Da prøveplanen for mandagens orkesterprøve kom øynet jeg et lite håp om å få en ny bane etter å ha spilt, og da klokka nærmet seg sju takket dirigenten trombonene for oppmøtet, så jeg kunne løpe ned i bilen og sette kursen vestover med håp om nok en åpningskamp på en helt ny fotballbane! Jeg ankom vel ti minutter før avspark, samtidig med at det begynte å regne og generelt være et ufyselig vær, men var uansett klar for å se sjettedivisjonskampen mellom Sande/Nordre Sande og Kjappen.
Sande hadde jeg jo i 2022 sett på deres gamle bane ved Sandehallen, men nå hadde de altså anlagt en flunke ny kunstgressbane på anlegget i Dyegata. Det luktet umiskjennelig av regn på fersk asfalt, så det var tydelig at selv om det hadde blitt spilt noe aldersbestemt fotball her allerede i fjor høst var det ganske nylig anlegget var helt ferdig. Jeg noterte meg at Ray, Terje og Ludvig også var på plass, så det var ikke bare i Bærum åpningskamper klarte å lokke til seg banehoppere.
Siden sist jeg så Sande hadde de også innledet et tett samarbeid med naboene fra Klevjerhagen (Hvor jeg var i 2023) litt lenger nord, og det snakkes også om at det kan bli aktuelt med full sammenslåing etterhvert, men iallfall inntil videre deltar a-laget i seriespillet som Sande/Nordre Sande. Tross det nokså ufyselige været var vi rundt 70 som klumpet oss sammen rundt banen da kampen startet.
Innledningsvis så hjemmelaget sterkest ut, men etter vel ti minutter fikk gjestene fra Bragernes et frispark jeg må innrømme at så noe billig ut. Dette stoppet ikke han som skulle ta det fra å lirke ballen i mål til 0-1 i det klokka mi passerte 11 spilte minutter.
Vertskapet fortsatte likevel å male på, og fem minutter senere var det ikke noen tvil rundt dommerens avgjørelse da han pekte på straffemerket foran Kjappens målvakt. Dessverre for rødtrøyene hjalp ikke dette, straffen ble reddet med en sterk benparade og stillingen var uforandret.
Været hadde bedret seg noe, men selv om en lav kveldssol nå skinte over banen kom det fortsatt noen regndråper innimellom, så jeg var glad jeg hadde valgt å ta på meg regnjakka. Det hadde kommet noen fler tilskuere etter jeg talte, så vi var nok totalt ca 80 som sto og småhutret litt, da vi i det 29. spilleminutt fikk se hjemmelaget utligne med et selvmål som var en blåkopi av gavepakken fra KFUM til Vålerenga dagen før. 1-1, og kamputviklingen var altså så langt helt lik hva den hadde vært på Nye Nadderud lørdag!
Det siste som skjedde før pause var at Sande/Nordre Sande kom til en stor mulighet hvor Kjappens keeper virkelig måtte grave dypt i repertoaret for å avverge scoring. Det ble altså ikke mål, og det sto fortsatt 1-1 da lagene fikk en liten pust i bakken.
Etter pause fikk vi virkelig en pangstart da det bare tok 20 sekunder før Dyegata kunstgress fikk oppleve sitt første hjemmelagsmål. Ballen ble satt inn til 2-1, og vi fikk stor jubel rundt banen. Ti minutter senere kom også 3-1, og jeg mistenkte at veien tilbake inn i kampen kom til å være lang for Kjappen.
Halvveis inn i andreomgangen kom likevel en redusering som ga 3-2 og ny spenning i oppgjøret. Da det var såvidt over ti minutter igjen trodde vi likevel at spenningen var forbi, da alle vi som sto i enden av banen så at ballen var i mål. Dessverre for Sande/Nordre Sande var dommeren omtrent på midtbanen, og han mente ballen ikke hadde passert streken.
