Viser innlegg med etiketten rana. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten rana. Vis alle innlegg

mandag 11. mai 2026

Lørenskog - Rana 1-2

Ettersom jeg skulle spille konsert søndag kveld var det lite aktuelt med noen langtur denne dagen, så da passet det veldig fint at det var en mulighet for å se en ganske interessant kamp en bane jeg har vært på før, men ikke etter at den ble ombygd. Jeg sørget derfor for å pakke dressen og trombonen i bilen, og satte kursen til Rolvsrud, fant en av de få tilgjengelige parkeringsplassene der, og gjorde meg klar for å se andredivisjonskampen mellom Lørenskog og Rana.


Etter å ha tatt en prat med RFK-trener Ørjan ble jeg tatt med på en liten omvisning inne i sokkeletasjen under tribuna, og jeg må si det virkelig er et standsmessig anlegg Lørenskog har ordnet seg. Noe ganske annet enn første gang jeg var her, i 2015! Jeg slo også av en prat med ferierende Rana Blad-journalist Gøran som også var på plass, og så var det endelig klart for innmarsj, hilseseremoni og myntkast.

Helgelendingene kom godt ut fra startblokkene, men når den innledende spurten var overstått tok hjemmelaget mer over. Lørenskog kom blant annet til en rekke gode muligheter på dødball, men ballen ville ikke i mål, og heller ikke da Rana fikk en ny god periode på tampen av omgangen ble det noen scoringer, og dermed sto det fortsatt 0-0 da lagene gikk i garderobene for å planlegge andre omgang.

Jeg gjorde et forsøk på å besøke kiosken, men siden en ikke ubetydelig andel av de oppunder 300 tilskuerne hadde gjort det samme slo jeg det raskt fra meg, og gikk heller ned for å snakke litt med Lokalfotballen-Espen som også hadde dukket opp. Andre omgang ble blåst i gang, og da det ti minutter inn i omgangen ble blåst straffespark stormet jeg oppover tribunen for å få filmet dette fra litt høyde.


Etter litt om og men (Lørenskogs keeper pådro seg et gult kort fordi han prioriterte å krangle over å gå på streken og gjøre seg klar) ble straffen tatt, og den satt sikkert i nettet. 0-1, og stor jubel hos bortesupporterne (Som jeg har en mistanke om at stort sett var ganske kortreiste denne gangen).


Etter dette hadde kioskkøen roet seg noe ned, så jeg gikk bortover for å prøve å skaffe meg en sårt etterlengtet vaffel. På første forsøk var det både tomt for røre, litt ventetid fordi noen andre hadde bestilt og ikke fått, og i tillegg var det en liten katastrofe i vaffeljernet! Heldigvis ble alle problemene raskt løst, og jeg fikk etterhvert spist en helt fremragende vaffel.


Etter at vaffelen var fortært gikk jeg igjen ned til banen, og fikk snart se hjemmelagets spillere og fans juble for å ha utlignet til 1-1 i motsatt ende fra der jeg sto. Det gjensto fortsatt nesten tjue minutter pluss tilleggstid, så Rana virket likevel ikke å ha fått panikk, men de hang litt i tauene nå, for å bruke en boksemetafor.


Med 82 minutter på stadionuret kom så en RFK-spiller stormende framover, og angrepet ble avsluttet på best tenkelige måte for «Kørvan». 1-2, og igjen var de i føringen!


Da det ble annonsert 6 tilleggsminutter var det nok fler enn jeg som tenkte på gjestenes noe labre baklengsmålstatistikk på overtid i år, Det skulle likevel vise seg å gå bra denne søndagen. Da dommeren til slutt blåste av sto det fortsatt 1-2, og tre sårt etterlengtete poeng kunne feires sammen med supporterne.

