Viser innlegg med etiketten treningskamp. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten treningskamp. Vis alle innlegg

lørdag 3. oktober 2026

Tromsø - Aalesund 3-1

Da den lange landslagspausen i månedsskiftet september-oktober ble annonsert øynet jeg håp for en treningskamp for «Gutan» på Østlandet, og noen uker i forveien var det blitt varslet at det kom til å bli en kamp på Grefsen stadion. Jeg hoppet derfor lørdag formiddag i bilen og satte kursen hit, for å se treningskamp mellom TIL og eliteseriekollega Aalesund.


Dette var jo et stadion jeg har besøkt mange ganger før, men det var faktisk første gang jeg skulle se Tromsø i aksjon her. Det ble dermed mitt 44. stadion med de rødhvite. Forza Tromsø-senior-kollega Per Steinar var også på plass med kamera og fotovest, og inn mot avspark kom det også sigende til noen fler Tromsø-supportere som tok plass sammen med Vetle Skjærviks far som hadde vært førstemann som inntok tribuna.

Da kampen kom i gang ble det snart klart at det var Tromsø som kjemper i toppen av tabellen mens AaFK befinner seg i motsatt ende, og det var på ingen måte ufortjent da laget fra nord satte inn 1-0 i det åttende spilleminutt.


Ikke lenge etter lå ballen på ny i nettet bak de for anledningen sortkleddes keeper, men denne gangen ble scoringen annullert for en offside. Med 18:10 på min stoppeklokke (Stadionuret hadde blitt startet noen sekunder for sent) lyktes derimot Sander Innvær med å få sendt avgårde et skudd jeg objektivt sett mener sunnmøringenes målvakt burde klart å gjøre en bedre innsats for å stoppe, men jeg som TIL-supporter selvsagt er svært glad endte med at ballen trillet i mål til 2-0.


Knappe fem minutter senere fikk AaFK uttelling på et av sine sjeldne besøk foran Jakob Rønning Haugaard i TIL-målet. Ballen ble klemt inn til 2-1, og vi hørte på applausen at det også var noen supportere av Aalesund på plass.

2-1 sto seg til pause, selv om TIL fikk ballen i mål enda en gang (og igjen ble avvinket for offside), og mens spillere og støtteapparat forsvant ned i garderoben under klubbhuset til Kjelsås trakk jeg opp på tribuna og plasserte meg sammen med mine medsupportere. Her var det riktig så god stemning og alt fra dommerrapporter i Oslos åttendedivisjon til innvandringsfiendtlige tsjekkiske ultras ble ivrig diskutert.


Diskusjonene fortsatte inn i andre omgang, hvor kampbildet ute på kunstgresset på «Oslos tak» forandret seg lite tross at det ble gjort haugevis av bytter. Tenningsnivået hadde vært forbausende høyt til at det bare var en treningskamp, og dette fortsatte etter hvilen, så dommeren etter hvert måtte dele ut noen gule kort. Det hele toppet seg nok rundt tolv minutter før full tid, da en av TILs svensker måtte tåle å høre noen ufinheter fra AaFK-benken etter en takling han nok skal prise seg lykkelig for at ikke medførte rødt kort.


Jeg så egentlig for meg at Aalesund skulle få en heldig utligning helt på tampen, men i stedet ble han som knappe ti minutter tidligere ikke hadde blitt utvist nå felt innenfor sekstenmeteren. Dommeren pekte på straffemerket, og Vegard Erlien fikk æren av å hamre inn 3-1.


Dette ble kampens siste scoring, og kampen endte dermed med en velfortjent TIL-seier som Jørgen Vik og vi andre kunne juble over. Et seriøst skår i gleden kom dog like etter kampen var over, da Mathias Tønnesen som var tilbake etter skade plutselig la seg ned under nedjogginga etter kamp. Etter å ha ligget nede en stund haltet han seg med store smerter mot garderoben. Alt tyder på at strekkskaden hadde blitt slått opp, og at det kan bli nye uker på sidelinja for forsvarsspilleren.


