Malungs IF - Nyhammars IF 2-0

Endelig påskeferie! Etter en intens formiddag med etterarbeid etter to dager med representantskapsmøte på jobben forsvant jeg ca til lunsjtider ned i kjelleren, inntok en fullpakka bil og satte kursen østover. Etter litt shopping på grensa fortsatte ferden mot hjertet av Sverige, og etter å ha krysset grensa inn i Dalarna lurte min vanligvis så trofaste følgesvenn Google Maps meg inn på to og ei halv mil med grusvei av ymse kvalitet. Jeg kom med fryktelig skitten bil fram til Vansbro hvor jeg fikk testa den lokale schnitzelen før jeg kunne parkere ved banen hvor det skulle spilles DM-gruppespillkamp mellom Malung og Nyhammar.

Bortelagets hjemmebane hadde jeg faktisk besøkt for noen år siden, og litt nilesing i lagoppstillinger viste meg at et par av dagens aktører faktisk også hadde spilt da. Hjemmelaget, som holder til nesten like langt unna Vansbro som det gjestene gjør, var derimot et nytt bekjentskap, og jeg kommer nok helt sikkert ved en senere anledning til å avlegge dem et nytt besøk på deres egentlige hjemmebane.

Her på Vanåvallen var det en sjarmerende tribune med tak ved gressbanen, men hele grunnen til at denne kampen i distriktsmesterskapet i Dalarna var flyttet hit var at Vansbro AIK hadde fått etablert en kunstgressbane like ved. Her var det ei tribune under konstruksjon, men foreløpig besto fasilitetene av en jordvoll med noen enkle benker på. Da kampen kom i gang hadde det samla seg rundt tjue skuelystne på denne vollen og andre steder rundt banen, noe som slett ikke var så verst i det som skulle vise seg å være en ganske så kjølig vårkveld.

Ute på kunstgressmatta var det innledningsvis ganske jevnt, men utover i første omgang syntes jeg vertskapet i sine grønne trøyer opparbeidet seg et aldri så lite overtak. Dette overtaket fikk dog ikke noen uttelling i målprotokollen, så det kunne se litt skummelt ut da de tilreisende fra sørøst satte inn en liten sluttspurt inn mot pause, men også denne ble resultatløs, så det sto fortsatt 0-0 da lagene kunne gå i garderoben og varme seg litt.

Selv gikk jeg i bilen og fikk lurt på meg et ekstra lag klær så jeg skulle ha håp om å overleve 45 nye minutter med fotball, noe som viste seg å være et svært bra trekk. Det hadde vært et helt nydelig vær mens jeg kjørte østover, men nå etter solnedgang hadde det både skya litt til, og også blitt en vind som virkelig gikk gjennom marg og bein.

De grønnes overtak fra første omgang fortsatte, og det var lite som tydet på at det var Nyhammar som skulle spille Division 4 i år, mens Malung holder til på nivået under. Det var derfor på ingen måte ufortjent da vi i det 65. spilleminutt fikk se denne fikse varianten på et frispark føre til 1-0.

Nyhammar prøvde fortvilet å slå tilbake, men samtidig som det spredte seg litt frustrasjon som også fikk uttrykk i litt småknuffing og dårlig stemning ved flere anledninger fortsatte det meste å skje foran deres keeper. I det 79. minutt var det tid for et hjørnespark som aldri ble klarert, og til slutt ble ballen vippet inn til 2-0.

Lufta gikk nå litt ut av ballongen for de hvitkledde, og med et skudd i tverrliggeren fra «hjemmelaget» var vi faktisk nærmere 3-0 enn 2-1. Flere mål ble det uansett ikke, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 2-0, og Malung kunne juble for tre poeng.

Selv hoppet jeg i bilen og satte kursen tilbake mot Norge, og etter å ha passert gjennom en helt forferdelig snøstorm i grensetraktene mot Trysil ankom jeg Engerdal hvor natten skulle tilbringes før ferden nordover fortsetter lørdag morgen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Røros - Trønder-Lyn 1-3

Etter å ha fullført en strålende korpshelg i Trondheim satte jeg søndag formiddag kursen sørover igjen, men i stedet for å ta E6 og Rv3 hele veien svingte jeg denne gangen av på Støren. Etter hvert kom jeg til Bergstaden Røros og fant fram til en livsfarlig glatt parkeringsplass ved banen hvor det skulle spilles kamp i gruppespillet i det trønderske mesterskapet mellom Røros og Trønder-Lyn.