I sluttminuttene og gjennom de 5-6 i vårkulda svært lange overtidsminuttene presset gjestene voldsomt på for å utligne, og jeg mistenkte at med den underkjente scoringa som bakteppe ville det blitt veldig dårlig stemning om målet kom. Dette fikk vi dog aldri vite, da det fortsatt sto 3-2 i det kampen ble blåst av, og dermed ble det altså uansett riktig lag som vant denne kampen.
Vi som var til stede hastet mot bilene for å få i oss varmen igjen, og jeg kunne fornøyd med en uventet mandagskamp sette kursen hjemover.
Etter en deilig søndagsfrokost satte jeg kursen mot Oslo sentrum, hvor jeg etter å ha møtt Arne og Leif sammen med dem fant fram til Forza Tromsøs innleide buss. Vi tok plass på bussen, og etter en begivenhetsløs tur kom vi fram til stadionet som skifter sponsornavn oftere enn andre skifter underbukser, og gjorde oss klar på tribuna for å se eliteseriekampen Start - Tromsø.
Jeg sa bussturen var begivenhetsløs, men det stemmer bare dersom man ikke regner pissepauser som begivenheter, for i så fall var det nok av begivenheter underveis. På bortefeltet var det derimot lite rom for pauser, her skulle det synges mer eller mindre nonstop, og vi ble etterhvert 3-400 rødhvite som hadde tatt turen for å støtte våre helter i jakten på tre nye poeng.
Innledningsvis var det ganske begivenhetsløst ute på det sørlandske kunstgresset også, og når sant skal sies var det lite som tydet på at en av seriens mest markante dumpekandidater så langt tok imot serielederen. Gleden var dermed desto større når ballen ble nikket inn til gullgutten Hjertø-Dahl, som gjorde det rette og plasserte den i nettet bak Starts målvakt. 0-1, og håp om fornyet innsats ute på banen.
Ettmålsledelsen sto seg til pause, og mens vi fikk en pust i bakken fikk vi høre Ole Martin Årst hevde at TILs mål var en smule ufortjent. Hvordan våger han? (Men han hadde kanskje litt rett)
I andre omgang virket kanskje TIL noe mer frampå, men ikke snakk om at ballen ville i mål. I mål gikk den derimot da det gjensto et kvarter av ordinær tid. 1-1, og stor frustrasjon blant oss bortesupportere.
Det ble av noen mystisk grunn lagt til hele sju minutter, og jeg lurer på om det var det at dommeren skjønte at dette var for mye som gjorde at han tok det uforståelige valget å blåse av kampen da TIL egentlig fikk frispark i farlig posisjon helt på tampen av den tillagte tida.
Kampen endte dermed 1-1, og en busstur som hadde vært uendelig mye kortere med tre poeng i bagasjerommet tilbake til hovedstaden ventet.
Da det ble kjent at alt to uker før den offisielle åpningskampen på Nye Nadderud stadion skulle det spilles en annen kamp der ble det liv og røre i banehoppermiljøet. Straks opplysningene var bekreftet flyttet Futbology åpningskamp-badgen til denne kampen, og dermed var det bare å kaste andre planer på båten og heller sette kursen mot Bekkestua. En drøy time hadde jeg parkert utafor den fortsatt ikke åpna dagligvarebutikken, og fant veien inn til banen hvor det var klart for tredjedivisjonskamp mellom andrelaget til Stabæk og Madla.
Jeg var som sagt tidlig ute, og fikk god tid til å se meg rundt på anlegget, som virkelig var noe av en stadionperle. I motsetning til mange andre nye stadionanlegg ser man ut til å ha unngått megalomanien som gjør at man ender opp med å spille for tomme tribuner, men heller bygd nøkternt, og akseptert at man kanskje vil få litt billettangst foran de aller største oppgjørene. Foreløpig så det litt merkelig ut at man mangler ei langside, men når denne også er på plass vil det virkelig være en bane verdt et besøk.
