Svarteborg/Hedekas - Munkedal U 3-4

Etter en rolig kveld for å hente meg inn etter torsdagens ekstremsport skulle jeg lørdag nok en gang over grensa, denne gang sørover. Jeg plukka opp Anders i Fredrikstad, og sammen fortsatte vi over Svinesund via et systembolag og til Munkedals kommun, hvor vi svingte av og fant fram til banen hvor det var klart for innvielse av nye tribuner under kamp i division 7 mellom Svarteborg/Hedekas (Som altså er Svarteborgs andrelag i samarbeid med naboene fra Hedekas) mot utviklingslaget til Munkedal.

Det første som møtte oss da vi ankom Hedekas, sentrum i Sörbygda, var et vanvittig oppbud med folk og biler. Det viste seg at kampen fant sted midt i Sörbygdsdagerna, og det krydde av veteranbiler, folk lot seg transportere med hest og vogn, og at vi fant parkering rett ved fotballbanen var intet mindre enn et mirakel. Da bildøra ble åpnet ble vi truffet av en voldsomt intens varme, og faktisk var det så fuktig og varmt at det å gå forbi kullgrillen inne på stadionområdet føltes litt forfriskende fordi der var varmen tørrere.

Fotballbanen vi skulle se kamp på var ellers riktig så fin, og selv om man hadde fått på plass noen helt nye tribuner midt på den ene langsida hadde langt de fleste av de rundt 300 frammøtte plassert seg rundt det hjørnet hvor det var mest skygge å finne. Herfra fikk de etter at en ungdomsgjeng hadde sendt opp litt fyrverkeri se hjemmelaget komme godt i gang, og blant annet komme svært nær scoring på spektakulært vis etter en corner.

Det var likevel gjestene som først kunne juble. Det ble foretatt et svært påkrevd kort stopp for å drikke litt halvveis inn i omgangen, og etter denne gikk det bare knapt to minutter før ballen lå i nettet bak vertskapets målvakt. 0-1, og et ganske skuffet hjemmepublikum.

Skuffelsen ble ikke mindre da gjestene i det 34. spilleminutt økte ledelsen til 0-2, og mens varmen fortsatte å koke oss som var til stede gikk jeg til kiosken og skaffet meg to Piggelin for å prøve å få ned kjernetemperaturen litt. Jeg hadde ikke rukket å få i meg disse ennå da et frispark fra kanten ble slått inn i feltet, fant en rødsvart fot, og ballen gikk i mål til 1-2!

1-2 sto seg til pause, og mens spillerne gikk i garderobene for å kjøle seg ned litt fant jeg en skyggefull flekk ved klubbhuset. Etter hvert kom spillerne tilbake, og kampen fortsatte. Fem minutter inn i omgangen vartet Hedekas/Svarteborg (eller omvendt, alt etter hvem du spør) opp med et rimelig trasig forsvarsspill som ga 1-3, men gjestene fant to minutter senere ut at de ville ikke være noe bedre, og dermed ble det 2-3.

Noen minutter senere kom så en av kampens mest dramatiske hendelser. Varmen tok plutselig knekken på Hedekas' målvakt! Mannen med den gule trøya gikk plutselig overende, og lagkameratene måtte ile til med vann både til inn- og utvortes bruk. Han så heldigvis ut til å komme seg, men det var uaktuelt å spille videre, så en lagkamerat av ham måtte løpe i garderoben og finne ei keepertrøye og dra på seg i stedet for utespillertrøya han så langt hadde båret.

Vi hadde så vidt passert timen spilt da dommeren litt uten at noen av oss som sto i motsatt ende av banen skjønte hvorfor dømte straffespark. Det virket som om heller ikke hjemmelagets spillere skjønte hvorfor, for det ble ganske lange diskusjoner før straffen endelig ble tatt. Da dette skjedde kunne hjemmelagets fans juble, for ballen traff stolpen og forsvant ut i ufarlig retning!

Gleden ble dog ikke veldig langvarig. I det 69. spilleminutt fikk Munkedal på ny en omstridt straffe, og denne gangen satt ballen i nettet.

