En svært hektisk banehoppingsuke startet tirsdag med en relativt lang tur sørvestover fra hovedstaden. Jeg tok den indre ruta mot Grenland, og etter et pitstop på Gulset for litt mat tok jeg fatt på siste etappe ned mot åstedet for sjuendedivisjonskampen mellom Stridsklev og andrelaget til Bamble.
Stridsklev, en bydel i Porsgrunn som ligger oppå høyden mellom industrien på Herøya og fjordarmen mot Eidanger, har en av de få fotballbanene i Telemark jeg fortsatt ikke hadde sett kamp på, og omtrent samtidig med at jeg kom dukket også de to lagenes spillere opp. Mens hjemmelaget hittil i år bare hadde tatt ett poeng troner Bamble 2 suverent nederst på tabellen med 0 poeng, så det var et veritabelt bunnoppgjør som ventet her.
Inn mot avspark dukket noen lokale Futbology-brukere jeg ikke kjente opp, men også Zakaria hadde tatt turen (I den grad det å gå fra omlag ti minutter unna kan karakteriseres som en tur) for å la seg underholde av det som skjedde ute på en nokså shabby kunstgressmatte. I første omgang ble riktig nok underholdningsverdien ikke all verden. Stridsklev så lenge klart farligst ut, men anført av en god keeper og noen rutinerte forsvarsspillere virket det å gjøre mål på dette Bamble-laget langtfra som noen enkel oppgave.
Utover i omgangen kom også gjestene til noen muligheter, men selv ikke da en spiller kom alene mot Stridsklevs keeper ble det mål, og dermed sto det fortsatt 0-0 da lagene samlet seg ved hver sin benk (Garderobene var alt for langt unna til at det var aktuelt å gå dit) for en liten pauseprat.
Etter hvilen så plutselig Bamble 2 mye bedre ut, så treneren deres måtte ha sagt de rette tingene. De lyktes likevel ikke med å overmanne de rødkledte, og da de begikk et fælt balltap 7-8 minutter inn i omgangen ble de knallhardt straffet. 1-0, og veien til poeng så veldig lang ut.
Stridsklevs glede over å ha tatt ledelsen ble dog ikke veldig langvarig. Det tok ganske nøyaktig 115 sekunder fra forrige mål til ballen lå i nettet i motsatt ende av banen, og dermed sto det 1-1. Der det første angrepet nok kom som følge av et litt rufsete forsvarsspill, så var det strålende angrepsspill denne gangen, der en av bamblingene opptrådte som en varm kniv i et Stridsklev-forsvar av smør!
I det vi nærmet oss timen spilt gikk så en av hjemmelagets menn overende i feltet foran mål. Dommeren pekte på straffe, og det hjalp lite at flere av Bambles spillere mente dette hadde vært en rimelig billig tildeling. Det som derimot hjalp var skuddkvaliteten da Stridsklevs kaptein tok straffesparket. Skuddet gikk utenfor, og vi var like langt.
Stridsklev hadde uansett fått blod på tann nå, og ti minutter etter straffefadesen foretok den ellers så solide målvakten til bortelaget et høyst risikabelt forsøk på en inngripen på rundt tjue meter. Da han tapte denne duellene fikk angrepsspilleren en enkel jobb med å dytte ballen videre, og den fløy rolig i mål til 2-1.
Resten av kampen bølget spillet fram og tilbake, men flere scoringer ble det ikke, så da dommeren noen minutter på overtid blåste av kunne glade Stridsklev-spillere juble for sesongens første trepoenger!
Jeg fant veien tilbake til bilen, og tok fatt på ferden tilbake mot hovedstaden, en ferd som gikk nesten helt problemfritt!
Ettersom jeg skulle spille konsert søndag kveld var det lite aktuelt med noen langtur denne dagen, så da passet det veldig fint at det var en mulighet for å se en ganske interessant kamp en bane jeg har vært på før, men ikke etter at den ble ombygd. Jeg sørget derfor for å pakke dressen og trombonen i bilen, og satte kursen til Rolvsrud, fant en av de få tilgjengelige parkeringsplassene der, og gjorde meg klar for å se andredivisjonskampen mellom Lørenskog og Rana.
