Etter å ha forlatt dagens første kamp dro jeg videre sørover, og etter noen svært slitsomme kilometre hvor jeg delte veien med tusenvis av syklister kom jeg meg endelig inn på en annen vei. Google var så snille at de foreslo et par småveier også senere, så med unntak av et lite parti inn mot Motala gikk kjøreturen ganske greit. Etter ankomst til byen hvor kampen jeg nå skulle se fant jeg meg en matbit, før jeg kjørte og parkerte utenfor anlegget hvor kampen i division 3, altså nivå 5 i det svenske seriesystemet, mellom Mjölby AI FF og IFK Västervik skulle spilles.
Ved ankomst snakket jeg med noen trivelige MAI-folk, og fikk klarsignal for å gå rundt og fotografere underveis i kampen. De ble for øvrig mektig imponerte da jeg kunne fortelle at jeg ikke var fotograf for bortelaget, men faktisk samlet på fotballbaner og medregnet denne var oppe i 1038 baner jeg hadde sett kamp på.
Anlegget jeg hadde inntatt var riktig så fint, med en stilig overbygd tretribune over de gamle garderobene, mens lagene som skulle i aksjon heller brukte noen nyere garderober i et nærliggende bygg. På området var det også tennishall, hockeyhall og banen var omkranset av løpebaner for friidrett. Det eneste som trakk ned var at det var lagt kunstgress i stedet for naturgress innenfor løpebanene.
Før avspark fikk vi et minutts stillhet for å hedre en mangeårig ildsjel i Mjölby, og så var det klart for at jeg skulle se mitt trettiende IFK spille kamp! Gjestene fra østkysten har startet sesongen svært tungt og bare tatt to poeng, og det ble raskt klart at det var vertskapet som var favoritter. Kampen var totalt enveiskjørt, og da 1-0 kom rett før det var spilt 11 minutter var det høyst fortjent.
Det var på grunn av det klare favorittstempelet litt rart å se i hvor stor grad Mjölby falt sammen etter å ha tatt ledelsen. Plutselig var IFK-erne fullt på høyde med hjemmelaget, og i det 28. spilleminutt kom utligningen til 1-1! Vertskapet var rystet, men ingen kan påstå at dette var ufortjent, selv om målet kanskje kom litt ut av det blå.
1-1 holdt seg til pause, og jeg klarte å få forhandlet meg til å få handle med kontanter i en ellers Swish-basert kiosk. Siden jeg ikke hadde mindre enn en tjuekrone, og kioskpersonalet ikke hadde vekslepenger, så ble det to Piggelin, noe som egentlig ikke var negativt i det hele tatt. (Norske isprodusenter: Hvis dere vil ha pengene mine må dere lisensiere produksjon av Piggelin!)
Foran noe jeg tror måtte begynne å nærme seg 200 tilskuere kom Mjölby igjen best i gang etter hvilen, og 6 minutter etter pause fikk vi se Västervik-keeperen gjøre en klassisk feilvurdering der han løp ut for å ta ballen, men ikke rakk den før angrepsspilleren som kom løpende og dermed kunne dytte ballen inn i et tomt mål. 2-1.
Etter et lite kvarter fikk vi så det som kanskje var kampens største mulighet som ikke ble mål. Et hjørnespark fra de gule gubbarna ble headet resolutt i stolpen, men ballen gikk altså ikke inn.
Etter 63 minutter av kampen kom så 3-1, og jeg trodde at nå var det over og ut for de tilreisende. MAI satte nå også i gang med et veritabelt bombardement av den stakkars målvakten fra Småland, men ikke snakk om at det ble scoring. Når da dommeren ga gjestene et straffespark etter 82 minutter og dette gikk inn til 3-2 så jeg for meg at dette kunne bli et blytungt poengtap for hjemmelaget.
Ikke uventet gikk de blåhvite «all in» på slutten for å prøve å få utlignet, men fire minutter på overtid var det de lokale som kunne juble for scoring. 4-2 sto det på måltavla, og dommeren blåste av raskt etter at spillet var satt i gang igjen.
Jeg satte kursen nordover igjen, ble på ny rammet av sluttfasen av Vätternrundan, men kom meg til slutt både til et sted å få litt mat, og i hus igjen så jeg kunne få samlet krefter til søndagens fotballkamper.
