Västerås SK - GAIS 2-3

Etter å ha spasert det lille stykket fra kampen vi hadde stått så tidlig opp for å få se, kom André og jeg fram til stadionet som nok var en av hovedbestanddelene her i idrettsparken Rocklunda, som området heter. Etter først å ha gått feil vei fant vi en kiosk hvor mitt reisefølge fikk kjøpt seg en billett på samme tribuneseksjon som meg, og vi entret deretter arenaen for å se Allsvenskan-kampen mellom Västerås SK og GAIS.

Etter å ha skaffet oss hver vår korv i bröd og litt å drikke fant vi oss en plass nederst i hjørnet på hovedtribuna, hvor det var litt ledige plasser så vi fikk sitte sammen. Herfra var det god sikt til hjemmefansen som sto på motsatt langside, men relativt dårlige muligheter for å se hva de tilreisende supporterne fant på. Vi la raskt merke til at en rekke av de grønnhvite supporternes bannere hang opp ned, og da det rett før kampstart kom opp et tekstbanner som kritiserte klubben for at det var montert nett foran supporterfeltet etter en episode hvor noen hadde kastet en flaske skjønte vi at bannernes posisjon rett og slett var en del av protesten.

Det ble også futtet av et bluss rett før kampen skulle starte, noe som fikk den obligatoriske forhåndsinnspilte beskjeden om at dette ikke er lov til å komme over høyttaleranlegget. Det som var litt komisk med dette var at omtrent i det det ble sagt at «Kampen er midlertidig stoppet» blåste dommeren i gang kampen.

Hjemmelaget, som har hatt en mildt sagt tung sesong, kom best i gang, men dette stoppet ikke supporterne fra å komme med nok et kritisk banner, denne gang mot «Sveriges sämsta myndighet».

Skjønt at det aller meste skjedde foran Gais-keeperen, ballen ville ikke i mål for vertskapet, og det var nok en solid kalddusj da vi i det tjuende minutt fikk en scoring i motsatt ende av banen. 0-1, og stor jubel hos de mange frammøtte fra vestkysten.

Vi fikk enda et protestbanner, og det virket som om speakertjenesten etterhvert ga opp kampen mot pyro. De sluttet iallfall å hevde at kampen var stoppet (noe den beviselig ikke var ved noen anledningene dette ble opplyst), og lot det brenne i fred.

Hjemmelaget fortsatte likevel å male på, noe som endte med at de etter 36:30 fikk nok et baklengsmål i sekken. 0-2 kom etter en noe kontroversiell frisparkavgjørelse, og de grønnhvite på tribuna var for å si det mildt lite fornøyde med dommeren.

Tre minutter før pause kom så også 0-3, og jeg mistenkte at nå var det bare å bestille billetter til Borlänge, Östersund og Trelleborg for de grønnhvite, for med en slik mangel på effektivitet kunne de da umulig berge plassen på øverste nivå.

Det ble pause, kampen startet igjen, og etter ca 11 minutter ble det litt forvirring i motsatt ende av banen. Hva skjedde, lurte vi, men plutselig viste det seg at dommeren hadde pekt på straffemerket. Ballen ble satt i mål, og plutselig sto det 1-3. Var dette starten på et comeback for grönvit?

Ingen skal beskylde VSK for ikke å prøve, så litt uti kampen fant jeg og André ut at vi skulle ta et sidebytte siden det meste skjedde foran det sørlige målet. Dette viste seg å være et smart trekk, for med nøyaktig fem minutter igjen av ordinær tid ble et hjørnespark etter litt om og men satt i mål, og det sto 2-3.

Alt var nå duket for en svært spennende avslutning på kampen, men hvor dramatisk den faktisk ble kunne verken jeg og min sidemann eller noen av de 5869 andre frammøtte vite nå. Det ble først annonsert fire minutter tillegg, før dette ble korrigert til fem, sannsynligvis som følge av en krampe rett før vi passerte nitti. (Ingen bonus til de som gjetter at han som hadde krampe spilte på laget som ledet kampen). Etter nok et hjørnespark eksploderte så stadion i glede, men så så man at dommeren hadde dømt noe. Hva skjedde? Etter mye forvirring, mye sinne, og mye protester ble det klart at målet var annullert og det var dømt frispark utover!

