Etter en god natts søvn i bartebyen ble lørdag formiddag brukt til å forberede en bedre middag før jeg tok med meg svoger Håvard, plukka opp den emigrerte ranværingen Erlend og satte kursen østover. Etter en stund kom vi til Verdal, svinga opp dalen, og mens regnet bøtta ned rundt ørene på oss parkerte jeg utenfor banen hvor det skulle være fjerdedivisjonskamp mellom Vuku og Steinkjer.
Til min store glede så jeg at det var tak over tribunene her, og etter å ha tatt plass der dukket også min gamle med-TIL-supporter Leif opp og slo seg ned sammen med oss. Etter at innmarsj var foretatt ble oppgjøret blåst i gang, og det ble nesten umiddelbart klart både at det var gjestene som hadde et favorittstempel, og at de hadde tenkt å leve opp til det. Det tok faktisk ikke mer enn rett over tre minutter før en av gultrøyene kom stormende framover, fintet bort forsvarsspilleren sin, stilte inn siktet, og hamret inn 0-1!
Lei av det stadig heftigere regnet returnerte jeg fra min fotovennlige posisjon bak mål for igjen å få tak over hodet, og etter å ha plukket opp en god men nokså overpriset vaffel (35 kroner for tre hjerter! Tuller dere med meg?) klemte jeg meg ned mellom det som ikke kan ha vært langt unna 100 frammøtte på tribunen.
Etter en liten halvtime hvor serieleder Steinkjer hadde dominert ute på kunstgressmatta kom Vuku til en helt enorm sjanse. Et skudd smalt i stolperota og trillet forbi mål før det ble klarert. Typisk nok responderte gjestene på dette med å gå rett i angrep og sette inn 0-2 i det 32. spilleminutt.
Steinkjer fortsatte å produsere målsjanser, og da dommeren etter noen minutters tillegg i tida sendte lagene i garderoben var det nesten utrolig at vi ikke hadde fått flere mål, og at det fortsatt sto 0-2!
Steinkjer startet andre halvdel av kampen mye i samme spor som første omgang hadde vært, men utover i andre omgang arbeidet Vuku seg mer og mer inn i det, og de blåkledte kom etterhvert også til en rekke sjanser. Der det var Steinkjer som i første omgang ble redda av stolpen var det nå vertskapets tur til å treffe akkurat den samme stolpen, og der det lenge hadde vært utrolig at ikke gjestenes ledelse var større ble det etterhvert minst like utrolig at ikke Vuku hadde fått en redusering.
Tross det våte og ganske kjølige været ble det mot slutten av kampen ganske hett ute på banen. Heldigvis utartet det aldri, og vi kom ut av oppgjøret med fortsatt 22 spillere på banen. De gulsvarte fra den tidligere nordtrønderske fylkeshovedstaden var tross sjansesløsinga fornøyd med å ha tatt nok en trepoenger, og kunne gå inn i pinsen med fortsatt tabelltopp og full poengpott.
Selv kom jeg meg raskt i bilen etter at det var over, og kom meg tilbake til Trondheim hvor den tidligere nevnte middagen var klar for å bli fortært!
Etter å ha vippet mye fram og tilbake rundt hva jeg skulle finne på i pinsa landa jeg etter hvert på at jeg skulle ta en liten visitt hos søstra mi i Trondheim. Etter å ha gjort unna dagens dont på hjemmekontoret fylte jeg derfor bilen med det jeg trengte for ei helg, og satte kursen nordover. Etter litt shopping på en gårdsbutikk krysset jeg etter hvert over Venabygdsfjellet hvor jeg inntok et enkelt måltid omgitt av snø og is, og så kom jeg en liten time før avspark fram til banen hvor det skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Folldal og Tylldal.
Jeg rakk såvidt å se meg litt rundt før det begynte å regne, så jeg flyktet i sikkerhet inn i bilen igjen. Det jeg hadde fått se var en egentlig finfin gressbane som foruten at den var litt preget av at den ligger over 700 meter over havet også var skjemmet av et fælt arr etter noen form for grøftegraving diagonalt foran det ene målet. I tillegg lå her en mindre kunstgressløkke, en ikke like godt vedlikeholdt gressbane til (Kanskje det egentlig bare var en litt overgrodd grusbane), og i følge Google maps var det også en til gressbane litt lenger inn i skogen. Lite å klage på rundt banekapasiteten, altså!
Da kampstart nærmet seg måtte jeg bare dra på meg regnjakka og trosse regnet, og fikk med de historiske Folldal gruver i bakgrunnen se de to dommerne lede myntkastet før spillet kom i gang.
