Lillestrøm - Tromsø 0-1

Etter oppvarmingskampen i Karlstad hoppet jeg i bilen og la ut på en relativt begivenhetsløs kjøretur vestover. Etter å ha kryssa grensa svingte jeg sørover mot Bjørkelangen, og kom litt etter å ha kryssa Fetsundbrua fram til min etterhvert ganske faste parkeringsplass i veikanten ved Skedsmohallen. Her ble dagens første faste føde inntatt før jeg dro på meg TIL-trøya og gikk til bortefeltet for å se eliteserieoppgjøret mellom Lillestrøm og Tromsø.

Vi hadde i dag fått selskap på bortefeltet av et par Djurgården-ultras som hadde tatt turen for å se hvordan vi gjør ting i Norge. En av dem fikk tildelt det store flagget jeg vanligvis trakterer, og jeg konkluderte raskt med at det han hadde i stamina og styrke manglet han til gjengjeld i teknikk. Etter flere ganger å nesten ha slått ned folk bak seg på tribuna var flagget så herpa at jeg innså at dette bare var å kassere etter kampen, og snart røk også flaggstanga, så da ble iallfall ikke flere folk slått ned.

Det var ellers ganske godt oppmøte på bortefeltet, og det gikk rykter om over 300 solgte billetter. Vi var en kjerne som prøvde å dra i gang synging, men det var tidvis en ganske tung affære, bortsett fra på de aller mest kjente heiaropene og -sangene.

Tidvis så det også ganske tungt ut for de rødhvite ute på den søkkvåte gressmatta, men heldigvis var forsvaret i strålende form og ryddet opp bak, så selv om ikke «Gutan» klarte å score, så gjorde heller ikke «Kanarifuglene» det. Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene tok pause og også våre såre halser fikk en liten hvil.

Etter pausen var det en del frustrerte bortesupportere å se, da det viste seg at kiosken under tribuna var utsolgt for spiselige greier. Soneleder (og OPO-trommis) Audun lovet å sjekke opp om det fantes mat andre steder, men snart hadde vi andre ting enn mat å tenke på. Fem minutter ut i omgangen ropte vi rasende mot dommeren som vi mente hadde gitt et innkast vi skulle hatt til motstanderne. Dette viste seg å ikke gjøre så mye, for like etterpå hadde Mai Traoré fått ballen og scoret! 0-1, og jubelen sto i taket (som i år var uten fuglereder).

Resten av kampen handla om å fortsette å støtte de rødhvite fra tribuneplass, og om jeg skal si det selv synes jeg vi gjorde en helt akseptabel jobb.

På overtid prøvde LSK som i fjor å sende opp keeperen, men denne gangen lot vi oss ikke lure, og da dommeren endelig blåste av ledet vi fortsatt, og hadde dermed satt ny klubbrekord med fem borteseire på rad!

Mens vi drev og pakka ned supporterutstyret dukka det plutselig opp en politimann foran bortefeltet. Det ble litt munnhuggeri, og siden jeg ikke sto helt nært vet jeg ikke nøyaktig hva som ble sagt, men visstnok skulle vi anmeldes for å ha klistret stickers rundt omkring. Jaja, politiet får nå bare holde på…

Jeg gikk tilbake til bilen, monterte et lite rødhvitt flagg i vinduet og kjørte gjennom Lillestrøm på vei hjem for å vise det fram, og jeg syns jeg så noen sure blikk her og der, noe som bare gjorde seieren og andreplassen på tabellen enda bedre.