ett mål under, mens målscorer Islamovic og flere av lagkameratene hans kunne gremmes over forspilte sjanser.

RBK gjorde i pausen et par bytter, og hadde ikke Banga kjempet i oppoverbakke fra før så ble det ikke noe bedre av at lagets kaptein i løpet av omtrent 60 sekunder vel fem minutter etter hvilen klarte å få gult kort først for å drøye tiden, og deretter for en hodeløs takling. Marsj i garderoben og 11 mot 10 resten av kampen.

Rett før timen var spilt gjorde vertskapet nok et dobelbytte, og denne gangen fikk de umiddelbar uttelling. 2-0, og stor jubel.

Like etter dette hørte jeg plutselig et dumpt smell, og da jeg så opp stusset jeg litt på om ikke flomlysene var på nettoppp. Fikk etterhvert bekreftet i sosiale medier at strømmen virket å ha gått, og i tillegg til lysene rundt takkanten på stadion manglet vi nå også storskjermer, elektriske reklameskilt, og skulle det vise seg da RBK gikk opp i 3-0 etter 63 og et halvt minutt var også speakertjenesten slått ut etter det som kan ha vært relatert til tordenvær i området.

Heldigvis var det fortsatt en lys sommerkveld, så kampen kunne fortsette selv om lysene var slått ut, og det tikket også inn rapporter om at VG som streamet kampen hadde fått opp en nødløsning basert på mobilkamera, så de som ikke var en av oss 11822 (11828 iflg speaker) frammøtte fortsatt kunne se kampen på nett.

Da RBK satte inn 4-0 etter 81:15 var alle elektroniske systemer på plass igjen, og speaker kunne nå også hylle mannen som sto bak 3-0, før han fikk en siste runde med jubel i det vi gikk inn i det 87. spilleminutt og hvittrøyene gikk opp i 5-0.

Etter 5 minutters tilleggstid blåste dommeren av kampen, og mens jeg slo av en prat med lokalavisa for å fortelle om min opplevelse av strømstansen kunne jeg se RBK-spillerne feire med fansen, mens de tilreisende supporterne ble takket av sine spillere for støtten.

Etter kampslutt møtte jeg kjapt Emil som tok meg med på en liten omvisning i Rotsekks nye (og usannsynlig varme) studio før de skulle starte kveldens sending, og fant deretter tilbake til bilen hvor jeg mens jeg satt og ventet på at det skulle bli mulig å kjøre ut fikk se fotballmamma og Haiti-venn Ingvill Konradsen spasere rett forbi. Kursen ble deretter satt til min søsters bopel hvor natten skulle tilbringes før avreise til Nordfjord.

Kilmarnock - Tromsø 2-2

To uker etter sist bortetur i Europa med «Gutan» var det igjen bortekamp, og jeg hadde tatt meg fri fra jobb og hoppet på et fly vestover. Etter å ha landet i Edinburgh var det tid for en liten busstur organisert av Forza Tromsø. Med hjelp fra den hyggelige bussjåføren David kom vi fram til byen Kilmarnock rett sør for Glasgow, hvor det skulle spilles kamp i tredje kvalikrunden til Conference League mellom Kilmarnock og Tromsø.

Etter ankomst sjekket jeg inn på hotellet rett over gata fra stadion, hvor vaktmesteren drev og fikset ett eller annet inne på badet. Jeg satte deretter kursen mot puben hvor vi rødhvite som hadde tatt turen skulle samles. Før jeg kom meg vekk fra hotellet klarte jeg å bli filma av gælisk BBC, noe som etter hvert dukka opp i ymse sosiale medier. På vei til puben fikk vi som gikk sammen selskap av tre erfarne «Killie»-supportere som syntes det var stor stas at folk var kommet helt fra Norge for å se kamp mot klubben deres. Veldig hyggelig!

Vel framme på Kadikoi bar ble det tid til å bestille litt kylling og chips på restauranten vegg i vegg, og da maten endelig ble servert var jeg sjeleglad jeg ikke hadd gått for en dobbel porsjon. Dette var MYE mat.

