Viser innlegg med etiketten västergötland. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten västergötland. Vis alle innlegg

lørdag 7. november 2026

Dalstorps IF - IFK Trelleborg 2-3

Derbyhelg i den nordnorske toppfotballen, så jeg hadde bestemt meg for å forlate landet. Våknet grytidlig lørdag morgen, og etter et par timer slumring ble kursen satt sørover gjennom en tykkere og tykkere tåke, fram til den ved Grebbestad plutselig forsvant helt. Etter et pitstop i Uddevalla fortsatte jeg via Göteborg og utkanten av Borås, til jeg kom fram til ei lita bygd helt sørvest i Västre Götalands län der det var klart for kvalifiseringskamp for opprykk fra division 2 til ettan mellom Dalstorps IF og IFK Trelleborg.


Kvaliken arrangeres med tre lag i en gruppe som spiller en hjemmekamp hver, og vinneren av gruppa møter deretter et av bunnlagene fra divisjonen over til avgjørende oppgjør. I denne gruppa var situasjonen at Dalstorp hadde slått Skara, mens Skara hadde slått IFK Trelleborg, så med uavgjort eller hjemmeseier i dag ville Dalstorp være klare for neste kvalikomgang.


Kampen gikk slik de fleste hjemmekampene til Dalstorp i år har gjort på kunstgressbanen på Dalshov som anlegget heter, og det var tydelig at det var denne banen klubben satset på. Her lå en flott tribune, som inn mot avspark ble fylt mer og mer opp, samtidig som duften av kullgrillete burgere spredte seg fra den ene av de to kioskbuene.

Da kampen kom i gang var det gjestene fra Skåne som så sterkest ut innledningsvis, og selv om hjemmelaget hadde vartet opp med et stolpetreff like før var det på ingen måte ufortjent da de blåhvite gikk opp i 0-1 rett etter at omgangen var halvspilt.


Jeg sørget for å skaffe meg en av de før nevnte burgerne før det ble kø, noe jeg var svært glad for. Burgeren var knallgod, og ute på banen skjedde det ikke allverden, før en av bortelagets menn like før pause ble liggende og vri seg i smerter mens han brølte som en okse på vei til slakteren.


Flere mål ble det derimot ikke i første omgang, så mens lagene gikk i garderoben med 0-1 på scoringstavla, noe neppe noen andre enn Skara FC var fornøyde med, slo jeg av en prat med medbanehopper og Jerv-supporter (gratulerer med opprykket!) Bjørn Wahlgren, som også hadde tatt turen hit i dag, som et lite stopp på vei til Kalmar for å fullføre Allsvenskan.

Etter pause tok Dalstorp mer tak i kampen enn de hadde klart i første omgang, så det var nok en solid kalddusj for dem da 0-2 kom ti minutter etter hvilen. Som gjestenes keeper ropte til sine lagkamerater, nå var det hjemmelaget som virkelig måtte jage for å få mål.

Som om det ikke var ille nok for de gulsvarte, så kom også 0-3 bare et par-tre minutter etter forrige mål. IFK-erne jublet som gale, mens hjemmefansen fortvilte om kapp med sine helter ute på banen.



Det så egentlig ut som om kampen skulle fisle ut med en solid borteseier, men drøye ti minutter før slutt kom plutselig DIF i siget og fikk satt inn en redusering til 1-3! De produserte også flere store sjanser, før de med 82:45 på stadionuret kunne juble for 2-3. Skulle vi få en smått sensasjonell opphenting?


Dessverre for hjemmelagets menn, ballen ville ikke i mål. Enten var avslutningene for dårlige, eller så vartet gjestenes keeper opp med gode redninger, så da dommeren til slutt blåste av sto det fortsatt 2-3. Ingen på stadion jublet, og de gulsvarte lå strødd utover matta på en måte jeg ikke hadde sett maken til siden Elfsborg rota bort SM-gullet mot Degerfors i 2023! I Skara, halvanna times kjøring nordover, ble det nok derimot feiret voldsomt! 



