Ei uke uten fotball er fryktelig lenge for meg, det vet alle som kjenner meg, så da en mulighet til kamp lørdag ettermiddag meldte seg var jeg ikke veldig tungbedt. Da dirigenten slo av siste tone på Brahms' tredje symfoni som jeg spilte generalprøve på løp jeg av scena og fikk på meg stillongs og ullsokker, og satte så kursen nordover i hovedstaden. Etter en liten avstikker til Kjelsås for å kjøpe et kyllinglår fant jeg en parkeringsplass utenfor Nordre Åsen, og kunne så innta stadion for å se kamp i den såkalte OBOS Supercup (Som egentlig bare er glorifiserte treningskamper) mellom tredjedivisjonsklubben Lokomotiv Oslo og Ullensaker/Kisa fra divisjonen over.
Etter ankomst fikk jeg en liten rapport fra årsmøtet i Norsk Ligafotball (Interesseorganisasjonen for fotballklubber på nivå tre og fire), hvor det hadde vært litt mer dramatikk i vanlig i år. Jeg hilste også på dagens dommer, og ganske presis til annonsert tid ble oppgjøret sparket i gang. Innledningsvis var det litt spenning knyttet til om avslutningen på kampen skulle bli en utfordring å se, men heldigvis kom flomlysene ganske raskt på, noe som gjorde at «Loket» så hva de drev med og kunne gå opp i 1-0 rett før det var spilt fem minutter.
Det må være lov å si at hjemmelaget hadde tatt ledelsen litt mot spillets gang, men etter scoringen hadde de en god periode, før andredivisjonslaget fra øvre Romerike igjen overtok styringa ute på kunstgressmatta. Etter tjue minutter av kampen fikk de uttelling for innsatsen, og vi fikk en utligning til 1-1 foran omlag 25 tilskuere.
Det ble etter hvert mye fokus på dagens dommer, og spør du meg var mye av dette ufortjent. At han deler ut gule kort når han skjelles ut for å gi et frispark på midtbanen er høyst forståelig. Hadde dette vært et frispark i såkalt «farlig posisjon» kan jeg skjønne at spillerne hadde surnet, men på midtbanen var dette ganske håpløst. Etter at Lokomotiv Oslo satte ballen i mål men scoringen ble annullert ble stemingen så dårlig at en representant fra hvert lag (Jeg trodde det var kapteinene, men klarte ikke å se noen armbind) måtte troppe opp for en alvorsprat, og etter dette roet ting seg litt.
Utover i omgangen ble det ganske klart at det var divisjonsforskjell på lagene, men vertskapet forsvarte seg heroisk, og klarte å ri av stormen så det fortsatt sto 1-1 til pause. Mens lagene gikk i garderoben pågikk det voldsomme diskusjoner med dommerteamet, så det var tydelig at det var mye som måtte fordøyes.
Etter et lite kvarter var lagene tilbake, og kampbildet forandret seg egentlig lite. Ull/Kisa så farligst ut og hadde ballen mest, Lokomotiv Oslo kom innimellom på noen skumle raid, og skaffet også et par treff i tverrliggeren, men flere mål ble det ikke. Mot slutten av kampen fikk AD1 og undertegnede det tungt da en voldsom hamburgerduft fra gatekjøkkenet ved inngangen til stadion vellet inn over stadion, men jeg klarte å stå imot fristelsen, så da kampen ble blåst av og det fortsatt sto 1-1 kunne jeg haste hjemover for å se Der Klassiker på tv og spise oppvarmet lapskaus!
Etter å ha forlatt kampen i Vänersborg ventet et par timer på E45 før Martin, Mattis og jeg i god tid kom fram til Karlstad, og fikk hevet i oss noe mat før vi fant fram til stadionområdet i byen. Jeg har jo flere ganger besøkt Sola Arena, men denne gangen var målet kunstgressbanen like ved, hvor det skulle spilles gruppespillkamp i Svenska cupen mellom Karlstad Fotboll og Halmstads BK.
