Av ymse grunner har jeg litt kamptørke denne og kommende uke, så dermed fant jeg ut at tirsdagskvelden skulle gå til å besøke en bane jeg sist så kamp på i 2018. Siden da har det heller ikke vært så mange kamper der, så det var håp om godt banehopperoppmøte da jeg parkerte utenfor Stav ungdomsskole ved kunstgressbanen der hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom Skjettens tredjelag og Åkrene.
Som ventet strømmet det inn mot kampstart til både banehoppere og andre, og totalt var vi 24 innsjekka i Futbology, noe som var omtren halvparten av alle frammøtte. Sterkt! Ute på banen var det de så godt som opprykksklare gjestene som førte an, og rett før det var spilt ti minutter fikk de endelig hull på byllen og gikk opp i 0-1.
Åkrene trengte bare ett poeng for å være klar for femtedivisjon neste år, mens seriemesterskapet fortsatt er i spill med Hakadal hakk i hæl på tabellen. Kampen var såpass enveiskjørt at da 0-2 kom ti minutter etter det første målet antok jeg at rødtrøyene nok kunne starte feiringen allerede.
I det 26. og det 27. spilleminutt kom det to raske scoringer som ga 0-3 og 0-4, og knappe fem minutter senere lå også 0-5 i nettet bak de grønnkledtes målvakt. Rett før pause fikk vi også se Åkrene gå opp i 0-6, som også var stillinga da kveldens dommer ga lagene noen minutters hvile.
Etter litt venting kom kampen igjen i gang, og som ventet var det nå i motsatt ende av banen sjansene kom. Da 0-7 kom i det 50. minutt var vi nok mange som ventet at det hele skulle ende tosifret, men om det var Skjetten som fikk skikk på forsvaret sitt eller Åkrene som tok foten litt av gasspedalen skal være usagt, men vi måtte uansett nå vente en stund på flere mål.
Det var faktisk ikke mer enn åtte minutter igjen av ordinær tid da bortelaget på ny kunne feire scoring etter å ha gått opp i 0-8. Flere mål ble det ikke, og dette var dermed også stillinga da kampen et par minutter på overtid ble blåst av.
Jeg satte kursen hjemover, og kunne fra bilen se Åkrene feire opprykket med lagbilde i det ene målet, og jeg hørte også noen smell på vei vekk fra banen som jeg undres på om kanskje var fyrverkeri av noe slag. Bare å gratulere Åkrene med opprykk, og ønske dem lykke til i de siste kampene for året hvor man skal prøve også å sikre tabelltoppen.
Etter drøye to timer på veien fra dagens første kamp svingte jeg rett etter at kampen var blåst i gang inn ved et stadion jeg hadde besøkt før. Denne gangen skulle jeg dog på kunstgressbanen like ved, og se kvalifisering til neste års division 5 mellom Årjäng (Som hadde endt årets div 5 tredje sist på tabellen) og IFK Ås (Som hadde endt nest øverst i sin avdeling i division 6).
Som sagt var kampen alt satt i gang da jeg kom, men jeg fikk bekreftet av han som betjente den noe provisoriske kiosken som var satt opp at det ikke var scoret noen mål ennå. Det var likevel ikke spilt mer enn omlag fire minutter av kampen da 1-0 kom, og det favorittstempelet hjemmelaget nok hadde som følge av at gjestene ikke kunne bruke spillerne tilknyttet IF Örnen, som de har en farmerlagsavtale med begynte å bli innfridd.
De gulsvarte fortsatte å ha tilnærmet full kontroll, og tross at gjestene mente det skulle vært dømt offside ble det 2-0 etter et hjørnespark ca 9 minutter ut i kampen.
Det var noe over hundre tilskuere på plass her, og etter at vi hadde fått se hjemmelaget misbruke flere muligheter til å øke ledelsen fikk de etter rundt 25 minutters spill en noe soft straffe. Det ble protestert heftig, men dømt er dømt, og straffen ble satt i mål til 3-0.
Mot slutten av omgangen fikk så IFK Ås mulighet til å presse litt, men det så egentlig ikke veldig farlig ut. En tilsynelatende enkel ball ble satt mot mål, og det så ut til at keeper hadde full kontroll, men plutselig var ballen bak ryggen på ham og trillet over streken til 3-1! Skulle vi få en opphenting?