Det var i ferd med å begynne å regne, så jeg satte kursen hjemover, hvor resten av ettermiddagen ble brukt til å følge med på Direktesports sendinger fra ymse kamper i ymse divisjoner.

søndag 2. august 2026

FC Trelleborg - Uppåkra IF 1-1

Etter en alt for kort natt ombord på MF Varsovia kom jeg rundt halv sju i land i Ystad, lengst sør i Sverige. Jeg hadde egentlig planlagt å se en kamp her klokka ett, men innså at jeg ville gjøre meg selv en stor tjeneste med å istedet dra litt vestover på en tolvkamp. Jeg fant derfor fram til et helt strålende frokoststed på halvveien, og satte så kursen inn mot Trelleborg og lokaliserte banen hvor det skulle spilles treningskamp mellom de to division 4-klubbene FC Trelleborg og Uppåkra IF.


Jeg lot meg fortelle at begge klubbene kjemper om opprykk fra hver sin avdeling i den skånske nivå 6-fotballen, og det passet dem derfor finfint å møtes for å få kvalifisert motstand i oppkjøringa mot høstsesongen. Banen var en fin gressmatte ved et lite garderobebygg (Bortegarderoben var i en brakkerigg like ved), og i tillegg var det også en kunstgressbane like bakom. Hovedattraksjonen på anlegget var likevel rugby-stadionet til Pingvin Rugby Club, som 11 ganger har blitt svenske mestre i Rugby union, og hadde en imponerende tribune ved siden av banen rett bak benkene som utgjorde publikumsfasilitetene på fotballbanen.


Innledningsvis var det vertskapet som så friskest ut, og Uppåkra-målvakten måtte flere ganger sørge for at laget hans ikke havna under. De største sjansene til bortelaget kom på dødballer, og da var det jo typisk at når 0-1 kom i det 24. spilleminutt, så var det som resultat av et frispark hvor keeper måtte gi en retur.


Flere scoringer fikk vi ikke i første omgang, men det var klart at iallfall FCT planla å gjøre mange endringer i pausen, for litt før halvtid gikk en fra trenerteamet bort til de fem-seks som var i oppvarming med en tykk bunke papirer han begynte å gå gjennom sammen med dem for å avklare arbeidsoppgavene som ventet når de kom inn.


Da det ble pause tuslet jeg bort mot bilen og hentet meg en boks brus, og jeg rakk bare akkurat tilbake før dommeren kalte lagene tilbake på banen. Kort pause er det ikke så ofte jeg opplever i Sverige, men i dag passet det finfint, ettersom det svale skydekket som hadde ligget over Skåne hele morgenen og formiddagen nå var i ferd med å bryte opp og bringe temperaturen til værs.

Det var ikke bare lufttemperaturen som steg utover i kampen, flere av spillerne og trenerne hisset seg tidvis svært mye opp, men dommeren klarte på en god måte å forhindre at det tok helt av. Noen alvorsprater uten gule kort ble det, og da Trelleborg-laget utlignet til 1-1 med 66:20 på min stoppeklokka ble det også nødvendig med et kort til en av motstanderne som mente det skulle vært dømt frispark i forkant.


1-1 var kanskje kampen sett under ett ikke et helt feil resultat. Jeg syntes muligens hjemmelaget hadde virket litt skumlere offensivt enn sine gjester, men til gjengjeld hadde Uppåkras forsvar virket dønn solide. Det ble heller ikke flere mål, så kampen endte 1-1, og begge lag har forhåpentligvis fått noen svar foran en spennende opprykksstrid i høst.