Etter en god natts søvn sto jeg i et relativt ufyselig vær opp og satte kursen sørover i stedet for nordover slik jeg opprinnelig hadde tenkt. Jeg svingte innom et sted jeg aldri hadde hørt om og skaffet meg et rundstykke til frokost, og fortsatte så mot dagens første destinasjon. Da jeg nærmet meg ble jeg plutselig innhyllet i syklister, og det viste seg at jeg hadde rota meg inn i traseen til verdens største sykkelritt, Vätternrundan! Heldigvis var det ikke veldig langt igjen, og jeg kunne snart svinge av og parkere ved banen hvor jeg skulle se nok en division 7-kamp, denne gangen mellom Åmmeberg og utviklingslaget (altså i praksis andrelaget) til Stene.
Det hadde som sagt vært ganske ufyselig vær mens jeg kjørte sørover, men ettersom jeg hadde dratt på meg regnjakka sluttet det selvsagt å regne litt før avspark. Ute på gressmatta så gjestene i sine gule trøyer ganske friske ut fra start, men snart tok Åmmeberg (Som jeg for øvrig oppdaget underveis at jeg faktisk hadde sett på bortebane i fjor) mer over, uten at de fikk satt de tilreisendes målvakt på de helt store prøvene, bortsett fra en situasjon hvor han satte seg selv nesten sjakk matt. Etter en voldsom bærtur trillet ballen mot et åpent mål, men en ÅIF-forsvarer nådde akkurat frem i tide til å få dyttet den utenfor.
Ikke lenge etter kom så en uheldig situasjon. Etter en duell foran gjestenes mål ble en av Åmmebergs spillere liggende igjen og vri seg i smerter. Det viste seg at han hadde landet uheldig og fått en skade i albuen, og etter litt ble båra hentet og den uheldige båret av banen, mens ambulanse ble tilkalt. Etter litt stopp i spillet fortsatte kampen, men jeg ser ikke bort fra at spillerne var litt preget av det som hadde skjedd, selv om ingen kunne lastes for det.
Vi var kommet til det 28. spilleminutt da vi 30-40 som var til stede fikk se hjemmelaget gjøre klar for et frispark fra kanten av 16-meteren. Ballen ble hamret forbi alt og alle, og rett i mål til 1-0!
Etter scoringen gikk det bare 80 sekunder før ballen igjen lå i mål bak gjestenes målvakt, og 4-5 minutter senere hadde hjemmelaget gått opp i 3-0. Det kom også et stolpetreff helt på tampen av omgangen, men vertskapet ledet fortsatt med tre mål da lagene gikk i garderoben for en peptalk. Selv gikk jeg i høy hastighet opp til bilen og kastet av meg regnjakka, og hentet laderen til kamerabatteriet. Mens jeg sto ved speakers plass og stjal litt strøm for å få fotografert også andre omgang kom så ambulansen og begynte å ta seg av den skadde.
Tross at ambulansen sto rett ved banekanten ble man enige om å starte andre omgang, og det gikk bare såvidt over fem minutter før hjemmelaget igjen hadde scoret, og det sto 4-0.
5-0 kom så etter en fæl retur i det stoppeklokka mi passerte 53 spilte minutter. Etter dette fikk vi et lite stopp i spillet for at ambulansen skulle komme seg vekk igjen og få sendt pasienten til behandling.
I det 58. minutt endte så en kontring med et sjølmål og 6-0, før 7-0 satt i nettet etter 62 minutter. All spenning i kampen var som dere skjønner borte nå, det handlet bare om hvor stor seieren skulle bli og om gjestene ville få seg et trøstemål.
Med 16 minutter igjen av ordinær tid kom så 8-0, ti minutter senere 9-0, og rett før klokka passerte 87 spilte minutter kunne de mørkeblå feire tosifret antall mål og 10-0 på scoringstavla.
Da vi gikk inn i overtiden forventet jeg egentlig at det kom til å bli lagt til svært lite, men plutselig, etter 91 minutters spill smatt en Stene-spiller gjennom, og fikk satt inn 10-1! Stor jubel fra bortelaget, høflig applaus fra hjemmelagets supportere, og voldsomt sinne fra veterankeeperen i ÅIF-målet som ikke hadde klart å holde buret rent!
Etter dette ble det ikke spilt veldig mye mer, og da dommeren blåste av sto det fortsatt 10-1. Mens aktørene på banen takket hverandre for kampen fant jeg tilbake til bilen og sluttet meg igjen til sykkelrittet på vei mot dagens andre kamp.