Jeg hadde i likhet med i Växjö i går fått avtalt fotoakkreditering, så mens de andre inntok hver sin tribune fant jeg fram til han som kunne gi meg en fotovest. Ventetida til kamp ble brukt til litt prat med Halmstads trivelige kommunikasjonsansvarlige (som det viste seg også har vært spiller på klubbens damelag), før jeg fikk startet fotograferinga da innmarsjen kom.
Jeg innså raskt at lysene rundt Solstadens konstgräsplan langtfra var de beste, og at fotoforholdene utover kvelden mildt sagt ville bli utfordrende. Med avspark 1700 var det allerede begynt å skumre, og det relativt sene avsparket var nok også en medvirkende årsak til at det ikke var stort fler enn tretti frammøtte på bortetribuna. Reiseveien hjem kan derimot ikke forsvare at oppmøtet av hjemmesupportere ikke var høyere enn at totalt antall tilskuere mot slutten av kampen ble oppgitt til å være 364. Det var dermed en relativt lett match for sangglade HBK-supportere å dominere lydbildet på stadion.
Som forventet når et lag fra øverste divisjon møter et fra nivå 3, så var det forhåndsfavorittene som presset mest på. Karlstad kom til noen få halvsjanser, men ellers foregikk det aller meste foran värmlänningenes målvakt. Om det skyldtes godt forsvar eller dårlig angrep vet jeg ikke, men mål ble det uansett ikke, og etter det som til dels hadde vært et ganske stort gjesp av en førsteomgang kunne lagene gå i garderoben og varme seg litt med 0-0 på storskjermen.
Etter at jeg hadde brukt pausen til å snakke litt med de andre nordmennene tok kampen igjen til, og hadde ikke presset fra Halmstad vært stort i første omgang, så var det definitivt det nå. De for anledningen hvitkledte hadde en gigasjanse tidlig i omgangen, før de i det stadionuret passerte 58 spilte minutter kunne juble sammen med sine fans for å ha gått opp i 0-1 ledelse.
HBK kom til flere muligheter til å øke ledelsen, og mot et bedre lag ville de nok blitt knallhardt straffet for å ha rotet bort alle disse sjansene. Karlstad på sin side slet med å etablere noe, og når de ti minutter før ordinær tid var omme heller ikke klarte å utnytte den ene store sjansen de fikk, da ble det tungt.
Etter tre minutters overtid ble det blåst av, og med borteseier 0-1 blir nok bussturen tilbake til Halland noe enklere enn den ellers kunne blitt. For oss seks nordmenn som var på plass ventet en noe kortere tur, men på vinterlige värmlandske veier og etter hvert også enda mer vinterlige forhold i Norge var dette utfordrende nok, men alle kom seg til slutt trygt hjem etter det som for oss som hadde tilbragt hele helga hos «söta bror» hadde vært en helt nydelig fotballopplevelse.
Etter en mer enn lang lørdag våknet vi litt etter litt søndag, og satte etter å ha ryddet ut av AirBnB-en kursen vestover igjen. Etter en drøy time kom vi til Vänersvallen i Vänersborg, hvor jeg i motsetning til sist jeg var her nå skulle se kamp på den sydlige arenaen, hvor det var klart for treningskamp mellom Frändefors og Skoftebyn.
Da vi ankom var allerede Sören, Ludvig og Martin, som hadde tatt seg en dagstur til nabolandet på plass, og vi klumpet oss sammen med dem på den flotte ståtribuna i en slags «Sektion Nårje». Praten gikk livlig, men etter hvert beveget jeg meg ned fra tribuna for å få fotografert litt ved banekanten. Herfra fikk jeg se laget fra Trollhättans sørende ta føringen, men noen uttelling i målprotokollen fikk de ikke.
Mål ble det derimot etterhvert til «vertskapet» (Kampen gikk på nøytral bane), og det på nesten verst tenkelige vis for hvittrøyene. De hadde vunnet en del hjørnespark i første del av første omgang, men uten at noen hadde gitt annet enn skremmeskudd. Vi nærmet oss halvspilt omgang da de igjen prøvde seg på en variant, men denne gangen ble ballen etter litt om og men i høy hastighet spilt andre veien, og det endte med at Frändefors' spillere og supportere kunne juble for 1-0 etter en kontring.
