Bodø/Glimt - Tromsø 4-0

Fotballens nasjonaldag er sekstende mai, så med ei langhelg i vente hoppet jeg etter jobb på et tog til Gardermoen og landet en knapp time før avspark på flyplassen det skal brukes milliarder på å flytte 150 meter. Her dukket etterhvert min korpskompis Kåre med familie opp, og etter at de hadde lastet ut sin bagasje lastet de inn meg og vi fant en passende parkeringsplass ikke langt fra stadion, hvor det var klart for eliteseriekamp mellom Bodø/Glimt og Tromsø.

Da jeg entret arenaen var det alt full kok på bortefeltet, men jeg kom meg til en sentral plassering, hvor jeg kjapt fikk utdelt et flagg det skulle viftes med. Da spillerne entret kunstgressmatta ble det dratt opp en strålende tifo med en 1945-inspirert melding til enkelte av de gule.

Foto: Kristian Müller

Da kampen kom i gang var plutselig plasseringa av meg og flagget mitt ikke god nok for vaktene, men etter at Kato hadde diskutert både med de lokale og våre medbragte vakter innså de at kravet om at jeg skulle flytte meg var idiotisk, så jeg kunne fortsette å stå der og veive. Etter ei stund måtte også den vakta som sto rett foran meg flytte seg av hensyn til TV, og da ble faktisk flaggforholdene enda bedre.

Dessverre var det nok en gang oss på bortefeltet som skulle vise seg å stå for dagens beste rødhvite prestasjon. Hjemmelaget scoret to kjappe mål midt i første omgang, og det haglet rotter mot de gule. TIL klarte likevel aldri å komme tilbake i kampen.

Det sto dermed 2-0 til pause, og vi fikk en ny runde med rødhvit tifo, før kampen fortsatte mye i samme spor som i første omgang. Bodøværingene scoret to mål til, og spesielt etter det første av disse lot jeg meg sjokkere av at dommerne tilsynelatende godtar hva som helst av provokasjoner fra spillerne mot motstandernes supportere uten at det deles ut gule kort. Ellers er det verdt å nevne at det ble sunget en liten ad hoc «De som vet de vet»-sang i retning et tidligere Forza Tromsø-medlem da han ble byttet inn for vertskapet.

Kampen endte 4-0, og mens hjemmelaget feiret var det en alvorstynget gjeng som samlet seg i østenden av stadion for å takke oss supportere for støtten, og som jeg sa til sportssjef Lars-Petter: Det har brent ei stund, men nå har det begynt å brenne på dass, og det er ingen god følelse for da svir det i ræva!

Kåre hadde underveis i kampen måttet dra fra stadion for å fly til mer spennende destinasjoner, så jeg kunne overta bilen hans og sette kursen mot Nordsjona for ei langhelg hos opphavet før jeg på mandag igjen skal synge meg hes i et forsøk på å få med meg en TIL-seier i 2024.

(Dessuten oppdaget jeg da jeg kom hjem at billetter til neste bortekamp var lagt ut, så da var det bare å løpe og kjøpe…)

Bodø/Glimt - Tromsø 0-2

Jeg hadde altså for tredje gang tatt turen til Aspmyra stadion. De to forrige besøkene her hadde endt 0-1 og 0-3, begge ganger mot betydelig svakere hjemmelag enn det som ventet nå. Trøsten var at også bortelaget var mye sterkere nå, så kanskje jeg kunne klare å opprettholde den sterke statistikken min? Etter oppvarmingskampen jeg hadde sett hadde jeg iallfall gått ned til sentrum og ble med på tidenes råeste TIL-corteo (Amedia +) opp mot stadion, hvor det altså skulle spilles eliteseriekamp mellom Bodø/Glimt og Tromsø.

Etter å ha gjennomført en legendarisk marsj inntok vi bortefeltet gjennom en patetisk underbemannet inngang. De som var der gjorde en god jobb, men å ha bare én billettscanner (som også er litt ustabil) på nær 400 mennesker som i stor grad kommer samtidig burde selv bodøværinger skjønne at er noe suboptimalt. Vel, inn kom vi iallfall til slutt, og vi fikk hengt opp bannere, viftet med flagg, og samtidig gjort klart til tifo.

