Nybygda - Nybergsund 0-9

I Indre Østland fotballkrets er kvalifiseringa til neste års cup alt i gang, og da jeg så at det skulle være tidlig avspark på en kamp på den nylig Futbology-splitta OBOS-bana i Brumunddal var det bare å planlegge tur på formiddagen før orkesterkonsert på kvelden. Jeg fylte bilen med et par Vålerenga-supportere, og sammen passerte vi Romerike og Hedmarken, før vi parkerte og tuslet opp mot banen hvor det altså skulle spilles cupkvalik mellom Nybygda og Nybergsund.

At klubbnavnene starter med Ny- er kanskje det eneste de to klubbene som skulle møtes hadde til felles. Mens Nybygda er en kompisgjeng som nok ikke trener seg i hjel i forsesongen og til daglig spiller i sjettedivisjon er Nybergsund en ambisiøs klubb som nok anser fjerdedivisjon som minst ett nivå lavere enn hvor de faktisk skulle vært. Man trenger heller ikke veldig god hukommelse for å minnes deres fire sesonger på nivå to i fotballpyramiden for noen år siden. Det var dermed ingen overdrivelse å si at gjestene var massive favoritter i denne kampen som ble spilt på en kunstgressbane omgitt av kritthvite snøskavler etter at det hadde kommet en hel del snø natta i forveien.

Ved avspark ga været derimot klare indikasjoner på at våren er på vei, og det tok ikke mange minuttene før tryslingene viste at de hadde ikke tenkt å avslutte årets cupeventyr (Som etter den fæle omlegginga teknisk sett er neste års cup) riktig ennå. Det tok såvidt tre minutter, så lå ballen i mål bak Nybygdas keeper. Med 0-1 allerede mistenkte jeg at om hvittrøyene hadde den rette innstillinga kunne det bli solide målsifre i denne kampen til slutt.

Det meste fortsatte å foregå foran hjemmelagets (som altså spilte på en lånt bane, da deres egen «tundraen» nok ikke er spilleklar på minst et par måneder ennå) mål, men de røde forsvarte seg godt. De kom også til noen små besøk i motsatt ende av banen, men for det meste hadde Nybergsund-keeperen en svært rolig dag på jobben. Like rolig var det ikke for vertskapets målvakt, og han vartet opp med et par gode redninger før han et kvarter ut i kampen igjen måtte melde pass så det ble 0-2.

Etter det andre målet måtte Nybygda også gjennomføre et keeperbytte, uten at jeg tror det på noen måte ble avgjørende for kampen. Foran det som etterhvert krøp opp mot trekvart hundre tilskuere som hadde benyttet anledningen til å skaffe seg det som ble sagt å sannsynligvis være Nybygdas første papirbilletter til en fotballkamp noensinne fortsatte gjestene å male på, men enten var presisjonen for dårlig, eller så ble forsøkene blokkert.

Om det var stresset som gjorde det vet jeg ikke, men jeg klarte ikke å se at det hadde vært noen smell i forkant da hjemmelagets keeper plutselig begynte å blø neseblod, men etter litt leting fikk man tak i noe å stappe i nesa på ham så kampen kunne fortsette. To-tre minutter før pause fikk så Nybergsund en corner som aldri ble skikkelig klarert, og etter mye om og men endte ballen i mål til 0-3.

0-3 var fortsatt stillinga da det ble pause og lagene kunne gå i garderoben for en liten taktikkprat. Selv benyttet jeg anledningen til å prøve ut Brumunddals vafler, som absolutt fikk godkjent karakter! Lagene kom etter hvert tilbake, og kampen fortsatte i samme spor som før, selv om det tok 11 minutter etter hvilen før vi fikk neste mål, og 0-4.

I det 62. spilleminutt kom 0-5, og etter en offsideannullering av et flott mål ble ballen igjen satt i nettet til 0-6 rett etter stoppeklokka hadde passert 77 spilte minutter. Halvanna minutt senere kom så 0-7, så det var nå svært tydelig at vi snakket om to lag fra ganske forskjellige fotballvirkeligheter som møttes.

Vi nærmet oss 82 minutter spilt da bortelaget gikk opp i 0-8, før 0-9 kom med halvanna minutt igjen av kampen. Jeg begynte å lure på om det skulle bli tosifra, men dommeren blåste av uten å legge til noe tid, og dermed endte det hele med en nimålsseier til laget fra grensetraktene.

