Etter den skuffende opplevelsen torsdag våknet jeg klar for nye eventyr fredag morgen. Kursen ble satt nordover, og etter litt feilnavigering og noen utrolig festlige småveier kom jeg ved Cottbus endelig ut på motorvei igjen. Ferden fortsatte forbi Berlin, og videre nordover mot Østersjøens bredder, og etter et lite pitstop for en høyindustriell hamburger kom jeg til slutt fram til åstedet for treningskampen mellom de to Kreisliga (som i Mecklenburg-Vorpommern er nivå 10 i fotballpyramiden) -lagene Traktor Kemnitz og Kandelin.
Kemnitz med K er altså en knøttliten landsby helt nord i Tyskland, ikke langt unna Greifswald (som jeg jo så på bortebane for et par år siden), og må ikke forveksles med noe mer kjente Chemnitz med Ch som ligger lengst sør i det gamle DDR. Området var for øvrig tungt preget av Hansa Rostock-fans, og jeg så tagginger, klistremerker og andre tegn på at FC Hansa «rulet» her i området omtrent overalt, og også noen av de rundt nitti frammøtte her hadde tatoveringer som hyllet klubben.
Klubbens anlegg lå fint til i landsbyen, og det var også en litt mindre bane rett bak den det skulle spilles kamp på, samt en liten scene på området bak det ene målet, så man kunne tydeligvis også arrangere festligheter her.
Hjemmelaget kom best i gang, men scoringene lot vente på seg. Jeg syntes de blåkledde virket å ha full styring, og det var også lett å høre, selv for meg som ikke kan tysk, at gjestenes trener ikke var spesielt fornøyd med det som ble prestert ute på gresset. Vi hadde akkurat passert halvspilt omgang da 1-0 kom, og knappe fem minutter senere kunne Traktor-supporterne (I velkdig mye av klubbprofileringa fremstår de for øvrig bare som FSV Kemnitz, uten traktoren) på nytt juble, etter at et innlegg som jeg mistenker at for han som slo det føltes å ta uendelig lang tid med å nå fram foran mål ble dyttet i mål til 2-0.
Dette var forresten tydeligvis det som trengtes for at gjestene fra Kandelin, en annen liten landsby litt lenger vest skulle våkne, og bare halvanna minutt senere sto det 2-1. Etter dette jevnet spillet seg mye mer ut, men da bortelaget utlignet til 2-2 i det 39. spilleminutt kom det litt overraskende på fler enn bare Kemnitz-keeperen.
Vi hadde akkurat gått inn i tilleggstiden før pause da gjestene fikk frispark, og dette ble perfekt slått i krysset. Keeperen burde muligens klart å dytte den over tverrliggeren, men det gjorde han ikke, og dermed sto det 2-3 da lagene fikk en liten hvil.
Jeg angret bittert på at jeg hadde spist rett før kampen, for her ble det grillet både bratwurst, leberkäse og frikadellen på kullgrillen. I stedet for å spise trakk jeg meg tilbake til et nokså spartansk avtrede for et høyst nødvendig ærende jeg mistenker at gårdagens nattmat-kebab sto bak, men etterpå sørget jeg for å få kjøpt meg en kopp i kiosken (som var en luke i siden av en gammel campingvogn) som en suvenir herfra. Jeg slo også av noen ord med en av de lokale som kunne litt engelsk, og han var veldig fornøyd med å ha fått klarhet i hvorfor i alle dager det sto en norskregistrert bil på parkeringsplassen!
Da andre omgang startet var klokka blitt litt over det den burde vært, og jeg gjorde den groundhoppingsmessig tøffe avgjørelsen om å bestemme meg for å dra med omlag tjue minutter igjen å spille, altså ca klokka 2000. Jeg hadde rundt 75 minutters kjøring til fergekaia i polske Swinoujscie (Eller Swinemünde om du foretrekker tysk), og det var anbefalt å være på plass så tidlig som mulig etter 2030, og absolutt siste frist var 2200.