Tiden ble så inne for å forlate puben og gå i retning stadion. En kø på smale fortauer kan kanskje ikke kalles noen corteo, men vi gikk iallfall ganske samlet, og sang også en hel del på veien, tross at det regnet noe helt grusomt mye nå.

Vel framme på stadion gikk det svært glatt å komme seg inn, og siden vi ikke hadde fått lov å ha med flaggstenger inn, så ble tiden fram mot kampstart brukt til å bre bannere og flagg utover ved siden av der vi litt under 40 bortesupporterne som hadde møtt opp sto. Det så forresten ut som om det var et safe standing-felt på motsatt kortside, men likevel var de mest aktive hjemmesupporterne samlet i et hjørne oppunder taket på langsida.

Da kampen tok til fikk jeg umiddelbart litt flashback til starten av andre omgang i Trondheim sist søndag. TIL ble pressa veldig lavt, og tross at vi som var på bortefeltet sang som om vi skulle hatt betalt for det lyktes det dem ikke å komme seg på offensiven. Det var derfor dessverre ikke helt uventa da vi etter 6 minutter fikk en kalddusj i form av et mål imot. 1-0, og store mengder politi og vakter trakk ut foran oss for å sikre at ingen skulle gjøre noe dumt.

Dette siste gjentok seg for øvrig flere ganger, men heldigvis ble det ikke flere scoringer for skottene i første omgang, samtidig som det virket som om TIL-spillerne fikk mer og mer kontroll over situasjonen. Jeg var derfor langtfra like bekymret da dommeren sendte lagene til pause som jeg hadde vært da målet kom.

I pausen benyttet de fleste på tribuna anledninga til å besøke kiosken. Selv skaffa jeg meg litt drikke, mens andre gikk for en pai eller fem. (Martin kunne etter pause fortelle at han hadde prøvd en av hver av alle pai-variantene de hadde i kiosken.)

Etter pause framsto TIL langt mer slik vi liker å se dem, og etter fem minutter kunne vi eksplodere av glede. Lasse Nordås sendte ballen til Jakob Napoleon Romsaas som leverte litt magi, og vips sto det 1-1! Vill jubel sammen med spillerne! (Har selvsagt ikke bilde av jubelscenene, så her er et generisk bilde av bortefeltet i aksjon)

Et lite kvarter senere var rollene byttet, Romsaas leverte ballen videre til Nordås, og pang, så lå den i nettet! Jeg satte ny rekord i storming nedover seteradene og fikk på ny juble sammen med målscoreren og de andre!

Nå leverte både spillere og tilskuere fra Tromsø på høyt nivå, og den gjengen jeg så oppunder taket til venstre for oss ved ankomst var redusert til å være både skuffede og skuffende. Det kom litt lyd fra dem når hjemmelaget hadde store sjanser, men noe permanent trøkk slik jeg hadde forventet, kanskje spesielt med tanke på at det hang et «Ultras»-banner foran dem.

Et lite kvarter før full tid fikk vi oss så en støkk. Keeper Haugaard bokset unna ballen, og dommeren pekte på straffesparkmerket fordi en blåstripet spiller gikk i bakken. Før straffesparket ble tatt begynte han dog å holde seg til øret, og etter at litt tid hadde passert jogget han ut til skjermen på sidelinja. Joda, Haugaard hadde ikke gjort noe galt han, men truffet ballen klokkerent, før ballen gikk i hodet på skotten som ble liggende nede. Dommeren avlyste straffen, og hjemmefansen ble rasende.

På grunn av VAR-sjekken ble det hele seks minutter tilleggstid, og etter knapt to av disse fikk vi oss en ny liten nedtur. Kilmarnock klarte å score på en corner, og dermed endte kampen 2-2.

Vi takket spillerne for innsatsen, og når de gikk i garderoben var vi på tribuneplass egentlig godt fornøyde med egen innsats, og basert på det tallmessige styrkeforholdet mellom tilskuergruppene tror jeg aldri jeg har opplevd maken til bortefelt!