Og FOR en tifo det ble. For første gang hadde tifo-gruppa i Forza Tromsø klargjort en totrinnstifo, og etter først å ha holdt opp en svær OH som dekket hele feltet med klar beskjed om hva vi syntes om spillere som synes det er greit å flytte 33 mil sørvestover fra Nordens Paris…

Foto: Øyvind Restad

… ble feltet farget rødt og hvitt med bånd, flagg og røyk. Helt nydelig å se på om jeg skal si det selv!

Foto: Raymond Alstad

Selve kampen er det vel ikke allverden å si om som ikke alt er sagt. Anført av capoer i storform sang vi fra tribuna Gutan framover, og i det 21. minutt ble anstrengelsene våre belønnet. Bodø-keeperen måtte gi en retur, som Jakob Napoleon Romsaas på fremragende vis hamret i mål. Tenk at i vinter var jeg sikker på at overgangen var avlyst og at han neppe kom til å spille mer i år! Nå hadde han tatt oss opp i ledelsen 0-1 her!

Nesten på gråten av glede fortsatte vi å synge, flagge, vifte med skjerf og gjøre hva vi ellers fant nødvendig, og til vår store glede innså vaktene at i den varme nordlandske sommerdagen var det høyst påkrevd å distribuere vann oppover feltet skulle det ikke bli behov for medisinsk evakuering av dehydrerte supportere. Tross at ambulansehelikopteret som passerte over stadion like før avspark var rødt og hvitt var nok dette noe ingen ønsket.

0-1 sto seg til pause, og etter et lite kvarters hvile var det igjen bare å gjøre seg klar til innsats. De gule i andre enden av stadion viste frem et patetisk banner, mens TIL-spillerne heller gjorde det de gjør best: Spilte fotball.

Da de gule fikk sin første corner i andre omgang haglet det plutselig slanger mot dem, noe vaktene virket under middels imponerte over. Noen vil kanskje beskylde oss for å ha stjålet dette stuntet fra Vikings supportere, men når sant skal sies kom det faktisk en tweet tidligere i sommer hvor vi ble tilbudt å arve deres slangesamling, så da må det vel kunne sies at det var godkjent at vi koperte dem her!

Uansett, etter et drøyt kvarter kom endelig det forløsende målet da nok en Oslo-gutt, Yaw Paintsil kunne smelle ballen i mål etter et nydelig innlegg. Vi ledet 0-2!

Skulle det faktisk gå denne gangen, etter to sure tap i henholdsvis serie og cup tidligere i år? Det ble tydelig at spillerne var minst like gira på at dette skulle gå som det vi på tribuna var, og da Kent-Are Antonsen barket sammen med en danske ble jeg nesten litt overraska over at dommeren nøyde seg med å bare dele ut gult kort til de to, da det så veldig ut som om en god del flere på begge lag hadde vært mer enn bare litt involvert i de påfølgende tumultene.

TIL har ofte med ulik grad av rettmessighet blitt beskyldt for å være i overkant kyniske når det gjelder drøying av tid når de leder. Slike beskyldninger tror jeg ikke det kommer denne gangen. De krampetilfellene som kom så faktisk reelle ut, og noen av dem medførte til og med bytter.

Tross tomålsledelsen var nervøsiteten fortsatt skyhøy her lengst nordøst på Aspmyra. Nervøsiteten ble ikke mindre da noen plutselig noe prematurt begynte å sende opp fyrverkeri fra gata bak tribuna. Skulle de jinxe seieren?

Det ble annonsert fem minutter overtid. Mer enn nok til å score to mål, men da jeg så gulkledde tilskuere strømme ut av stadion lenge før dommeren hadde blåst skjønte jeg at dette kunne gå. Vi skulle nok en gang tre poeng på Aspmyra. Statistikken min ville holde!

Foto: Martin Nilsen

Da dommeren for siste gang blåste i fløya sto det fortsatt 0-2, og vi fikk noen helt ville jubelscener. Jeg vil si det hele toppet seg da tidligere nevnte Antonsen tok et svært rødhvitt flagg med seg, og sammen med sin lille arving marsjerte ut mot midtbanen og symbolsk plantet flagget i midtsirkelen, mens jeg så vaktene i motsatt ende hadde sin fulle hyre med å holde noen som sikkert selv synes de er voldsomt tøffe fra å storme banen i sinne.

