Etter den korte kjøreturen fra dagens første kampfant jeg en parkeringsplass ikke langt fra stadion i Sundsvall og trasket bort mot inngangen mens jeg så at været så skumlere ut enn det hadde gjort hele dagen. Etter å ha blitt visitert fant jeg plassen min på tribuna, og så at jeg kunne være glad jeg hadde tak over hodet til Superettan-kampen mellom GIF Sundsvall og Nordic United.
Stadionet i Sundsvall ligger veldig sentrumsnært, og er noe av en arkitektonisk raritet. Mens den søndre tribuna er helt inkludert i et kontorbygg ligger de andre tre tribunene mer for seg selv. Hadde det ikke vært for snøen som gjorde oppvarminga ganske utrivelig hadde jeg virkelig kost meg her.
Da kampen startet tok snøværet til, men lenge så det ut til at banen skulle klare å håndtere været. De nyopprykka fra Södertälje så slett ikke ufarlige ut, og tross at de bare hadde 1 supporter på bortefeltet tror jeg han koste seg. Hjemmefansen som sto uten tak over hodet hadde på sin side rikelig motivasjon til å synge og hoppe for å holde varmen mens de heiet «Giffarna» fram.
Etter et drøyt kvarter kom det så et mål, og det var den ene bortesupporteren som kunne juble! 0-1, og de rødsvarte spillerne stormet ufint nok rett mot hjemmefansen for å feire rett foran dem.
Etter dette begynte snøen å legge seg på banen, og jeg fryktet for hva som skulle skje videre. Det ble spilt ti minutter etter scoringen, men så skjedde det uunngåelige. Dommeren blåste av, og etter litt konferering ved sidelinja forsvant spillerne inn i garderoben. En traktor entret så banen og begynte å fjerne snø fra området foran målene, men vi så fra tribuna godt at han slet med å holde unna mot de hvite lagene som la seg på kunstgresset.
Etter ei stund kom dommeren ut og kikka litt på forholdene, og etter at han hadde forsvunnet inn igjen fikk vi høre fra speaker at en beslutning om hva som skjedde videre ville komme om ca tjue minutter. Når de tjue minuttene hadde gått kom det beskjed om at vi måtte vente nye tjue minutter, og jeg gikk nå ut for å se om det fortsatt var matservering i teltet bak tribuna. På veien dit møtte jeg ingen ringere enn Erik Niva, og litt starstruck hilste jeg på ham, før jeg gikk inn i teltet og fant ut at det bare var drikke som ble solgt her nå, så da sto jeg over.
Jeg gikk tilbake på tribuna, og prata litt med en som lot til å ha vært med på det meste sammen med GIF Sundsvall, og omtrent ti minutter etter annonsert tid kom endelig beskjeden vi hadde forventet: Kampen ville ikke bli spilt ferdig i dag, men man skulle prøve på nytt dagen etter.
Ganske skuffet, men i det minste litt fornøyd med å ha fått besøkt det kanskje verste stadionet å komme meg til av de to jeg fortsatt manglet på nivå to i Sverige, tuslet jeg tilbake mot bilen, og fortsatte på et forferdelig føre på motorveien mot Hudiksvall ferden hjemover, nå med en innlagt overnatting på et ridesenter i Bollnäs!
Etter å ha startet søndagen med et besøk på Skånes vestligste punkt satte jeg kursen mot länets nest største by, Helsingborg. Her fant jeg meg en parkeringsplass hvor jeg så førsteomgangen av Grorud - Rana på stream, før jeg entret stadionet hvor det skulle være Superettan-kamp (Altså nivå to i det svenske fotballhierarkiet) mellom Helsingborg og Örebro.
Siden jeg uansett måtte ha noe mat denne dagen hadde jeg funnet ut at jeg like gjerne kunne slå til og kjøpe billett på VIP-en, så etter å ha blitt ønsket varmt velkommen fikk jeg tildelt et bord, og kunne forsyne meg med wallenbergare med passende tilbehør. Veldig veldig godt, og de var faktisk helt perfekt tilberedte!
Etter å ha spist var det tid for å innta tribuna, og jeg innså raskt at selv om jeg nå før kampstart satt i skyggen kom det ikke til å bli lenge før jeg ble plaget av en irriterende motsol, men til gjengjeld kom det kanskje til å bli litt varmere når sola kom. Det var for øvrig ganske glissent på stadionet (Som var det siste av de ti største i Sverige jeg ikke hadde besøkt), men likevel en ganske imponerende hjemmeklack i i den sørlige svingen, mens en kompakt gjeng fra Örebro var plassert på motsatt kortende.
