fredag 14. februar 2025

Sarpsborg 08 - Tromsø 3-3

Midten av februar har ofte betydd at Tromsø tar seg en tur til Østlandet for å spille en treningskamp, og 2025 var intet unntak i så måte. Jeg klappet derfor sammen macen litt tidligere enn vanlig, og satte etter å ha plukket opp min medsupporter Arne kursen østover mot Romerikes hovedstad, hvor det var klart for kamp mellom de to eliteseriekollegene Sarpsborg 08 og Tromsø.


Ved ankomst sto Simen med sin relativt ferske arving og venta på oss, og da jeg kom inn i hallen så jeg at Jakub og Tom også var på plass. Like etterpå dukket også André opp, før dagens fjerde TIL-supporter, Martin, var den siste av de jeg skal nevne her som inntok arenaen.


Da kampen kom i gang var det umiddelbart ikke akkurat noen høykvalitetsfotball vi fikk servert. Begge lag skapte noen sjanser, først og fremst ved litt famlende forsvarsspill. Famlende var også en bra beskrivelse av det som skjedde da dagens TIL-kaptein Jakob Haugaard lot et skudd passere gjennom fingrene sine og i nettet til 1-0 for østfoldingene i det 21. minutt.

Det tok etter dette knapt fem minutter før vi igjen fikk se et mål, og denne gangen var det Tromsø-spillerne som kunne juble, etter at det var Sarpsborg 08-forsvarets tur å rote litt, så 1-1 satt i nettet.

Utover i omgangen syntes jeg så TIL så ganske skarpe ut, og det var absolutt ikke ufortjent da en corner like før pause endte med at Jens Hjertø-Dahl fikk sette inn en retur til 1-2.


Da lagene tok pause sto det fortsatt 1-2. Martin la nå ut på søk etter en brusautomat (Det er en i gangen i Skedsmohallen like utenfor LSK-hallen hvor denne kampen gikk), mens vi andre slo av en prat med Ray som selvsagt også hadde dukket opp. Til hans store forskrekkelse hadde Arne lite å melde om cupfinalen 1986 (Som jo fant sted bare ett år før han ble født!). TIL hadde forøvrig alle mann i oppvarming nå i pausen, ettersom det at de hadde reist ganske langt hadde gjort at man hadde valgt å ikke bare spille de vanlige 2x45, men føye til 30 ekstra minutter på slutten av kampen, og dermed ville omtrent alle byttes etter 60 minutters spill og gjøre plass til 60 minutters spill for de som ikke hadde vært involvert så langt.


I den andre omgangen kom S08 godt i gang, og etter ti minutter var vi igjen like langt da ballen gikk i mål til 2-2. Etter en times spill kom så de varsla byttene (Jeg kjenner jo ikke S08-spillerne godt nok til å se om de bytta like mange, men også der var det betydelige utskiftninger). Det så umiddelbart ut som om det var «hjemmelaget» som takla byttet av mannskap best, og med 70:25 på min stoppeklokke satt 3-2 i mål.


Med TIL-øyne var deretter resten av kampen egentlig ganske positivt å se. Iført sine blåsvarte reservedrakter kjempet laget seg inn i kampen igjen, og knapt fire minutter før de to ordinære omgangene var over endte et hjørnespark igjen med mål og 3-3.


Etter 90 minutter fikk vi en kort pust i bakken før aktørene på banen tok fatt på de siste 30 minuttene. Det skjedde i denne «tredjeomgangen» lite nevneverdig, utenom at TIL ved en anledning fikk ballen i mål, men denne gangen sikret assistentdommerens flagg at det ikke ble noe tellende mål. Da kampen etter 120 minutters spill til slutt ble blåst av sto det dermed fortsatt 3-3, og begge lag hadde nok fått noen svar og noen nye spørsmål foran resten av sesongoppkjøringa.

