Nok en gang startet en groundhopping-utflukt med en forsinket passasjer pga togtrøbbel, men etterhvert kom Jon-Are og jeg oss ut av Oslo, og etter å ha krysset grensa ble det litt buffet og shopping før turen fortsatte via et Systembolag til sørenden av Värmland. Her helt på grensa mot Dalsland skulle vi se kamp på nivå 9 mellom Sillerud (som jeg jo også så så sent som forrige helg) og utviklingslaget til Åmotfors.
Det viste seg at stadionet faktisk ikke lå inne hos Futbology, så registrering nr 886 må vente litt mens de får kvernet gjennom køen på å opprette baner. Vi rakk akkurat å få parkert og gått til banen før dommeren blåste i gang kampen, og innledningsvis var det plenty av tid til å beundre det flotte anlegget som lå her like innafor forsamlingshuset Tjolitta. Det var ei lita kioskbu med et overbygd område, hvor jeg gikk og betalte inngangsbillett cash, ettersom det for meg som nordmann fortsatt er heller små muligheter til å få benyttet Swish.
Ute på gresset skjedde det lenge relativt lite, men en gjeng ungdommer kom plutselig og hengte opp en slags tifo på et overskuddsmål ved banen. Dette viste seg å være en hyllest til gjestenes høyreback Torvald. Supporterengasjementet var definitivt ekstra stort når man tar med i betraktningen at de fem milene fra Åmotfors sannsynligvis hadde blitt tilbakelagt med A-traktorer, som har maxhastighet på 30 km/t!
Kampen var lenge ganske sjansefattig, men etterhvert syntes jeg de tilreisende kanskje begynte å få et lite overtak. De fikk en lang strøm av hjørnespark uten å få noe ut av disse, men da de i det 36. minutt fikk et frispark ute på kanten som jeg ikke filmet endte dette selvsagt med at ballen ble plassert i nettet til 0-1.
Under to minutter senere kom så et nytt hjørnespark for hvittrøyene, og denne gangen fikk de også uttelling på denne måten. 0-2, og stor jubel.
0-2 sto seg til pausen, og mens jeg febrilsk prøvde å få de mange stikkende insektene som var på plass på stadion under kontroll ved hjelp av myggsprayen min forsvant bortelaget en svipptur i garderoben. Pausen ble heldigvis ikke veldig lang, og snart var spillet i gang igjen.
Etter en times spill var det hjemmelagets tur til å få frispark, og nå ble ballen lekkert plassert i hjørnet av målet. 1-2, og ny spenning.
Den mulige opphentinga fikk seg dessverre for Sillerud et skudd for baugen, da en fryktelig sen takling noen minutter senere medførte direkte rødt kort og tidlig dusj på en av rødtrøyene. Han som ble utvist kunne likevel trøste seg med at han på den måten slapp unna regnværet som var i ferd med å komme etter at det hadde vært opphold hele kampen til da.
Regnet ble faktisk verre og verre, og etterhvert forsvant noen av publikummerne enten helt, eller bare bort til bilen på parkeringsplassen. Selv forsvant jeg inn under et tre i skogkanten, noe som lenge begrenset kraftig hvor mye vann som traff meg. Herfra fikk jeg se hjemmelaget stange og stange mot Åmotfors-forsvaret, og tross et riktig så bra press i sluttminuttene klarte man ikke å overliste dem flere ganger,
Det sto dermed fortsatt 1-2 da dommeren noen minutter på overtid blåste av, og jeg og min passasjer hastet mot bilen for å komme oss hjemover igjen. Returen ble høyst begivenhetsløs, og vi kunne snart takke hverandre for hyggelig selskap mens vi dro hvert til vårt.
I vinter begynte det å gå rykter om at det på indre Romerike skulle startes opp et lag som skulle spille en del kamper på banene i Setskog og Rømskog, og gleden var stor da terminlistene kom og det viste seg at Bjørkelangen hadde fått i gang et tredjelag som skulle gjøre nettopp dette. Selv hadde jeg allerede banen på Rømskog, men den på Setskog hadde det lenge irritert meg at jeg mangla, så en småhustrig maikveld ble Jon-Are og Christian stappa inn i Subaruen før kursen ble satt østover til vi var framme ved åstedet for niendedivisjonskampen mellom Bjørkelangen 3 og Hvam 2.