Jeg fant tilbake til bilen, og satte kursen nordøstover mot Hässleholm, hvor nok en kamp ventet på meg.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

fredag 31. juli 2026

FSV Traktor Kemnitz - SV Kandelin 2-6

Etter den skuffende opplevelsen torsdag våknet jeg klar for nye eventyr fredag morgen. Kursen ble satt nordover, og etter litt feilnavigering og noen utrolig festlige småveier kom jeg ved Cottbus endelig ut på motorvei igjen. Ferden fortsatte forbi Berlin, og videre nordover mot Østersjøens bredder, og etter et lite pitstop for en høyindustriell hamburger kom jeg til slutt fram til åstedet for treningskampen mellom de to Kreisliga (som i Mecklenburg-Vorpommern er nivå 10 i fotballpyramiden) -lagene Traktor Kemnitz og Kandelin.


Kemnitz med K er altså en knøttliten landsby helt nord i Tyskland, ikke langt unna Greifswald (som jeg jo så på bortebane for et par år siden), og må ikke forveksles med noe mer kjente Chemnitz med Ch som ligger lengst sør i det gamle DDR. Området var for øvrig tungt preget av Hansa Rostock-fans, og jeg så tagginger, klistremerker og andre tegn på at FC Hansa «rulet» her i området omtrent overalt, og også noen av de rundt nitti frammøtte her hadde tatoveringer som hyllet klubben.

Klubbens anlegg lå fint til i landsbyen, og det var også en litt mindre bane rett bak den det skulle spilles kamp på, samt en liten scene på området bak det ene målet, så man kunne tydeligvis også arrangere festligheter her.

Hjemmelaget kom best i gang, men scoringene lot vente på seg. Jeg syntes de blåkledde virket å ha full styring, og det var også lett å høre, selv for meg som ikke kan tysk, at gjestenes trener ikke var spesielt fornøyd med det som ble prestert ute på gresset. Vi hadde akkurat passert halvspilt omgang da 1-0 kom, og knappe fem minutter senere kunne Traktor-supporterne (I velkdig mye av klubbprofileringa fremstår de for øvrig bare som FSV Kemnitz, uten traktoren) på nytt juble, etter at et innlegg som jeg mistenker at for han som slo det føltes å ta uendelig lang tid med å nå fram foran mål ble dyttet i mål til 2-0.


Dette var forresten tydeligvis det som trengtes for at gjestene fra Kandelin, en annen liten landsby litt lenger vest skulle våkne, og bare halvanna minutt senere sto det 2-1. Etter dette jevnet spillet seg mye mer ut, men da bortelaget utlignet til 2-2 i det 39. spilleminutt kom det litt overraskende på fler enn bare Kemnitz-keeperen.


Vi hadde akkurat gått inn i tilleggstiden før pause da gjestene fikk frispark, og dette ble perfekt slått i krysset. Keeperen burde muligens klart å dytte den over tverrliggeren, men det gjorde han ikke, og dermed sto det 2-3 da lagene fikk en liten hvil.



Jeg angret bittert på at jeg hadde spist rett før kampen, for her ble det grillet både bratwurst, leberkäse og frikadellen på kullgrillen. I stedet for å spise trakk jeg meg tilbake til et nokså spartansk avtrede for et høyst nødvendig ærende jeg mistenker at gårdagens nattmat-kebab sto bak, men etterpå sørget jeg for å få kjøpt meg en kopp i kiosken (som var en luke i siden av en gammel campingvogn) som en suvenir herfra. Jeg slo også av noen ord med en av de lokale som kunne litt engelsk, og han var veldig fornøyd med å ha fått klarhet i hvorfor i alle dager det sto en norskregistrert bil på parkeringsplassen!

Da andre omgang startet var klokka blitt litt over det den burde vært, og jeg gjorde den groundhoppingsmessig tøffe avgjørelsen om å bestemme meg for å dra med omlag tjue minutter igjen å spille, altså ca klokka 2000. Jeg hadde rundt 75 minutters kjøring til fergekaia i polske Swinoujscie (Eller Swinemünde om du foretrekker tysk), og det var anbefalt å være på plass så tidlig som mulig etter 2030, og absolutt siste frist var 2200.