Alt var ikke helt på plass, det manglet blant annet innbytterbenker, og hjemmelaget måtte bruke en garderobe et stykke unna, men de møtte likevel opp ved spillertunnelen og foretok innmarsj sammen med gjestene fra Rogaland foran et sted mellom 150 og 200 tilskuere. Blant disse var det en solid andel banehoppere, og i skrivende stund står det i appen at vi var 75 brukere på plass, og blant disse var det kanskje Cathrine som imponerte mest etter at hun hadde tatt tog, taxi og privatbil i mange timer for å komme seg fra Bryne til Bærum for å se kamp!
Da spillet kom i gang ute på kunstgresset (Kanskje det eneste minuset med anlegget er at det ikke er naturgress på banen) så bæringene friskest ut, og supportergjengen KakkMadlaFakkas fikk ikke allverden å juble for. Det var likevel ikke noen utklassing det var snakk om, og Madla virket ganske kontrollerte.
Det hadde kommet noen små regndråper og jeg hadde trukket opp på tribuna da vi nærmet oss en halvtime spilt. Stabæk 2 slo en corner som ble klarert og kontret, før det med 29:45 på stadionuret ble skapt historie da det nye stadionet fikk oppleve sin første scoring. 0-1, og Mathias Dessingué hadde skrevet seg inn i en historiebok han neppe forventet å havne i før sesongstart.
I det 38. spilleminutt kom så utligningen til 1-1. Ballen ble etter litt kaos dyttet over målstreken av en uheldig Madla-spiller, og dermed hadde fortsatt ingen Stabæk-spillere scoret på klubbens nye hjemmebane. Denne stillinga sto seg til lagene gikk til pause, og mens det ble lagt nye slagplaner så jeg Ingebrigt Steen Jensen, «Styrmann» og flere andre kjente Stabæk-supportere nyte dagen. Tenk så fint de får det når stadion er fullsatt og det er alagskamp!
Etter hvilen fortsatte kampen mye i samme spor. Jeg hadde en mistanke om at Madla kanskje hadde et noe høyere toppnivå inne enn det de klarte å vise i dag, mens de med enkelte unntak unge Stabæk-spillerne helt tydelig ville innvie stadion på best mulig måte. Jeg trodde likevel lenge at det gikk mot et uavgjort resultat, etter at begge lag hadde svidd noen rimelig store målsjanser.
Det sies ofte at de gamle er eldst, og selv om 34 (snart 35) isolert sett ikke er noen høy alder, så skiller man seg med denne alderen ut i de fleste såkalte rekruttlag når man spiller kamp. Stabæk 2 hadde likevel en spiller født i juli 1991 på banen, og i det 83. spilleminutt sendte han lagkameratene og hjemmefansen til himmels da det var hans tur til å skrive seg inn i historiebøkene. Dersom statistikken hos NFF er riktig var 2-1-scoringen som ble første mål fra en Stabæk-spiller på Nye Nadderud også første Stabæk-mål noensinne for Jørgen Skjelvik! Virkelig en ettermiddag å huske for den rutinerte forsvarsspilleren!
Resten av kampen handlet i stor grad om at Madla febrilsk prøvde å utligne, men heller ikke da de fikk en corner langt inn i overtiden og sendte keeper opp i angrep lyktes de, og dermed sto det fortsatt 2-1 da dommeren blåste av. Det hadde vært noen rop om straffe på slutten, og det var nok dette som medførte at det ble noen hissige diskusjoner og et gult kort også etter kampslutt.
Underveis i kampen hadde jeg flere ganger sett en mann med PC gå rundt på anlegget og prøve å fikse og justere tekniske ting som ikke var helt som de skulle. Jeg er overbevist om at han er glad det er to uker igjen til den egentlige åpningshelga, da man virkelig vil få stresstestet alle systemer på stadion, men nå kunne man iallfall feire at denne kampen hadde latt seg gjennomføre! Jeg kan iallfall ikke gjøre annet enn å gratulere Stabæk med nytt stadion, og så får jeg håpe de rykker opp til Eliteserien igjen så jeg også får prøvd stadionet som bortesupporter.
