Degerfors - Elfsborg 0-1

Etter å ha kjøpt nye sommerdekk til bilen var økonomien egentlig litt på skakke, men hva skal man med nye dekk om man ikke skal bruke dem? Jeg satte derfor kursen østover da arbeidsuka var over, og etter en pitstop for litt mat i Karlstad kom jeg fram til Stora Valla, hvor det skulle spilles kamp i Allsvenskan mellom Degerfors og Elfsborg.

Jeg hadde parkert ganske nær bortefeltet, og det første jeg så da jeg gikk ut av bilen var en bobil med et gult klistremerke på, og et kjent fjes jeg gikk bort og hilste på. Jeg tuslet deretter bort til stadion og kom inn på bortastå, hvor jeg kunne se at det hadde skjedd litt av hvert her siden forrige gang jeg var her, for snart ni år siden. Det mest iøynefallende var at der det før var en lav stillastribune befant det seg nå en relativt stor tribune som lå badet i solskinn. Solen skinte også over bortefeltet, men jeg mistenkte at den nok ville bli borte ikke lenge etter kampstart, og mens jeg studerte kampprogrammet og lurte på om jeg kom til å angre at jeg bare hadde tatt på t-skjorte oventil kom ingen ringere enn manager (for det har man nemlig i IF Elfsborg) Bjørn Hamberg bortom og hilste på oss tre som var først på plass! Treneren ble nokså overrasket over å finne en gulkledd nordmann på plass, men vi var uansett skjønt enige om å holda tummarna som svenskene sier, i håp om at det skulle bli seier i dag.

Etterhvert dukket både passasjerene fra de to bussene Guliganerna hadde satt opp, og en hel rekke andre Elfsborg-supportere opp, og jeg så også at det var flere gulkledde på begge de to langsidetribunene. Da kampen kom i gang startet synginga for fullt, og det var en rekke av de tribunelåtene jeg har blitt så glad i de siste årene som ble akkompagnert av tromming på en søppeldunk, og tidvis også ledet fra det mest provisoriske capotårnet jeg noensinne har sett.

Ute på banen så det innledningsvis ikke så aller verst ut, men etter hvert syntes jeg hjemmelaget tok mer over, og IFE-forsvaret så til tider noe rystet ut. Da selveste Arbër Zeneli så måtte ut med skade litt før pause var det nok fler enn jeg som ble litt bekymret for om dette skulle bli slutten på den nokså gode seriestarten vi var i ferd med å få.

Det sto uansett fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og etter å ha snakket med mer eller mindre bekymrete medsupportere tok vi igjen fatt på synginga. Seks minutter inn i omgangen ble en gulsvart spiller felt litt utenfor sekstenmeteren, og da frisparket min sidemann gjentatte ganger hadde sagt at kom til å bli mål ble tatt sa det pang! 0-1!

Den nevnte sidemannen kastet seg rundt halsen på meg, og med fare for både min egen og hans helse stormet jeg ned trappa mot gjerdet mot banen for å feire sammen med spillerne. Enorme gledesscener, samtidig som vi skjønte at det nå ventet rundt førti knalltøffe minutter hvor vi ikke kunne gjøre annet enn å støtte laget som best vi kunne.

Elfsborg byttet utover i omgangen hele kvoten med spillere man kunne bytte, og måtte derfor fullføre kampen med en småskadet Julius Beck, men en Isak Pettersson i storform sørget for at da dommeren (som det generelt hadde vært mye misnøye med i dag) nesten sju minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 0-1. Seier, og delt serieledelse!

Etter litt jubling fant jeg tilbake til bilen, og tok fatt på en hjemtur som med tre poeng til Eleganterna ble betraktelig lettere enn den ellers ville blitt!

Landskrona - Degerfors 1-1

Etter å lenge ha sett fram til denne lørdagen i begynnelsen av november sto jeg grytidlig opp og hoppet i bilen. Etter time på time med E6 var jeg nesten kommet til Danmark før jeg parkerte, tuslet en tur i nabolaget, og deretter kom meg inn på stadion hvor det skulle spilles kamp i Superettan (Dvs. nivå 2 i Sverige) mellom Landskrona og Degerfors.

Etter et høyst nødvendig ærend etter den lange kjøreturen kom jeg inn på hovedtribuna, og fikk se en svært sjarmerende kamparena. En hovedtribune med en svak kurve langs den sørlige langsida, og ståtribune for hjemmesupporterne på motsatt langside. I den østlige kortsida var det også ei ståtribune, og her seg det på med bortesupportere som etter å ha opplevd at deres rødkledte helter hadde snublet i de to siste kampene nå håpet å endelig få krone 2024-sesongen med et opprykk. Hjemmefansen på sin side hadde også en drøm om opprykk, men mens de tilreisende ville sikre seg med ett poeng i dag, så var de mer avhengige av en seier for virkelig å legge press på tabellnabo Öster.