Selv satte jeg kursen ned mot sentrum, og fikk etter hvert på meg dressen og fikk spilt en strålende konsert mens jeg jublet inni meg over at TIL vant sin eliteseriekamp, og også gremtes innvendig over at jeg gikk glipp av en svært sjelden banehoppingsmulighet i Bærum.

mandag 8. september 2025

Rana - Kjelsås 0-3

Etter en sen kveld med en ganske slapp forsamling baki den leide niseteren ankom vi sent natt til søndag Nordsjona, og alle soveplassene mamma hadde vært så snill å gjøre klar ble kjapt tatt i bruk. Søndag morgen startet så med et herlig egg og bacon-måltid (og et morgenbad i fjorden for André!), før vi igjen dro ut for å finne noe fotball å se. Nå var det kampen som var hele utgangspunktet for ferden som ventet, og etter en kjapp liten kjøretur var vi på plass utenfor åstedet for andredivisjonskampen Rana - Kjelsås.


Kampen hadde opprinnelig vært satt opp som lørdagskamp, så da den ble flyttet til søndag falt planen for helga litt sammen. Vi endte som kjent opp med to kamper utenfor Östersund lørdag, og så mistet vi muligheten til å dra til Lurøy søndag. Nå skulle iallfall «Helgelands stolthet» få muligheten til å vise seg fram for et ganske reisevant publikum, og sammen med rundt 600 andre tok de reisende plass på hovedtribuna på Sagbakken mens «Rataskankan» sang Can't help falling in love.


Da dagens hovedaktører kom i gang ute på kunstgresset skulle Rana FK vise seg å være en litt vanskelig gjeng å elske akkurat i dag. Hjemmelaget slet med å gjenskape de gode prestasjonene de hadde vist i de siste kampene, og i det klokka akkurat hadde passert 8 spilte minutter kollapset forsvarsspillet totalt og Kjelsås fikk en relativt enkel jobb med å sette inn 0-1.


Som om ikke ting var ille nok nå for vertskapet, fra 0-1 til 0-2 gikk det ikke mer enn ganske nøyaktig nitti sekunder! Skulle dette virkelig bli stygt?

Om det skyldtes at Kjelsås syntes ledelsen virket komfortabel, eller at RFK faktisk hevet seg skal være usagt, men hjemmelaget klarte etterhvert å arbeide seg litt mer inn i kampen igjen. I det vi passerte en halvtime spilt medførte dette også at ballen endte i nettet, men til hjemmefansens store frustrasjon ble scoringen annullert for angrep på keeper.


0-2 sto seg dermed til pause, og innimellom all snakkinga med kjentfolk klarte jeg faktisk å få klemt i meg ei helt fremragende vaffel. (Pølsekøen var helt grusom, så valget av næringsmiddel var rimelig enkelt i dag). Jeg observerte også at Terje ER så stor på TikTok som det sies: Også her på Helgeland har kidsa sett reportasjene hans fra inn- og utland!

Etter hvilen forandret lite seg. Kjelsås så ikke ut til å være særlig stressa, og det var fortsatt de syngende hjemmesupporterne som var banens beste. Rataskankan sørget absolutt for support på et nivå du sjelden ser i andredivisjon!


Vel tjue minutter etter pause fikk ranværingene faktisk ballen i mål nok en gang, men denne gangen var det assistentdommerens flagg som reddet osloenserne. Offside, og typisk nok kom 0-3 fem minutter senere i en situasjon mange mente minnet mye om det annullerte målet i første omgang. Denne gangen ble det ikke dømt noe angrep på keeper, og dermed ble målet stående.


Flere mål fikk vi ikke i dag, og dermed sto det fortsatt 0-3 da Kjelsås-spillerne kunne feire sammen med sine fire tilreisende supportere, mens Ranas spillere bare fikk applaudere sine supportere for sterk innsats fra tribunen.


Før vi rullet videre tok jeg med meg groundhopping-følget mitt til gamle Sagbakken, hvor minner fra en svunnen tid i både Rana- og den internasjonale fotballen tittet fram innimellom sprukne betongheller og viltvoksende planter på tribuna. Etter denne lille nostalgitrippen gikk turen videre til litt mat, før det var tid for helgas siste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

søndag 31. august 2025

Eidsvold Turn - Rana 1-4

Denne søndagen hadde jeg planlagt å ta det ganske rolig, så jeg startet derfor med å plukke opp Ole Jakob, og sammen satte vi kursen oppover Romerike. Etter en begivenhetsløs kjøretur kom vi fram til Eidsvoll, og parkerte utenfor Myhrer stadion hvor det skulle være andredivisjonskamp mellom Eidsvold Turn og Rana.


