En times tid etter avreise fra formiddagskampen i Dalarna var jeg på plass i Sandviken, og parkerte utenfor Göransson Arena, den store bandyhallen som er selve navet i stadionområdet. Etter å ha skrevet ferdig bloggpost fra kampen jeg hadde sett gikk jeg meg en runde i nabolaget, og kikket litt på det gamle VM-stadionet fra 1958 som nå er redusert til å være bandyarena, før jeg stilte meg ved inngangen og venta til klokka ble fire så jeg slapp inn for å se Superettan-matchen mellom Sandviken og Norrköping.
Hele grunnen til at jeg hadde orka å reise helt inn hit denne helga var at Jernvallen, som stadion her heter, var det siste stadionet på svensk nivå to som jeg fortsatt ikke hadde sett kamp på. Det var dermed litt av en milepæl som inntraff da jeg sjekket inn i Futbology, under en uke unna at det var ni år etter at jeg første gang så kamp i den svenske toppfotballen.
Etter å ha vært innom kiosken og skaffet meg en is og en Trocadero tok jeg anlegget i nærmere øyensyn, og bestemte meg for å stille meg på kortsida. På langsida foran bandyhallen var det ei sittetribune hvor enden var forbeholdt de stående syngende, og motsatt av denne var det også en mindre ståtribune uten tak. Bortesupporterne var plassert motsatt diagonalt fra hjemmefansen, og fra min posisjon var det stort sett de sistnevnte man hørte noe til, selv om det så ut som om også de tilreisende drev med ymse.
Etter innmarsj var det en markering av noe slag som kanskje de på sittetribunen hørte hva var. På resten av anlegget var speaker helt umulig å høre, og når heller ikke storskjermen sa noe om hvorfor spillerne stilte seg ærbødig opp rundt midtsirkelen er det ikke godt å vite hva som skjedde.
Mens hjemmefansen hadde røyklagt litt tidlig under innmarsjen, så kom bortesupporterne med et banner, haugevis av konfetti, og også litt blå og hvit røyk omtrent da kampen starta. Noe av konfettien landa på banen, men innledningsvis gjorde ingen noe med dette.
Ute på kunstgressmatta var det i begynnelsen av kampen ganske jevnt, men jeg satt med en følelse av at serielederne fra «Peking» (Som altså er et kallenavn på Norrköping, og ikke som Runar Søgaard trodde, Kinas hovedstad) hadde et litt høyere nivå inne enn vertskapet, som for øvrig også henger godt med i kampen om opprykkskvalifisering etter sesongen. Det tok likevel over tjue minutter før vi fikk noen virkelig action, og til glede for flesteparten av de frammøtte (Som tross at stadion så ganske fullt ut nok bare var en brøkdel av de over 20 000 som var til stede da de samme to lagene møttes på VM-stadionet like ved i 1957) hadde de rødhvite fått straffe. Denne ble satt i mål, og etter halvspilt førsteomgang sto det 1-0.
Når det først var stopp i spillet etter straffen benyttet man anledninga til å spa vekk litt konfetti foran bortefeltet før kampen fortsatte, og deretter fortsatte kampen mye i samme spor som før. De blåhvite kom stadig til skumle angrep, men sluttproduktet ble stort sett for dårlig, og jeg syntes da vi nærmet oss pause at det så ut til å bre seg litt frustrasjon i laget. Den mest effektive kuren mot dette er en scoring, og halvanna minutt på overtid kom den, og dermed sto det 1-1 da lagene gikk i garderobene.
Jeg benyttet pausen til å kjøpe meg et nytt rødhvitt skjerf (Uten logo, så jeg også kan bruke det i TIL-sammenheng), og han i merch-utsalget virka litt misunnelig da jeg kunne røpe at skjerfet skulle få bli med til Brighton på europacup-kvalifisering om et par uker.
Da andre omgang starta var jeg tilbake samme sted som jeg hadde stått i første halvlek, og kunne herfra observere at en ganske betydelig andel av de syngende hjemmesupporterne fortsatt var på do eller på puben eller noe annet lurt sted da IFK Norrköping scoret 1-2 med 47:35 på stadionuret.