Reduseringen var noe av det siste som skjedde før pause, og dermed sto det 3-1 mens ÅIF samlet seg rundt benken og dommerne og bortelaget forsvant mot garderobene. Etter et kvarters tid var alle på plass igjen og kampen kunne fortsette.
Årjäng fortsatte å dominere ute på kunstgresset, men bortelagets målvakt hadde en svært god dag mellom stengene, og hindret flere store sjanser fra å bli scoringer. I det 65. spilleminutt (Nå hadde jeg endelig nøyaktig tidtaking) måtte han likevel melde pass etter et hjørnespark og ledelsen var økt til 4-1.
Under to minutter senere ble det så dømt frispark ganske langt ute på banen, og vi fikk se et fremragende skudd som tok Årjäng opp i 5-1.
Etter knapt 77 minutters spill kom så 6-1, før 7-1 ble satt inn tre og et halvt minutt senere. Det var så knapt fem minutter igjen til full tid da 8-1 ble hamret inn etter et hjørnespark.
Den siste spikeren i kista kom med 88:40 på min stoppeklokke, og det hele endte dermed 9-1. Jeg trodde jeg nå skulle dra hjem, men fikk til min store overraskelse se det bli gjort klart til straffekonk. Det viste seg at man i denne kvalifiseringsturneringen avslutter alle kamper med en straffekonk, sånn at dersom to lag mot formodning skulle ende helt likt, så vil man ha en «tie-breaker» som kan avgjøre endelige plasseringer uten noen omkamper.
Jeg tok derfor plass for å se straffesparkkonkurransen også, og fikk se en rekke gode straffer, og noen gode redninger.
Etter fem straffer til hvert lag sto det 4-4, og det ble tatt to straffer til for hvert lag, før det endte med at Årjäng også stakk av med seieren her!
Jeg satte nå kursen vestover, og kunne etter litt shopping og bensinfylling i Töcksfors krysse grensa og høre på radioen at Norges landslag gikk på sitt tredje strake tap i Nations League.
Etter mye fram og tilbake bestemte jeg meg etter hvert for at denne søndagen skulle brukes til svensk breddefotball. Jeg sto derfor tidlig opp, innså at Martin som hadde ymtet frampå om å bli med var en tapt sak og satte kursen sørover alene. Jeg kom i god tid før avspark fram, hørte ferdig sist episode av Pyro og Pivo, og gikk så inn på anlegget hvor det var klart for siste serierunde i division 5 Västergötland NV mellom IFK Trollhättan og Göta BK.
Sportslig sett var utgangspunktet her ganske enkelt. Hvis serieleder Arentorp/Helås skulle gå på et tap i sin kamp ville IFK Trollhättan gå forbi dem dersom de vant denne kampen. Det var derfor ingen stor overraskelse at de blåhvite kom godt ut fra startblokkene etter at kampen noen minutter forsinket ble blåst i gang. Han som på mystisk vis ikke klarte å sette den første enorme sjansen til hjemmelaget i mål kan likevel trøste seg med at det uansett var dømt offside, så en eventuell scoring ville blitt annullert.
Vi rundt hundre frammøtte fikk se IFK-erne stange og stange mot mål, før lagets kaptein omtrent halvveis ut i omgangen endelig fikk uttelling. Ballen ble hamret inn omtrent fra 16-meteren, og man kunne juble vilt for 1-0.
Hjemmelaget fortsatte å dominere selv om gjestene nå og da var på kortvarige besøk i motsatt ende av banen, og det framsto etter hvert smått utrolig at ikke ledelsen var større. Dette var nok noe av grunnen til at det begynte å bre seg litt frustrasjon hos vertskapet, og dommeren måtte etter hvert ta en alvorsprat med trenerteamet for å få dem til å roe seg litt ned.
Mer alvorsprat ble det da vi rett før pause fikk se en av gjestene bli stygt taklet rett foran IFK-benken. Dommeren og AD1 konfererte litt mens han fikk behandling, men da han ble båret av banen endte det ikke mer alvorlig enn med et gult kort.
Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene kunne gå i garderobene for å få roet seg ned litt, noe jeg tror var ganske påkrevd. Han som hadde måttet forlate banen var for øvrig neppe aktuell for noen retur, ettersom han nå ble båret fra benken til garderoben, med en ispose grundig tapet til ankelen.
Om trollhätteborna på banen visste det vet jeg ikke, men rapportene fra serieledernes kamp sa at de også hadde tatt ledelsen. Her i Trollhättan kunne man uansett ikke gjøre annet enn å vinne selv og håpe at ting skulle snu i den andre kampen. Igjen måtte vi vente omtrent halvveis inn i omgangen før det kom noe mål, og igjen var det en IFK-spiller som var sist på ballen. Dessverre for de blåhvite gikk ballen i samme mål som i første omgang, altså var det et ganske forferdelig selvmål vi hadde fått bivåne.
Vertskapet hadde byttet ut sin lagkaptein nå, men han som nå hadde armbindet ville ikke være noe dårligere enn hva kompisen hadde vært i første omgang, og sørget i det 72. spilleminutt for å hamre inn 2-1 og ny ledelse til hjemmelaget.
Da vi nærmet oss slutten av kampen så jeg plutselig at dommeren gikk bort og snakket litt med sin assistent på ny, mens han gestikulerte mot klokka si. Da han kom tilbake inn på banen blåste han av oppgjøret, selv om stadionuret bare sto på 86 minutter! Det virket som om han hadde fått noe trøbbel med sin egen klokke, og siden de ikke hadde annet offisielt ur valgte de å bare blåse av! Heldigvis ledet nå Arentorp/Helås stort i sin kamp, men om de hadde gått på et tap ville jo dette vært en potensiell storskandale, ettersom Göta BK hadde blitt fratatt 4 minutter pluss tilleggstid de kunne brukt på å utligne!
Jeg innså uansett at jeg på grunn av den framskynda kampslutten kunne rekke en kamp jeg egentlig hadde avskrevet, så mens jeg så dommertrioen sto og diskuterte med en fra teamet til IFK Trollhättan hastet jeg mot bilen og satte kursen nordover på E45, mens jeg så at antatt ankomsttid til neste kamp minutt for minutt nærmet seg annonsert avsparktid.
Da den lange landslagspausen i månedsskiftet september-oktober ble annonsert øynet jeg håp for en treningskamp for «Gutan» på Østlandet, og noen uker i forveien var det blitt varslet at det kom til å bli en kamp på Grefsen stadion. Jeg hoppet derfor lørdag formiddag i bilen og satte kursen hit, for å se treningskamp mellom TIL og eliteseriekollega Aalesund.
Dette var jo et stadion jeg har besøkt mange ganger før, men det var faktisk første gang jeg skulle se Tromsø i aksjon her. Det ble dermed mitt 44. stadion med de rødhvite. Forza Tromsø-senior-kollega Per Steinar var også på plass med kamera og fotovest, og inn mot avspark kom det også sigende til noen fler Tromsø-supportere som tok plass sammen med Vetle Skjærviks far som hadde vært førstemann som inntok tribuna.
Da kampen kom i gang ble det snart klart at det var Tromsø som kjemper i toppen av tabellen mens AaFK befinner seg i motsatt ende, og det var på ingen måte ufortjent da laget fra nord satte inn 1-0 i det åttende spilleminutt.
Ikke lenge etter lå ballen på ny i nettet bak de for anledningen sortkleddes keeper, men denne gangen ble scoringen annullert for en offside. Med 18:10 på min stoppeklokke (Stadionuret hadde blitt startet noen sekunder for sent) lyktes derimot Sander Innvær med å få sendt avgårde et skudd jeg objektivt sett mener sunnmøringenes målvakt burde klart å gjøre en bedre innsats for å stoppe, men jeg som TIL-supporter selvsagt er svært glad endte med at ballen trillet i mål til 2-0.
Knappe fem minutter senere fikk AaFK uttelling på et av sine sjeldne besøk foran Jakob Rønning Haugaard i TIL-målet. Ballen ble klemt inn til 2-1, og vi hørte på applausen at det også var noen supportere av Aalesund på plass.