Da bortesupporterne prøvde seg på litt synging ble de umiddelbart satt på plass med piping fra motsatt ende, mens trommingen fra bortefeltet nesten bidro til å bedre opplevelsen av synginga av HIFs klubbhymne før lagene kom inn på banen. (HIF-supporterne er visstnok nå den største supportergruppa i svensk fotball som ikke har tatt i bruk tromme på feltet)
Da kampen kom i gang skjønte jeg nesten med en gang at også gresset var påvirket av at høsten hadde kommet. I flere situasjoner hvor spillere lot til å ha full kontroll skled de plutselig så torvspruten sto rundt dem, og vi fikk også noen sklitaklinger av typen som etterlot grøfter man kunne satt potet i.
Det var egentlig ganske tydelig at hjemmelaget ikke hadde noe særlig å spille for med tanke på tabellplassering, mens gjestene kjemper en desperat kamp for å komme seg opp fra direkte nedrykk til kvalifiseringsplass. Det var derfor ganske fortjent da det var de hvitkledde fra Närke som i det 13. spilleminutt gikk opp i 0-1 etter et hjørnespark.
Örebro (som jeg for øvrig sist så da de rykket ned fra Allsvenskan) kom også til noen flere store muligheter, før også Helsingborg meldte seg på med en sjanse hvor den gamle Grorud-helten Oscar Aga var en av de som kom veldig veldig nær å sette ballen i mål. Bare et minutt eller så senere gikk faktisk ballen i mål, men nå hadde dommeren blåst frispark motsatt vei, noe hjemmefansen naturlig nok ikke satte særlig pris på.
Utover i omgangen syntes jeg fortsatt gjestene virket friskest, og tidvis var HIF-forsvaret nesten enda mer i oppløsning enn hva gressmatta var, men de slapp unna med skrekken fram til pause, og dermed sto det fortsatt 0-1 da jeg igjen kunne trekke inn i loungen, nå for å få meg en fika som var inkludert i billetten. Det som ventet var noen svært gode kanelboller, atttpåtil så nylig varmet at det fortsatt var litt lunk i dem.
Da jeg kom ut igjen fikk jeg med meg at hjemmelaget gjorde et bytte i pausen, og nå virket det som om de faktisk hadde bestemt seg for at de ikke skulle gi gjestene noe gratishjelp i kampen for tilværelsen. Örebros supportere fortvilte da de vel seks minutter inn i andre omgang så hjemmelaget utligne til 1-1, og igjen kom scoringen som resultat av en corner.
Tjue minutter inn i omgangen kom så neste mål, og dette var virkelig hjørnesparkenes lag. Det var igjen ÖSK som tok ledelsen, og også 1-2 kom altså i etterkant av en corner.
I det stadionuret og min stoppeklokke begge passerte 72 spilte minutter gikk så ballen i mål igjen. 2-2, og ingen premie til den som klarer å gjette hvilken type situasjon det var som startet det hele…
Foran et publikum som offisielt var på 5542 personer (Kapasiteten på stadion er ca 17000) ble det tidligere nevnte norske alibiet Aga byttet ut, og han fikk dermed ikke scoringen han hadde lovet å prøve å levere til meg da jeg fortalte ham at jeg skulle på kamp. Han hadde likevel gjort en solid innsats, men tross byttet sto det fortsatt uavgjort da vi gikk inn i det som ble meldt at skulle være minimum 7 minutter overtid.
Mens jeg var litt distrahert av en fyr som hadde bestemt seg for å gå tidlig, men først ville stå litt i veien for en gubbe som prøvde å kjefte på ham eksploderte så stadion i glede. Et drøyt minutt på overtid hadde Helsingborg satt inn 3-2, og plutselig så veien bort fra Ettan Norra i 2026 veldig lang ut for Örebro.
Som om det ikke var ille nok at det gikk mot tap i egen kamp, bunnlaget Umeå hadde vunnet sin kamp mot Landskrona! Skulle de tilsynelatende fortapte västerbotningene plutselig melde seg på i kampen om kvalikplassene også de?
Kampen endte 3-2, og mens de tilreisende gråt sine modige tårer ble det full feiring foran Södra stå!