Endelig! Tiden var kommet for en vaskeekte svensk groundhoppinghelg! Jeg satte kursen østover etter å ha gjort ferdig ukas jobb, og etter et par pitstop på veien stoppet jeg litt før Karlstad for å se over planene. Panikken bredde seg raskt da jeg oppdaget at kampen jeg hadde tenkt å dra på ikke bare var blitt utsatt til midt i neste uke, den var også flyttet til en annen bane. Hva gjør jeg nå? Joda, heldigvis var det nok av andre muligheter å velge mellom, så etter en ikke alt for lang omvei parkerte jeg ved banen hvor det skulle spilles kamp i Division 7 Värmland Östra mellom Nykroppa AIK og Östra Deje IK.
Det som møtte meg her i den gamle jernverksbygda var en helt nydelig gressmatte, med fine benker på en side, og til og med en knøttliten tribune motsatt. Jeg hørte en av bortelagets spillere si under oppvarminga at han fikk litt VM i USA-feelinga av gressmatta, så den var tydeligvis ikke bare fin å se på! Pressefasilitetene her var derimot kanskje ikke helt på høyde med hva man finner på de enorme stadionene verdensmesterskapet spilles på.
Da kampen kom i gang hadde gjestene fra Klarälvens østbredd en bra start, men etter et par minutter tok vertskapet mer over. og der bortelaget ikke hadde lyktes med å få ballen i mål fikk de det til nesten umiddelbart. 1-0 rett før det var spilt 4 minutter, og stor jubel blant flesteparten av de noenogtretti frammøtte.
Ikke lenge etter fikk vi første (men langtfra siste) tilfelle av litt knuffing. En overivrig grønnkledd spiller prøvde å få dyttet vertskapets målvakt utenfor sekstenmeteren mens han holdt i ballen, men mislyktes med dette og fikk i stedet en resolutt albu i retur. Dommeren lot dyttinga gå, men albuen kunne han ikke overse, og tross store protester ble det delt ut et gult kort til keeperen.
Da det var spilt et kvarter kom to smågutter løpende med en haug med flagg, og i hui og hast ble både hjørneflaggene og det særsvenske fenomenet med midtbaneflagg montert opp. Bedre sent enn aldri! Ikke lenge etter oppdaget jeg at den nydelige gressbanen hadde en liten feil, da han som hadde klipt gresset hadde bomma litt midt i sekstenmeterfeltet i den ene enden av banen så der var et ti cm bredt belte med langt gress tvers over banen!
Vi nærmet oss halvtimen spilt da hjemmelaget mente de ble bortdømt, etter at ballen nesten gikk i mål etter en corner. Helt sikker kan man nok ikke være, men jeg tror dommeren gjorde rett i å ikke dømme mål her.
Surmulingen fra hjemmelaget gikk uansett fort over, for i neste angrep endte ballen i mål, og dermed sto det 2-0 med 28:15 på min stoppeklokke. Ganske nøyaktig ti minutter senere kom også 3-0, og jeg mistenkte nå at kampen i praksis var over.
Denne mistanken fikk seg et skudd for baugen noen minutter før pause, da en liten kollaps i de bakre rekker hos de gulsvarte medførte at Östra Deje kunne vippe ballen i mål fra langt hold mens keeperen var langt unna målet. 3-1, og dette var også stillingen da lagene samlet seg ved hver sin benk, mens jeg stormet mot bilen for å finne litt myggspray. Nyimpregnert tok jeg turen via kiosken og skaffet meg en korv på vei tilbake til banen, og tok plass i et hjørne hvor jeg kunne sitte og se på det som skjedde ute på banen.
Noe av det første av betydning som skjedde i andre omgang var at vi fikk en situasjon som lignet litt på den der Nykroppas målvakt fikk gult kort. Denne gangen var det en av hjemmelagets spisser som ble litt for nærgående etter at keeper hadde tatt ballen, noe som medførte at mannen med hanskene dyttet litt og fikk et gult kort fra dommeren til store protester fra lagkameratene hans.
Knapt ni minutter etter pause ble så en av gjestenes spillere felt i motsatt ende av banen fra der jeg satt. Dette medførte at det ble straffespark, og tross den «langhårete» stripa akkurat der straffemerket var ble denne satt i mål til 3-2, og definitivt ny spenning i kampen.
Det var stadig mer eller mindre velbegrunnete hendelser av typen engelskpråklige ville kalt skirmishes, uten at det noen gang ble virkelig stygt. Dommeren hadde likevel sin fulle hyre med å holde gemyttene i sjakk, og etter at ting hadde roet seg litt ned etter en av disse trefningene ble et frispark på flott vis satt inn til 3-3 akkurat i det klokka passerte 61 spilte minutter.