Før jeg dro fikk jeg se Kandelin overta helt ute på gressmatta, og ca (stoppeklokka mi var ikke helt ajour) i det 62. spilleminutt kom 2-4 som resultat av et nydelig angrep. Kemnitz fikk like etter muligheten til å redusere, da det ble dømt straffe, men denne ble dessverre blåst over målet.


Noe av det aller siste jeg fikk se var at rett før jeg skulle dra ble etterdønningene etter en corner satt i mål til 2-5, samtidig som vertskapets målvakt pådro seg en skade og måtte byttes ut.


Jeg hoppet i bilen, og satte kursen mot polskegrensa, og på veien oppdaget jeg at det hadde vært et lykketreff av de sjeldne at jeg startet da jeg gjorde. På veien måtte jeg krysse en bro over sundet mellom fastlandet og øya Usedom, og mens jeg kjørte over så jeg at mannskaper drev og forberedte åpning av denne for å slippe båttrafikk gjennom. Hadde jeg kommet 5 minutter senere hadde jeg sannsynligvis måttet vente en god stund før jeg slapp over, og da jeg kom fram til fergekaia innså jeg at dette ville ha medført en stressfaktor jeg på ingen måte var klar for. Fergekøen i Swinoujscie var helt horribelt dårlig organisert, og at vi la fra kai bare ti minutter senere enn annonsert tid anser jeg som et mirakel!

Etter å ha funnet fram til plassen min fant jeg ut at kampen jeg hadde forlatt hadde endt 2-6, etter at Kandelin hadde scoret nok et mål i sluttminuttene. Hvilestolen jeg hadde kjøpt var ikke akkurat på høyde med dem som er på norske nattog, men jeg fikk da noen timer søvn på vei mot Ystad i Skåne, så jeg kan gjennomføre også lørdagens planer.

onsdag 29. juli 2026

SV Blau-Weiß Dahlewitz - SG Wacker Motzen 2-2

Etter å ha kjørt fra Danmark til Tyskland kom jeg perfekt timet like etter innsjekk hadde åpnet fram til hotellet, inntok rommet og slappet av litt før jeg dro ut på jakt etter mat. Fant en passe liten knusper grill-haxe på en utrolig lokal restaurant, før jeg satte kursen videre mot kveldens hovedmål. Etter å ha tråkla meg et lite kvarter på småveier kom jeg til den lille forstaden Dahlewitz, og fant fram til fotballbanen hvor det skulle spilles treningskamp mellom Blau-Weiß Dahlewitz og Wacker Motzen.


Hjemmelaget spiller til vanlig på nivå 8 i seriesystemet, Landesklasse, mens gjestene holder til i divisjonen under, Kreisoberliga. Det var frivillig inngang for å dekke dommerutgiftene, og siden jeg bare hadde en tjue-euroseddel på meg var jeg veldig glad de hadde rikelig med vekslepenger så jeg fikk betalt en passende sum før jeg gikk inn og tok anlegget i nærmere øyseyn. En riktig så fin (men muligens noe langhåret) gressbane var banen hvor det skulle spilles kamp nå, men de blåhvite hadde også en finfin kunstgressbane jeg tipper de er svært glade for vinterstid.

Da avsparktiden var kommet sto fortsatt aktørene klare for innmarsj, men vi var ikke mer enn 3-4 minutter forsinket da der schiedsrichter kunne blåse i fløyta og kampen startet. Tross at det var gjestene som spilte på det laveste nivået var det de som kom best i gang, og vi rundt hundre som var på plass fikk se det meste av spillet foregå foran Blau-Weiß' mål.

Målsjanser fikk vi derimot ikke se mange av, men vi var nesten kommet dit at dersom dette var VM ville det blitt drikkepause da laget fra Motzen, halvanna mil sørover, overlistet hjemmelagets forsvar og satte inn 0-1 til stor jubel fra de medbragte supporterne.