Tabellen kan si hva den vil, i dag ble det nok en gang bevist at Nord-Norge er rødt og hvitt, og jeg kunne glad sette kursen hjemover, med en liten pitstop på Tverlandet for å slippe av en stakkars Glimt-supporter jeg hadde lovet skyss hjem.

Også turen sørover forløp greit, uten andre hendelser å melde om enn at minst en fugl dessverre begikk selvmord ved å fly ut rett foran bilen :(

Tromsø - Bodø/Glimt 3-2

Etter å ha forlatt oppvarmingskampen i Krokelvdalen kom jeg etterhvert inn til Tromsø sentrum, hvor jeg lokaliserte de andre TIL-supporterne som var samlet på et utested. Her var det et SABLA liv, og vaktene måtte flere ganger gjøre seg strenge for å få jaget folk som sto og danset på bordene ned igjen. 75 minutter før kampstart ble det så samlet avgang oppover mot stadion, og med sang, trommer og pyro beveget folkemengden seg opp bakkene mot Alfheim stadion, hvor det var klart for «Slaget om Nord-Norge», Tromsø - Bodø/Glimt.

Basert på bodøværingenes resultater de siste årene og nylig tilbakelagte overgangsvindu var det vel liten tvil om hvem favorittstempelet lå på foran kampen, men samtidig hadde TIL hatt en fin høstsesong så langt, og blant annet vunnet alle kampene på hjemmebane etter kunstgress-skiftet i sommer.

Klubb og supportere hadde sammen mobilisert voldsomt inn mot dette ikke helt lokale derbyet, og det var derfor et fullsatt Alfheim som ventet oss denne søndagskvelden. 

Da supportertoget fra sentrum ankom gikk det overraskende glatt å komme seg inn, men ikke lenge etter var det uendelige køer som omtrent ikke beveget seg. Etter en stund så jeg derfor fra min plass på Forza Tromsøs L-felt at vaktene rett og slett sluttet å sjekke billetter, og nå gikk innslippet veldig mye mer effektivt unna. Man får vel tro at det ikke var spesielt mange uten billetter som sto der og ventet på å slippe inn på stadion, så dette var nok en god avgjørelse. Det var faktisk så mye folk på plass at jeg tipper klubbens daglige leder tross at en god del billetter var solgt til kraftig nedsatt pris satt innlogget på nettbanken med et bredt smil om munnen.

På feltet var det også smekkfullt, og etter å ha servert tidenes nordnorske TIFO (som riktignok ble forsøkt sabotert natta før(+)) ble det fyrt av noen bluss i åpningsminuttene av kampen. Selv hadde jeg utstyrt meg med et av de store Forza Tromsø-flaggene, og sto for intens flagging store deler av kampen.

TIL startet meget bra, og da det som alle skjønte at kom til å skje skjedde, Glimt-eide Lasse Nordås scoret mot nettopp Glimt, eksploderte vi av glede. Kunne det virkelig skje? Skulle vi vise de gule hvem som virkelig er sjefen?

«Gutan» fortsatte å imponere ute på det nye kunstgresset, og etter å ha prøvd å kreve et straffespark som verken dommer Tom Harald Hagen eller dommerekspert Svein Erik Edvartsen mente var en straffbar hands fikk de rødhvite en corner. I etterdønningene av denne ble det gjort klart for et frispark, og blant de som sto i posisjon for å lempe ballen mot mål var stjerneskuddet August Mikkelsen. Da dommeren blåste stormet han mot ballen, fyrte av, og sendte begge langsidene på Alfheim til himmels! Det ble fyrt av røykgranater, og visstnok gikk det en brannalarm, men vi sang og jublet så høyt at det merket jeg ikke noe til! 2-0! Mot erkefienden, som hadde villet kjøpe nettopp Mikkelsen de siste overgangsvinduene uten å lykkes med frieriene sine!

I ekstase så vi TIL ri 2-0-ledelsen inn til pause, etter at bortelaget hadde klart å produsere en slags pause i sluttminuttene. Skulle det holde helt inn? Jeg sendte en bestilling til kiosken etter to Mydland-pølser, og fikk se politiet og TILs supporterkoordinator ha en liten alvorsprat nede ved banekanten.