Jeg evakuerte etterhvert stadion, fant tilbake til bilen, og kom meg på mystisk vis til slutt ut fra pareringa og gjennom trafikken mot E6, hvor en kveld med norsk fotball på radioen ventet meg etter en helt nydelig groundhoppinghelg i Skåne.
Etter å lenge ha sett fram til denne lørdagen i begynnelsen av november sto jeg grytidlig opp og hoppet i bilen. Etter time på time med E6 var jeg nesten kommet til Danmark før jeg parkerte, tuslet en tur i nabolaget, og deretter kom meg inn på stadion hvor det skulle spilles kamp i Superettan (Dvs. nivå 2 i Sverige) mellom Landskrona og Degerfors.
Etter et høyst nødvendig ærend etter den lange kjøreturen kom jeg inn på hovedtribuna, og fikk se en svært sjarmerende kamparena. En hovedtribune med en svak kurve langs den sørlige langsida, og ståtribune for hjemmesupporterne på motsatt langside. I den østlige kortsida var det også ei ståtribune, og her seg det på med bortesupportere som etter å ha opplevd at deres rødkledte helter hadde snublet i de to siste kampene nå håpet å endelig få krone 2024-sesongen med et opprykk. Hjemmefansen på sin side hadde også en drøm om opprykk, men mens de tilreisende ville sikre seg med ett poeng i dag, så var de mer avhengige av en seier for virkelig å legge press på tabellnabo Öster.
Jeg oppdaget til min glede at de tok kort i grillkiosken, så jeg skaffet meg en hamburger som ble fortært bak tribuna før jeg inntok plassen min. Da jeg skulle sette meg ble jeg umiddelbart litt bekymret ettersom det så ut som om jeg hadde kjøpt plass midt i et barnesupporterfelt, men inn mot kampstart virket det som om dette må ha blitt avviklet. Da lagene entret banen fikk vi en svært fin tifo med et pyro-akkompagnement som var svært lite overraskende ettersom vi både hadde fått se et OH-banner bli trukket over den sentrale delen av ståfeltet, og bannerne i tifoen også henviste til røyk.
Kampen var så i gang, og det skulle vise seg å bli en ganske langdryg affære som ventet oss. Blant høydepunktene i første omgang var at blant noen kids som satt et par rader foran meg klarte en av dem å miste mobiltelefonen sin over rekkverket ned mot banen, og de måtte utvise stor kreativitet for å få tak i den igjen. Foran en ikke helt fullsatt hovedtribune, og en ståtribune hvor den avsatte plassen var ganske fylt opp (Her var det ett felt som så ut til ikke å være åpnet) begynte det etterhvert å virke som om gjestene fra bruksorten hadde tenkt å drøye seg til det ene poenget de trengte, noe som i det vi nærmet oss en halvtime spilt av kampen begynte å frustrere de svarthvitstripete ganske mye.
Frustrasjonen ga seg etterhvert utløp i reaksjoner etter noen taklinger, og vi fikk en voldsom sammenstimling av folk som knuffet litt mot hverandre. At dette bare endte med ett gult kort til han som satte inn den opprinnelige taklinga som utløste det hele overgikk min forstand.
Etter dette roet ting seg litt ned igjen, og det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause. Jeg sørget for å få varmet meg litt i sola bak tribuna, før jeg igjen tok plass på tribuna, nå på en litt annen plass, høyere opp. Herfra fikk jeg se Degerfors komme raskt ut fra startblokkene etter hvilen, og med 47:10 på stadionuret kom 0-1! Stor glede blant bortelagets spillere og fans, mens for vertskapet var det nok et ekstra skår i gleden at en av deres menn ble liggende nede, og måtte bæres ut av Røde kors.
Landskrona BoIS hadde ikke gitt opp å henge med i opprykksstriden selv om de lå under. Degerfors prøvde nå i liten grad å skape noe, og da alle ventet at Landskrona skulle prøve å plassere et frispark fra skummel posisjon i krysset eller noe ble dette tatt raskt for å sette opp en spillsekvens som endte med 1-1 i det 59. minutt.
Etter dette hadde BoIS de største sjansene til å avgjøre kampen, men Degerfors klarte foran oss 4348 tilskuere som var på plass å ri av stormen. Det ble markert for 6 minutter tillegg i tiden, men jeg nekter å tro at det faktisk ble spilt fotball i særlig mye mer enn 3 av disse. Taktikken med å drøye tida hadde uansett virket for de røde. Da dommeren blåste av var det ene poenget man trengte i boks, og det ble stor jubel hos de tilreisende.