Vel ti minutter senere var det igjen en kontring som førte til mål, men denne gangen var hele spillsekvensen rene komikvelden. Det så nesten ut til at angrepet ble avverget, men ballen ble fri, det ble avsluttet, keeper reddet, men en retur gjorde at det til slutt ble mål likevel. 2-0, og knapt 33 minutter spilt.
Skoftebyn hadde ikke på noen måte gitt opp selv om de lå under med to mål, og i det 43. spilleminutt ble det endelig tid for dem å juble da de gikk opp til 2-1. I siste minutt før pause kom så kampens flotteste mål, da et angrep endte med at en spiller fyrte løs fra litt distanse ute ved kanten, og kunne se ballen seile over alt og alle før den snek seg inn oppe i hjørnet av mål. 2-2, og det ble like etterpå blåst for pause.
Etter en kjapp hvil tok kampen til igjen i et nokså vinterlig Vänersborg, og igjen ble det etterhvert hjemmelaget som tok ledelsen. Vi hadde såvidt sett ti minutter av andre omgang da vi fikk en ny komikk-bonanza som endte med at ballen passerte streken, og dermed sto det 3-2.
Like etter dette fikk en Skoftebyn-spiller sitt andre gule kort, men det virket som om lagene var enige om at man uansett skulle spille elleve mot elleve, så den utviste ble raskt erstattet av en annen spiller. Etter dette tok de hvitkledde mer eller mindre helt over! Vi fikk etter 68 minutter utligning til 3-3 da det ble dømt straffe etter en felling i feltet.
I det 73. minutt fikk så Oscar Larsson (som hadde scoret både 2-2 og 3-3) fullført hattricket sitt da det ble gjort klart for frispark. Skuddet dundret i tverrliggeren, og spratt i bakken og så opp i nettaket. 3-4, og et drøyt kvarter igjen å spille.
Vi hadde ikke sett mer enn såvidt over to minutter med fotball da Skoftebyn igjen leverte et flott mål, og gikk opp i 3-5, før de fire minutter senere økte til 3-6 og dermed effektivt satte spikeren i kista. Laget fra Dalsland virket som de var i ferd med å gå i oppløsning, men de klarte heldigvis å skjerpe seg såpass at det ikke ble flere mål.
Det sto dermed fortsatt 3-6 da dommeren blåste av, og mens lagene gikk i garderoben gikk vi tilstedeværende nordmenn i hver vår bil og satte kursen nordøstover langs Vänerns vestbredd mot Karlstad for å se helgas siste kamp.
Etter å ha forlatt kampen i Jönköping gikk ferden i høy hastighet videre sørover gjennom vestre Småland. Etter drøyt halvannen time kom vi til Växjö, hvor det pågikk en storstilt folkevandring i retning byens ishockeyarena. Det var ikke dit vi skulle, vi tok oss derimot til sørenden av byen, og fant relativt enkelt en parkeringsplass i nærheten av kunstgressbanen i bydelen Teleborg, hvor det skulle spilles gruppespillkamp i den svenske cupen mellom Öster og Örebro ettersom hjemmelagets stadion (hvor jeg var i fjor) ikke er spesielt vintervennlig.
Jeg hadde skaffa meg fotoakkreditering her, så mens Martin og Mattis forsvant i retning tribuna vi til vår store overraskelse oppdaga var her fikk jeg utlevert et adgangskort og en orange vest. Jeg så meg litt rundt på anlegget, hvor hjemmefansen hadde inntatt nevnte tribune, mens de omlag 60 tilreisende fra Närke var plassert på den ene kortsida. Det runget sanger i begge retninger, og det ble raskt tydelig hvem som var lagenes hovedrivaler da vi først fikk høre Örebro-supporterne beskylde sine motstandere for å være en «sämre klack» enn Degerfors, mens hjemmefansen kjapt repliserte med tilsvarende beskyldninger knyttet til Smålands-rivalene Kalmar.
Da kampen skulle starte valgte en Öster-supporter å futte av et pulverapparat på tribuna som et slags alternativ til pyro. Jeg tror ikke jeg syntes dette var noen forbedring på noen som helst måte, det eneste måtte kanskje være at støvskyen la seg noe raskere enn pyrorøyk har en tendens til å gjøre.