Arne og jeg stilte oss ved utgangen og vekslet noen ord med spillerne før vi forlot hallen og igjen kom oss tilbake innenfor hovedstadens kommunegrenser.

lørdag 1. februar 2025

Millwall - Queens Park Rangers 2-1

Etter å ha tilbragt også lørdag formiddag i stor grad av horisontal tilstand la jeg tidlig på ettermiddagen på ny ut på en togtur. Etter et par skifter fikk jeg et glimt av stadion fra togvinduet, gikk av, og gikk den korte veien fra stasjonen bort til The Den hvor det skulle spilles championship-kamp mellom Millwall og Queens Park Rangers.


Underveis til stadion hørte jeg et par svensker, så det var tydelig at jeg ikke var den eneste som hadde vært på Europa League-kamp et par dager før som hadde fylt på med litt ekstra fotball når jeg først var avgårde. Før jeg entra tribuna og plassen min skaffet jeg meg en deilig krakauer med stekt løk, og dermed var jeg godt forberedt for nitti minutter sammen med et londonsk østkantpublikum.

Dagens kamp var ikke bare et byderby, det var også «Jimmy's day» til minne om en 16-årig Millwall-supporter som ble drept i 2008, så begge lag varmet opp i trøyer med nummer 16 på ryggen, og inntektene fra salg av kampprogrammer gikk også til minnefondet hans. Fin gest til en god sak!


Da kampen startet var det derimot slutt på de fine gestene. Millwall-supporterne har for å si det mildt et noe brokete rykte, og fra innmarsj til kampslutt haglet det med skjellsord i retning bortefeltet som var på øverste del av den ene kortsida. Da hjemmelaget alt etter 35 sekunders spill tok ledelsen 1-0 hjalp heller ikke det noe på.

QPR fant raskt tilbake fatningen, og med 2:20 på stadionuret kom utligningen til 1-1. Kanskje greit om begge lag sørger for at forsvarsspillerne er påskrudd fra start neste gang? Nå var det uansett de tilreisende supporternes tur til å vise obskøne håndbevegelser, mens strømmen av c-, f- og w-ord fortsatte fra de lokale.

I tillegg til de generelle skjellsordene, så var det spesielt en av bortelagets spillere som fikk høre det. QPRs Ilias Chair har i en domstol i Antwerpen blitt dømt for å ha slått en lastebilsjåfør i hodet med en stein så han fikk brudd på skallen, og å ha etterlatt ham bevisstløs. Dommen er anket og ikke rettskraftig, men det hindret ikke Millwall-supporterne fra å rope «murderer» etter ham hver gang han hadde ballen og var innen hørerekkevidde.

Sportslig sett syntes jeg lenge Queens Park Rangers så et lite knepp vassere ut enn sine motstandere, men når de ikke klarte å utnytte det var det på ingen måte ufortjent da Millwall vartet opp med et flott angrep i det 25. minutt og gikk opp i 2-1. Stor jubel i mine omgivelser, og noe mindre på kortsida.


2-1 ble også pausestillinga, og etter at det hadde blitt arrangert stafett med unger som løp som gale rundt banen var det igjen klart for kamp. Etter den forrykende starten på første omgang forundret det meg nesten at folk turte å ikke være på plassene sine til omgangen ble blåst i gang, men denne gangen gikk ikke de sent ankomne glipp av noe.


Faktisk skulle det vise seg at foruten et engelskspråklig bannskapskurs for viderekomne, så var det lite å hente i denne andreomgangen. Noen minutter på overtid innså mange av bortesupporterne at dette neppe gikk veien og begynte å strømme ut av stadion, og da dommeren etter nittifire minutters spill blåste av var det tid for heftig jubel fra hjemmefansen.

Etter å ha kommet meg ut av stadion satte jeg kursen tilbake mot togstasjonen, hvor det var en voldsom organisering for å få sluppet akkurat passe med folk opp på perrongen. Jeg skulle heldigvis motsatt vei av de fleste andre, så da jeg endelig slapp opp dit togene gikk fra var det lite stress å få plass, og etter en begivenhetsløs reise var jeg tilbake på hotellet og kunne kle av meg noen lag med ull før jeg dro ut og spiste en bedre middag for å feire en vellykket englandsreise.

