Tromsø - Aalesund 3-1

Da den lange landslagspausen i månedsskiftet september-oktober ble annonsert øynet jeg håp for en treningskamp for «Gutan» på Østlandet, og noen uker i forveien var det blitt varslet at det kom til å bli en kamp på Grefsen stadion. Jeg hoppet derfor lørdag formiddag i bilen og satte kursen hit, for å se treningskamp mellom TIL og eliteseriekollega Aalesund.

Dette var jo et stadion jeg har besøkt mange ganger før, men det var faktisk første gang jeg skulle se Tromsø i aksjon her. Det ble dermed mitt 44. stadion med de rødhvite. Forza Tromsø-senior-kollega Per Steinar var også på plass med kamera og fotovest, og inn mot avspark kom det også sigende til noen fler Tromsø-supportere som tok plass sammen med Vetle Skjærviks far som hadde vært førstemann som inntok tribuna.

Da kampen kom i gang ble det snart klart at det var Tromsø som kjemper i toppen av tabellen mens AaFK befinner seg i motsatt ende, og det var på ingen måte ufortjent da laget fra nord satte inn 1-0 i det åttende spilleminutt.

Ikke lenge etter lå ballen på ny i nettet bak de for anledningen sortkleddes keeper, men denne gangen ble scoringen annullert for en offside. Med 18:10 på min stoppeklokke (Stadionuret hadde blitt startet noen sekunder for sent) lyktes derimot Sander Innvær med å få sendt avgårde et skudd jeg objektivt sett mener sunnmøringenes målvakt burde klart å gjøre en bedre innsats for å stoppe, men jeg som TIL-supporter selvsagt er svært glad endte med at ballen trillet i mål til 2-0.

Knappe fem minutter senere fikk AaFK uttelling på et av sine sjeldne besøk foran Jakob Rønning Haugaard i TIL-målet. Ballen ble klemt inn til 2-1, og vi hørte på applausen at det også var noen supportere av Aalesund på plass.

2-1 sto seg til pause, selv om TIL fikk ballen i mål enda en gang (og igjen ble avvinket for offside), og mens spillere og støtteapparat forsvant ned i garderoben under klubbhuset til Kjelsås trakk jeg opp på tribuna og plasserte meg sammen med mine medsupportere. Her var det riktig så god stemning og alt fra dommerrapporter i Oslos åttendedivisjon til innvandringsfiendtlige tsjekkiske ultras ble ivrig diskutert.

Diskusjonene fortsatte inn i andre omgang, hvor kampbildet ute på kunstgresset på «Oslos tak» forandret seg lite tross at det ble gjort haugevis av bytter. Tenningsnivået hadde vært forbausende høyt til at det bare var en treningskamp, og dette fortsatte etter hvilen, så dommeren etter hvert måtte dele ut noen gule kort. Det hele toppet seg nok rundt tolv minutter før full tid, da en av TILs svensker måtte tåle å høre noen ufinheter fra AaFK-benken etter en takling han nok skal prise seg lykkelig for at ikke medførte rødt kort.

Jeg så egentlig for meg at Aalesund skulle få en heldig utligning helt på tampen, men i stedet ble han som knappe ti minutter tidligere ikke hadde blitt utvist nå felt innenfor sekstenmeteren. Dommeren pekte på straffemerket, og Vegard Erlien fikk æren av å hamre inn 3-1.

Dette ble kampens siste scoring, og kampen endte dermed med en velfortjent TIL-seier som Jørgen Vik og vi andre kunne juble over. Et seriøst skår i gleden kom dog like etter kampen var over, da Mathias Tønnesen som var tilbake etter skade plutselig la seg ned under nedjogginga etter kamp. Etter å ha ligget nede en stund haltet han seg med store smerter mot garderoben. Alt tyder på at strekkskaden hadde blitt slått opp, og at det kan bli nye uker på sidelinja for forsvarsspilleren.