Ute på kunstgressmatta var det innledningsvis ganske åpent, men hjemmelaget kom til en pangstart da en corner etter fem minutters spill endte i nettet bak gjestenes målvakt etter det det må være lov å si at var en litt utrygg inngripen fra ham. 1-0 sto det iallfall!
Örebro med sin nye trener Rikard Norling (Som jeg så et annet sted i fjor, og som folk med god hukommelse vil huske fra Bergen for noen år siden) ble likevel ikke overkjørt på noen måte. Det var nok derfor et ekstra hardt slag for de hvite og svarte da de igjen slapp inn mål på et hjørnespark i det 19. spilleminutt. 2-0, og veien tilbake så veldig lang ut.
Bortefansen skal ha all ære for at de aldri ga opp, men der de sto i friluft uten noe tak ble det en tøff jobb å skulle overdøve de tallmessig overlegne hjemmesupporterne, som også fikk litt ekstra hjelp av taket over tribuna der de hadde tatt plass.
2-0 sto seg til pause, og til vår store irritasjon var det bare mulig å betale med swish i kiosken. Hvor vanskelig er det egentlig å ha en kortautomat tilgjengelig?
Etter pause viste det seg raskt at Örebro ikke hadde tenkt å legge seg på rygg uten kamp. Bortelaget kjempet på som besatte, og etter knapt sju minutter traff ballen en arm i feltet. Straffe, og 2-1 med 52:20 både på min stoppeklokka og på stadionuret.
Det meste fortsatte å handle om ÖSK, og det var absolutt ikke ufortjent da de etter nok en hands kunne utligne til 2-2 med såvidt over et kvarter igjen, altså igjen etter et straffespark.
Det så egentlig ut som om vi gikk mot et uavgjort resultat (Ettersom dette er et gruppespill i cupen, så blir det ikke som i normale cuper automatisk ekstraomganger ved uavgjort), da det utrolige skjedde. For tredje gang denne lørdags ettermiddagen traff ballen en arm i feltet foran Östers målvakt, og for første gang i kampen kunne Örebro-fansen og -spillerne juble for å ha tatt ledelsen. Med 2-3 i målprotokollen og 87:50 på klokka ble det rett og slett for meget for gjerdet foran bortefeltet!
Flere av hjemmefansen begynte å forlate stadion, men som erfarne fotballfolk vet: Man skal ALDRI gå før kampen er ferdig. Omtrent i det vi gikk inn i overtiden endte en kollisjon mellom en av smålendingenes angrepsspillere og gjestenes målvakt med at dommeren for fjerde gang i kampen pekte på straffemerket, nå i motsatt ende av banen. Heller ikke nå ble det gjort noen feil, og de fem gjenstående overtidsminuttene skulle spilles med 3-3 på tavla.
Tross mye press, det ble ikke flere scoringer, og etter en litt treg førsteomgang hadde vi fått en helt vanvittig andreomgang som førte til 3-3 som sluttresultat, og ett poeng på gruppetabellen i cupen til hvert av lagene.
Jeg fant tilbake til mine medsammensvorne, og mens vi tuslet mot bilen igjen hørte vi hjemmefansen komme med noen ikke spesielt hyggelige tilbakemeldinger til dommertrioen som var på vei til garderoben. Selv satte vi igjen kursen mot Skara, avbrutt av litt mat og trivelig samvær på veien, før vi litt etter midnatt igjen inntok vår leide bolig for å samle krefter til turens siste dag.
Etter en god natts søvn i Skara etter kampen i går ble kursen satt sørover, og etter litt bunkring ankom vi en idyllisk beliggende kunstgressbane i Jönköping. Her pågikk oppvarminga for fullt, og det var straks klart for treningskamp mellom Egnahems BK og Gislaveds IS.
Martin, som har et litt usunt oppheng i at min streak med kamper med scoring i skal ryke, ble raskt skuffet, da hjemmelaget alt i det niende spilleminutt gikk opp i 1-0. Stor jubel blant de orange og svarte, som også fortsatte å være det førende laget i første omgang, og det var på ingen måte ufortjent da de like før kvarteret var spilt økte til 2-0.