Ca halvveis ut i omgangen beveget jeg meg så mot motsatt ende av stadion, der hvor utgangen var, for å komme meg raskt avgårde når kampen var over. Herfra fikk jeg se gjestene ta helt over, samtidig som fler og fler av de rødkledde tilskuerne begynte å bevege seg hjemover. Da 1-3 kom i det 66. spilleminutt bare for å bli fulgt av 1-4 5-6 minutter senere tiltok folkevandringen kraftig, mens det stadig ble sunget fra bortesupporterne.
De som gikk tidlig hjem gikk ikke glipp av stort. Helt på tampen klarte Sandviken å få noen halvsjanser, men da dommeren blåste av kunne bortefansen juble for å ha vunnet 1-4, og mens jeg hasta mot bilen for å ta fatt på 6 timers kjøretur hjemover hørte jeg gledesscenene utspille seg i fullt monn bak meg.
Etter en god natts søvn i Skinnskatteberg fortsatte ferden nordover og inn i Dalarna. Her foretok jeg først et kjapt besøk på en utrolig spennende destinasjon, før jeg fant fram til og parkerte ved banen hvor det skulle være kamp i division 6 mellom Stora Skedvi og Dalsom.
Tross at det var et tynt skydekke over oss, og en ganske trykkende hete, så kom det rett før avspark noen regndråper, men det var ikke disse som forsinket kampstart. Det skjedde derimot fordi en av hjemmelagets spillere måtte løpe rundt banen og få montert opp hjørneflagg, samt at gjestenes målvakt ankom ca ett minutt etter at kampen skulle ha startet. Etter litt kluss i vekslinga fikk han overta trøya fra han som hadde stilt seg mellom stengene som en nødløsning, og så kunne oppgjøret endelig starte.
Det var vertskapet, som altså holder til ved bredden av Dalälven, omtrent midt mellom Borlänge og Avesta, som kom best i gang, og alt etter fire og et halvt minutt kunne de juble for å ha tatt ledelsen 1-0 etter at en corner aldri ble klarert.
Vondt ble til verre for bortelaget, som hadde en klar utenlandskættet profil (Jeg tipper Dalsom er en slags sammentrekning av Dalarna og Somalia), da vi halvveis ut i omgangen fikk se grønntrøyene øke til 2-0. På toppen av det hele pådro gjestenes trener seg gult kort for noe munnbruk.
I den sterke varmen var vi 20-30 personer som fulgte med på kampen, og i det vi passerte en halvtime av kampen fikk vi se Dalsom få en mulighet til å pynte på resultatet da det ble dømt straffespark. Stora Skedvi-målvakten reddet både selve straffen og skuddet som kom på returen, men det tredje skuddet gikk i mål til 2-1, og det var flere som påpekte at han godt kunne fått litt mer hjelp fra lagkameratene der!
Fem minutter senere vartet bortelaget opp med et flott angrep som etter et stolpetreff ble avsluttet med et knallhardt skudd som ga 2-2. Tenk at den tidlige ledelsen til hjemmelaget hadde forsvunnet helt!
Flere mål fikk vi ikke i første omgang, og de fleste var nok glade for å kunne gå i garderoben litt for å få kjølt seg ned. Da aktørene kom ut igjen ble det litt dramatikk da det akkurat i det andre omgang skulle startes ble for varmt for dommeren, og han måtte sette seg ned og få litt vann både inn- og utvortes. Heldigvis kom han seg i drift igjen, og vi var klare for nye 45 minutter med fotball.
I det 55. spilleminutt fikk så Dalsom igjen straffe, og denne gangen ble det ingen redning. 2-3, og kampen var snudd.
Etter en corner ti minutter senere kom også 2-4 på litt komisk vis, selv om hjemmelaget ropte etter offside. Etter å ha sett videoen min av målet skjønner jeg ikke helt hvordan dette skulle ha vært offside, så dommerne hadde nok rett her.
Dalsom hadde nå overtatt helt ute på gressmatta ved elvebredden, men de misbrukte smange store sjanser, så jeg skjønte virkelig ikke hvordan ikke ledelsen var større. Varmen medvirket nok til at enkelte var blitt litt hete i hodet, og det var litt komisk å se at etter at de blåhvite hadde gått opp i 2-5 med et drøyt kvarter igjen av kampen hadde de sin fulle hyre med å roe ned en lagkamerat som alt hadde fått gult kort så han ikke skulle pådra seg ett til.