Etter å ha tatt en prat med RFK-trener Ørjan ble jeg tatt med på en liten omvisning inne i sokkeletasjen under tribuna, og jeg må si det virkelig er et standsmessig anlegg Lørenskog har ordnet seg. Noe ganske annet enn første gang jeg var her, i 2015! Jeg slo også av en prat med ferierende Rana Blad-journalist Gøran som også var på plass, og så var det endelig klart for innmarsj, hilseseremoni og myntkast.
Helgelendingene kom godt ut fra startblokkene, men når den innledende spurten var overstått tok hjemmelaget mer over. Lørenskog kom blant annet til en rekke gode muligheter på dødball, men ballen ville ikke i mål, og heller ikke da Rana fikk en ny god periode på tampen av omgangen ble det noen scoringer, og dermed sto det fortsatt 0-0 da lagene gikk i garderobene for å planlegge andre omgang.
Jeg gjorde et forsøk på å besøke kiosken, men siden en ikke ubetydelig andel av de oppunder 300 tilskuerne hadde gjort det samme slo jeg det raskt fra meg, og gikk heller ned for å snakke litt med Lokalfotballen-Espen som også hadde dukket opp. Andre omgang ble blåst i gang, og da det ti minutter inn i omgangen ble blåst straffespark stormet jeg oppover tribunen for å få filmet dette fra litt høyde.
Etter litt om og men (Lørenskogs keeper pådro seg et gult kort fordi han prioriterte å krangle over å gå på streken og gjøre seg klar) ble straffen tatt, og den satt sikkert i nettet. 0-1, og stor jubel hos bortesupporterne (Som jeg har en mistanke om at stort sett var ganske kortreiste denne gangen).
Etter dette hadde kioskkøen roet seg noe ned, så jeg gikk bortover for å prøve å skaffe meg en sårt etterlengtet vaffel. På første forsøk var det både tomt for røre, litt ventetid fordi noen andre hadde bestilt og ikke fått, og i tillegg var det en liten katastrofe i vaffeljernet! Heldigvis ble alle problemene raskt løst, og jeg fikk etterhvert spist en helt fremragende vaffel.
Etter at vaffelen var fortært gikk jeg igjen ned til banen, og fikk snart se hjemmelagets spillere og fans juble for å ha utlignet til 1-1 i motsatt ende fra der jeg sto. Det gjensto fortsatt nesten tjue minutter pluss tilleggstid, så Rana virket likevel ikke å ha fått panikk, men de hang litt i tauene nå, for å bruke en boksemetafor.
Med 82 minutter på stadionuret kom så en RFK-spiller stormende framover, og angrepet ble avsluttet på best tenkelige måte for «Kørvan». 1-2, og igjen var de i føringen!
Da det ble annonsert 6 tilleggsminutter var det nok fler enn jeg som tenkte på gjestenes noe labre baklengsmålstatistikk på overtid i år, Det skulle likevel vise seg å gå bra denne søndagen. Da dommeren til slutt blåste av sto det fortsatt 1-2, og tre sårt etterlengtete poeng kunne feires sammen med supporterne.
Selv satte jeg kursen ned mot sentrum, og fikk etter hvert på meg dressen og fikk spilt en strålende konsert mens jeg jublet inni meg over at TIL vant sin eliteseriekamp, og også gremtes innvendig over at jeg gikk glipp av en svært sjelden banehoppingsmulighet i Bærum.
Etter den korte fergeturen fra dagens første kamp hoppet jeg i bilen og etter en enda kortere kjøretur kom jeg fram til det lille dalsøkket mellom Hälsö og Stuvö, som kanskje en gang i en fjern fortid hadde vært to ulike øyer, men nå var vokst sammen til en. Etter å ha parkert gikk jeg bort til banen, hvor nok en kamp i Göteborgs division 6B var i gang, mellom Hälsö BK og Gambian Mix IF Göteborg.
Det var spilt ca 5 minutter da jeg ankom, og tross at det fortsatt sto 0-0 fikk jeg raskt inntrykk av at det var laget med det vestafrikanskinspirerte navnet som førte an. Selve anlegget var for øvrig også her veldig vakkert, med en prima gresslette klemt inn mellom boliger, en marina og ikke minst klubbens klubbhus hvor det pågikk en barnebursdag hvor gjestene innimellom kom ut for å se litt fotball.
