Finalen på min svenske helg skulle selvsagt ikke være groundhopping, men derimot litt support i allsvenskan. Etter å ha vasket ut av gjesteleiligheta og spist en bedre frokost hjemme hos Annica dro hun på pub mens jeg stakk inn til sentrum for å deponere kofferten. Jeg sluttet meg deretter til henne og vennene hennes på hennes gamle nabolagspub før vi sammen tuslet opp til stadion for å se kampen Djurgården - Elfsborg.
Ettersom jeg ikke var alene i dag plasserte jeg meg litt mer usentralt på bortefeltet enn jeg vanligvis gjør, noe som faktisk medførte at jeg havnet omtrent rett bak Isak Petterson i mål. Til innmarsjen serverte så hjemmefansen litt røyk og fyrverkeri.
Jeg hadde på forhånd vært litt bekymret for denne kampen, og anså Elfsborg som en klar underdog. Det var derfor betryggende å se at de gulsvarte kom svært godt i gang, og de første tjue minuttene syntes jeg faktisk alt handlet om IFE. Målene lot dog vente på seg, og etter at DIFs målvakt fikk en skade som fordret litt behandling ute på banen syntes jeg blånissene fra Stockholm var litt mer med på notene.
Det føltes likevel uendelig rettferdig da Elfsborg på en corner et par-tre minutter før pause satte inn 0-1. Stor jubel på bortefeltet, og vi var en stort sett glisende gjeng som forsvant bak til serveringsområdet for å leske strupene litt i pausen. For øvrig var det nokså overraskende å komme bak hit, og se at ratioen mellom politi/vakter og supportere nesten var like koko som den hadde vært da vi var i Istanbul!
Etter hvilen forandret kampbildet seg en hel del, og mens vi supporterne sang av full hals måtte vi dessverre se Djurgården ta mer og mer over. Så, i det 66. minutt skjedde det som ikke skulle skje. DIF utlignet, og det sto 1-1.
Heldigvis betød dette at Elfsborgs spillere våknet til liv igjen etter en til da nokså slapp andreomgang, og med 76 spilte minutter på stadionuret kom 1-2! Jeg benyttet gledesscenene i feringa til å få lånt meg en ladekabel hos Isak, ettersom min egen hadde havarert. Nå kunne jeg kanskje ha håp både om å komme meg inn til sentrum etter kampen, og ikke minst å få låst opp bagasjeskapet igjen!
Selv om de bare lå ett mål bak var det en hel del av de 22458 tilskuerne som hadde begynt å gå da vi kom inn i overtida, mens jeg fryktet at de tre tillagte minuttene skulle bli fryktelig lange. Akk, så rett jeg fikk. Et drøyt minutt inn i overtida ble en Djurgården-spiller liggende tilsynelatende livløs innenfor Elfsborgs sekstenmeter, men spillet bare fortsette. Da det endelig kom et stopp ble helsepersonell umiddelbart tilkalt, og det ble et flere minutter langt stopp i spillet før han kom seg av banen (Heldigvis på egne ben) og de siste knappe to minuttene kunne spilles ferdig.
Jeg var nå overbevist om at Djurgården skulle få ødelegge euforien for oss, men heldigvis tok jeg feil. Det endte 1-2, og vi fikk en herlig feiring der Annica prøvde seg som ultra og klatret litt i gjerdet!
«Ge meg Borås, ge meg Borås, Stockholm är en skit-ort, ge meg Borås» runget over stadion mens de siste hjemmesupporterne forsvant som dugg for solen, så da gjensto det bare for meg å gratulere bursdagsbarnet Malin med dagen og tre poeng i gave, samt å takke alle de andre for godt selskap, før jeg hastet mot sentrum hvor jeg fikk klemt i meg litt ramen og handlet litt snop til togturen før jeg tok plass på SJs snabbtåg til Oslo.
Etter den korte kjøreturen fra dagens andre kamp gikk det heldigvis svært greit å finne parkering utenfor stadionet jeg nå skulle besøke. Jeg gikk den korte veien fra bilen og mot det imponerende inngangspartiet, hvor det bare var å gå rett inn i dag fordi man hadde gratiskamp støttet av haugevis av sponsorer, og så var jeg klar for å se kamp i Ettan Norra, nivå tre i den svenske herrefotballen, mellom Enköping SK og Karlstad Fotboll.