Før jeg dro fikk jeg se Kandelin overta helt ute på gressmatta, og ca (stoppeklokka mi var ikke helt ajour) i det 62. spilleminutt kom 2-4 som resultat av et nydelig angrep. Kemnitz fikk like etter muligheten til å redusere, da det ble dømt straffe, men denne ble dessverre blåst over målet.
Noe av det aller siste jeg fikk se var at rett før jeg skulle dra ble etterdønningene etter en corner satt i mål til 2-5, samtidig som vertskapets målvakt pådro seg en skade og måtte byttes ut.
Jeg hoppet i bilen, og satte kursen mot polskegrensa, og på veien oppdaget jeg at det hadde vært et lykketreff av de sjeldne at jeg startet da jeg gjorde. På veien måtte jeg krysse en bro over sundet mellom fastlandet og øya Usedom, og mens jeg kjørte over så jeg at mannskaper drev og forberedte åpning av denne for å slippe båttrafikk gjennom. Hadde jeg kommet 5 minutter senere hadde jeg sannsynligvis måttet vente en god stund før jeg slapp over, og da jeg kom fram til fergekaia innså jeg at dette ville ha medført en stressfaktor jeg på ingen måte var klar for. Fergekøen i Swinoujscie var helt horribelt dårlig organisert, og at vi la fra kai bare ti minutter senere enn annonsert tid anser jeg som et mirakel!
Etter å ha funnet fram til plassen min fant jeg ut at kampen jeg hadde forlatt hadde endt 2-6, etter at Kandelin hadde scoret nok et mål i sluttminuttene. Hvilestolen jeg hadde kjøpt var ikke akkurat på høyde med dem som er på norske nattog, men jeg fikk da noen timer søvn på vei mot Ystad i Skåne, så jeg kan gjennomføre også lørdagens planer.
Etter gårdagens dramatiske kamp sov jeg som en sten gjennom natta, før jeg torsdag morgen igjen la ut på landeveien. Etter å ha vekslet mellom småveier og motorvei sørover passerte jeg etter å ha fått påpakning fra politiet for feil lysbruk grensa til Tsjekkia. Etter noen km på veien her innså jeg at dette var samme ruta jeg kjørte på vei til Brno i 2023, men denne gangen svingte jeg av for å møte mine medsupportere i Hradec Králové, en by jeg bare passerte i full fart sist. Dagen ble tilbragt i godt selskap (kun avbrutt av en tur til hotellrommet for å kjøle meg litt ned), før vi alle samlet oss litt etter klokka fem for felles avmarsj til stadion hvor det var klart for returoppgjør i ELQ2, altså andre kvalikrunde til Europa League, mellom Hradec Králové og mitt kjære Tromsø.
Utgangspunktet for kampen var ganske enkelt: Tromsø måtte vinne. Ble det ettmålsseier ville det bli ekstraomganger og i ytterste konsekvens straffekonk, mens om vi klarte å vinne med mer enn ett mål var det duket for kamp mot Besiktas eller Midtjylland i neste runde. (Ved tap ventet Alashkert eller Cluj i Conference League-kvaliken).
Det ble som sagt arrangert corteo, og eskortert av politiet var vi flere hundre rødhvite som gjorde oss bemerket i bybildet på den heldigvis ganske korte marsjen ut til stadion.
Grunnen til at jeg påpeker at det heldigvis var kort å gå er at det var varmt i Tsjekkia i dag. Veldig varmt. Tidligere på dagen hadde jeg sett gradestokken ligge godt over 30 grader, og enkelte værvarsler hadde sagt at det kunne ende rundt 37 grader på det verste på ettermiddagen. Både for oss supportere og for spillerne var det dermed en utfordrende kveld som sto for døren, der det å få i seg nok vann kunne vise seg å være avgjørende!
På plass på stadion samlet vi oss i tunnelen under tribuna, før vi følte at vi var mange nok til å gjennomføre en god gammeldags blocksturm, som tyskerne kaller det. Jeg har iallfall ikke vært med på å prøve dette før med Forza Tromsø, men føler at det er noe som kan videreutvikles og kanskje prøves på nytt andre steder (Eller til og med hjemme på Felt L?)