Jeg forlot stadion raskt og så at valget av parkeringsplass hadde, akkurat som håpet, satt meg i stand til å komme meg raskt vekk, og jeg befant meg snart på motorveien igjen på vei mot neste kamp, som jeg håpet å bli minst mulig forsinket til.
Etter lørdagens eventyr på Sørlandet ble det en kort natt før det igjen var på tide å dra ut og utforske fotballens vidunderlige verden. Etter at Christian hadde parkert utafor blokka mi satte vi sammen kursen sørover, og kom etter en butikkpitstop fram til Uddevall, hvor det gikk forbausende greit å finne parkering. Vi tuslet deretter inn på Rimnersvallen, hvor det straks var klart for Superettan-match mellom IK Oddevold og Sandvikens IF.
Når du hører Rimnersvallen tenker du hvis du er over middels fotballnerd kanskje umiddelbart at "Å, det var der Brasil spilte mot Østerrike i 1958-VM!», men det som møtte oss nå i dag har svært lite annet enn navnet og plasseringen til felles med den gamle mesterskapsarenaen. Stadion ble nemlig revet i 2021, og et helt nytt anlegg ble åpnet høsten 2023. Den nye arenaen så når sant skal sies riktig så lekker ut med en solid hovedtribune, en mindre tribune på motsatt langside, og ikke minst en helt rå ståtribune i nordvest-svingen. Skulle man trekke for noe blir det vel at det er løpebaner rundt, men sånn blir det jo gjerne når kommunen skal bygge anlegg for flere formål.
I et strålende sensommervær kom det en jevn strøm av publikum til stadion, og min medsammensvorne valgte å sikre seg en korv og en folköl i kiosken mens vi ventet på avspark. Da kampen tok til fant vi oss en ledig plass litt mer sentralt enn der vi hadde kjøpt billetter, for det var langtfra fullt, og bivånet oppgjøret derfra.
Innledningsvis var det hjemmelaget som så absolutt friskest ut, mens gjestene som kom til kampen med en betydelig bedre tabellplassering enn vertskapet virket å ikke være helt på nett. Det ble allikevel ikke produsert allverden med sjanser, og lenge var høydepunktet i kampen en stor Oddevold-sjanse hvor Sandvikens målvakt reddet skuddet med den kroppsdelen hvor det gjør aller vondest å redde et skudd. Etter en liten pust i bakken var han dog på beina igjen, litt blekere enn før, men fortsatt uten å ha sluppet inn mål.
Like heldig med å komme seg på beina igjen var ikke hjemmelagets spiller nummer 18, som etter en smell omtrent midt på banen ble liggende nede, og til slutt måtte bæres av banen på båre. Krysser fingre for at skaden ikke var veldig alvorlig.
Halvanna minutt før klokka viste pausetid merket så en Oddevold-spiller at gjestenes keeper befant seg et stykke unna mål. Ballen ble lobbet over ham og i mål til 1-0, til stor jubel fra de aller aller fleste av de fremmøtte.
Etter fem overtidsminutter sto det fortsatt 1-0 da lagene tok pause, og jeg kunne snike meg bort til enden av stadion for å varme meg litt i sola mens jeg ventet på andre omgang. Samtidig prøvde jeg å se etter om Oddevolds nyervervelse Håkon Røsten som var hentet på lån fra RBK var noensteds å se, men jeg konkluderte etterhvert med at han enten befant seg på VIP-en, eller var hjemme i Trondheim for å hente flyttelasset. (Henrik som også var på kamp kunne senere fortelle at han faktisk var der)
Etter pause startet det hele med at en eldre herre på hovedtribunen hisset seg noe voldsomt opp over at Sandvikens innbyttere varmet opp bak det målet som Oddevolds keeper nå befant seg i. Etter fem minutter av omgangen fikk han dog noe annet å tenke på da Sandviken scoret, og det ble 1-1.
IKO var likevel ikke fortapte, og ti minutter etter utligningen gjenvant de blåhvite ledelsen da de satte inn 2-1 til stor jubel fra sine over 750 frammøtte tilskuere.
Helt på tampen av ordinær tid fikk jeg så for første gang høre litt lyd fra de ni bortesupporterne som sto i svingen.