Lingfield - Peacehaven & Telscombe 2-2

Etter gårdagens utmattende opplevelser var planen egentlig å bruke fredag formiddag til å oppleve litt av London. Jeg valgte i stedet å tilbringe det meste av dagen horisontalt, før jeg på ettermiddagen la ut på en lengre busstur med en innlagt gåtur gjennom sentrum av Sutton (Hvor de solgte ål i gelé), før jeg til slutt etter over seksti stopp med bussen kom fram til det lille stedet Whyteleafe i Surrey, hvor jeg hadde sett på Google Maps at det var et godt utvalg i serveringssteder, så det burde være enkelt å få tak i litt mat. Etter å ha spasert opp og ned gjennom hovedgata et par ganger så kunne jeg konstatere at det slett ikke var så ille utvalg i steder å kjøpe mat, men med unntak av en indisk «fine dining»-restaurant var alt helt og holdent beregnet på take-away. En kebabsjappe viste seg heldigvis å ha et lite bord i et hjørne, så jeg bestilte en kebabtallerken her, og fikk også forhandlet meg til å få låne en gaffel fra kjøkkenet så jeg slapp å spise med fingrene. Etter å ha blitt god og mett på denne tuslet jeg så via en minibank litt inn i skogen til jeg fant banen hvor det skulle spilles kamp i Southern Combination Premier League (Som så vidt jeg har klart å skjønne er nivå 9 i den engelske fotballpyramiden) mellom Lingfield FC og Peacehaven & Telscombe FC.


I motsetning til onsdag da kampene jeg håpet å få sett ble avlyst en etter en pga det som kalles waterlogged pitch var faren for dette minimal i dag da denne banen er en kunstgressbane. Grunnen til at kampen gikk her og ikke i Lingfield tjue minutter unna var rett og slett at et større dreneringsprosjekt på banen der var voldsomt forsinket (I følge han i billettluka hadde de ikke spilt hjemme på to år), så klubben hadde en virkelig tøff periode organisatorisk. Som om ikke dette var ille nok, så sliter de også tungt på nedre tel av ligatabellen, så de tilreisende hjemmesupporterne var nok voldsomt spente på hvordan dette skulle gå.

Forresten, apropos han i billettluka. Det hadde gått noen rykter om at det var utlendinger på vei til kampen i kveld, så da han skjønte at jeg var fra Norge fikk jeg i tillegg til programheftet for kampen også utlevert en pin med klubblogoen. Stor stas!

Da innmarsjen ble foretatt skjedde dette på et vis jeg ikke kan huske å ha sett før. Garderobebygget lå i et hjørne av stadionet (som for øvrig var riktig så flott med en liten tribune på en langsida, et overbygg over ståplasser på den ene kortsida, et lite overbygg på et lite parti av langsida med innbytterbenkene, og en svær tribune med både sitte- og ståplasser på den andre kortsida), og når aktørene hadde marsjert inn stilte de opp nesten rett innenfor inngangen for hilseseremoni, før de samlet seg for en siste peptalk. Det neste som skjedde var at dommerne og kapteinene samlet seg på midtbanen for myntkast, og så ble det gjort klart for avspark.


Tabellmessig var det bortelaget som var favoritter, og fra avspark tok det bare så vidt over 3 minutter før vi fikk en scoring fra blåtrøyene. 0-1 omtrent fra start var et hardt slag for vertskapet!


De rødgule ristet raskt av seg skuffelsen over baklengsmålet, og rett før det var spilt syv minutter kom utligningen til 1-1. Etter denne starten så jeg virkelig fram til et fyrverkeri av en kamp. Dette ønsket skulle vise seg å være tidenes jinx, da resten av omgangen ble ganske hendelsesløs. Jeg benyttet anledningen til å ta meg en runde rundt stadion, og fikk på veien se enda en ting jeg ikke kan huske å ha sett før: Inne på herretoalettet var det også plassert en vaskemaskin!

Tross en liten sluttspurt før pause, det stor fortsatt 1-1 da lagene gikk i garderoben, og jeg gikk for å inspisere serveringstilbudet på Whyteleafs klubbhus. Her viste det seg at selve storsalen var utleid til en femtiårsdag, men det var likevel øl- og tesalg i et tilstøtende rom, men jeg fant ut at jeg ikke orka å stå i kø for å finne ut om de hadde noe anna, så jeg returnerte innafor stadiongjerdet like ved.

