lørdag 15. juni 2024

Tårnby - Hørsholm-Usserød 4-2

Denne helga skulle tilbringes på korpstur til København, men jeg hadde lenge sett meg ut muligheten for å klemme inn en kamp underveis også. Etter å ha gjennomført et spilleoppdrag ved Ørestad metrostasjon som var ferdig 1340 prakket jeg derfor basstrombonen og de andre tingene mine på noen andre, mens jeg stormet over veien og praiet en taxi. Etter en kort svipptur kom jeg så akkurat i tide til å komme meg inn for å se sluttspillkampen i Danmarksserien mellom Tårnby og Hørsholm-Usserød.



I et øsende regn ble kampen blåst i gang, og siden jeg ikke hadde spist siden frokost fant jeg ut at jeg skulle skaffe meg en pølse og en Faxe Kondi med en gang, og mens disse ble fortært scoret hjemmelaget. Det var ifølge stadionuret som ble startet for sent spilt omlag 6 minutter, men ifølge min presise klokke nærmet vi oss 8 minutter da det ble 1-0.

Oppildnet av en ung og ivrig supportergjeng fortsatte gulltrøyene å ha overtaket ute på gresset, mens regnet fortsatte å bøtte ned. Utenom de trommende og syngende var det bare noen få som våget seg ut fra taket ved kiosken i hjørnet, men jeg anslo at det nok var 60-70 personer tilsammen tilstede.


Jeg hadde etter en drøy halvtime konkludert med at det nok var ganske fortjent at hjemmelaget ledet, og like etterpå blåste dommeren straffe etter et sammenstøt mellom gjestenes keeper og en angripende Tårnby-spiller. Det var kanskje strengt å dømme straffe her, men definitivt ikke galt. Det ble dermed 2-0, med vel 33 minutter spilt.


På overtid før pause kom så 3-0, og glade TFF-spillere kunne feire ved å legge seg ned og ta noen svømmetak på den klissvåte matta før de fikk ta en tur i garderoben for å varme seg litt.

Jeg oppdaget i pausen at strømsituasjonen på mobiltelefonen min var ganske prekær, og sendte lengtende tanker i retning powerbanken som lå på hotellrommet. Etter å ha slått på spareblussmodus og redusert lysstyrken på skjermen var jeg klar for det jeg håpet ville bli en like morsom andreomgang som det første hadde vært.

Da spillet fortsatte, røykla supporterfeltet den banehalvdelen hvor hjemmelaget skulle angripe, men dette virket ikke å plage spesielt mange, for hjemmelaget hadde nå lagt seg ganske bakpå. Andreomgangen ble derfor en nokså kjedelig affære hvor rødtrøyene fra Nordsjælland sto og stanget mot veggen, helt til vi i det 82. minutt fikk et mål i motsatt ende av banen og 4-0.

Etter dette våknet faktisk kampen litt til liv igjen, og i det 86. minutt kom endelig trøstemålet 4-1.

Litt etter at overtiden startet hørte jeg en av bortelagets fans erklære at det burde legges til minst 11 minutter, og da vi rett før to overtidsminutter var spilt fikk 4-2, ble det på en måte igjen en slags spenning i kampen.

Helt på tampen fikk vi faktisk flere muligheter til ytterligere reduseringer, men da dommeren etter 4-5 minutter blåste av sto det fortsatt 4-2, og hjemmelagets spillere kunne juble sammen med sine supportere for en godt gjennomført 2023-24-sesong.



Selv trasket jeg avgårde i retning nærmeste busstopp, hvor man til min store glede kunne kjøpe billett med kontanter på bussen, så det ikke gjorde noe at jeg på det nærmeste var tom for strøm på mobilen. Etter å ha byttet over til metroen kom jeg meg så tilbake til hotellet, og fikk plugga mobilen på lading etter en tross alt vellykket groundhoppingutflukt.

torsdag 13. juni 2024

Brevik 2 - Hei 3 (7-1)

Etter jobb onsdag ble kursen satt sørvestover på E18. I Horten svingte jeg nedom og plukket opp André, og sammen fortsatte vi sørover til vi kom til Porsgrunns sørkant. Her svingte vi av, og fikk etter hvert parkert ved stadionet hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Breviks andrelag og Heis tredjelag.