Da kampen kom i gang fløy jeg rundt på tribuna og prøvde å tape opp bannere som hadde falt ned, og da alt var på plass igjen var jeg så utkjørt av varmen at jeg trakk helt bakerst for å kjøle meg ned litt i den lille skyggen som fortsatt var der. Herfra fikk jeg se TIL slite litt, men etter 25 minutter sentret Sander Innvær til Heine Åsen Larsen som kunne plassere ballen i mål til 0-1! Jubel, bierdusche og det som verre var blant et utall mannfolk i bar overkropp!
Dessverre, vi rødhvite som var på plass fikk ikke være lenge i paradis. Det tok bare fem minutter før hjemmelaget hadde utlignet til 1-1, og dette var også stillinga da lagene gikk til pause et drøyt kvarter senere.
Forza Tromsø Seniors delegasjon på kampen
Etter pause var det Hradec Králové som kom best i gang, og bare tre minutter etter avspark lå ballen igjen i nettet bak Rønning-Haugaard, som TIL-keeperen nå som han har giftet seg heter. Som om det ikke så mørkt nok ut her på stadionet med flomlysene som er så ikoniske at selv klubbmaskoten er formgitt etter dem, så kom fem minutter senere også 3-1.
Halvveis inn i omgangen kom så det jeg trodde var 4-1, men uten at det betød så mye ble denne scoringen etter en kjapp VAR-sjekk annullert for offside. Det sto dermed fortsatt 3-1 da TIL satte inn en liten sluttspurt, men det ville seg ikke. All ære til spillerne for ikke å kapitulere likevel, men sluttminuttene ble et pliktløp der høydepunktet nok var supporternes innsats.
Vi var noen som underveis diskuterte om dette kunne ha vært det råeste bortefeltet TIL noensinne har hatt med seg på tur, og det er jo da synd at det vi får levert ute på banen i så liten grad står i stil med det som kommer fra tribunehold. Da dommeren blåste av sto det uansett fortsatt 3-1, og dermed gikk tsjekkerne videre i Europa League, hvor de får Besiktas på besøk neste runde, mens TIL og vi supportere må forberede oss på en tur til Romania for å heie «Gutan» fram mot CFR Cluj.
Rusleturen tilbake til sentrum forløp rolig, med noen takk for kampen-hilsninger fra hjemmesupportere, før sorgene skulle drikkes vekk i den tsjekkiske natten.
Som vanlig kommer nok Gry til å publisere noen flotte bilder fra kampen på sin facebook-side etterhvert, så kikk gjerne der om du vil se mer fra Hradec Králové.
Etter en god natts søvn rett bak den mye utskjelte flyplassen i Berlin satte jeg kursen videre østover på «Autobahn der Freiheit». Etter å ha kryssa elven Oder ble det ny farge på veiskiltene, og jeg valgte en litt alternativ rute på noen utrolig humpete småveier fram til jeg kunne sjekke inn på hotell i byen Leszno og finne meg litt mat der før jeg dro nordover. Etter hvert kom jeg til Poznan, og klarte på mystisk vis å få plass på parkeringa utafor stadion, og snart var jeg inne, klar for å se CL-kvalikkamp mellom Lech Poznan og danske Aarhus GF, eller AGF som de er minst like kjente som.
Jeg hadde opprinnelig tenkt å oppholde meg på bortefeltet på stadion, men hadde på veien fått litt panikk fordi det var så mye styr knyttet til dette. (Oppmøte på gitt sted for transport med buss til stadion, venting inne på stadion etter kamp, etc.), så jeg hadde plutselig satt meg ned for å kjøpe VIP light-billetter til kampen. Mens jeg ventet på avspark fikk jeg dermed trøkt i meg litt mat av ymse slag, og jeg kunne så gå ut og finne plassen min, som viste seg å være overraskende nær hjemmeultraenes kortside.