Med 17:10 på stadionuret fikk endelig gambierne og vennene deres (Det var flere av de rødkledte som lett lot seg identifisere som ikke-vestafrikanere) uttelling for dominansen, da de klarte å overmanne de bakre rekker hos hjemmelaget og sette inn 0-1.
Foran rundt nitti tilskuere (Deriblant store deler av bortelaget fra forrige kamp, som hadde lagt inn et stopp på vei hjemover) fortsatte bortelaget å se skumlest ut, men vertskapet kom mer og mer med på notene. Ca 7 minutter før pause (Jeg sto ca rett bak stadionuret da dette skjedde, så ikke så lett å vite nøyaktig tid) hadde så gjestenes målvakt en noe uheldig involvering da ballen gikk mer eller mindre rett gjennom hendene hans og i mål til 1-1.
1-1 var også pauseresultatet, og mens lagene gikk i garderoben for en liten prat innså jeg at det neppe ble veldig mye rapportering fra andre omgang, ettersom jeg bare hadde 3% strøm på mobilen.
Jeg fortsatte å fotografere, og prøvde også å filme litt med fotoapparatet, selv om det sjelden blir veldig bra. Det jeg fikk se var at litt før timen var spilt ble det 1-2, og så fikk vi i det 64. spilleminutt se 1-3 komme på frispark.
Gambian Mix gikk etter 76 minutter opp i 1-4, før sluttresultatet bare et par minutter før kampen var over ble fastsatt til 2-4, og spillerne kunne takke hverandre for kampen.
Jeg gikk til bilen og etter å ha hilst på en nederlansk groundhopper som også var til stede fikk jeg strøm på mobilen igjen og kjørte mot fergeleiet. Etter et par små stopp for mat i Kungälv og harryhandel lenger nord ankom jeg litt forsinket Oslo (Jeg havnet midt i opprydningsarbeidet etter en stygg bilulykke ved Vestby), og kunne svært fornøyd etter en fremragende groundhoppingstur til Göteborg-skjærgården ta kveld!
Etter mye om og men og en haug med skrinlagte planer for hvordan denne lørdagen skulle brukes sto jeg grytidlig lørdag opp og satte kursen sørover på E6. Etter noen timer befant jeg meg i en fergekø i utkanten av Göteborg, og ti minutter senere befant jeg meg på Öckerö. Etter et lite pitstop på en butikk satte jeg så kursen nordover, krysset en bro over til neste øy, og parkerte ved neste fergekai. Jeg stilte meg deretter i fotgjengerkøen for å komme meg videre, og etter nok en liten fergetur var jeg så på dagens første øy-destinasjon, hvor jeg etter drøye ti minutters spasertur befant jeg meg ved en soleklar kandidat til tittelen «Sveriges snyggaste fotbollsplan», klar for å se division 6-matchen mellom Knippla IK og Fotö GoIF (Eller bare Fotö GIF, som jeg så det sto på noen supportereffekter).
Jeg klarte å få betale inngangsbillett med kontanter, og skuet ut over anlegget, som lå utrolig idyllisk til med utsikt over sundet mellom de sammenvokste øyene Källö og Knippla i vest og Björkö i vest. For en helgelending som meg var miljøet her i Göteborg-skjærgården på samme tid hjemmekoselig og eksotisk. Ikke bare var det helt fremragende fergeforbindelser, det var også masse folk, og ikke minst varmt i været!
Et par minutter før annonsert tid ble kampen blåst i gang, og jeg så raskt at her kom det til å bli tungt for hjemmelaget. De hadde 11 navn i lagoppsettet på forbundets nettsider, men ute på banen var det bare 10 av dem som befant seg. Gjestene fra sørenden av øykommunen tok umiddelbart tak i kampen, og etter fem minutters spill ble et frispark slått inn og kjempet i mål til 0-1!
Ikke lenge etter måtte bortelagets kaptein ut med skade, men i motsetning til sine motstandere hadde de faktisk innbyttere å sette inn, så det fikk liten påvirkning på kampbildet. I det 18. spilleminutt kom 0-2, og det var egentlig ganske overraskende at vi vel 70 frammøtte ikke fikk se flere mål i 1. omgang.
