torsdag 26. januar 2023

Fram Larvik - Pors 3-2

Ett år etter at jeg skuffet måtte innse at muligheten til å krysse ut Månejordet i Larvik forsvant pga en avlyst kamp mellom Fram og Frigg var endelig muligheten der igjen. Etter å ha fått levert ny sofa var det med litt tungt hjerte jeg forlot leiligheta og satte kursen sørvestover fra hovedstaden. Etter å ha fått i meg en hamburger på veien var humøret litt bedre, og etter hvert fant jeg via noen omveier pga veiarbeid fram til banen, hvor det nå skulle være treningskamp mellom samme hjemmelag som i fjor, Fram, og Pors fra nabobyen i Telemark, Porsgrunn.


Jeg kom fram alt for tidlig, så jeg venta litt i bilen før jeg forserte en skummel bakke med flekkvis is for å komme meg ned til banekanten. Her møtte jeg i rask rekkefølge Fram-styremedlem Christian, Fram-keepertrener (og RBK-supporter) Jonas og ikke minst Fram-supporter Andreas, før også de tre musketerer fra andre sida av Oslofjorden dukket opp.

Noe skuffende ble det ikke tatt myntkast, men bare en simpel steinsakspapir. Kampen ble blåst i gang, og det ble raskt tydelig at vi ville få et tett oppgjør. Spillet bølget fram og tilbake med sjanser i begge ender av kunstgressmatta. Jeg fikk likevel etterhvert et inntrykk av at det var hjemmelaget som lå et lite hakk over, men lenge ga ikke overtaket noen uttelling i form av mål.

Klokka var på vei mot 21 spilte minutter da en av Pors-forsvarerne gjorde en glipp. Ballen endte opp hos en av larvikittene, og det hadde faktisk vært en større prestasjon om han ikke hadde scoret enn det var at han gjorde det. 1-0, og selv om det på ingen måte var ufortjent med ledelse til Fram, så dempet nok måten det skjedde på gleden noe.

Sju minutter senere ble det så scoret igjen. Det var nok en gang vertskapet som scoret, og denne gangen var det ingenting å utsette på målet. 2-0, og nå syntes jeg lufta gikk litt ut av Pors. Resten av omgangen var Fram klart best, men fortsatt red de hvite og blå av stormen så det fortsatt bare var en tomålsledelse da dommeren blåste for pause.

Etter en kort hvil kom vi i gang igjen. Mens vestfoldlaget hadde byttet ut hele laget i pausen ventet telemarkingene litt med byttene sine. Like før timen var spilt slo de til og byttet en hel haug med spillere, deriblant ble en keeper uten keepertrøye satt inn. Andre omgang var i det store og det hele en helt annen kamp enn første hadde vært, men det var likevel Fram Larvik som nok en gang økte ledelsen med det som nok var en kandidat til tittelen årets mål på Månejordet. Et skudd fra kanten skrudde vakkert forbi keeper og i mål, og med 3-0 og knapt ti minutter igjen på klokka kunne det virke som om alt var avgjort under månen over Månejordet.


Eller var det det? Kampens neste scoring kom i det 87. minutt, og nå var det gjestene som kunne juble for endelig å ha fått ballen i mål, og to minutter senere smalt det igjen. 3-2, skulle vi få en sensasjonell opphenting de siste minuttene? Pors prøvde fortvilt å utnytte de få sekundene som var igjen av kampen, men da det bare ble lagt til et halvt minutt ble det for knapt for tid før dommeren blåste av oppgjøret.

Jeg forlot raskt området og satte kursen tilbake mot hovedstaden. Fra Tønsberg til Høvik irriterte jeg meg grønn over at jeg glemte å ta en selfie med Jonas før jeg dro, og fra Høvik og hjem irriterte jeg meg enda mer over at jeg ble to sekunder for sen til å reagere på avkjørselen mot Bekkestua, så jeg havnet i en horribel kø forbi veiarbeidsområdet på E18 inn mot Oslo.

lørdag 21. januar 2023

Skeid - Frigg 6-4

Etter at muligheten for en fredagskamp ble stoppet av et sofasalg var jeg lørdag ettermiddag etter en lang dag med korpsøving klar for en tur ut i kulden. Jeg dro på meg ørten lag med ulllklær og satte kursen mot parkeringsplassen mellom Vallhall og Intility Arena. Etter å ha deponert bilen her gikk jeg og ventet litt i foajeen i Vallhall (Inne i hallen var det for øvrig et svensk rugbylag som drev og trente eller spilte kamp), før jeg satte kursen mot Valle Hovin KG 2 hvor det skulle spilles treningskamp mellom Skeid og Frigg.