Det var i ferd med å begynne å regne, så jeg satte kursen hjemover, hvor resten av ettermiddagen ble brukt til å følge med på Direktesports sendinger fra ymse kamper i ymse divisjoner.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Oshaug - Mysen 2/Eidsberg (1-6)

Da det kom fram at det relativt nystarta A-laget til klubben Oshaug fra Rakkestad skulle spille på sin egen hjemmebane ble jeg først veldig opprømt, før jeg frustrert innså at de kampene som var satt opp kræsja med min tur til England og en senere tur nordover. Jeg fikk derimot en ny opptur da jeg oppdaget at det skulle være også en sen høstkamp der, og plukket derfor opp Viking-supporter Martin og satte kursen sørøstover. Etter halvanna time på veien parkert vi i mørket utenfor ei skole omgitt av gravhauger fra jernalderen, og fant fram til banen hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Oshaug og Mysen 2/Rakkestad.

Gressbanen så rimelig strøken ut, og utenom denne var her også en nier kunstgressbane. Foruten meg og min passasjer var det ikke veldig mange andre tilskuere her, men det kom sigende noen til inn mot kampstart. Hjemmelaget hadde så langt denne sesongen bare tatt ett poeng så det må være lov å si at gjestene hadde et visst favorittstempel, og det gikk bare såvidt over tre minutter før vi fikk 0-1 på et hjørnespark.

Halvveis ut i førsteomgangen konkluderte jeg med at vi var et sted mellom 15 og 20 frammøtte, og med 25:45 på min stoppeklokke fikk vi se gjestene øke ledelsen til 0-2. 0-3 kom knappe seks minutter senere, og etter en dribleorgie i det 38. spilleminutt kom også 0-4.

0-4 var fortsatt stillinga da dommeren blåste for pause og gikk til garderoben, mens begge lagene samlet seg ved hver sin benk. Ikke lenge etter var alle spillerne klare for å fortsette kampen, mens dommeren fortsatt var i garderoben, men etter hvert dukket han opp igjen og kampen kunne fortsette.

Det gulsvarte vertskapet ordnet seg nå en pangstart ved å redusere til 1-4 før det var spilt ett minutt av andre omgang!

Dessverre for Oshaug, det ble ingen opphenting, men derimot overtok Mysen 2/Eidsberg på ny spillet, og rett før timen var spilt ble 1-5 satt inn. Den siste halvtimen foregikk det meste foran hjemmelagets mål, men det var ikke før det var under ett minutt igjen av ordinær tid at vi igjen fikk en scoring, og vi gikk dermed inn i overtida med 1-6 i dommerens bok.

Dette var også stillinga da kampen ble blåst av, og mens jeg hastet mot bilen for å komme meg tilbake til hovedstaden kunne Oshaug begynne å forberede seg til derby mot Rakkestad 2 i siste serierunde.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Lom - Otta 2 (9-1)

Etter å ha forlatt kampen i Nord-Fron fortsatte ferden oppover Gudbrandsdalen, før vi på Otta svingte vestover i en sidedal. Her kom vi etter hvert til en kommune jeg aldri hadde sett fotball i før, og kunne rett etter at kampen var blåst i gang parkere ved nok en kunstgressbane hvor det skulle spilles nok en sjettedivisjonskamp, denne gang mellom Lom og Otta 2.

Jeg fikk bekreftet at kampen hadde blitt blåst i gang et lite minutt før annonsert tid, men at det fortsatt sto 0-0, så det var ikke noe vi hadde gått glipp av. Hjemmelaget etablerte raskt et grep rundt kampen, men lenge forsvarte rødtrøyene fra «Byen ved Rondane» seg godt, samtidig som de av og til kom fram og utfordret vertskapets godt voksne målvakt litt.

Ca halvveis ut i førsteomgangen raknet det likevel til slutt bak hos Otta-rekruttene. Keeperen deres vartet opp med noen ville redninger, men til slutt måtte han melde pass og se ballen gå inn til 1-0 bak seg. Som om ikke dette var nok, like etter at halvtimen var spilt kom også 2-0, denne gang etter et hjørnespark.

Otta 2 hadde tross at de var hardt presset ikke gitt opp, og under fem minutter senere kom reduseringen til 2-1, etter at et frispark aldri ble skikkelig klarert. Jeg tror for øvrig dommeren hadde helt riktig i sin vurdering rundt kravene som kom fra hjemmelaget om at det skulle dømmes offside, noe han blankt avviste.

2-1 sto seg til pause, og siden OJ og jeg hadde bestemt oss for å dra og spise på Vågåmo etter kampen droppa jeg å handle noe i kiosken nå. Her ble det en relativt kjapp pause, og jeg glemte typisk nok å starte stoppeklokka etter hvilen. Jeg trengte likevel ikke klokke for å vite at det ikke var spilt mange minuttene de 3-1 kom etter et veritabelt kremangrep, og 4-1 kom like etterpå etter mer flott spill fra de blåhvite.