Ranværingene, som siden jeg så dem i vår hadde gjennomført en svært sterk snuoperasjon, var nok tross dette underdogs i dette oppgjøret. Mens jeg hilste på kjente Rana-supportere kom det også flere med Havmannen-skjerf til, så selv om jeg var varslet om at det på grunn av festivalhelg hjemme i Rana neppe kom noe særlig innrykk nordfra, så var det iallfall en del fra familie- og venner-segmentet som hadde tatt turen.

Innledningsvis var det ganske jevnt ute på kunstgresset, men i det tiende spilleminutt fikk Rana et innkast fra sin høyre side, helt nede ved hjørneflagget. De sendte opp spillere som om det skulle vært et hjørnespark, og dette viste seg å være smart. Ballen endte til slutt hos den nylig landslagsuttatte (G18) forsvarsspilleren Sander Fjelldalselv, som fyrte løs til 0-1!


Etter dette tok hjemmelaget litt mer over, men uten at Rana så særlig truet ut. ETF hadde kanskje ballen mest, men de få avslutningene de hadde ble enkelt avverget av RFK-forsvaret og keeperen de etter jeg sist så dem i aksjon hadde måttet hente inn på lån fra Vålerenga. Vi noe under 200 frammøtte følte nok likevel at det ikke hadde vært ufortjent om det kom en utligning, men så gikk det som det ofte gjør når et lag ikke klarer å utnytte et overtak. Rana scoret litt ut av ingenting og rett før vi passerte en halvtime spilt sto det 0-2.

Bare fem minutter senere var det igjen Fjelldalselvs tur. Rana fikk et hjørnespark, og jeg sa til min sidemann på tribuna der jeg nå hadde tatt plass at siden jeg ikke filmet dette blir det nok scoring. Som sagt, så gjort: Ballen endte i mål, og det sto 0-3. Blytungt for vertskapet!



0-3 var fortsatt stillinga da det ble pause, og jeg sendte med Ole en bestilling på vaffel til kiosken. Selv ble jeg sittende på tribuna, så da han kom tilbake med vaffelen var jeg nydusjet som resultat av vinden som sørget for at en god del av vannet som skulle fukte kunstgresset i stedet føk bakover mot oss i publikum.

Da kampen igjen ble blåst i gang var det ikke overraskende hjemmelaget som kom raskest ut fra startblokkene. De blåkledde presset voldsomt på, og vel fem minutter etter hvilen lyktes de med å tråkle seg gjennom et ellers solid Rana-forsvar og sette inn reduseringen til 1-3. Skulle vi få en opphenting?

Spoiler alert: Det fikk vi ikke. ETF fortsatte sitt solide press en liten stund til, før RFK vant tilbake kontrollen, og vel 12 minutter etter pause ble et hjørnespark kontant stanget i mål til 1-4, noe som i praksis tok livet av all spenning i kampen.


Herfra og inn ble kampen for en stor del et langt gjesp. Eidsvoldsmennene (Kan man kalle spillerne til ETF det?) hadde nok mest ball, men satte ikke de tilreisende på noe særlig til store prøver. Det var ganske symptomatisk da et ganske langvarig angrep endte med et skudd som gikk så høyt over mål at det var en viss fare for at togtrafikken på Minnesundbrua kunne blitt forstyrret.

Det eneste nevneverdige som skjedde etter dette var nok at Ranas innlånte keeper pådro seg et høyst fortjent gult kort for drøying av tida, og da dommeren ca fem minutter på overtid blåste av kampen (Etter at samme keeper hadde foreslått at den kunne bli blåst av et drøyt minutt tidligere) sto det fortsatt 1-4. Samme sifre som sist jeg var her på kamp, men motsatt fortegn.