Som sagt var det en storslått inngangsport her, og når jeg var inne var det også en staselig hovedtribune jeg fikk se. På motsatt side av gressbanen, som var omkranset av blå løpebaner, lå det også et par mindre tretribuner, så her var det god plass, for publikumstilstrømningen var ikke akkurat enorm selv om billettene var gratis.
Kampen var svært viktig for begge lag, da en seier ville melde dem på for fullt i kampen om den viktige andreplassen i divisjonen som gir opprykkskvalifisering. Frustrasjonen var derfor stor hos värmlänningene da dommeren etter et kvarters tid pekte på straffemerket. 1-0, og stor jubel hos hjemmefansen.
Etter dette benyttet jeg anledningen til å inspisere kiosken, hvor de til min store lettelse godtok betaling med bankkort, så jeg fikk sikret meg en hamburger som ville holde meg i live til jeg kom meg i hus igjen på kvelden.
Da burgeren var fortært så jeg resten av første omgang fra motsatt side av banen, men flere mål fikk jeg ikke se. Jeg følte likevel at jeg neppe hadde sett dagens siste mål, selv om det fortsatt bare sto 1-0 til pause.
Etter hvilen syntes jeg kanskje det var gjestene som så kvassest ut, og det var på ingen måte ufortjent da de i det 62. spilleminutt satte inn utligningen til 1-1 på et hjørnespark.
Gleden hos bortelagets menn ble derimot ikke veldig langvarig, Med tjue minutter igjen av kampen pekte dommeren på ny på den hvite flekken foran Karlstads målvakt, og med 2-1 på scoringstavla hadde ESK igjen tatt ledelsen.
I forbindelse med straffesparket klarte også hjemmesupporterne å provosere en i Karlstads trenerapparat så mye at han begynte å kjefte og gestikulere mot tribuna. Stor jubel, da man skjønte at man nå hadde et mentalt overtak på ham.
Speaker meldte 372 tilskuere, et antall jeg tror var noe konservativt beregnet, jeg mistenker at ikke alle barna som var til stede var talt med. En ikke ubetydelig del av de frammøtte var for øvrig bortesupportere, noe jeg tydelig merket da Karlstad igjen utlignet, så vi fikk høre applaus for 2-2 fra dem.
Mot slutten av kampen ble det veldig tydelig at for begge lagene var ett poeng i dag for lite, og at det ville være en gavepakke til lagene rundt dem på tabellen om det endte uavgjort. Begge ga alt, og det var også noen situasjoner hvor det ble ganske ampert, men mål fikk vi ikke flere av. Da dommeren etter flere minutter overtid blåste av sto det fortsatt 2-2, et resultat det ikke var noen av de som var tilstede på Enavallen som jublet for.
Jeg fant tilbake til bilen og tok fatt på den lille timen som ventet meg for å få levert bilen tilbake og kommet meg tilbake til Nacka, hvor det ble et bedre måltid på sportspub med hockey og fotball på skjermene, før jeg tok kveld etter en strålende banehoppingsdag i Uppland.
Etter den første kampen i dag ventet 75 minutter i bilen, og heldigvis gikk kjøreturen helt problemfritt. Jeg kunne dermed med fem minutters margin til kampstart parkere utenfor fritidsområdet Korsängen i Enköping, og ta meg inn til kunstgressbanen hvor det ventet en kamp i division 5 mellom Enköping United og Vattholma.
Noe av det første jeg la merke til var at det tydeligvis rådet en viss uenighet om bortelagets skrivemåte. Mens både Futbology og SvFF skrev Vattholma med enkelt-v (som jeg har valgt å gjøre i denne bloggposten også), brukte det orange laget selv dobbelt-v (Altså w) både i logo, på klubbtøy og på nettsider. Jeg antar egentlig at W-varianten er riktig, men velger likevel for enkelhets skyld å følge app og forbund her.
Akkurat i det kampen skulle starte kom det en fæl regnbyge, men denne var heldigvis raskt overstått, og vi rundt tretti frammøtte kunne nyte kampen relativt tørre. Det ble raskt klart at vertskapet var et bedre lag enn sine motstandere, og i det 13. spilleminutt kom 1-0, før ledelsen ble doblet til 2-0 3-4 minutter senere.