Det var tydelig at Lom hadde bestemt seg for virkelig å drepe denne kampen, og ikke lenge etter kom 5-1, før vi også fikk 6-1 på et straffespark fra en unggutt fra Lom.

Med et lite kvarter igjen av kampen kom 7-1, og jeg benyttet nå anledningen til å plante tanken hos noen i teamet hos Lom om at de neste sesong måtte ta en kamp i nabokommunen Skjåk, så vi som samler baner kunne tatt oss en tur dit også. Ideen virket ikke å bli avvist, så inntil videre velger jeg å leve i håpet.

Hjemmelaget gjorde mot slutten av kampen en haug med bytter, men det skal være usagt om dette var årsaken til at de scoret to mål til i sluttminuttene. Det hele endte dermed 9-1 etter en tung ettermiddag for bortelaget (Men om de skal ta med seg noe fra kampen må det være at de virket ganske strukturerte i forsvarsspillet i første omgang).

Jeg og min passasjer hastet mot bilen for å komme oss nedover dalen til vårt utvalgte spisested, hvor vi var blant de siste som fikk kjøpt noe fra middagsmenyen (Den retten vi hadde mest lyst på var de selvsagt alt tomme for), og deretter kunne jeg fortsette til Otta hvor han ble sluppet av for å ta bussfortog videre nordover, mens jeg i ensom majestet returnerte til hovedstaden etter å ha sett kamp på fotballbane nr 1100!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Vestsida - Kvam 0-11

Søndag spratt jeg tidlig opp, og kjørte ned til Ensjø for å plukke opp Ole Jakob og Jon Are for å dra ut på nye eventyr. Sistnevnte dukka aldri opp fordi han prioriterte å holde seg i senga, så vi ble bare to mann som satte kursen nordover på E6, og store deler av formiddagen tilbragte jeg bare i mitt eget selskap mens min sidemann drev intens sagbruksvirksomhet. Et lite kvarter før vi var framme vekte jeg ham, og et drøyt kvarter før avspark parkerte vi ved kunstgressbanen på Vinstra hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom Vestsida og Kvam.

Like etter oss svingte også Terje og Christian inn på parkeringa her ved banen som var etablert som erstatning for den gamle banen som lå der hvor det var bygd en rekke næringsbygg i forbindelse med omlegginga av E6 for noen år siden. De to hadde samme førstekamp som oss i dag, men en annen plan videre, så derfor hadde vi måttet fordele oss på flere biler. Jeg hadde spist en liten frokost, men var klar for litt mer næring nå så jeg inntok klubbhuset, hvor det var et voldsomt utvalg i bakverk. Jeg endte på et stykke snickers-kake som heldigvis ble utsolgt ganske raskt, for ellers hadde jeg sannsynligvis spist enda mer. Dette var godsaker!

Da klokka ble 12 var alle aktørene klare, bortsett fra én: Dommeren var ingensteds å se. Han dukket heldigvis opp like etter, og etter å ha hilst og tatt myntkast og alt sånt var det klart for kamp. Hjemmelaget har i år hatt en mildt sagt trøblete sesong, og sto før denne kampen med 0 poeng og smått hårreisende 4-103 i målforskjell! Det tok likevel over ti minutter før naboene fra andre enden av Teigkamptunnelen klarte å overliste grønntrøyenes forsvar og sette inn 0-1.

I det 29. spilleminutt kom så også 0-2, og mens Vestsida-forsvaret måtte jobbe som gale hadde målvakten i motsatt ende av banen det så rolig at jeg hørte hjemmelagets trener spøkefullt spørre ham om han ville ha noe lesestoff.

Begge lag hadde noen ganske unge spillere, og det var litt komisk å sjekke kampstatistikken til enkelte av disse. Både Vestsida og Kvam hadde nemlig spillere på banen som har spilt en rekke kamper i år for G15-laget Kvam/Vestsida. Lagkamerater aldersbestemt, motstandere på seniornivå!