Etter å ha forlatt kampen i Telemark gikk turen østover svært smertefritt. Jeg passerte Notodden, Kongsberg og Hokksund, og rett over elva fra Mjøndalen satte jeg kursen opp mot skogkanten på randen av Finnemarka. Jeg var litt sent ute, men etter å ha parkert rakk jeg akkurat å se lagene hilse på hverandre foran fjerdedivisjonskampen mellom Birkebeineren og Åskollen.
Innledningsvis tok jeg plass oppe på den massive tribuna (Masse kudos til IBK som ikke har falt for fristelsen til å legge slike fasiliteter ved kunstgressbanen (hvor jeg altså så kamp i 2022) men heller bygge ut rundt gressbanen!), og fikk se Åskollen komme til en rekke store sjanser, men uten å klare å utnytte noen av disse. Etter at jeg fikk selskap av medbanehopper Tomas jevnet det hele seg noe ut. Åskollen måtte forresten et drøyt kvarter inn i omgangen vente litt med å slå et hjørnespark, fordi robotgressklipperen på anlegget fant ut at den skulle foreta en banestorming. Dette var en av de svære klipperne som på ingen måte bare er å løfte unna, så her var det bare å vente til man fikk kjørt den ut av banen og til garasjen igjen.
Jeg la etter hvert ut på en liten runde, og skaffet meg underveis også en eksepsjonelt god vaffel! Denne oppskrifta må dere ta vare på, birkebeinere! Ute på gresset hadde som sagt de blå kommet godt tilbake etter gjestenes gode start, men målene lot vente på seg. Det som ikke lot vente på seg var gule kort, og det toppet seg da dommeren etter et fælt sammenstøt hvor en IBK-spiller (IBK står for Idrettsforeningen Birkebeineren Krokstadelva) ble liggende og vri seg i smerter valgte å dele ut gult kort for en forseelse hjemmelagets trener var overbevist om at kvalifiserte til en annen farge.
Gemyttene roet seg etter hvert litt, og det sto fortsatt 0-0 da dommeren sendte lagene i garderoben. Jeg brukte pausen til en hyggelig groundhopping-prat med mora til en av hjemmelagets spillere, og før vi visste ordet av det var kveldens hovedpersoner igjen ute på gressmatta.
Jeg tok igjen plass på den store betongtribuna, og fikk se spillet bølge fram og tilbake, men nå hadde vi en følelse av at det var hjemmelaget som så farligst ut. En drøy halvtime etter pause kom det litt ut av det blå (fra de blå) en avslutning som endte i mål. 1-0, og stor jubel fra både hjemmelagets spillere og supportere.
Vi nærmet oss full tid, og det så ut til å gå mot hjemmeseier da vi fikk kampens store kontrovers. En av de gulsvarte gikk i bakken i feltet, og dommeren blåste kontant straffe. IBKs spillere og ikke minst supportere var ikke overraskende ikke spesielt enige, men det hadde ingen betyding: Straffesparket skulle tas. Med halvanna minutt igjen av ordinær tid ble ballen lagt til rette før den ble skutt rett i fanget på Birkebeinerens keeper.
De som mente det ikke skulle vært straffespark mumlet noe om karma, og øynet på ny håp om tre poeng, men så, rett før det var spilt tre minutter overtid dukket et hode opp over alle de andre hodene på et hjørnespark og stanget ballen i mål til 1-1.
Det ble ikke spilt mange sekunder fotball etter dette, og dermed ble det både ett mål og ett poeng til hvert av lagene da dommeren blåste av.
Jeg kunne endelig sette kursen hjemover, og fikk på veien fanget opp en hamburger etter en dag hvor kostholdet stort sett hadde vært vafler og Snickers (Ikke sammen, men hver for seg) før jeg kunne innta sofaen for litt snooker på TV før senga overtok.
Helt siden jeg i 2019 litt spontant dro til Nordagutu på kamp har det irritert meg at jeg ikke har fått sett kamp på gressbanen der. Etter å ha gjort meg ferdig med frokostarrangement og togfotografering på arbeidernes internasjonale kampdag hoppet jeg derfor i bilen og satte kursen vestover. Etter et par timer på veien svingte jeg inn og parkerte rett ved banen hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom Sauherad og Vinje.
