Etter ei uke nordpå hadde jeg fredag ankommet Trøndelag og sett litt breddefotball, men nå var lørdagen kommet, og det var tid for helgas hovedattraksjon. Etter noen fryktelig trivelige timer på pub i sentrum gikk ferden sørover langs Elgesetergata, til vi var en solid gjeng som inntok bortefeltet på Lerkendal for å se eliteseriekamp mellom Rosenborg og Tromsø.
Er det rart folk drikker?
Tross TILs lille formsvikt var det et nær utsolgt bortefelt som hadde samlet seg for å støtte «Gutan», og inn mot avspark var det riktig så god stemning. For å si det mildt: Dette gikk fort over etter at kampen kom i gang. RBK scoret nesten før kampen var kommet i gang, og da lagene gikk til pause sto det hele 4-0!
Vi var mange som mente dette var noe av det verste vi hadde opplevd med rød og hvit trøye på, og jeg prøvde i pausen å få brannvesenet til å finne en eller annen grunn til å avbryte kampen, men selv om de hadde forståelse for ønsket kunne de ikke innfri det. Da lagene kom ut etter pause scoret så vertskapet nok en gang nesten umiddelbart. 5-0, hvordan skulle dette ende?
Heldigvis tok RBK foten litt av gasspedalen etter dette, selv om jeg må understreke at det ikke var et spesielt godt hjemmelag som hadde kjørt over Tromsø så langt, det var rett og slett gjestene fra nord som var drit elendige! Heldigvis var ikke vi supporterne riktig så ille, og selv om enkelte ga opp prøvde de fleste av oss å synge våre rødhvite helter framover og tilbake inn i kampen.
TIL gjorde noen bytter utover i omgangen, og plutselig etter at vi hadde passert 70 spilte minutter klikket ting riktig sammen. Først kom det en redusering til 5-1, før vi fikk en straffe som ble satt i mål til 5-2.
Ikke lenge etter kom også 5-3, og vi begynte seriøst å lure på om vi skulle få oppleve et comeback av de virkelig sjeldne. Dessverre kom vi aldri nærmere enn dette, selv om det ble lagt til hele syv minutter (For øvrig elsker jeg at norske klubber har begynt å vise tilleggstida på storskjerm-klokkene sine!)
Det endte altså 5-3, et betydelig penere resultat enn hva jeg hadde fryktet både før kampen og ikke minst underveis. Samtidig fantes det svært liten tvil om at Jørgen Vik fortsatt har MYE å jobbe med for å få sydd troppen sammen til et slagkraftig lag etter de mange utskiftningene i overgangsvinduet. Det blir svært spennende å se hvordan man kommer ut etter den lange landslagspausen som venter i månedsskiftet.
Etter ei uke på rett side av Nordlandsporten var tiden fredag morgen kommet for å starte ferden sørover igjen. Siden TIL spiller lørdagskamp mot RBK skulle ferden gå etappevis, og jeg startet derfor med å tilberede et bedre måltid i Trondheim, før groundhoppingkompis Magnus plukket meg opp og vi sammen satte ferden i retning Frosta. Etter å ha svingt av E6 ventet et par mil på smale og svingete veier, før vi så flomlysene og kunne parkere ved banen hvor det var klart for femtedivisjonskamp mellom Neset og Sverre.
Kunstgressbanen jeg var kommet til var omringet av løpedekke, men det var merkelig nok ikke malt opp løpebaner på dette, kanskje det var helt nytt og dette ikke var klart ennå? Ellers var det en hyggelig overraskelse i gråværet å se at de hadde en finfin liten tribune her, hvor det ville være gode muligheter å gjemme seg om det ble mer regn enn det var akkurat nå.
Min kompanjong tok umiddelbart plass på tribuna, mens jeg selv fant ut at jeg skulle starte kampen med å fotografere litt rundt banen mens det fortsatt var litt naturlig lys til å hjelpe flomlysene. Innmarsj ble foretatt til musikken av AC/DCs Hells Bells, og mens dommeren snakket med kapteinene før avspark runget noe galgenhumoristisk (Neset ligger helt sist på tabellen, og ser ganske nedrykksdømte ut) «I will survive» ut over anlegget.