Mens lagene varmet opp fikk jeg forvisset meg om at det faktisk var 2x45 det skulle spilles her (Man finner jo alskens varianter i treningskamper tidlig på vinteren), og like før avspark dukket også brødrene Lippert og Terje opp. Vi var flere som hadde trosset vinterkulda for å få krysset av en ny bane i Futbology-appen. Ja, for jeg oppdaget ved ankomst at Valle Hovin KG 2 ikke var samme bane som den litt lenger inn på området jeg hadde vært på for noen år siden, og at de nå lå som separate anlegg i appen, så ved å få flyttet den gamle kampen over til riktig bane ble dagens kamp på nytt stadion. Da jeg sjekket inn merket jeg at ikke bare var dette nytt stadion, det var også min tiende kamp med dagens «hjemmelag», Skeid.

Myntkast ble tatt, kampen startet, og Skeid var først ute med å få ballen i mål. Dessverre for dem hadde dommeren blåst for et eller annet, og målet var annullert. Ikke lenge etter fikk Frigg et frispark litt utenfor hjørnet av sekstenmeteren. Innlegget her ble aldri klarert, og til slutt ble ballen lobbet over keeer og i mål til en noe uventet ledelse for tredjedivisjonslaget. 0-1 før det var spilt sju minutter.


I det trettende minutt rullet så blåtrøyene opp et kremangrep som endte med 0-2, og Torshov-gutta var virkelig rystet. Foran knapt tretti tilskuere som hadde trosset et tosifret antall kuldegrader kjempet de rødkledte seg inn i kampen igjen, og jeg fikk en følelse av at min posisjon bak Skeid-keeperens mål kunne vise seg å være ugunstig. Jeg begynte derfor å bevege meg mot motsatt ende av banen, noe som skulle vise seg å være et klokt valg. Først fikk Skeid frispark like utenfor sekstenmeteren, og når dette ble stoppet på ulovlig vis pekte dommeren på straffemerket. Straffeeksekutøren gjorde ingen feil, og det sto 1-2 i det klokka passerte 17 spilte minutter.


I det 24. minutt utlignet så Skeid, og nå kunne man kanskje tro at favorittene var i rute til et resultat som var mer i tråd med forventningene. Frigg, som i fjor endte helt sist i sin andredivisjonsavdeling var dog ikke helt enige, og like etter at halvtimen var spilt vartet de opp med et mål jeg må innrømme at jeg ikke fikk med meg detaljene i fordi jeg sto og snakket med tyskeren Jan som også hadde dukket opp i Oslo-kulda.


Flere scoringer fikk vi ikke før dommeren et par minutter før det var spilt 45 minutter blåste til pause, og mens lagene rømte mot garderobebygget var vi flere fra publikum som trakk mot inngangen til Vallhall for å prøve å få hevet kroppstemperaturen en grad eller to før det braket løs igjen. Selv valgte jeg å stå over, men flere av mine medsammensvorne benyttet seg av muligheten til å kjøpe varm drikke før vi igjen tuslet ut.

Etter hvert ble andre omgang startet, og til «oksenes» frustrasjon var det første som skjedde at Frigg etter ti minutters spill økte sin ledelse til 2-4. Skulle vi få se en liten «bombe» her i januarkulda?



Etter 62 minutter fikk Skeid igjen straffespark, og nok en gang ble det ikke gjort noen feil. 3-4, og igjen var det kontakt mellom lagene på dommerkortet.