Jeg satte kursen tilbake mot hovedstaden, hvor en deilig pastasaus ble tilberedt mens TIL slo KFUM på Alfheim.

søndag 20. juli 2025

Rana - Follo 1-0

Etter en liten uke i nord, hvorav flere dager hadde blitt tilbragt med å slåss med klegg ved Helgåvatnet hadde jeg nå i helga tatt turen til sivilisasjonen. Jeg hadde på et tidspunkt leflet med tanken om å ta en kjøretur til Umeå for å se Superettan-kamp der lørdag, men mamma klarte å få meg til å ta til vettet, så jeg fikk nøye meg med en kortreist revisit søndag. Kursen ble derfor satt fra Nordsjona og inn til Mo i Rana, hvor det var klart for andredivisjonskamp mellom Rana FK og Follo FK.


Hjemmelaget har jeg jo sett en rekke ganger før, mens gjestene har jeg bare sett i aksjon én gang før, og da hjemme i Ski mot nettopp en av de to fusjonspartnerne som danna RFK. For et hardt presset hjemmelag var dette den første av mange vinn eller forsvinn-kamper gjennom høstsesongen, etter at poengfangsten i debuten på nivå tre i det norske seriesystemet hadde vært miserabel på våren (Som da jeg så dem borte i mai), mens gjestene nok også kunne tenke seg den luka ned til nedrykksstreken en borteseier i dag ville gi dem.

Hetebølgen som har skyllet over landet den siste uka har også satt sine spor på Helgeland, så alt før avspark var Siv Hege fra kiosken ute på banen en tur og kjølte seg ned litt under vannsprederne. Ellers så jeg det strømmet til bra med folk inn mot kampstart, selv om ferietid og varme hadde gjort at ingen var spesielt optimistiske med tanke på tilskuertallene.

Da kampen kom i gang så jeg at dommerne til alt hell hadde skiftet til noen lysere trøyere enn de svarte de hadde varmet opp i, og mens Rana spilte i sine hvite trøyer stilte Follo i de rosa de ble så kjente for da de i 2010 kom seg helt til cupfinalen. Alle aktørene på banen skulle dermed ha ganske optimalt antrekk for forholdene som venta ute på kunstgressmatta på Sagbakken stadion.


I varmen var det hjemmelaget som så best ut innledningsvis, men da vi litt før halvtimen var spilt fikk et avbrekk i spillet for at spillerne skulle få i seg litt sårt tiltrengt vann både inn- og utvortes var det fortsatt et målløst oppgjør vi hadde fått se. Også etter drikkepausen var det Rana som så best ut av de to FK-ene, og da Brede Frøysa etter vel 38 minutter av kampen satte inn 1-0 var det absolutt en fortjent ledelse.


1-0 sto seg til pause, og mens lagene gikk i garderoben ble det kunngjort fra speakerbua at man i dag ga amnesti fra regelen om at alle må holde seg unna banen i pausen, så de som ønsket det kunne gå mot hjørneflagget nærmest inngangen og få seg en liten dusj fra vannsprederen. Dette var et svært populært tiltak, kanskje spesielt blant de yngste av dagens totalt 609 tilskuere.

Andre omgang fortsatte lenge som første hadde sluttet, men like før timen var spilt skjønte Follo at dersom de skulle få med seg noe i dag måtte de sette inn en slags sluttspurt. De kom til flere sjanser, men enten ble de satt utenfor, eller så sørget Ranas gode målvakt Adam Håkonsen for at det ikke ble noen baklengsmål.


Faktisk skulle det vise seg at hjemmelaget kom nærmere 2-0 enn gjestene gjorde 1-1, da et hjørnespark knappe ti minutter før ordinær tid var omme ble headet i tverrliggeren.


I overtiden kjørte Follo selvsagt voldsomt på i jakten på utligning, men til «Rataskankan»s store glede, 1-0 sto seg helt til dommeren åtte minutter på overtid blåste av oppgjøret, og man kunne for første gang siden 5. april feire tre poeng på hjemmebane!