Nevnte hjemmeultras hadde helt klart noe i gjære, for da innmarsj nærmet seg ble det hengt opp et banner med teksten «WE DON'T CARE ABOUT YOUR RULES» nederst på feltet, samtidig som det kom opp et blåhvitt OH-banner hvor det helt klart pågikk omkledning av de som skulle i aksjon etterpå. Banneret kom bort, og en gjeng maskerte karer forsvant opp på øverste nivå på tribuna og stilte seg opp der, og i det spillerne marsjerte inn ble det rullet ut en enorm tifo med en innledende tekst til banneret som alt var kommet: «The first rule of our club is:», og i det kampen startet ble som ventet en hel rekke med bluss fyrt opp på balkongen.
Det må nå sies at også bortefansen imponerte på tifofronten. Flagging og et svært banner på en bane man aldri har besøkt før er ikke lett å organisere! Ute på banen så innledningsvis hjemmelaget ut til å ha ganske god kontroll, og når man tok med i beregningen at de hadde vunnet kampen i Danmark (Den gikk for øvrig på Randers' stadion, som jeg besøkte mandag) så det hele ganske håpløst ut for danskene (Og for de tre nordmennene som spilte fra start for AGF).
Situasjonen gikk fra vondt til verre da dommeren litt før det var spilt tjue minutter markerte for straffespark til de blåhvite. AGF-kapteinen protesterte som en gal, og i det ballen var lagt til rette og alt var klart for at straffen skulle tas løp plutselig dommeren ut til VAR-skjermen. Joda, det hadde ikke vært noen straffbar hands, og dermed ble både straffen og det gule kortet som var delt ut omgjort.
Dette var selvsagt en liten vitamininnsprøytning for bortelaget, og vi hadde såvidt passert halvtimen spilt da bortesvingen kunne eksplodere i glede. 0-1, og plutselig var ikke comebacket så usannsynlig som det hadde vært da kampen startet!
0-1 sto seg til pause, og jeg tuslet igjen inn i serveringsområdet for å skaffe meg en pølse samt å besøke sanitærfasilitetene. Begge delene var upåklagelige (Men av hensyn til alle legger jeg bare ut bilde av en av delene), og akkurat i det andre omgang startet var jeg igjen ute på tribuna.
Knappe ti minutter ut i andreomgangen var det så tid til det som kanskje har gjort hjemmefansen her i Poznan mest kjent. «The Poznan», som Manchester City-supporterne døpte dansen med ryggen til banen da lagene møttes for noen år siden. Absolutt mektige greier!
Hoppingen stilnet dog raskt da en ny VAR-situasjon fikk motsatt utfall av den forrige. Denne gangen hadde dommeren opprinnelig ment at det ikke var straffespark, men etter en titt på skjermen ombestemte han seg, og til en øredøvende pipekonsert økte de danske drenge til 0-2!
Dette hadde virkelig gitt de hvitkledde ferten av noe, og de trykket nå voldsomt på for å få det tredje målet de trengte skulle de i det minste få ekstraomganger, og i det 75. minutt lyktes de med å stange inn en corner til 0-3!
0-3 sto seg til det var spilt fire minutter overtid, og dermed var det duket for ekstraomganger. Full valuta for pengene med andre ord! I ekstraomgangene fikk vi to scoringer, først var det vertskapet som kunne juble for å ha redusert igjen, men så økte Aarhus igjen til 1-4, og dermed var det duket for straffekonk når dommeren etter 120 minutter pluss tillegg blåste av.
Straffekonken (som jeg var veldig glad jeg ikke var emosjonelt investert i på noen av lagenes vegne) har jeg klipt sammen til en samlet video her (Den andre straffa til hvert av lagene mangler):
Det var altså AGF som trakk det lengste strået, og mens hjemmefansen ganske raskt forlot åstedet var det nok ingen dansker på stadion som syntes det var noe problem å måtte vente minst 45 minutter før de fikk gå ut.