Resten av omgangen fortsatte Enköping United å se sterkest ut, men samtidig var det klart at de ikke var usårlige, selv om bortelaget slet lenge med å utnytte de få mulighetene de kom til. Først to-tre minutter før pause skulle det lykkes etter at vertskapets målvakt hadde spilt seg selv ut av sekstenmeteren, og dermed sto det 2-1 da lagene fikk et lite kvarter pause.
Etter hvilen hadde lite forandret seg i kampbildet. Om noe så kanskje hjemmelaget enda et hakk mer dominante ut, og det var høyst fortjent da de gikk opp i 3-1 rett før timen var spilt.
Drøye ti minutter senere fikk de på ny ballen i nettet, men denne gangen ble det dømt offside. En tilskuer som satt rett bak assistentdommeren holdt i den forbindelse på å le seg ihjel, ettersom han var høyst uenig i denne avgjørelsen. Med 76:50 på stoppeklokka kom likevel 4-1-målet, til bortelagets målvakts store irritasjon.
Ledelsen var aldri truet, og i det 88. spilleminutt kom også 5-1. Dette ble sluttresultatet, og jeg kunne i høy hastighet sette kursen mot bilen for å komme meg det korte stykket bort til byens hovedstadion hvor dagens siste kamp ventet.
Lørdag startet jeg dagen med å ta buss og trikk til pickuppoint for en GoMore leiebil jeg hadde bestilt. På plass i bilen ble kursen satt nordover på Efyran, og etter et lite pitstop i kommunesenteret fant jeg veien ut til det lille stedet Tobo. Etter å ha kjørt gjennom det gamle sentrumet her fant jeg en krokete liten vei som førte meg ut til idrettsplassen, hvor det skulle være kamp i division 7 mellom Tobo/Örbyhus og andrelaget til Skuttunge.
Da jeg kom var det ennå litt tid til avspark, så jeg rakk å se meg rundt. Noe av det første jeg så var en enkel benk i skogkanten, med et skilt som klargjorde at dette var Gubb-bänken. Jeg var spent på om det kom til å dukke opp noen gubber her etterhvert! Deretter la jeg merke til at på gjerdet mellom banen og publikumsområdet hadde man rett og slett solgt lavterskel reklameplass på rekkverket. Et helt genialt konsept, og noe flere klubber nok kunne tatt inn noen kroner på!
Gjestene var de første som var nær scoring, da de etter ca fem minutter så ut til å få satt ballen i mål. Dessverre for de for anledningen rødkledde ble det avblåst for angrep på keeper, og samtidig lurte jeg på om ballen muligens ville blitt klarert på streken uansett. Scoring eller ikke, et skremmeskudd for de gulsvarte var det definitivt!
Bortelaget fortsatte å se kvassest ut, og litt etter at halvtimen var passert lyktes det endelig for dem å få satt ballen i mål. Jeg startet med å filme en dødball som ga en super redning, men stoppet dessverre opptaket etter denne, for rett etterpå kom det et knallskudd som gikk i mål til 0-1.
Jeg hadde tidligere i omgangen lagt merke til en fyr som gikk rundt banen og fotograferte litt, noe som jo er typisk groundhopper-oppførsel. En kikk i Futbology viste ingen andre som hadde registrert at de var her, men nå kom jeg i snakk med ham, og da han hørte jeg snakket norsk spurte han umiddelbart om det var jeg som var Marius Helgå. Joda, jeg kunne bekrefte det, og han presenterte seg da som Hans Eskilsson, en jeg jo vet godt hvem er siden han er en av Sveriges fremste groundhoppere i tillegg til at han har en ikke helt ubetydelig spillerkarriere å se tilbake på. Veldig hyggelig å få hilst på ham, og banehoppingspraten gikk livlig.
0-1 sto seg til pause, og etter ikke stort mer enn fem minutter tok spillet til igjen ute på gressmatta. Ettersom tidsskjemaet mitt videre var litt trangt passet det meg svært godt at pausen hadde vært kort, men det medførte også at jeg fortsatt satt på en benk (Ikke den tidligere nevnte) og slappet av litt da et hjørnespark endte med 0-2 før det var spilt to minutter!