Jeg fant tilbake til bilen, prøvde å booke meg bord til en restaurant litt senere på ettermiddagen, og satte kursen nordøstover mot nattens tilholdssted, mens jeg hørte på radioen at kvalikplassene i Superettan ble avgjort.

fredag 23. oktober 2026

Elfsborg - Malmö 0-0

Da korpset mitt (Musik-kår, for mine svenske venner) skulle til Bohuslän på en liten øvingshelg var jeg svært fornøyd da jeg oppdaget at det skulle være en kamp i Borås fredagskvelden som jeg kunne kombinere dette med. Jeg satte derfor kursen sørover etter en litt tidlig exit fra jobb, plukket i Håby opp André som skulle på samme kamp, og etter litt trafikktrøbbel, et kort pitstop på Systembolaget og et par timer i bilen var vi på plass på hver vår kortside for å se allsvenskanmatchen mellom IF Elfsborg og Malmö FF.


Etter å ha fått tak i en fremragende prematch-gulasj på Gula Torget inntok jeg Elfsborgsläktaren og stilte meg midt på der jeg har gjort det mer eller mindre til en vane å stå når jeg er på Borås Arena på kamp. Ved innmarsj ble det heist opp en tifo foran meg, og også futta av store mengder blinkende bluss, så hva budskapet på tifoen var er ikke så lett for meg å si.


Fra en fullsatt supportertribune sang og sang og sang vi, men ikke snakk om at våre gulsvarte helter klarte å overliste skåningene. Samtidig ble det jevnt og trutt blusset i minst en av endene av stadion, faktisk tror jeg at jeg i løpet av første omgang så mer til meldingen om at pyrotekniske pjäser er forbudt enn jeg så kampuret på storskjermen!

Det sto altså fortsatt 0-0 til pause, og mens lagene gikk i garderoben måtte jeg fortelle de rundt meg om da jeg traff Hasse Eskilsson i Uppland, og litt andre detaljer fra min banehoppingsvirksomhet. Det gikk derfor ganske fort før aktørene var tilbake på banen, og mens MFF-supporterne dro opp en bortetifo benyttet vi i vår ende av banen anledningen til å gjøre det klart for keeperen deres foran oss at han var «Sveriges sämsta målvakt!»

Etter hvilen fikk Gaute Helstrup (Pføy!) og vi andre som var til stede se nye 45 minutter med balltrilling uten de helt store målsjansene, akkompagnert av svært solid sanginnsats fra tribuna.

Mot slutten ble det faktisk litt ampert ute på kunstgressmatta, og jeg ser ikke bort fra at det kunne blitt delt ut flere kort enn det faktisk ble. Litt før vi entret de fire tillagte minuttene meldte jeg at dette kom til å ende 0-0, noe som selvsagt medførte at begge lag fikk noen store målsjanser i overtida, men da dommeren til slutt blåste av var det fortsatt målløst.


Etter å ha takket spillerne for innsatsen (og oppfordret dem til å krossa Gnaget i kommende kamp) forlot jeg stadion, fant tilbake til bilen hvor også en mellomfornøyd haldenser dukket opp etter hvert mens politiets blålysprydede drone surret over hodet på oss. Vi satte så kursen tilbake en litt annen vei enn den vi kom, og jeg kunne så lempe ham av ved hans egen bil, mens jeg selv gjorde meg klar for å overnatte i Håby og så sette kursen mot korpsseminaret.

mandag 5. oktober 2026

IFK Trollhättan - Göta BK 2-1

Etter mye fram og tilbake bestemte jeg meg etter hvert for at denne søndagen skulle brukes til svensk breddefotball. Jeg sto derfor tidlig opp, innså at Martin som hadde ymtet frampå om å bli med var en tapt sak og satte kursen sørover alene. Jeg kom i god tid før avspark fram, hørte ferdig sist episode av Pyro og Pivo, og gikk så inn på anlegget hvor det var klart for siste serierunde i division 5 Västergötland NV mellom IFK Trollhättan og Göta BK.