Selv gikk jeg tilbake til parkeringa, klarte på mirakuløst vis å finne igjen bilen, og så var det bare å stille seg i kø for å komme ut. Og vente. Og vente og vente. Og vente enda litt. Det tok faktisk til slutt 52 minutter fra jeg startet bilen til jeg hadde fått asfalt under hjulene, og da ventet enda litt kjøring i kø før jeg endelig var ute av trafikken. Dette var faktisk enda verre enn da jeg var i Lens på kamp i fjor!
Jeg kom heldigvis til slutt tilbake til hotellet, og kunne ta kveld, veldig spent på hva morgendagen vil bringe.
Etter å ha kjørt fra Danmark til Tyskland kom jeg perfekt timet like etter innsjekk hadde åpnet fram til hotellet, inntok rommet og slappet av litt før jeg dro ut på jakt etter mat. Fant en passe liten knusper grill-haxe på en utrolig lokal restaurant, før jeg satte kursen videre mot kveldens hovedmål. Etter å ha tråkla meg et lite kvarter på småveier kom jeg til den lille forstaden Dahlewitz, og fant fram til fotballbanen hvor det skulle spilles treningskamp mellom Blau-Weiß Dahlewitz og Wacker Motzen.
Hjemmelaget spiller til vanlig på nivå 8 i seriesystemet, Landesklasse, mens gjestene holder til i divisjonen under, Kreisoberliga. Det var frivillig inngang for å dekke dommerutgiftene, og siden jeg bare hadde en tjue-euroseddel på meg var jeg veldig glad de hadde rikelig med vekslepenger så jeg fikk betalt en passende sum før jeg gikk inn og tok anlegget i nærmere øyseyn. En riktig så fin (men muligens noe langhåret) gressbane var banen hvor det skulle spilles kamp nå, men de blåhvite hadde også en finfin kunstgressbane jeg tipper de er svært glade for vinterstid.
Da avsparktiden var kommet sto fortsatt aktørene klare for innmarsj, men vi var ikke mer enn 3-4 minutter forsinket da der schiedsrichter kunne blåse i fløyta og kampen startet. Tross at det var gjestene som spilte på det laveste nivået var det de som kom best i gang, og vi rundt hundre som var på plass fikk se det meste av spillet foregå foran Blau-Weiß' mål.
Målsjanser fikk vi derimot ikke se mange av, men vi var nesten kommet dit at dersom dette var VM ville det blitt drikkepause da laget fra Motzen, halvanna mil sørover, overlistet hjemmelagets forsvar og satte inn 0-1 til stor jubel fra de medbragte supporterne.
Fire minutter senere kom også 0-2, og jubelropene runget nok en gang ut over banen. Skulle det virkelig gå helt på trynet for vertskapet i kveld? Resten av omgangen fortsatte gjestene å se sterkest ut, men det haglet ikke på noen måte med målsjanser, og det var for så vidt greit med en tomålsledelse da dommeren blåste for pause.
Jeg benyttet hvilen til å skaffe meg et glass Fanta i stadionpuben som selvsagt var åpen selv om det bare var treningskamp. Jeg vurderte å ta en pølse også, men fant ut at svinekjøttet jeg alt hadde spist fikk være nok mat for i dag. Etter et lite kvarter kom vi i gang igjen, og nå så de blåhvite langt mer med på notene ut enn de hadde vært i første omgang.
Målsjansene lot dog vente på seg, og hadde det ikke alt kommet to mål ville jeg begynt å bli alvorlig bekymret for om det skulle bli et målløst oppgjør. Begge lag gjorde flere bytter utover i omgangen, og om det var dette som gjorde at Dahlewitz begynte å produsere noen sjanser vet jeg ikke, men etter det jeg tror må ha vært knappe tjue minutter inn i omgangen (Både stadionuret og min egen tidtaking hadde fått et lite sammenbrudd) ble ballen vippet over keeper og i mål til 1-2, og nytt liv i kampen.
De neste som fikk ballen i mål var Wacker Motzen, men dessverre for de for anledningen rødkledte hadde AD2 hevet flagget og markerte offside. Dette så riktig vurdert ut, og det kom få eller ingen protester.