I det 69. minutt kom så 4-4, og nå hadde Skeid virkelig fått ferten av blod. De fikk litt etterpå nok et straffespark, men denne gangen kom det med en bismak, i det Jakob Napoleon Romsaas måtte bæres av banen med skade. Som om ikke dette var ille nok ble også straffen reddet! Skulle Frigg klare å ødelegge snuoperasjonen?

Spoiler alert: Det skulle de ikke! Skeid, som nå hadde et klart sterkere mannskap på banen enn i første omgang fortsatte å male på, og i det klokka passerte 82 minutter kom 5-4 etter en ball som Friggs keeper og forsvarere grunnløst hevdet aldri var over streken. Ett minutt før full tid kom så også 6-4, og det hele var definitivt avgjort.

Kampen endte dermed 6-4, og da dommeren hadde blåst for siste gang satte vi som hadde sett kampen ny rekord i å komme oss vekk med håp om å få varmen i oss igjen. For min egen del ble ikke dette oppnådd før etter jeg hadde kommet hjem og fått i meg en deilig middag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

mandag 9. januar 2023

Norske fotballklubber oppkalt etter personer

Inspirert av denne saken hos Outside Write begynte jeg å nøste litt i norske klubber som er oppkalt etter personer, enten det er virkelige eller mytologiske, og kom fram til denne lista:

SFK Ajaks, et idrettslag fra Kleiva i Sortland kommune, et lite stykke sørvest for kommunesenteret. Klubben er oppkalt etter Ajax, helten fra trojanerkrigene, enten direkte eller gjennom beundring for klubben med samme navn i Amsterdam. Klubben er pr 2023 ikke listet opp som medlem i NFF.

IL Apollo er et idrettslag fra Davanger på Askøy utenfor Bergen. Klubben er oppkalt etter den greske guden Apollon. Klubben har et A-lag herrer i 7. divisjon, og noen aldersbestemte lag.

Grane er et navn som går igjen i flere klubber. En av stifterne av NFF var SK Grane fra Oslo som ble lagt ned alt tidlig på 1900-tallet, mens vi også finner navnet i de to klubbene Grane Arendal og Skiens Grane. Grane var navnet til hesten til Sigurd Fåvnesbane fra volsungesagaen (Modellen for Siegfried fra Wagners Nibelungen-operasyklus.)

I Skien finner man også klubben Herkules fotball. Disse er det kanskje lett å tro at er oppkalt etter den romerske navnevarianten til sagnhelten Herakles fra den greske mytologien, men fakta er at de faktisk er oppkalt etter en skomodell fra Skiensfjordens skofabrikk. Nå var nok denne skoen igjen oppkalt etter sagnhelten, så de kommer med på lista likevel.

IL Nansen er oppkalt etter polarhelten Fridtjof Nansen. Nøyaktig hvorfor de som stiftet idrettslag i Dalsbygda langt nord i Østerdalen valgte ham som navn til idrettslaget de stiftet vet jeg ikke, men navnet lever iallfall videre både i Therese Johaugs skiklubb og i fotballsamarbeidet Os/Nansen.

Odds BK
fra Skien smykker seg med tittelen norges eldste fotballklubb. Klubben er oppkalt etter sagakjempen Orvar-Odd som hadde tre magiske piler som alltid traff blink, og alltid vendte tilbake etterpå. 

Rapid Athene er en fotballklubb fra Moss. Athene er en av de fremste gudinnene i det greske gudegalleriet. Klubben driver kun med fotball for jenter og damer.

Ålesunds eldste fotballklubb er SK Rollon. Det er kanskje lett å fnise litt og tenke på deodorant når man hører dette navnet, men de er oppkalt etter Gange-Rolv, eller Rollo som han ble kjent som i Normandie. Klubben spiller for tiden i fjerdedivisjon.

IL Sverre finner vi på Levanger. Klubben som er oppkalt etter birkebeinerkongen Sverre Sigurdsson er en av samarbeidspartnerne bak satsingsklubben Levanger FK, og har i dag kun aldersbestemte lag.

IL Skade kommer fra Lunde i Telemark. Skade var den norrøne gudinnen for jakt og ski, og har altså gitt navn til denne klubben. Det er i dag kun barnefotball i klubbens egen regi, de eldre årsklassene og voksenfotballen er overlatt til Nome fotball.