Jeg oppdaget til min glede at de tok kort i grillkiosken, så jeg skaffet meg en hamburger som ble fortært bak tribuna før jeg inntok plassen min. Da jeg skulle sette meg ble jeg umiddelbart litt bekymret ettersom det så ut som om jeg hadde kjøpt plass midt i et barnesupporterfelt, men inn mot kampstart virket det som om dette må ha blitt avviklet. Da lagene entret banen fikk vi en svært fin tifo med et pyro-akkompagnement som var svært lite overraskende ettersom vi både hadde fått se et OH-banner bli trukket over den sentrale delen av ståfeltet, og bannerne i tifoen også henviste til røyk.

Kampen var så i gang, og det skulle vise seg å bli en ganske langdryg affære som ventet oss. Blant høydepunktene i første omgang var at blant noen kids som satt et par rader foran meg klarte en av dem å miste mobiltelefonen sin over rekkverket ned mot banen, og de måtte utvise stor kreativitet for å få tak i den igjen. Foran en ikke helt fullsatt hovedtribune, og en ståtribune hvor den avsatte plassen var ganske fylt opp (Her var det ett felt som så ut til ikke å være åpnet) begynte det etterhvert å virke som om gjestene fra bruksorten hadde tenkt å drøye seg til det ene poenget de trengte, noe som i det vi nærmet oss en halvtime spilt av kampen begynte å frustrere de svarthvitstripete ganske mye.

Frustrasjonen ga seg etterhvert utløp i reaksjoner etter noen taklinger, og vi fikk en voldsom sammenstimling av folk som knuffet litt mot hverandre. At dette bare endte med ett gult kort til han som satte inn den opprinnelige taklinga som utløste det hele overgikk min forstand.

Etter dette roet ting seg litt ned igjen, og det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause. Jeg sørget for å få varmet meg litt i sola bak tribuna, før jeg igjen tok plass på tribuna, nå på en litt annen plass, høyere opp. Herfra fikk jeg se Degerfors komme raskt ut fra startblokkene etter hvilen, og med 47:10 på stadionuret kom 0-1! Stor glede blant bortelagets spillere og fans, mens for vertskapet var det nok et ekstra skår i gleden at en av deres menn ble liggende nede, og måtte bæres ut av Røde kors.

Landskrona BoIS hadde ikke gitt opp å henge med i opprykksstriden selv om de lå under. Degerfors prøvde nå i liten grad å skape noe, og da alle ventet at Landskrona skulle prøve å plassere et frispark fra skummel posisjon i krysset eller noe ble dette tatt raskt for å sette opp en spillsekvens som endte med 1-1 i det 59. minutt.

Etter dette hadde BoIS de største sjansene til å avgjøre kampen, men Degerfors klarte foran oss 4348 tilskuere som var på plass å ri av stormen. Det ble markert for 6 minutter tillegg i tiden, men jeg nekter å tro at det faktisk ble spilt fotball i særlig mye mer enn 3 av disse. Taktikken med å drøye tida hadde uansett virket for de røde. Da dommeren blåste av var det ene poenget man trengte i boks, og det ble stor jubel hos de tilreisende.

Jeg forlot stadion raskt og så at valget av parkeringsplass hadde, akkurat som håpet, satt meg i stand til å komme meg raskt vekk, og jeg befant meg snart på motorveien igjen på vei mot neste kamp, som jeg håpet å bli minst mulig forsinket til.

Degerfors - Skövde AIK 0-0

På en av vinterens lørdager uten verken korps eller andre forpliktelser hadde jeg sett meg ut en mulighet til å endelig få passert 700 stadioner i Futbology-appen. Jeg hadde avtalt med Christian og Ole Jakob at de skulle bli med på roadtrip, så etter en tidlig start kom vi etter et par små pitstops og en liten avstikker på en vei med navn «Raka vägen» som var alt annet enn rak fram til Stora Valla hvor det skulle spilles treningskamp på kunstgressbanen mellom Degerfors og Skövde.

Degerfors var jo for noen år siden mitt første møte med svensk toppfotball, og nå er de etter at jeg så dem rykke ned i fjor høst igjen klare for en sesong i Superettan, nivå to i den svenske fotballpyramiden. Motstanderne i dag var divisjonskolleger fra noen timers kjøring sørover, og etter å ha parkert inntok vi banen hvor lagene var i full oppvarming. Spillerne forsvant, en fyr med brannslukkingsapparat kom og sa at jeg ikke fikk lov å ha tøyveska mi inne på stadion (men det var null problem å ha kameraene jeg hadde i den rundt halsen, og pakke veska i lomma), og så kom spillerne tilbake og det ble gjort klart for avspark.