Fornøyde med å ha sluppet unna med skrekken fortsatte hjemmelaget å male på, og drøye ti minutter før full tid kunne de juble for å ha utlignet til 2-2. Feire scoring gjorde også de frammøtte politifolkene, som fyrte i gang både blålys og sirene på politibilen!
Begge lag var veldig lystne på et vinnermål, men flere scoringer fikk vi ikke denne tirsdagskvelden. Da kampen var over sto det fortsatt 2-2, og begge lag kunne sikkert si seg fornøyde med iallfall deler av det de hadde prestert nå litt før sesongen 2026-27 tar til for alvor.
Jeg forlot raskt stadion som etter solnedgang hadde blitt invadert av ymse insekter, og fant via en tur på butikken tilbake til hotellet mitt, hvor jeg skulle samle krefter til nye eventyr dagen etter.
Sommerens fotball-høydepunkt er såklart Europa League-kvalifiseringa til Tromsø, og jeg hadde nøye planlagt hele uka da de skulle til Tsjekkia for at jeg også skulle komme meg dit. Første etappe startet grytidlig mandag morgen med en kjøretur til Larvik, ferge videre til Hirtshals, og så litt virring rundt omkring i Nordjylland før jeg parkerte utenfor dagens fotballdestinasjon for en liten blund før jeg tuslet opp til stadion hvor det var klart for kamp i den danske superligaen mellom Randers FC og Silkeborg IF.
Kampen, som tidvis har vært omtalt som Gudenå-derbyet (Oppkalt etter Danmarks lengste elv, som forbinder de to byene), var siste kamp i første runde av den danske fotballsesongen, og etter å ha blippet billetten min kunne jeg se nærmere på Randers' stadion mens jeg ventet på at vi slapp videre inn fra prematch-serverings-området og inn på tribunene. På hovedtribunen var det bare én høyde med seter, og glassdekkete VIP-områder bak disse, mens på de to kortsidene og den langsida som synes på TV var det to etasjer. Jeg hadde kjøpt meg plass på øvre del, og en time før kamp kunne jeg innta plassen min og vente på avspark.
Sommerens hetebølge hadde tatt en liten pause akkurat i dag, så det var ganske hustrig oppunder taket, noe som kanskje ga bortesupporterne ekstra motivasjon til å trå til, for det var uten tvil de som leverte best innledningsvis i kampen. Også ute på banen var det de tilreisende som så sterkest ut, så det var nok en solid kalddusj for dem da hjemmelaget etter knappe ti minutter gikk opp i 1-0 etter et helt nydelig angrep.
Etter scoringen jevnet kampen seg noe mer ut, men da vi nærmet oss pause syntes jeg nok at Silkeborg med sin norske kaptein kunne føle seg litt snytt da de fortsatt lå under. Fjerdedommeren hadde akkurat rukket å signalisere at det skulle legges til ett minutt da de rødhvite bestemte seg for å gjøre noe med det, og ti sekunder inn i overtiden ble det utlignet til 1-1.
Vi var dermed like langt da lagene gikk til pause, mens mange av de fremmøtte benyttet anledningen til en tur i kiosken eller den motsatte fasiliteten i etasjen under oss. Ute på banen ble det gjennomført en «Spark ballen nærmest midten»-konkurranse, mens maskothesten MC Anders showet litt i den lavere og lavere kveldssola som hadde tittet fram.
Andre omgang ble en ganske sjansefattig affære. Jeg syntes fortsatt det var bortelaget som så kvassest ut, men Randers forsvarte seg godt, og spesielt mot slutten kom de lyseblå til en rekke muligheter, men ballen ville ikke i nettet flere ganger, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 1-1 og begge lag hadde startet sesongen med ett poeng.