I det femtiende spilleminutt satte Skuttunge 2 så inn 0-3, og det virket sant å si å være ganske kjørt for vertskapet. De kom riktig nok til noen sjanser, men spesielt da de først traff tverrliggeren og deretter hamret returen rett i magen på gjestenes målvakt virket det som om dette var en av de dagene da ballen absolutt ikke ville inn!
Med 78:10 på min stoppeklokke kom det endelig et mål til Tobo/Örbyhus, men det virket ikke som om spillerne helt trodde at de skulle klare å komme tilbake i kampen med bare vel ti minutter igjen. Troa ble nok heller ikke noe større da en av dem satte inn en takling som ga ham et rødt kort.
Sluttminuttene ble dermed noe av et pliktløp, og når dommeren blåste av sto det fortsatt 1-3. Jeg ilte tilbake til leiebilen og satte kursen sørvestover igjen, mot Enköping hvor det var ganske kort tid til den første av to kamper som ventet på meg.
Fredag morgen sto jeg grytidlig opp, tok første tog til sentrum, og rakk dermed akkurat morgentoget mot Stockholm. Etter noen timer jobbing på toget tok jeg meg ut til forstaden Nacka, hvor jeg inntok min Elfsborg-venninne Annicas leilighet for å jobbe litt til før det ble helg. Etterhvert kunne jeg sjekke inn i gjesteleiligheta i borettslaget hennes, så jeg fikk meg en blund før jeg fikk servert noen fremragende hamburgere hos vertskapet. Deretter tusla jeg det lille stykket bort til kunstgressbanen hvor det skulle være kamp i division 5 mellom Järla og Enskede.
Det hadde hele ettermiddagen vært et nokså vekslende vær, med noen fæle regnbyger innimellom, så jeg hadde sett meg ut en kamp i divisjonen under som backup, den ble nemlig spilt inne i boblehallen som lå like ved banen denne kampen gikk på. Værvarslet så dog lovende ut, så jeg valgte å bli under åpen himmel, der de gule flomlysene fortvilet prøvde å lyse opp matta såpass at man så noe.
Tross at jentekampen som pågikk da jeg ankom ikke ble blåst av før fem minutter før annonsert tid for herrekampen klarte man å få ryddet unna overflødige mål og satt opp hjørneflagg så raskt at klokka bare var ca et halvt minutt over åtte da dommeren blåste i gang oppgjøret.
Foran det jeg etterhvert kom fram til var omtrent tretti tilskuere syntes jeg lenge det var gjestene fra sørvest som så farligst ut, men dette gjaldt stortsett på de midterste delene av banen. Sluttprodukt foran mål ble det lite av, og det var på ingen måte noe ran da hjemmelaget gikk opp i 1-0 etter et frispark i det 25. minutt.
Scoringen endret egentlig lite av kampbildet, fortsatt syntes jeg Enskede hadde veldig mye av spillet, og jeg hadde egentlig begynt å forberede meg til at det fortsatt kom til å være en ettmålsledelse når lagene gikk til pause, da plutselig bortelagets keeper rotet det til for seg selv og tapte en mann mot mann-duell rett utenfor femmeteren. Han som plutselig var alene gjennom gjorde ingen feil, og vips sto det 2-0 med 42:40 på min stoppeklokke.
2-0 var fortsatt stillinga da det ble pause, og mitt håp om en kort «breddepause» forsvant fort da jeg så at både hjemmelaget og dommertrioen gikk mot garderoben. Etter knapt ti minutter var så gjestene klare for å fortsette, men uten motstandere og dommere måtte de fint finne seg i å vente til alle de andre var på plass.
Etter at kampen kom i gang igjen fortsatte Enskede å prøve å få ballen i mål, og etter knappe ti minutter fikk de uventet hjelp. I en situasjon der Järla fikk frispark på 20-25 meters hold klarte en av hvittrøyene ikke å slutte å klage til dommeren, så til slutt fikk han rødt kort! Det ventet altså nå minst 35 minutter der hjemmelaget skulle forsvare ledelsen sin med bare ti mann på banen.