Etter å ha sett at lite var forandra siden sist jeg var her fant jeg fram til et toalett inne på det som visstnok var et helt nyovertatt klubblokale i etasjen over garderobene. Dette var faktisk så nytt for idrettslaget at de ikke hadde fått ordnet dopapir ennå, men heldigvis oppdaget jeg det i tide, og etter litt om og men var alt i orden. Jeg kom meg etter hvert ut igjen, og oppdaget mens jeg så slutten av oppvarminga at vinteren ikke hadde vært veldig snill med bortebenken her.

Da klokka ble to ble kampen blåst i gang, og man så raskt at gjestene fra Kvål holdt et noe høyere nivå enn vertskapet som skal spille denne sesongen et nivå under Trønder-Lyn. De for anledningen hvitkledde presset voldsomt på, men Røros' forsvar kjempet heroisk for å holde laget inne i kampen. I sine svarte drakter med hvit diagonalstripe kom hjemmelaget til noen kontringsmuligheter, men lenge var det lite utbytte av disse. Det må likevel være lov å si at det var noe mot spillets gang da 1-0 kom i det 27. minutt mens jeg diskuterte forventninger til årets eliteserie-sesong med en Trønder-Lyn-innbytter.

Resten av omgangen forandret lite seg i kampbildet. Trønder-Lyn skrudde kanskje til bittelitt, men fjellfolket fortsatte å forsvare seg på fremragende vis, så da dommeren sendte lagene i garderoben for en liten pust i bakken sto det fortsatt 1-0.

Eter et kvarters hvil var det igjen tid for fotball, og med en tabellsituasjon hvor Røros ville vinne gruppa med seier, mens Trønder-Lyn kunne nøye seg med uavgjort på grunn av en mye bedre målforskjell var det ikke veldig overraskende at det som skjedde ute på kunstgresset i stor grad lignet på det vi hadde sett før hvilen. Utover i kampen ble Røros spilt lavere og lavere, og med Bergstadens Ziir som bakgrunn fikk jeg og 50-60 andre se gjestene utligne til 1-1 da en ball gikk stolpe inn i det 70. spilleminutt.

Røros trengte fortsatt bare én scoring for å ta tilbake ledelsen i gruppa, men med 81:45 på min stoppeklokke ble det litt kaos i feltet etter en kort corner, og det hele endte med at en uheldig svartkledd spiller sendte ballen i en bue som var helt umulig for målvakten å avverge, og det sto 1-2.

Da også 1-3 kom 70 sekunder før full tid ble det lagt til helt minimalt med tilleggstid, så det hele endte med dette resultatet. Spillere, trenere og dommere takket hverandre for kampen, mens jeg hastet mot bilen for å fortsette ferden mot hovedstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Lånke - Nationalkameratene 2-0

Jeg hadde akkurat startet ferden nordover for min årlige deltakelse på NM for janitsjarkorps da det tikket inn en melding fra Magnus om at den kampen jeg trodde jeg ikke ville få sett hadde fått ny avsparkstid. Jeg droppet derfor et planlagt restaurantbesøk på kvelden, og plukket etter å ha avsluttet øving med Mo Hornmusikk opp Andreas før ferden gikk mot Stjørdal. Vi rakk akkurat å parkere før jeg hørte dommerens fløyte sette i gang treningskampen mellom de to fjerdedivisjonslagene Lånke og Nationalkameratene.

Da vi hadde forsert bakken fra parkeringa til banekanten fikk jeg se et flott anlegg som omkranset kunstgresset. Ikke bare var her ei nydelig tribune med tak, det var også åpen kiosk, og til min store glede også toaletter. Jeg forsvant etter å ha hilst på Magnus raskt i retning disse, og forventet egentlig at det hadde kommet flere mål da jeg kom ut derfra igjen. Så feil kan man ta, det sto fortsatt 0-0, og det gjorde det også etter at Lånke fikk ballen i nettet, scoringen etter rundt 16 minutter ble nemlig annullert for offside (Enda den fant sted på den banehalvdelen hvor det ikke var assistentdommer!)

Litt før pause fant jeg ut jeg måtte teste kiosken, så det ble innkjøpt en vaffel som var svært god, og om den bare hadde vært stekt litt lenger tid hadde vært oppe og nikket mot toppkarakterer. Det som skjedde ute på kunstgresset kvalifiserte dessverre ikke til like gode karakterer, så da lagene gikk i garderoben for en liten omgruppering sto det fortsatt 0-0.