Som om det ikke var ille nok at det nå sto 2-4, så pådro reservekeeperen seg en skade i forsøket på å redde skuddet, og etter at han var båret av banen måtte dagens tredje mann ta plass i hjemmelagets mål.

Ikke uventet var det Svarteborg/Hedekas som presset mest på resten av kampen, men enten ble avslutningene for upresise, eller så ble de stoppet av gjestenes forsvar. Først i det min stoppeklokke viste 84:40 gikk ballen i mål, da et frispark snek seg forbi alt og alle og inn til 3-4.

Etter dette ble hjemmelagets forsøk på å få en scoring enda mer intense, samtidig som gjestenes spillere ble rammet av en mystisk lidelse som gjorde at hver gang noen ble felt var han på dødens rand og brukte lang tid på å bli klar for spill igjen. (OK, noen av dem hadde et løpesett når de endelig kom seg opp igjen som tilsa at de faktisk var helt ferdige, men noen overdrev garantert!) Dette, sammen med de to straffene og de to keeperbyttene gjorde at det ble voldsomt lang tilleggstid, men da dommeren etter over 11 minutters overtid blåste av hadde vi ikke fått flere scoringer. Kampen endte borteseier 3-4, og gjestene fra kommunesenteret kunne juble mens gutta med fyrverkeriet sendte opp et siste smell i protest.

Anders og jeg fant raskt tilbake til bilen som var overraskende sval, men AC-en fikk likevel kjørt seg hardt mens vi satte kursen hjemover igjen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Tromsø - Örgryte 3-1/4-1

Da det ble kjent at Tromsø skulle spille en treningskamp i Danmark før Eliteserien starter opp igjen fikk jeg straks en idé om å dra nedover for å se på. Arne Jonny, Martin og Jørgen ble med på et opplegg, og etter å ha starta grytidlig på morran kom vi etter en liten pitstop i Helsingborg med ferga over Øresund, og etter litt råning i Helsingør kunne vi parkere utenfor det danske landslagets treningsbane hvor det altså var klart for treningskamp mellom Tromsø og Örgryte.

Ut fra tabellsituasjonen i de to lagenes respektive ligaer var det nok et visst favorittstempel på de for anledningen mørkeblåkledde fra det høye nord, og etter at kampen var satt i gang med oss som var kommet for å se på stuet inn i en container i et hjørne av banen (Vi seg etterhvert litt utover herfra) ble det raskt klart at dette nok kom til å bli en ganske enveiskjørt affære.

Tross overtaket, det viste seg ganske vanskelig for «Gutan» å få ballen i mål. Tross comeback fra en Ieltsin Camões som så svært frisk og tent ut etter den mislykkede turen til Egypt, så ville det seg ikke. Enten gikk ballen utenfor, eller så leverte ÖIS' målvakt noen svært gode redninger.

Med kun ett minutt igjen av ordinær tid åpnet det seg dog en stor mulighet for TIL. Warneryd ble sparket overende av en av sine landsmenn, og dermed fikk Jens Hjertø-Dahl muligheten fra straffemerket. Dagens kaptein gjorde ingen feil, og ballen satt i nettet til 1-0!

Det sto fortsatt 1-0 da lagene gikk i garderoben for en liten prat (og kanskje å kjøle seg ned, det var latterlig varmt denne junidagen), og jeg innså at jeg nå kunne trekke ut fra skyggen i containeren og sette meg i ly av skyggen fra DBU-bannerne på gjerdet rundt banen.

Herfra fikk jeg etter en times spill se det som gjorde den lange kjøreturen mer enn verdt det. David Edvardsson leverte et flott innlegg i form av et hjørnespark, og Lars Olden Larsen fyrte løs på mesterlig vis. 2-0, og kanskje et av de fineste målene vi får se i 2026!

Bare to-tre minutter senere økte den hjemvendte angolsk-portugiseren ledelsen til 3-0 etter et angrep som kanskje egentlig var offside. AD2 hadde nok ikke den beste dagen i sin karriere på linja i dag, men tross at det bare var treningskamp takker og bukker vi.