Det var gjestene fra Tylldal (Som i likhet med Folldal ligger i Innlandet fylke, selv om begge klubbene spiller i Trøndelag fotballkrets) som umiddelbart så sterkest ut, men det var nok likevel et hardt slag for dem da en av de gulkledde etter knapt ti minutter ble offer for en alt for sen takling. Det smalt høyt, og resultatet var at han etter å ha ligget og gaulet litt måtte bæres av banen og bort til sidelinja.
Foran det som viste seg å være over 150 tilskuere fortsatte likevel bortelaget å dominere, og i det 18. spilleminutt kom endelig 0-1. Høyst fortjent!
Ikke lenge etter ankom ambulansen som var tilkalt for å frakte den skadde spilleren til sykehus. Dommeren valgte å stoppe spillet så helsepersonellet fikk trygge arbeidsforhold, og det ble derfor et drøyt kvarter stopp i spillet før båra med spilleren på til applaus fra de frammøtte ble dyttet inn baki ambulansen og han ble kjørt vekk.
På grunn av stoppet i spillet anså jeg stoppeklokka mi som ubrukelig resten av omgangen, men det var knapt tre kvarter siden kampen starta da hjemmelaget gjorde en fæl glipp i et forsøk på å sette i gang spillet etter en redning. Keeper var dermed på helt feil sted da Tylldal fikk ballen, og den ble satt i en fin bue over ham og i mål til 0-2.
Fire minutter senere kom også 0-3, da en corner ble stanget inn i mål.
Det samme gjentok seg to minutter senere, men 0-4-scoringen fikk jeg dessverre ikke fanget på video ettersom jeg sto og oppdaterte to sent ankomne publikummere om dramatikken som hadde funnet sted tidlig i kampen. Da dommeren endelig blåste for pause sto det fortsatt 0-4, og det var nærmere 65 minutter siden kampstart!
Jeg ga raskt opp å prøve å få handlet noe i kiosken, for der var det lang kø, og dette vedvarte en god stund inn i andre omgang. Etter hvert fikk jeg tak i en svært god vaffel, som jeg klarte å ha i overkant mye syltetøy på. Ned gikk det uansett, og den var så vidt fortært da en ny heading fra de gulsvarte ga 0-5 i det stadionuret som nå var riktig viste 53:35.
Jeg hadde tidlig i kampen lagt merke til en liten gjeng unger som hadde flere bannere med støtte til hjemmelaget, og de hadde også ei tromme med seg. De hadde foreløpig ikke gjort så mye ut av seg, men ingen skal beskylde dem for å være medgangssupportere, for etter som situasjonen så mer og mer håpløs ut for de hvite og svarte ble det mer og mer liv der de sto. I det 69. minutt kom 0-6, og jeg kom til å tenke på et annet hvitt og svart lag i Trøndelag fotballkrets hvor også supporterne leverer langt bedre enn det som kommer ute på banen.
I det 84. og 86. minutt kom hjemmelaget til to kjappe mål, og med 2-6 begynte publikum å summe litt. Kunne vi få bevitne en helt legendarisk opphenting? Drømmen ble dog raskt knust da det bare gikk et drøyt minutt etter det siste målet før gjestene igjen satte ballen i mål, og med 2-7 hjalp det nok ikke uansett hvor mye de unge supporterne ropte til spillerne at de ikke måtte gi opp.
Dommeren la til litt tid også i andre omgang, men flere mål ble det ikke, så da han blåste av sto det fortsatt 2-7. Jeg hastet mot bilen og fortsatte ferden mot Trondheim, hvor jeg var i hus i god tid før midnatt så jeg kunne samle krefter til nye eventyr dagen etter.
De siste årene har jeg nesten latt det bli en tradisjon at jeg rømmer landet på nasjonaldagen, og 2026 ble intet unntak i så måte. Etter en rolig frokost satte jeg kursen østover, og etter en liten pitstop i Torsby fortsatte jeg den siste lille timen mot dagens destinasjon. Jeg hadde beregnet meg god tid, og svingte rundt en time før avspark inn ved banen hvor det skulle spilles kamp i division 5 mellom Nordvärmland og Immetorp.