Før kampen startet ble vi vitner til en litt vittig episode, da hjemmelagets keeper hadde kasta fra seg vannflaska si ute på banen mens laget samla seg for en siste peptalk. Da denne var tilbakelagt gikk han tilbake etter flaska, men den var nå borte vekk. Det som hadde skjedd var at mens laget sto samla kom materialforvalteren med tralla si over banen, så flaska som lå der, tenkte «Den skal jo ikke vær her!», og tok den med seg. Svært forvirrende for målvakten, og svært underholdende for de av oss som la merke til det som skjedde.

Vel, keeperen fikk ei ny drikkeflaske, og kampen kom i gang. I et nydelig vær som dessverre var akkompagnert av en grusom vind fikk vi se spillet bølge fram og tilbake, men uten noen virkelig store målsjanser. Det sto derfor fortsatt 0-0 da vi passerte 45 spilte minutter, og det siste som skjedde før dommeren ga lagene litt hvil var at «Degen»-spillerne ble rasende fordi dommeren ikke ga dem straffespark. (Etter å ha finstudert videosnutten min fra situasjonen er jeg tilbøyelig til å ha en viss sympati med kravet).

Nok et høydepunkt på denne svensketuren inntraff for øvrig i pausen, da vi kom i prat med ei publikvård som i fullt alvor ikke visste hvor Norge var da vi sa vi kom derfra, og trodde det bare var et sted i Sverige med ei veldig spesiell svensk dialekt. Man skal altså høre mye før ørene ramler av!

Etter pause forflyttet vi oss til motsatt ende av banen, og fikk derfra se mye av det samme som i første omgang. Jeg hadde såvidt begynt å frykte at rekka mi med kamper med scoring skulle ryke, da begge lag gjorde en haug bytter som jeg håpet skulle føre til at ting endret seg. Tross at Degerfors trykket på mot slutten, mål ble det ikke, og vi måtte litt skuffet dermed forlate banen sammen med godt over 300 andre, men i motsetning til de fleste andre hastet vi ikke hjemover, men videre til Karlstad for å se nok en kamp for dagen.

Flere bilder fra denne kampen kan du se på Google photos.

Elfsborg - Degerfors 2-2

Etter en liten times kjøretur fra dagens første kamp kom vi fram til Borås, og etter en overraskende smertefri jakt på parkeringsplass ble bilen deponert og jeg kunne kle meg om til gult antrekk. Vi tuslet bort til stadion, forserte køen inn mot Elfsborgsläktaren, og jeg kunne endelig innta toalettet, etter å ha vært tissetrengt omtrent siden jeg var i Uddevalla. Turen gikk deretter opp til tribuna, og jeg var klar for allsvenskan-kamp mellom Elfsborg og Degerfors.

Mens vi ventet på kampstart ble det klart at Malmö hadde snublet borte mot Häcken, så her var alt duket for drømmescenarioet: Elfsborg kunne sikre seriemesterskapet hjemme på Borås arena! Dette var for øvrig min første «revisit» på et stadion utenfor Norge, noe som jo i seg selv er verdt å krysse av i margen for. Jeg stilte for anledningen i en selvdesignet t-skjorte som jeg om jeg skal si det selv ble svært bra. Den kommer helt sikkert til å bli brukt også ved senere besøk på Elfsborg-kamper (Jeg har jo fortsatt noen stadioner i allsvenskan jeg mangler).

Før kampstart ble det gjennomført en stemningsfull minnemarkering for den tidligere Elfsborg-treneren Klas Ingesson, og så var det klart for å spille fotball! Ikke uventet ble det til stadighet fyrt av pyro fra hjemmeultrasene, til glede for noen og irritasjon for andre av mine medsupportere.

Elfsborg kunne som sagt med seier i dag sikre seriemesterskap, mens Degerfors på sin side fortsatt hadde en syltynn mulighet til å berge plassen i divisjonen om de vant. Utover i omgangen ble jeg derfor mer og mer bekymret av at det så ut til at bare ett av lagene var interesserte i å oppnå målet sitt, og det var ikke «di gule».

Dommeren hadde på ingen måte gjort seg populær i Borås den første halvtimen av kampen, og da DIF fikk nok et ultrabillig frispark i det førtiende minutt var det vel så mye ham jeg ble irritert på som Elfsborg-forsvaret da ballen endte i mål til 0-1.