Vi hadde litt under et kvarter igjen da Sveriges eldste fotballklubb som fortsatt er i drift kom til en redusering, og det ble 3-1. Dette ble også sluttresultatet etter to omganger, og sammen med mine medsammensvorne valgte jeg nå å gå mot utgangen.

Ute på hybridgresset fortsatte etter en haug med bytter kampen med en tredje omgang, nå med et langt mer juniorpreget mannskap enn hva resten av kampen hadde inneholdt. Dette var grunnen til at jeg prioriterte å tyvlytte til Nordlys' intervjuer med spillerne fra de to første omgangene, og sammen med Arne også tok en prat med dem selv. (Det ble i den tredje omgangen scoret nok ett TIL-mål, og dermed endte kampen på én måte 3-1, og på en annen måte 4-1)

Etterhvert kom vi oss avgårde, og etter et fremragende måltid i Helsingborg gikk turen nordover helt smertefritt, før jeg ganske nøyaktig 23 timer etter jeg sto opp kunne gå ut av bilen og inn i heisen i blokka hjemme.

Larvik Turn 2 - Flint 3 (5-5)

I jakten på å få komplettert Vestfold fylkes fotballbaner hadde turen denne tirsdagen kommet til en av de mindre spennende banene. Mellom Månejordet (hvor jeg var i 2023) og Lovisenlund stadion (hvor jeg var i 2021) ligger det nok en kunstgressbane, og det var hit jeg hadde tatt med meg ranværingstrønderen Erlend i kveld. Grunnen til at vi var her var at det var klart for sjettedivisjonskamp mellom andrelaget til Larvik Turn og tredjelaget til Flint!

Like etter vi hadde kommet dukket også den rogalandske banehopperen Martin opp, og plutselig var også Odd-supporter Alexander der, så da var vi hele fire Futbology-brukere som hadde sjekket inn for å se kampen. I tillegg til oss var det også 20-25 andre, og etter avspark var tatt tok det bare 100 sekunder før ballen lå i mål til 0-1 etter en corner.

Hjemmelagets menn var definitivt ikke utspilte selv om de havnet under tidlig, men omgangen ble nesten halvspilt før de slo tilbake og utlignet til 1-1. I det min stoppeklokke passerte 24:00 kom også 2-1, og igjen var det et hjørnespark som lå bak.

Etter å ha snudd kampen tok de blåhvite fra bøkeskogen mer eller mindre helt over, og i det 29. minutt vartet de opp med en nydelig lobb over keeper som ga 3-1. Da også 4-1 kom et par minutter før pause trodde jeg det hele var avgjort, men jammen klarte ikke Flint 3 å redusere til 4-2 akkurat i det vi gikk inn i overtida.

Det sto dermed fortsatt 4-2 da lagene samlet seg for en kjapp pauseprat, mens dommeren småjogget i retning garderoben. Da han kom tilbake sto alt spillerne klare, så kampen kom raskt i gang. Flint var nå langt mer på hugget enn i siste del av første omgang, og etter 8 minutter vant de et straffespark som ble ekspedert i mål til 4-3.

Utover i kampen virket det på meg som om hjemmelaget hadde en del spillere som var vant med å ha assistentdommere i kampene de spilte, for det ble etter hvert ganske mye klaging på dommerens avgjørelser. Han valgte å la det aller meste prelle av, men det ble delt ut noen gule kort. Tross frustrasjonen fortsatte forsøkene på å få avgjort kampen, og i det 64. spilleminutt kom 5-3. Nå måtte det da være klart at alle tre poengene ble igjen her?

Neida, Flint fortsatte å prøve å få med seg noe, og med to kjappe scoringer etter 76 og 80 minutter sto det plutselig 5-5! Alt var dukket for en helt episk avslutning på kampen.

Det ble faktisk flere store muligheter begge veier, men ballen ville ikke i mål flere ganger, og det var dermed 22 mellomfornøyde spillere som kunne takke hverandre for kampen da dommeren blåste av. Det hele hadde endt 5-5, og dermed ble det bare ett poeng til hvert av lagene.