Da lagene kom tilbake oppdaget vi noe som nesten var like deilig som at TIL ledet. Han som svikta oss i vinter var ikke tilbake på banen. Etter en direkte elendig førsteomgang var han byttet ut. Sånn kan det gå. Da pølsebudet kom stappet jeg i meg de to eksemplene på prima nordnorsk matindustri, og var igjen klar for dyst i 45 minutter i det godes tjeneste.

Eric Kitolano har i år vært en litt «av eller på»-spiller, og for eksempel forrige helg i Haugesund syntes jeg han var litt avslått. I dag var han i høyeste grad påslått, og da han ti minutter ut i omgangen utnyttet en feil i gjestenes forsvar til å hamre inn 3-0 var det bare en ting å gjøre. Hyllest og baris!

Mens jeg lurte på meg igjen trøya etter litt uanstendig jubel skimtet jeg fra sørenden av banen at noen faktisk forlot bortefeltet og gikk mot utgangen. Ren nytelse å se, og vi ble etterhvert ganske så ovenpå på supporterfeltet. Forza-leder Morten ledet an i det som iallfall for meg var tidenes råeste utgave av vekselropet «Tromsø - blø førr drakta», og alt var blomster og fine ting.

I sluttminuttene ble kampen litt mer spennende enn hjerte og nerver hadde trengt akkurat da. Ulf-Johnny som sto like ved meg heiet så hardt at han muligens var Alfheims svetteste mann (og da inkluderer jeg spillerne!), og selv opplevde jeg noe jeg aldri har opplevd før: Jeg flagget så intenst med storflagget at jeg fikk krampe i den ene armen! Da dommeren etter noen minutters overtid blåste av kampen var resultatet fortsatt ikke verre enn 3-2. VI HADDE VUNNET SLAGET OM NORDNORGE!

Feiringen ble litt kortere enn ønskelig, fordi jeg hadde et fly å nå. Jeg rasket med meg Arne og Jørgen, og etter litt leting fant vi min gamle IRC- og korps-kompis Jon-Vidar som etter en liten spasertur i retning bilen hans sørget for å få fraktet oss til flyplassen. Med et litt forsinket fly humpet vi sørover, og etter ankomst måtte Jørgen bare legge på sprang for å rekke toget hjemover, mens jeg og Arne kunne ta det mer bedagelig på vei mot parkeringsplassen hvor bilen min sto og ventet med en nesten kald vaniljecola. Dagen i Tromsø hadde vært verdt øre i bompenger, bensinutgifter og parkeringsavgift! Da jeg endelig kunne ta kveld etter 19 timer på farten kvernet «Vi e rødhvit og deilig som fan» ustanselig rundt i hodet på meg inntil jeg til slutt sovnet med et smil om munnen.

Tromsø - Bodø/Glimt 1-3 (Reisebrev fra Vesterålen)

Etter et par ukers fotballferie var det endelig duket for litt fotball igjen. Det var riktig nok bare en treningskamp, men når «Slaget om Nord-Norge» nok en gang skulle spilles på idylliske Bleik på Andøya var jeg jo bare nødt å sette kursen nordover for å besøke min gode venninne Linn som har bosatt seg nettopp der.

Ankom i gråvær torsdag kveld, men alt fredag var det blitt bedre, men fortsatt lot sola vente på seg. Fredag ankom også TIL-spillerne øya, og etter ei lita treningsøkt var det duket for fotballskole i regi av SK Høken, med spillerne som instruktører. Noen fler bilder fra det kan du se her.

Lørdag hadde sola endelig jaget vekk havtåka, og jeg satte turen opp i de bratte liene bak Bleik for å få tatt litt fler bilder, etterpå stakk jeg og bivånet TILs trening. Bildene jeg tok på fjelltur kan du se her. Etter treninga var det tid for grilling, og etter litt deilig grillmat satte vi kursen tvers over øya til Dverberg, hvor det lokale teaterlaget hadde kavalkadeforestilling for å feire at de hadde mottatt kommunens kulturpris. Noen bilder fra det kan du se her.

Screenshot: Nordlys/Direktesport

Da søndagen opprant hadde jeg og Linn planlagt et stunt før avspark med spilling av klubbhymner. «Bodø-Glimt førr evig» og «Hjertet mitt har æ i Tromsø» for to tromboner ble godt mottatt av de fremmøtte. (Jeg har dessverre ingen gode videoer eller bilder av dette. Tar gjerne mot hvis noen andre har.)