Jeg og Brage som jeg skulle dele hotellrom med rusla bort til spillerbussen og takka spillerne nok en gang for innsatsen, mens vi også minte dem på at nå var det bare å ta en knapp seier hjemme på Alfheim neste uke, så ble neste stopp på årets Europa-ferd København. Da bussen kjørte tuslet vi over gata til hotellet, hvor vi møtte Øyvind, Adrian, Per Jarle og Miika fra Nordlys og slo ihjel litt tid med å utveksle røverhistorier fram til det ble leggetid.

Hvis du vil se flere bilder fra kampen anbefaler jeg Gry sine!

KuPS - Tromsø 0-1

Endelig var dagen kommet! Tromsø skulle etter over ti års ørkenvandring endelig spille europacup igjen. Jeg sto opp, satte kursen østover fra mitt overnattingssted, og kom etter noen timer fram til Kuopio. Her lokaliserte jeg mine medsupportere og hadde noen trivelige timer sammen med dem (og snakka litt med avisa) før det ble tid for å gå opp mot stadion. Jeg gikk litt i forveien for å hente litt greier i bilen, så jeg var blant de første som kom meg inn på bortefeltet for å se Conference league-kvalifiseringen mellom KuPS og TIL.

Rett etter at jeg hadde kommet meg inn ankom corteo-en med brorparten av de andre TIL-supporterne, et mektig syn i hvitt og rødt. Det gikk stort sett smertefritt å få folk inn, og etter å ha spredt oss utover det ikke helt optimale bortefeltet var vi klar for å begynne å synge.

I det kokvarme været var det en høyst positiv overraskelse for tørste nordmenn at det var ølservering på tribuna, og Martin konkluderte etter å ha fått utlevert fem pils da han prøvde å kjøpe tre at «VAR(m øl) er kommet for å bli».

Heldigvis var det også annen drikke å få tak i. Finnene hadde tatt varmen på alvor og rigget til mulighet for å få distribuert vann på feltet i stor stil. Arne tok ansvar her, og mens TIL-spillerne løp rundt på en relativt røten kunstgressbane sto han og tappet vann i glass og fordelte rundt omkring, mens han innimellom tok en avstikker for å rope/synge litt.

Selv ble jeg tildelt Álfheimar-flagget, som som vanlig var et helvete å håndtere. At det var litt trekk i lufta var jo isolert sett deilig, men flaggteknisk gjorde det ikke ting enklere der jeg sto på en trang tribune som attpåtil hadde nett foran så man ikke kunne flagge foran rad 1.

På hovedtribuna var det ikke så aller verst med folk, og selv om vi der vi sto på motsatt kortside ikke hørte så mye til dem, så så vi en hel del aktivitet på feltet lengst unna på langsida, der de aktive KuPS-supporterne i KPO Crew holdt til.

Også på banen ble det gjennomført vannpause, selv om det virket som om kunstgresset kunne trenge vann vel så mye som de som løp rundt oppå det. Da lagene etter hvert fikk ta en ordentlig pause og stikke inn i garderoben sto det fortsatt 0-0, og nå fikk vi se noe av grunnen til at baneforholdene var sjabre. Makan til fislete vanningsanlegg har jeg sjelden sett!

Da andre omgang kom i gang var det tydelig at Forza Tromsø ikke hadde tenkt å gi seg uten kamp. Verken de førti som hadde tatt buss fra Nordens Paris, eller vi over hundre andre som var på plass sluttet å synge, og selv om enkelte av sangene var mindre samstemte enn andre var det om jeg skal si det selv tidvis ganske imponerende trøkk fra oss.

Før det var spilt ti minutter etter hvilen skjedde det så! I motsatt ende av banen fra oss herjet TIL litt med de gulsvartes forsvar, før Lasse Nordås fikk sette ballen i nettet. Vill jubel fra alle oss på kortsida, mens de på langsida var noen hakk mer reserverte.