En ny sjanse til EBK-scoring ble avverget ikke lenge etter, og nå gjorde gjestenes målvakt noe smart. Lynkjapt foretok han et langt utspark som snek seg over hjemmelagets back og fant en Gislaved-spiss som hadde sneket seg gjennom forsvarsrekka. Alene med keeper gjorde han ingen feil, og med 18:45 på min stoppeklokke sto det 2-1.
Det var likevel ingen tvil om at det var dagens vertskap (Som egentlig holder til i Huskvarna, småbyen som er vokst sammen med Jönköping, men som altså hadde tatt i bruk en annen klubbs bane til denne treningskampen) som var det beste laget. Målvakten fra dekkbyen lenger sør i länet leverte utover i kampen flere gode redninger, men drøye fem minutter før pause måtte han igjen gi tapt da 3-1 kom.
3-1 ble også stillinga til pause, og til stor glede for oss som hadde litt tight med tid foran neste kamp for dagen ble det ikke mer enn 5-6 minutter opphold før kampen igjen tok til. Igjen var det Egnahem som kom best i gang, og før det var spilt fem minutter av andre omgang var ledelsen økt til 4-1.
Like etter scoringen begynte det å snø litt i det som ellers var en riktig så fin vinterdag, men det ble heldigvis ikke så mye nedbør at dette fikk noen innvirkning på spillet. Om det skyldtes at EBK slapp seg ned litt eller at GIS skjerpa seg ved jeg ikke, men de rødhvite kom etter hvert noe mer med i kampen, og klarte etter vel 77 minutter av kampen å redusere til 4-2. Egnahems forsvar protesterte voldsomt og mente det skulle vært offside, men dommerne var absolutt ikke enige med dem i det.
I sluttminuttene ble det litt småampert med blant annet en episode der en spiller fikk revet lua av seg og den ble kastet på bakken, men flere mål ble det derimot ikke. Kampen ble blåst av med 4-2, og til glede for Martin rakk vi på grunn av den korte pausen et besøk på KFC før veien gikk videre mot dagens andre kamp.
Når jeg endelig hadde fått ei helg uten trombonespill ble det raskt lagt en plan for å få sett litt fotball i stedet. Jeg fikk med meg Mattis og Martin, og sammen satte vi kursen sørover mot Svinesund. Etter et par pitstop på veien kom vi i et forrykende snøvær fram til Skogshöjden i utkanten av Trollhättan, hvor det var duket for treningskamp mellom Trollhättans IF og IFK Trollhättan.
Tross det fæle været var det faktisk rundt 30 personer som hadde tatt turen til den forblåste kunstgressbanen, og vi kom i prat med en hyggelig fyr som viste seg å være aktiv leder i hjemmelagets divisjonskolleger Trollhättans FF (Det er altså helt utrolig latterlig mange fotballklubber som heter Trollhättan et eller annet) og som var veldig imponert over at det dukket opp tre nordmenn på denne kampen.
Ute på banen vippet spillet fram og tilbake, men det føltes likevel kanskje litt ufortjent da hjemmelaget etter vel 18 minutters spill gikk opp i 1-0. De blåhvite byrivalene kjempet seg likevel tilbake i kampen, og etter at dommeren hadde gitt begge lag den lite populære beskjeden at alle spillerne måtte ta av seg buffene mange av dem hadde i halsen klarte de i det 33. minutt å utligne til 1-1.
Utligningen ga nå bortelaget virkelig ferten av blod, og under to minutter senere kom 1-2., før vi etter nye 50 sekunder kunne notere 1-3. Nå så det stygt ut for de gulsvarte! Bedre ble situasjonen heller ikke da vi et lite minutt på overtid før pause også fikk 1-4, som også ble stillinga da lagene kunne samles ved benken for en rask taktikkprat.