Da kampen startet ble det raskt klart at det var gjestene fra Levanger (Sverre er en av klubbene som sto bak da Levanger FK ble etablert i 1997) som var favoritter. Det gikk faktisk bare 200 sekunder før ballen lå i nettet og det sto 0-1 etter et hjørnespark.
Etter denne pangstarten tok det nesten ti minutter før neste scoring kom og det sto 0-2, men deretter gikk det bare to minutter før dommeren blåste i fløyta og pekte på straffemerket foran hjemmelagets målvakt. En av Neset-forsvarerne hevdet fellingen hadde vært utenfor streken men fikk ikke medhold i det, og straffen ble satt i mål til 0-3, og et hattrick gjennomført med under 11 minutter fra første til siste mål!
Etter dette tok Sverre foten litt av gasspedalen, uten at Neset slapp så veldig inn i kampen av den grunn. Faktisk var noe av det mest nevneverdige som skjedde i resten av første omgang at en enorm flokk gjess plutselig satte kursen sørover, noe som nesten fikk meg til å føle at jeg var i en scene fra Hitchcocks «Fuglene».
Jeg hadde etter at mørket hadde tatt helt over rundt banen (Med unntak av enkelte sterkt opplyste drivhus rundt omkring i nabolaget) tatt plass på tribuna, noe jeg var svært glad for etter at regnet hadde begynt å bøtte ned. Da det ble pause sto det fortsatt 0-3, og jeg hadde sørget for å bevege meg bort til kiosken for å teste de lokale vaflene, som absolutt fikk ståkarakter!
Etter pause virket det som om Sverre hadde bestemt seg for at det de hadde prestert den siste halvtimen ikke hadde vært helt godt nok. Foran oss drøyt åtti frammøtte ble det igjen litt futt og fart ute på kunstgressmatta, og det tok under halvanna minutt fra avspark før laget i svarte og hvite trøyer økte til 0-4 og min sidemann selvsikkert erklærte at denne kampen ikke kom til å ende med hjemmeseier.
0-5 kom i det klokka mi passerte 54 spilte minutter, og jeg kan røpe alt nå at spådommen om hvilket lag som kom til å vinne kampen ikke sto for fall. Hjemmelagets keeper var faktisk sitt lags bestemann, og sørget lenge for at ikke stillingen var verre, før han i det 67. spilleminutt måtte melde pass og det ble 0-6.
Knappe ti minutter senere kom også 0-7, og for første gang i kampen fikk vi så mye protester at det ble delt ut et gult kort, etter at flere av Nesets forsvarsspillere mente det skulle vært dømt offside foran dette målet. Herlig engasjement å gidde å krangle på dette når man uansett ligger så mye under, men jeg tror faktisk dommertrioen dømte riktig her, og at ballen ble spilt bakover da innlegget ble slått.
Med fem minutter igjen av ordinær tid ble kampens andre hattrick fullført og det ble 0-8. Jeg forventet nå at dommeren ikke kom til å legge til noe særlig med tid, men det ble faktisk spilt rundt fire minutters tillegg før oppgjøret ble blåst av, og spillerne kunne takke hverandre for kampen, og også gratulere Neset-keeperen med å ha avverget et solid tosifret nederlag i en kamp hvor han tross at det var to tremålsscorere hos motstanderne utvilsomt var kampens store spiller.
Kursen ble satt tilbake mot Stjørdal, hvor jeg etter en kjapp tur på butikken fikk tatt et av helgas siste tog på Trønderbanen tilbake til Trondheim, hvor jeg kom meg i hus like før midnatt etter å ha besøkt min bane nummer 1091.
Etter et par dager med hjemmekontor i nord og et par dager på hytta sammen med opphavet hadde jeg torsdag kveld planlagt en bytur med litt fotball. Kamp nummer to for kvelden var dessverre blitt avlyst, men i god tid før avspark hadde jeg inntatt banekanten ved kunstgressbanen hvor det var klart for femtedivisjonskamp mellom Gruben og Mo.
Det var jo ikke så innmari lenge siden sist jeg besøkte denne banen, men i løpet av de tre årene som hadde gått siden da hadde de langs veggen mot flerbrukshallen fått etablert en stor betongtribune. I den lave kveldssola hadde likevel de fleste av de rundt femti fremmøtte plassert seg på den mindre tretribuna motsatt, selv om siktforholdene herfra var mildt sagt utfordrende.
