Junkeren - Kvik Halden 3-3

Siden det var over 11 år siden sist jeg hadde vært på kamp i Nordlandshallen var jeg svært fornøyd med at det bød seg en mulighet for en ny visitt hit da jeg uansett skulle til Bodø for å se «Slaget om Nord-Norge». Etter en begivenhetsløs kjøretur fra Nordsjona til fylkeshovedstaden (11 mil i luftlinje, 27 mil langs veien) parkerte jeg ved Bankgata skole, spaserte ned og hilste på mine medsupportere som var samlet på pub i Glasshuset før jeg kjøpte en hamburger og tok taxi til åstedet for dagens andredivisjonskamp mellom Junkeren og Kvik Halden.

Junkeren så jeg sist på bortebane mot Stålkameratene for nesten nøyaktig fem år siden, mens de tilreisende østfoldingene hadde jeg sett bli massakrert av en gjeng svensker bare to uker tidligere. Jeg var derfor ganske spent på hvordan dagens oppgjør ville se ut.

Før avspark hadde André dukket opp, etter å ha kjørt sammen med barna på ferie nordpå for å følge laget sitt på bortebane. Nydelig engasjement, og flere flagg ble pakket opp og flittig brukt. Innimellom kom det også tilløp til sang fra det lille bortefeltet, mens det store flertall av de rundt hundre frammøtte forholdt seg ganske rolige.

Innledningsvis virket Junkeren ganske sterke, men etter 11 minutters spill var det de tilreisende som kunne juble for å ha tatt ledelsen 0-1, etter at et skudd kom litt ut av det blå og overrumplet hjemmelagets keeper.

Hjemmelaget var rystet, men ikke utslått, og i det 20. minutt utlignet de til 1-1 etter et nydelig angrep.

Bare fire minutter senere kunne de blå virkelig slippe jubelen løs. Målmaskinen Oscar Kapskarmo fikk lade kanonen og fyrte av et skudd som snek seg over Kvik Haldens keeper og i mål til 2-1.

Resten av omgangen svingte spillet fram og tilbake, helt til det like før pause skjedde noe mystisk foran Junkeren-målet som jeg fra min posisjon ikke helt så hva var. Heller ikke de syngende haldenserne så det, men plutselig så vi at Kvik Haldens spillere jublet, og dommeren pekte mot midtsirkelen. Det hadde blitt utlignet til 2-2!

2-2 sto seg til pause, og jeg tok en tur opp på tribuna der jeg møtte Ingar som i likhet med meg hadde valgt seg denne kampen som oppvarming til kveldens storoppgjør, og etter et kvarter med hyggelig passiar ønsket vi hverandre alt vondt før vi skilte lag.

Andre omgang ble aldri noe fyrverkeri, alt etter en times spill virka det som om Junkeren prøvde å drøye tida tross at det bare lå an til et uavgjort resultat, og da de etter 67 minutter tok ledelsen 3-2 (nok en gang etter et nydelig angrep) virket det resten av kampen som om tida rett og slett ikke kunne gå fort nok for bodøværingene.

Dette medvirket nok i stor grad til at Kvik Halden overtok kampen mer og mer, men fortsatt ledet hjemmelaget da vi passerte nitti minutter. Ett minutt inn i overtiden kunne dog haldenserne juble. 3-3 ble satt inn og det var virkelig håp om poeng.

Da kampen etter ytterligere noen minutter ble blåst av sto det fortsatt 3-3, og mellomfornøyde spillere på begge lag kunne takke hverandre for kampen. Haldenserne kom bort og takket sine tre tilreisende supportere for støtten, og de yngste av dem fikk hver sin svette bortetrøye. Flott gest!

Jeg klarte å haie meg skyss bort til bilen min som sto et lite stykke unne, og strenet derfra ned mot sentrum igjen for å bli med på tidenes TIL-corteo før kampen som hadde bragt meg til Bodø i dag.

Flere bilder fra Nordlandshallen kan du se på Google photos.