I forhåndsomtalen var det lovet at speakerne skulle kjøre i gang alt en time før kamp, og da jeg ankom skjønte jeg fort at speakertjenesten her var noe for seg selv. Flere mystiske (og høyst humoristiske) klubblåter ble avløst av kommentarer som «Dagens dommer er fra Skarphedin, så det er lov å bue på ham». (Skarphedin er altså klubben fra kommunesenteret Bø(som før 2020 var i nabokommunen))
Det var et helt eksepsjonelt fint vær denne første maidagen, og jeg må innrømme at den elektronisk styrte «juksepyroen» så litt malplassert ut i solskinnet. Da kampen kom i gang ble det raskt klart at hjemmelaget var sterkest, men tross alskens oppmuntringer fra speakertjenesten tok det sin tid før de fikk noen uttelling. Vi nesten 200 som hadde møtt opp for å se kampen måtte vente helt til det 33. spilleminutt før vi fikk se en scoring, og som forventet var det Sauherad som tok ledelsen 1-0.
Vel ti minutter senere ropte de svartkledde høyt etter straffespark, men dommeren bare vinket spillet videre. Det skulle vise seg at det ikke hadde noe å si, for selv om de ikke fikk straffe satte hjemmelaget ballen i mål, og det sto 2-0.
2-0 var også stillinga til pause, og etter å ha fått smakt de lokale vaflene (Helt nystekt, definitivt et bonuspoeng) slo jeg mot slutten av pausen av en prat med speaker og fikk fortalt lokalbefolkningen litt om groundhopping, og at jeg syntes det var riktig så fint her på idrettsplassen til Kjapp, en av klubbene som i 2019 gikk sammen og dannet samarbeidsklubben Sauherad.
Etter hvilen fortsatte spillet mye i samme spor som i første omgang. Sauheringene holdt et solid grep rundt det som skjedde ute på gresset, men fortsatt slet de med å overliste gjestenes målvakt. Vi måtte vente helt til omgangen nærmet seg å være halvspilt før vi igjen fikk scoring, men med 3-0 mistenkte jeg at det hele var avgjort.
Hadde det ikke vært klart før at det ble hjemmeseier i dag, så ble det iallfall det da hjemmelaget med et drøyt kvarter igjen av kampen fikk straffe. Denne ble satt i mål så Per Arne Rugaas som alt hadde scoret to spillemål fikk seg et hattrick, og det sto 4-0.
Bare to minutter senere kom også 5-0 da et skudd snek seg inn ved stolperota, og dermed ble slutten av kampen en ren transportetappe. Sauherad satte innpå reservekeeperen de siste ti minuttene, og han kunne etter en rolig økt fastslå at han hadde holdt nullen, og dermed endte kampen med femmålsseier.
Mens spillerne takket hverandre for kampen hoppet jeg i bilen og satte kursen i høy hastighet østover igjen, jeg hadde nemlig funnet enda en mulighet for å få besøkt gressbanen på et anlegg jeg tidligere hadde sett kunstgress-kamp på.
Jeg hadde endelig sett meg ut en kveld for et besøk til en av de få banene i Grenlandsområdet jeg fortsatt manglet, og plukket etter jobb opp Jon Are og satte kursen sørvestover. Litt etter Drammen havnet vi i en forferdelig trafikkork, og innså at vi neppe kom til å rekke kampstart. I Horten ble André plukket opp, og tross at resten av ferden gikk smooth var femtedivisjonskampen mellom Herkules og andrelaget til Storm alt i gang da vi parkerte ved banen.