Fire minutter senere kom også 0-2, og jubelropene runget nok en gang ut over banen. Skulle det virkelig gå helt på trynet for vertskapet i kveld? Resten av omgangen fortsatte gjestene å se sterkest ut, men det haglet ikke på noen måte med målsjanser, og det var for så vidt greit med en tomålsledelse da dommeren blåste for pause.

Jeg benyttet hvilen til å skaffe meg et glass Fanta i stadionpuben som selvsagt var åpen selv om det bare var treningskamp. Jeg vurderte å ta en pølse også, men fant ut at svinekjøttet jeg alt hadde spist fikk være nok mat for i dag. Etter et lite kvarter kom vi i gang igjen, og nå så de blåhvite langt mer med på notene ut enn de hadde vært i første omgang.

Målsjansene lot dog vente på seg, og hadde det ikke alt kommet to mål ville jeg begynt å bli alvorlig bekymret for om det skulle bli et målløst oppgjør. Begge lag gjorde flere bytter utover i omgangen, og om det var dette som gjorde at Dahlewitz begynte å produsere noen sjanser vet jeg ikke, men etter det jeg tror må ha vært knappe tjue minutter inn i omgangen (Både stadionuret og min egen tidtaking hadde fått et lite sammenbrudd) ble ballen vippet over keeper og i mål til 1-2, og nytt liv i kampen.


De neste som fikk ballen i mål var Wacker Motzen, men dessverre for de for anledningen rødkledte hadde AD2 hevet flagget og markerte offside. Dette så riktig vurdert ut, og det kom få eller ingen protester.

Fornøyde med å ha sluppet unna med skrekken fortsatte hjemmelaget å male på, og drøye ti minutter før full tid kunne de juble for å ha utlignet til 2-2. Feire scoring gjorde også de frammøtte politifolkene, som fyrte i gang både blålys og sirene på politibilen!


Begge lag var veldig lystne på et vinnermål, men flere scoringer fikk vi ikke denne tirsdagskvelden. Da kampen var over sto det fortsatt 2-2, og begge lag kunne sikkert si seg fornøyde med iallfall deler av det de hadde prestert nå litt før sesongen 2026-27 tar til for alvor.


Jeg forlot raskt stadion som etter solnedgang hadde blitt invadert av ymse insekter, og fant via en tur på butikken tilbake til hotellet mitt, hvor jeg skulle samle krefter til nye eventyr dagen etter.

søndag 26. juli 2026

Skövde AIK - FBK Karlstad 3-0

Etter at jeg hadde kommet meg sørover fra to uker nordpå var ikke veien lang over grensa igjen for å se mer fotball. Etter at kampen jeg hadde vurdert å se fredag ble flytta til torsdag slapp jeg å ta stilling til om jeg skulle legge inn en overnatting, og satte derfor kursen sørover lørdag morgen, og etter en kjapp pitstop på Torp kjøpesenter i Uddevalla (hvor taket hadde falt ned!) kom jeg et kvarter før avspark fram til den idylliske gressbanen på øya Torsö i Vänern, hvor de to nivå 3-klubbene Skövde AIK og FBK Karlstad skulle møtes til treningskamp.


Øya, som har fastlandsforbindelse med ei bru hadde opprinnelig vært to øyer, men alt på 1800-tallet vokste disse gjennom utfyllinger og bygging av diker sammen til det som er sjøen Vänerns største øy, og sentrum i Mariestad-skjærgården. Skövde hadde hatt en liten treningsleir her nå før sesongen starter opp igjen etter sommeren, og det var i den anledning de hadde fått besøk fra andre siden av den store sjøen for å få litt kamptrening også.

I første omgang var det gjestene fra Värmland som så klart sterkest ut, og de produserte en rekke store sjanser, og det hele toppet seg da ballen smalt i tverrliggeren bak SAIK-keeperen. I mål ville dog ikke ballen, og det var nok en frustrert gjeng som gikk i garderoben med 0-0 på scoringstavla da dommeren blåste for pause.