Etter pause ble ikke kvaliteten på spillet så mye høyere enn den hadde vært i første omgang, men derimot ble intensiteten en hel del høyere. Økt intensitet uten samtidig økt presisjon betyr økt fare for skader, og etter knapt ti minutter var det nettopp det som skjedde da en av bortelagets spillere måtte bæres av banen etter en smell. Spesielt hjemmelaget førte nå et såpass farlig spill at de pådro seg en del gule kort, og tenningsnivået virket å også smitte litt over på tilskuerne som begynte å komme med en del tilrop til både spillere og dommere.


Vi passerte akkurat 70 spilte minutter da gjestene fikk et hjørnespark jeg tenkte å filme, men da jeg tok opp telefonen merket jeg at jeg på mystisk vis hadde klart å få gjørme over hele skjermen. Dermed ble det ikke noen video når hjørnesparket endte i mål til 1-2, og jeg måtte på ny sette kursen mot toalettet hvor jeg håpet å få vasket vekk gjørma og tørket av telefonen med litt dopapir.


Mot slutten av kampen prøvde hjemmelaget febrilsk å få utligning, men en kombinasjon av udyktighet og noen dommeravgjørelser som gjorde at frustrasjonsnivået hos både spillere og supportere stadig nådde nye høyder virket lenge å sikre at det ikke skulle bli noe poeng til Lingfield i kveld. Da vi passerte 90 spilte minutter ventet jeg at det kom til å bli mye tilleggstid, og det skulle vise seg at jeg fikk rett.


Etter en haug av dødballer som alle tok en del tid å få gjennomført hadde vi faktisk passert 99 spilte minutter da vertskapet fikk en corner jeg tror alle ventet ville bli det siste som skjedde. På et par frispark og hjørnespark i forkant hadde de rødgulstripete sendt målvakten sin med opp i angrep, og denne gangen lyktes det! Ballen traff et hode, og smalt i nettet til 2-2, noe som ikke uventet utløste ville jubelscener!


Som ventet ble dette det siste som skjedde, dommeren blåste av like etterpå, og kampen endte med ett poeng til hvert lag, og siden ett poeng som kjent er uendelig mer enn null, så var det nok hjemmelaget som var mest fornøyde. Jeg ruslet bort til den av de to jernbanelinjene i byen som var lengst unna og hoppet på et tog som via et skifte tok meg tilbake til hotellet, hvor jeg kunne ta kveld etter endelig å ha fått litt engelsk breddefotball i boka.

fredag 31. januar 2025

Tottenham Hotspur - Elfsborg 3-0

Da europacup-oppsettet for mine svenske venner kom var det foruten onsdagskampen i Istanbul en match til som pekte seg ut. Den siste runden var bortekamp i London. Jeg skaffet meg derfor i rask rekkefølge kampbillett, flybilletter og hotellrom, så da vi var kommet til slutten av januar kunne jeg hoppe på et fly i retning den britiske hovedstaden, hvor jeg på innflyginga fikk et glimt av den påfølgende dagens åsted.


Onsdagskvelden ble brukt til en bomtur på jakt etter en breddekamp å se, mens torsdag formiddag gikk med til å være på jobb. Da dagens digitale møtevirksomhet var over kledde jeg meg i gult, fant meg et tog i riktig retning, og kom etterhvert fram til King's Cross hvor det formelig krydde av andre gulkledde. De to første pubene jeg fant var smekkfulle, men da jeg støtte på Glenn med familie prøvde vi et tredje av de anbefalte stedene, og her var det foreløpig ingen som hadde tatt plass, så vi kunne fint handle litt drikke. Etter en stund fant jeg ut at jeg måtte på jakt etter noe mat, så jeg forlot puben og fant etter å ha tatt en liten runde i nabolaget en kinesisk sjappe hvor jeg ble god og mett før jeg igjen returnerte til puben, som nå plutselig hadde blitt smekkfull, samtidig som det var enda fullere enn før på de to første stedene. 