Det var nok Kvam-spillerne i sine for anledningen sorte trøyer som hadde den beste opplevelsen her i dag, for i løpet av de fem siste minuttene før pause kom både 0-3 og 0-4 før lagene gikk i garderoben. Jeg hadde da jeg så Vestsida annonserte med servering håpet at det også skulle være noe mer proteinrikt enn kaker å finne i kiosken, men måtte konstatere at pølsekokeren sto ubrukt i dag, så jeg fikk basere meg på et mer karbohydratbasert kosthold. (Men som sagt var det heldigvis utsolgt for snickers-kake!)

Etter hvilen virket det som om Kvam hadde bestemt seg for å sette inn et ekstra gir, og før det var spilt fire minutter av andre omgang kom både 0-5 og 0-6, før en fæl glipp av keeper ga 0-7 med 51:40 på min stoppeklokke.

Bortelaget fortsatte å dominere, og de fleste av barnefamiliene fra Vinstra som hadde dominert tribuna i første omgang hadde nå forsvunnet, så det virket å være flest bortefans igjen der. Disse fikk virkelig utbytte av å være her, og i det 57. minutt kom 0-8, før Vestsida fikk et hvileskjær på 13 minutter uten scoring. Rett før det var spilt 70 minutter ble det altså 0-9, før det ble tosifra og 0-10 etter et litt komisk sjølmål på en corner tre minutter etter forrige scoring. 

Et drøyt minutt senere kom også 0-11, før en kneskade gjorde at en allerede tynn Vestsida-tropp ble enda tynnere. Lufta gikk nå litt ut av kampen, og jeg fant ut at siden dommeren hadde vært så sen skulle jeg droppe de siste minuttene og sette kursen videre mot neste kamp.

Jeg fant etterhvert ut at vi ikke hadde gått glipp av noe, kampen endte 0-11, og jeg kom bare et lite minutt for sent til kampen jeg skulle se etterpå. Til Vestsida er det ikke annet å si enn at laget fortjener all ære for å ha fullført sesongen tross 28,5 baklengsmål pr scorete mål, og at jeg håper de klarer å stille lag også neste sesong!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Lokomotiv Oslo - Gamle Oslo 4-1

Oppildnet etter dagens store banehoppingsevent stormet jeg etter å ha hevet i meg litt fårikålrester igjen ut, og satte nå kursen mot mer sentrale strøk av Oslo. Jeg parkerte bak Frognerparken, og kom akkurat i tide til avspark inn på stadion hvor det skulle spilles tredjedivisjonskamp mellom Lokomotiv Oslo og Gamle Oslo (Eller FC Oslo som de kaller seg selv).

I likhet med da jeg var her i juni var det kamptidspunktet lørdag kveld som var avgjørende for at kampen ble besøkt av meg, og jeg slo meg innledningsvis ned sammen med Mattis, som også hadde tatt turen hit etter å ha vært på Enebakkneset tidligere på dagen. «Loket» hadde jo hatt en fæl vårsesong, men etter sommeren hadde ting sett litt lysere ut, og det var absolutt ingenting som tydet på at det var bunn mot topp vi så ute på kunstgresset her på hovedstadens beste vestkant.

Hjemmelaget har kanskje en sunnmørsk profil og hovedsponsor fra Møre, men det var en sørlending som først fikk ballen i mål, og det var absolutt fortjent da 1-0 kom i det 20. spilleminutt.

Lokomotiv Oslo fortsatte å se klart sterkest ut, mens motstanderne lot til å ha en tung kveld. Det så likevel ut som om vi skulle gå til pause med bare ettmålsledelse, men så fikk de hvite frispark omtrent ved hjørnet på sekstenmeteren. Ballen ble hamret i mål, og med 42:40 på stadionuret sto det 2-0.

Dette var også pausestillinga, og mens dagslyset stadig ble svakere tok spillerne seg en kjapp tur i garderoben for å planlegge hva som skulle skje etter hvilen. Da kampen igjen kom i gang tok det under to minutter før en kontring var fullført og det sto 3-0. Alt tydet nå på at det gikk mot en potensielt svært viktig seier og et nytt skritt unna nedrykk.

3-4 minutter senere kunne vertskapet på ny juble, og med 4-0 var det nok ingen av oss ca 70 som var til stede som trodde vi ville få noe comeback fra gjestene.