Etter en rekordrask pause som fikk meg til å øyne et lite håp om å rekke en tidligere ferge enn først planlagt gikk det bare tre minutter før vi fikk neste scoring. Igjen var det de gulsvarte som satte ballen i mål, og med 0-3 var det lille håpet Knippla kanskje hadde om å komme tilbake i kampen ettertrykkelig knust.
Etter at Fotö litt før timen var spilt gikk opp i 0-4, kom det noen minutter senere et nytt frisparkmål. Denne gangen var det KIK som hadde fått frispark, og skytteren klarte å skvise ballen inn mellom stolpen og målvakten. 1-4, og noen på tribuneplass ropte noe om et comeback.
Spoiler alert: Dette comebacket kom aldri. Da vi kom til sluttminuttene av kampen sto jeg og vurderte å stikke tidlig for å rekke ferga og dermed avspark på kamp nummer to for dagen, men siden jeg droppet dette fikk jeg 2-3 minutter før det hele var over i rask rekkefølge se de gulsvarte øke til 1-5 og 1-6.
Dette var også resultatet da dommeren blåste av, og jeg stormet avgårde mot ferga. Det irriterer meg fortsatt at jeg ikke spurte nevnte dommer om haik, for han rakk nemlig båten, i motsetning til meg som måtte sitte på fergekaia og tvinne tommeltotter i 25 minutter til neste båt, og dermed kom et par minutter for sent til neste kamp.
Etter gårdagens visitt i Sande ventet en ny tur til Buskerud fotballkrets denne tirsdagskvelden. Futbology hadde splittet banene på Stoppen idrettspark, og dermed var det mulig å få registrert kamp på gressbanen der. (Kunstgresset besøkte jeg for flere år siden). Jeg plukket opp Terje på veien, og sammen forserte vi en rimelig grei trafikk vestover. Like før vi kom til Drammen svingte vi av, og etter å ha passert den i seniorsammenheng ubrukte (iallfall siden 2011) Liungbanen (Kom igjen, Stoppen, ett av de tre herrelagene deres kan vel spille en kamp eller to der nede?) kom vi fram og parkerte ved åstedet for kveldens sjuendedivisjonskamp mellom Stoppen 3 og Skoger 2.
Stoppen 3, eller Gæmliss FK som de omtaler seg som i sosiale medier, er ikke samme lag som det Stoppen 3 vi var en gjeng som dro til Flå for å se i fjor (De er nå blitt Stoppen 2, men kaller seg fortsatt Stoppen D-lag på Instagram. Et salig kaos for uinnvidde, med andre ord!) At kallenavnet Gæmliss var fortjent så vi raskt, da det var opplagt at snittalderen hos svarttrøyene var rimelig høy, noe som kombinert med at de ikke hadde noen tilgjengelige innbyttere kunne bli spennende utover i kampen.
Da avspark ble tatt var det hjemmelaget som kom best i gang, og det var ikke spilt to minutter engang da de gikk opp i 1-0. Ti minutter senere ble ledelsen doblet til 2-0, og ikke lenge etter kom de også til en helt vanvittig sjanse som det var helt utrolig at ikke gikk i mål. En litt spydig kommentar fra Stoppens støtteapparat til han som på mystisk vis avsluttet i tverrliggeren oppsummerte det meste: «Har du blitt forsvarsspiller?»
Skoger 2, som hadde en betydelig yngre gjennomsnittsalder enn sine motstandere, arbeidet seg etter dette mer inn i kampen, og med halvspilt omgang fikk de en redusering, før ballen med 34 spilte minutter på min stoppeklokke igjen havnet i mål etter litt ikke spesielt elegant kaos etter et frispark. 2-2, og kampen var igjen vidåpen!