Etter pause syntes jeg laget fra rallycrossbygda mer og mer festet et slags grep rundt kampen, men avslutningene ble likevel lenge for tannløse. «Næshkam» på sin side var sjelden veldig truende, og jeg begynte da vi passerte en times spill å frykte at rekka med kamper med scoring (Som hadde bygd seg opp til 90 etter at den rakna i Skövde-derbyet i fjor) skulle stoppe opp igjen.

Heldigvis for meg og eventuelt andre målhungrige tilskuere: Etter 65 minutters spill fikk de gulsvarte et hjørnespark hvor ballen etter litt om og men ble klemt i mål til 1-0!

Mens regnet smått valgte å vise seg fram prøvde nå Lånke å virkelig sikre at de vant denne treningskampen mot divisjonskollegaen fra den andre avdelinga i den trønderske nivå fem-fotballen, men det ville seg lenge ikke. Gjestene fra Hallset sto godt imot, men med ti minutter igjen ble en spiller felt like utenfor sekstenmeteren, og da frisparket ble tatt på denne måten sto det 2-0.

2-0 holdt seg til kampen var over, og hjemmelagets spillere kunne glade juble da dommeren blåste av. Selv fant jeg tilbake til bilen, og satte via flyplassen hvor min svoger akkurat ankom kursen tilbake til den trønderske hovedstaden hvor det skulle samles krefter til to lange dager med korpsmusikk.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

IFK Åmål - Värmlandsbro SK 1-2

Etter å ha gjort ferdig ukas møter og eposter lot jeg en afterwork-event seile sin egen sjø, og plukket i stedet opp Ole Jakob før vi forserte en fæl trafikk ut av Oslo og fortsatte østover. Etter et kjapt pitstop i Årjäng fortsatte ferden mot Vänerns bredder, og mens mørket la seg over småbyen Åmål parkerte jeg ved Mossängens IP og vi entret den lille ståtribuna ved kunstgresset her akkurat i tide til å få med oss avspark i treningskampen mellom IFK Åmål og Värmlandsbro SK.

Lagene er geografisk sett veldig nære naboer, men siden Åmål ligger helt nord i Dalsland og Värmlandsbro helt sør i Värmland spiller de til daglig i hver sin fotballkrets. Det var derfor et nokså uvisst styrkeforhold mellom de to aktørene selv om hjemmelaget spillter på sin krets' nivå seks mens gjestene de siste årene har vært et heislag mellom nivå seks og sju nord for grensa mellom de to landskapene.

Ut fra start fikk vi noenogtretti som hadde møtt opp i en ganske sur (men etter det regnet som hadde vært tidligere på dagen overraskende tørr) fredagskveld se spillet bølge fram og tilbake, uten at noen hadde noe klart overtak. De blåhvite fra Åmål så kanskje et ørlite knepp kvassere ut, men det var på ingen måte noen kjempeoverraskelse da et hjørnespark rett før kvarteret var spilt endte opp i mål til 0-1.

Vel fem minutter senere ble VSKs ledelse doblet, da en ikke helt overbevisende inngripen fra hjemmelagets målvakt ga 0-2. Etter dette tok rødtrøyene mer og mer over, og resten av omgangen var nær enveiskjørt. Flere mål ble det likevel ikke, så da lagene tok pause sto det fortsatt 0-2.

Etter en kort hvil gikk vi så en eksepsjonelt lite minneverdig omgang med fotball i møte. Det virket som om IFK-erne ville mest, men ikke fikk det til, mens bortelaget egentlig ikke ville, men bare gikk for halv maskin. Vi passerte akkurat 60 blank på min stoppeklokke da de blåhvite fikk en redusering, og med 1-2 kunne vi kanskje få en litt mer livlig siste halvtime.

Slik ble det dessverre ikke, kampen fortsatte i samme spor, men Värmlandsbro-forsvaret klarte å ri av de angrepsbølgene Åmålsborna leverte, så da dommeren etter nitti minutter med fotball blåste av kampen sto det fortsatt 1-2.

Jeg og OJ hastet tilbake til bilen, hvor setevarmen ble aktivert, og tok en kjapp stopp på coopen for litt shopping før en begivenhetsløs retur til Norge ventet. Høydepunktet på denne turen var for øvrig at jeg ved å fylle bensintanken øst for grensa sparte over seks kroner literen!