Som ventet medførte dette en ganske stor endring i kampbildet. Nesten alt handla om Enskede nå, men ikke snakk om at ballen ville i mål. Det kom noen helt ville sjanser, men et stolpetreff var det nærmeste de sortkledde kom. Selv om det ble lagt til nesten ni minutter, flere scoringer fikk vi ikke, så da kampen til slutt ble blåst av kunne vertskapet juble for 2-0 og tre hardt tilkjempete poeng.
Jeg tok beina fatt og kom meg i hus igjen, og kunne etter å ha fått publisert denne bloggposten samle krefter til en intens lørdag hvor planen er å se hele tre kamper.
Da det hadde åpnet seg en mulighet for en onsdagskamp i Karlskoga med tidlig avspark og dermed også hjemkomst til et folkelig tidspunkt var jeg snar å legge inn i kalenderen at jeg skulle avspasere etter lunsj. Etter litt jobbing ble bilen inntatt og kursen satt østover, bare for å måtte stoppe pga en ulykke rett øst for Årjäng. Heldigvis fant jeg en omkjøringsmulighet, og kunne fortsette, til jeg et lite kvarter før avspark kunne parkere ved banen hvor det var klart for kamp i den värmlandske division 5 mellom Bråtens IK og Villastadens IF.
Begge lagene hadde jeg sett i aksjon før, men dette var altså mitt første besøk i denne forstaden til Karlskoga (Som for øvrig er barndomstraktene til Stig Nilsson som jeg spiller sammen med i USO!). Gressbanen her hadde ikke flomlys (Derfor avspark alt 1730 nå i dag), og lå ved en skole i et strøk ellers preget av eneboliger. Etter å ha klarert kveldens antrekk med dommerne plasserte jeg meg på den lille tribuna, og fikk inn mot avspark selskap av flere andre her. Myntkast ble tatt, og så var det klart for kamp.
Ut fra tabellsituasjonen var det gjestene fra Kristinehamn som hadde mest å spille for, ettersom det skulle mye til for at Bråten rotet seg inn i nedrykksstriden, mens de gulkledde med seier ville feste et grep om andreplassen i avdelinga som ville gi opprykkskvalik. Det var likevel blåtrøyene som så friskest ut i den sterke vinden, som de også var flinke til å utnytte til sin fordel, blant annet på et par hjørnespark hvor ballen fikk god retning mot mål uten at VIF-keeperen lot seg overliste.
Det tok likevel sin tid før vi fikk noen scoring, men i det 28. minutt raknet det bak hos Villastaden, og vi fikk 1-0 og stor jubel!
Bråten var faktisk også etter dette nærmere å doble ledelsen enn hva gjestene var utligning, men det sto fortsatt 1-0 da lagene tok seg en hvil. Da alle var på plass på banen igjen fortsatte kampen, og om det var sidebyttet som gjorde utslag vet jeg ikke, men nå så VIF (For meg som nordmann var det nesten litt forvirrende med et VIF som spiller i gult) betydelig skarpere ut enn i første omgang.
Målsjanser fikk vi derimot ikke veldig mange av, men de få som kom var nå stort sett foran Bråtens keeper. Det hele toppet seg mot slutten av kampen da vi knapt ti minutter før slutt fikk se ballen gå i nettet etter et frispark, men dessverre for bortelaget mente dommerne at det hadde vært en offside underveis i hendelsene.
Vi gikk dermed inn i overtiden med fortsatt ledelse til hjemmelaget, og tross flere dødballer hvor Villastaden sendte opp keeper skulle det ikke lykkes for dem i kveld. Kampen ble blåst av, og Bråten kunne dra i gang en stor feiring!
Jeg satte kursen vestover mot Norge igjen, og kunne i god tid før midnatt parkere hjemme i garasjen og innta senga etter å ha besøkt min bane nummer 1093. Gleder meg til en ny svensketur kommende helg!
Etter å ha sovet bort noe av skuffelsen etter gårdagens kamp ble søndagen startet med en bedre frokost, før jeg fant en buss i retning Moholt. Jeg hoppet i skyggen av Tyholt-tårnet av, og spaserte det siste lille stykket inn mot banen hvor det skulle være fjerdedivisjonskamp mellom Freidig og andrelaget til Strindheim.