Etter dette virket TIL ganske fornøyde, noe som ga finnene stadige muligheter til å få avsluttet, men enten ble avslutningene for dårlige, eller så ble de blokkert, eller så avverget en god keeper scoring, så da vi gikk inn i tilleggstiden sto det fortsatt 0-1. I litt overmodig eufori røk nå t-skjorta mi av, så da den walisiske dommeren endelig blåste av og det ble klart at «Gutan» hadde vunnet ble det baris-feiring, rett og slett.

Etter å ha jublet og feiret ferdig dro jeg såvidt innom overnattingsstedet mitt, før jeg returnerte til sentrum for en matbit sammen med Ulf-Johnny og Brage. Da denne var fortært foretok jeg en kjapp exit og trakk meg tilbake for å reflektere over hva jeg egentlig hadde vært med på!

Nå må bare del to av jobben gjøres torsdag om ei uke, og så får vi se om det blir tur til Skottland eller Belgia!

FC Vaduz - Neman Grodno 1-2

Etter en laaaang dag på veien var tiden endelig inne for europaturneens siste fotballkamp. Jeg tilbakela de siste milene gjennom Tyskland, Østerrike og Sveits, og kom til slutt fram til fyrstedømmet Liechtenstein. Her parkerte jeg ved stadion, og ruslet inn til sentrum og så meg litt rundt før jeg gikk tilbake til Rhinens bredder og Rheinpark Stadion hvor det var klart for Conference League-kvalik mellom FC Vaduz og belarussiske Neman Grodno.

Etter først å ha kranglet litt med billettscannerne i inngangen ble vi som sto først i køen sluppet inn gjennom en sideport, og jeg fikk sett meg litt rundt før kampstart, og sjekket inn til kamp i mitt attende land. Det var rett og slett et imponerende lite stadion de hadde bygget her, med tribuner på alle fire sider, og en kapasitet på over 7000. Det var svært lite som tydet på at dette antallet ville komme i dag, og da kampen startet var det en liten gjeng syngende supportere og noen andre spesielt interesserte som satt på kortsida, mens resten av publikum var stuet sammen på hovedtribunen.

Jeg hadde på forhånd ikke forventet at det kom til å være noe bortesupport her i det hele tatt, men da gjestene tidlig tok tak i kampen fikk de støtte fra fire-fem stykker lengst bort på tribuna. Dette hjalp dog ikke allverden, for tross et klart overtak ble det ikke noen mål.

Hjemmesupporterne var altså tross at de isolert sett var ganske få klart overlegne i tribunekampen, og litt ut av ingenting ble det også de som først fikk noe å juble for da ballen ble hamret inn til 1-0 i det klokka mi passerte 22 spilte minutter.

Gjestene ga ikke opp tross at de var havnet under, og i det 29. minutt var det de som kunne juble, da de utlignet til 1-1 etter en helt forferdelig glipp hos en av rødtrøyenes forsvarsspillere.

Ledsaget av vedvarende sang fra hjemmefansen fortsatte kampen nå langt jevnere enn den hadde vært innledningsvis, og 1-1 sto seg fram til pause.

For meg så det ut som om kiosken her var helt kontantbasert, så jeg droppa å ta en tur dit, og fikk i stedet selskap av en sveitsisk groundhopper som hadde kjent meg igjen. Han slo seg ned ved siden av meg, og dermed hadde jeg plutselig masse info om både liechtensteinsk fotball, hva hjemmefansen sang og mye annet spennende resten av kampen.

Som tidligere nevnt var det langtfra fullt her i kveld, og litt etter spillet var satt i gang igjen etter pause kom det offisielle tilskuertallet. 815 personer var det som hadde tatt turen, altså langt fra noe publikumsskred.

Andre omgang fortsatte i stor grad slik den første hadde slutta, og like før omgangen var halvspilt var det gjestene som igjen kunne juble. Iallfall trodde de det, men etter et par sekunders feiring kom assistentdommerens flagg opp, og FCV var berget av offsidefella.

De grønnkledde hadde fullført den hjemlige serien såpass svakt som på en niendeplass, men hadde likevel blitt kastet inn i europakvaliken fordi hele fem av klubbene foran dem på tabellen hadde blitt utestengt for kampfiksing. Ikke bra for ryktet til fotballen i Belarus, men definitivt bra for Neman Grodno.