Til vår store glede var det ved ankomst åpent inne på klubbhuset hvor det var panoramavinduer mot banen, så vi gikk inn dit for å holde varmen, og fikk snart selskap av André som også hadde tatt turen hit i kveld. Da tidspunktet for avspark nærmet seg gikk vi ut, men lenge glimret spillerne som vi jo hadde sett varme opp med sitt fravær. Da de kom var det fortsatt én nøkkelperson som manglet: Dommeren. Det viste seg at han hadde sett at det var et Bjørkelangen-lag han skulle dømme, så han hadde møtt opp der, uten å finne noen. Kampen ble derfor et lite kvarter forsinka, men så var endelig alt klart for kamp!
Det var ganske bra med folk tilstede, på det som ifølge speaker var første kamp her siden 2017 (men iflg en tweet fra Jørgen Knutsen ble det spilt kamp her også i 2019). Jeg talte totalt rundt 75 som var her, og som fikk se hjemmelaget komme best i gang. Det tok likevel over et kvarter før første scoring kom og det sto 1-0, men så kom 2-0 i det 24. minutt, 3-0 knappe fem minutter senere, før det etter 33 og et halvt spilte minutter sto 4-0 til Bjørkelangen-laget, og jeg mistenkte at kampen i praksis var avgjort.
Jeg snek meg litt før pause inn i klubbhuset igjen for å varme meg litt og kjøpe en vaffel, og gikk ikke glipp av noe, så det sto dermed fortsatt 4-0 da dommeren sendte lagene i garderoben for en liten omgruppering.
Da kampen igjen startet varslet speaker at nå kunne gjestenes opphenting starte, og det tok bare fem minutter før det gikk troll i ord. En redusering ble satt i mål, og det var 4-1. I det 57. minutt kom det så et frispark jeg var for opptatt med å snakke med de andre groundhopperne til å filme, og dermed gikk det selvsagt i mål til 4-2.
Rødtrøyene fra grensetraktene var selvsagt ikke spesielt fornøyde med at laget som hadde tapt alle sine kamper til nå i år var i ferd med å slippe inn i kampen igjen, men når 5-2 kom i det 63. minutt og 6-2 fem minutter senere så det straks lysere ut igjen.
Med et kvarter igjen av kampen fikk så Bjørkelangen 3 et frispark ute på kanten. Nøyaktig hva som skjedde i etterdønningene etter dette vet jeg ikke, men plutselig trakk dommeren det røde kortet opp av baklomma og viste til en av hjemmelagets spillere, så enten må det ha vært noe knuffing jeg ikke så, eller så ble det sagt noe som burde vært usagt. Vertskapet var uansett redusert til ti mann, men kompenserte for det med å øke til 7-2 på det nevnte frisparket.
Bare halvanna minutt senere kom også 8-2, før vi helt på tampen av ordinær tid fikk 9-2, igjen etter et frispark.
Tross at de lå sju mål bak etter 90 minutter hadde ikke de gulkledde fra Neskollen gitt opp, og ett minutt inn i overtiden ble et langskudd fra distanse, som speaker omtalte det som, fyrt av. Keeper så ut til å ha fyll kontroll, men klarte på uforståelig vis å glippe ballen mellom fingrene og mellom sine egne ben. 9-3, og neppe noe målvakten vil huske med glede.
Med 93:15 på min stoppeklokke gikk nok et skudd inn, denne gangen godt plassert ved stolperota, og vips sto det 9-4.
Dommeren valgte etter dette å fortsatt la det spilles en god del tid, men til slutt ble kampen endelig blåst av, etter at været hadde blitt kjipere og kjipere utover i andreomgangen. De fleste i publikum (med unntak for enkelte som nok ikke hadde full råderett over egen leggetid) hadde likevel holdt ut, og kunne hylle spillerne mens «Seier'n er vår» ble spilt over lydanlegget.