Etter å ha sett både min egen video og opptaket fra TV er jeg tilbøyelig til å være enig med kommentatorene: Dette hadde aldri blitt straffe dersom tilsvarende dytt hadde kommet i motsatt ende av banen! Ikke ovverraskende runget «domarjävel» utover banen i sluttminuttene, men dette hjalp ikke. Kampen ble blåst av godt over sju minutter på overtid med 2-3 på tavla, og dommeren kunne etter å ha takket lagene for kampen forlate kunstgresset til en massiv pipekonsert.

Vi to nordmenn forlot også arenaen, fant tilbake til bilen, og klarte etter mye venting å komme oss vekk fra parkeringsplassen og tilbake på E18, men denne gang vestover (og igjen med sola i øynene. Dette er absolutt det verste med dagsturer til Sverige!). Etter en fremragende matpause i Örebro og litt shopping i Karlstad ankom vi så våre respektive hjem igjen litt etter midnatt, skjønt enige om at dette hadde vært verdt en lang dag i bilen med flere runder Kirovs bil på stereoen.

IFK Norrköping - GAIS 1-0

Etter å ha forlatt stadionområdet i Finspång hadde jeg en liten halvtimes kjøretur før jeg var i Norrköping, og da jeg nærmet meg åstedet for dagens andre kamp innså jeg at jeg hadde vært veldig smart ved å plotte inn en parkeringsplass i stedet for stadion som mål på GPS-en min. Da jeg svingte inn her viste det seg at jeg hadde mer flaks enn jeg fortjente, her var det nemlig akkurat én parkeringsplass igjen, så jeg dumpet bilen og labbet ned gata til stadion hvor det skulle spilles Allsvenskan-kamp mellom IFK Norrköping og Göteborgs Atlet- & Idrottsselskap, bedre kjent som GAIS.

Dette var faktisk sjette gang jeg skulle se bortelaget spille (og det sjette stadionet jeg så dem spille på!), mens hjemmelaget var et nytt bekjentskap for meg (og et nytt kryss på lista mi over IFK-er jeg har sett). Etter å ha funnet riktig inngang stusset jeg litt på at det var så lite kø, og da jeg kom inn på tribunen skjønte jeg hvorfor: Det var rikelig med ledige plasser på det over 17000 seter store stadionet.

Slik det skal være på et ordentlig stadion var de syngende hjemme- og borte-supporterne plassert på hver sin kortside. Det er mulig jeg ble litt påvirket av hvor jeg satt, men det virket for meg som om lydtrykk pr hode var betraktelig høyere hos de tilreisende enn hos de litt imponerende mange i motsatt ende av banen. De grønnsvarte kom likevel til kort da de prøvde å overdøve klubbhymnen før innmarsj.

Jeg har etterhvert sett nok fotballkamper til å skjønne at når ultrasene forsvinner under en såkalt «OH» (et banner/flagg/seil som legges over hodene til folk så man ikke ser hva som skjer under det) før avspark, så kommer det til å skje ting som politi og fotballforbund ikke ser med blide øyne på. Da kampen startet var det likevel ikke annet å se fra bortefeltet enn litt flekking av ræv mot banen, og ellers holdt man seg til synging.

Ute på banen var det lenge vanskelig å utpeke ett lag som overlegent det andre. Begge lag hadde et par kurante sjanser, men ellers var det ikke akkurat noen minneverdig kamp jeg hadde dratt for å se. Høydepunktet i første omgang var kanskje da hjemmelagets medisinske personell hissset seg opp mot fjerdedommeren fordi sistnevnte stoppet ham fra å løpe ut og se til en skadet Daniel Eid før det ble stopp i spillet.

For meg som hadde fem-seks timers kjøring foran meg etter kampen var selvsagt avspark 1400 fint, men for supportere som liker pyroteknikk skapte det litt stusselige arbeidsforhold. Da det ble futtet av noen bluss klokka 1435 var effekten omtrent null, annet enn et par av politifolkene på stadion fikk gått seg en liten runde.