Noen flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Groheds IF - Hamburgsunds IF 5-2

Med en spillefri mandagskveld var det bare en ting å gjøre: Finne ut hvor det skulle spilles fotball. Jeg hadde egentlig sett meg ut en fæl tur til Brålanda, men da jeg oppdaget at en utsatt kamp på et mer behagelig sted var blitt berammet i kveld endret jeg planene og satte kursen rett sørover etter jobb. Før jeg krysset Svinesund plukket jeg opp André, og etter et lite pitstop utenfor Uddevalla krysset vi Uddevallabron og svingte av til høyre. Vi skjønte snart at vi var på rett vei, for gjennom tåka lyste det kraftig fra de gule flomlysene fra banen hvor det skulle spilles kamp i gruppe B i distriktsmesterskapet i Bohuslän-Dalsland mellom Groheds IF og Hamburgsunds IF.

Etter å ha parlamentert oss inn til kunstgressdelen av Grohedsvallen (Vi var ikke helt forberedt på at det skulle være inngangspenger her) tok vi anlegget nærmere i skue. Omgivelsene så vi ikke stort av, men reisefølget lot seg begeistre av at det lot til å være mulighet for å finne et høyt utkikkspunkt når det var kamp der i dagslys, og i tillegg så vi at det var kiosk her, uten at det hjalp oss noe særlig i kveld. Rett før avspark dukket også den svenske banehopperen Michael opp, så alt var duket for en hyggelig fotballaften i tåka.

Da kampen ble sparket i gang gikk hjemmelaget rett i angrep, og før vi visste ordet av det hadde de scoret! En corner var det som førte til 1-0, og det var ikke spilt mer enn ca 45 sekunder. Halvanna minutt senere ble ledelsen doblet til 2-0. Skulle vi få en helt vanvittig målorgie?

Etter pangstarten roet det hele seg noe ned, og det må understrekes at Hamburgsund på ingen måte ble så rundspilt som det kunne virke om man bare så på stillinga. De blåkledde hadde rett og slett en god del uflaks, og kom blant annet til et stolpetreff som nok ville gitt en helt annen kamp om ballen hadde gått inn i stedet for ut.

Grohed hadde på sin side en del gli, og tross at de i tillegg til gjestenes forsvar også måtte forsere en svær vanndam ved sekstenmeterstreken kom de seg til noen gode sjanser. Flere mål ble det likevel ikke før en spiller rett etter at klokka passerte en halvtime spilt ble felt og gikk i bakken inne i feltet, og dommeren pekte mot straffemerket. Straffen ble sikkert satt inn, og det sto 3-0.

Som sagt var det vi hadde sett ikke en typisk 3-0-affære, men fotball handler om å score mål, og det var det bare ett av lagene som gjorde i første omgang. Det var dermed fortsatt med en tremålsledelse hjemmelaget kunne gå mot garderoben, mens de tilreisende nok lurte litt på hva det var som hadde truffet dem.

Etter pause ble vi tre banehopperne stående og snakke med en godt voksen svensk herre, som blant annet hadde vært til stede på den legendariske VM-playoffkampen mellom Sverige og Østerrike i Gelsenkirchen høsten 1973. Mannen var et oppkomme av gode historier, så selv om fotballen ute på banen var så som så kjeda ingen seg et sekund.

Litt over halvveis ut i andre omgang økte Grohed ledelsen til 4-0, mens alt bortelaget hadde kunnet juble for var et skudd i tverrliggeren. Det var nok ikke mange som nå trodde at kampen skulle ende med noe annet enn hjemmeseier, men et lite håp for Hamburgsund ble tent da et frispark endte i mål til 4-1 med 73:20 på min stoppeklokke.

I det 80. spilleminutt fikk vi nok en scoring på frispark, men denne gangen var det vertskapet som kunne feire. 5-1 og jubel blant de fleste av de 60-70 fremmøtte.

Hamburgsund fikk faktisk ett mål til, ca fem minutter før full tid, så tross at kampen endte med tap 5-2 kunne de iallfall ta med seg at andre omgang endte uavgjort med to mål til hvert lag.

André og jeg takket Michael og den andre svensken for godt selskap, og satte kursen hjemover på en heldigvis noe mindre tåkete E6 enn da vi dro sørover. Etter ankomst Oslo kunne jeg endelig spandere på bilen et sårt etterlengtet besøk i en vaskeautomat før jeg dro hjem og tok kveld.