Etterhvert begynte vi så smått å trekke nordover, og på stoppet Seven Sisters forlot vi undergrunnsbanen og ventet på det avtalte avgangstidspunktet for en felles marsj mot stadion. Da klokka nærmet seg halv seks var det blitt riktig så folksomt, og jeg tror nok godt over halvparten av de 3000 som hadde plass på bortefeltet deltok i denne corteoen som det var tydelig at var et eksotisk innslag for lokalbefolkningen, som ivrig hang ut av vinduer for å filme de gale svenskene.
Da vi kom fram til det hypermoderne stadionet ble vi effektivt geleidet mot inngangen til bortefeltet, hvor de som hadde kunnet bytte billettvoucherne sine mot papirbilletter hjemme i Borås slapp svært så effektivt inn. For oss som ikke hadde hatt denne muligheten ventet derimot en fæl, uorganisert kø, men til slutt hadde også jeg fått utlevert en billett og kunne blippe meg inn før jeg måtte gjennom en sikkerhetssjekk og tilslutt slapp inn under tribunene.

I vrimlearealet her hvor det var servering var det et salig kaos, så jeg sørget for å komme meg ut på tribuna så raskt som mulig. Det var i utgangspunktet sagt at hele feltet var ståfelt med fri plassering, men ettersom det sto en plass på billetten gjorde jeg som en god nordmann og gikk dit. Rad ti, like innafor sekstenmeterstreken på kortsida var faktisk en plass jeg ikke ser bort fra at jeg hadde kommet til å velge hvis jeg skulle velge plass selv, så dette virket helt strålende!



Etter et lyd- og lysshow av den typen man ser brer om seg på moderne stadioner var det klart for avspark, og det ble raskt klart at den fæle formperioden Tottenham er inne i i den hjemlige serien, den hadde de ikke tenkt å ta med seg ut i Europa! Det aller aller meste skjedde foran nordmålet, men innbitte gulkedde forsvarsspillere og ikke minst en Isak Pettersson i fantastisk form mellom stengene gjorde at britene ikke fikk noe å juble for. Lydbildet på stadion ble derfor veldig preget av sanger om «di gule» (Samt en liten runde med «Sämre klack än Häcken» for å håne hjemmefansen litt).


Mye på grunn av målvaktens svært gode prestasjon endte første omgang 0-0, og vi var nok flere som øynet et lite håp om å få noe med oss ut av kampen nå. Jeg kjente ingen steder at jeg gadd å prøve serveringstilbudet, men jeg så flere som hadde skaffet seg mat og/eller drikke. Da andre omgang startet fikk vi innledningsvis det jeg syntes var Elfsborgs beste periode i kampen, og det toppet seg med en enorm sjanse etter drøyt ti minutter, men dessverre for oss gikk ballen over mål.


«Spurs» overtok litt etter dette igjen styringen av kampen, og i det 70. minutt raknet det dessverre bak hos Eleganterna og 1-0 satt i nettet. Etter et lite minutts skuffelse fortsatte likevel trøkket fra tribuna, og i mangel av trommer (Siden England hater supporterkultur hadde Guliganerna verken fått lov å ha med trommer, megafon eller flagg på over 1x1 meter inn på stadion) hadde de to trommisene som sto midt i svingen funnet et metallrekkverk å dundre løs på. Litt hjelp ga det, men det var likevel sånn at de ropene og sangene som fungerte absolutt best var de der vi som sto på kortsida vekslet med de som sto i enden av langsida.


Med ti minutter igjen av kampen så jeg en jevn strøm av tilskuere fra langsidene og motsatt kortside som forsvant mot utgangene, noe de av dem som holder med de hvitkledde kan angre på og kanskje ikke gjenta ved en senere anledning. Etter ca 82 minutter av kampen overmannet nemlig Tottenham igjen Elfsborgs forsvar, så det sto 2-0.