I sluttminuttene fikk Dalsom satt inn både 2-6 og 2-7, så da klokken passerte nitti spilte minutter blåste dommeren raskt av så lidelsene for hjemmelaget var raskt over. Det må også tilføyes at hjemmelaget hadde hatt en del gode muligheter mot slutten, men alt hadde blitt stoppet av gjestenes gode målvakt.
Jeg trakk raskt tilbake til bilen og fyrte opp AC-en i bilen, og fortsatte mot kamp nummer to for dagen, som skulle gi meg komplett Superettan!
Denne helga hadde jeg landet på at jeg endelig skulle få fullført Superettan med et besøk i Sandviken, og hadde lagt opp en todagerstur med en kamp i Värmland på vei østover fredag. Pga betongsaging i blokka hjemme dro jeg litt tidligere enn planlagt, og fant dermed ut at jeg kunne forskyve kampen jeg skulle se litt lenger øst, så en god stund før avspark parkerte jeg i skyggen mellom noen trær utenfor idrettsplassen der det skulle være kamp i division 4 mellom Garphyttans IF og Örebro Syrianska Ungdom.
Hjemmelaget kommer som navnet sier fra en liten bruksort litt utenfor Örebro. Fra Örebro og nordover strekker området Bergslagen seg, og dette er et område hvor det har vært drevet bergverksdrift i mange hundre (om ikke tusen) år. Overalt finner man småsteder som heter ett eller annet -hyttan, og dette er altså rett og slett et gammelt navn på en smelteovn for malm. I Garphyttan drives det fortsatt stålindustri, nå med japanske eiere, og dermed bor det også nok folk her til å holde et idrettslag med en helt nydelig idrettsplass i drift. Dagens motstandere var på sin side ungdomslaget til det første av de mange Syrianska-idrettslagene i Sverige, stiftet noen måneder før sin mer kjente navnebror i Södertälje.
Jeg tok innledningsvis plass på den lekre lille tribuna som lå ved banen, men innså raskt at med lavere og lavere motsol var ikke dette noe blivende sted. Hjemmelaget hadde startet kampen bra, så jeg gikk bak Syrianska-målvakten for å fotografere litt, og fikk derfra bevitne at bortelaget gikk opp i 0-1 i motsatt ende av banen etter seks minutters spill.
Ti minutter etter dette kom så en stygg glipp i vertskapets forsvar, og de ble nådeløst straffet for dette da ballen endte med å gå stolpe inn i et tomt mål til 0-2.
Nå våknet endelig de rød- og blåkledde, og da de etter 18 minutter av kampen fikk et hjørnespark ble det gjort kort prosess da ballen endte hos en spiller som sto litt ute i feltet. Shmack bang boom, og ballen lå i nettet til 1-2.
Rett etter at omgangen var halvspilt kom det så en ny kanonkule fra en GIF-spiller, og dermed sto det 2-2. En svært sterk opphenting som flesteparten av de nærmere 90 fremmøtte nok satte stor pris på.
Det hadde ikke virket så veldig varmt i været da jeg kom, men det var tydeligvis varmere enn jeg trodde, for jeg merka at hatten jeg hadde på hodet ble tyngre og tyngre. Også for spillerne virket det som om varmen spilte inn, for utover i omgangen ble det mindre og mindre virilt ute på gressmatta. Det sto dermed fortsatt 2-2 da lagene gikk i garderoben for å kjøle seg ned, samtidig som solnedgang bragte håp om litt kjøligere tider. Jeg gikk opp mot kiosken, og fikk betalt for en boks Trocadero (Ikke sterkøl) samtidig som jeg fikk forklart han jeg handlet hos og en kompis av ham litt om groundhopping.
Etter hvilen måtte myggsprayen fram, og mens jeg var innhyllet i en sky av kjemikalier fikk jeg se vertskapet virkelig ta tak i kampen, og i det min stoppeklokke passert 57 spilte minutter kom 3-2. Snuoperasjonen var fullbyrdet! Garphyttan fortsatte å dominere kampen voldsomt, men de misbrukte nå så mange enorme sjanser at jeg var nesten sikker på at Syrianska skulle få en litt ufortjent utligning. Spoiler alert: Det gjorde de ikke, derimot fikk hjemmelaget en vanskelig avgjørelse fra dommertrioen med seg, da AD1 mente denne ballen hadde vært inne og det ble 4-2 i det 74. spilleminutt. Selv var jeg der og da veldig i tvil om ballen hadde kryssa streken, men etter å ha granska originalfila av videoen min tror jeg faktisk avgjørelsen var riktig.