Da kampen kom i gang prøvde «Gutan» tidlig å utnytte den kraftige men uberegnelige medvinden de hadde, men dessverre tok de gule fra Nordland raskt over initiativet i kampen, og herfra og inn skulle det meste handle om dem.

Glimt var simpelthen bedre i alle faser av spillet, og det var langtfra ufortjent da de tok ledelsen 0-1 litt ut i omgangen. TIL, som slet med svært tynn tropp fikk en del dødballer fra farlig posisjon, men heller ikke disse ble utnyttet godt nok.

0-1 til pause er ikke jordens undergang, så etter et lite spilleoppdrag med Bleik Musikkforening var det med ny optimisme jeg tok plass ved banen for å heie fram TIL. I pausen hadde trener Simo Valakari valgt å bytte keeper, og Gudmund Kongshavn klarte på spektakulært vis å gjøre en tabbe som ga en gulkledd spiller så enkel jobb med å sette inn 0-2 at «bortelaget» nesten ikke gadd feire.

Da også 0-3 kom på en corner mens jeg sto i motsatt ende for å kjøpe en naken hamburger fra Høkens golfgruppe skjønte selv jeg at det neppe ble noen TIL-seier i sola på Bleik. Apropos sol, det var helt deilig å befinne seg på et sted som hadde solsteik uten å være ubehagelig varmt. I resten av landet var det denne helga hetebølge, mens jeg kunne nyte behagelige 15 grader i skyggen.

Like før kampen var over fikk Mushaga Bakenga satt inn et trøstemål, og det hele endte 1-3. For flesteparten av de flere hundre frammøtte var det litt trøst i det at bleikværing Lasse Nilsen hadde vært en av TILs beste spillere i kampen, mens jeg selv kunne trøste meg med å ha vunnet ny TIL-trøye i lotteriet!

Jeg takket både fotballvertskapet Høken og øvrig vertskap Linn for selskapet gjennom fine dager ytterst mot havet, og satte kursen sørover. Mitt opprinnelige mål var Narvik stadion hvor det skulle være andredivisjonskamp senere samme kveld, men etter bl.a. å ha havnet bak en saueflokk slo jeg fra meg denne planen og tok i stedet ferga over Ofotfjorden med Nordsjona som neste destinasjon.

Flere bilder fra søndagen kan du se på facebook.

Tromsø - Bodø/Glimt 1-2

Nok en gang var det klart for «Slaget om Nord-Norge», og vi var mange rød-og-hvitstripete som så fram til dette. I praksis var dette den eneste kampen med betydning i resten av sesongen etter forrige helgs nederlag, hvor vi mistet henget på medaljeplassene, samtidig som vi nok hadde en for bra vårsesong til at vi skal klare å rote oss ned i bunnstriden.

Etter en høydramatisk oppvarmingskamp på andre sida av brua tok jeg plass sammen med en hel haug av mine med-Isbergetmedlemmer på den for sesongen nye samlingspuben, og en drøy time før kamp fikk vi også selskap av våre venner fra Forza Tromsø, slik at vi klokka 1710 kunne gå sammen i tog opp til stadion. Dette ble en veldig fin liten spasertur, med flagging, synging og blussing.

Vel framme på stadion var det bare å gjøre seg klar til flagging ved innmarsj, noe som utrolig nok viste seg å være enda tyngre enn i 2015, tross langt mindre vind. Det gikk heldigvis fint uten noen større katastrofer, og jeg fikk på nært hold se tidligere TIL-spiller Thomas Drage gå feil av gammel vane da han kom ut av spillertunnelen og skulle bort til benken. Han gikk rett mot hjemmebenken, før han plutselig kom på at det ikke var dit han skulle.

Første omgang av kampen ble en jevnspilt affære. Gjestene kom best i gang, men «gutan» kriget seg inn i kampen igjen, uten at det ble noen mål noen av veiene. 0-0 til pause.

I pausen fikk jeg tak i en av verdens beste stadionpølser, som ga nye krefter til fortsatt synging og flagging i andre omgang.

Så, ti minutter ut i andre omgang, eksploderte stadion av glede. Et TIL-angrep endte med at Kent-Are Antonsen fikk stå ganske alene og lade storslegga. Skuddet ble et godt gammeldags kremmerhus, og TIL var i ledelsen!