Sportslig sett var utgangspunktet her ganske enkelt. Hvis serieleder Arentorp/Helås skulle gå på et tap i sin kamp ville IFK Trollhättan gå forbi dem dersom de vant denne kampen. Det var derfor ingen stor overraskelse at de blåhvite kom godt ut fra startblokkene etter at kampen noen minutter forsinket ble blåst i gang. Han som på mystisk vis ikke klarte å sette den første enorme sjansen til hjemmelaget i mål kan likevel trøste seg med at det uansett var dømt offside, så en eventuell scoring ville blitt annullert.


Vi rundt hundre frammøtte fikk se IFK-erne stange og stange mot mål, før lagets kaptein omtrent halvveis ut i omgangen endelig fikk uttelling. Ballen ble hamret inn omtrent fra 16-meteren, og man kunne juble vilt for 1-0.


Hjemmelaget fortsatte å dominere selv om gjestene nå og da var på kortvarige besøk i motsatt ende av banen, og det framsto etter hvert smått utrolig at ikke ledelsen var større. Dette var nok noe av grunnen til at det begynte å bre seg litt frustrasjon hos vertskapet, og dommeren måtte etter hvert ta en alvorsprat med trenerteamet for å få dem til å roe seg litt ned.

Mer alvorsprat ble det da vi rett før pause fikk se en av gjestene bli stygt taklet rett foran IFK-benken. Dommeren og AD1 konfererte litt mens han fikk behandling, men da han ble båret av banen endte det ikke mer alvorlig enn med et gult kort.


Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene kunne gå i garderobene for å få roet seg ned litt, noe jeg tror var ganske påkrevd. Han som hadde måttet forlate banen var for øvrig neppe aktuell for noen retur, ettersom han nå ble båret fra benken til garderoben, med en ispose grundig tapet til ankelen.


Om trollhätteborna på banen visste det vet jeg ikke, men rapportene fra serieledernes kamp sa at de også hadde tatt ledelsen. Her i Trollhättan kunne man uansett ikke gjøre annet enn å vinne selv og håpe at ting skulle snu i den andre kampen. Igjen måtte vi vente omtrent halvveis inn i omgangen før det kom noe mål, og igjen var det en IFK-spiller som var sist på ballen. Dessverre for de blåhvite gikk ballen i samme mål som i første omgang, altså var det et ganske forferdelig selvmål vi hadde fått bivåne.

Vertskapet hadde byttet ut sin lagkaptein nå, men han som nå hadde armbindet ville ikke være noe dårligere enn hva kompisen hadde vært i første omgang, og sørget i det 72. spilleminutt for å hamre inn 2-1 og ny ledelse til hjemmelaget.


Da vi nærmet oss slutten av kampen så jeg plutselig at dommeren gikk bort og snakket litt med sin assistent på ny, mens han gestikulerte mot klokka si. Da han kom tilbake inn på banen blåste han av oppgjøret, selv om stadionuret bare sto på 86 minutter! Det virket som om han hadde fått noe trøbbel med sin egen klokke, og siden de ikke hadde annet offisielt ur valgte de å bare blåse av! Heldigvis ledet nå Arentorp/Helås stort i sin kamp, men om de hadde gått på et tap ville jo dette vært en potensiell storskandale, ettersom Göta BK hadde blitt fratatt 4 minutter pluss tilleggstid de kunne brukt på å utligne!