Flere bilder fra kampen (Ikke spesielt mange, for flomlysene var faktisk helt krise) kan du se på Google photos.

Nybygda - Nybergsund 0-9

I Indre Østland fotballkrets er kvalifiseringa til neste års cup alt i gang, og da jeg så at det skulle være tidlig avspark på en kamp på den nylig Futbology-splitta OBOS-bana i Brumunddal var det bare å planlegge tur på formiddagen før orkesterkonsert på kvelden. Jeg fylte bilen med et par Vålerenga-supportere, og sammen passerte vi Romerike og Hedmarken, før vi parkerte og tuslet opp mot banen hvor det altså skulle spilles cupkvalik mellom Nybygda og Nybergsund.

At klubbnavnene starter med Ny- er kanskje det eneste de to klubbene som skulle møtes hadde til felles. Mens Nybygda er en kompisgjeng som nok ikke trener seg i hjel i forsesongen og til daglig spiller i sjettedivisjon er Nybergsund en ambisiøs klubb som nok anser fjerdedivisjon som minst ett nivå lavere enn hvor de faktisk skulle vært. Man trenger heller ikke veldig god hukommelse for å minnes deres fire sesonger på nivå to i fotballpyramiden for noen år siden. Det var dermed ingen overdrivelse å si at gjestene var massive favoritter i denne kampen som ble spilt på en kunstgressbane omgitt av kritthvite snøskavler etter at det hadde kommet en hel del snø natta i forveien.

Ved avspark ga været derimot klare indikasjoner på at våren er på vei, og det tok ikke mange minuttene før tryslingene viste at de hadde ikke tenkt å avslutte årets cupeventyr (Som etter den fæle omlegginga teknisk sett er neste års cup) riktig ennå. Det tok såvidt tre minutter, så lå ballen i mål bak Nybygdas keeper. Med 0-1 allerede mistenkte jeg at om hvittrøyene hadde den rette innstillinga kunne det bli solide målsifre i denne kampen til slutt.

Det meste fortsatte å foregå foran hjemmelagets (som altså spilte på en lånt bane, da deres egen «tundraen» nok ikke er spilleklar på minst et par måneder ennå) mål, men de røde forsvarte seg godt. De kom også til noen små besøk i motsatt ende av banen, men for det meste hadde Nybergsund-keeperen en svært rolig dag på jobben. Like rolig var det ikke for vertskapets målvakt, og han vartet opp med et par gode redninger før han et kvarter ut i kampen igjen måtte melde pass så det ble 0-2.

Etter det andre målet måtte Nybygda også gjennomføre et keeperbytte, uten at jeg tror det på noen måte ble avgjørende for kampen. Foran det som etterhvert krøp opp mot trekvart hundre tilskuere som hadde benyttet anledningen til å skaffe seg det som ble sagt å sannsynligvis være Nybygdas første papirbilletter til en fotballkamp noensinne fortsatte gjestene å male på, men enten var presisjonen for dårlig, eller så ble forsøkene blokkert.

Om det var stresset som gjorde det vet jeg ikke, men jeg klarte ikke å se at det hadde vært noen smell i forkant da hjemmelagets keeper plutselig begynte å blø neseblod, men etter litt leting fikk man tak i noe å stappe i nesa på ham så kampen kunne fortsette. To-tre minutter før pause fikk så Nybergsund en corner som aldri ble skikkelig klarert, og etter mye om og men endte ballen i mål til 0-3.

0-3 var fortsatt stillinga da det ble pause og lagene kunne gå i garderoben for en liten taktikkprat. Selv benyttet jeg anledningen til å prøve ut Brumunddals vafler, som absolutt fikk godkjent karakter! Lagene kom etter hvert tilbake, og kampen fortsatte i samme spor som før, selv om det tok 11 minutter etter hvilen før vi fikk neste mål, og 0-4.

I det 62. spilleminutt kom 0-5, og etter en offsideannullering av et flott mål ble ballen igjen satt i nettet til 0-6 rett etter stoppeklokka hadde passert 77 spilte minutter. Halvanna minutt senere kom så 0-7, så det var nå svært tydelig at vi snakket om to lag fra ganske forskjellige fotballvirkeligheter som møttes.