I det jeg var på vei ut av banen hørte jeg snakk om noe tvil om spilleberettigelse hos en av Nybergsunds målscorere som hadde pådratt seg rødt kort i siste serierunde i fjor, så det blir spennende å se om det leveres noen protest og om denne i så fall blir tatt til følge. Det er iallfall ingen tvil om at debatten om hvorvidt FIKS burde gjøre det umulig å registrere spillere som ikke har lov å spille kommer til å fortsette også i 2026.

Jeg satte sammen med mine passasjerer igjen kursen sørover, og rakk fram akkurat i tide til å gjennomføre en finfin konsert med orkesteret jeg spiller i!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Lokomotiv Oslo - Ullensaker/Kisa 1-1

Ei uke uten fotball er fryktelig lenge for meg, det vet alle som kjenner meg, så da en mulighet til kamp lørdag ettermiddag meldte seg var jeg ikke veldig tungbedt. Da dirigenten slo av siste tone på Brahms' tredje symfoni som jeg spilte generalprøve på løp jeg av scena og fikk på meg stillongs og ullsokker, og satte så kursen nordover i hovedstaden. Etter en liten avstikker til Kjelsås for å kjøpe et kyllinglår fant jeg en parkeringsplass utenfor Nordre Åsen, og kunne så innta stadion for å se kamp i den såkalte OBOS Supercup (Som egentlig bare er glorifiserte treningskamper) mellom tredjedivisjonsklubben Lokomotiv Oslo og Ullensaker/Kisa fra divisjonen over.

Etter ankomst fikk jeg en liten rapport fra årsmøtet i Norsk Ligafotball (Interesseorganisasjonen for fotballklubber på nivå tre og fire), hvor det hadde vært litt mer dramatikk i vanlig i år. Jeg hilste også på dagens dommer, og ganske presis til annonsert tid ble oppgjøret sparket i gang. Innledningsvis var det litt spenning knyttet til om avslutningen på kampen skulle bli en utfordring å se, men heldigvis kom flomlysene ganske raskt på, noe som gjorde at «Loket» så hva de drev med og kunne gå opp i 1-0 rett før det var spilt fem minutter.

Det må være lov å si at hjemmelaget hadde tatt ledelsen litt mot spillets gang, men etter scoringen hadde de en god periode, før andredivisjonslaget fra øvre Romerike igjen overtok styringa ute på kunstgressmatta. Etter tjue minutter av kampen fikk de uttelling for innsatsen, og vi fikk en utligning til 1-1 foran omlag 25 tilskuere.

Det ble etter hvert mye fokus på dagens dommer, og spør du meg var mye av dette ufortjent. At han deler ut gule kort når han skjelles ut for å gi et frispark på midtbanen er høyst forståelig. Hadde dette vært et frispark i såkalt «farlig posisjon» kan jeg skjønne at spillerne hadde surnet, men på midtbanen var dette ganske håpløst. Etter at Lokomotiv Oslo satte ballen i mål men scoringen ble annullert ble stemingen så dårlig at en representant fra hvert lag (Jeg trodde det var kapteinene, men klarte ikke å se noen armbind) måtte troppe opp for en alvorsprat, og etter dette roet ting seg litt.

Utover i omgangen ble det ganske klart at det var divisjonsforskjell på lagene, men vertskapet forsvarte seg heroisk, og klarte å ri av stormen så det fortsatt sto 1-1 til pause. Mens lagene gikk i garderoben pågikk det voldsomme diskusjoner med dommerteamet, så det var tydelig at det var mye som måtte fordøyes.

Etter et lite kvarter var lagene tilbake, og kampbildet forandret seg egentlig lite. Ull/Kisa så farligst ut og hadde ballen mest, Lokomotiv Oslo kom innimellom på noen skumle raid, og skaffet også et par treff i tverrliggeren, men flere mål ble det ikke. Mot slutten av kampen fikk AD1 og undertegnede det tungt da en voldsom hamburgerduft fra gatekjøkkenet ved inngangen til stadion vellet inn over stadion, men jeg klarte å stå imot fristelsen, så da kampen ble blåst av og det fortsatt sto 1-1 kunne jeg haste hjemover for å se Der Klassiker på tv og spise oppvarmet lapskaus!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

IF Karlstad - Halmstad BK 0-1

Etter å ha forlatt kampen i Vänersborg ventet et par timer på E45 før Martin, Mattis og jeg i god tid kom fram til Karlstad, og fikk hevet i oss noe mat før vi fant fram til stadionområdet i byen. Jeg har jo flere ganger besøkt Sola Arena, men denne gangen var målet kunstgressbanen like ved, hvor det skulle spilles gruppespillkamp i Svenska cupen mellom Karlstad Fotboll og Halmstads BK.