Noe annet som var bra for de tilreisende var at vertskapet begynte å se litt slitne ut, og i det 82. minutt kom endelig den etterlengtede scoringen til 1-2. Begge lag mobiliserte nå maksimalt de siste minuttene, men tross masse tilleggstid ble det ikke flere mål, og med 1-2 i protokollen er det fortsatt muligheter for begge lag å avansere etter returoppgjøret som skal spilles i Ungarn til uka.

Elfsborg - Molde 1-2

Etter utflukten sammen med Kald Kaffe-redaksjonen til Örebro i fjor fikk svenske Elfsborg en liten plass i hjertet mitt. Da det ble klart at de skulle spille kvalifisering til Conference League bestemte jeg meg derfor kjapt for at tiden var inne for en utflukt til Borås arena. Ettersom første kamp i dobbeloppgjøret hadde endt 4-1 var ikke forhåpningene om avansement de største, men jeg hoppet i bilen og tråklet meg sørover gjennom Dalsland og Västergötland til jeg parkerte utenfor stadion drøyt halvanna time før kampen Elfsborg - Molde.

Etter å ha sust innom en asiatisk buffetrestaurant like før de stengte lokaliserte jeg inngangen til stadion, og etter å ha sett meg litt rundt fant jeg fram til plassen min. Pga UEFAs (heldigvis i ferd med å bli avviklede) forbud mot ståplasser var hele den såkalte «Elfsborgsläktaren» på kortsida stengt, og supporterne plassert i enden av langsida i stedet. Jeg hadde kjøpt en billett like ved disse, og kunne dermed fint være med på supportermoroa uten å skjemme meg alt for mye ut.

Da kampstart nærmet seg var det et til Molde å være svært imponerende bortefølge som hadde tatt plass i enden av motsatt kortside (Også her sto det store ståfeltet tomt), mens hjemmesupporterne flagget og sang for harde livet. Som sagt var det et sportslig tungt utgangspunkt for de gulsvarte, men positivt spill og noen ok sjanser tidlig i kampen tente et ørlite håp om at det kanskje kunne gå. Jeg visste at jeg hadde rundt fire timers kjøring for å komme meg hjem etter kampen, men jeg ville gladelig komme en halvtime-time senere i hus dersom det kom av ekstraomganger!

Etter å ha skrytt av bortefølget i forrige avsnitt, så må jeg dele ut dagens kaktus til de syv moldenserne som hadde klart å skaffe seg plasser like foran meg på tribunen. Det var såpass glissent at de burde skjønt at når de attpåtil tenkte å feire litt underveis i kampen, så burde de flyttet seg lenger unna de syngende hjemmesupporterne.

Guliganerna og de andre supporterne hadde nemlig ikke latt seg knekke av at de var flyttet på andre sida av hjørneflagget fra der de vanligvis sto. Setene på det nye supporterfeltet ble i beste fall ansett som små irritasjonsmomenter, her sto man, og her sang man.

Var stemningen ikke god nok fra før, så tok det helt av etter vel halvspilt omgang. Den gamle Jerv- og Sandnes Ulf-spilleren Baidoo scoret, og plutselig begynte det umulige å se mulig ut. Nå trengte man bare to mål til for å sikre ekstraomganger. Dessverre for oss med gule effekter på oss, da dommeren sendte lagene i garderoben til pause sto det fortsatt bare 1-0, noe jeg mistenkte var minst ett mål for lite til å få fullført opphentingen i andre omgang.

I en andreomgang hvor mitt personlige høydepunkt var at den gamle Grorud-helten Oscar Aga ble byttet inn ble mine bange anelser til virkelighet. Ikke bare mislyktes Elfsborg med å overliste Jakob Karlstrøm flere ganger, i tillegg scoret MFK både en og to ganger selv. Kampen endte dermed 1-2, og IFE-supporterne måtte skuffet forlate stadion etter å ha gitt klar beskjed til spillerne om at nå var det å «Krossa Häcken» på søndag som gjaldt.