Selv fikk jeg med meg passasjerene igjen, og med full fres på varmeanlegget i bilen ble kursen satt tilbake til hovedstaden etter en svært så hyggelig torsdagskveld.
Etter å ha laget en fremragende liten middag tirsdag ble kursen satt sørøstover langs Øyerens bredder. Etter en times tid kunne jeg parkere utenfor et baneanlegg jeg hadde besøkt før, men jeg hadde ikke sett kamp på den banen hvor det nå skulle være sjettedivisjonskamp mellom Trøgstad/Båstad og Råde 2.
Jeg hadde som sagt vært her før, og på den banen jeg da hadde sett kamper på var det et yrende liv med unger, mens på kveldens kamparena drev de to involverte lagene og varmet opp. Jeg snakket litt med en tidligere spiller på hjemmelaget, før jeg fikk bekrefta fra dommeren at hilseseremonien ville bli gjennomført vendt mot tribuna, så jeg hastet over til den sida av banen.
Da kampen kom i gang ble det raskt klart at gjestene hadde tenkt å leve opp til favorittstempelet de hadde, da de nesten umiddelbart etablerte seg foran hjemmelagets mål. Det var likevel de gulblå som først kunne juble for scoring, da ballen etter ti minutter ble satt i mål til 1-0.
Gleden over ledelse ble likevel kortvarig, da det tok under fire minutter før Råde 2 hadde kvittert til 1-1, etter et skudd som på vei inn i nettet var i kontakt med begge målstengene.
Råde fortsatte å ha styringa på kampen, men likevel kom også vertskapet til noen store målsjanser innimellom, hvorav den kanskje største ble stoppet av en offsideavgjørelse jeg fra min ikke spesielt gode posisjon syntes virket svært merkelig.
Da det ble pause sto det fortsatt 1-1, og jeg tuslet bortom kiosken og skaffet meg en vaffel, som ble spist mens jeg snakket litt med en av dem Harde Mottak ynder å omtale som «Indre Østfolk».
Da andre omgang kom i gang gjennomførte Trø/Bå bytte av målvakt, noe jeg fikk vite skyldtes at han som hadde stått første omgang (og etter min mening gjort det riktig så bra mellom stengene) egentlig var lagets hovedtrener, og nå ville han prioritere å lede laget fra sidelinja. Han gjorde nå en strålende innsats med å prøve å ri av stormen Råde-spillerne leverte nå, og det så lenge ut til at laget hans skulle få med seg noe fra denne kampen.
Riktignok var det sånn at enda mer av spillet foregikk foran hjemmelagets mål nå enn før pause, men rødtrøyene slet med å produsere helt enorme sjanser, og det var mer uflaks enn udyktighet som gjorde at ikke Trøgstad/Båstad fikk uttelling på noen av sine få, men store muligheter i motsatt ende av banen.
Mens solnedgangen ga nordhimmelen et imponerende fargespill gikk vi etterhvert inn i overtiden, og det ble raskt klart at dommeren ikke hadde tenkt å blåse av denne kampen på ei stund. Råde giret nå opp et par hakk, og vartet etterhvert opp med et skudd som gikk i tverra, men ikke i mål. Vi hadde spilt over fem minutter av overtida da laget sendte keeperen sin godt inn på motstanders banehalvdel for å slå et langt frispark, noe som viste seg å være et smart trekk. Ballen ble ekspedert i mål, og det sto 1-2!
Kampen hadde startet noen minutter senere enn planlagt, og da klokka passerte 2200 gikk flomlyset av, uten at det påvirket stort annet enn mine muligheter til å fotografere. Vi endte faktisk med 11 minutter overtid før kveldens dommer syntes alle byttene hjemmelaget hadde gjennomført, samt vannpausen (som strengt tatt måtte ha vært ganske unødvendig i en ikke spesielt varm vårkveld) var kompensert for. Da han til slutt blåste av sto det fortsatt 1-2, og gjestene kunne glade feire tre poeng.