Kampen var altså fortsatt målløs da det ble pause, og siden jeg ikke hadde sett noe mer spennende enn korv i kiosken bak tribuna valgte jeg å holde meg på plassen min i stedet for å utforske serveringstilbudet.

Da kampen igjen ble sparket i gang lignet det vi så lenge på førsteomgangen. Jeg overhørte at de som satt bak meg mente dette var en «skitmatch» og at de burde fått betalt for å være der og se på den, og jeg var nesten tilbøyelig til å være enig med dem.

I det 69. minutt kom så det som gjorde kampen verdt billetten. Tim Prica kriget seg forbi eller mer eller mindre gjennom GAIS-spiller etter GAIS-spiller, og skjøt til slutt ballen i mål! 1-0 til «Peking», og stor jubel hos de blåhvite.

GAIS presset etter dette voldsomt på for utligning, men da tilleggstiden til slutt var over sto det fortsatt 1-0, noe som om jeg skal dømme på reaksjonene derfra hadde fått IFK-keeperen til å juble litt mot bortefeltet bak seg.

Jeg forlot stadion, og mens jeg gikk mot bilen begynte det å småregne, før himmelens sluser åpnet seg for fullt i det jeg hadde kommet ut på hovedveien! Takk og pris for at dette været ikke hadde kommet en liten time tidligere. Veien tilbake til Oslo ble ganske så begivenhetsløs, og når sant skal sies er vel intet nytt godt nytt når man kjører bil!

Femkampershelga i Sverige hadde iallfall vært en suksess, og jeg har nå kun de to nordligste kamparenaene igjen før jeg kan si at jeg har fullført Allsvenskan.

GAIS - Oddevold 3-0

Etter å ha forlatt Jonsered og kampen der hadde jeg stilt inn GPS-en på parkeringa ved Valhalla idrottspark. Da jeg kom dit innså jeg raskt at der var det bare å glemme å få parkert, så jeg sirkulerte litt i nabolaget til jeg var heldig og fant en plass under fem minutters gange unna stadionet hvor det skulle spilles treningskamp mellom de to nyopprykka lagene GAIS og Oddevold.

GAIS var jeg jo til stede da de rykka opp til Allsvenskan i Jönköping i fjor, mens Oddevold hadde vunnet sin avdeling på nivå tre og skal spille Superettan-fotball i 2024. Stadionet var på sin side riktig pent å skue, med en kurvet arkitektur som ga assosiasjoner til «storebror» Ullevi som man så silhuetten av i nord. Jeg fant meg en plass på tribuna, og innså at jeg skulle være glad jeg hadde vært tidlig ute, for her ble det fullt! På motsatt side av banen var den åpne tribunen der satt av som bortefelt, men der var det absolutt ingen plassmangel. Totalt tror jeg antallet bortesupportere såvidt passerte tjue.

Da kampen kom i gang ble det umiddelbart klart at de vanligvis grønnsvarte (som for anledningen spilte i helsvart) mente alvor med sin retur til det øverste nivået i svensk fotball. Oddevold virket rett og slett sjanseløse, og det var helt som ventet da 1-0 endelig kom etter et hjørnespark i det 18. minutt.

Etter 28 minutter fikk hjemmefansen på ny synge «Heja, heja grönsvart», da vi fikk 2-0.

Jeg merket meg at GAIS' nyankomne målvakt innimellom gjorde noen halsbrekkende manøvre, men vertskapet slapp ustraffet unna. Et morsomt moment var for øvrig at han i fjor spilte for Oddevolds kommunerival Ljungskile. Jeg la også merke til en voldsom folkevandring utenfor stadion, og fant etterhvert ut at Melodifestivalen hadde hatt matinéforestilling i Scandinavium like ved, noe som sannsynligvis var grunnen til utfordringene med å finne parkering.

2-0 sto seg til pause, og jeg hadde da jeg rekognoserte før kampen sett at det virket veldig som om kiosken var helt Swish-basert. Jeg gadd derfor ikke prøve meg der, men fokuserte heller på å sikre plassen min til andre omgang også.