2-1 sto seg til pause, selv om TIL fikk ballen i mål enda en gang (og igjen ble avvinket for offside), og mens spillere og støtteapparat forsvant ned i garderoben under klubbhuset til Kjelsås trakk jeg opp på tribuna og plasserte meg sammen med mine medsupportere. Her var det riktig så god stemning og alt fra dommerrapporter i Oslos åttendedivisjon til innvandringsfiendtlige tsjekkiske ultras ble ivrig diskutert.
Diskusjonene fortsatte inn i andre omgang, hvor kampbildet ute på kunstgresset på «Oslos tak» forandret seg lite tross at det ble gjort haugevis av bytter. Tenningsnivået hadde vært forbausende høyt til at det bare var en treningskamp, og dette fortsatte etter hvilen, så dommeren etter hvert måtte dele ut noen gule kort. Det hele toppet seg nok rundt tolv minutter før full tid, da en av TILs svensker måtte tåle å høre noen ufinheter fra AaFK-benken etter en takling han nok skal prise seg lykkelig for at ikke medførte rødt kort.
Jeg så egentlig for meg at Aalesund skulle få en heldig utligning helt på tampen, men i stedet ble han som knappe ti minutter tidligere ikke hadde blitt utvist nå felt innenfor sekstenmeteren. Dommeren pekte på straffemerket, og Vegard Erlien fikk æren av å hamre inn 3-1.
Dette ble kampens siste scoring, og kampen endte dermed med en velfortjent TIL-seier som Jørgen Vik og vi andre kunne juble over. Et seriøst skår i gleden kom dog like etter kampen var over, da Mathias Tønnesen som var tilbake etter skade plutselig la seg ned under nedjogginga etter kamp. Etter å ha ligget nede en stund haltet han seg med store smerter mot garderoben. Alt tyder på at strekkskaden hadde blitt slått opp, og at det kan bli nye uker på sidelinja for forsvarsspilleren.
Det var i ferd med å begynne å regne, så jeg satte kursen hjemover, hvor resten av ettermiddagen ble brukt til å følge med på Direktesports sendinger fra ymse kamper i ymse divisjoner.
Da det kom fram at det relativt nystarta A-laget til klubben Oshaug fra Rakkestad skulle spille på sin egen hjemmebane ble jeg først veldig opprømt, før jeg frustrert innså at de kampene som var satt opp kræsja med min tur til England og en senere tur nordover. Jeg fikk derimot en ny opptur da jeg oppdaget at det skulle være også en sen høstkamp der, og plukket derfor opp Viking-supporter Martin og satte kursen sørøstover. Etter halvanna time på veien parkert vi i mørket utenfor ei skole omgitt av gravhauger fra jernalderen, og fant fram til banen hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Oshaug og Mysen 2/Rakkestad.
Gressbanen så rimelig strøken ut, og utenom denne var her også en nier kunstgressbane. Foruten meg og min passasjer var det ikke veldig mange andre tilskuere her, men det kom sigende noen til inn mot kampstart. Hjemmelaget hadde så langt denne sesongen bare tatt ett poeng så det må være lov å si at gjestene hadde et visst favorittstempel, og det gikk bare såvidt over tre minutter før vi fikk 0-1 på et hjørnespark.
Halvveis ut i førsteomgangen konkluderte jeg med at vi var et sted mellom 15 og 20 frammøtte, og med 25:45 på min stoppeklokke fikk vi se gjestene øke ledelsen til 0-2. 0-3 kom knappe seks minutter senere, og etter en dribleorgie i det 38. spilleminutt kom også 0-4.
0-4 var fortsatt stillinga da dommeren blåste for pause og gikk til garderoben, mens begge lagene samlet seg ved hver sin benk. Ikke lenge etter var alle spillerne klare for å fortsette kampen, mens dommeren fortsatt var i garderoben, men etter hvert dukket han opp igjen og kampen kunne fortsette.
Det gulsvarte vertskapet ordnet seg nå en pangstart ved å redusere til 1-4 før det var spilt ett minutt av andre omgang!
Dessverre for Oshaug, det ble ingen opphenting, men derimot overtok Mysen 2/Eidsberg på ny spillet, og rett før timen var spilt ble 1-5 satt inn. Den siste halvtimen foregikk det meste foran hjemmelagets mål, men det var ikke før det var under ett minutt igjen av ordinær tid at vi igjen fikk en scoring, og vi gikk dermed inn i overtida med 1-6 i dommerens bok.