Rett før det var spilt 70 minutter fikk vi riktig nok en redusering fra gjestene, men at ikke dette ble avvinket for offside framsto for de fleste som et lite mysterium. 4-1 gjorde dog aldri kampen spennende, og laget med det østeuropeiskinspirerte navnet virket å ha god kontroll.

Flere scoringer kom det ikke under fullmånen denne lørdagskvelden, og dermed endte det 4-1, og mens jeg hastet tilbake mot bilen hørte jeg jubelropene runge utover Oslo-kvelden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Dalen 2 - Åkrene 2 (3-4)

3. mai 2020 skrev jeg på Twitter at det var en drøm å få se kamp på en bane ved Rv 22 langs østsida av Øyeren, og nå, litt over seks år senere, var endelig dagen kommet for at dette skulle skje. Etter en uvanlig effektiv ryddeformiddag tok jeg turen på gjenbruksstasjonen og kvitta meg med diverse, før jeg satte kursen mot Lillestrøm, videre til Fetsund, og sørover derfra. Jeg kunne så knappe to timer før avspark parkere ved banen hvor det nå altså skulle være niendedivisjonskamp mellom andrelagene til Dalen og Åkrene!

Sist det var registrert seniorkamp på denne perlen av en gressbane var i 2002, og det var derfor ventet solid tilstrømming av både groundhoppere og lokale når det nå skulle spilles igjen. Lokalavisa hadde tatt turen, og det var til og med rykter om at ei dame i bygda hadde utsatt feiringa av syttiårsdagen sin med to timer for at alle gjestene skulle kunne få med seg kampen! Da avspark nærmet seg var vi rundt hundre fremmøtte, og etterhvert var det faktisk nærmere seksti innsjekka i Futbology!

Ute på den litt rufsete gressmatta var det gjestene som kom best i gang, og etter 13 spilte minutter gjorde en ellers god Dalen-keeper en liten glipp som ga en av rødtrøyene nærmest fritt leide til å trille ballen i mål til 0-1.

Første omgang fortsatte å være jevnspilt, og ganske sjansefattig, og mens representanter fra Dalen (Hvis egentlige hjemmebane jeg besøkte alt i 2018) gikk rundt og solgte sjokolade og lettøl tuslet jeg selv bort mot kioskbua og skaffet meg en Flux Soda og en vaffel som da den var nystekt nok må ha vært helt toppklasse, men nå hadde ligget akkurat så lenge at den ikke var helt top notch lenger. Ned gikk den uansett, og den var fortsatt god.

0-1 sto seg til pause, og for at eventuelle kollektivreisende tilskuere skulle kunne komme seg hjem igjen ble hvilen svært kort. Spillet var snart i gang igjen, og det var bare spilt såvidt over fem minutter da det var duket for kampens store kontrovers. Det som iallfall for meg så ut som en ren takling valgte dommeren å blåse for og peke på straffemerket. Flere av Åkrene-spillerne var rasende, men dommeren sto på sitt, og med 52:20 på min stoppeklokke ble straffen satt i mål til 1-1.

Etter dette la jeg ut på tur på et forsøk på å bestige klippen vest for banen for å nyte utsikten derfra (og også få litt bedre mobildekning, ettersom denne skjermet for signalet), og mens jeg var på tur opp her hørte jeg plutselig jubel. Jeg rakk akkurat ut til å se Dalen 2 ta avspark igjen, så jeg skjønte at det hadde blitt 1-2.

Den neste halvtimen må jeg innrømme at jeg ikke fikk med meg så mye av hva som skjedde ute på banen. Jeg klarte på mystisk vis å komme meg helskinnet både opp til toppen av klippa, og ikke minst ned igjen, og hadde akkurat innledet en liten samtale med «Tommy Tass» da Åkrene igjen klarte å overliste de gulsvartes forsvar og øke til 1-3 etter at et skudd skiftet retning i feltet og satte målvakten ut av spill, tross noen svært akrobatiske forsøk på å avverge scoring.

Bare minutter senere trodde jeg kampen var endelig avgjort. Åkrenes a-lagstrener Henning Westbye Holt rundet keeper og fikk æren av å sette inn 1-4, og jeg hadde svært vanskelig for å se for meg at vertskapet skulle klare å komme tilbake nå.

På overtid fikk vi likevel litt spenning. Vi hadde så vidt gått inn i den tillagte tida da hjemmelaget og deres fans kunne juble for redusering til 2-4, og 35 sekunder senere kom også 3-4! Skulle vi få bevitne et helt eksepsjonelt comeback?