Litt nordover fra Lunde finner man Bø i Telemark. Her holder IL Skarphedin til. Klubben er oppkalt etter Skarphedin Njålsson, sønn av den Njål som har gitt navn til islendingesagaen Njåls saga. Klubben har aktive lag på alle nivåer.

Tambarskjelvar IL er et fleridrettslag fra Naustdal i Sunnfjord. Klubbnavnet kommer fra Einar Tambarskjelve, en kjent figur for lesere av Snorres kongesagaer, som både kjempet ved Olav Tryggvassons side og er en viktig aktør i sagaene om både Olav den hellige, Magnus den gode og om Harald Hardråde. Klubben har flere aldersbestemte lag og et A-lag herrer i sjettedivisjon.

FK Vidar er en fotballklubb fra Stavanger. De er oppkalt etter den Vidar som nest etter Tor var den sterkeste av æsene, de norrøne gudene. I Ragnarok er det Vidar som hevner Odins død ved å slite munnen på Fenrisulven i stykker. FK Vidar har i en årrekke spilt på nivå tre og fire i norsk seniorfotball.


SK Viggo fra Nordnes i Bergen er en gammel klubb som jeg ikke har lyktes med å finne ut hvilken Viggo det var som ga ideen til navnet, men jeg går ut fra at det er en person. Dersom du vet dette, send meg gjerne et tips på twitter.

Til sist vil jeg gi hederlig omtale til IL Bjørn West fra Masfjorden. Det er kanskje lett å tro at også disse er oppkalt etter en person, men dette navnet kommer fra en Milorg-gruppe som opererte i fjellene ved Matre i sluttfasen av andre verdenskrig. Gruppa hadde egentlig kodenavnet «Bjørn», men siden de opererte på vestlandet ble de raskt kjent som «Bjørn West».

(PS: Noen mener Hødd også skal inn på denne lista. Jeg er ikke overbevist etter å ha lest denne diskusjonen.)

lørdag 17. desember 2022

Toten - Lillehammer 4-2

Etter ei lang arbeidsuke var det igjen tid for en utflukt, og denne gangen skulle jeg verken sørover eller ut av landet, men nordover til Raufoss. Etter en liten omvei til Hunndalen for å for siste gang i år få sitte bak rattet og spise middag utenfor en fotballbane parkerte jeg bak tribunen på et snødekt stadion. Her skulle det heldigvis ikke være kamp, men etter å ha spist opp inntok jeg i stedet «Raufoss industripark arena», eller Raufoss storhall som den kalles i dagligtale, hvor FK Toten og Lillehammer FK hadde avtalt å møtes til treningskamp.


Begge lagene hadde endt sin 2022-sesong med nedrykk fra tredjedivisjon, og det er nok ventet at begge blir å gå hardt ut for å komme seg tilbake på nivå fire i 2023. Om dette var grunnen til at så mange som førti tilskuere hadde tatt turen til den iskalde hallen vet jeg ikke, men alltid hyggelig med litt publikum, og blant de fremmøtte var også den lokale banehopperen Vegard.

Da kampen skulle starte var lagene klare, men dommerne lot vente på seg, og da de endelig dukket opp ble oppstilling og myntkast og denslags noe skuffende utført med ryggen mot publikum. Kampen kom så i gang, og innledningsvis var det ganske jevnt ute på kunstgressmatta i hallen som jeg egentlig har besøkt tidligere, men siden den gang er den gamle «bobla» blitt borte, og man har i stedet bygd en permanent konstruksjon. Dagens utflukt var altså en slags groundhopping, selv om jeg ikke fikk nytt stadion i Futbology-appen.

Jeg så tidlig at Lillehammers reservekeeper begynte å varme opp, og fikk da jeg spurte om det var et tidlig bytte på gang høre at de var tre målvakter på tur i dag som skulle fordele spilletida, så det kom nok etterhvert. Etter vel tjue minutter holdt det dog på å skje tidligere enn planlagt da han som sto i mål for de hvitkledde klarte å pådra seg tidenes keeperhands drøyt fem meter utenfor sekstenmeteren. Totningene var dog ikke interesserte i å bruke 70 minutter på å trene på overtallsspill, så han fikk spille videre.