Jeg tok meg tilbake til bilen som jeg fornuftig nok hadde funnet en skyggefull parkeringsplass til, og satte kursen hjemover med TIL - Bryne på bilstereoen, og hvor hun foran meg som kjørte alt for sakte gjennom Bustneslia sørget for at jeg akkurat rakk å høre Vegard Erlien sende «Gutan» i ledelsen på straffe før jeg kjørte inn i Sjonatunnelen og mista radiodekninga.


søndag 25. mai 2025

Asker - Rana 2-0

Etter å ha forlatt Hedmarken gikk turen sørover høyst smertefritt, og jeg kunne med litt over en time igjen til kamp parkere på den svinedyre parkeringa til Asker skiklubb. Her skrev jeg klar teksten til bloggen fra kampen jeg hadde sett, før jeg ruslet forbi friidrettsbanen og bort til kunstgresstadionet hvor det var klart for andredivisjonskamp mellom de to nyopprykka lagene Asker og Rana.


Jeg hadde på forhånd avklart at jeg kunne fotografere nede ved banen (Alltid smart å sjekke sånt på forhånd på dette nivået), så etter å ha vært oppom kioskteltet og sikret meg en svært etterlengtet hamburger (Jeg hadde ikke spist annet enn litt snop og snacks siden frokost, og klokka nærmet seg nå åtte på kvelden) tok jeg plass nede ved banekanten. Her hilste jeg raskt på Ranas trener og et par av spillerne, før de fikk forberede seg til kampen i ro og fred.

Ute på kunstgresset foran tribuna (som jeg fra mitt første besøk her husker som ufattelig ubehagelig å sitte på) var det etter at avspark var tatt vertskapet som kom best i gang. Asker la innledningsvis et betydelig press på Rana, men noen store målsjanser ble det ikke ut av det. Den største muligheten var kanskje da de svarthvitstripete ville ha et straffespark, men dommeren var kategorisk på at det var det ikke snakk om.


Gjestene fra Helgeland kom etterhvert mer med på notene, men også de slet med å skape spesielt mye, og det ble etterhvert ganske klart at det var en bunnkamp i divisjonen vi hadde med å gjøre. Da dommeren etter 45 minutter og litt til sendte lagene i garderoben sto det fortsatt 0-0, og jeg hadde når sant skal sies begynt å frykte at min lange rekke uten målløse kamper skulle ryke i kveld.

Etter et kvarter kom kampen igjen i gang, og lenge så kampen ut til å fortsette mye i samme spor som før hvilen. Vi måtte faktisk vente helt til det 68. minutt før noe av betydning skjedde, og da var det hjemmelaget og deres supportere som kunne juble for 1-0 etter et frispark som de svarthvite først hadde mast veldig om at de mente skulle vært en straffe.


Dette var nok et lite spark i ræva til Rana-spillerne, som nå plutselig hadde bare en halv omgang på å få med seg noe fra denne viktige kampen. De presset litt på, noe som medførte en litt morsom situasjon da Askers keeper kom med en så lang strøm med kommandoer og beskjeder til forsvarsrekka si at til slutt snudde en av dem seg mot ham og svarte «Jeg er sliten, hold kjeft!».

Bortelagets lille offensiv ga dessverre for de 4-5 bortesupporterne jeg observerte ikke noe resultat, og i det 79. minutt kom det en kontring som endte med å gjøre Roman Fazi til tomålsscorer. Med 2-0 på scoringstavla så det plutselig ganske håpløst ut for de mørkeblå.

I sluttminuttene foregikk det meste foran Askers mål, men de klarte å ri av stormen, så da dommeren til slutt blåste av kampen sto det fortsatt 2-0, og hjemmelaget kunne glade feire sammen med sine supportere, mens bursdagsbarn Fjelldalselv og resten av RFK så langt mer betenkte ut.


mandag 30. september 2024

Melhus - Rana 1-4

Etter en god natts søvn, en kvalitetsfrokost og litt plukking av urter i hagen hos lillesøster var det igjen tid for fotball. Jeg takket for meg, og tok den korte turen ut av Trondheim til nabokommunen i sør, hvor det skulle spilles tredjedivisjonskamp mellom Melhus og Rana.


Dette var en kamp jeg hadde gledet meg lenge til, av den enkle grunn at «Gruva» som Melhus' stadionanlegg kalles var den eneste banen i 3. divisjon avdeling 4 jeg fortsatt ikke hadde besøkt. Det ble derfor badge i Futbology da jeg sjekket inn!