Det deles dessverre ikke ut poeng for tribuneinnsats, men her må jeg si at det ble en helt klart borteseier. Med unntak av noen få minutter rett etter ledermålet, så var det bortefeltet som dominerte lydbildet på stadion, så her må Randers-supporterne «uppe gamet» sitt. (Denne videoen yter dessverre ikke lyden rettferdighet)
Jeg fant raskt tilbake til bilen, fikk sitte noen minutter og irritere meg over treg trafikkavvikling ut fra parkeringa, og satte så kursen mot den lille landsbyen Røgen hvor jeg hadde booket meg overnatting før tirsdagens lange etappe på ferden.
Etter at jeg hadde kommet meg sørover fra to uker nordpå var ikke veien lang over grensa igjen for å se mer fotball. Etter at kampen jeg hadde vurdert å se fredag ble flytta til torsdag slapp jeg å ta stilling til om jeg skulle legge inn en overnatting, og satte derfor kursen sørover lørdag morgen, og etter en kjapp pitstop på Torp kjøpesenter i Uddevalla (hvor taket hadde falt ned!) kom jeg et kvarter før avspark fram til den idylliske gressbanen på øya Torsö i Vänern, hvor de to nivå 3-klubbene Skövde AIK og FBK Karlstad skulle møtes til treningskamp.
Øya, som har fastlandsforbindelse med ei bru hadde opprinnelig vært to øyer, men alt på 1800-tallet vokste disse gjennom utfyllinger og bygging av diker sammen til det som er sjøen Vänerns største øy, og sentrum i Mariestad-skjærgården. Skövde hadde hatt en liten treningsleir her nå før sesongen starter opp igjen etter sommeren, og det var i den anledning de hadde fått besøk fra andre siden av den store sjøen for å få litt kamptrening også.
I første omgang var det gjestene fra Värmland som så klart sterkest ut, og de produserte en rekke store sjanser, og det hele toppet seg da ballen smalt i tverrliggeren bak SAIK-keeperen. I mål ville dog ikke ballen, og det var nok en frustrert gjeng som gikk i garderoben med 0-0 på scoringstavla da dommeren blåste for pause.
I pausen gikk en så stor andel av de litt over hundre frammøtte til kiosken at jeg selv ga opp å prøve å skaffe meg en is. Med det været som var var det strengt tatt heller ikke noe stort tap, men siden de faktisk tok kort i kiosken hadde jeg veldig lyst å handle der bare av prinsipp.
Begge lag gjorde en rekke bytter i pausen, og for vertskapet ga dette nesten umiddelbar uttelling. Jeg hadde som vanlig filmet stort sett alle dødballene i kampen, men da Skövde et lite minutt etter hvilen slo ballen inn i feltet og den endte med å bli nikket i mål hadde jeg selvsagt ikke oppe mobilen. Uansett sto det nå 1-0 med 46:05 på klokka.
Ti minutter senere scoret rødtrøyene (Begge lagene er egentlig rødtrøyer, men FBK stilte i sine hvite bortedrakter) på ny, og med 2-0 følte noen av de frammøtte fra «SAIKOS» at det var på sin plass med litt synging.
I det 71. minutt var det igjen tid for scoring, og nok en gang var det Skövde AIK og deres supportere som kunne juble. Ballen hadde etter et langt innkast hoppet litt fram og tilbake i feltet før den fant en spiller drøyt femogtjue meter unna mål som fyrte løs. Skuddet passerte alt og alle, og dermed sto det 3-0!
FBK-spillerne var nok litt frustrerte nå, spesielt når de tenkte tilbake på alle sjansene de hadde misbrukt i første omgang. Mot slutten av kampen fikk de også noen muligheter til å pynte på resultatet, men håpet om mål sank i takt med at mengden regn tiltok, så da dommeren blåste av kampen sto det fortsatt 3-0, og jeg hastet mot bilen og satte kursen hjemover igjen.