I pausen gikk en så stor andel av de litt over hundre frammøtte til kiosken at jeg selv ga opp å prøve å skaffe meg en is. Med det været som var var det strengt tatt heller ikke noe stort tap, men siden de faktisk tok kort i kiosken hadde jeg veldig lyst å handle der bare av prinsipp.

Begge lag gjorde en rekke bytter i pausen, og for vertskapet ga dette nesten umiddelbar uttelling. Jeg hadde som vanlig filmet stort sett alle dødballene i kampen, men da Skövde et lite minutt etter hvilen slo ballen inn i feltet og den endte med å bli nikket i mål hadde jeg selvsagt ikke oppe mobilen. Uansett sto det nå 1-0 med 46:05 på klokka.


Ti minutter senere scoret rødtrøyene (Begge lagene er egentlig rødtrøyer, men FBK stilte i sine hvite bortedrakter) på ny, og med 2-0 følte noen av de frammøtte fra «SAIKOS» at det var på sin plass med litt synging.

I det 71. minutt var det igjen tid for scoring, og nok en gang var det Skövde AIK og deres supportere som kunne juble. Ballen hadde etter et langt innkast hoppet litt fram og tilbake i feltet før den fant en spiller drøyt femogtjue meter unna mål som fyrte løs. Skuddet passerte alt og alle, og dermed sto det 3-0!


FBK-spillerne var nok litt frustrerte nå, spesielt når de tenkte tilbake på alle sjansene de hadde misbrukt i første omgang. Mot slutten av kampen fikk de også noen muligheter til å pynte på resultatet, men håpet om mål sank i takt med at mengden regn tiltok, så da dommeren blåste av kampen sto det fortsatt 3-0, og jeg hastet mot bilen og satte kursen hjemover igjen.

onsdag 22. juli 2026

Hemmingsmarks IF - Lyngen/Karnes 4-2

Under en av mine gjennomganger av sommerens treningskamper i Sverige for å registrere disse i Futbology-appen hadde jeg funnet en spennende destinasjon nord i landet som absolutt var oppnåelig som en roadtrip. Jeg hadde derfor avtalt med RBK- og Glimt-supporterne Erlend og Sebastian (En av hver, ingen av dem holder med begge de nevnte klubbene) at jeg skulle plukke dem opp, og etter 6 begivenhetsløse timer på veien ankom vi Piteå hvor vi skaffet oss et bedre måltid før vi satte kursen ut mot den lille bygda Hemmingsmark hvor det var avtalt treningskamp mellom bygdas eget lag og det gamle storlaget Lyngen/Karnes fra Troms i Norge som hadde gjennomført en liten treningsleir i et noe bedre klima enn hva Nord-Norge hadde vært belemret med i år.


Det som møtte oss i Hemmingsmark var et nydelig anlegg hvor det i tillegg til selve gressbanen hvor kampen skulle spilles også lå ett gressfelt til i full 11er-størrelse, en liten gressbane, tribune mot hovedbanen, og ikke minst klubbhus med garderobe og det som så ut til å være selskapslokaler. Her på «Hifton» som anlegget kalles (Tidligere kjent som Kullvallen) lå alt til rette for en flott opplevelse både for kampens aktører, og for oss som skulle se på.

Etter en litt haltende hilseseremoni (Kulturforskjellene mellom norsk og svensk breddefotball ble blant annet synlige gjennom at mens bortelaget stilte seg opp alle mann for å hilse på dommerne og motstanderne kom først bare kapteinen fra HIF, men etter hvert kom alle seg på plass også der) var det klart for avspark. På den helt nydelige tribuna krydde det av norsktalende, så det var tydelig at L/Ks treningsleir var godt besøkt også av familiemedlemmer av spillerne.