Om det var dette som oppildnet bortelagets keeper til å bli med opp da laget fikk et hjørnespark på overtid vet jeg ikke, men resultatet ble iallfall helt perfekt for de tilreisende. Corneren ble stanget i mål nettopp av keeperen, og dermed sto det 2-2 etter 92 spilte minutter.
Det gjensto tre minutter av overtiden, men ingen av lagene klarte å fremtvinge noe seiersmål, og dermed ble det ett poeng til begge lag da kampen var over. Dette mistenker jeg at verken opprykksjagende Sandviken eller nedrykkstruede Oddevold var spesielt fornøyde med, men når man ikke klarer å score flere mål enn man slipper inn, så blir det sånn.
Jeg forlot raskt stadion, og satte kursen nordover mot dagens andre kamp, som fant sted i Hamburgsund.
På en av vinterens lørdager uten verken korps eller andre forpliktelser hadde jeg sett meg ut en mulighet til å endelig få passert 700 stadioner i Futbology-appen. Jeg hadde avtalt med Christian og Ole Jakob at de skulle bli med på roadtrip, så etter en tidlig start kom vi etter et par små pitstops og en liten avstikker på en vei med navn «Raka vägen» som var alt annet enn rak fram til Stora Valla hvor det skulle spilles treningskamp på kunstgressbanen mellom Degerfors og Skövde.
Degerfors var jo for noen år siden mitt første møte med svensk toppfotball, og nå er de etter at jeg så dem rykke ned i fjor høst igjen klare for en sesong i Superettan, nivå to i den svenske fotballpyramiden. Motstanderne i dag var divisjonskolleger fra noen timers kjøring sørover, og etter å ha parkert inntok vi banen hvor lagene var i full oppvarming. Spillerne forsvant, en fyr med brannslukkingsapparat kom og sa at jeg ikke fikk lov å ha tøyveska mi inne på stadion (men det var null problem å ha kameraene jeg hadde i den rundt halsen, og pakke veska i lomma), og så kom spillerne tilbake og det ble gjort klart for avspark.
Før kampen startet ble vi vitner til en litt vittig episode, da hjemmelagets keeper hadde kasta fra seg vannflaska si ute på banen mens laget samla seg for en siste peptalk. Da denne var tilbakelagt gikk han tilbake etter flaska, men den var nå borte vekk. Det som hadde skjedd var at mens laget sto samla kom materialforvalteren med tralla si over banen, så flaska som lå der, tenkte «Den skal jo ikke vær her!», og tok den med seg. Svært forvirrende for målvakten, og svært underholdende for de av oss som la merke til det som skjedde.
Vel, keeperen fikk ei ny drikkeflaske, og kampen kom i gang. I et nydelig vær som dessverre var akkompagnert av en grusom vind fikk vi se spillet bølge fram og tilbake, men uten noen virkelig store målsjanser. Det sto derfor fortsatt 0-0 da vi passerte 45 spilte minutter, og det siste som skjedde før dommeren ga lagene litt hvil var at «Degen»-spillerne ble rasende fordi dommeren ikke ga dem straffespark. (Etter å ha finstudert videosnutten min fra situasjonen er jeg tilbøyelig til å ha en viss sympati med kravet).
Nok et høydepunkt på denne svensketuren inntraff for øvrig i pausen, da vi kom i prat med ei publikvård som i fullt alvor ikke visste hvor Norge var da vi sa vi kom derfra, og trodde det bare var et sted i Sverige med ei veldig spesiell svensk dialekt. Man skal altså høre mye før ørene ramler av!
Etter pause forflyttet vi oss til motsatt ende av banen, og fikk derfra se mye av det samme som i første omgang. Jeg hadde såvidt begynt å frykte at rekka mi med kamper med scoring skulle ryke, da begge lag gjorde en haug bytter som jeg håpet skulle føre til at ting endret seg. Tross at Degerfors trykket på mot slutten, mål ble det ikke, og vi måtte litt skuffet dermed forlate banen sammen med godt over 300 andre, men i motsetning til de fleste andre hastet vi ikke hjemover, men videre til Karlstad for å se nok en kamp for dagen.
HamKam hadde lørdagskamp denne helga, og Tromsø spilte hjemme, så jeg hadde avtalt med Mattis at vi skulle ta oss en svensketur på søndag! Etter å ha plukket opp en dødstrøtt Mattis ble kursen satt sørover, og etter en kort pitstop på Nordbysenteret fortsatte vi sørøstover til vi kom til Jönköping. Her gikk det overraskende greit å finne gateparkering ikke altfor langt unna Stadsparksvallen, og vi tuslet opp mot stadion hvor det var klart for Superettan-kamp mellom Jönköping-Södra og GAIS.