De som dessverre ikke hadde gått hjem var den mengden av shitkids som sto rett på andre siden av skillesonen mellom bortefeltet og resten av stadion like ved der jeg sto. Disse våknet virkelig nå, og en strøm av skjellsord, «wanker»-håndbevegelser og to fingre-gester haglet i vår retning. De fleste av svenskene bare flirte av dem, men én fyr lot seg virkelig provosere, og sto og ropte tilbake til stor underholdning for alle.

Det ble lagt til fire minutter overtid, og Elfsborg prøvde febrilsk å iallfall gi oss som hadde reist vestover ett mål å juble for, men det ville seg ikke. I det klokka mi var i ferd med å bikke over til 94 spilte minutter satt 3-0 i nettet, og dommeren blåste av kampen straks avspark var tatt igjen.

Som om ikke dette tapet var ille nok, så hadde alle andre kamper som kunne hjulpet Elfsborg til videre spill i Europa League bikket feil vei. Twente hadde scoret et sent vinnermål mot Besiktas, og en utligning for Midtjylland mot Fenerbahce hjalp heller ikke. Tross skuffelsen, her var det bare å vise spillerne at vi var stolte av dem, og de takket oss inderlig for innsatsen fra tribuna.


Etter å ha forlatt stadion fant jeg med-groundhopper Oddvar som også var i byen, og sammen ruslet vi tilbake mot Seven Sisters. Den jeg derimot ikke klarte å finne i mylderet var den sagnomsuste Tromsø Calypso som hadde sendt meg noen bilder fra motsatt kortside underveis, så det å møte ham i London får vente til en annen gang.

Etter å ha kommet oss på en t-bane sørover fra Seven Sisters hoppet Oddvar av på King's Cross, mens jeg fortsatte ned til Vauxhall hvor jeg fant et tog som tok meg tilbake til Raynes Park hvor jeg holder hus på denne turen. Vel framme fant jeg en senkveldåpen storkiosk som hadde omtrent alle brustyper i verden unntatt vaniljecola, før jeg tuslet på rommet og la meg, mer utslitt enn jeg kunne huske å ha vært på årevis.

Turen hadde tross tap og skuffelse over Europa-exit definitivt vært verdt det, og nå ventet jo fortsatt noen forhåpentligvis fine dager i London med en ny sjanse for litt breddefotball, og en kamp i Championship!

(Bilder og videoer fra langsida er tatt av Oddvar Røste)


tirsdag 28. januar 2025

OSI 1 - OSI 4 (3-3)

I dommerbestillingsskjemaet til Oslo Fotballdommerlaug hadde jeg oppdaga at det den siste tirsdagen i januar skulle spilles internkamp mellom to av lagene til Oslo Studentidrettslag. Etter å ha sjekket med dommeren at det faktisk ble kamp satte jeg derfor etter en liten middagslur kursen mot Sognsvann, og inntok sidelinja ved banen bak Norges idrettshøgskole hvor det altså var duket for treningskamp mellom OSI 1 og OSI 4.


Da jeg kom var en trening for noe jentekretslag i ferd med å avsluttes, men da disse og deres pårørende var forsvunnet ble det raskt klart at tilskuertallet på kveldens kamp var 1. Det jeg og de få innbytterne lagene hadde med seg fikk se var at OSIs fjerdelag kom klart best ut fra start, og da de like før kvarteret var spilt gikk opp i 0-1 var det absolutt fortjent.

De rødkledte fortsatte å se sterkest ut, men tross at OSIs førstelag hadde en utespiller i mål måtte vi vente helt til det 33 minutt før vi igjen fikk et mål, og denne gangen var det et frispark fra ca tjue meter som måtte til. 0-2 ble det nå, og det kunne se ut som vi var på vei mot en litt uventet seier til laget som forbereder seg på niendedivisjon over laget som skal spille femtedivisjon i år.


De siste minuttene før pause kom så endelig det på papiret sterkeste laget litt mer med på notene, og helt på tampen av omgangen fikk de også kjempet ballen inn i mål etter en corner.


Scoringen ble uten protester annullert for en offside, og dermed sto det fortsatt 0-2 da kveldens dommer sendte lagene til innbytterbenkene for en kort pauseprat.