Da jeg kom inn på anlegget ble jeg møtt av et lurveleven av lyd fra en supportergjeng full av 12-åringer som var fast innstilt på å heie sin kjære sportsklubb fram til tre poeng og fortsatt serieledelse i denne avdelinga av den trønderske toppdivisjonen. En seier i dag ville være en veldig viktig brikke i kampen for å sikre tredjedivisjonsspill neste år.
Fra start syntes jeg de rødgulstripete så sterkest ut, men det ble ikke produsert veldig mange veldig store sjanser. I et mildt sagt vekslende vær fikk de endelig ballen i mål etter omlag ti minutter, men det kom ikke veldig mange protester da dommeren annullerte dette for angrep på keeper.
Et kvarters tid etter dette gikk ballen på ny i mål bak Strindheims målvakt, men denne gangen var det assistentdommerens flagg som reddet blåtrøyene. Offside, og selv fra min rimelig dårlige posisjon så dette riktig ut.
Så, etter ganske nøyaktig 31 minutter av kampen fikk den unge supporterskaren og de andre Freidig-sympatisørene endelig grunn til å juble. Ballen ble satt i mål, og det sto 1-0!
Jeg benyttet anledningen til å teste ut det lokale bakverket (Freidigs kioskpersonale kan heretter reklamere med at de er anbefalt av både groundhoppere og veps!), før vi rundt åtti som var til stede fikk se en utligning til 1-1 i det 38. minutt. Freidig slo umiddelbart tilbake, og det var faktisk bare spilt 50 sekunder fra forrige mål da 2-1 kom.
Strindheim, som jo har A-laget i 3. divisjon nå hadde ikke tenkt å la naboklubben komme opp på samme nivå uten kamp, og med 41:50 både på stadionuret og på min stoppeklokke kom det på ny en utligning. 2-2, og jeg forventet at dette ville stå seg inn til pause.
Jeg fikk for så vidt rett i akkurat dette, men det skjedde likevel mer nevneverdig før hvilen. Den tidligere Strindheim-spilleren Patrick Strand klarte å rote seg inn i en situasjon hvor han fikk sitt andre gule kort, og i tillegg fikk en haug andre spillere også gule kort etter tumultene som oppsto i etterkant av utvisningen.
Det sto altså 2-2 da lagene gikk i garderoben, og samtidig fikk vi en ny regnbyge på besøk over banen, samtidig som sola skinte fra sør. Etter et lite kvarter kom aktørene ut igjen, og jeg hørte rykter om at den utviste muligens hadde pådratt seg ytterligere karantene ved å ha en noe opphetet diskusjon med dommeren i pausen.
Det ble ganske tydelig etter pause at styrkeforholdet mellom lagene var noe forskjøvet i favør Strindheim 2, men Freidig forsvarte seg godt, og stadig måtte supportergjengen synge om sin superkeeper, som vartet opp med flere gode redninger. Ellers besto synginga i stor grad av mer eller mindre justerte versjoner av kjente låter fra Øvre Østs repertoar.
Dessverre for hjemmefansen, på en corner i ca det 66. minutt (Stadionuret hadde ikke blitt startet ved avspark i andre omgang, og jeg hadde måttet legge mobilen i kiosken for å få litt mer strøm inn på den, så jeg hadde heller ikke egen tidtaking) måtte deres helter melde pass, og med 2-3 hadde for første gang i kampen Strindheim 2 tatt ledelsen.
Freidig hadde absolutt ikke gitt opp selv om de lå under med en mann mindre, og det gikk under to minutter før de utlignet til 3-3! For et sjukehus av en kamp dette var!
Dessverre for Freidig (og kanskje for opprykkshåpet deres), i det 86. spilleminutt scoret Strindheim igjen, og med 3-4 i det vi gikk inn i overtida så det tungt ut. Vertskapets keeper klarte å holde laget inne i kampen med en kjemperedning, men til slutt brast dikene og vi fikk 3-5.
Freidig var nær scoring på avsparket etter dette, men da denne ballen gikk over mål ble kampen raskt blåst av, og Strindheim 2 kunne feire tre poeng, mens jeg ble plukket opp av Erlend som hadde tatt på seg å frakte meg til togstasjonen så jeg kom meg sørover igjen etter godt over ei uke på reisefot.