Typisk nok tok det etter dette bare et par minutter før ballen lå i mål. Motsatt mål. 0-1 til laget som under normale forhold ville vært redusert til ti mann like før, og nettopp denne målmannens lange utspark var en stadig kilde til uro i Toten-forsvaret.


Rødtrøyene ga ikke opp selv om de hadde havnet under, og noen minutter senere var det rent utrolig at ikke dagens vertskap i hallen klarte å utligne. Noe sa meg at denne kampen neppe var ferdigscoret, men de neste scoringene lot lenge vente på seg. Da det ble pause sto det fortsatt 0-1, men jeg forventet at mye kunne endre seg etter hvilen da jeg så at begge lag gjorde klar for en rekke bytter.

Før andre omgang ble matchballen byttet ut etter at dommeren oppdaget en stor flik av læret som hang og slang på utsida, og så var det klart for mer fotball. Jeg sto og pratet om groundhopping med en fyr fra Maren Lundbys hjembygd Bøverbru da en av lillehamringene foretok seg noe ureglementert foran eget mål. Straffespark, og jeg måtte avbryte samtalen for å få filmet dette fra en litt bedre posisjon. Knapt 50 minutter spilt, og 1-1.


Lillehammer kjempet seg tilbake i kampen, og i det 56. minutt kom 1-2, men etter dette handlet det meste om FK Toten. Like før timen var spilt kom 2-2, vel ti minutter senere 3-2, og i det 74. minutt også 4-2.

Når man så den intensiteten Lillehammer skrudde opp mot slutten av kampen i et forsøk på å redusere skulle man ikke tro dette var en treningskamp mange måneder før sesongstart, men likevel ble det ikke flere mål. Toten fikk riktignok helt på tampen ballen i nettet en siste gang, men dette ble avvinket for offside så da dommeren blåste av fotballåret 2022 sto det fortsatt 4-2 til de røde.

Jeg forlot hallen, fant bilen, fyrte varmeanlegget på fullt og satte kursen tilbake mot hovedstaden gjennom et vinterlig Toten. 172 kamper i perioden 22.1. til 17.12. går det vel ikke an å være misfornøyd med?

mandag 12. desember 2022

IFK Kristinehamn U - IFK Ölme 6-0

Sist onsdag hadde jeg sett på muligheten til å kjøre til Kristinehamn litt øst for Karlstad for å se kamp i hallen der, men med avspark klokka åtte og drøye tre timers kjøring hver vei konkluderte jeg med at hjemturen ville bli for sen. Da jeg så at en ny mulighet til å få krysset av hallen på et mer behagelig tidspunkt i helga bød seg ble derfor kursen satt østover søndag midt på dagen i stedet. For ikke å kjøre den lange veien forgjeves hadde jeg sendt en melding til bortelagets facebookkonto for å sjekke at det faktisk ble kamp. Jeg fikk som svar et telefonnummer til lagleder, så da jeg stoppet for å fylle bagasjerommet med vaniljecola sendte jeg ei melding til ham, og fikk kjapt svar om at joda, det ble kamp, men den skulle starte 1915 og ikke 1745. Definitivt en strek i regninga å komme halvanna time senere enn planlagt hjem, men ikke verre enn at det var til å leve med så jeg fortsatte østover, og klarte å slå ihjel tida med en god kinesisk middag i Kristinehamn før jeg inntok Kristinehamn arena hvor det etterhvert altså skulle spilles treningskamp mellom IFK Kristinehamn U og IFK Ölme.


Langvarige lesere av bloggen (og 442-lyttere) vil kanskje huske at IFK Ölme er et lag jeg har sett spille før, men mens de da var et lag som spilte på det ganske anstendige nivået i division 3 hadde etter 2020-sesongen A-laget forsvunnet fra tabellene, og de starta på nytt nederst i 2021, men de hadde endt sesongen 2022 med seriemesterskap og opprykk fra division 7. Hjemmelaget var på sin side rekruttlaget til IFK Kristinehamn, hvor A-laget spiller division 4, mens ungguttene på dette laget huserer i division 6 og altså etter all sannsynlighet havner i samme serie som dagens motstandere kommende sesong.