Nordvärmland er jo en klubb jeg har besøkt tidligere, da på deres andre hjemmebane Lillängen i Sysslebäck, men nå var det altså på Nyvallen i Ambjörby det skulle spilles. I tillegg til at det var en annen bane det ble spilt på nå var det også et helt annet nivå kampen gikk på. Etter 2023-sesongen som endte med nedrykk fra division 2 (Nivå 4) ble det bestemt at man skulle trekke laget og starte på nytt på plassen til andrelaget på nivå 8 i seriesystemet. I 2025 (Da jeg så dem på bortebane) ble det opprykk, og man hadde nå vært gjennom en seig start på sesongen på et nytt nivå, med tre tap på rappen innledningsvis. Skulle det endelig snu i dag?
Under oppvarminga regna det ganske kraftig i dalen hvor Klarälven (som lenger nord blir til Trysilelva) renner, men Yr lova at det ikke skulle være sånn hele tida. Jeg hadde søkt tilflukt under taket foran kiosken i garderobebygget, og så at det også var tak over de to små tribunene som var på motsatt side, så jeg tok plass der da avspark nærmet seg for å få fotografert myntkastet.
Som varslet ga regnet seg omtrent ved kampstart, og jeg og 80-90 andre fikk i et tidvis strålende solskinn se gjestene fra Karlskogas østkant komme best i gang, og etter 6-7 minutter fikk de kampens første virkelig store sjanse da et hjørnespark traff tverrliggeren. De grønnkledte fortsatte å male på, og rett etter at omgangen var halvspilt fikk de endelig juble da 0-1 ble hamret inn.
Ikke lenge etter scoringen kom det en ny regnbyge, så jeg rømte inn under tribunetaket igjen, og fikk derfra se Nordvärmland prøve å slå tilbake. Det var ikke før regnet hadde gitt seg de lyktes, og etter 33 minutter av kampen kom det en fæl glipp i Immetorp-forsvaret som gjorde at de mørkeblå kunne sette inn utligningen til 1-1!
1-1 sto seg til pause, og etter et lite kvarter inntok spillere og dommere igjen gressmatta. Den første drøye halvtimen av andre omgang var en lite minneverdig affære. Det skjedde lite spennende, tempoet var lavt, og hver gang det var hjørnespark gikk det evigheter før ballen ble slått inn (Dette gjaldt uansett hvilket av lagene som hadde hjørnespark). Noen harde tak ble det likevel, og det var liten tvil om hvor han her hadde fått vondt etter et sammenstøt.
Så, i det 82. spilleminutt var det hjemmelagets forsvar sin tur til å kollapse. Kollapsen forble ikke ustraffet, og dermed kunne bortelaget juble for å ha satt inn 1-2. Det gikk dog bare knapt tre minutter før ledelsen hadde forsvunnet. En ball ble lobbet på tvers foran mål, og kontant hamret i nettet fra 6-7 meters hold. Et rett og slett nydelig mål! (Jeg fikk dessverre bare bilde av assisten)
Hjemmelaget hadde nå fått blod på tann, og i det vi gikk inn i overtiden fikk de et frispark fra skummel posisjon. Ballen ble løftet inn i feltet hvor den fant et hode som stusset den videre mot stolperota. Keeper gikk riktig vei, men nådde ikke fram, og dermed ledet vertskapet for første gang kampen!
Det ble lagt til noen minutter til, men Immetorp klarte ikke å slå tilbake, og dermed endte kampen med 3-2 og årets første trepoenger for hjemmelaget i det det kom nok et skybrudd.
Jeg hastet mot bilen, og satte kursen tilbake samme vei som jeg hadde kommet, og var etter knappe tre timer hjemme igjen etter en flott syttendemaifeiring med å se kamp på det som var min stadion nummer 1025 i Futbology.
Det var mange banehoppere som ble frustrerte da nyheten tidligere i år kom om at Ørje skulle spille en kamp på gressbanen nede ved elva, og ikke oppe på kunstgresset. Frustrasjonen skyldtes selvsagt at kampen var lagt til selveste sekstende mai, en dag svært mange er opptatt med egne lag i høyere divisjoner. Jeg og Ludvig hadde ikke tenkt oss på noe toppkamp i dag, så jeg plukket ham opp fra en buss, og etter litt harryhandel øst for grensa returnerte vi til Norge, og fant fram til banen hvor det altså skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Ørje og Skiptvet.
Det var altså som sagt «fotballens nasjonaldag» 16. mai, og selv om det var litt færre banehoppere på plass enn man ville hatt en annen dag, så var oppmøtet av lokale fans godt. Spesielt gjorde de unge syngende «ultrasene» seg bemerket, og jeg må si jeg har opplevd supportergrupper hos klubber på betydelig høyere nivå enn dette som ikke har nådd disse gutta (og kanskje en og annen jente?) til knærne en gang.