Under en av mine gjennomganger av sommerens treningskamper i Sverige for å registrere disse i Futbology-appen hadde jeg funnet en spennende destinasjon nord i landet som absolutt var oppnåelig som en roadtrip. Jeg hadde derfor avtalt med RBK- og Glimt-supporterne Erlend og Sebastian (En av hver, ingen av dem holder med begge de nevnte klubbene) at jeg skulle plukke dem opp, og etter 6 begivenhetsløse timer på veien ankom vi Piteå hvor vi skaffet oss et bedre måltid før vi satte kursen ut mot den lille bygda Hemmingsmark hvor det var avtalt treningskamp mellom bygdas eget lag og det gamle storlaget Lyngen/Karnes fra Troms i Norge som hadde gjennomført en liten treningsleir i et noe bedre klima enn hva Nord-Norge hadde vært belemret med i år.
Det som møtte oss i Hemmingsmark var et nydelig anlegg hvor det i tillegg til selve gressbanen hvor kampen skulle spilles også lå ett gressfelt til i full 11er-størrelse, en liten gressbane, tribune mot hovedbanen, og ikke minst klubbhus med garderobe og det som så ut til å være selskapslokaler. Her på «Hifton» som anlegget kalles (Tidligere kjent som Kullvallen) lå alt til rette for en flott opplevelse både for kampens aktører, og for oss som skulle se på.
Etter en litt haltende hilseseremoni (Kulturforskjellene mellom norsk og svensk breddefotball ble blant annet synlige gjennom at mens bortelaget stilte seg opp alle mann for å hilse på dommerne og motstanderne kom først bare kapteinen fra HIF, men etter hvert kom alle seg på plass også der) var det klart for avspark. På den helt nydelige tribuna krydde det av norsktalende, så det var tydelig at L/Ks treningsleir var godt besøkt også av familiemedlemmer av spillerne.
Ute på gressmatta startet gjestene fra Norge godt, men snart overtok Hemmingsmark mer, og det var absolutt ikke ufortjent da et nydelig skudd gikk i mål til 1-0 etter drøye fire minutters spill.
Hjemmelaget fortsatte å se sterke ut litt til, men så kom lyngsværingene mer inn i det igjen, og rett før kvarteret var spilt kom utligningen til 1-1, noe som innledet en god periode også for de for rødkledde. Min mistanke om at en overvekt av de rundt 100 frammøtte var bortesupportere ble for øvrig grundig bekreftet da scoringen kom, for jubelnivået var svært høyt etter målet.
Det eneste av betydning som skjedde resten av første omgang var at en av de tilreisende måtte ut med en skade som forhåpentligvis ikke er alvorlig. Det sto dermed fortsatt 1-1 da lagene gikk til pause. I kioskbua var det yrende aktivitet, og min medreisende Erlend kunne etter et besøk der sette sitt godkjentstempel på kaffen som ble servert.
Etter pause fortsatte kampen lenge uten de helt store hendelsene, sett bort fra at Hemmingsmark fikk ballen i mål etter en corner. AD markerte helt riktig for offside, og dermed ble ikke scoringen tellende.
Da vi nærmet oss at det bare gjensto et kvarter av kampen løsnet det så grundig, og vi fikk en liten ketsjup-effekt ute på gressmatta. Etter et langt innkast kom 2-1 med 71:20 på klokka, før bortelaget igjen slo tilbake og gjorde 2-2 i det 76. spilleminutt. Det gikk etter dette ganske nøyaktig 3 minutter før vertskapet igjen hadde tatt ledelsen, og det sto 3-2.
L/K presset nå voldsomt på for igjen å utligne, men motstanden ble for tøff, og i det stadionuret passerte 89 spilte minutter gikk ballen på ny i mål for HIF, nok en gang som følge av et langt innkast. 4-2, og spikeren i kista for spenningen i kampen.
Det ble spilt et lite minutt med overtid, men da kampen ble blåst av sto det fortsatt 4-2, og mens spillere og dommere takket hverandre for kampen fant jeg og mine kumpaner raskt tilbake til bilen og tok fatt på den lange ferden tilbake til Helgeland etter en flott groundhopping-tur til vårt naboland. Senga hjemme hos opphavet ble til slutt inntatt litt etter to på natta, omtrent 19 timer etter jeg forlot den.