Som seg hør og bør i et IFK-derby stilte hjemmelaget i helblått med noen hvite detaljer, mens gjestenes drakter var totalt inverterte helhvite med blå detaljer. Dommeren stilte seg opp med ryggen mot publikum og tok et diskret myntkast som det var umulig å se noe av, og så startet kampen.

Gjestene fra bygda i vestenden av kommunen startet veldig friskt, men tross et overtak i både ballinnehav og halvsjanser ble det aldri særlig skummelt foran Kristinehamn-keeperen. Da det var spilt fjorten minutter gikk så en av de hvitkledde fra Ölme i bakken inne i sekstenmeteren, og mens han var opptatt med å kjefte på dommeren fordi han ikke fikk straffe kontret hjemmelaget og satte inn 1-0, noe mot spillets gang så langt.

Etter dette første målet jevnet spillet seg noe ut, men Ölme-spillerne slet med å skape de helt store sjansene, og det sto fortsatt bare 1-0 da dommeren sendte lagene ut til sidelinja for å ta seg en pauseprat. Selv hadde jeg et håp om å få besøkt doet som snarest, men det viste seg at herretoalettet lot til å være ute av drift, og det var kø til handicapdoet, så dette ble satt på vent, noe som skulle vise seg å være et smart trekk, da dommeren alt etter 6-7 minutter gjorde klar for å starte kampen igjen.

Om det var den korte pausen som gjorde at bortelaget ikke var helt på nett da kampen igjen ble satt i gang vet jeg ikke, men det tok bare 40 sekunder fra avspark til ballen lå i mål etter et skudd fra spiss vinkel og det sto 2-0. For øvrig hadde lagene (sikkert for å gjøre det greiere med bytter og kommunikasjon siden det var treningskamp) avtalt å ikke bytte side i pausen, så målet kom i samme nett som det i første omgang.


I det 55. minutt kom så 3-0 etter et angrep hvor Ölme-treneren var noe over middels misfornøyd med at det ikke ble dømt offside. Til dommerens forsvar må det sies at kampen gikk uten assistentdommere, og det var nok også dette han prøvde å formidle da han gikk bort for å ta en prat med den morske treneren før spillet fortsatte.

Der de tre første målene hadde kommet henholdsvis på en kontring, et overraskelsesangrep og en mulig offside, så var det ikke annet å gjøre enn å applaudere da 4-0 kom litt over tjue minutter ut i omgangen. Flott angrep langs flanken, perfekt innlegg, og strålende avslutning i mål, og nå var det vel ikke lenger noe spørsmål om hvem som skulle vinne, men hvor stor seieren skulle bli.

Ölme ga aldri opp, men sluttproduktet på den fremste tredjedelen av banen ble rett og slett ikke godt nok, og de få gangene de vartet opp med virkelig gode avslutninger, så leverte Kristinehamns målvakt et par strålende redninger. I motsatt ende av banen kom derimot først 5-0 etter vel 73 minutter, før vi i det 80. minutt fikk se ballen bli vippet over en utrusende keeper og spasert i mål til 6-0.


Flere scoringer ble det ikke, og da dommeren blåste av sto det fortsatt 6-0. Jeg hadde strategisk plassert meg nær døra for å få unnagjort det jeg måtte utsette i pausen før jeg satte kursen vestover igjen og drøyt tjue minutter over midnatt veltet inn døra hjemme, ganske nøyaktig en og en halv time senere enn jeg opprinnelig hadde planlagt.

fredag 9. desember 2022

Grorud 2 - Kjelsås 2 (7-3)

Jula kommer stadig nærmere, men breddefotballen er ikke helt død likevel. Jeg hadde hørt rykter om at Groruds U21-lag (Altså Grorud 2) hadde avtalt en treningskamp i adventa, og jeg snek meg derfor avgårde fredag ettermiddag med kursen mot Grorud. Før avreise tok jeg på meg lange ullsokker, ullstillongs, helsetrøye, langermet ullundertrøye, en t-skjorte, to ullgensere og en hettegenser, samt Forsvarets fingervanter, en buff fra Statens Vegvesen, et Grorud IL-skjerf, og en Staal Jørpeland-lue. Jeg var klar for treningskamp mellom Groruds og Kjelsås' rekruttlag i sju minusgrader!