Ute på banen kom kampen etter at et provisorisk myntkast var foretatt med en penn som mynt-substitutt i gang, og det var innledningsvis hjemmelaget som så sterkest ut. De helt store sjansene hadde grønntrøyene riktignok ikke, men det var definitivt de som hadde banespillet, og som også hadde en solid ledelse i corner-statistikken. Da lagene etter 45 minutters spill gikk i garderoben for en liten hvil sto det likevel 0-0, etter at den kanskje største sjansen, et frispark fra langt hold, hadde blitt bokset over mål.
Etter hvilen syntes jeg laget i brunt så ut til å være langt mer med på notene, og jeg begynte å lure på om det kanskje var Grubens store mangel på innbyttere som var i ferd med å vise seg. Det overtaket de grønne hadde sett ut til å ha fordunstet nå, og 7 minutter etter pause kunne bruntrøyene juble da Marcus Haukland (Sist avbildet på bloggen min iført rødt i Stockholm!) stusset et hjørnespark i mål til 0-1.
Gruben slo ganske raskt tilbake, og i det 59. spilleminutt kom utligningen, etter at et flott angrep endte med et skudd i lengste hjørne.
Kampen var nå i en fase hvor den nok kunne vippet begge veier, men det skulle bli hjemmelaget under ledelse av den gamle Tippeliga-dommeren Jonny Ditlefsen (Hei, eventuelle Vålerenga-supportere som leser denne bloggposten) som trakk det lengste strået. For første gang i kampen gikk de opp i ledelse da 2-1 kom rett før det var spilt 74 minutter.
Bare fire minutter senere så det ut til at hjemmelaget satte spikeren i kista, da et hjørnespark ble kriget i mål.
Gleden hos grønntrøyene og deres supportere ble dessverre kortvarig, da dagens dommer etter en kort konferanse med sin rutinerte assistent dømte frispark til fordel for en stakkars Mo-spiller som hadde blitt liggende strak ut etter scoringen. Høyst kontroversielt, og en avgjørelse flere av de frammøtte høylytt ytret sin uenighet rundt.
Tross annullering og en solid sluttspurt fra bruntrøyene, flere scoringer fikk vi ikke, så da kampen ble blåst av var det hjemmelagets menn som med 2-1 i målprotokollen kunne smile bredest. Etter å ha takket hverandre for kampen trakk så aktørene mot garderobene, mens debatten rundt det annullerte scoringa fortsatte.
Enkelte baner er verre å få et kampbesøk på enn andre, og kveldens destinasjon var definitivt en slik en. Terje og Christian hadde alt hatt en bomtur til Drammen tidligere fordi kampen i siste liten ble flyttet til en annen bane i byen, men nå hadde det kommet sterke signaler på at det faktisk skulle bli kamp på Berskaug gress. Jeg plukket derfor opp de to nevnte karene, sammen med Jon Are, og så satte vi kursen vestover på E18 fram til vi hadde parkert og fikk se to lag i oppvarming foran sjuendedivisjonskampen mellom andrelagene til Elvebyen og Skiold.
Ved ankomst hilste jeg raskt på dommeren, som sa jeg måtte late som om jeg kom fra TV2, for det hadde han nemlig fortalt spillerne. Jeg sjekket så inn i Futbology, og fikk en «badge» for å ha fullført 7. divisjon Buskerud avd. 3 (Og i tillegg hadde jeg faktisk fullført alle andre avdelinger i kretsen fra før, så nå er fylket komplett med unntak av noen få baner som ikke er fast hjemmebane for noe lag!), før det ble et minutts stillhet for å minnes Kong Haralds minne.
Det var nå klart for kamp, og det var vertskapet som kom best i gang, da de alt etter 6:40 satte inn 1-0 til stor jubel fra seg selv. Det var riktig nok omlag 20 tilskuere på plass, men dette var en ganske sedat gjeng, så utenfor banen var det ikke veldig mye jubel å hente.
Halvveis inn i omgangen ble det gjennomført en drikkepause, selv om det strengt tatt ikke var så innmari varmt lenger. Begge lag hadde hatt en del sjanser, og Skiold hadde nok vært nærmest etter at Elvebyen tok ledelsen. Det var derfor på ingen måte ufortjent da 1-1 kom i det 34. spilleminutt.