Ved ankomst hilste jeg på «Rataskankan»s frontmann Nicholas med frue, og etterhvert dukket også Erlend og et par bortesupportere til opp. Da spillerne entret kunstgresset var det dermed nok folk på plass til å gjennomføre en anstendig røyklegging av banen!


Etter et ganske fuktig vær inn mot kampen tittet sola fram når spillet var satt i gang, og innledningsvis så hjemmelaget slett ikke så verst ut. Skulle Nardo få hjelpen de trengte i sitt forsøk på å ta igjen trepoengsforspranget Rana hadde skaffet seg? Neida, etter 10 minutter vartet Rana opp med et kremangrep som ble avsluttet med at Shan Beyene (Som for bare halvanna år siden spilte i Melhus' naboklubb Trønder-Lyn) satte ballen i mål til 0-1. Synging og jubel fra bortefeltet!


Totalt var vi rundt 100 personer som hadde trosset det ustadige været og tatt turen på kamp, og vi fikk se hjemmelaget i sine stripete trøyer kjempe på for å prøve å utligne, men det ville seg ikke. Ganske nøyaktig etter en halvtimes spill toppet det seg da et skudd smalt i stolpen, før returen etter litt om og men ble ekspedert skyhøyt over mål. Typisk nok var det neste av betydning som skjedde deretter at Rana gikk opp til 0-2, med 32 spilte minutter på stadionuret. Mer sang!


Jeg innså at det nok var en ny regnbyge på vei, så jeg trasket rundt banen for å kunne gjemme meg enten under balkongen på klubbhuset eller partyteltet som også var satt opp. Jeg skaffet meg også en vaffel før køen ble for lang, og hadde akkurat rukket å spise denne da en Rana-spiller på vei ut av banen ved siden av målet ble felt. Ikke spesielt smart gjort av Melhus-forsvareren, som dermed sørget for at RFK fikk straffespark rett før pause. Straffen ble sikkert satt i mål, og dermed sto det 0-3 da lagene gikk i garderoben for en liten peptalk.


Som ventet kom så regnet, men siden jeg oppdaget at banehopperen Martin som jeg også møtte på Verdal tidligere i høst var på plass ble pausen tilbragt under telttaket med snakk om bomturer og andre ulumskheter man møter i banehoppingsbransjen.


Som bestilt ga regnet seg før andre omgang, og vi fikk en nydelig regnbue over slettelandskapet vi hadde utsikt over fra publikumsplassene. Da spillet ble gjenopptatt fortsatte Rana å føre an, og litt før det var spilt et kvarter av omgangen hadde tidligere nevnte Beyene sørget for å bli tomålsscorer og føre gjestene opp i 0-4.


Til bortesupporternes store irritasjon slapp så RFK inn et mål knappe ti minutter senere. Det sto fortsatt 1-4 da dommeren med drøye ti minutter igjen av kampen blåste straffe foran samme mål som i første omgang, og «Rataskankan» ble enda mer fortvilet. Var det virkelig nødvendig å invitere Melhus inn i kampen på denne måten? Fortvilelsen ble dog snudd til glede da supermålvakt Adam Håkonsen gjorde alt riktig og sørget for at ballen verken gikk i mål eller til noen retur som kunne bli farlig.


Etter noen ikke veldig spennende slutt- og overtidsminutter sto det dermed fortsatt 1-4 da dagens dommer blåste av, og supporterne først kunne synge litt om «Rana på topp», før de fikk feire seieren sammen med spillerne.



Selv satte jeg kursen sørover igjen etter en finfin helg (tross en liten nedtur mellom 14 og 1445 lørdag), og oppdaget på veien at det eneste som er kjedeligere enn å kjøre Østerdalen er å kjøre Østerdalen i mørket.

mandag 2. september 2024

Surnadal - Rana 0-2

Søndag morgen pakket jeg etter å ha spist en solid egg og bacon-frokost et fryseskap i baksetet i bilen, og satte så kursen vestover fra Trondheim. Jeg tok en liten omvei, men svingte i god tid inn på industriområdet på Syltøran, og entret arenaen hvor det skulle spilles tredjedivisjonskamp mellom Surnadal og Rana.