Erlend og jeg takket de andre to for selskapet, fant tilbake til bilen, og tok fatt på ferden tilbake mot hovedstaden. På veien ble vi selvsagt rammet av noen av de obligatoriske omkjøringene på E18, men vi var da i hus i god tid før midnatt likevel.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Numedal - Mjøndalen 3 (2-1)

Da terminlistene for 2026-sesongen dukket opp var en av de tingene vi som driver og samler på fotballbaner raskt la merke til at en ny klubb hadde dukket opp i 7. divisjon i Buskerud. Det var de tre klubbene Rollag og Veggli, Uvdal og Svene som hadde samlet seg for å ha nok folk oppe i dalen nord for Kongsberg til å spille fotball. Jeg hadde derfor rasket med meg Christian og André, og etter et par timer tok vi en pitstop i sentrum av Veggli hvor vi også møtte Stian, før vi sammen tok fatt på de siste kilometrene til banen hvor det var kamp mellom det både jeg og laget selv velger å kalle Numedal FK og Mjøndalen IF (Som altså er breddeklubben MIFs førstelag, men om man ser dem under ett med Mjøndalen Toppfotball er Mjøndalen 3).

Mens vi ventet på avspark slo jeg av en prat med klubbens leder og dagens dommer, en svært rutinert herremann, og fikk høre litt om samarbeidet her oppe langs Numedalslågens bredder samtidig som de fikk høre litt om groundhopping. André så på sin side en klippe i horisonten, og forsvant i retning denne. Etter at innmarsjen var foretatt kom sistemann i hjemmelagets startoppstilling småjoggende ut på banen (Han hadde ankommet stedet bare noen få minutter før) og det var klart for at kampen skulle starte ute på gressmatta.

Fra avspark tok det under to minutter før hjemmelaget hadde tatt ledelsen 1-0, og så såvidt over to nye minutter før det sto 2-0. For en pangstart!

Dessverre for oss nøytrale dabbet det litt av etter dette, men et drøyt kvarter ut i kampen reduserte gjestene, så da lagene fikk samle seg for å drikke litt halvveis ut i omgangen sto det 2-1.

Resten av omgangen skjedde det lite å skrive hjem om, bortsett fra at dommeren stadig måtte kjefte litt på spillere som klagde på avgjørelsene hans. Som jeg ofte har sagt: En del spillere trenger virkelig å ta inn over seg hvilket nivå de spiller på, og at de sannsynligvis får de dommerne de fortjener på det nivået de spiller.

Det sto uansett fortsatt 2-1 da det ble pause, og mens spillerne trakk inn i garderobene gikk jeg til kiosken og skaffet meg en vaffel som ble fortært akkurat i tide til at andre omgang skulle starte.

Etter pause fortsatte kampen mye i samme spor som før. Det florerte ikke med sjanser, begge lag var en del frustrerte, og dommeren måtte flere ganger ta en alvorsprat med de involverte. Helt på slutten trodde jeg det ble straffe da Mjøndalens keeper gikk i duell med en motspiller, men dommeren dømte frispark rett utenfor streken. At keeperen da krangler masse på at det ikke skulle vært noe i det hele tatt var litt spesielt, da han heller burde prist seg lykkelig for at det ikke ble straffespark. Det resulterende frisparket ble uansett til en god sjanse, men ikke riktig god nok.

Det sto dermed fortsatt 2-1 da kampen ble blåst av, og glade numedøler kunne feire første hjemmeseier på stadion her på en mannsalder! Selv hoppet jeg raskt i bilen og satte kursen hjemover igjen for å sove meg gjennom Norges VM-kamp mot Senegal.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google maps.

IF Nyedshov 2 - Nykroppa AIK (5-1)

Etter en kort kjøretur fra den tidlige kampen jeg hadde sett fant jeg meg en matbit i sentrum av Molkom, skrev blogg, og dro ut på leting etter dagens andre kamp. Jeg hadde på flyfoto av byen sett at det lå en fotballbane i sentrum og tok for gitt at det var hit jeg skulle, men der var det en kunstgressmatte med ganske nøyaktig ingen personer til stede. En kjapp sjekk viste meg at gressbanen jeg skulle til lå 3 minutters kjøring unna, så jeg fant fram dit, og tok plass ved sidelinja i god tid før avspark til division 7-kampen mellom Nyedshov 2 og Nykroppa.