Etter pause virket det som om OSI 1 hadde skjerpet seg voldsomt, og det var absolutt fortjent da de ganske nøyaktig sju minutter etter at spillet var gjenopptatt satte inn reduseringen til 1-2 på et straffespark som medførte at jeg måtte småjogge fra en ende av banen til motsatt side for å få filmet det.


Under halvanna minutt etter straffemålet kom så et helt nydelig innlegg som fant en av de hvitkleddes panner og derfra seilte perfekt i mål til 2-2! Skulle vi få en snuoperasjon?

Joda, med et kvarter igjen å spille vartet «hjemmelaget» opp med et hjørnespark som endte med at OSI 4-forsvaret overmannet sin egen målvakt, og ballen gikk i nettet til 3-2!


Helt på tampen av kampen fikk de røde så en ny mulighet til å score på frispark, men nå var det utespilleren i OSI-målet sin tur å skinne.


«Gjestene» hadde nå uansett bitt seg fast i nordenden av banen, og klarte i det 89. minutt å krige inn utligningen til 3-3. Etter et par minutters overtid ble dette også sluttresultatet i en kamp hvor 0-2 absolutt var et fortjent resultat i første omgang, og 3-1 var et like fortjent resultat etter hvilen.


søndag 19. januar 2025

LSK Damer 2 - Gamle Oslo Damer (1-1)

På vei hjem fra Telemark i går hadde Sören ymtet frampå om en mulighet til å få en ny bane på søndag, så etter en rolig formiddag hjemme fant jeg ut at jeg skulle benytte meg av tilbudet om å bli med. Christian og Jon Are dukket også opp, og sammen satte vi kursen nordover til Gran på Hadeland, hvor opprykkskvalikkampen til 3. divisjon mellom andre-damelaget til LSK og damene til Gamle Oslo.



Utgangspunktet for kampen var ganske enkelt. Vinneren ville slå følge med andrelaget til samarbeidsandrelaget til Sarpsborg 08 og Sarpsborg FK opp til 3. divisjon, og i tillegg hadde Lillestrøm-damene (dette er altså andrelaget til dameavdelinga i Lillestrøm SK; og må ikke forveksles med andrelaget til LSK Kvinner, som spiller i samme divisjon som førstelaget til LSK-damene. Forvirrende? Ikke i det hele tatt!) fordelen av bedre målforskjell så de ville ta opprykket dersom kampen i dag endte uavgjort.,

På veien til Hadeland hadde vi merka at tåka ble tykkere og tykkere, og vel framme var det en ganske disig kunstgressbane vi fikk se. Det var heldigvis måket litt publikumsplass, for der løpebanene rundt banen var var det meterhøye skavler, som det fristet lite å skulle tråkke seg ut i. Etter noen minutters venting dukket spillerne opp, og det var klart for avspark.


De gulkledde kom godt i gang, og alt før det var spilt fire minutter vartet de opp med en scoring. Med 1-0 her så veien til opprykk for Gamle Oslo (Som altså er klubben som i alle ikke-offisielle sammenhenger omtaler seg som FC Oslo) veldig lang ut.


Etter den gode starten for «hjemmelaget» (Jeg aner sant å si ikke hvorfor kampen var lagt hit opp) kom etterhvert Gamle Oslo mer med, men til glede for flesteparten av de noenogtretti frammøtte ble det ikke noe mål av det. Like før halvtimen var spilt fikk hvittrøyene riktignok et stolpetreff, hvor returen gikk rett i armene til keeper så de gule slapp unna med skrekken. Rosseli Olsen (Søstra til hockeyspilleren?) kom ved en anledning alene med keeper men avsluttet utafor, og like før pause fikk osloenserne et frispark fra langt hold hvor neste touch ble en lobb som traff i tverrliggeren, så helt sjanseløst var det på ingen måte. Det sto likevel fortsatt 1-0 da lagene gikk i garderoben for å varme seg litt.