Det var nå duket for en svært spennende innspurt på kampen, og begge lag hadde flere muligheter til å avgjøre det hele. Jeg syntes ikke på noen måte noen av dem hadde noe overtak, men så var det hjemmelagets tur til å få frispark fra langt hold. Ballen ble slått inn, traff et hode, og gikk i mål til 4-3 med knappe fire minutter igjen av ordinær tid.
Det hadde vært en del småskader og stopp i spillet i forbindelse med all knuffingen, så dommeren la til rikelig med tid, og gjestene gjorde sitt beste for å prøve å få med seg noe hjem. På en dødball ble målvakten sendt med opp, men det hjalp ikke. Kampen endte 4-3, og de gulsvarte kunne juble for tre poeng etter en kamp hvor de hadde gått fra å se ut til å ha full kontroll på 3-0 til å virkelig skjelve i buksene på 3-3!
Mens spillerne gikk forbi den gamle ånghammaren fra jernverket på vei mot garderoben satte jeg kursen sørøstover til helgas overnattingssted, hvor jeg etter å ha sjekket inn fant ut at også planene for lørdagen måtte legges helt om, ettersom den første kampen jeg hadde tenkt å se da også var blitt utsatt!
Etter at et uggent værvarsel fikk meg til å kansellere tirsdagens plan var det litt bedre på onsdag, selv om det lenge ble truet med fare for tordenvær. Utover ettermiddagen ble det rimelig klart at det ikke ble det, så etter å ha plukket opp Jon Are og André ble kursen satt i retning Drammen. Her fant vi fram til Åssiden, hvor vi spaserte rett forbi kunstgressbanen og fant fram til gressfeltet hvor det var klart for sjuendedivisjonskamp mellom Åssiden 3 og Hønefoss SK.
Jeg hadde jo alt i 2017 vært på kamp på kunstgressbanen, men nå var det jentekamp der, og dermed var klubbens tredjelag henvist til gressbanen like ved. Denne var nylig blitt skilt ut som egen bane i Futbology, og dermed strømmet det til med banehoppere som ville få krysset av en sjelden mulighet. Faktisk viste det seg litt uti kampen at av de totalt 35 publikummerne som befant seg langs sidelinja, så var 24 sjekket inn i appen!
Ute på gressmatta skjedde innledningsvis veldig mye foran Hønefoss-målet, men da en av rødtrøyene i det sjette minutt ble felt pekte dommeren på straffemerket, og gjestene kunne med 6:10 på min stoppeklokke gå opp i 0-1.
De blåstripete fortsatte likevel å ha et visst grep om kampen, og det var på ingen måte ufortjent da de vartet opp med et kremangrep som ga 1-1 rett før det var spilt 19 minutter av kampen.
1-1 sto seg helt til pause, og etter et kort avbrekk var det på ny klar for 45 minutter fotball, nå attpåtil stort sett i oppholdsvær.
Etter hvilen tok det 7 minutter før vi igjen fikk scoring, og nå kunne Åssiden 3 juble for endelig å ha tatt ledelsen 2-1. 3-1 kom så i det 69. minutt, før selve kronen på verket kom da en av hjemmelagets menn hamret inn et brassespark på et hjørnespark jeg selvsagt ikke fikk soset meg til å filme. 4-1 med 18 minutter igjen å spille gjorde at jeg mistenkte at det ikke var spesielt sannsynlig at gjestene skulle få noe med seg.
Ti minutter etter den flotte scoringen kriget bortelaget riktignok inn 4-2, men flere ganger ville det seg ikke. Tre minutter inn i overtiden blåste dommeren av, og dette ble dermed sluttresultatet, og for oss som hadde vært til stede gjaldt det bare å komme seg i bilene så fort som mulig for å slippe unna en ny runde med nedbør.
Ettersom helga i stor grad var viet øving til konsert søndag var det lite aktuelt med noen lengre utflukter, men jeg hadde heldigvis funnet en mulighet til å få sett litt fotball før oppmøte i Fet kirke lørdag ettermiddag. Jeg satte derfor kursen enda litt lenger østover, og etter å ha blitt overrasket av et voldsomt oppbud med folk i sentrum av Bjørkelangen fikk jeg parkert og tuslet bort til kunstgressbanen hvor det skulle spilles tredjedivisjonskamp mellom Bjørkelangen (Tidligere kjent som Aurskog-Høland) og Sandefjord 2.