Denne stillinga sto seg til pause, og etter et noe forkortet kvarter var spillet igjen i gang. Kampen fortsatte å være tett og jevn, med sjanser i begge ender, men det skulle bli Elvebyens karer som trakk det lengste strået, da de rett før det var spilt tjue minutter etter pause satte inn 2-1.
Tross godt med overtid, og et gult kort til hjemmelagets målvakt for drøying av tida, Skiold 2 klarte ikke å slå tilbake, og dermed endte kampen med hjemmeseier 2-1, og mens Mads og André satte kursen videre mot nok en kamp for kvelden krysset jeg og mine passasjerer på ny over Liertoppen og tilbake mot hovedstaden etter en finfin fotballkveld.
Da det kom melding om kamp på en bane som sist ble brukt til seniorfotball i 2002 innså jeg at mandag fikk være mandag, og jeg ga dirigenten beskjed om at jeg måtte dra tidlig fra orkesterprøven. Plukket opp Mads som fikk sin første tur med meg etter gamlebilen havarerte, og sammen satte vi kursen opp Hurdal og forbi sauer og kyr på Totenåsen, og med grei margin før avspark parkerte vi utenfor idrettsplassen i Lensbygda, der det var klart for sjettedivisjonskamp mellom andrelagene til Toten og Skreia.
Nøyaktig hvorfor denne kampen var blitt lagt hit var det ingen av oss som visste sikkert, men likevel var vi rundt 15 innsjekka banehoppere i Futbology, og da jeg kom hadde de første alt vært og inspisert kiosken og slått seg ned på tribuna med en vaffel. Jeg skuet ut over banen og innså at gressmatta kanskje ikke var helt biljardbord, men naturgress er uansett bedre enn plast!
Basert på tabellsituasjonen var det nok hjemmelaget som hadde et visst favorittstempel i dette lille Østre Toten-derbyet, men i den lave kveldssola ble det raskt klart at Skreia-laget ikke hadde tenkt å la dette stoppe dem fra å levere en strålende kamp. Det tok bare seks og et halvt minutt før gjestene hadde tatt ledelsen ved å resolutt stange inn et hjørnespark til 0-1.
Ti minutter senere gikk de hvitsvarte opp i 0-2, før vi i det 24. spilleminutt fikk se et hjørnespark til Toten 2 ende med kontring og 0-3 under en dramatisk kveldshimmel!
Etter dette slo vertskapet raskt tilbake, og neste corner gikk etter planen og ga 1-3 med 25:10 på min stoppeklokke.
Vi rundt 60 tilskuerne som var på plass fikk se det fortsette å komme flere sjanser, men nå lot det vente på seg med flere mål. Vi var faktisk helt inne i siste ordinære spilleminutt før det kom en ny tellende scoring, og igjen var det hjemmefansen som kunne juble for redusering, og 2-3.
Gleden over å ha fått kontakt med laget som ledet ble dessverre for rødtrøyene kortvarig, for godt inn i overtida kom det nok en scoring, og det sto dermed 2-4 da lagene tok pause. Noen detaljer rundt denne scoringen får dere dessverre ikke fra meg, da jeg var fordypet i å skaffe meg en vaffel mens dette pågikk.
Etter en tur i garderoben kom spillerne ut igjen, og kampen kunne fortsette. Å fotografere noe særlig nå var ganske bortkastet, da flomlysene her tross at de var helt nye ikke akkurat ga mye hjelp til mitt rimelige fotoutstyr. Vi fikk mens praten gikk livlig om andre baner på Toten det kunne blitt satt opp enkeltkamper på se hjemmelaget prøve fortvilet å komme tilbake i kampen igjen, men dette var virkelig ikke deres dag. Ballen ville alle andre steder enn i nettet, og i stedet gikk gjestene opp i 2-5 rett før det var spilt ti minutter av andre omgang.
Ni minutter før full tid kom også 2-6, men det var virkelig utrolig at ikke Toten 2 hadde klart å skape flere mål enn de to de hadde fått i protokollen. Stolpetreff, strålende redninger og skudd fra kloss hold som på uforklarlig vis ble satt over hadde forhindret dette, og dermed endte oppgjøret med borteseier 2-6 etter noen minutters overtid.