Begge lag gjorde noen bytter i pausen, uten at dette fikk noen umiddelbare følger for styrkeforholdet. GAIS fortsatte å ha tilnærmet full kontroll bare avbrutt av noen halvfarligheter for gjestene fra Bohuslän, og flesteparten av de offisielt 1052 tilskuerne (Jeg nekter å tro at ikke det reelle antallet var betydelig høyere!) kunne nyte sine helter dominere spillet.

Et par minutter før full tid kom 3-0, og når sant skal sies var Oddevold heldige at ikke ledelsen var større. Det ble annonsert to minutter tillegg, og så kunne vi alle endelig forlate stadion i jakt etter litt varme.

Jeg satte igjen kursen nordover, og etter en pitstop med deilig mat i utkanten av Uddevalla fortsatte turen tilbake til Oslo hvor jeg sliten og fornøyd kunne ta kveld og få noen timer søvn før nye eventyr på søndag.

Jönköping-Södra - GAIS 0-2

HamKam hadde lørdagskamp denne helga, og Tromsø spilte hjemme, så jeg hadde avtalt med Mattis at vi skulle ta oss en svensketur på søndag! Etter å ha plukket opp en dødstrøtt Mattis ble kursen satt sørover, og etter en kort pitstop på Nordbysenteret fortsatte vi sørøstover til vi kom til Jönköping. Her gikk det overraskende greit å finne gateparkering ikke altfor langt unna Stadsparksvallen, og vi tuslet opp mot stadion hvor det var klart for Superettan-kamp mellom Jönköping-Södra og GAIS.

Gjestene fra Göteborg hadde stilt med et imponerende bortefølge, og i tillegg til en ikke bare fullsatt, men direkte fullstappa bortetribune på kortsida, så anslår jeg at minst halvparten av alle fremmøtte på langsidene også var «Gaisare». Grunnen til det massive oppmøtet var at klubben med poeng i dag ville rykke opp til Allsvenskan etter flere års fravær, og Mattis hadde delvis på grunn av dette kjøpt seg billett nettopp i bortesvingen, mens jeg hadde skaffa meg en noe mer sedat plassering på langsida.

Jeg fikk herfra se gjestene varte opp med imponerende sangprestasjoner, før de like før avspark dro opp en tifo om at dette skulle bli siste året i «Ettan». Er man en gammel storklubb så lar man seg ikke affisere av at fotballforbundet har døpt om nivå tre til Ettan, da er det nivå to som er Ettan uansett.

Da kampen startet ble det futta av litt pyro, og mens speaker strengt informerte om at dette ikke var lov runget «Vi ska bränna hele jävla Jönköping» fra tribuna. Spillet kom uansett i gang, og de for anledningen hvitkledde viste kjapt at de mente alvor. Det ble generert et par hjørnespark, og like før det var spilt fem minutter dømte dommeren mål. Ikke alle var helt overbevist om at ballen hadde vært inne, men det er dommeren som bestemmer. Min video av det som ble 0-1 var i følge flere på twitter bedre enn tv-produksjonen, så du får prøve å avgjøre selv.

Resten av omgangen fortsatte Gais-dominansen både på tribuna og på banen, men de helt store målsjansene lot likevel vente på seg. De grønnsvarte ultrasene som hadde satt seg oppå gjerdet mellom bortefeltet og banen fyrte nå og da av noen bluss, og det så også ut som om de drev og forberedte det som kom til å skje etter kampen hvis det ble opprykk, da nettet foran feltet ble løsnet fra festene nede, og det ble demonstrert hvordan man måtte gå fram for å brenne hull i nettet med blussene. Da det kom noen spede forsøk på sang fra hjemmesvingen som tross bra oppmøte ikke lot seg høre så veldig ofte ble de kontant møtt med det som for folk fra Göteborg nok er den ultimate fornærmelsen: «Ni har sämre klack enn Häcken!»

Det sto tross enveiskjøringen fortsatt 0-1 da lagene tok pause, og jeg skjønte at vaktene måtte ha sett planene om å destruere nettet, for dette ble nå plukket ned. (Sikkert også fordi man anså sjansene for at det skulle bli kastet ting etter GAIS' egen keeper for å være heller små). Jeg kom etter hvert i prat med han som satt bak meg på tribuna, en tilreisende Gaisare fra Stockholm som var mektig imponert over at folk kjørte helt fra Oslo for å bivåne denne kampen.