Etter ankomst oppdaget jeg raskt at kampen ikke skulle gå på Grorud Match som jeg trodde, men derimot på Grorud Kunstgress. Dette skyldtes visstnok trøbbel med undervarmen på den nyeste banen, så da ble det gule flomlys og et litt shabby underlag i kveld. Etter jeg hadde hilst på Robert som skulle være AD og hans dommerkumpaner dukket også André opp, så da var selskapet sikret i den iskalde desemberkvelden.

Noe forsinket ble kampen blåst i gang, og det virket som om hjemmelaget var utålmodige etter å ha måttet vente noen minutter ekstra. Det gikk iallfall bare ett og et halvt minutt før de tok ledelsen, noe som fikk min LSK-elskende sidemann til å utbryte «Heia Grorud … 2!».

Med unntak av noen få relativt ufarlige besøk fra Kjelsås-spillerne på Groruds banehalvdel handlet det aller meste om vertskapet. Ti minutter etter den første scoringen ble ledelsen doblet, og gultrøyene lot til å ha full kontroll. I det jeg knapt tjue minutter ut i kampen erklærte at her var det en klar dominans til hjemmelaget kom det en redusering til 2-1.

Dette lot dog ikke til å ha annen effekt enn å motivere Grorud enda mer, så det tok under to minutter før de igjen hadde økt ledelsen og det sto 3-1. I det 29. minutt fikk så de gulkledde en corner som resolutt ble satt i mål til 4-1 i det klokka passerte 29:00.


I det det så ut til at lagene skulle ta pause med 4-1 i boka kom Kjelsås med et flott angrep som endte med at det sto 4-2 da klokka passerte 45 minutter. Avspark ble tatt, og så blåste dommeren for pause.


Jeg og André slo følge med laget i retning flerbrukshallen like ved banene og fikk varmet oss litt i gangen der mens vi ventet på andre omgang. Etter hvert dukket dommerne også opp for å få varmen i seg, og da de igjen satte kursen mot banen fulgte vi etter.

Jeg hadde vært rutinert nok til å skjønne at det neppe var noe særlig til serveringstilbud på denne kampen, så jeg hadde tatt med meg en termos med buljong og gitt André beskjed om å ta med egen kopp. Mens andre omgang startet fikk vi i oss noen livgivende og varmende dråper deilig buljong, og omtrent før jeg hadde fått satt fra meg koppen økte Grorud-rekruttene igjen ledelsen etter at Kjelsås' keeper ga en noe uheldig retur.

Tross kulda var det faktisk nærmere tjue tilskuere som hadde tatt turen til Grorud denne desemberkvelden, og etter en litt treg periode ble det klart at det var ingen tvil om at vi ikke skulle gå hjem og føle at vi ikke hadde fått valuta for pengene. (Noe som strengt tatt ikke var så vanskelig, ettersom det var gratis inngang.) I det 61. minutt kom 6-2, og i det 71. 7-2, før gjestene igjen fikk en redusering i det 77. minutt så det sto 7-3.

Min stoppeklokke viste ikke mer enn 89:45 da dommeren mente nok fikk være nok og blåste av kampen. Spillerne takket hverandre for kampen, mens vi som hadde sett på hastet mot bilene våre for å prøve å få tint opp diverse lemmer og sette kursen hjemover.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos. (Dessverre litt ymse kvalitet pga de dårlige lysforholdene)

lørdag 3. desember 2022

Kållered - Zenith 2-1

Selv om fotballen ligger mer eller mindre død i Norge for tida, så spilles det fortsatt treningskamper hos «søta bror». Jeg sto derfor grytidlig opp lørdag og satte kursen sørover mot Svinesund. Etter noen timer kom jeg til Göteborg, kjempet meg gjennom en fæl trafikk (trøsten var at trafikken motsatt vei var enda verre), og kom til slutt til forstaden Kållered i Mölndal kommune. Her fant jeg etterhvert fram til fotballbanen, hvor det var klart for treningskamp mellom Kållered SK og IK Zenith.