I likhet med den forrige kampen jeg så var det også her to lag jeg hadde sett i aksjon forrige helg som skulle møtes. Vertskapet hadde jeg sett borte i regnet søndag ettermiddag, mens gjestene så jeg på deres hjemmebane fredag. Banen her lå svært idyllisk til, omgitt av skog og åkre, og jeg lot meg fortelle at en tidligere besøkende hadde sammenlignet omgivelsene her med et Carl Larsson-maleri.

Ute på gressmatta var det litt slitsomt å følge med på spillerne som var i aksjon, ettersom begge lag spilte i gult og svart. Mens hjemmelaget hadde gule trøyer og sorte shorts, stilte gjestene i gulsvartstripete trøyer og gule shorts. Når da i tillegg dommeren stilte i helsort var det ikke alltid like enkelt å følge med på hvem som var hvem. Den første jeg møtte etter jeg kom inn på anlegget var for øvrig en som hadde kjøpt seg et gulsvart skjerf fordi han kunne bruke det også når han skulle på Elfsborg-kamp. Meget bra vurdert, spør du meg!

Det var hjemmelaget som kom best i gang, og i det tolvte spilleminutt kunne de og flesteparten av de godt over hundre fremmøtte juble for å ha gått opp i 1-0, og fem minutter senere kom også 2-0 etter en herlig frekk lobb.

Halvveis inn i omgangen ble det også her gjennomført en drikkepause, selv om sola ikke var riktig like stekende som den hadde vært tidligere på dagen. Etter at spillet så kom i gang igjen fortsatte Nyedshov-spillerne å presse på, men nå fikk vi en brå slutt på et angrep da et overivrig forsøk på en akrobatisk avslutning endte med et spark i panna på en motspiller. Dommeren var resolutt oppe med det røde kortet, og det kom ingen protester. Han som ble sparka ned kom seg heldigvis raskt på beina, men ble likevel bytta ut.

Med en mann mer på banen kunne man kanskje håpe at gjestene skulle klare å skape litt spenning i kampen, men det aller meste handlet fortsatt om hjemmelagets menn. For gjestene ble situasjonen enda litt verre da de litt før pause måtte sende målvakten sin ut for å få ankelen teipet og bandasjert etter alle kunstens regler, og en av de andre på laget måtte overta trøya og hanskene. Det ble som følge av drikkepausen og skadene lagt til ganske mye tid, og knapt fem minutter inn i overtiden gikk Nyedshov 2 opp i 3-0.

Dette var også stillinga da lagene gikk til pause, og etter en kort hvil i skyggen var det igjen klart for fotball ute på gressmatta. Før avspark hørte jeg dommeren spørre om spillerne ville ha drikkepause i denne omgangen også, og foruten et samstemt ja kom det også et muntert forslag om å ha pause omtrent hvert femte minutt for å få igjen pusten.

Etter at spillet var satt i gang igjen tok det under fire minutter før ballen igjen lå i mål, og gultrøyene hadde gått opp i 4-0. Dette var virkelig ikke Nykroppas dag.

Med firemålsledelse begrenset det seg nok litt hvor mye innsats Nyedshovs andrelag ville levere, så det ble en ganske lang hendelsesfattig periode utover i omgangen. Litt før drikkepausen rotet jeg meg ut i åkeren bak mål på leting etter en forsvunnet ball (Hva det enn var som vokste i åkeren der var det akkurat blitt så høyt at ballene som ble skutt over ballnettet var litt vanskelige å finne). En ung lokal pjokk fant den heldigvis til slutt, så man slapp å risikere ballrester i slåmaskinen.

Med et kvarter igjen av ordinær tid kom så 5-0 på et skudd etter et innkast, og etter dette koblet Nyedshov mer eller mindre helt ut. Dette gjorde at Nykroppa fikk flere sjanser, og i det stoppeklokka mi passerte 86 spilte minutter kunne endelig bortefansen juble litt etter at et hjørnespark gikk inn til 5-1.