Jeg hadde i likhet med i Växjö i går fått avtalt fotoakkreditering, så mens de andre inntok hver sin tribune fant jeg fram til han som kunne gi meg en fotovest. Ventetida til kamp ble brukt til litt prat med Halmstads trivelige kommunikasjonsansvarlige (som det viste seg også har vært spiller på klubbens damelag), før jeg fikk startet fotograferinga da innmarsjen kom.

Jeg innså raskt at lysene rundt Solstadens konstgräsplan langtfra var de beste, og at fotoforholdene utover kvelden mildt sagt ville bli utfordrende. Med avspark 1700 var det allerede begynt å skumre, og det relativt sene avsparket var nok også en medvirkende årsak til at det ikke var stort fler enn tretti frammøtte på bortetribuna. Reiseveien hjem kan derimot ikke forsvare at oppmøtet av hjemmesupportere ikke var høyere enn at totalt antall tilskuere mot slutten av kampen ble oppgitt til å være 364. Det var dermed en relativt lett match for sangglade HBK-supportere å dominere lydbildet på stadion.

Som forventet når et lag fra øverste divisjon møter et fra nivå 3, så var det forhåndsfavorittene som presset mest på. Karlstad kom til noen få halvsjanser, men ellers foregikk det aller meste foran värmlänningenes målvakt. Om det skyldtes godt forsvar eller dårlig angrep vet jeg ikke, men mål ble det uansett ikke, og etter det som til dels hadde vært et ganske stort gjesp av en førsteomgang kunne lagene gå i garderoben og varme seg litt med 0-0 på storskjermen.

Etter at jeg hadde brukt pausen til å snakke litt med de andre nordmennene tok kampen igjen til, og hadde ikke presset fra Halmstad vært stort i første omgang, så var det definitivt det nå. De for anledningen hvitkledte hadde en gigasjanse tidlig i omgangen, før de i det stadionuret passerte 58 spilte minutter kunne juble sammen med sine fans for å ha gått opp i 0-1 ledelse.

HBK kom til flere muligheter til å øke ledelsen, og mot et bedre lag ville de nok blitt knallhardt straffet for å ha rotet bort alle disse sjansene. Karlstad på sin side slet med å etablere noe, og når de ti minutter før ordinær tid var omme heller ikke klarte å utnytte den ene store sjansen de fikk, da ble det tungt.

Etter tre minutters overtid ble det blåst av, og med borteseier 0-1 blir nok bussturen tilbake til Halland noe enklere enn den ellers kunne blitt. For oss seks nordmenn som var på plass ventet en noe kortere tur, men på vinterlige värmlandske veier og etter hvert også enda mer vinterlige forhold i Norge var dette utfordrende nok, men alle kom seg til slutt trygt hjem etter det som for oss som hadde tilbragt hele helga hos «söta bror» hadde vært en helt nydelig fotballopplevelse.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Frändefors IF - Skoftebyns IF 3-6

Etter en mer enn lang lørdag våknet vi litt etter litt søndag, og satte etter å ha ryddet ut av AirBnB-en kursen vestover igjen. Etter en drøy time kom vi til Vänersvallen i Vänersborg, hvor jeg i motsetning til sist jeg var her nå skulle se kamp på den sydlige arenaen, hvor det var klart for treningskamp mellom Frändefors og Skoftebyn.

Da vi ankom var allerede Sören, Ludvig og Martin, som hadde tatt seg en dagstur til nabolandet på plass, og vi klumpet oss sammen med dem på den flotte ståtribuna i en slags «Sektion Nårje». Praten gikk livlig, men etter hvert beveget jeg meg ned fra tribuna for å få fotografert litt ved banekanten. Herfra fikk jeg se laget fra Trollhättans sørende ta føringen, men noen uttelling i målprotokollen fikk de ikke.

Mål ble det derimot etterhvert til «vertskapet» (Kampen gikk på nøytral bane), og det på nesten verst tenkelige vis for hvittrøyene. De hadde vunnet en del hjørnespark i første del av første omgang, men uten at noen hadde gitt annet enn skremmeskudd. Vi nærmet oss halvspilt omgang da de igjen prøvde seg på en variant, men denne gangen ble ballen etter litt om og men i høy hastighet spilt andre veien, og det endte med at Frändefors' spillere og supportere kunne juble for 1-0 etter en kontring.