Foto: Eurosport

Dessverre, heller ikke denne gangen var Adam særlig lenge i paradis. De gule kom tilbake, og etter først å ha utlignet kom kampens mest kontroversielle situasjon. Den gamle stålkameraten Martin Bjørnbak måtte ty til ulovlige midler da et langt innkast ikke ble klarert, og røsket ned Lasse Nilsen så han upresset fikk inn 1-2. At han gjør det er til å leve med, men at verken hoveddommer eller assistentdommer klarer å få med seg dette er intet mindre enn skandaløst, noe jeg ga klart uttrykk for på twitter!

Den dagen Døvle legger opp skal jeg flagge!

— Marius Helgå (@MariusHelgaa) August 25, 2018

Resten av kampen stanget TIL mot veggen uten å klare å skape noe mer, og vi var derfor i hovedsak en slukøret gjeng som forlot stadion etter kampen.

Bodø-Glimt - Tromsø 0-1

Nok en gang var det duket for «Slaget om Nord-Norge», og nok en gang var det Bodø-Glimt som hadde fått hjemmekamp på «fotballens nasjonaldag», 16. mai.

Jeg hadde alt i mars ordnet billetter for å ha ei langhelg hjemme denne helga, og var klar for å starte denne helga med et besøk på Aspmyra for å se Gutan nok en gang vise hvem som er storebror i nord.

Etter lykkønskninger i kantina på jobb i lunsjen fra hele ledelsen i NISO (fagforbundet som organiserer bl.a. fotballspillere) tuslet jeg ned til Oslo S for å finne et tog som kunne ta meg til Gardermoen. På et fullstappet Eidsvoll-tog ble jeg stående ved siden av en fyr som så litt kjent ut uten at jeg klarte å huske hvem han var, men vi begynte å snakke litt om fotball, og det kom etter hvert fram at han hadde bodd i Bodø i 15 år, så han følte seg litt forpliktet til å heie på de gule i kveldens kamp. Da jeg også fikk høre at han var prest klarte jeg plutselig å legge sammen to og to og skjønne at det var ingen ringere enn «gammelbispen» Tor B. Jørgensen jeg hadde foran meg. De utroligste mennesker man kommer i prat med når man reiser i supporterantrekk!

Vel framme på Gardermoen gikk innsjekking og sikkerhetskontroll smertefritt, og etter å ha hilst på et par LSK-supportere og ønsket dem lykke til, tok jeg turen til gaten hvor Bodø-flyet skulle gå fra. Her fant jeg medsupporter Reidun som også skulle ta siste liten-flighten (Rutemessig landing under en time før kampstart), og vi avtalte å ta taxi sammen de få meterne fra flyplassen til stadion ved ankomst. Etter litt startvansker kom flyet seg litt forsinka avgårde, og jeg begynte å bli småstressa for om vi kom til å rekke kampen. Med innsjekka bagasje visste jeg jo også at jeg kom til å måtte vente ei stund ved ankomst før vi kunne ta drosjeturen som var avtalt.

Vi tok heldigvis inn det meste av forsinkelsen på flyturen nordover, og etter litt løsristing av nyretalgen på innflyginga til windy city var det ned til bagasjebåndet og vente. Kofferten kom etter hvert, så da var det bare å finne en bil som kunne kjøre oss nærmest mulig borteinngangen. Her skulle jeg prøve å få satt fra meg kofferten ved inngangen, noe som for så vidt gikk greit, men vakta insisterte på at han måtte få sjekke gjennom kofferten. Stakkars mann sier jeg bare (Jeg gadd ikke stå og se på, jeg gikk på tribuna og stilte meg).

Nok en gang viste både Gutan og supporterne seg fra sin beste side, og jeg må bare få lov å si, ettersom jeg vet at flere av dere det gjelder leser dette: Når Isberget og Forza Tromsø drar i samme retning, da er vi dynamitt!

Første omgang ble en maktdemonstrasjon fra Tromsø, som ikke lot Glimt få slippe til i det hele tatt omtrent, men den forløsende scoringen lot vente på seg. Heldigvis, i det 44. minutt smalt det. Runar Espejord viste rett og slett klasse da han satte inn 0-1, og det var stor glede på  tribuna da det ble pause.