Etter at jeg hadde pakka i meg ei sårt etterlengta pølse og hilst på de andre banehopperne som var på plass var det tid for innmarsj, og akkompagnert av grønn og rød røyk ble spillerne applaudert inn. Dommeren vendte ryggen til publikum og tok myntkast, og så kunne det hele starte.
Det gikk ti minutter før «Slusebyens» ultras kunne bytte ut de generelle sangene med jubel. Skiptvet-spillerne ropte etter offside, men dommeren var ikke enig, og han som kom gjennom kunne dermed sette ballen i mål til 1-0!
For gjestene fra «Skjetve» gikk det fra vondt til verre da 2-0 kom rett før omgangen var halvspilt. Foran omlag 300 tilskuere fortsatte hjemmelaget å dominere, og de få sjansene bortelaget kom til ble også misbrukt. Rett før pause havnet ballen igjen i mål, men denne gangen ble de rødhvite reddet av dommeren som mente det hadde skjedd noe ureglementert før ballen gikk i mål.
Det sto dermed fortsatt 2-0 da lagene gikk i garderoben for en liten taktikkprat, mens køene i kioskene ble lengre og lengre. De fleste lot likevel til å ha fått tak i det de ville da spillerne kom ut igjen, og bortelaget så nå veldig kvasse ut der de kom til en nesten umiddelbar stor sjanse.
Dessverre for bortefansen, og for oss nøytrale som kanskje håpet på litt spenning i kampen, like etterpå ble det straffespark. Skiptvet-keeperen pådro seg i forbindelse med dette et gult kort for ikke å holde seg på streken, noe han var så uenig i at han demonstrerte ved å vende ryggen til straffeskytteren som gjorde at det etter 50 minutter hadde blitt 3-0.
Resten av kampen ble egentlig et rent pliktløp, og den største spenningen var om vi ville få høre sluttfløyta før det begynte å regne. Etter 74 minutter av kampen kom 4-0, og i det 82. spilleminutt 5-0. Det kom noen regndråper i det overtida starta, men da dommeren blåste av kampen var vi fortsatt tørrskodde, og kunne se spillere og supportere feire seier sammen.
Jeg tok med meg passasjeren min og fant tilbake til bilen, og vi hadde ikke kommet veldig langt vestover før vi møtte noen regnbyger av bibelske proporsjoner! Vi hadde virkelig vært utrolig heldige med timingen for denne fotballkampen!
Da terminlistene for 2026 dukket opp i vinter var det stor glede over at et nytt lag med egen bane hadde dukket opp på Romerike. Jeg plukket derfor denne kristihimmelfartsadagen opp Martin og André i rask rekkefølge, og sammen satte vi kursen mot Vormas østbredd. Samtidig som vi kom fram begynte det å pissregne, men vi var iallfall klare for å se niendedivisjonskamp mellom Fenstad FK og andrelaget til Gjerdrum.
Fenstad FK (som ikke må forveksles med Fenstad SK som jeg så på andre sida av elva for noen år siden) hadde altså etter mange års pause bestemt seg for å begynne med seniorfotball igjen, og det var flere kjente banehoppere på plass i denne andre hjemmekampen deres for sesongen. På den første hadde det vært en veritabel folkefest med 4-500 tilskuere, korpsmusikk og utsolgt kiosk i et strålende vær, mens det denne torsdagskvelden var mer moderat tilstrømming. Det skulle likevel bli 80-90 frammøtte, noe som slett ikke var så verst ruskeværet tatt i betraktning.
Ute på gressmatta var det gjestene som kom best i gang, og alt etter seks minutter kunne de for anledningen orangekledde juble for å ha fått tildelt et straffespark. Dette ble kontant hamret i mål, og det sto 0-1 i det vi passerte 7 minutter på klokka.
Gjerdrum 2 fortsatte å se sterkest ut, men Fenstad kriget seg etter hvert mer og mer inn i kampen, og det var absolutt ikke ufortjent da de fikk en utligning til 1-1 rett før omgangen var halvspilt. Gjerdrumsokningene fortsatte dog å produsere store sjanser, men en kombinasjon av ferdighet og flaks hos vertskapets målvakt sørget for at neste mål lot vente på seg. Det var faktisk bare så vidt over fem minutter igjen til pause da ballen ble vippet over ham i en frekk chip som gikk i nettet til 1-2.