Vel ti minutter senere var det igjen en kontring som førte til mål, men denne gangen var hele spillsekvensen rene komikvelden. Det så nesten ut til at angrepet ble avverget, men ballen ble fri, det ble avsluttet, keeper reddet, men en retur gjorde at det til slutt ble mål likevel. 2-0, og knapt 33 minutter spilt.

Skoftebyn hadde ikke på noen måte gitt opp selv om de lå under med to mål, og i det 43. spilleminutt ble det endelig tid for dem å juble da de gikk opp til 2-1. I siste minutt før pause kom så kampens flotteste mål, da et angrep endte med at en spiller fyrte løs fra litt distanse ute ved kanten, og kunne se ballen seile over alt og alle før den snek seg inn oppe i hjørnet av mål. 2-2, og det ble like etterpå blåst for pause.

Etter en kjapp hvil tok kampen til igjen i et nokså vinterlig Vänersborg, og igjen ble det etterhvert hjemmelaget som tok ledelsen. Vi hadde såvidt sett ti minutter av andre omgang da vi fikk en ny komikk-bonanza som endte med at ballen passerte streken, og dermed sto det 3-2.

Like etter dette fikk en Skoftebyn-spiller sitt andre gule kort, men det virket som om lagene var enige om at man uansett skulle spille elleve mot elleve, så den utviste ble raskt erstattet av en annen spiller. Etter dette tok de hvitkledde mer eller mindre helt over! Vi fikk etter 68 minutter utligning til 3-3 da det ble dømt straffe etter en felling i feltet.

I det 73. minutt fikk så Oscar Larsson (som hadde scoret både 2-2 og 3-3) fullført hattricket sitt da det ble gjort klart for frispark. Skuddet dundret i tverrliggeren, og spratt i bakken og så opp i nettaket. 3-4, og et drøyt kvarter igjen å spille.

Vi hadde ikke sett mer enn såvidt over to minutter med fotball da Skoftebyn igjen leverte et flott mål, og gikk opp i 3-5, før de fire minutter senere økte til 3-6 og dermed effektivt satte spikeren i kista. Laget fra Dalsland virket som de var i ferd med å gå i oppløsning, men de klarte heldigvis å skjerpe seg såpass at det ikke ble flere mål.

Det sto dermed fortsatt 3-6 da dommeren blåste av, og mens lagene gikk i garderoben gikk vi tilstedeværende nordmenn i hver vår bil og satte kursen nordøstover langs Vänerns vestbredd mot Karlstad for å se helgas siste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Östers IF - Örebro SK 3-3

Etter å ha forlatt kampen i Jönköping gikk ferden i høy hastighet videre sørover gjennom vestre Småland. Etter drøyt halvannen time kom vi til Växjö, hvor det pågikk en storstilt folkevandring i retning byens ishockeyarena. Det var ikke dit vi skulle, vi tok oss derimot til sørenden av byen, og fant relativt enkelt en parkeringsplass i nærheten av kunstgressbanen i bydelen Teleborg, hvor det skulle spilles gruppespillkamp i den svenske cupen mellom Öster og Örebro ettersom hjemmelagets stadion (hvor jeg var i fjor) ikke er spesielt vintervennlig.

Jeg hadde skaffa meg fotoakkreditering her, så mens Martin og Mattis forsvant i retning tribuna vi til vår store overraskelse oppdaga var her fikk jeg utlevert et adgangskort og en orange vest. Jeg så meg litt rundt på anlegget, hvor hjemmefansen hadde inntatt nevnte tribune, mens de omlag 60 tilreisende fra Närke var plassert på den ene kortsida. Det runget sanger i begge retninger, og det ble raskt tydelig hvem som var lagenes hovedrivaler da vi først fikk høre Örebro-supporterne beskylde sine motstandere for å være en «sämre klack» enn Degerfors, mens hjemmefansen kjapt repliserte med tilsvarende beskyldninger knyttet til Smålands-rivalene Kalmar.

Da kampen skulle starte valgte en Öster-supporter å futte av et pulverapparat på tribuna som et slags alternativ til pyro. Jeg tror ikke jeg syntes dette var noen forbedring på noen som helst måte, det eneste måtte kanskje være at støvskyen la seg noe raskere enn pyrorøyk har en tendens til å gjøre.

Ute på kunstgressmatta var det innledningsvis ganske åpent, men hjemmelaget kom til en pangstart da en corner etter fem minutters spill endte i nettet bak gjestenes målvakt etter det det må være lov å si at var en litt utrygg inngripen fra ham. 1-0 sto det iallfall!