Jeg innså uansett at jeg på grunn av den framskynda kampslutten kunne rekke en kamp jeg egentlig hadde avskrevet, så mens jeg så dommertrioen sto og diskuterte med en fra teamet til IFK Trollhättan hastet jeg mot bilen og satte kursen nordover på E45, mens jeg så at antatt ankomsttid til neste kamp minutt for minutt nærmet seg annonsert avsparktid.

søndag 20. september 2026

Djurgården - Elfsborg 1-2

Finalen på min svenske helg skulle selvsagt ikke være groundhopping, men derimot litt support i allsvenskan. Etter å ha vasket ut av gjesteleiligheta og spist en bedre frokost hjemme hos Annica dro hun på pub mens jeg stakk inn til sentrum for å deponere kofferten. Jeg sluttet meg deretter til henne og vennene hennes på hennes gamle nabolagspub før vi sammen tuslet opp til stadion for å se kampen Djurgården - Elfsborg.


Ettersom jeg ikke var alene i dag plasserte jeg meg litt mer usentralt på bortefeltet enn jeg vanligvis gjør, noe som faktisk medførte at jeg havnet omtrent rett bak Isak Petterson i mål. Til innmarsjen serverte så hjemmefansen litt røyk og fyrverkeri.


Jeg hadde på forhånd vært litt bekymret for denne kampen, og anså Elfsborg som en klar underdog. Det var derfor betryggende å se at de gulsvarte kom svært godt i gang, og de første tjue minuttene syntes jeg faktisk alt handlet om IFE. Målene lot dog vente på seg, og etter at DIFs målvakt fikk en skade som fordret litt behandling ute på banen syntes jeg blånissene fra Stockholm var litt mer med på notene.

Det føltes likevel uendelig rettferdig da Elfsborg på en corner et par-tre minutter før pause satte inn 0-1. Stor jubel på bortefeltet, og vi var en stort sett glisende gjeng som forsvant bak til serveringsområdet for å leske strupene litt i pausen. For øvrig var det nokså overraskende å komme bak hit, og se at ratioen mellom politi/vakter og supportere nesten var like koko som den hadde vært da vi var i Istanbul!

Etter hvilen forandret kampbildet seg en hel del, og mens vi supporterne sang av full hals måtte vi dessverre se Djurgården ta mer og mer over. Så, i det 66. minutt skjedde det som ikke skulle skje. DIF utlignet, og det sto 1-1.

Heldigvis betød dette at Elfsborgs spillere våknet til liv igjen etter en til da nokså slapp andreomgang, og med 76 spilte minutter på stadionuret kom 1-2! Jeg benyttet gledesscenene i feringa til å få lånt meg en ladekabel hos Isak, ettersom min egen hadde havarert. Nå kunne jeg kanskje ha håp både om å komme meg inn til sentrum etter kampen, og ikke minst å få låst opp bagasjeskapet igjen!


Selv om de bare lå ett mål bak var det en hel del av de 22458 tilskuerne som hadde begynt å gå da vi kom inn i overtida, mens jeg fryktet at de tre tillagte minuttene skulle bli fryktelig lange. Akk, så rett jeg fikk. Et drøyt minutt inn i overtida ble en Djurgården-spiller liggende tilsynelatende livløs innenfor Elfsborgs sekstenmeter, men spillet bare fortsette. Da det endelig kom et stopp ble helsepersonell umiddelbart tilkalt, og det ble et flere minutter langt stopp i spillet før han kom seg av banen (Heldigvis på egne ben) og de siste knappe to minuttene kunne spilles ferdig.

Jeg var nå overbevist om at Djurgården skulle få ødelegge euforien for oss, men heldigvis tok jeg feil. Det endte 1-2, og vi fikk en herlig feiring der Annica prøvde seg som ultra og klatret litt i gjerdet!