Gjestene fra Göteborg hadde stilt med et imponerende bortefølge, og i tillegg til en ikke bare fullsatt, men direkte fullstappa bortetribune på kortsida, så anslår jeg at minst halvparten av alle fremmøtte på langsidene også var «Gaisare». Grunnen til det massive oppmøtet var at klubben med poeng i dag ville rykke opp til Allsvenskan etter flere års fravær, og Mattis hadde delvis på grunn av dette kjøpt seg billett nettopp i bortesvingen, mens jeg hadde skaffa meg en noe mer sedat plassering på langsida.
Jeg fikk herfra se gjestene varte opp med imponerende sangprestasjoner, før de like før avspark dro opp en tifo om at dette skulle bli siste året i «Ettan». Er man en gammel storklubb så lar man seg ikke affisere av at fotballforbundet har døpt om nivå tre til Ettan, da er det nivå to som er Ettan uansett.
Da kampen startet ble det futta av litt pyro, og mens speaker strengt informerte om at dette ikke var lov runget «Vi ska bränna hele jävla Jönköping» fra tribuna. Spillet kom uansett i gang, og de for anledningen hvitkledde viste kjapt at de mente alvor. Det ble generert et par hjørnespark, og like før det var spilt fem minutter dømte dommeren mål. Ikke alle var helt overbevist om at ballen hadde vært inne, men det er dommeren som bestemmer. Min video av det som ble 0-1 var i følge flere på twitter bedre enn tv-produksjonen, så du får prøve å avgjøre selv.
Resten av omgangen fortsatte Gais-dominansen både på tribuna og på banen, men de helt store målsjansene lot likevel vente på seg. De grønnsvarte ultrasene som hadde satt seg oppå gjerdet mellom bortefeltet og banen fyrte nå og da av noen bluss, og det så også ut som om de drev og forberedte det som kom til å skje etter kampen hvis det ble opprykk, da nettet foran feltet ble løsnet fra festene nede, og det ble demonstrert hvordan man måtte gå fram for å brenne hull i nettet med blussene. Da det kom noen spede forsøk på sang fra hjemmesvingen som tross bra oppmøte ikke lot seg høre så veldig ofte ble de kontant møtt med det som for folk fra Göteborg nok er den ultimate fornærmelsen: «Ni har sämre klack enn Häcken!»
Det sto tross enveiskjøringen fortsatt 0-1 da lagene tok pause, og jeg skjønte at vaktene måtte ha sett planene om å destruere nettet, for dette ble nå plukket ned. (Sikkert også fordi man anså sjansene for at det skulle bli kastet ting etter GAIS' egen keeper for å være heller små). Jeg kom etter hvert i prat med han som satt bak meg på tribuna, en tilreisende Gaisare fra Stockholm som var mektig imponert over at folk kjørte helt fra Oslo for å bivåne denne kampen.
Utover i andre omgang ble stemninga bedre og bedre på bortefeltet. Ultrasene fortsatte å fyre nå og da, og det oppsto en ganske interessant situasjon da speaker hevdet at kampen var stoppet og ikke ville fortsette før pyrobruken ble avsluttet. Alle vi andre som var på kampen så derimot at spillet fortsatte ufortrødent videre.
Inn mot slutten av kampen samlet det seg etter hvert veldig mange med refleksvester i borteenden av banen, og i motsatt ende så jeg også noen politifolk med hjelm i handa som gjorde seg klare. På bortetribuna var det nå en jevn strøm av folk ned mot bakkeplan, så det var tydelig at det kom til å bli folksomt på gressmatta når kampen ble blåst av.
Det viste seg at jeg tok feil, alt noen minutter før det var spilt nitti begynte folk å strømme over gjerdene og samle seg rundt banen, og i det det ble varslet 7 minutters tilleggstid stoppet dommeren kampen. Det kom klar beskjed på høytaleranlegget om at kampen ville IKKE bli gjenopptatt før samtlige «oanhöriga» hadde forlatt baneområdet, og GAIS' kaptein måtte rykke ut for å få jaget vekk egne supportere. Det tok ganske nøyaktig 7 minutter før kampen igjen ble satt i gang, etter at en overraskende stor andel av de tilreisende lot til å tro at «samtlige» gjaldt alle andre enn dem selv.