Örebro med sin nye trener Rikard Norling (Som jeg så et annet sted i fjor, og som folk med god hukommelse vil huske fra Bergen for noen år siden) ble likevel ikke overkjørt på noen måte. Det var nok derfor et ekstra hardt slag for de hvite og svarte da de igjen slapp inn mål på et hjørnespark i det 19. spilleminutt. 2-0, og veien tilbake så veldig lang ut.

Bortefansen skal ha all ære for at de aldri ga opp, men der de sto i friluft uten noe tak ble det en tøff jobb å skulle overdøve de tallmessig overlegne hjemmesupporterne, som også fikk litt ekstra hjelp av taket over tribuna der de hadde tatt plass.

2-0 sto seg til pause, og til vår store irritasjon var det bare mulig å betale med swish i kiosken. Hvor vanskelig er det egentlig å ha en kortautomat tilgjengelig?

Etter pause viste det seg raskt at Örebro ikke hadde tenkt å legge seg på rygg uten kamp. Bortelaget kjempet på som besatte, og etter knapt sju minutter traff ballen en arm i feltet. Straffe, og 2-1 med 52:20 både på min stoppeklokka og på stadionuret.

Det meste fortsatte å handle om ÖSK, og det var absolutt ikke ufortjent da de etter nok en hands kunne utligne til 2-2 med såvidt over et kvarter igjen, altså igjen etter et straffespark.

Det så egentlig ut som om vi gikk mot et uavgjort resultat (Ettersom dette er et gruppespill i cupen, så blir det ikke som i normale cuper automatisk ekstraomganger ved uavgjort), da det utrolige skjedde. For tredje gang denne lørdags ettermiddagen traff ballen en arm i feltet foran Östers målvakt, og for første gang i kampen kunne Örebro-fansen og -spillerne juble for å ha tatt ledelsen. Med 2-3 i målprotokollen og 87:50 på klokka ble det rett og slett for meget for gjerdet foran bortefeltet!

Flere av hjemmefansen begynte å forlate stadion, men som erfarne fotballfolk vet: Man skal ALDRI gå før kampen er ferdig. Omtrent i det vi gikk inn i overtiden endte en kollisjon mellom en av smålendingenes angrepsspillere og gjestenes målvakt med at dommeren for fjerde gang i kampen pekte på straffemerket, nå i motsatt ende av banen. Heller ikke nå ble det gjort noen feil, og de fem gjenstående overtidsminuttene skulle spilles med 3-3 på tavla.

Tross mye press, det ble ikke flere scoringer, og etter en litt treg førsteomgang hadde vi fått en helt vanvittig andreomgang som førte til 3-3 som sluttresultat, og ett poeng på gruppetabellen i cupen til hvert av lagene.

Jeg fant tilbake til mine medsammensvorne, og mens vi tuslet mot bilen igjen hørte vi hjemmefansen komme med noen ikke spesielt hyggelige tilbakemeldinger til dommertrioen som var på vei til garderoben. Selv satte vi igjen kursen mot Skara, avbrutt av litt mat og trivelig samvær på veien, før vi litt etter midnatt igjen inntok vår leide bolig for å samle krefter til turens siste dag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Egnahems BK - Gislaveds IS 4-2

Etter en god natts søvn i Skara etter kampen i går ble kursen satt sørover, og etter litt bunkring ankom vi en idyllisk beliggende kunstgressbane i Jönköping. Her pågikk oppvarminga for fullt, og det var straks klart for treningskamp mellom Egnahems BK og Gislaveds IS.

Martin, som har et litt usunt oppheng i at min streak med kamper med scoring i skal ryke, ble raskt skuffet, da hjemmelaget alt i det niende spilleminutt gikk opp i 1-0. Stor jubel blant de orange og svarte, som også fortsatte å være det førende laget i første omgang, og det var på ingen måte ufortjent da de like før kvarteret var spilt økte til 2-0.

En ny sjanse til EBK-scoring ble avverget ikke lenge etter, og nå gjorde gjestenes målvakt noe smart. Lynkjapt foretok han et langt utspark som snek seg over hjemmelagets back og fant en Gislaved-spiss som hadde sneket seg gjennom forsvarsrekka. Alene med keeper gjorde han ingen feil, og med 18:45 på min stoppeklokke sto det 2-1.