Utover i andre omgang ble stemninga bedre og bedre på bortefeltet. Ultrasene fortsatte å fyre nå og da, og det oppsto en ganske interessant situasjon da speaker hevdet at kampen var stoppet og ikke ville fortsette før pyrobruken ble avsluttet. Alle vi andre som var på kampen så derimot at spillet fortsatte ufortrødent videre.

Inn mot slutten av kampen samlet det seg etter hvert veldig mange med refleksvester i borteenden av banen, og i motsatt ende så jeg også noen politifolk med hjelm i handa som gjorde seg klare. På bortetribuna var det nå en jevn strøm av folk ned mot bakkeplan, så det var tydelig at det kom til å bli folksomt på gressmatta når kampen ble blåst av.

Det viste seg at jeg tok feil, alt noen minutter før det var spilt nitti begynte folk å strømme over gjerdene og samle seg rundt banen, og i det det ble varslet 7 minutters tilleggstid stoppet dommeren kampen. Det kom klar beskjed på høytaleranlegget om at kampen ville IKKE bli gjenopptatt før samtlige «oanhöriga» hadde forlatt baneområdet, og GAIS' kaptein måtte rykke ut for å få jaget vekk egne supportere. Det tok ganske nøyaktig 7 minutter før kampen igjen ble satt i gang, etter at en overraskende stor andel av de tilreisende lot til å tro at «samtlige» gjaldt alle andre enn dem selv.

Resten av tilleggstiden ble preget av at hver gang dommeren blåste i fløyta var det noen som trodde det var klarsignal for banestorming, samt enorm jubel da Göteborgerne gikk opp i 0-2. Da dommeren til slutt ga opp, blåste av, og rømte banen flommet det på ny folk over gjerdene og inn på matta. Her skulle det feires!

Jeg fikk tak i Mattis igjen, og vi kom oss tilbake til bilen og fikk satt kursen videre til vårt neste mål, Borås arena hvor vi hadde et håp om å få bivåne nok en banestorming! 

Brage - Gais 0-4

Etter en svært hyggelig fredagskveld med nydelig mat trakk jeg meg tilbake til annekset på familien Øyvågs hytte, og sov som en stein sammen med en nattsvermer og en haug med mygg. Da jeg våknet sto jeg opp til en nydelig frokost før vi ga oss veien fatt østover mot Borlänge. Etter tre timer og et par feilnavigasjoner parkerte vi utenfor stadion, og gikk mot åstedet for Superettan-oppgjøret mellom IK Brage og Göteborgs Atlet- och idrottsselskap, bedre kjent som Gais.

Jeg hadde jo faktisk i 2019 sett det motsatte oppgjøret, så det var litt morsom å nå ha fått tatt turen til Domnarvsvallen (og ikke Domnarsvallen slik det er lett å tro at det heter). Mattis kjøpte seg billett (Jeg og André hadde forhåndskjøpt), og vi entret det som skulle vise seg å være et av de vakreste stadion vi noen gang hadde besøkt!

Foruten to relativt nye kortsidetribuner var kunstgresset omkranset av en langside som var noe eldre, og så kom vi til selve juvelen i kronen: Søndre langsidetribune. En lav 7-raders overbygd tribune, som hadde mer karakter og sjel enn det aller meste jeg har sett i fotballen. Dette var virkelig en multisensorisk opplevelse, for da jeg trasket bort for å ta panoramabildet dere ser øverst i bloggposten, så flommet lukten av gammelt treverk inn gjennom neseborene, samtidig som jeg så på det fantastiske byggverket og hørte knirking og knaking samt lyden av fler og fler mennesker som inntok plassene.

Før kampen hadde Mattis vært og ordnet seg grønnhvitt supporterutstyr for å heie på hjemmelaget, siden han kunne bruke det også til HamKam-formål. Selv hadde jeg ordnet meg en grillet pølse som tross svært god smak skuffet en hel del på konsistens. Det som derimot ikke skuffet var ananasbrusen jeg samtidig kjøpte. Dette var noe annet enn Oskar Sylte!