«Ge meg Borås, ge meg Borås, Stockholm är en skit-ort, ge meg Borås» runget over stadion mens de siste hjemmesupporterne forsvant som dugg for solen, så da gjensto det bare for meg å gratulere bursdagsbarnet Malin med dagen og tre poeng i gave, samt å takke alle de andre for godt selskap, før jeg hastet mot sentrum hvor jeg fikk klemt i meg litt ramen og handlet litt snop til togturen før jeg tok plass på SJs snabbtåg til Oslo.

mandag 24. august 2026

Edet FK - Ardala GoIF 2-2

Da Terje lørdag kveld oppdaget at kampen vi hadde tenkt å se i Värmland hadde blitt flyttet fra 12 til 16 ble det umiddelbart litt panikk rundt bordet, men snart hadde vi kokt sammen en alternativ plan. Søndag sto vi derfor opp, ryddet ut av AirBnB-en vi hadde tilbragt to netter i og satte kursen vestover i stedet for nordover. Et lite kvarter før avspark hadde vi så parkert utenfor og fikk betalt oss inn på stadionet hvor det skulle spilles division 5-kamp mellom Edet FK og Ardala GoIF.



Det som møtte oss her på Ekaråsen i Lilla Edet, et sted kanskje mest kjent for dopapirmerket med samme navn som fotballklubben, var et helt nydelig anlegg som lå inneklemt mellom to knauser. Over den ene knausen gikk adkomststien til en flott liten tribune, og på andre sida, litt i hjørnet var det også en mindre tribune som var litt redusert da det manglet benker på mesteparten av stillaset, men mine medsammensvorne slo seg likevel innledningsvis ned på den ene trebenken som var her.


Etter at avspark var tatt ble vi positivt overrasket av hjemmelaget, som tabellmessig så ut til å være langt dårligere stilt enn sine gjester fra hjertet av «Schlätta». De mørkeblå presset på, og etter halvspilt omgang fikk de endelig uttelling, 1-0, og stor jubel også fra lagets hovedtrener som på grunn av sykdom hadde plassert seg i isolat sammen med hunden sin på klippa motsatt fra benkene og tribuna.


Vertskapet produserte flere store sjanser, og fikk like før omgangen var over nok en gang juble for at ballen lå i nettet. For meg som sto noe dårlig plassert så dette umiddelbart ut som en offside, og selv om AD ikke hadde flagget gikk dommeren ut for å ta en prat med ham. Etter litt debatt kom det en arm i været for å signalisere indirekte frispark, og Ardala hadde sluppet unna med skrekken.

Slippe unna med skrekken gjorde derimot ikke Edet da en av gjestene herjet med forsvaret deres og på imponerende vis klarte både å holde på ballen og deretter få spilt den videre mens han var omringet av motstandere. Han som fikk ballen ladet kanonen og fyrte av et nydelig skudd godt inne i overtiden, og dermed sto det 1-1 da lagene gikk til pause.


Etter pause var det bortelaget som kom best i gang, og nå så Edet mer eller mindre ut som den tabelljumboen de har vist seg å være. Det tok tre minutter før vi fikk en ny scoring, og det var en corner som etter litt om og men endte i mål som gjorde at kampen var snudd til 1-2.


Utover i omgangen ble det etterhvert riktig så ampert, og etter en av situasjonene ble det flere ulike ansamlinger på banen med knuffing som dommerne måtte inn og løse opp. Det ble ganske klart at her kom det til å bli mye tilleggstid, for det tok sin tid å få løst opp i alt dette og få roet gemyttene noe.

Det så egentlig ut som om kampen skulle ende med en borteseier, noe som alt i alt nok ikke hadde vært veldig ufortjent, selv om det etter den gode førsteomgangen Edet hadde levert måtte føles veldig skuffende for dem.

Langt inn i overtiden kom så en siste sjanse til vertskapet. Av en eller annen merkelig grunn valgte en Ardala-spiller å rive overende en motspiller som ikke så ut til å være spesielt involvert i spillet. Dommeren blåste frispark, og dette ble slått inn før det ble headet i stolpen og inn til 2-2!


