Bodø/Glimt - Tromsø 0-2

Jeg hadde altså for tredje gang tatt turen til Aspmyra stadion. De to forrige besøkene her hadde endt 0-1 og 0-3, begge ganger mot betydelig svakere hjemmelag enn det som ventet nå. Trøsten var at også bortelaget var mye sterkere nå, så kanskje jeg kunne klare å opprettholde den sterke statistikken min? Etter oppvarmingskampen jeg hadde sett hadde jeg iallfall gått ned til sentrum og ble med på tidenes råeste TIL-corteo (Amedia +) opp mot stadion, hvor det altså skulle spilles eliteseriekamp mellom Bodø/Glimt og Tromsø.

Etter å ha gjennomført en legendarisk marsj inntok vi bortefeltet gjennom en patetisk underbemannet inngang. De som var der gjorde en god jobb, men å ha bare én billettscanner (som også er litt ustabil) på nær 400 mennesker som i stor grad kommer samtidig burde selv bodøværinger skjønne at er noe suboptimalt. Vel, inn kom vi iallfall til slutt, og vi fikk hengt opp bannere, viftet med flagg, og samtidig gjort klart til tifo.

Og FOR en tifo det ble. For første gang hadde tifo-gruppa i Forza Tromsø klargjort en totrinnstifo, og etter først å ha holdt opp en svær OH som dekket hele feltet med klar beskjed om hva vi syntes om spillere som synes det er greit å flytte 33 mil sørvestover fra Nordens Paris…

Foto: Øyvind Restad

… ble feltet farget rødt og hvitt med bånd, flagg og røyk. Helt nydelig å se på om jeg skal si det selv!

Foto: Raymond Alstad

Selve kampen er det vel ikke allverden å si om som ikke alt er sagt. Anført av capoer i storform sang vi fra tribuna Gutan framover, og i det 21. minutt ble anstrengelsene våre belønnet. Bodø-keeperen måtte gi en retur, som Jakob Napoleon Romsaas på fremragende vis hamret i mål. Tenk at i vinter var jeg sikker på at overgangen var avlyst og at han neppe kom til å spille mer i år! Nå hadde han tatt oss opp i ledelsen 0-1 her!

Nesten på gråten av glede fortsatte vi å synge, flagge, vifte med skjerf og gjøre hva vi ellers fant nødvendig, og til vår store glede innså vaktene at i den varme nordlandske sommerdagen var det høyst påkrevd å distribuere vann oppover feltet skulle det ikke bli behov for medisinsk evakuering av dehydrerte supportere. Tross at ambulansehelikopteret som passerte over stadion like før avspark var rødt og hvitt var nok dette noe ingen ønsket.

0-1 sto seg til pause, og etter et lite kvarters hvile var det igjen bare å gjøre seg klar til innsats. De gule i andre enden av stadion viste frem et patetisk banner, mens TIL-spillerne heller gjorde det de gjør best: Spilte fotball.

Da de gule fikk sin første corner i andre omgang haglet det plutselig slanger mot dem, noe vaktene virket under middels imponerte over. Noen vil kanskje beskylde oss for å ha stjålet dette stuntet fra Vikings supportere, men når sant skal sies kom det faktisk en tweet tidligere i sommer hvor vi ble tilbudt å arve deres slangesamling, så da må det vel kunne sies at det var godkjent at vi koperte dem her!

Uansett, etter et drøyt kvarter kom endelig det forløsende målet da nok en Oslo-gutt, Yaw Paintsil kunne smelle ballen i mål etter et nydelig innlegg. Vi ledet 0-2!

Skulle det faktisk gå denne gangen, etter to sure tap i henholdsvis serie og cup tidligere i år? Det ble tydelig at spillerne var minst like gira på at dette skulle gå som det vi på tribuna var, og da Kent-Are Antonsen barket sammen med en danske ble jeg nesten litt overraska over at dommeren nøyde seg med å bare dele ut gult kort til de to, da det så veldig ut som om en god del flere på begge lag hadde vært mer enn bare litt involvert i de påfølgende tumultene.

TIL har ofte med ulik grad av rettmessighet blitt beskyldt for å være i overkant kyniske når det gjelder drøying av tid når de leder. Slike beskyldninger tror jeg ikke det kommer denne gangen. De krampetilfellene som kom så faktisk reelle ut, og noen av dem medførte til og med bytter.

Tross tomålsledelsen var nervøsiteten fortsatt skyhøy her lengst nordøst på Aspmyra. Nervøsiteten ble ikke mindre da noen plutselig noe prematurt begynte å sende opp fyrverkeri fra gata bak tribuna. Skulle de jinxe seieren?

Det ble annonsert fem minutter overtid. Mer enn nok til å score to mål, men da jeg så gulkledde tilskuere strømme ut av stadion lenge før dommeren hadde blåst skjønte jeg at dette kunne gå. Vi skulle nok en gang tre poeng på Aspmyra. Statistikken min ville holde!

Foto: Martin Nilsen

Da dommeren for siste gang blåste i fløya sto det fortsatt 0-2, og vi fikk noen helt ville jubelscener. Jeg vil si det hele toppet seg da tidligere nevnte Antonsen tok et svært rødhvitt flagg med seg, og sammen med sin lille arving marsjerte ut mot midtbanen og symbolsk plantet flagget i midtsirkelen, mens jeg så vaktene i motsatt ende hadde sin fulle hyre med å holde noen som sikkert selv synes de er voldsomt tøffe fra å storme banen i sinne.

Tabellen kan si hva den vil, i dag ble det nok en gang bevist at Nord-Norge er rødt og hvitt, og jeg kunne glad sette kursen hjemover, med en liten pitstop på Tverlandet for å slippe av en stakkars Glimt-supporter jeg hadde lovet skyss hjem.

Også turen sørover forløp greit, uten andre hendelser å melde om enn at minst en fugl dessverre begikk selvmord ved å fly ut rett foran bilen :(