Jeg tror kanskje dommeren også var litt i tvil om ballen faktisk var inne, og at dette medvirket til at at rødtrøyene ikke fikk straffespark noen minutter senere, i en situasjon som virket helt klink at skulle bli straffe. Drøye fem minutter før full tid fikk vi likevel 5-2 og spikeren i kista da nok et hjørnespark endte i mål, denne gangen etter en heading!
De for anledningen sortkledde fra Örebro prøvde desperat å komme tilbake i sluttminuttene, men da dommeren et par minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 5-2. Hjemmelaget kunne juble for tre poeng, mens jeg hastet mot bilen for å sette kursen nordøstover mot nattens overnattingssted.
Etter å ha tatt en rolig tirsdagskveld så jeg tirsdag fram til en relativt kortreist fotballtur. Etter et bedre måltid hjemme satte jeg kursen sørover, og en drøy time etter avgang kunne jeg parkere ved banen hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Veum og Råde 3.
Merkurbanen er et anlegg jeg hadde besøkt alt i 2017, men da var det kamp på den andre banen her, og ettersom banene nå var blitt splittet i Futbology-appen var tiden inne for et nytt besøk. Mens dagslyset raskt minket inn mot avspark (Det var solformørkelse denne kvelden) var vi rundt 40 stk som samlet oss for å se kampen.
Etter avspark ble lysforholdene bedre og bedre, noe som var veldig uvant å oppleve. Vanligvis når jeg ser kveldskamper på sensommeren er det det motsatte som er tilfelle, men gjennom første omgang ble lyset stadig bedre. Første del av kampen var ganske jevnspilt, selv om jeg syntes jeg ante litt hva som gjorde at mens gjestene hadde tatt 13 poeng så langt i sesongen, sto vertskapet med skarve fire poeng på konto.
I det 25. spilleminutt fikk så Råde 3 et hjørnespark. Ballen fant et hode, og ble stanget inn til 0-1!
Etter dette overtok rødtrøyene mer og mer, men de skapte fortsatt ganske lite. Veum kom derimot til noen sjanser, men presisjonen ble for dårlig, og det sto dermed fortsatt 0-1 da det ble pause. Etter et ganske kort avbrekk kom kampen i gang igjen, og vi sto foran 45 minutter med fotball hvor bortelaget ikke ville (iallfall ikke så veldig), og hjemmelaget ikke fikk det til.
Mot slutten av kampen ble Veum mer og mer desperate, og det ble faktisk et ganske bra trøkk i jakten på utligning. Samtidig kunne man merke at noen av de mørkeblå ble mer og mer frustrerte, noe de lot skinne gjennom i form av kjefting på både dommer, motspillere og medspillere. Å kjefte noen gode er et konsept som sjelden fører til allverdens suksess, så også her.
Det eneste nevneverdige som ellers skjedde i andre omgang var at en Råde-spiller måtte ut med skade, og etter en telefonsamtale med det jeg mistenker var legevakta ble han fraktet avgårde i en liten bil hvor han skulle prøve å sitte med den skadde foten høyt!
Tross den nevnte sluttspurten fra Veum, da dommeren fire-fem minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 0-1, og folket fra Råde kunne juble for nye tre poeng, mens hjemmelagets menn hadde lite å feire. Selv satte jeg kursen nordover, og rotet meg inn i noen fæle omkjøringer før jeg endelig kunne ta kveld.
Etter litt vurderinger søndag morgen fant jeg ut at det måtte bli en liten utflukt i dag også. Bilen ble styrt sørover, og etter et par-tre timer hadde jeg parkert ved åstedet for division 4-matchen mellom Grohed og Ed.
Grohedsvallen hadde jeg jo besøkt så sent som i mars i år, men da var det altså på kunstgressbanen det var kamp, mens nå var det altså gressmatta som skulle inspiseres. Banen så helt strålende ut, og etter å ha fått avklart med dommerne hvilken vei de ville vende seg når de hilste på lagkapteinene tok jeg plass på en av de små benkene midt på langsida for å se innledninga på kampen derfra.