Dette var også stillinga da kampen ble blåst av, og mens jeg hastet mot bilen for å komme meg tilbake til hovedstaden kunne Oshaug begynne å forberede seg til derby mot Rakkestad 2 i siste serierunde.
Etter å ha forlatt kampen i Nord-Fron fortsatte ferden oppover Gudbrandsdalen, før vi på Otta svingte vestover i en sidedal. Her kom vi etter hvert til en kommune jeg aldri hadde sett fotball i før, og kunne rett etter at kampen var blåst i gang parkere ved nok en kunstgressbane hvor det skulle spilles nok en sjettedivisjonskamp, denne gang mellom Lom og Otta 2.
Jeg fikk bekreftet at kampen hadde blitt blåst i gang et lite minutt før annonsert tid, men at det fortsatt sto 0-0, så det var ikke noe vi hadde gått glipp av. Hjemmelaget etablerte raskt et grep rundt kampen, men lenge forsvarte rødtrøyene fra «Byen ved Rondane» seg godt, samtidig som de av og til kom fram og utfordret vertskapets godt voksne målvakt litt.
Ca halvveis ut i førsteomgangen raknet det likevel til slutt bak hos Otta-rekruttene. Keeperen deres vartet opp med noen ville redninger, men til slutt måtte han melde pass og se ballen gå inn til 1-0 bak seg. Som om ikke dette var nok, like etter at halvtimen var spilt kom også 2-0, denne gang etter et hjørnespark.
Otta 2 hadde tross at de var hardt presset ikke gitt opp, og under fem minutter senere kom reduseringen til 2-1, etter at et frispark aldri ble skikkelig klarert. Jeg tror for øvrig dommeren hadde helt riktig i sin vurdering rundt kravene som kom fra hjemmelaget om at det skulle dømmes offside, noe han blankt avviste.
2-1 sto seg til pause, og siden OJ og jeg hadde bestemt oss for å dra og spise på Vågåmo etter kampen droppa jeg å handle noe i kiosken nå. Her ble det en relativt kjapp pause, og jeg glemte typisk nok å starte stoppeklokka etter hvilen. Jeg trengte likevel ikke klokke for å vite at det ikke var spilt mange minuttene de 3-1 kom etter et veritabelt kremangrep, og 4-1 kom like etterpå etter mer flott spill fra de blåhvite.
Det var tydelig at Lom hadde bestemt seg for virkelig å drepe denne kampen, og ikke lenge etter kom 5-1, før vi også fikk 6-1 på et straffespark fra en unggutt fra Lom.
Med et lite kvarter igjen av kampen kom 7-1, og jeg benyttet nå anledningen til å plante tanken hos noen i teamet hos Lom om at de neste sesong måtte ta en kamp i nabokommunen Skjåk, så vi som samler baner kunne tatt oss en tur dit også. Ideen virket ikke å bli avvist, så inntil videre velger jeg å leve i håpet.
Hjemmelaget gjorde mot slutten av kampen en haug med bytter, men det skal være usagt om dette var årsaken til at de scoret to mål til i sluttminuttene. Det hele endte dermed 9-1 etter en tung ettermiddag for bortelaget (Men om de skal ta med seg noe fra kampen må det være at de virket ganske strukturerte i forsvarsspillet i første omgang).
Jeg og min passasjer hastet mot bilen for å komme oss nedover dalen til vårt utvalgte spisested, hvor vi var blant de siste som fikk kjøpt noe fra middagsmenyen (Den retten vi hadde mest lyst på var de selvsagt alt tomme for), og deretter kunne jeg fortsette til Otta hvor han ble sluppet av for å ta bussfortog videre nordover, mens jeg i ensom majestet returnerte til hovedstaden etter å ha sett kamp på fotballbane nr 1100!
Søndag spratt jeg tidlig opp, og kjørte ned til Ensjø for å plukke opp Ole Jakob og Jon Are for å dra ut på nye eventyr. Sistnevnte dukka aldri opp fordi han prioriterte å holde seg i senga, så vi ble bare to mann som satte kursen nordover på E6, og store deler av formiddagen tilbragte jeg bare i mitt eget selskap mens min sidemann drev intens sagbruksvirksomhet. Et lite kvarter før vi var framme vekte jeg ham, og et drøyt kvarter før avspark parkerte vi ved kunstgressbanen på Vinstra hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom Vestsida og Kvam.