Lagkameratene hans hadde likevel ikke tenkt å gi opp, og under to minutter senere lå ballen på ny i nettet i motsatt ende av banen. 2-2, og dette ble også stillinga da dommeren sendte lagene i garderoben.
Selv gikk jeg i samme retning som spillerne med håp om å skaffe meg en vaffel, noe som også lyktes. Svært god, og samtidig deilig å få varmet fingrene litt på den. (Enkelte vurderte faktisk å spørre om å få leie vaffeljernet for å varme fingrene direkte i det, det var nemlig tidvis ganske ufyselig på Øvre Romerike i kveld.
I pausen hadde hjemmelaget byttet ut keeperen sin (Kanskje de fryktet at han hadde brukt opp flaksen), og den nye mannen mellom stengene fikk ikke noen god start på sin omgang da gjestene gikk opp i 2-3 alt etter tre minutters spill (Uten at jeg skal hevde at dette på noen måte var hans skyld).
Etter 61 minutters av kampen økte Gjerdrum 2 ledelsen til to mål da de gikk opp i 2-4, og nå trodde jeg egentlig kampen var avgjort. Det viste seg at Fenstad hadde litt til på lager da de i det 84. spilleminutt reduserte til 3-4.
Denne gangen var det derimot bortelaget som brukte under to minutter på å score på nytt, og dermed på ny drepe spenninga ved å gå opp i 3-5. Flere scoringer ble det ikke, og da dommeren blåste av var vi rimelig kjappe med å komme oss tilbake i bilen og få fyrt i gang setevarme, rattvarme og andre bekvemmelighetstiltak i håp om å få varmen i oss igjen. Det hadde vært en svært hyggelig kveld, men akk, så ufyselig vær!
PS: Dere jeg snakka med på Gjerdrum-benken om det å få en kamp på gressbanen på Torshov: Jeg mente det jeg sa om at det kommer til å strømme til med folk dersom dere gjennomfører dette!
Som nevnt i forrige blogg hadde Terje og jeg oppdaget mulighet for en kamp til, så etter en svært enkel overtalelsesjobb mot Magnus og Edvard satte vi kursen det korte stykket inn mot Hamar. Da vi kom fram til Prestrud parkerte vi, og stormet forbi den opplyste banen hvor det ble spilt femtedivisjonskamp, vi skulle nemlig se sjettedivisjon på banen bakom, mellom Storhamar 2 og naboene fra Vang.
Kampen var alt i gang da vi kom, og selv om dette altså var et anlegg jeg har sett kamp på før var det på banen hvor det nå ble spilt femtedivisjon. Denne banen hadde jeg aldri sett fotball på, men rapportene vi fikk ved ankomst tydet på at vi ikke kom til å få sett noen hel kamp her. Flomlysene virket ikke, så straks a-lagets kamp var over kom resten av denne kampen til å bli flyttet over til den andre banen (Hvor jeg hadde vært i 2019). Vi lot oss også fortelle at det sto 1-0, og at de hadde startet noen minutter tidligere enn annonsert, så det var spilt et sted mellom 10 og 15 minutter da vi ankom.
Rett før det var spilt en halvtime gikk vertskapet opp i 2-0, og når sant skal sies var jeg ganske fornøyd med vissheten om at kampen skulle flyttes etterhvert, for det var ganske utfordrende å se den relativt mørke ballen ute på det mørke kunstgresset. Det var rundt ti minutter igjen å spille da det endelig ble ledig på andre sida av gjerdet, og alle involverte kunne flytte seg over. At en kamp flyttes fra en bane til en annen underveis i en omgang er for øvrig noe jeg på mine snart 1500 fotballkamper aldri har opplevd før!
Rett før lagene gikk i garderoben til pause fikk hjemmelaget nok et mål, og det sto dermed 3-0 da lagene trakk inn. Mens det hadde blåst og regnet ganske fælt på kveldens første kamp var det verken vind eller nedbør nå, så vi knapt 30 tilskuerne som var på kampen hadde det ganske greit mens vi ventet på at aktørene skulle komme tilbake.
Etterhvert var alle på plass igjen, og nå kunne jeg endelig nyte eksakte tidspunkter på alt som skjedde. Det var spilt ganske nøyaktig 58 minutter da gjestene reduserte til 3-1, men håpet om en opphenting døde et drøyt kvarter senere da Storhamar 2 gikk opp i 4-1.
Sluttminuttene ble stort sett et rent pliktløp, og i henholdsvis det 86. og 93. spilleminutt kom også 5-1 og 6-1, så det var ingen tvil om hvem som hadde vært best i denne kampen.