Jeg hadde i minuttene før avspark sett at det ble gjort forberedelser på begge lags supporterfelt, og da kampen startet holdt de tilreisende opp et banner med «Vad betyder mest, GAIS eller Way out West». Dette fikk meg til å søke litt, og uten at jeg fant noe definitivt svar mistenker jeg at budskapet var at flere gaisere burde tatt turen til Borlänge fra Göteborg heller enn å delta på musikkfestivalen Way out West som også ble arrangert denne helga.

Hjemmefansen hadde på sin side benyttet anledningen til å maskere en del nøkkelpersonell på Evertläktaren, og vi fikk et solid pyroshow innledningsvis.

Gais kom svært godt i gang, men det var faktisk hjemmelaget som først fikk ballen i nettet, men dessverre for de grønnhvite var assistentdommerens flagg hevet. Offside, og ikke noe tellende mål. Gais kom så tilbake, og resten av kampen var egentlig aldri spennende. Før ti minutter var spilt sto det 0-1, og like før pause kom også 0-2.

Etter pause byttet hjemmelaget inn en nordmann, uten at det hjalp så veldig på målkontoen (Men Eirik Asante Gayi gjorde absolutt jobben defensivt), mens Gais i det 64. minutt gikk opp i 0-3, før det fem minutter før klokka passerte nitti også ble 0-4.

Tilskuertallet var 1282, men etter at det siste målet kom strømmet det folk ut av stadion, så da dommeren til slutt blåste av kampen var det neppe mer enn halvparten igjen, så for oss som hadde det litt travelt for å rekke neste kamp gikk det greit å komme seg vekk fra Borlänge etter en helt nydelig stadionopplevelse.

Gais - Qviding 4-0

Etter en kort kjøretur fra dagens første kamp fulgte jeg de siste svingene etter en bil med et Gais-merke i bakvinduet. Vi passerte Nya Ullevi, som nå er blitt så gammel at den ikke brukes til fotball lenger, og jeg fant en parkeringsplass, og kom meg videre til Gamla Ullevi som er blitt revet og bygget helt ny. Forvirrende, men sånn er det altså. Her var det klart for kamp i Ettan Södra mellom Gais og byrivalene fra Qviding.

Hjemmelaget er i ferd med å seile gjennom nivå tre etter fjorårets nedrykk, mens gjestene (som så vidt jeg kunne se ikke hadde med seg en eneste bortesupporter) sliter rundt nedrykksstreken. Inne på det flotte nye stadionet fant jeg plassen min, og fikk se en overraskende jevn start på kampen. Som sagt var det ingen bortesupportere å se, så om det var jevnt på banen, så var det definitivt ikke jevnt på tribunen. Det Gais-supporterne leverte her på randen av breddefotballen er noe de fleste supportergrupperinger i norsk eliteserie kunne lært av. Meget imponerende, og klart bedre enn da jeg sist så Gais, da de spilte på lånt bane på Hisingen.

Qviding leverte et par hjørnespark som satte vertskapet litt på prøve, men etter halvspilt førsteomgang fikk de grønnsvarte nok. Kampens første mål kom i det 26. minutt, og heretter var det «no looking back». 2-0 kom bare to og et halvt minutt senere, og supporterne kunne synge både målfeiringssangen sin og at Gais skal rykke opp i år.

Göteborgs Atlet- och Idrottsselskap fortsatte å styre kampen, og fem minutter før pause økte de til 3-0. I begge de to forrige kampene jeg hadde sett hadde det ene laget hatt en solid ledelse, som så ble hentet inn til 3-3, men det så jeg virkelig ikke for meg at jeg skulle skje her.

I pausen så jeg meg litt rundt på stadion, og oppdaget at det var ganske mange publikummere oppe på andre nivå på tribunen. Da andre omgang startet sto jeg etter å ha hilst på medgroundhopper Bjørn jeg fortsatt i pølsekø (Pølsene var for øvrig laget i kommunen jeg ikke hadde hørt om før jeg var der på kamp tidligere på dagen, Partille), så da jeg hørte jubel i det 48. minutt måtte jeg stikke bort og se hva som skjedde. 4-0 hadde skjedd, og var ikke håpet om poeng for Qviding lite fra før virket det helt ikkeeksisterende nå.