Det var likevel ingen tvil om at det var dagens vertskap (Som egentlig holder til i Huskvarna, småbyen som er vokst sammen med Jönköping, men som altså hadde tatt i bruk en annen klubbs bane til denne treningskampen) som var det beste laget. Målvakten fra dekkbyen lenger sør i länet leverte utover i kampen flere gode redninger, men drøye fem minutter før pause måtte han igjen gi tapt da 3-1 kom.

3-1 ble også stillinga til pause, og til stor glede for oss som hadde litt tight med tid foran neste kamp for dagen ble det ikke mer enn 5-6 minutter opphold før kampen igjen tok til. Igjen var det Egnahem som kom best i gang, og før det var spilt fem minutter av andre omgang var ledelsen økt til 4-1.

Like etter scoringen begynte det å snø litt i det som ellers var en riktig så fin vinterdag, men det ble heldigvis ikke så mye nedbør at dette fikk noen innvirkning på spillet. Om det skyldtes at EBK slapp seg ned litt eller at GIS skjerpa seg ved jeg ikke, men de rødhvite kom etter hvert noe mer med i kampen, og klarte etter vel 77 minutter av kampen å redusere til 4-2. Egnahems forsvar protesterte voldsomt og mente det skulle vært offside, men dommerne var absolutt ikke enige med dem i det.

I sluttminuttene ble det litt småampert med blant annet en episode der en spiller fikk revet lua av seg og den ble kastet på bakken, men flere mål ble det derimot ikke. Kampen ble blåst av med 4-2, og til glede for Martin rakk vi på grunn av den korte pausen et besøk på KFC før veien gikk videre mot dagens andre kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Trollhättans IF - IFK Trollhättan 1-7

Når jeg endelig hadde fått ei helg uten trombonespill ble det raskt lagt en plan for å få sett litt fotball i stedet. Jeg fikk med meg Mattis og Martin, og sammen satte vi kursen sørover mot Svinesund. Etter et par pitstop på veien kom vi i et forrykende snøvær fram til Skogshöjden i utkanten av Trollhättan, hvor det var duket for treningskamp mellom Trollhättans IF og IFK Trollhättan.

Tross det fæle været var det faktisk rundt 30 personer som hadde tatt turen til den forblåste kunstgressbanen, og vi kom i prat med en hyggelig fyr som viste seg å være aktiv leder i hjemmelagets divisjonskolleger Trollhättans FF (Det er altså helt utrolig latterlig mange fotballklubber som heter Trollhättan et eller annet) og som var veldig imponert over at det dukket opp tre nordmenn på denne kampen.

Ute på banen vippet spillet fram og tilbake, men det føltes likevel kanskje litt ufortjent da hjemmelaget etter vel 18 minutters spill gikk opp i 1-0. De blåhvite byrivalene kjempet seg likevel tilbake i kampen, og etter at dommeren hadde gitt begge lag den lite populære beskjeden at alle spillerne måtte ta av seg buffene mange av dem hadde i halsen klarte de i det 33. minutt å utligne til 1-1.

Utligningen ga nå bortelaget virkelig ferten av blod, og under to minutter senere kom 1-2., før vi etter nye 50 sekunder kunne notere 1-3. Nå så det stygt ut for de gulsvarte! Bedre ble situasjonen heller ikke da vi et lite minutt på overtid før pause også fikk 1-4, som også ble stillinga da lagene kunne samles ved benken for en rask taktikkprat.

I det kalde snødrevet var det ingen som var interesserte i å være på banen lenger enn nødvendig, så kampen ble ganske kjapt satt i gang igjen, og det fortsatte mye i samme spor som før pausen. Det tok bare såvidt over ett minutt før IFK-erne igjen kunne juble for scoring, og med 1-5 i dommerens bok var det nok ingen som trodde vi ville få noen snuoperasjon på tvers av divisjonsskillet mellom lagene her.

Faktisk kunne vi ha endt opp med en enda større seiersmargin enn det vi faktisk fikk. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger de blåhvite gikk i offside i løpet av omgangen, men med litt under et kvarter igjen å spille kunne de endelig juble for å ha fått godkjent 1-6-scoringen. Mot slutten av kampen satte TIF inn en liten sluttspurt, men det ville seg ikke, og de fikk derimot på overtid også 1-7 i sekken.

1-7 ble også sluttresultatet, og forhåpentligvis fikk begge lags trenere mer ut av kampen enn hva resultatet tilsier. Jeg og mine medsammensvorne hadde ialfall fått en rekke kalde kroppsdeler, så vi satte raskt kursen tilbake mot bilen, og fortsatte mot nattens tilholdssted hvor det skulle samles krefter til nye kamper lørdag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.