Da jeg hadde starta å gå mot bilen merka jeg plutselig noe oppstyr bak meg, og det viste seg at det var i ferd med å bli noe håndgemeng ute på kunstgresset. Dommeren og laglederne fikk heldigvis roet ned og skilt de involverte, så dette ikke utartet, men jeg blir ikke overrasket hvis førstnevnte skriver noe om dette i kamprapporten sin.
Jeg foretok en høyst udramatisk retur samme vei som jeg hadde kommet, glad for endelig å ha fått tatt denne banen som hadde irritert meg ei stund at jeg mangla.
Mandag kveld satte jeg på ny kursen vestover ut fra hovedstaden. Da jeg passerte Hokksund innså jeg at jeg kom til å gå tom for strøm på min nye telefon, så et stopp på Clas Ohlson for å kjøpe en ny ladekabel ble plottet inn, og etter dette rakk jeg akkurat å parkere ved stadion før avspark i sjettedivisjonskampen mellom Kongsberg 2 og Skiold.
Jeg hadde jo besøkt idrettsparken i Kongsberg med sine sjarmerende hoppbakker i bakgrunnen alt i 2019, men siden da var gress- og kunstgressbanen blitt splittet hos Futbology, og nå var tiden kommet for å få krysset av kunstgressbanen. Jeg lot meg fortelle at det muligens kom til å bli bygget en hall der gressbanen ligger, så det er godt mulig at det kun blir plastfotball på Kongsberg heretter. (En annen historie er at det kan gå mot sammenslåing mellom Kongsberg og Skrim(+), så det er mulig det også haster for meg å få krysset av sistnevntes bane).
Nå var det iallfall tid for Kongsbergs andrelag, men rødtrøyene fikk seg en tøff start på kampen da en Skiold-spiller nesten ofret helsa i en duell med målvakten etter halvanna minutt, noe som viste seg å være verdt det ettersom ballen gikk til en lagkamerat som fikk en enkel jobb med å sette den i mål til 0-1.
Etter pangstarten for gjestene fra Drammen kom det unge KIF-laget mer med på notene, og rett før kvarteret var spilt satt 1-1 i nettet i motsatt ende av banen.
Resten av første omgang var det mest nevneverdige som skjedde at en av gjestenes spillere fikk en utrivelig smell i ankelen og måtte ut, samt at Skiold fikk ballen i mål nok en gang, men nå ble det annullert for offside. Akkurat denne offsideavgjørelsen ble det ikke så veldig mange protester mot, men det var veldig mye annet av det dommeren avgjorde som for å si det mildt vakte reaksjoner. Da det ble blåst pause sto det fortsatt 1-1, og jeg så at representanter fra begge lag hadde ting de ønsket å diskutere med fløyteblåseren på vei mot garderobene.
Jeg brukte pausen til å påføre mer av myggsprayen jeg klokelig hadde henta helt i starten av kampen, og så kom lagene tilbake og var klare for nye 45 minutter med fotball.
Etter pause bølget spillet litt fram og tilbake på den nokså bedrøvelige kunstgressmatta, før vi i det 54. minutt fikk et mål hvor ballen til slutt forvillet seg over linja bak Skiolds keeper. 2-1, og stor glede hos hjemmelagets spillere og sympatisører.
Gleden over å ha tatt ledelsen ble ganske kortvarig, for nok en gang var jeg så dum at jeg ikke filmet et frispark, og dermed ble det 2-2 med 57:20 på min stoppeklokke.
En av kampens store prestasjoner var et helt vanvittig raid Skiolds nummer 11 foretok oppover høyrekanten, men dessverre ble avslutningen ikke god nok og endte i nettveggen. Hadde dette endt med scoring hadde det virkelig vært klasse over det. Drammenserne måtte derimot se vertskapet få tildelt et straffespark med litt over et kvarter igjen av kampen, og det så mørkt ut for dem da dette gikk inn til 3-2.