Kampen ble straks etter dette avsluttet, og det var nok en skuffet gjeng som skulle ta fatt på den lange veien hjem til Ardala, mens jeg og mine kumpaner hoppet i bilen på vei til helgas siste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

onsdag 19. august 2026

Västra Frölunda - Elfsborg 0-4

Da trekningen av kvalifiseringsrunden til gruppespillet i den svenske cupen kom på forsommeren var jeg veldig spent på hvem Elfsborg skulle møte. Gleden var stor da jeg oppdaget at de skulle til Göteborg en tur, og tross skuffelsen da det ble klart at kampen skulle gå på Valhalla der jeg hadde vært før, bestemte jeg meg når kampen nærmet seg for å ta turen. Som sagt, så gjort, ferden gikk sørover over grensa, og en knapp time før avspark parkerte jeg rett utenfor det lille stadionet hvor det skulle være cupkamp mellom Västra Frölunda og Elfsborg.


Västra Frölunda, eller bare Frölunda som de går under i dagligtale, er kanskje mest kjent for hockeylaget sitt, men de har altså også et fotballag som spiller i division 2, og som nå altså skulle møte Allsvenskan-motstand i cupen. Inn mot kampstart strømmet det på med gulkledde, selv om vi nok ikke var like mange som det som var ventet å skulle besøke byen påfølgende helg, når «Västderbyt» mot de blåhvite et par hundre meter lenger nord skulle finne sted. Før avspark fikk så deler av feltet seg en ufrivillig dusj da en av dysene som skulle vanne kunstgresset viste seg å være noe dårlig justert.

Innledningsvis i kampen ble det litt synging fra bortefeltet, som var på den åpne østtribunen (og dermed fikk «nyte» den lave kveldssola på vesthimmelen gjennom første omgang), men det var tydelig at supporterne ikke la like mye i dette som man gjør med seriekampene. Også på banen merka man at prioriteringene var litt annerledes, med en startellever som i stor grad besto av folk man ikke ser så mye til i Allsvenskan-kampene.


Tross det noe B-pregete mannskapet hadde de gulsvarte få problemer med å dominere kampen. Det aller meste skjedde foran VF-keeperen, men det tok sin tid før de virkelig store sjansene begynte å dukke opp. Likevel, etter et kvarter skjedde det uunngåelige, og det sto 0-1.

Dette forandret likevel ikke kampbildet noe særlig, fortsatt handlet det i stor grad om at Elfsborg stanget mot Frölunda-veggen, og jeg vil her benytte anledningen til å skryte av hjemmelagets målvakt. Mannen i rødt leverte en helt strålende kamp, og hadde flere helt enorme redninger!

Da 0-2 kom etter en halvtime av kampen klarte han likevel ikke å stoppe ballen fra å gå i mål, og i begeistringen klarte jeg attpåtil å pådra meg en blødende skade! Det sprutet rødt fra et bittelite sår på en fingertupp, men heldigvis gikk dette over i tide til at jeg fikk filmet et frispark knapt fire minutter senere. Du er 17 år, du får a-lagsdebuten for klubben du spiller for, og så smeller du inn 0-3 på denne måten. Hugo Lindskog, jeg spår at du får en stor framtid på fotballbanen!


0-3 sto seg til pause, og mens flere av mine gulsvarte medsupportere stilte seg i kioskkø overhørte jeg noen som egentlig hadde tenkt å gå på do, men ikke akkurat lot seg imponere av fasilitetene som ble tilbudt bortefansen.

Med tremålsledelse i andre omgang var egentlig all spenning død og begravet. Begge lag gjorde flere bytter utover i omgangen, men jeg fikk likevel litt treningskamp-følelse (Uten at kampen ble riktig like intetsigende som da jeg så laget i Fredrikstad tidligere i sommer) av det som ble prestert. Frölunda-keeperen fortsatte å varte opp med gode redninger, men siden Elfsborg ledet så klart bredte det seg ikke noen frustrasjon og usikkerhet, slik man gjerne ser i kamper hvor kampbildet blir som her.

I det klokka passerte åtte tikket det inn sms fra Forza Tromsø om at jeg kunne kjøpe billett til bortekampen i Brighton neste uke, og da jeg var ferdig med dette var det bare noen minutter igjen til vi fikk se kampens siste mål da Elfsborg gikk opp i 0-4. Dette ble også sluttresultatet, og vi kunne etter en aldri så liten nidvise om alt vi hater i Göteborg gå over til ren hyllest av Elfsborg.