Etter pause fikk Glimt slippe mer inn i kampen, men TIL virket som de hadde bestemt seg for at de var ikke her for å underholde, de var her for å vinne! Vi fikk til fulle se at de begynner å mestre en form for kynisme som er absolutt nødvendig i dagens fotball. Etter at vi på bortetribuna leverte en regelrett maktdemonstrasjon i å støtte laget de siste ti minuttene ordinær tid og de ti(!) minuttene tilleggstid kunne jubelen bryte løs da dommeren endelig blåste av kampen. Både vi som skulle med toget sørover, de som holder til i Bodø til vanlig og de som hadde chartret fly fra Tromsø for å få sett kampen kunne forlate den forblåste byen igjen med brede glis rundt munnen, men først var det tid for et besøk på Annas gatekjøkken for den obligatoriske hamburgeren!

Togturen til Mo i Rana etter kampen forløp for så vidt udramatisk, men en hendelse som fortjener å nevnes er da jeg framførte første vers av Trond Grimstads fantastiske diktning til Halvdan Sivertsens melodi i kafévogna, til stor glede for tre av de fire ved nabobordet. Den fjerde var gulkledd.

Bodø/Glimt - Tromsø (0-3)

Nok en gang var det duket for «Slaget om Nord-Norge», og for første gang skulle jeg se en kamp på Aspmyra stadion i Bodø! Startet fra Nordsjona med bil tidlig søndag morgen, la inn en pitstop ved Polarsirkelen for å markere hvem som er kongene av Nordkalotten, og kom fram til Bodø i god tid.







Da jeg kom til Tverlandet like utenfor Bodø stoppet jeg og dekorerte bilen med et lite TIL-flagg i radioantenna. Etter jeg kom inn i sentrum kjørte jeg for å skaffe meg en hamburger, og det viste seg da at jeg tilfeldigvis parkerte like utenfor puben hvor «tøffingene» i supportergrupperinga 1916 var samla. Skjønte jo at det flagget neppe fikk lov å sitte fast på bilen lenge, men fant ut at jeg skulle se hvor langt de gikk. Flagget ble som ventet raskt revet av bilen, og jeg så fra burgersjappa at de prøvde å fyre på det, før det virka som de ga opp. Ikke lenge etter fikk jeg tilsendt bilde av flaggets triste skjebne…
(Det må her tilføyes at de flest Glimt-supportere jeg snakka med oppførte seg fremragende, og flere ba om unnskyldning på vegne av klubben både for dette og tifoene 1916 hadde snekra sammen)

Etter denne tildragelsen var jeg rask å dra opp til stadion hvor jeg sto ved spillerinngangen og tok imot TIL-spillerne, før jeg sammen med en gjeng fra TILs alternative supporterklubb «Forza Tromsø» spaserte rundt stadion og vi kom oss inn på bortesupportertribuna. I Bodø har de enda ikke klart å skaffe gjestende supportere et sted å stå med tak, og med en svært truende værmelding diskuterte både vi og medlemmer av TILs trenerteam med kampvertene om det ikke var mulig å flytte oss dersom det meldte været kom. Vi tok det likevel ikke så tungt da vi skjønte at vi nok var overlatt til elementenes spill, vi er jo tross alt vanntette!
(Dessuten ble det ikke noe av verken tordenet eller den kraftige nedbøren, men det kunne vi jo ikke vite da)

Kampen kom i gang, og etter en litt famlende start kom TIL mer og mer inn i spillet, og det var kanskje litt heldig, men langt fra ufortjent da lagene gikk til pause med 0-1 på scoringstavla! Første del av andre omgang ble så litt slapp fra begge lag, før «Gutan» klarte å øke til både 0-2 og 0-3 de siste ti minuttene!

Ikke bare var en 13 år gammel forbannelse brutt, Forza-leder Morten hadde dessuten fått se sin første borteseier! Det tør være unødvendig å prøve å beskrive gledesscenene på bortefeltet!

Etter kampen sto jeg ved garderobeutgangen og takket spillerne, og fikk se at da dagens keeper
Filip Loncaric ble spurt om å signere skoen til en gutt, så stakk han inn i garderoben, fant en drakt, fikk den signert av alle spillerne, og kom ut igjen og ga den til gutten! Fantastisk bra!

Turen hjem gikk uten nevneverdige problemer, og jeg kunne glad innta horisontalen for en siste natt på gutterommet før turen igjen går sørover til Tigerstaden etter ferien.