De for anledningen blåkledte ga likevel ikke opp, og satte inn en solid sluttspurt nå. Et frispark ble hamret i tverrliggeren uten å gå inn, ballen gikk i mål men det ble avblåst for offside, og de kom til flere mindre sjanser også. Vi hadde såvidt begynt på overtiden da jeg luktet at noe var på gang, rev opp mobilen og begynte å filme, og fikk se et innlegg bli flikket inn til 3-3 40 sekunder ut i overtiden.
Det ble ikke spilt veldig mye fotball etter dette, så da dommeren blåste av kunne begge lag litt mellomfornøyde gå av banen med ett poeng. Selv inntok jeg bilen og satte kursen hjemover igjen, mens min nyinnkjøpte ladekabel jobbet på høygir med å gjenopplive mobiltelefonen.
Etter å ha sett ferdig formiddagskampen valgte jeg selvsagt feil rute ut av Örebro og forvillet meg inn i et fælt trafikkaos pga veiarbeid, men relativt snart var jeg tilbake på E18 vestover. Da jeg nærmet meg Karlstad så jeg til min forskrekkelse en svær røyksky som veltet opp fra området der FBK Karlstad har sin hjemmebane, og jeg fant etterhvert ut at det var en brann i et avfallsanlegg her fra sist fredag som nå hadde blusset opp igjen. Det gikk heldigvis greit å komme seg vestover, og etter å ha plukka opp en rullekebab i nabolaget kunne jeg parkere ved banen hvor det skulle spilles kamp på nivå 9 (Turens tredje division 7-match!) mellom Nolgård og Sillerud.
Da jeg forlot bilen kjente jeg en svak røyklukt fra brannen, men røykskyene så etterhvert noe tynnere ut så jeg håpet at mannskapene som jobbet med dette var i ferd med å få kontroll over situasjonen. Her jeg var lå en finfin gressmatte omslynget av en løpebane med rødt grusdekke, og to lag var i oppvarming i hver sin ende av banen. Det ble avgjort hvem som skulle starte med ballen, og så kunne kampen komme i gang.
Det tok nøyaktig 30 sekunder før vi fikk en stor mulighet. Gjestenes keeper trodde han hadde gjennomført en grei redning, men klarte å nesten fomle ballen over målstreken. Dommeren mente ballen ikke hadde krysset linja, men jeg må si at jeg er langtfra sikker på om den «redninga» hadde overlevd moderne mållinjeteknologi!
De blågule fra Karlstad-forstaden Nolgård (Som ligger i nabokommunen Hammarö) hadde likevel fått ferten av blod, og vartet opp med en strøm av store muligheter nå tidlig i kampen. Laget hadde en angrepsspiller som hadde et par kompiser på tribuna som benyttet enhver anledning til å tyne ham, og så mange målsjanser som han misbrukte nå fikk han virkelig høre det.
Tross forspilte muligheter, dette kjøret kunne umulig bortelaget stå imot veldig lenge, og i det tiende minutt kom endelig det velfortjente målet, og det sto 1-0 etter at ballen ble vippet over en utrusende keeper og i nettet.
Selv om rødtrøyene fra grensetraktene mot Dalsland hadde blitt kjørt skikkelig nå tidlig i kampen hadde de ikke gitt opp, og med 14:05 på min stoppeklokke kom det plutselig litt ut av ingenting et langskudd som selv om det ikke var spesielt hardt smatt forbi Nolgård-målvakten og i mål til 1-1.
Resten av første omgang syntes jeg det var vertskapet som så sterkest ut, men selv om de fortsatte å produsere en god del sjanser av varierende kvalitet, så var det Sillerud som hadde den største sjansen da ballen etter et hjørnespark smalt i tverrliggeren før returen derfra ble klarert.
Det sto altså fortsatt 1-1 da det ble pause, og jeg benyttet anledningen til å skaffe meg en aldri så liten is, fordi selv om det var såpass med vind at jeg måtte kle på meg litt, så varmet sola svært godt. Jeg hadde bare akkurat rukket å spise ferdig, før kampen igjen tok til, så jeg og knapt 20 andre kunne nyte fotball på laveste nivå igjen.
Hjemmelaget fikk ti minutter ut i omgangen tildelt et straffespark, og dette ble sikkert satt i mål til 2-1.