Ute på gressmatta startet gjestene fra Norge godt, men snart overtok Hemmingsmark mer, og det var absolutt ikke ufortjent da et nydelig skudd gikk i mål til 1-0 etter drøye fire minutters spill.


Hjemmelaget fortsatte å se sterke ut litt til, men så kom lyngsværingene mer inn i det igjen, og rett før kvarteret var spilt kom utligningen til 1-1, noe som innledet en god periode også for de for rødkledde. Min mistanke om at en overvekt av de rundt 100 frammøtte var bortesupportere ble for øvrig grundig bekreftet da scoringen kom, for jubelnivået var svært høyt etter målet.

Det eneste av betydning som skjedde resten av første omgang var at en av de tilreisende måtte ut med en skade som forhåpentligvis ikke er alvorlig. Det sto dermed fortsatt 1-1 da lagene gikk til pause. I kioskbua var det yrende aktivitet, og min medreisende Erlend kunne etter et besøk der sette sitt godkjentstempel på kaffen som ble servert.

Etter pause fortsatte kampen lenge uten de helt store hendelsene, sett bort fra at Hemmingsmark fikk ballen i mål etter en corner. AD markerte helt riktig for offside, og dermed ble ikke scoringen tellende.


Da vi nærmet oss at det bare gjensto et kvarter av kampen løsnet det så grundig, og vi fikk en liten ketsjup-effekt ute på gressmatta. Etter et langt innkast kom 2-1 med 71:20 på klokka, før bortelaget igjen slo tilbake og gjorde 2-2 i det 76. spilleminutt. Det gikk etter dette ganske nøyaktig 3 minutter før vertskapet igjen hadde tatt ledelsen, og det sto 3-2.


L/K presset nå voldsomt på for igjen å utligne, men motstanden ble for tøff, og i det stadionuret passerte 89 spilte minutter gikk ballen på ny i mål for HIF, nok en gang som følge av et langt innkast. 4-2, og spikeren i kista for spenningen i kampen.


Det ble spilt et lite minutt med overtid, men da kampen ble blåst av sto det fortsatt 4-2, og mens spillere og dommere takket hverandre for kampen fant jeg og mine kumpaner raskt tilbake til bilen og tok fatt på den lange ferden tilbake til Helgeland etter en flott groundhopping-tur til vårt naboland. Senga hjemme hos opphavet ble til slutt inntatt litt etter to på natta, omtrent 19 timer etter jeg forlot den.

søndag 28. juni 2026

Fredrikstad - Elfsborg 0-0

Vi er inne i en periode da det hagler med treningskamper for lagene i toppfotballen både i Norge og i Sverige, og da jeg fant ut at Elfsborg skulle til Østfold og spille kamp var det et enkelt valg å ta groundhoppingfri og heller holde det litt kortreist denne søndagen. Etter en drøy time på veien parkerte jeg i kjelleren under stadion, og gikk mot inngangen til stadion hvor det altså skulle være treningskamp mellom Fredrikstad og Elfsborg.


Før jeg entret trappene fant jeg en gulkledd gjeng kjentfolk som hadde tatt turen oppover fra Borås, og sammen fant vi oss en kurant plass på tribuna for å etablere et lite bortefelt. Det kom også noen fler, så tilsammen var vi rundt ti stykker som sto og sang «Elfsborg, Elfsborg, Elfsborg Elfsborg Elfsborg, Elfsborg, Elfsborg, å vi älskar IFE» da spillerne inntok banen.


Så til selve kampen. Hva skal jeg si? Det skjedde omtrent ingenting. Di gule kom til et treff i tverrliggeren, og han som sto i mål i andre omgang holdt på å gi bort et gratismål men reddet seg inn i siste liten. Etter en liten sluttspurt på overtid endte det likevel med null mål til hvert av lagene, og spillerne kom bort og takket oss for støtten.


Får håpe ting blir bedre når jeg skal til Borås og se laget på hjemmebane når alvoret i Allsvenskan tar til igjen neste helg.