Da vi gikk ut av bilen så det ut til at det ene laget akkurat scoret, men forbauselsen var stor da jeg fant ut at tross at det bare var spilt 12 minutter sto det allerede 2-1 til det gulgrønne hjemmelaget! Apropos gulgrønt, rett etter jeg hadde tatt plass bakerst på tribuna fikk jeg fra min fagforeningskamerat Magnus som bor like ved banen overrakt en caps med hjemmelagets logo og farger! En fin markering av at jeg nå hadde fullført 5. divisjon i Telemark.
Jeg sto og tenkte at det hadde vært litt typisk om kampen endte uten flere mål etter at jeg hadde ankommet, men det skulle vise seg at denne frykten hadde vært bortkastet. Etter ca 19 minutters spill kom 3-1, før vertskapet fortsatte sin dominans og økte til 4-1 etter rundt 25 minutter av kampen.
Tross at det meste handlet om Herkules (Som lokalt ikke uttales slik man vanligvis sier navnet på den greske sagnhelten, med trykket foran, men mer som Herkules med tyngden midt i, eller ofte bare forkortet til 'kules) kom gjestene fra andre sida av elva stadig med noen besøk i motsatt ende av banen, og under ett av disse dømte dommeren straffespark til blåtrøyene. Straffen ble hamret i tverra og inn, og dermed sto det 4-2 etter ca 32 minutter av kampen.
Etter at sola var gått ned fikk vi ikke flere scoringer i første omgang, og det sto dermed fortsatt 4-2 da vi litt over 50 frammøtte fikk se lagene gå til pause. Etter hvilen var det ikke engang spilt 10 minutter da de gulgrønne igjen fikk ballen i nettet, men dette ble korrekt annullert for offside.
Storm-laget, som i store deler av første omgang hadde sett ganske ferdige ut hevet seg etter dette en hel del, og det var på ingen måte ufortjent da de med 57:45 på min stoppeklokke på ny reduserte. Med 4-3 var det definitivt ny spenning i kampen, og det så lenge ut som om også en utligning skulle kunne komme når som helst.
Herkules klarte å ri av stormen (wøh høh høh), og etter en corner rett før det var spilt en halvtime av andre omgang kunne de juble for å ha økt ledelsen til 5-3. Ti minutter senere kom også spikeren i kista da 6-3 ble satt inn på spektakulært vis etter et frispark!
Etter flere overtidsminutter ble kampen blåst av, og jeg kunne ta med mine passasjerer nordover igjen i en kamp mot klokka for å få levert André på ferja til Østfold i tide (Det gikk med halvanna minutts margin), før ferden fortsatte til hovedstaden via litt billig bensin i Drammen.
Da jeg i fjor var i Sandefjord og fullførte fjerdedivisjon Vestfold viste det seg jo at kampen gikk på C-banen på Haukerød, men i løpet av vinteren var anlegget blitt splittet i Futbology, så dermed var det bare å å planlegge en ny tur. Nøyaktig 366 dager etter forrige besøk kom jeg meg sørvestover, og parkerte etterhvert i et småuggent vær utenfor banen hvor det skulle spilles fjerdedivisjonskamp mellom Runar og Store Bergan.
Jeg var tidlig ute, så for ikke å fryse ihjel i den sure nordavinden gikk jeg først inn i hallen til klubbens gamle storlag i håndball, før jeg innså at jeg måtte i bilen for å finne ei lue. Jeg fant heldigvis også ei superundertøytrøye som lå igjen etter at jeg ikke fikk bruk for den i Degerfors forrige fredag, så etter litt omkledning følte jeg at jeg var klar for det meste. (Spoiler alert: Det var jeg ikke)
Tribuna ved banen så ved første øyekast litt merkelig ut, og en kikk på historiske flyfoto bekreftet min mistanke: Da betongen ble støpt her lå gressbanen sentrert i forhold til tribuna, men da man la om til kunstgress for 15-16 år siden ble banen flyttet i lengderetninga, og dermed var nå tribuna usentrert. Etter at det hadde regnet og haglet litt før kamp fristet uansett ikke setene på tribuna så veldig, men de mest rutinerte hadde med seg sitteunderlag, og det strømmet tross været til bra med folk. Kanskje det var løftene om mulighet til å kjøpe nygrillete hamburgere som fristet?