For å unngå noen ubilde møter med kyrne på Totenåsen i mørket ble kursen tilbake til Oslo satt en noe annen rute enn i motsatt retning, og i god tid før midnatt var jeg igjen trygt hjemme.
Søndag morgen sto jeg opp, sjekka ut, kom akkurat for sent til toget og måtte vente 45 minutter på neste, spiste frokost på Gatwick sammen med Ulf-Johnny, og fløy hjemover. På plass på Gardermoen gikk ferden videre med tog til Oslo S og så et nytt tog ut av byen igjen før jeg endelig var hjemme. Her ble jeg i ca 8 minutter før jeg igjen sto i heisen i blokka, nå på vei ned til parkeringsgarasjen. Bilen ble startet, og kursen satt nordover, og en drøy halvtime før avspark sto jeg klar ved banen hvor det skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Fron SK og Otta ILs andrelag.
Fron SK, som er videreføringen av Fron Fotball (Sammen med Fron Håndball), var da de i 2010 oppsto som Fron Fotball en paraply for en rekke fotballag i området, men minst to av de opprinnelige aktørene, Kvam og Vestsida har nå egne lag igjen, så den helt store suksessen kan dette nok ikke sies å ha vært. Laget leder uansett sin avdeling i 6. divisjon Indre Østland nå, og seier i dagens kamp ville være et viktig skritt videre på veien mot opprykk.
Det var en relativt grå og tildels fuktig ettermiddag her i Gudbrandsdalen, så jeg hadde dratt på meg regnjakka, og tok innledningsvis plass på den ganske så imponerende tretribuna de hadde bygd utenfor gjerdet langs løpebanene rundt kunstgressmatta her. Herfra fikk jeg se en fin markering av at kongen gikk bort før helga, og så kom kampen i gang.
Det ble raskt klart at hjemmelaget var favoritter, men tross et solid overtak slet de hvitsvarte med å produsere veldig mye. Riktignok holdt gjestenes målvakt på å fomle ballen i eget mål nesten før kampen var startet, men etter dette skjedde det ganske lite foran målet. Vi var nok rundt trekvart hundre som var til stede, og jeg tipper flesteparten heiet på hjemmelaget.
Vi nærmet oss en halvtime spilt før vi endelig fikk et mål, og da var det noe mot spillets gang gjestene som satte inn 0-1 og dermed kom i føringen. Dommeren var klink ærlig på at det kunne ha vært offside, men det var ikke mulig for ham å si sikkert nok til å annullere målet, og at han ønsket seg assistentdommere til neste sesong.
Målet endret uansett lite av kampbildet. Fron fortsatte å være det dominerende laget, og i det vi gikk inn i overtiden før pause fikk de uttelling ved at det ble dømt straffespark etter et hjørnespark.
Straffen ble satt sikkert i mål til 1-1, og dette var dermed også pauseresultatet.
Jeg oppsøkte i pausen kiosken, først og fremst for å skaffe meg en serviett for å få tørket litt regn av brillene, men når jeg først var der ble det selvsagt også et kakestykke. Jeg gikk deretter ut, og fikk fortalt en gjeng ungjenter litt om groundhopping.
Etter hvilen virket det som om Frons trener måtte ha sagt de rette tingene i garderoben. Det tok bare såvidt over ett minutt før kampen var snudd og det sto 2-1, og seks minutter senere førte også en flott prestasjon til at 3-1 kom.
Otta 2 ga på ingen måte opp, men hjemmelaget ble rett og slett for sterke for dem. Rødtrøyene klarte faktisk å få ballen i målet en gang til, men det var avblåst før ballen gikk i mål, og ingen protesterte, så det var sannsynligvis riktig dømt. Jeg må likevel innrømme at jeg sliter litt med å skjønne hva det var det ble dømt for.
I det 73. spilleminutt satte så Fron inn 4-1 med en kanonkule av et skudd, og hjemmelaget fortsatte også å produsere sjanser som gjorde at vi var langt nærmere en større seier enn noen reduseringer. Flere mål ble det derimot ikke, så da kampen ble blåst av etter noen tilleggsminutter sto det fortsatt 4-1, og hjemmelaget kunne glade juble for tre nye poeng.