Etter dette var nok den største sjansen vi fikk se en kontring Nyedshov kom til som på mirakuløst vis ikke ble til mål.

Det sto dermed fortsatt 5-1 da dommeren blåste av etter noen minutters tillegg i tiden. Jeg hadde blitt fortalt at hjemmelaget skulle ta lagfoto etterpå, men jeg valgte å haste til bilen, skru AC-en på fullt, og sette kursen hjemover etter en strålende fotballdag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Östra Deje IK - Granbergsdals IF 2-1

Da jeg oppdaget at det var mulighet for å få sett to kamper i Värmland denne søndagen var det et lett valg å stå tidlig opp og sette kursen østover. Etter å ha byttet ut noen tomme brusbokser med fulle av samme slag i Charlottenberg fortsatte ferden, og til slutt svingte jeg av mot Östra Deje like utenfor Forshaga. Her var det klart for kamp på Tallmovallen (som jeg egentlig skulle besøke i fjor, men da ble kampen flyttet) i division 7 mellom Östra Deje og Granbergsdal.

Morsomt nok hadde jeg jo sett begge disse lagene i aksjon forrige helg, dagens hjemmelag på bortebane fredag, mens dagens bortelag besøkte jeg hjemme i et forferdelig regnvær søndag. Værforholdene i dag var derimot noe helt annet. Solen skinte fra en skyfri himmel, og på parkeringa ved fotballbanen hadde det alt begynt å komme bobiler som skulle på bilbingo senere på dagen.

Litt forsinket (Noen oppdaget plutselig at verken hjørneflagg eller matchballer var på plass) ble kampen blåst i gang, og innledningsvis syntes jeg det var gjestene fra Karlskoga-traktene som så sterkest ut. Veldig mye av kampen foregikk foran hjemmelagets mål, men ballen ville ikke inn, og da skjedde selvsagt etter 12 minutter av kampen det som ofte skjer: Ballen gikk inn i motsatt ende av banen, og det sto 1-0.

Da omgangen var halvspilt sendte dommeren spillerne ut til sidelinja for å få i seg litt vann, noe som absolutt var påkrevd. Som sagt stekte sola godt, og jeg syntes jeg merka at en del av spillerne lot varmen påvirke både fysisk og mental prestasjon.

I det 26. spilleminutt på stadionuret (som hadde blitt stoppa under drikkepausen) kom så 1-1 litt etter en slags slow motion-kontring, der jeg til min store irritasjon slutta å filme bare sekunder før ballen endte i mål.

1-1 sto seg til pause, tross at hjemmelaget hadde noen helt vanvittige sjanser mot slutten av omgangen. Mens hjemmelaget tok fatt på den ganske lange veien bort til garderoben valgte jeg å forsvinne inn i skogen bak det østre målet for å få litt skygge, samtidig som jeg også kunne utføre et nødvendig ærend.

Da alle så ut til å være klare for å starte igjen skjedde noe jeg ikke tror jeg har opplevd før. Det viste seg at hjemmelaget manglet en mann på banen, og etter litt forvirring ble man til slutt enige om hvem som skulle fylle opp elleveren så kampen kunne fortsette.

Andre omgang ble ganske jevnspilt, men jeg satt med en liten følelse av at det var bortelaget som var nærmest å komme til en avgjørelse, men denne lot vente på seg. For øvrig var det enkelte av gjestene som lot seg frustrere voldsomt av dommeren, noe jeg tror også påvirket prestasjonene deres på gressmatta. Det kan nok være at ikke alle avgjørelsene fra mannen med fløyta var riktige, men spiller man i division 7, så får man leve med at det ikke er Collina-nivå på de som dømmer!

Sammen med et publikum som hadde bikket litt over tjue begynte jeg egentlig å forberede meg på at det kom til å bli ett poeng til hvert lag i dag, da de grønnhvite med bare et par minutter igjen av ordinær tid satte inn 2-1 til stor fortvilelse for gjestenes målvakt. Kunne dette holde inn?