Det gjensto nå bare å forlate stadion og sette kursen nordover igjen, og det første stykket fikk jeg nå selskap av en hyggelig dame jeg første gang møtte i London, og som nå skulle til Ljungskile og ved å få skyss av meg slapp en time venting på bussen. Turen videre gikk høyst smertefritt, med en samtale med en streng tollbetjent på grensa og en omkjøring ved sykehuset i Sarpsborg som de eneste spenningsmomentene.

søndag 2. august 2026

Kinna IF - Hittarps IK 1-2

Etter å ha forlatt nattens bosted satte jeg kursen nordvestover på mystiske småveier gjennom bygder jeg ikke ante at eksisterte. Da jeg etter hvert kom til nokså siviliserte strøk igjen fant jeg fram til og fikk parkert utenfor banen hvor det var klart for kamp i division 3 mellom Kinna IF og Hittarps IK.

Mens jeg betalte meg inn snakket jeg litt med billettselgeren og en av kampvertene om groundhopping, og mens sistnevnte var veldig fornøyd da jeg kunne røpe at jeg var Elfsborg-supporter var han i billettbua ikke like imponert over dette. Selve fotballbanen var noe av en perle her på et meander-nes i elva Viskan, på dens vei fra Borås mot havet. I den ene enden lå en idrettshall med et merkelig karnapp av en tribune (til selve hallen) som nærmest hang utenpå, mens langs langsida var det både noen benker i gressbakken, men også en ruvende tribune bak der. Jeg lot meg fortelle at man om alt går etter planen dessverre skulle legge kunstgress her neste år, så for banehoppere som foretrekker naturgress begynner det å haste å få besøkt denne banen nå.

Litt før avspark dukket også den svenske groundhopperen PG opp, og sammen så vi kampen starte mens vi snakket om diverse fotballbaner rundt om i Sverige. Dette var forøvrig hans siste bane i denne avdelinga av division 3, så vel verdt den ganske lange kjøreturen han hadde hatt for å komme seg dit.

Ute på gressmatta skjedde det svært lite i første omgang, og jeg hørte ordet tråkig bli brukt av en av de lokale i beskrivelse av kampen. Jeg hadde ikke spist noe så langt i dag, og benyttet anledninga straks grillen hadde blitt varm til å få meg en burger, og dermed ha krefter til å faktisk følge med, selv om det ikke var så mye å følge med på, utenom at vi fikk et lite stopp i spillet fordi en av vannsprederne plutselig slo seg på.


Det sto fortsatt 0-0 da lagene tok pause, og vi over 200 frammøtte hadde som sagt ikke hatt allverden å juble for så langt. Etter hvilen hadde det blitt litt mer trøkk i spillerne, og i det 59. spilleminutt kom endelig 0-1, da Hittarp (Som jeg faktisk også så på bortebane i 2022) klarte å holde ballen i laget etter et hjørnespark.


Publikumsfasilitetene var som sagt todelte her på Viskavallen, og en ikke ubetydelig del av de frammøtte hadde satt seg på benkene i bakken foran tribuna, men da det et drøyt kvarter før slutt begynte å styrtregne ble det fort folksomt innunder taket. Et par stykker med paraply holdt ut noen minutter lenger enn flertallet, men også de hadde kommet seg i skjul da Kinna vartet opp med en nydelig scoring med 82:05 på stadionuret, og det sto 1-1.


Dessverre for vertskapet, med drøye tre minutter igjen av ordinær tid kom gjestene igjen til scoring på et hjørnespark. 1-2, og stor skuffelse hos hjemmefansen.


Flere mål ble det ikke, så da dommeren noen minutter på overtid blåste av var det bortelaget som kunne feire, mens jeg takket PG for selskapet og vi satte kursen hjemover i hver vår retning.