Etter utligningen prøvde Stoppen 3 seg på en frekkas ved å prøve å score direkte fra avspark. Forsøket var svært nær å lykkes, men ballen traff stolpen og trillet på tvers av mål så Skogers keeper fikk plukket den opp. På den litt rufsete gressmatta fortsatte kampen å bølge fram og tilbake, og jeg var nok ikke den eneste av de ca 7 tilskuerne som mistenkte at vi ikke hadde sett kveldens siste mål. Tre minutter før pause gikk min forventning i oppfyllelse da hjemmelaget et hjørnespark som spratt innom en uheldig Skoger-spiller og gikk i mål.
Jeg forventet etter dette at vi skulle gå til pause med 3-2, men i det vi gikk inn i overtiden ble en ball bare nesten reddet fra å passere målstreken. Nesten er som kjent ikke nok, og dermed var pausestillinga 3-3!
Pausen ble brukt til å skaffe meg en vaffel i kiosken, og når denne var konsumert tok vi igjen plass ved banekanten. Sola var i ferd med å forsvinne bak Finnemarka, noe som fikk temperaturen til å droppe en hel del. Jeg sier ikke at Gæmliss-ene var vekselvarme, men i takt med at temperaturen gikk ned gjorde også vertskapets prestasjonsnivå det samme. Det var derfor ikke ekstremt overraskende da Skoger satte inn 3-4 og for første gang i kampen tok ledelsen rett før timen var spilt.
Fem minutter senere kom også 3-5, før grønntrøyene i det 79. minutt gikk opp i 3-6. Vi hadde så akkurat gått inn i overtiden da en av Stoppenspillerne kjempet seg forbi alt og alle og satte inn 4-6, som ble sluttresultatet i en kamp som var mer preget av underholdningsverdi enn av kvalitet!
Hjemturen gikk deilig begivenhetsløst, og jeg kunne snart ta kveld mens jeg lurte på hvilke groundhoppingeventyr jeg skulle klemme inn i helga som venter noen dager unna.
Da prøveplanen for mandagens orkesterprøve kom øynet jeg et lite håp om å få en ny bane etter å ha spilt, og da klokka nærmet seg sju takket dirigenten trombonene for oppmøtet, så jeg kunne løpe ned i bilen og sette kursen vestover med håp om nok en åpningskamp på en helt ny fotballbane! Jeg ankom vel ti minutter før avspark, samtidig med at det begynte å regne og generelt være et ufyselig vær, men var uansett klar for å se sjettedivisjonskampen mellom Sande/Nordre Sande og Kjappen.
Sande hadde jeg jo i 2022 sett på deres gamle bane ved Sandehallen, men nå hadde de altså anlagt en flunke ny kunstgressbane på anlegget i Dyegata. Det luktet umiskjennelig av regn på fersk asfalt, så det var tydelig at selv om det hadde blitt spilt noe aldersbestemt fotball her allerede i fjor høst var det ganske nylig anlegget var helt ferdig. Jeg noterte meg at Ray, Terje og Ludvig også var på plass, så det var ikke bare i Bærum åpningskamper klarte å lokke til seg banehoppere.
Siden sist jeg så Sande hadde de også innledet et tett samarbeid med naboene fra Klevjerhagen (Hvor jeg var i 2023) litt lenger nord, og det snakkes også om at det kan bli aktuelt med full sammenslåing etterhvert, men iallfall inntil videre deltar a-laget i seriespillet som Sande/Nordre Sande. Tross det nokså ufyselige været var vi rundt 70 som klumpet oss sammen rundt banen da kampen startet.
Innledningsvis så hjemmelaget sterkest ut, men etter vel ti minutter fikk gjestene fra Bragernes et frispark jeg må innrømme at så noe billig ut. Dette stoppet ikke han som skulle ta det fra å lirke ballen i mål til 0-1 i det klokka mi passerte 11 spilte minutter.
Vertskapet fortsatte likevel å male på, og fem minutter senere var det ikke noen tvil rundt dommerens avgjørelse da han pekte på straffemerket foran Kjappens målvakt. Dessverre for rødtrøyene hjalp ikke dette, straffen ble reddet med en sterk benparade og stillingen var uforandret.