Etter noen minutters overtid blåste dommeren av uten at det hadde kommet flere mål. Med 2-1 ble det tre poeng inn mot siste kamp før sommeren neste helg for ÖDIK. Mens hjemmelagets spillere jublet fant jeg tilbake til bilen som jeg hadde vært forutseende nok til å parkere i skyggen, og satte kursen videre mot Molkom, hvor jeg skulle se neste kamp for dagen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Lokomotiv Oslo - Frigg 1-3

Da jeg i 2014 flyttet til Oslo fant jeg ut at det å se fotball på ulike baner rundt omkring var en fin måte å bli bedre kjent i min nye hjemby på. I løpet av mai og juni hadde jeg vært på 7-8 forskjellige baner, og 21. juni havnet jeg på ærværdige Frogner Stadion, hvor Lokomotiv Oslo spilte kamp mot Åssiden. Kampen endte 1-3, og siden dette var før jeg visste hva groundhopping var, og iallfall før jeg starta denne bloggen, så husket jeg strengt tatt ikke så mye fra denne. Da det nå ganske nøyaktig 12 år senere var lagt opp til en lørdagskveldskamp der, så satte jeg på ny kursen mot Majorstuen, og igjen for å se tredjedivisjonskamp med Lokomotiv Oslo, men denne gangen var motstanderne svært kortreiste Frigg, altså et slags Majorstuen-derby!

Da jeg ankom møtte jeg flere av de samme jeg også hadde møtt i Drøbak tidligere på dagen, men mens jeg hadde dratt hjem og spist pannekaker var det noen av dem som nå skulle se sin fjerde kamp for dagen! Jeg tok innledningsvis plass på tribuna, og fikk raskt se at det favorittstempelet gjestene hadde i egenskap av å ha betydelig flere poeng så langt i sesongen enn vertskapet, det hadde de tenkt å leve opp til. Det aller meste foregikk foran «Loket»s mål, noe som egentlig passet meg fint ettersom den lave kveldssola skinte inn over den historiske arenaen fra den enden av banen.

Vi var rundt 75 tilskuere, og tross intens support fra en gjeng unge Frigg-supportere som hadde fått lov å være sent oppe siden det var lørdagskveld fikk vi ikke se noen mål i første omgang. Vertskapets forsvar hadde kjempet heroisk, og det sto altså fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause. Jeg var faktisk litt bekymret for om dette også skulle bli sluttresultatet, for utenom et stolpetreff fra Frigg hadde det ikke akkurat haglet med sjanser.

Etter pause produserte de for anledningen rødkledte nok et stolpetreff, før det med 52:05 på min stoppeklokke (og 7:05 på stadionuret, som var nullstilt i pausen) endelig lyktes for Frigg å få ballen i mål. 0-1, og Lokomotiv Oslo virket å være en slagen gjeng.

Laget med reklame for Sparebanken Møre på brystkassa kjempet seg likevel inn i kampen igjen, og om man så på andre omgang isolert sett var det absolutt ikke ufortjent da 1-1 kom på en corner i det 69. spilleminutt.

Frigg fikk ikke lenge etter dette sitt tredje stolpetreff for dagen, og jeg begynte å lure på hvilke ofringer det var Lokomotiv Oslo hadde gjort til målstang-gudene denne lørdagen! Det viste seg dessverre for dem etterhvert at de tydeligvis ikke hadde ofret nok. Etter 86 minutter fotball kom 1-2, og igjen var gjestene i føringen.

Da vi gikk inn i det som ble varslet å være minimum fem minutter tillegg i tiden presset svarttrøyene naturlig nok voldsomt på for å utligne. Fire minutter inn i overtida medførte det at Eric Kanebog fikk fullført hattricket sitt og satte inn spikeren i kista og 1-3.

1-3 ble også sluttresultatet, og etter å ha takket motstanderne og dommerne for kampen kunne glade Frigg-spillere feire tre mål, tre stolpetreff og tre poeng sammen med supportergjengen.

Jeg satte kursen hjemover igjen, klar for å samle krefter før en planlagt svensketur dagen etter.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.