Vi nærmet oss 82 minutter spilt da bortelaget gikk opp i 0-8, før 0-9 kom med halvanna minutt igjen av kampen. Jeg begynte å lure på om det skulle bli tosifra, men dommeren blåste av uten å legge til noe tid, og dermed endte det hele med en nimålsseier til laget fra grensetraktene.

I det jeg var på vei ut av banen hørte jeg snakk om noe tvil om spilleberettigelse hos en av Nybergsunds målscorere som hadde pådratt seg rødt kort i siste serierunde i fjor, så det blir spennende å se om det leveres noen protest og om denne i så fall blir tatt til følge. Det er iallfall ingen tvil om at debatten om hvorvidt FIKS burde gjøre det umulig å registrere spillere som ikke har lov å spille kommer til å fortsette også i 2026.

Jeg satte sammen med mine passasjerer igjen kursen sørover, og rakk fram akkurat i tide til å gjennomføre en finfin konsert med orkesteret jeg spiller i!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Lokomotiv Oslo - Ullensaker/Kisa 1-1

Ei uke uten fotball er fryktelig lenge for meg, det vet alle som kjenner meg, så da en mulighet til kamp lørdag ettermiddag meldte seg var jeg ikke veldig tungbedt. Da dirigenten slo av siste tone på Brahms' tredje symfoni som jeg spilte generalprøve på løp jeg av scena og fikk på meg stillongs og ullsokker, og satte så kursen nordover i hovedstaden. Etter en liten avstikker til Kjelsås for å kjøpe et kyllinglår fant jeg en parkeringsplass utenfor Nordre Åsen, og kunne så innta stadion for å se kamp i den såkalte OBOS Supercup (Som egentlig bare er glorifiserte treningskamper) mellom tredjedivisjonsklubben Lokomotiv Oslo og Ullensaker/Kisa fra divisjonen over.

Etter ankomst fikk jeg en liten rapport fra årsmøtet i Norsk Ligafotball (Interesseorganisasjonen for fotballklubber på nivå tre og fire), hvor det hadde vært litt mer dramatikk i vanlig i år. Jeg hilste også på dagens dommer, og ganske presis til annonsert tid ble oppgjøret sparket i gang. Innledningsvis var det litt spenning knyttet til om avslutningen på kampen skulle bli en utfordring å se, men heldigvis kom flomlysene ganske raskt på, noe som gjorde at «Loket» så hva de drev med og kunne gå opp i 1-0 rett før det var spilt fem minutter.

Det må være lov å si at hjemmelaget hadde tatt ledelsen litt mot spillets gang, men etter scoringen hadde de en god periode, før andredivisjonslaget fra øvre Romerike igjen overtok styringa ute på kunstgressmatta. Etter tjue minutter av kampen fikk de uttelling for innsatsen, og vi fikk en utligning til 1-1 foran omlag 25 tilskuere.

Det ble etter hvert mye fokus på dagens dommer, og spør du meg var mye av dette ufortjent. At han deler ut gule kort når han skjelles ut for å gi et frispark på midtbanen er høyst forståelig. Hadde dette vært et frispark i såkalt «farlig posisjon» kan jeg skjønne at spillerne hadde surnet, men på midtbanen var dette ganske håpløst. Etter at Lokomotiv Oslo satte ballen i mål men scoringen ble annullert ble stemingen så dårlig at en representant fra hvert lag (Jeg trodde det var kapteinene, men klarte ikke å se noen armbind) måtte troppe opp for en alvorsprat, og etter dette roet ting seg litt.

Utover i omgangen ble det ganske klart at det var divisjonsforskjell på lagene, men vertskapet forsvarte seg heroisk, og klarte å ri av stormen så det fortsatt sto 1-1 til pause. Mens lagene gikk i garderoben pågikk det voldsomme diskusjoner med dommerteamet, så det var tydelig at det var mye som måtte fordøyes.

Etter et lite kvarter var lagene tilbake, og kampbildet forandret seg egentlig lite. Ull/Kisa så farligst ut og hadde ballen mest, Lokomotiv Oslo kom innimellom på noen skumle raid, og skaffet også et par treff i tverrliggeren, men flere mål ble det ikke. Mot slutten av kampen fikk AD1 og undertegnede det tungt da en voldsom hamburgerduft fra gatekjøkkenet ved inngangen til stadion vellet inn over stadion, men jeg klarte å stå imot fristelsen, så da kampen ble blåst av og det fortsatt sto 1-1 kunne jeg haste hjemover for å se Der Klassiker på tv og spise oppvarmet lapskaus!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.