NIK fortsatte å ha styringa, og da også 3-1 kom etter 67 minutter av kampen mistenkte jeg at dette var kroken på døra for gjestene. Så feil kan man ta. Da jeg for en gangs skyld ikke filmet et frispark, som ble tatt med et lite kvarter igjen å spille, passerte ballen på underlig vis tilsynelatende tvers gjennom keeperen, og i mål til 3-2.
Angrep er det beste forsvar sies det ofte, og Nolgård skal ha all ære for at de heller ville score mer enn å prøve å sikre enn ettmålsledelse inn. I det 82. minutt fikk de betalt for strevet da Sillerud-keeperen måtte gi en retur etter en avslutning, og denne så kunne smelles inn til 4-2.
Gjestene prøvde desperat å få en ny scoring i sluttminuttene, men det ville seg ikke, så da dommeren avsluttet kampen sto det fortsatt 4-2. Jeg så spillere og dommere takke hverandre for kampen, mens jeg selv hastet mot bilen for å få fullført ferden hjem til Oslo etter ei helt fremragende breddefotball i Värmland, Dalarna og Örebro!
Etter å ha sovet gjennom Eurovision-natten på det lille tettstedet Guldsmedshyttan (Jeg tror 90% av alle tettsteder i Bergslagen heter noe som slutter på -hyttan) sto jeg opp, åt en enkel frokost, og satte kursen sørover mot Örebro. Her passerte jeg forbi byen, og kom etterhvert til det svært idylliske åstedet for en division 7-kamp mellom Sköllersta og Åmmeberg.
Jeg prøvde meg innledningsvis på å innta arenaen iført bare t-skjorte på overkroppen, men innså kjapt at vinden som hadde fulgt meg gjennom alle kampene denne helga også var på plass her. Jeg returnerte derfor til bilen og lurte på meg hettegenseren også, og tok så på ny plass på en av benkene langs banen.
Herfra fikk jeg se myntkast bli foretatt, og så kom kampen i gang. Jeg la ut på en liten spasertur rundt banen, men i grove trekk var det mest spennende som skjedde i løpet av første omgang at en liten larve (Stor frostmåler, iflg artsorakelet) droppa ned i fanget på meg fra et av trærne rundt banen.
Sportslig sett syntes jeg det virka som om vertskapet slet med å utnytte at de spilte i medvind, mens gjestene slet med å overvinne motvinden. Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene tok pause, og flere av de knapt femti tilskuerne tuslet bort mot kiosken. Jeg holdt meg unna, og fant heller noen galler på et eiketre som viste seg (igjen iflg artsorakelet) å være plassert der av en vepseart med en utrolig interessant livssyklus!
Kampen kom igjen i gang, og nå syntes jeg jeg fornemmet nye takter ute på gressmatta. Åmmeberg virket å håndtere medvinden mye bedre, og la et solid press på Sköllerstas forsvar innledningsvis. Det var nok derfor en solid nedtur for dem da 1-0 kom litt ut av det blå i det 57. minutt.
De red deretter av en liten bølge med skumle angrep, før de endelig, fem minutter etter det første målet lyktes i å utnytte vinden til sin fordel, og et innkast ble ekspedert i mål til 1-1.
Vi hadde nå fått rista ketsjupflaska litt, og da gikk det selvsagt som det måtte, målene fosset ut av flaska. Hjemmelaget tok igjen ledelsen med 63:30 på klokka, før 3-1 kom bare halvanna minutt etter dette, som resultat av et simpelthen praktfullt lynangrep.
I det 70. minutt kom så spikeren i kista for de tilreisende. En felling i feltet foran ÅIF-målet ga straffespark, og denne ble satt i mål til 4-1.
Etter dette gikk lufta litt ut av kampen igjen. En gjøk som utrettelig gol i naturreservatet bak banen akkompagnerte angrep etter angrep fra de for anledningen rødkledde, men det virket som om hans jakt på en make var like resultatløs som bortelagets jakt på scoring.