Mens gjestene fra Helgeland har hatt som klar målsetting i år å gå for opprykk, så har det for de nyopprykkede fra indre Nordmøre vært en tung sesong hvor man sliter i bånn av tabellen. Det er såpass tett fra 9. til 13. plass at alt fortsatt er mulig, og det var nok bare de aller mest optimistiske av hjemmepatriotene som våget å håpe på en reprise av bortekampen på Mo før sommeren, da man faktisk klarte å ta med seg alle tre poengene hjem.

Før kampen startet fikk jeg hilst på lagleder og altmuligkvinne Heid, som på forhånd hadde skrudd opp forventningene rundt den lokale spesialiteten «bakels og græt» voldsomt. Jeg lot meg imponere av det flotte anlegget, hvor man foruten hovedarenaen hvor dagens kamp skulle spilles på naturgress også var en kunstgressbane, en fotballhall med 9-erbane og en mindre gressflate.

Da kampen kom i gang var det umiddelbart ikke så lett å se hvem som var bunnlaget og hvem som var topplaget. Surnadal mer eller mindre herjet med ranværingene innledningsvis, og de hvitkledde skal prise seg lykkelige for at de ikke var havnet under før ti minutter var spilt. Hjemmelaget hadde da blant annet levert et stolpetreff, og flere andre gode muligheter.

Når man er «underdog», så gjelds det å utnytte de mulighetene man får. Hvis man ikke klarer det, så blir det ofte veldig tungt, og det var nettopp det som skjedde for Surnadal i dag. Foran et publikum jeg talte til nærmere 200, men klubben selv har registrert til å være nærmere 250, så overtok etterhvert Rana mer og mer, og etter først å ha fått et mål annullert for offside, så vartet Shan Beyene opp med en nydelig lobb rett før det var spilt 17 minutter som gikk i mål, og dermed sto det 0-1.


Rana framsto nå som det topplaget de faktisk er, men klarte ikke å øke ledelsen noe, og mot slutten av omgangen arbeidet vertskapet seg inn i kampen igjen. Mens en publikummer stadig prøvde å få resten av stadion med på taktfaste «Surn'dal'n»-rop presset de blå fram en sjelden feil hos Ranas gode keeper, men de fikk ikke utnyttet denne. RFK leverte så også de et stolpeskudd, men da dommeren blåste pause sto det fortsatt 0-1.

I pausen fikk jeg først kjøpt meg noen lodd, før det var tid for å teste «Bakels og græt». «Bakels»-delen av denne lokale spesialiteten er en helt vanlig vaffel, mens «græt» er en slags smørgrøt som brukes som pålegg på vaffelen. Absolutt godt, men litt for laktoseholdig til at jeg tror det ville vært forsvarlig for meg å spise mer enn én før en lang kjøretur hjem.

Etter pause virket Rana bestemte på at dette skulle de ta, men flere mål lot vente lenge på seg. Det var først da det var et kvarter igjen den ene bortesupporteren kunne juble, og denne gangen til gangs. Han som hadde tatt turen med Havmann-skjerf på seg var nemlig faren til sunnmøringen Per-Kristian Helle Hildre, og hvem andre enn nettopp «PK» var det som satte inn 0-2.


Herfra og inn ble resten av kampen i stor grad en transportetappe. Surnadal skal ha for at de aldri ga opp, men virkelig nær kom de aldri. Rana prøvde på sin side å score målet de trengte for å gå forbi Nardo på målforskjell, men heller ikke de lyktes.

Det sto dermed 0-2 da kampen ble avsluttet, og mens Rana FK fikk tre poeng med seg i bagasjerommet på bussen nordover måtte Surnadal se at de ikke tok noe nytt skritt vekk fra tabellbunnen i kveld. Rana-spillerne valgte forresten å hylle sin ene bortesupporter med litt feiring sammen med ham før de forlot åstedet.


Jeg takket for meg, og forlot Surnadal, med snaue seks og en halv times kjøring i retning hovedstaden foran meg. Kjøreturen ble heldigvis ganske begivenhetsløs, og faktisk med unntak av en liten hamburger på Elverum også helt non-stop.