Sportslig sett var det hjemmelaget som hadde mest å spille for nå i starten på høstsesongen. Ed var på øvre del av tabellen, men uten noen realistisk mulighet til å ta igjen de lagene som var med i opprykksstriden, mens Grohed lå i en meget utsatt tabellposisjon, med fare for å rykke ned når sesongen er over. Tre poeng i dag ville dermed være svært viktig. Jeg merket kjapt at til å hjelpe seg hadde rødtrøyene et hemmelig våpen, en liten klack med unge supportere som etter beste evne prøvde å lage litt liv og røre.
Tross supporter-støtten, innledningsvis var det gjestene som så skumlest ut, men de virkelig store sjansene lot vente på seg. Vi ca hundre frammøtte fikk likevel i godværet se et stolpetreff, og litt dramatikk da to spillere smalt sammen i feltet. Heldigvis kom begge seg på bena igjen, og kunne fortsette å slite med å tilpasse seg den sterke vinden som feide over banen i lengderetningen. Denne var nok en svært viktig faktor i at vi ikke fikk noen må i første omgang, og det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene tok pause.
Jeg benyttet pausen til å skaffe meg en hamburger og litt hjemmebakst, og hadde bare såvidt rukket å begynne å spise burgeren da kampen kom i gang. Dette gjorde at filminga mi av et hjørnespark etter knappe tre minutter ble litt amputert, men heldigvis god nok til at jeg fikk med meg skuddet som ga 1-0 med 48:00 på stadionuret!
Neste nettkjenning var det Ed som sto for, etter et forsåvidt ganske fint angrep. Det som derimot ikke var fint for gjestene var at siste trekk gikk til en tydelig offsideplassert spiller, og det ble dermed ikke notert noe tellende mål. Dette ga likevel gjestene ny energi, og de hadde da vi passerte timen av kampen en svært god periode. Dessverre for dem teller ikke gode perioder når man ser på sluttstillinga, men derimot teller mål, og det var nettopp nok et mål og 2-0 vi fikk fra hjemmelaget i det 63. spilleminutt.
Et lite kvarter før full tid fikk vi et lite stopp i spillet da en skadet Grohed-spiller måtte teipes litt sammen før han kunne forlate banen, så da vi passerte 90 spilte minutter var det klart at det kom til å bli litt tilleggstid. Det var litt nervøs stemning blant hjemmefansen som fryktet et comeback, men denne forsvant raskt da totalt kaos bak hos bortelaget førte til 3-0 et drøyt halvminutt på overtid.
Nesten umiddelbart etter at spillet var satt i gang igjen fikk Ed satt inn et trøstemål, men flere scoringer ble det ikke denne søndagen, og dermed sto det 3-1 da dommeren blåste av. Stor glede hos hjemmelagets spillere og fans, så det var tydelig at dette betød mye.
Jeg forlot raskt banen og satte kursen nordover igjen, med kurs mot Universitetets Aula hvor trombonesesongen offisielt skulle starte.
Etter drøye halvanna times kjøretur fra formiddagskampen parkerte vi i god tid før neste kamp i skyggen av fjernvarmeverket Sannaverket. Siden vi var tidlig ute benyttet vi anledningen til en liten visitt i Kristinehamn Arena (hvor jeg så kamp i 2022) for å benytte fasilitetene der, før vi betalte oss inn (Masse kudos for å ta kort) på stadionet hvor det skulle være kamp i den høyeste kretsserien, division 4, mellom IFK Kristinehamn og Kronoparken United.
Sannavallen, som stadionet heter, var et flott anlegg med en lekker tretribune, og i tillegg til fotballbane også fulle friidrettsfasiliteter. Vi tok innledningsvis plass på tribuna, og fikk sammen med litt over hundre andre se relativt lite skje foran mål i begge ender av banen. Jeg var blitt litt sulten, og siden planen var å skaffe noe skikkelig mat etter kamp, fant jeg så snart grillen var blitt varm ut at jeg skulle skaffe meg en liten hamburger.
I det 40. spilleminutt fikk vi så endelig et mål, og det var hjemmefansen som kunne juble for ledelse 1-0, mens gjestene fra Karlstad fortvilte. De sistnevnte hadde nemlig sett ganske bra ut, men uten å klare å få uttelling for innsatsen.
1-0 holdt seg til pause, og etter en til fjerdedivisjon å være overraskende kort hvil var vi igjen i gang. Fra avspark gikk bortelaget rett i angrep, og på imponerende vis soset Kristinehamn-keeperen det til, og han må nok ta en betydelig del av skylden for at det ble 1-1 med 46:30 på klokka.