Det sto dermed fortsatt 4-1 da dommeren blåste av, og hjemmelaget kunne glade feire tre poeng. Jeg hastet ut av stadion, og satte kursen videre vestover mot nok en kamp før jeg skulle returnere til Norge.
Etter å ha forlatt kampen i Blötberget forløp ferden nordover gjennom Dalarna helt problemfritt, og etter å ha tatt en pitstop utenfor Borlänge for litt mat parkerte jeg i god tid før avspark utenfor stadion hvor det skulle spilles nivå 4-byderby i Falun mellom Falu BS FK og Korsnäs IF FK.
Da jeg kjøpte billett fikk jeg utlevert en «goodiebag» sponset av den lokale coopen, så jeg returnerte kjapt til bilen for å legge den fra meg. Da jeg kom meg inn på stadionområdet kjøpte jeg så et 50/50-lodd og holdt på å betale alt for mye fordi jeg ikke vet hvordan svenske penger ser ut, men takket være en ærlig selger gikk det bra. Jeg slo meg deretter ned under taket på tribuna, og fikk plutselig selskap av Filip og hans morbror som også var på plass.
Det kom etterhvert ganske mange på kamp, og jeg så en hel del med gulsvarte skjerf, så det var tydelig at begge lagene hadde sine tilhengere. Å sitte sammen med en lokalkjent var for øvrig gull verdt, da han både kunne fortelle meg om spillere fra hans hjemtrakter, og om da Falu BS møtte Brage i 2008 med over 2000 tilskuere på plass.
Det var nok ikke riktig så mange her da kampen i dag ble sparket i gang, men de som var her fikk iallfall se hjemmelaget opparbeide seg et tidlig overtak. Jeg tok første omgang fra tribuna, og la herfra plutselig merke til at gjestene var redusert til ti mann. Det viste seg at den ellevte etter en smell i ansiktet blødde neseblod, og etter en stund kom det også en henvendelse fra speaker som lurte på om det befant seg noen legekyndige på tribunen som kunne bistå litt. Ikke lenge etter så jeg en fyr som kom bort til den uheldige, og like etter ble det foretatt et bytte så det var tydeligvis ikke håp om å få ham spillbar igjen.
Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at vi kom til å gå målløse gjennom første omgang, men i det 40 minutt klarte hjemmelaget å få et hjørnespark til å smyge seg forbi alt og alle og i mål. 1-0, og jeg fikk høre at scoringsmusikken her i Falun, det var intet mindre enn «Sweet Caroline»!
Like etter kom de mørkeblå til noen helt vanvittige muligheter til å doble ledelsen, men på mirakuløst vis gikk ingenting inn. Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene tok pause, og jeg endelig kunne reise meg fra den harde trebenken jeg hadde sittet på i snart en time.
Jeg hadde i løpet av omgangen funnet ut at det var mulig å stå bak det ene målet, så jeg forlot nå Filip og etter å ha bivånet det myldrende folkelivet ved dokøene, kioskkøene og hamburgerkøene (ved merch-boden var det ikke fullt så mye kø) ruslet jeg ned bakken og tok plass ved gjerdet på kortsida.
Herfra fikk jeg i tillegg til alle angrepene til hjemmelaget se hvor fullt det faktisk var på den sjarmerende hovedtribuna på Kopparvallen (Som ikke må forveksles med stadion i Åtvidaberg som den deler navn med).
Det som like før kampen var over ble kunngjort å være 1228 tilskuere fikk nå se en noe jevnere omgang enn før hvilen, men likevel virket det stort sett som om vi var litt nærmere 2-0 enn hva Korsnäs var utligning. Gjestene klarte riktignok helt på tampen av kampen å karre seg til et par svært gode sjanser, men da dommeren noen minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 1-0.
Glade Falu-spillere jublet som gale, mens flere av bortelagets menn lå helt utslått på gressmatta. Et derbytap svir alltid litt ekstra, og jeg tipper flere av dem kjente litt på det nå.
Jeg fant igjen Filip og takket for selskapet i første omgang, før vi igjen skilte lag og jeg kunne sette kursen sørover mot et nytt overnattingssted før noen fler svenske breddefotballkamper søndag.