Varme seg gjorde også jeg og mine medsammensvorne ved å trekke inn i kaféen, hvor det ble solgt varm drikke og ikke minst varme vafler! Deilig og styrkende, så det var etter et lite kvarter med fornyet mot vi igjen tuslet ut til publikumsområdet for å se hvordan andre halvdel av kampen ville forløpe.

Lenge var det mest nevneverdige som skjedde etter hvilen at ei av LSK-jentene fikk en smell som gjorde at hun begynte å blø neseblod. Hun klarte likevel å spille videre ei stund, men hadde nå en så stor papirlapp i nesa at jeg er overbevist om at det påvirket topphastigheta hennes!

Gamle Oslo presset mer og mer på, og med like under ti minutter igjen av kampen blåste dommeren og pekte på straffemerket. Straffeskytteren vant duellen mot LSKs målvakt, og med 1-1 var det ny spenning i kampen. Ville Oslo-jentene kunne snu det?


Spiler alert: Det kunne de ikke. LSKs mannskap kunne da dommeren etter et par minutter blåste av kampen juble for 1-1, og dermed å ha sikret opprykket til kommende sesongs tredjedivisjon sammen med sine supportere, mens vi fire musketerer hoppet inn i Sörens Audi og kom oss på veien tilbake mot hovedstaden igjen.



Stovner - Oppsal 2 (6-1)

Etter å ha kommet hjem fra utflukten til Telemark dro jeg etterhvert ut igjen, da ryktebørsen kunne fortelle at det skulle være en kveldskamp i Vallhall også denne lørdagen. Etter en kort kjøretur kunne jeg litt skuffet konstatere da jeg kom fram at uten at noen utenom de involverte klubbene visste om det var treningskampen mellom Stovner og Oppsal 2 blitt flytta fram en time, så lagene gikk nå akkurat til pause.


Jeg fikk varslet Christian som også var på vei, og kunne også dele nyheten med Ray som akkurat kom inn døra i tide til avspark. Jeg hadde i pausen latt meg fortelle at stillinga mellom et Stovner-lag som for anledningen hadde gitt mange av sine faste spillere en frilørdag, og dermed åpna muligheten for mange nye, og et ungt Oppsal-lag var 2-0.


Etter hvilen tydet lite på at sluttresultatet ville bli noe annet enn «hjemmeseier» til laget som hadde leid seg inn i hallen denne kvelden, og i det 54. minutt fikk de hvitgrønne uttelling for overtaket de hadde ute på kunstgresset i den noe dunkelt belyste hallen. 3-0 kom etter at en spiller distanserte Oppsal-forsvaret og plasserte ballen forbi keeper.

Bare tre-fire minutter senere havnet ballen på ny i nettet, denne gang fra litt distanse etter at man så at målvakten sto litt langt ute Med 4-0 etter to kjappe scoringer må jeg si at jeg syntes kanskje de blås forsvar virket litt shaky.

Treningskamper i «preseason» er tross at de først og fremst handler om å forberede sesongen som kommer  også en fin mulighet for publikum til å bli kjent med lagenes spillere, og da min navnebror Marius André Bjerkeli vartet opp med dette frisparket som ga 4-1 27 minutter ut i omgangen var det nok mange Oppsal-publikummere som noterte seg navnet hans. Kompisgjengen hans som satt like ved meg på tribuna var iallfall veldig fornøyde!


Noen opphenting betød likevel ikke dette. Stovner responderte med en gang på samme vis, og satte også de et frispark i mål til 5-1 i det 79. minutt.


Med tre minutter igjen av kampen valgte så groruddølene å skifte keeper, uten at det påvirket kampen på noen som helst måte (Jeg er faktisk usikker på om reservekeeperen som kom inn overhode hadde noen involveringer). Det som derimot påvirket kampen var at Stovner igjen lyktes med å score, og dermed sto det 6-1 i det vi gikk inn i de to siste minuttene ordinær tid.

Kveldens dommer ville tydeligvis hjem til lørdagspizzaen, for det ble ikke lagt til noe særlig med tid før han blåste av, og glade Stovner-spillere kunne gå i garderoben med en solid opptur etter forrige helgs litt sure uavgjort.

Noen svært få flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.