Selv satte jeg kursen sørover igjen, og etter å ha forsert et regnvær mellom Lillehammer og Biri som fikk meg til å undres på om Mjøsa hadde forlatt sin vante posisjon og i stedet hadde inntatt luftrommet over E6 gikk resten av turen tilbake smertefritt.
Lørdag forlot jeg etter en vill frokost hotellet, og hoppet på et tog sørover igjen. Denne gangen ventet kun en kort tur, og etter å ha utforsket sentrum av byen alt for lenge tok jeg bussen ut til stadionområdet. Her slo jeg først i hjel litt tid i fanzonen, før en grusom regnbyge tvang meg gjennom inngangen og opp på tribuna på stadionet hvor det skulle spilles kamp på nivå fire, League two, mellom Crawley Town og Bristol Rovers.
Som sagt regnet det ganske mye denne siste augustlørdagen, og tross at det bare var et presenningstak over oss på østtribuna her, så var det veldig godt å ha tak over hodet. Stadionet, som er snart 30 år gammelt hadde en flott utforming, med to ståtribuner i hver ende som hang mer eller mindre sammen med hovedtribuna, og altså i tillegg en noe enklere utformet sittetribune (som var et nyere tillegg til anlegget) på motsatt langside hvor jeg hadde tatt plass i dag.
Totalt var vi over 4000 til stede på kampen, og av disse var det hele 850 bortesupportere, og det var også disse som ga mest lyd fra seg. Hjemmefansen var absolutt til stede, og jeg tror til og med at på tribuna jeg satt på befant det seg ei tromme, men det ble aldri det helt vanvittige trøkket fra denne gjengen.
Mens det bøttet ned var det gjestene som kom best i gang også ute på gressmatta, og den første virkelig store sjansen de kom til var et knallhardt skudd jeg er overbevist om at hadde gått inn hadde det ikke truffet rett i hodet på en annen Rovers-spiller som lå skadet i feltet. Det så faktisk ut som om Crawley skulle klare å ri av stormen, men i det omgangen var halvspilt fikk blåtrøyene et frispark som ble satt rett i mål til 0-1!
7-8 minutter før pause var det så Crawleys tur til å få sin store sjanse. En av rødtrøyene var på tur gjennom, men ble revet ned i feltet. Dette måtte da være straffespark? Nei, sa dommeren, og pådro seg dermed nesten 3500 menneskers vrede. Vi var mange som ikke skjønte hvordan dette ikke var et klart straffespark!
Typisk nok når et lag føler seg snytt for noe fra dommeren, så tar det ikke lang tid før ting blir enda verre. Vi hadde såvidt begynt på et par minutter overtid da «The Gas» som gjestene ofte både kalles av andre og av seg selv igjen fant nettet, og økte til 0-2, som også sto seg til pause.
På grunn av regnet fristet det lite å gjøre annet enn å holde seg på tribuna gjennom pausen, og faktisk regnet det så mye at klubben så seg nødt til å avlyse sin planlagte «Half-Time challenge».
Etter pause var det mest nevneverdige som skjedde at dommeren fikk noe trøbbel med headsettet, uten at dette forsinket kampen veldig. Om det var gjestene som hadde senket guarden litt eller om vertskapet hadde hevet seg litt vet jeg ikke, men de røde djevlene fra Crawley var definitivt mer med på notene enn i første omgang. Også i denne omgangen hadde de noen krav om straffe som ikke ble hørt av dommeren, og det var nok mange som følte seg litt bortdømt i dag, selv om jeg nok tror Bristol Rovers hadde vært det beste laget uansett. (Dette bildet viser kanskje hvor nær de var å gå opp i 0-3.
Etter tre minutters tillegg sto det fortsatt 0-2, og bristolianerne kunne glade feire tre poeng mens dommertrioen fikk alt annet enn applaus fra hjemmefansen mens de tuslet av banen.
Jeg fant tilbake til bussen, som umiddelbart rotet seg inn i en helt forferdelig trafikk, før togturen tilbake til hotellet gikk helt smertefritt, og kvelden og egentlig også hele englandsturen kunne avsluttes med en bedre middag før hjemreisen morgenen etter.