Like etter oss svingte også Terje og Christian inn på parkeringa her ved banen som var etablert som erstatning for den gamle banen som lå der hvor det var bygd en rekke næringsbygg i forbindelse med omlegginga av E6 for noen år siden. De to hadde samme førstekamp som oss i dag, men en annen plan videre, så derfor hadde vi måttet fordele oss på flere biler. Jeg hadde spist en liten frokost, men var klar for litt mer næring nå så jeg inntok klubbhuset, hvor det var et voldsomt utvalg i bakverk. Jeg endte på et stykke snickers-kake som heldigvis ble utsolgt ganske raskt, for ellers hadde jeg sannsynligvis spist enda mer. Dette var godsaker!
Da klokka ble 12 var alle aktørene klare, bortsett fra én: Dommeren var ingensteds å se. Han dukket heldigvis opp like etter, og etter å ha hilst og tatt myntkast og alt sånt var det klart for kamp. Hjemmelaget har i år hatt en mildt sagt trøblete sesong, og sto før denne kampen med 0 poeng og smått hårreisende 4-103 i målforskjell! Det tok likevel over ti minutter før naboene fra andre enden av Teigkamptunnelen klarte å overliste grønntrøyenes forsvar og sette inn 0-1.
I det 29. spilleminutt kom så også 0-2, og mens Vestsida-forsvaret måtte jobbe som gale hadde målvakten i motsatt ende av banen det så rolig at jeg hørte hjemmelagets trener spøkefullt spørre ham om han ville ha noe lesestoff.
Begge lag hadde noen ganske unge spillere, og det var litt komisk å sjekke kampstatistikken til enkelte av disse. Både Vestsida og Kvam hadde nemlig spillere på banen som har spilt en rekke kamper i år for G15-laget Kvam/Vestsida. Lagkamerater aldersbestemt, motstandere på seniornivå!
Det var nok Kvam-spillerne i sine for anledningen sorte trøyer som hadde den beste opplevelsen her i dag, for i løpet av de fem siste minuttene før pause kom både 0-3 og 0-4 før lagene gikk i garderoben. Jeg hadde da jeg så Vestsida annonserte med servering håpet at det også skulle være noe mer proteinrikt enn kaker å finne i kiosken, men måtte konstatere at pølsekokeren sto ubrukt i dag, så jeg fikk basere meg på et mer karbohydratbasert kosthold. (Men som sagt var det heldigvis utsolgt for snickers-kake!)
Etter hvilen virket det som om Kvam hadde bestemt seg for å sette inn et ekstra gir, og før det var spilt fire minutter av andre omgang kom både 0-5 og 0-6, før en fæl glipp av keeper ga 0-7 med 51:40 på min stoppeklokke.
Bortelaget fortsatte å dominere, og de fleste av barnefamiliene fra Vinstra som hadde dominert tribuna i første omgang hadde nå forsvunnet, så det virket å være flest bortefans igjen der. Disse fikk virkelig utbytte av å være her, og i det 57. minutt kom 0-8, før Vestsida fikk et hvileskjær på 13 minutter uten scoring. Rett før det var spilt 70 minutter ble det altså 0-9, før det ble tosifra og 0-10 etter et litt komisk sjølmål på en corner tre minutter etter forrige scoring.
Et drøyt minutt senere kom også 0-11, før en kneskade gjorde at en allerede tynn Vestsida-tropp ble enda tynnere. Lufta gikk nå litt ut av kampen, og jeg fant ut at siden dommeren hadde vært så sen skulle jeg droppe de siste minuttene og sette kursen videre mot neste kamp.
Jeg fant etterhvert ut at vi ikke hadde gått glipp av noe, kampen endte 0-11, og jeg kom bare et lite minutt for sent til kampen jeg skulle se etterpå. Til Vestsida er det ikke annet å si enn at laget fortjener all ære for å ha fullført sesongen tross 28,5 baklengsmål pr scorete mål, og at jeg håper de klarer å stille lag også neste sesong!