Været hadde bedret seg noe, men selv om en lav kveldssol nå skinte over banen kom det fortsatt noen regndråper innimellom, så jeg var glad jeg hadde valgt å ta på meg regnjakka. Det hadde kommet noen fler tilskuere etter jeg talte, så vi var nok totalt ca 80 som sto og småhutret litt, da vi i det 29. spilleminutt fikk se hjemmelaget utligne med et selvmål som var en blåkopi av gavepakken fra KFUM til Vålerenga dagen før. 1-1, og kamputviklingen var altså så langt helt lik hva den hadde vært på Nye Nadderud lørdag!
Det siste som skjedde før pause var at Sande/Nordre Sande kom til en stor mulighet hvor Kjappens keeper virkelig måtte grave dypt i repertoaret for å avverge scoring. Det ble altså ikke mål, og det sto fortsatt 1-1 da lagene fikk en liten pust i bakken.
Etter pause fikk vi virkelig en pangstart da det bare tok 20 sekunder før Dyegata kunstgress fikk oppleve sitt første hjemmelagsmål. Ballen ble satt inn til 2-1, og vi fikk stor jubel rundt banen. Ti minutter senere kom også 3-1, og jeg mistenkte at veien tilbake inn i kampen kom til å være lang for Kjappen.
Halvveis inn i andreomgangen kom likevel en redusering som ga 3-2 og ny spenning i oppgjøret. Da det var såvidt over ti minutter igjen trodde vi likevel at spenningen var forbi, da alle vi som sto i enden av banen så at ballen var i mål. Dessverre for Sande/Nordre Sande var dommeren omtrent på midtbanen, og han mente ballen ikke hadde passert streken.
I sluttminuttene og gjennom de 5-6 i vårkulda svært lange overtidsminuttene presset gjestene voldsomt på for å utligne, og jeg mistenkte at med den underkjente scoringa som bakteppe ville det blitt veldig dårlig stemning om målet kom. Dette fikk vi dog aldri vite, da det fortsatt sto 3-2 i det kampen ble blåst av, og dermed ble det altså uansett riktig lag som vant denne kampen.
Vi som var til stede hastet mot bilene for å få i oss varmen igjen, og jeg kunne fornøyd med en uventet mandagskamp sette kursen hjemover.
Etter en deilig søndagsfrokost satte jeg kursen mot Oslo sentrum, hvor jeg etter å ha møtt Arne og Leif sammen med dem fant fram til Forza Tromsøs innleide buss. Vi tok plass på bussen, og etter en begivenhetsløs tur kom vi fram til stadionet som skifter sponsornavn oftere enn andre skifter underbukser, og gjorde oss klar på tribuna for å se eliteseriekampen Start - Tromsø.
Jeg sa bussturen var begivenhetsløs, men det stemmer bare dersom man ikke regner pissepauser som begivenheter, for i så fall var det nok av begivenheter underveis. På bortefeltet var det derimot lite rom for pauser, her skulle det synges mer eller mindre nonstop, og vi ble etterhvert 3-400 rødhvite som hadde tatt turen for å støtte våre helter i jakten på tre nye poeng.
Innledningsvis var det ganske begivenhetsløst ute på det sørlandske kunstgresset også, og når sant skal sies var det lite som tydet på at en av seriens mest markante dumpekandidater så langt tok imot serielederen. Gleden var dermed desto større når ballen ble nikket inn til gullgutten Hjertø-Dahl, som gjorde det rette og plasserte den i nettet bak Starts målvakt. 0-1, og håp om fornyet innsats ute på banen.
Ettmålsledelsen sto seg til pause, og mens vi fikk en pust i bakken fikk vi høre Ole Martin Årst hevde at TILs mål var en smule ufortjent. Hvordan våger han? (Men han hadde kanskje litt rett)
I andre omgang virket kanskje TIL noe mer frampå, men ikke snakk om at ballen ville i mål. I mål gikk den derimot da det gjensto et kvarter av ordinær tid. 1-1, og stor frustrasjon blant oss bortesupportere.
Det ble av noen mystisk grunn lagt til hele sju minutter, og jeg lurer på om det var det at dommeren skjønte at dette var for mye som gjorde at han tok det uforståelige valget å blåse av kampen da TIL egentlig fikk frispark i farlig posisjon helt på tampen av den tillagte tida.
Kampen endte dermed 1-1, og en busstur som hadde vært uendelig mye kortere med tre poeng i bagasjerommet tilbake til hovedstaden ventet.