0-1 sto seg til pause, og jeg fikk Mattis til å skaffe meg noe drikke så jeg var klar for ny innsats fra tribuneplass for å få jaget IFE fram mot seriegull. Mens jeg nøyde meg med en Fanta var Mattis selv mer storforlangende, og gikk for en løsning med å drekke med begge henda!

Da spillet ble gjenopptatt ble det fyrt av noe pyro jeg ikke har kjent maken til fæl lukt av siden jeg var i Trøgstad og så Sparta Sarpsborg rykke opp. Dette var nasty greier! Om det var røyken, synginga eller noe annet som gjorde utslaget vet jeg ikke, men like før det var spilt et kvarter av andre omgang kunne feltet eksplodere av glede. 1-1, nå var det bare å fortsette å jage den avgjørende scoringa!

Med noen svært imponerende lydtopper fra tribuna som inspirasjon skulle man tro at Elfsborg nå faktisk ville overta kampen, men neida! Degerfors fikk slippe inn igjen, og man kan umulig si at det var ufortjent da rødtrøyene i det åttiende minutt satte inn 1-2.

Elfsborg satte nå i gang en massiv sluttspurt, og fem minutter inn i overtiden kom endelig utligningen. Skulle det gå? Du tror kanskje at med utligning fem minutter på overtid ville det ikke være tid til flere mål, men det var faktisk lagt til elleve minutter her, noe som ikke bare sier en hel del om pyrobruken på tribunene, men også svært mye om bortelagets drøying av tid underveis. Med seks gjenstående minutter levde håpet, og Elfsborg kom også til flere store sjanser de siste minuttene, men da dommeren avsluttet kampen sto det fortsatt 2-2, og dermed gikk lufta ut av absolutt alle som var til stede. Elfsborg hadde rotet bort muligheten til å ta gull på hjemmebane, og Degerfors hadde rotet bort muligheten til å unngå nedrykk.

Tross skuffelsen, det gikk ikke mange minutter før «Krossa Malmö» runget over stadion. Alt er fortsatt i gultrøyenes egne hender, og seriegullet kommer til Borås så lenge man bare ikke taper mot serietoerne i serieavslutninga neste helg!

Jeg og min medsammensvorne forlot stadion, satte oss i bilen, innså at det kom til å ta så lang tid å komme seg ut av parkeringa at det var like greit at Mattis som skulle videre til Norrköping dagen etter bare gikk til overnattingsstedet og forlot meg, og jeg fikk så tid å smøre meg litt mat mens jeg ventet på å komme meg ut i trafikken og setter kursen tilbake mot Oslo, hvor jeg ankom litt etter midnatt, trøtt som en strømpe etter en lang fotballdag.

Degerfors - Varbergs BoIS 1-0

Etter en kort kjøretur fra ettermiddagens første kamp kom jeg fram til Degerfors, bare for å måtte lete litt etter hvor jeg skulle, fordi gata forbi Stora Valla var stengt i anledning noe markedsgreier som ble arrangert der.

Da jeg og Google maps var blitt venner igjen fant jeg meg selv sammen med flesteparten av publikum på ståtribunesida (Det var faktisk direkte påfallende hvor få som hadde valgt å kjøpe seg plass på sittetribuna) av stadion. Kjøpte meg en kryddkorv, og fant meg en plass hvor jeg kunne sitte.

Kun få minutter etter at kampen tok til fikk hjemmesupporterne juble. En kanonkule fra spiss vinkel gikk inn bak en fortvilet Varberg-keeper, og det sto 1-0.

Resten av omgangen var hjemmelaget et hakk kvassere hele veien, uten at de klarte å omsette dette i flere mål, likevel var det med en følelse av at dette var et fortjent pauseresultat vi fikk se lagene gå i garderoben.

I pausen fikk vi et lite cheerleading-show med Black Dragons før vi i andre omgang fikk se et mye mer tent Varbergslag komme på banen.

Om Degerfors var et hakk kvassere før pause, så var nå gjestene fra Halland minst like mye kvassere. Det var likevel ett punkt hvor de ikke var kvassere: Hjemmelagets keeper Jesse Öst vartet opp med klasseredning etter klasseredning, og de få (om noen) bortesupporterne måtte vantro se at deres gutter ikke klarte å omsette sjanser til mål.

Mot slutten av kampen fikk så hoveddommer et voldsomt markeringsbehov og det kom en rekke merkelige avgjørelser (Til alt hell i begge retninger, selv om jeg tror hjemmelaget ble litt hardere rammet enn gjestene). Dette fikk likevel ikke påvirket denne kampens resultat, og da fløyta til slutt gikk kunne både de to trivelige gubbene jeg hadde kommet i prat med under kampen og vel 1800 andre slippe jubelen løs.

Fotbollens hus