I den usedvanlig sure førjulslufta var jeg først alene på den lekre lille tretribuna, men inn mot avspark kom det sigende litt flere til. Jeg oppdaget at en hel del av de etterhvert nærmere femti frammøtte hadde tilknytning til bortelaget, som var nyopprykka nivå fire, mens resten var fans av hjemmelaget som også neste år skal spille på nivå fem.

Det var altså derfor et lite favorittstempel på de tilreisende fra Hisingen, men innledningsvis så man ikke så mye til det. Joda, det var kanskje et ørlite spillemessig overtak, men sjanser ble det lenge ikke produsert noen av. Da vi fikk kampens første mål i det nittende minutt kom det faktisk ikke som resultat av noe som egentlig var en sjanse, men etter dårlig samhandling mellom Zeniths keeper og forsvar fikk en av de blåkledde tak i ballen og satte den i mål til 1-0.

Kampen fortsatte i samme spor. Gjestene hadde ballen mest, men klarte ikke å sette hjemmelagets bakre rekker på noen store prøver, og knapt fem minutter før pause var faktisk Kållered svært nær å doble ledelsen, men da dommeren blåste for pause sto det fortsatt bare 1-0.

Jeg benyttet pausen til å løpe til bilen og få varmet meg opp litt, og da jeg kom tilbake til kunstgresset så det ut som om grønntrøyene hadde bestemt seg for å vise at de hørte hjemme en divisjon over vertskapet. De presset nå på mye mer enn de hadde gjort før pause, og faktisk ble det nå også skapt noen mer eller mindre farlige sjanser, men mål ble det fortsatt ikke.

Da det var spilt knapt ti minutter av andre omgang tok hjemmelaget en kort corner, noe som fikk Zenith-forsvaret helt ut av balanse, og ballen endte til slutt i mål. 2-0!


Selv så langt sør som her ved grensa mot Halland merket man at vintersolverv bare er noen uker unna, og før vi var halvveis i andre omgang begynte både jeg og ikke minst kameraet mitt å merke at dagslyset begynte å forsvinne. Gleden min var derfor stor da jeg så en fyr med en nøkkel gå mot kontrollpanelet til flomlysene. Der bøyde han seg ned, før han ble stående i telefonen, og så forsvant. Det ble nok ingen flomlysfotball i dag.

Om det var mangelen på lys som gjorde at de grønnkledde kom mer med i kampen avslutningsvis vet jeg ikke, men etter en drøy halvtime lå ballen i nettet, men det var avblåst for noe jeg først trodde var en offside, men det så ble tatt et frispark motsatt vei. Merkelig!

Dermed fikk vi ikke fler scoringer i kulda før det var under tre minutter igjen av ordinær tid. Med 2-1 og håp om gjenopprettet ære satte gjestene inn et voldsomt press i de avsluttende minuttene, men flere scoringer ble det ikke. Da dommeren etter et par minutters overtid blåste av kampen sto det dermed fortsatt 2-1, og Kållered-karene kunne juble for seier.


Selv rømte jeg raskt til bilen og satte kursen via en matbutikk eller to mot det jeg trodde var arenaen for dagens neste kamp. Etter å ha ventet nesten en time begynte jeg å ane uråd da det ikke var dukket opp noen fotballskobrukere som var over 1,20 høye, og etter en liten sjekk på messenger fikk jeg vite at bortelaget ikke hadde klart å stille lag, så kampen på Näsets SKs arena var avlyst uten at noen hadde tenkt på å opplyse omverdenen om det.

Det var derfor en relativt skuffet Marius som satte kursen nordover gjennom et tidvis svært vinterlig Bohuslän igjen, men det var jo en fattig trøst at jeg i det minste kom såpass tidlig hjem at det var litt lørdagskveld igjen å nyte fra sofaen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.