Runar kom sterkt ut fra startblokkene, men fikk seg en solid kalddusj da keeper og forsvar hadde en liten kollektiv kollaps som ga gjestene ledelse 0-1 alt i det femte spilleminutt.
Hvittrøyene ga likevel ikke opp, og de overtok raskt spillet etter å ha havnet under. Det opplevdes derfor for meg høyst fortjent da de rett før det var spilt 11 minutter vartet opp med et kremangrep som endte med at ballen ble satt i mål til 1-1.
Da vi nærmet oss tjue minutter var det Store Bergans tur til å vise de godt over 100 frammøtte et flott mål. Selve angrepet var kanskje ikke like fint som det vi så på utligningen, men det var et nydelig langskudd som nå førte gjestene opp i 1-2.
Det skulle vise seg at tiden for vakre mål på ingen måte var over. I det 35. minutt fikk hjemmelaget et frispark som på mesterlig vis ble hamret i mål oppunder tverrliggeren. 2-2, og vi var like langt.
2-2 sto seg til pause, og jeg var raskt borte ved kioskteltet og skaffet meg en nydelig hamburger. Jeg kan ikke få sagt tydelig nok hvor stor tilhenger jeg er av konseptet hvor man får utdelt brød og kjøttpuck, og så kan forsyne seg med dressing og salat selv!
Da andre omgang startet så jeg i nord at en forferdelig byge var på vei. Jeg innså at det ikke kom til å være nok med bare hettegenser for å komme seg gjennom dette, og satte derfor kursen mot parkeringa i høy hastighet. Da jeg returnerte med regnjakke og paraply under armen hørte jeg plutselig jubel, og fant ut at jeg hadde gått glipp av at hjemmelaget vant et straffespark, men at dette ble utført på ganske begredelig vis så det ikke ble noen scoring av det.
Da regnbygen jeg hadde sett kom var det faktisk enda verre enn jeg først hadde trodd. Først pøste regnet ned mens vinden blåste voldsomt, men så gikk det over i hagl, og snart kommanderte dommeren spillerne ut til sidelinja. Ikke alle var like fornøyde med dette ekstra stoppet i spillet, men heldigvis ga uværet seg etter 5-6 minutter, så kampen kunne gjenopptas.
Selv om det var gjestene som hadde vært mest misfornøyde da dommeren stoppet kampen var det de som først kunne juble etter at kampen igjen var startet. Stadionuret hadde ti minutter inn i omgangen gitt opp, men på min stoppeklokke (som altså inkluderte stoppet i spillet) sto det 63:30 da rødtrøyene kunne juble for 2-3.
Fire minutter senere ble det ny rød jubel, denne gangen etter at et straffespark ble satt inn til 2-4. Med tomålsledelse måtte det da vel være avgjort?
Neida, i det 83. minutt av kampen ble det på ny straffespark, og denne gangen klarte Runars straffeskytter å overliste bortelagets markante målvakt. 3-4 og ny spenning!
Da vi passerte 90 minutter på min stoppeklokke var jeg veldig spent på hvor lenge det egentlig var igjen av kampen. Utenom det lange uværsstoppet i spillet hadde det vært flere bytter, skader og mål som hadde tatt lang tid, så jeg var ikke så veldig overrasket over at det fortsatt ikke var blåst av da vi passerte 100 minutter.
Runar presset selvsagt voldsomt på for å få en utligning, men dette skapte også muligheter for gjestene fra Virik til å drepe kampen, og med 103:15 på klokka var det akkurat dette som skjedde. Store Bergan scoret, og med 3-5 så langt inn i overtida var det nok få som trodde på noe annet enn borteseier.
Det ble faktisk spilt et par minutter til etter scoringa, men da dagens dommer endelig blåste av sto det fortsatt 3-5. Mens spillerne takket hverandre og dommerne for kampen hastet jeg mot bilen og satte kursen tilbake mot hovedstaden, med en ny «komplett liga»-badge i lomma.