Vi kom oss tilbake i bilen, og satte kursen sørover igjen, hvor vi etter å ha forsert et grusomt vær vi var veldig glade hadde holdt seg unna mens vi var på kamp skilte lag etter en strålende groundhoppingsaften.
Da langhelga var i ferd med å starte (Joda, det er inneklemt fredag, og jeg skal faktisk jobbe litt da også, men likevel langhelg) rydda jeg baksetet ettersom et par ekstra passasjerer skulle komme til etterhvert, plukka opp Terje, og satte kursen nordover. Det var en del trafikk ut av byen, men vi ankom etterhvert tjukkeste Hedmarken, foretok et lite pitstop på lokalbutikken, før vi inntok baksida av fengselet Vazelina synger om. Vi skulle heldigvis ikke spikre paller, men var her for å se sjettedivisjonskamp mellom Ilseng og Sørskogbygda.
Ilseng hadde ikke stilt seniorlag på svært mange år, så denne re-debuten deres i seriesystemet hadde skapt en hel del glede i banehoppermiljøet. Det var også mange lokale på plass, og stor var gleden da jeg så at det pågikk grilling av hamburgere. Jeg var straks borte og kjøpte meg en, og gikk dermed nesten glipp av innmarsj og myntkast, men jeg var iallfall helt klar når kampen akkurat hadde kommet i gang.
Det var hjemmelaget som innledningsvis kom til de største sjansene, og etter en corner fikk vi se noen helt vanvittige muligheter ble misbrukt. Ilseng fortsatte å trøkke på, og etter rundt tjue minutter var alle sikre på at det skulle bli mål da en kontring etter et hjørnespark så ut til å gå helt etter oppskriften. Dessverre ble det siste trekket litt for svakt, og ballen gikk i stolpen og ut.
Hjemmefansen slapp heldigvis å fortvile så lenge. Med 21:45 på min stoppeklokka ble endelig Sørskogbygdas bakre rekker overmannet, og ballen gikk i mål til 1-0. Stor jubel!
1-0 sto seg til pause, og mens spillerne gikk i garderoben var vi flere fra banehoppermiljøet som klemte oss sammen på benken til hockeyrinken som lå rett ved banen for å få litt skjul fra den sure vinden som herjet her i kveld. Etter hvert var dog spillerne tilbake, så etter å ha klemt i meg en vaffel var det påanigjen.
Ilseng hadde nå virkelig bestemt seg for å få det beste ut av sin gjenoppstandelse, og det gikk bare såvidt over ett minutt før ballen igjen lå i nettet bak 'bygdas målvakt (Som jeg for øvrig tok et fremragende bilde av da jeg var og så dem på hjemmebane i 2022) og det sto 2-0. Tre minutter senere vartet vertskapet opp med et helt fremragende angrep, og det sto 3-0.
At det begynte å regne stoppet ikke de orangekledde fra å fortsette målorgien sin, og det gikk bare to minutter før de igjen hadde scoret, så det sto 4-0, men nå våknet endelig Sørskogbygda fra dvalen. I det 57. og det 63. spilleminutt kom to scoringer som ga 4-1 og 4-2, og det så nå egentlig helt åpent ut hvordan dette skulle ende.
Da et frispark fra de hvitkledde traff muren ble ikke returen klarert, men trykket mot Ilseng-keeperen fortsatte, og vips sto det 4-3 rett før klokka passerte 67 minutter. Skulle vi få se et helt utrolig comeback?
Da det var spilt 72 minutter fikk Sørskogbygda igjen frispark. Det var litt misnøye med dommerens håndtering av muren, men når sant skal sies tror jeg ikke dette hadde noen betydning, ballen ble på nydelig vis plassert direkte i mål, og det sto 4-4.
Som om dette ikke var nok, med ni minutter igjen av ordinær tid endte nok et angrep med scoring. 4-0 var snudd til 4-5! Ilsengs spillere og fans fortvilte naturlig nok, men tross et solid trykk fra hjemmelaget i sluttminuttene klarte de tilreisende å stå i mot, så da dagens dommer (Som stort sett ikke hadde hatt en veldig tung jobb) blåste av sto det fortsatt 4-5.
Jeg og Terje hastet mot bilen da vi hadde funnet mulighet for en kamp til når vi først var på tur, og med oss i baksetet fikk vi nå Magnus og Edvard, som hadde kommet helt fra Trøndelag for å groundhoppe litt i langhelga.