Bjørkelangen (Eller Bjørkelangen-Høland som de omtaler seg selv som i en del sammenhenger) har hatt en fæl sesongstart med tap i alle sine kamper, og da jeg spurte treneren før avspark om det var i dag det skulle snu svarte han kjapt at i så fall fikk jeg møteplikt for resten av sesongen. For øvrig viste det seg at grunnen til folkehavet i nabolaget ikke var at alle skulle på fotballkamp, men derimot at området rundt fotballbanen var tatt i bruk som depot og startområde for Aurskog-Høland rally som gikk av stabelen i dag. I tillegg var det en konfirmasjon eller noe i den duren som ble feiret i et lokale på området, så her fant man alt fra mekanikere med motorolje til albuene til bunadskledde familier rundt banen!
Da kampen kom i gang var det vestfoldingene som så klart sterkest ut, og hjemmelaget hadde mer enn nok med å holde følge innledningsvis. Den første som fikk tilsnakk var likevel en av de tilreisende, noe som fikk en svært engasjert hjemmesupporter til å gi full støtte til dommeren, og erklære at det var dette han hadde gitt ham beskjed om å gjøre før kampstart.
Starten på kampen hadde som sagt vært ganske enveiskjørt fordel Sandefjord 2, men i det 14. spilleminutt mistet dette overtaket all betydning. Bjørkelangen leverte et flott angrep, og vips sto det 1-0! Skulle det faktisk snu for karene fra Romerike denne tidlige junilørdagen?
Etter scoringen skiftet kampen virkelig karakter. Mens jeg sto og snakket litt med en av rally-gutta fikk vi se Bjørkelangen produsere angrep etter angrep, med en helt annen selvtillit enn det de hadde vist innledningsvis. Dessverre for hjemmesupporterne ble det ikke mål av dette, og mot slutten av omgangen så ungguttene fra Sandefjord ut til å være i ferd med å få tilbake kontrollen, men det sto fortsatt ikke mer enn 1-0 da lagene gikk til pause.
Jeg var raskt ute og slo køen i kiosken, og sikret meg en god (dog noe høyt priset) vaffel. Da denne var fortært tok jeg igjen plass ved banekanten. Noe av det første som skjedde i andre omgang var at gjestenes målvakt holdt på å forære hjemmelaget et mål. En klarering nede ved linja gikk rett på hodet til en motspiller, men til den uheldige keeperens store lettelse gikk headingen like utenfor. Desto mer irriterende var det nok for hjemmelaget at Sandefjord bare noen få minutter etterpå utlignet til 1-1!
Det neste av betydning som skjedde var kampens klart største kontrovers. Bjørkelangen hadde slått flere farlige cornere i kampen, og etter rundt ti minutter av andre omgang gikk endelig en av disse i mål. Jubelen fikk en brå slutt da dommeren oppdaget at assistenten ute på sidelinja viftet febrilsk med flagget, og ble avløst av et voldsomt sinne både hos spillere, trenere og ikke minst de mest engasjerte tilskuerne. Etter en liten samtale mellom dommer og assistent ble målet annullert! For å si det sånn: Han som hadde erklært full støtte til dommeren tidlig i kampen var IKKE like fornøyd nå! Om det skulle vært mål eller om annulleringen var riktig får du avgjøre selv ut fra videoen her.
Med en knapp halvtime igjen å spille byttet Sandefjord, som nå virkelig var i siget igjen, inn barnebarnet til ingen ringere enn IFK Göteborg-legenden Glenn Hysén. De gjorde også en rekke andre bytter så jeg skal på ingen måte gi noen enkeltspiller æren for det som så skjedde, men i det 72. spilleminutt gikk gjestene uansett opp i 1-2-ledelse!
Jeg mistenkte at det nå kom til å bli voldsomt tungt for rødtrøyene å komme tilbake, og med såvidt over ti minutter igjen av ordinær tid gikk det fra vondt til verre. Sandefjord satte inn 1-3, og nå skjønte jeg at resten av kampen bare kom til å bli et pliktløp.
Bjørkelangen skal ha all ære for at selv ikke langt inn i overtida virket de å ha gitt opp, men det ville seg ikke for dem heller i dag, og da dommeren litt over fem minutter på overtid blåste av kampen sto det fortsatt 1-3. Heller ikke i dag hadde det blitt poeng.