Kronoparken United fortsatte å produsere sjanser, men det ville seg ikke. De blåhvite sto solid imot, og jeg begynte egentlig å lure på om kampen skulle ende uavgjort, men så fikk vi kampens klart største drama! I et angrep skjedde et eller annet som gjorde at gjestenes målvakt ble liggende nede. Angrepet fortsatte likevel, og det endte med at ballen trillet i mål til 1-2 seks og et halvt minutt før full tid.
Bortelagets spillere var rasende, og selv om dommer tydelig signaliserte at han skulle ta en prat med sin assistent kjeftet en av dem så mye at han endte opp med et rødt kort. Dommeren endte etter å konferert med mannen med flagget med å avgjøre at scoringen skulle bli stående, noe som ikke akkurat roet gemyttene ute på gressmatta. Når da det også ble klart at han som lå nede måtte ut med skade (og noen reservekeeper hadde de selvsagt ikke) kokte det også over for Kronoparken-treneren så også han måtte foreta en tidlig exit fra banen.
Da avspark endelig ble tatt igjen var det over åtte minutter siden ballen hadde vært i spill, så det var klart at det kom til å bli en betydelig overtid. Med en mann mindre og en utespiller i mål så det blytungt ut for bortelaget å komme tilbake. De leverte likevel noen sjanser, men 11 minutter på overtid kom spikeren i kista da det oppsto en straffesituasjon, og denne ble hamret i mål til 1-3.
Med 102 spilte minutter på klokka ble så kampen blåst av, og det var en svært fornøyd og en svært misfornøyd gjeng som kunne takke hverandre for kampen, mens jeg kjapt hilste på Futbology-bruker og VFF-mann Bosse Bakken som også var på plass før OJ og jeg via litt mat i Karlstad og litt shopping i Töcksfors satte kursen hjemover igjen etter en helt strålende groundhoppingdag.
Etter en rolig fredagskveld hjemme sto jeg fredag morgen grytidlig opp og kjørte ned mot sentrum for å plukke opp Ole Jakob. Et par minutter etter at de hadde åpnet kunne vi svinge inn på parkeringa ved Systembolaget i Säffle, før vi etter en kjapp pitstop der satte kursen på mindre og mindre veier utover Värmlandsnäs, helt til vi rett før kampstart kunne parkere ved banen hvor det var klart for kamp i division 7 mellom Eskilsäter og Gillberga.
Jeg inntok først den lave tribuna som sto mellom klubbhuset og gressmatta, og fikk herfra etter vel fem minutters spill se gjestene ta ledelsen 0-1 etter et fint angrep. De blåkledde fra vikingbygda lengst nord i kommunen så ellers sterkest ut, men etter det første målet lot flere målsjanser vente på seg. De få sjansene som kom ble misbrukt, og dermed fikk vi rundt 70 frammøtte ikke flere mål i første omgang.
Mens min reisepartner brukte pausen til å skaffe seg to korv i ett brød, benyttet jeg selv anledningen til å nyte godværet i de øyeblikkene det var vindstille. Når det ikke var vindstille var det forbausende kjølig, iallfall når ikke sola tittet fram bak skyene.
Etter pause var det hjemmefansen som først kunne juble. Grønntrøyene fikk en noe billig (men neppe feildømt) straffe, og med 58:30 på min stoppeklokke ble denne satt i mål til 1-1!
Utover i kampen kom dommeren mer og mer i fokus. Joda, enkelte feilvurderinger gjorde han nok, men samtidig mener jeg de gule kortene han delte ut for protester og kjefting var helt på sin plass. Han gjorde nok utvilsomt så godt han kunne, og når man spiller fotball på nivå 9 kan man ikke forvente at Anders Frisk dukker opp med fløyta!
Jeg hadde inntrykk av at Gillberga var et litt sterkere lag enn dagens vertskap, men det så lenge ut som om hjemmelaget skulle klare å klore til seg ett poeng. Det var helt til et frispark fem minutter før full tid ble håndtert på denne måten.
1-2, og ikke veldig lang tid igjen for Eskilsäter å få noe ut av kampen. Det klarte de ikke å få til, og dermed ble dette også sluttstillinga, og mens bortelaget jublet hastet OJ og jeg til bilen for å fortsette mot dagens andre kamp, på motsatt side av Vänern.