Etter å ha spist pølsene oppdaget jeg at en av de 2436 andre speaker hadde sagt var tilstede hadde tatt plassen min, noe jeg ikke anså som et stort problem. Jeg trakk opp på øvre nivå for å se resten av omgangen, og fikk derfra se Gais' supporterkultur på litt nærmere hold. Som sagt tidligere var det imponerende greier, men innimellom dukket det opp noen merkelige engelskinspirerte greier, men hver sin lyst.

Etter et par småampre episoder på gressmatta (Blant annet en anledning hvor det var så nær å smelle at AD2 stormet inn på banen for å avverge bråk) ebbet kampen ut uten at vi kom nærmere scoring enn at gjestene nesten reduserte med en super kontring på overtid. Ballen smalt i tverrliggeren, og dermed sto det fortsatt 4-0 da dommeren blåste av så seieren kunne feires av opprykkskåte spillere og supportere.

Selv satte jeg kursen nordover igjen etter å ha funnet tilbake til parkeringa (hvor det sto en Gais-lakkert Mustang!), og etter min femte sverigetur denne uka ble det ikke stort med harryhandel denne gangen, bare en liten halloumiost med tilbehør som ble kveldsmat da jeg kom hjem.

GAIS - Brage 0-3

Etter dagens første kamp hastet jeg tilbake til Göteborg og Hisingen, nærmere bestemt til Bravida Arena. Stadionet brukes normalt av Häcken i allsvenskan, men i dag var det superettan-klubben GAIS som var vertskap, fordi gresset på Ullevi ikke var spilleklart etter vinteren ennå.

Hadde på forhånd planlagt å sette meg nederst på langsida, nærmest den enden hvor hjemmesupporterne sto, noe som viste seg å være et bra valg. Det var bra trøkk fra de stående og syngende, og det kom også en del svar og separate tilrop fra de som satt rundt meg på felt F.

Ute på banen var det lenge ganske jevnt, men etter halvspilt førsteomgang var det gjestene fra Borlänge som fikk inn første stikk. Et hjørnespark endte med selvmål, og det sto 0-1.

(Beklager dårlig lyd på videoen, den er konvertert fra slo-mo)

Ca ti minutter før pause ble det litt knuffing i feltet, noe som endte med gult kort til blant annet GAIS' keeper. Hadde det vært VAR involvert ser jeg ikke bort fra at flere hadde blitt straffet, og at noen kunne blitt straffet hardere, men her måtte de tre ansvarlige i gult nøye seg med å konferere litt sammen, og så dele ut kortene.

Rett før pause klarte så hjemmelaget endelig å få ballen i mål, men akk, assistentdommeren hadde flagget i været, og det sto dermed fortsatt 0-1 da lagene gikk i garderoben.

Hjemmelaget fortsatte etter hvilen å dominere på banen, men så skulle alt endre seg. Etter omlag en times spill trodde GAIS-keeperen at han hadde reddet en ball fra å gå ut til hjørnespark, men det var ikke dommerne enige med ham i. Dette protesterte han sterkt på, faktisk så sterkt at han fikk et nytt gult kort. To gule kort betyr rødt kort, og tidlig besøk i dusjen.

Brage benyttet like godt det påfølgende hjørnesparket til å score på den nyankomne keeperen, og når de også satte inn 0-3 bare minuttet senere var det svært mange som reiste seg og forlot stadion.

Mot slutten av kampen fant «Gårdakvarnen» ut at de like gjerne kunne resignere, så «Let's pretend we scored a goal» runget utover banen, og det var mange skuffete grønnkledde som dro hjem da kampen etter mange minutters overtid ble avblåst, mens de få på bortetribuna kunne feire.

De fleste GAIS-spillerne klappet mot supporterne (som nok var hjemmelagets beste i dag) og forsvant i garderoben, mens enkelte faktisk kom bort og vekslet noen ord.