Mens skuffete og gladde spillere takket hverandre for kampen hastet jeg avgårde i retning kirka hvor konserten skulle være, og kom meg etter en svært god generalprøve sammen med orkester, pianist og organist endelig hjem for en matbit!
Etter forrige helgs tur til Bovallstrand hadde jeg denne fredagskvelden på ny tenkt meg nedover langs kysten av Bohuslän. Jeg tok med Jon Are, og etter noen timer i bilen kryssa vi brua fra fastlandet ut til den idylliske lille øya Smögen, og fant fram til en parkeringsplass. Etter å ha ordnet oss litt mat og drikke (ikke nødvendigvis i den rekkefølgen) gikk vi så til stadion, hvor det skulle spilles kamp i division 5 mellom Sotenäs Fotboll og IFK Strömstad.
Etter å ha betalt oss inn oppdaget min medbragte øldrikker at det var lokalt brygg å få kjøpt i stadionkiosken, så en boks ble plukket opp og bragt med bort til tribuna, hvor solen nå skinte etter at været ikke lenge i forveien hadde sett riktig så truende ut. Vi så herfra slutten på oppvarminga, og noen minutter etter at spillerne hadde forsvunnet inn i garderobene kom de ut igjen klare for kamp.
Skjønt, klare og klare, fru Blom? Hjemmelaget var definitivt klare, men hvor klare de tilreisende nordfra var er uvisst, ettersom det tok under ett minutt før det sto 1-0, og med såvidt over tre spilte minutter på min stoppeklokke kom også 2-0, etter et hjørnespark.
Hjemmelagets dominans fortsatte, og de for anledningen orangekledde måtte rett før ti minutter var spilt se ballen gå i mål til 3-0, før en nydelig heading på et minst like nydelig innlegg ti minutter senere bragte den ferske klubben opp i 4-0!
Fem minutter senere brøt flere av de litt under 150 frammøtte ut i jubel på ny, etter at Strömstad-keeperen nesten fomlet ballen i eget mål. Assistentdommeren var heldigvis godt plassert, og så at han akkurat rakk å stoppe den før den krysset mållinja, og det ble dermed helt korrekt dømt ingen scoring, og jubelen stilnet.
I det 33. spilleminutt kom så litt ut av det blå en redusering til 4-1, noe som ga gjestene en liten vitamininnsprøytning. Desto tyngre var det nok for dem da det bare to-tre minutter senere ble dømt straffe for en hands, noe som ga økt ledelse til 5-1.
Tre minutter senere gikk hjemmelaget opp i 6-1, og rett før pause ble vondt verre for de tilreisende da en av dem måtte halte av banen med en saftig krampe som ikke lot seg behandle der og da. Da dommeren sendte lagene i garderoben fikk hjemmelaget med seg en velfortjent applaus. Ingen tvil om at femmålsledelse i førstte omgang var noe hjemmepublikummet kunne anerkjenne.
Etter hvilen fortsatte Sotenäs (Som altså er en sammenslåing av kommunens tre klubber Smögen, Kungshamn og Bovall-Hunnebo) å dominere, men det ble ikke riktig så mange målsjanser som det hadde vært i første omgang. Litt dramatikk fikk vi likevel knapt ti minutter etter pause da bortelagets keeper ble liggende og vri seg etter et sammenstøt med en uheldig motstander, og det etter et langt stopp i spillet ble klart at han ikke kunne fortsette kampen. Det var ikke med noen reservekeeper, så en av utespillerne måtte jogge til garderoben etter et ekstra par keeperhansker, og fikk da han kom tilbake overrakt trøya fra han som måtte ut. Hvordan skulle dette gå?
For å komme med en liten spoiler: Det gikk slett ikke så verst! Riktignok pådro IFK Strömstad seg et nytt straffespark, som i det 67. spilleminutt gikk inn til 7-1 uten at han kunne gjøre noe med det.
Etter dette straffesparket kom det haugevis av muligheter til at ledelsen skulle bli enda større, men det ble den ikke, blant annet som følge av god innsats fra nødkeeperen. Bortebenken kunne dermed juble stort da laget et lite minutt på overtid kriget inn 7-2!
7-2 ble også sluttresultatet, og om ikke annet kunne iallfall gjestene tenke at de hadde spilt uavgjort etter pause. Vi fant veien tilbake til bilen, og krysset på ny brua til fastlandet og kom oss hjemover igjen etter det som tross noen litt truende skyer på ettermiddagen hadde blitt en helt nydelig fotballkveld i den bohuslänske skjærgården!