Tross et voldsomt tenningsnivå resten av overtida, kampen endte med borteseier 3-4, og mens jeg tok meg tilbake mot bilen hørte jeg vill jubel fra de rødhvites leir, etter en kamp som uansett hvem som vant på banen definitivt i størst grad var en seier for breddefotballpublikummet og banehopperne!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Djurgården - Elfsborg 1-2

Finalen på min svenske helg skulle selvsagt ikke være groundhopping, men derimot litt support i allsvenskan. Etter å ha vasket ut av gjesteleiligheta og spist en bedre frokost hjemme hos Annica dro hun på pub mens jeg stakk inn til sentrum for å deponere kofferten. Jeg sluttet meg deretter til henne og vennene hennes på hennes gamle nabolagspub før vi sammen tuslet opp til stadion for å se kampen Djurgården - Elfsborg.

Ettersom jeg ikke var alene i dag plasserte jeg meg litt mer usentralt på bortefeltet enn jeg vanligvis gjør, noe som faktisk medførte at jeg havnet omtrent rett bak Isak Petterson i mål. Til innmarsjen serverte så hjemmefansen litt røyk og fyrverkeri.

Jeg hadde på forhånd vært litt bekymret for denne kampen, og anså Elfsborg som en klar underdog. Det var derfor betryggende å se at de gulsvarte kom svært godt i gang, og de første tjue minuttene syntes jeg faktisk alt handlet om IFE. Målene lot dog vente på seg, og etter at DIFs målvakt fikk en skade som fordret litt behandling ute på banen syntes jeg blånissene fra Stockholm var litt mer med på notene.

Det føltes likevel uendelig rettferdig da Elfsborg på en corner et par-tre minutter før pause satte inn 0-1. Stor jubel på bortefeltet, og vi var en stort sett glisende gjeng som forsvant bak til serveringsområdet for å leske strupene litt i pausen. For øvrig var det nokså overraskende å komme bak hit, og se at ratioen mellom politi/vakter og supportere nesten var like koko som den hadde vært da vi var i Istanbul!

Etter hvilen forandret kampbildet seg en hel del, og mens vi supporterne sang av full hals måtte vi dessverre se Djurgården ta mer og mer over. Så, i det 66. minutt skjedde det som ikke skulle skje. DIF utlignet, og det sto 1-1.

Heldigvis betød dette at Elfsborgs spillere våknet til liv igjen etter en til da nokså slapp andreomgang, og med 76 spilte minutter på stadionuret kom 1-2! Jeg benyttet gledesscenene i feringa til å få lånt meg en ladekabel hos Isak, ettersom min egen hadde havarert. Nå kunne jeg kanskje ha håp både om å komme meg inn til sentrum etter kampen, og ikke minst å få låst opp bagasjeskapet igjen!

Selv om de bare lå ett mål bak var det en hel del av de 22458 tilskuerne som hadde begynt å gå da vi kom inn i overtida, mens jeg fryktet at de tre tillagte minuttene skulle bli fryktelig lange. Akk, så rett jeg fikk. Et drøyt minutt inn i overtida ble en Djurgården-spiller liggende tilsynelatende livløs innenfor Elfsborgs sekstenmeter, men spillet bare fortsette. Da det endelig kom et stopp ble helsepersonell umiddelbart tilkalt, og det ble et flere minutter langt stopp i spillet før han kom seg av banen (Heldigvis på egne ben) og de siste knappe to minuttene kunne spilles ferdig.

Jeg var nå overbevist om at Djurgården skulle få ødelegge euforien for oss, men heldigvis tok jeg feil. Det endte 1-2, og vi fikk en herlig feiring der Annica prøvde seg som ultra og klatret litt i gjerdet!

«Ge meg Borås, ge meg Borås, Stockholm är en skit-ort, ge meg Borås» runget over stadion mens de siste hjemmesupporterne forsvant som dugg for solen, så da gjensto det bare for meg å gratulere bursdagsbarnet Malin med dagen og tre poeng i gave, samt å takke alle de andre for godt selskap, før jeg hastet mot sentrum hvor jeg fikk klemt i meg litt ramen og handlet litt snop til togturen før jeg tok plass på SJs snabbtåg til Oslo.