Resten av tilleggstiden ble preget av at hver gang dommeren blåste i fløyta var det noen som trodde det var klarsignal for banestorming, samt enorm jubel da Göteborgerne gikk opp i 0-2. Da dommeren til slutt ga opp, blåste av, og rømte banen flommet det på ny folk over gjerdene og inn på matta. Her skulle det feires!
Jeg fikk tak i Mattis igjen, og vi kom oss tilbake til bilen og fikk satt kursen videre til vårt neste mål, Borås arena hvor vi hadde et håp om å få bivåne nok en banestorming!
Etter en svært hyggelig fredagskveld med nydelig mat trakk jeg meg tilbake til annekset på familien Øyvågs hytte, og sov som en stein sammen med en nattsvermer og en haug med mygg. Da jeg våknet sto jeg opp til en nydelig frokost før vi ga oss veien fatt østover mot Borlänge. Etter tre timer og et par feilnavigasjoner parkerte vi utenfor stadion, og gikk mot åstedet for Superettan-oppgjøret mellom IK Brage og Göteborgs Atlet- och idrottsselskap, bedre kjent som Gais.
Jeg hadde jo faktisk i 2019 sett det motsatte oppgjøret, så det var litt morsom å nå ha fått tatt turen til Domnarvsvallen (og ikke Domnarsvallen slik det er lett å tro at det heter). Mattis kjøpte seg billett (Jeg og André hadde forhåndskjøpt), og vi entret det som skulle vise seg å være et av de vakreste stadion vi noen gang hadde besøkt!
Foruten to relativt nye kortsidetribuner var kunstgresset omkranset av en langside som var noe eldre, og så kom vi til selve juvelen i kronen: Søndre langsidetribune. En lav 7-raders overbygd tribune, som hadde mer karakter og sjel enn det aller meste jeg har sett i fotballen. Dette var virkelig en multisensorisk opplevelse, for da jeg trasket bort for å ta panoramabildet dere ser øverst i bloggposten, så flommet lukten av gammelt treverk inn gjennom neseborene, samtidig som jeg så på det fantastiske byggverket og hørte knirking og knaking samt lyden av fler og fler mennesker som inntok plassene.
Før kampen hadde Mattis vært og ordnet seg grønnhvitt supporterutstyr for å heie på hjemmelaget, siden han kunne bruke det også til HamKam-formål. Selv hadde jeg ordnet meg en grillet pølse som tross svært god smak skuffet en hel del på konsistens. Det som derimot ikke skuffet var ananasbrusen jeg samtidig kjøpte. Dette var noe annet enn Oskar Sylte!
Jeg hadde i minuttene før avspark sett at det ble gjort forberedelser på begge lags supporterfelt, og da kampen startet holdt de tilreisende opp et banner med «Vad betyder mest, GAIS eller Way out West». Dette fikk meg til å søke litt, og uten at jeg fant noe definitivt svar mistenker jeg at budskapet var at flere gaisere burde tatt turen til Borlänge fra Göteborg heller enn å delta på musikkfestivalen Way out West som også ble arrangert denne helga.
Hjemmefansen hadde på sin side benyttet anledningen til å maskere en del nøkkelpersonell på Evertläktaren, og vi fikk et solid pyroshow innledningsvis.
Gais kom svært godt i gang, men det var faktisk hjemmelaget som først fikk ballen i nettet, men dessverre for de grønnhvite var assistentdommerens flagg hevet. Offside, og ikke noe tellende mål. Gais kom så tilbake, og resten av kampen var egentlig aldri spennende. Før ti minutter var spilt sto det 0-1, og like før pause kom også 0-2.
Etter pause byttet hjemmelaget inn en nordmann, uten at det hjalp så veldig på målkontoen (Men Eirik Asante Gayi gjorde absolutt jobben defensivt), mens Gais i det 64. minutt gikk opp i 0-3, før det fem minutter før klokka passerte nitti også ble 0-4.
Tilskuertallet var 1282, men etter at det siste målet kom strømmet det folk ut av stadion, så da dommeren til slutt blåste av kampen var det neppe mer enn halvparten igjen, så for oss som hadde det litt travelt for å rekke neste kamp gikk det greit å komme seg vekk fra Borlänge etter en helt nydelig stadionopplevelse.