Flora - SJK 1-0

Startet torsdagen med å ta trikken til havna i Helsinki, og tok så båten over Finskebukta til Tallinn, hovedstaden i Estland. Her sjekket jeg inn på hotellet, fant et fabelaktig marked hvor jeg åt en usbekisk lunsj, før jeg slappet av et par timer og så fant ut hvordan jeg skulle forflytte meg til A. Le Coq Arena. Som planlagt, så gjort, jeg tok toget én stopp, og var utenfor stadion. Etter å ha sirklet rundt anlegget en gang fant jeg riktig inngang og tok plass inne, klar for å se Conference League-kvalikkampen mellom Flora og SJK.

For norske fotballinteresserte var dette ellers kanskje litt uinteressante oppgjøret ganske interessant, da vinneren av dobbeltoppgjøret i neste runde i kvaliken ville møte Lillestrøm. Jeg merka derfor kjapt at twittertråden min fra kampen fikk noe mer oppmerksomhet fra Romerike enn twitringene mine vanligvis gjør. Ellers var det jo som TIL-supporter litt spesielt å se SJK-kamp, da dette var klubben hvor Simo Valakari hadde suksess før han ble sparket og så kom til Tromsø.

Da avspark nærmet seg hadde en gjeng på godt over femti finner samlet seg øverst på nordtribunen, mens en noe større gjeng grønnkledde sto i motsatt ende. På den flotte arenaen var det noen merkelige detaljer, som for eksempel at spillertunnelen munnet ut midt i den kortsida hvor hjemmesupporterne sto.
Selv om arenaen var flott, så var publikumsoppmøtet heller labert, jeg anslo tidlig etter avspark at her måtte vi være under 2000-streken.

Ute på banen startet gjestene friskt, men raskt overtok hjemmelaget. SJK måtte flere ganger ty til ulovligheter for å stoppe grønntrøyene, og ble behørig belønnet med gule kort. I det 21. minutt kom så Flora nok en gang stormende framover, jeg luktet lunta og rev opp telefonen, og boom! 1-0!

Ikke overraskende medførte målet at bortefansen som fram til da hadde vært veldig på hugget dabbet litt av i sin synging og tromming, mens hjemmesupporterne på sin side fikk opp trøkket enda mer enn de hadde hatt til da.

Tross støtte fra tribunen, flere scoringer kom det ikke før hvilen, og det ble pause med 1-0. Jeg gikk under tribunen med mål om å skaffe meg en pølse og noe å drikke, men da jeg oppdaget at det var ulike køer for fast og flytende føde kjente jeg at jeg ikke gadd begge deler, og det ble en pølse med dressing og sennep. Pølsa var forsåvidt god, men hadde nok fint tålt minst fem minutter til på grillen før den ble solgt.

I andre omgang var finnene langt mer med på notene enn hva de hadde vært i første omgang, og før ti minutter var spilt hadde de attpåtil fått ballen i mål. Scoringen ble dog raskt annullert for angrep på keeper, og ut fra fraværet av protester antok jeg at det var helt på sin plass.

Resten av kampen hadde begge lag flere store sjanser, men det virket som om Flora hadde et lite hakk mer kontroll i forsvar enn hva Seinäjoki hadde. De ridde derfor av angrepsbølge etter angrepsbølge, og klarte samtidig å skape store farligheter selv når de overtok ballen og jagde framover, men heller ikke de lyktes med å score flere ganger, og dermed endte kampen 1-0. For øvrig bekreftet speaker mine mistanker om oppmøtet. Det offisielle tilskuertallet landet på 1910.

Det venter et returoppgjør i Seinäjoki neste uke, og Flora er nok absolutt favoritt til avansement, men det hele er definitivt ikke avgjort. Det kan fortsatt bli Södra Österbotten på reiseglade kanarifans i slutten av måneden, men da må finnene klare å ha litt mer kontroll i forsvar, samtidig som de får finstilt siktene i angrep.

Etter kampen tuslet jeg den lille halvtimen tilbake til hotellet, så en matleveringsrobot på veien, og tok så kveld for endelig å ha en rolig morgen dagen etter.