I det kalde snødrevet var det ingen som var interesserte i å være på banen lenger enn nødvendig, så kampen ble ganske kjapt satt i gang igjen, og det fortsatte mye i samme spor som før pausen. Det tok bare såvidt over ett minutt før IFK-erne igjen kunne juble for scoring, og med 1-5 i dommerens bok var det nok ingen som trodde vi ville få noen snuoperasjon på tvers av divisjonsskillet mellom lagene her.
Faktisk kunne vi ha endt opp med en enda større seiersmargin enn det vi faktisk fikk. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger de blåhvite gikk i offside i løpet av omgangen, men med litt under et kvarter igjen å spille kunne de endelig juble for å ha fått godkjent 1-6-scoringen. Mot slutten av kampen satte TIF inn en liten sluttspurt, men det ville seg ikke, og de fikk derimot på overtid også 1-7 i sekken.
1-7 ble også sluttresultatet, og forhåpentligvis fikk begge lags trenere mer ut av kampen enn hva resultatet tilsier. Jeg og mine medsammensvorne hadde ialfall fått en rekke kalde kroppsdeler, så vi satte raskt kursen tilbake mot bilen, og fortsatte mot nattens tilholdssted hvor det skulle samles krefter til nye kamper lørdag.
Etter å ha blitt snytt for et par muligheter til å få nye baner tidligere i vinter hadde jeg nå booket meg en spontantur til Rogaland etter samme lest som den jeg hadde i fjor høst. Stor var derfor skuffelsen da jeg først fikk melding fra togoperatøren at det ble buss for tog, og deretter så at noen sluddbyger hadde medført at kamp etter kamp ble avlyst. Heldigvis viste det seg at én kamp skulle spilles på en bane jeg mangla, og da både flybilletter og overnatting var rimelig endte jeg med å endre litt på returplanene mine. Etter en god burger i Sandnes sentrum ble jeg plukket opp av Håvard og Ingunn, og etter en kort kjøretur var vi framme ved åstedet for kampen i den lokale Rogalandscupen (Som har fått et fælt sponsornavn) mellom Sandved og Jarl.
I den til Rogaland å være utrolig sure februarkvelden tok vi plass på den lille tribuna ved kunstgresset, og fikk snart selskap av noen fler fra det lokale banehoppermiljøet. Totalt var det faktisk rundt femti personer til stede i kulda, og etter at avspark var tatt fikk vi se det grønnkledte hjemmelaget komme best i gang, men lenge uten at de fikk noen uttelling i målprotokollen.
Faktisk hadde jeg såvidt begynt å vurdere muligheten for at Martin ville få ødelagt helga si (Vi skal til Sverige på tur, og han kommer garantert ikke til å snakke om annet enn at han håper jeg får en 0-0-kamp som ødelegger målstreaken) ved at rekka med kamper med mål i ville ryke alt nå. Dessverre eller heldigvis, rett etter at Sandveds keeper hadde vartet opp med en god redning på det som nok var gjestenes største sjanse til da kom 1-0 i motsatt ende av banen rett etter at halvtimen var spilt.
Halvanna minutt før pause kom også 2-0, og nå mistenkte jeg at andre halvdel av kampen kom til å inneholde relativt lite spenning. Etter et lite kvarter med frysing på tribuna kom spillerne tilbake (Minst en av dem spilte i kortermet trøye uten noe langermet under!) og kampen kunne fortsette.
Sandved virket nå å ha ganske god kontroll på det som skjedde på kunstgressmatta, og da vi etter 71 og 72 minutter av kampen fikk to raske scoringer som ga 3-0 og 4-0 var det lille som fortsatt levde av spenning i kampen helt borte.
Jarl kom seg faktisk til noen sjanser til å redusere, men der de var for lite presise i avslutningene sine var motstanderne nådeløst effektive. I det 83. spilleminutt gikk hjemmelaget opp i 5-0, og sekunder før full tid kom også 6-0.
Dommeren valgte å ikke legge til spesielt mye, og dermed endte kampen 6-0, og jeg kunne takke de andre for selskapet før jeg ble dyttet inn i en litt sliten bil som ekspederte meg til nattens tilholdssted hvor en hyggelig persisk dame tok i mot meg og viste meg inn på et flott lite soverom jeg hadde leid.