Vi hadde tatt høyde for forsinkelser i trafikken, så vi fikk før kampstart god tid til å studere den fine gressmatta det skulle spilles på, som langs den nordlige langsida hadde ei imponerende tribune. Siden banen ligger i luftlinje 600 meter unna en fabrikk som framstiller over en million tonn sement i året var det kanskje ikke noen stor overraskelse at vi snakker om en betongtribune.

Da kampen endelig kom i gang ble det raskt klart at det var vertskapet som var favoritter, og det tok under åtte minutter før de første gang hadde fått ballen i mål, og det sto 1-0.


Rødtrøyene fortsatte så å dominere, men vi rundt førti frammøtte måtte nå vente ei god stund før det igjen ble nettkjenning. Gjestene så ut til å ha lite å stille opp med, og med såvidt over ti minutter igjen til pause satt 2-0 i målet. 3-0 kom så fem minutter senere, før også 4-0 kom på overtid rett før pause.



Jeg benyttet pausen til å skaffe meg en svært god vaffel, før jeg også sørget for å finne et nytt batteri til kameraet som hadde fusket litt underveis i første omgang. Nå skulle alt bli meget bedre.

For bortelaget ble ting derimot ikke særlig bedre. Før det var spilt fem minutter av andre omgang satt 5-0 i målet da returen etter et frispark ble satt i mål.


I det 59. minutt kom 6-0-scoringen, mens vi fikk 7-0 etter 62 minutter av kampen. Jeg var nå så dum at jeg skrev på twitter at jeg lurte på om vi ville få et tosifret antall mål for vertskapet, og dermed stagnerte målflommen totalt.

Om det var min jinxing, eller det faktum at Vetle hadde dukket opp nå mot slutten av kampen som var grunnen vet jeg ikke, men ting stoppet som sagt opp, og jeg hadde begynt å forberede meg på at kampen skulle ende med sjumålsseier for de røde da gjestene på toppen av det hele måtte bytte ut målvakten sin og sette inn en utespiller i mål.

Dette viste seg likevel å være et sjakktrekk, for i det vi akkurat hadde gått inn i overtiden kom så trøstemålet til de grønne. 7-1, og stor jubel blant de tilreisendes spillere og fans.


7-1 ble også sluttresultatet, og etter å ha takket for praten til Vetle ble kursen satt tilbake mot fergekaia i Horten, en etappe som helt fint burde la seg gjennomføre på den drøye timen vi hadde til rådighet.

Så feil kan man ta! I det vi kom ut på E18 var det første som skjedde at vi ble ledet inn på en lang og treg omkjøring, før vi like etter Larvik på ny ble sendt vekk fra motorveien, denne gang helt til flyplassen på Torp! Vi hadde likevel et ørlite håp om å få ekspedert André avgårde på 23-ferga, og da vi svingte inn foran kaia så vi akkurat at de åpnet bommen for å slippe ombord en sent ankommet bil, men tross at André løp så fort han klarte rakk han ikke å få være med denne avgangen og måtte vente på neste tur. Faktisk var det så liten margin at om vi ikke hadde ligget bak to spesialtransport-trailere på omkjøringa opp bakken fra Eidanger mot Lannerheia, så hadde han nok rukket det! Selv fortsatte jeg nordover, og ble sendt på et par omkjøringer til, så da jeg endelig kom hjem hadde jeg brukt nesten tre og en halv time på en distanse som normalt skulle tatt såvidt over to timer å kjøre. Svært irriterende, men hva må man ikke tåle for å få samlet nye baner en onsdagskveld?

onsdag 12. juni 2024

Aurskog/Finstadbru - Bøn 3-2

Etter flere lange turer i det siste hadde jeg denne tirsdagskvelden funnet ut at jeg måtte ta en mer kortreist revisit. Jeg kikket derfor på lista over hvilke baner Ole Jakob manglet innen rimelig avstand i kveld, og plukket så ham og Mattis opp og tok dem med for å se femtedivisjonsoppgjør mellom Aurskog/Finstadbru og Bøn.


Da vi ankom stadion pågikk en G14-kamp, og det var derfor totalt kaos på parkeringsplassen. Jeg fant det som så ut som en grei parkeringsplass, og vi ruslet ned og plasserte oss ved sidelinja. Avspark ble noe forsinka, men ca kvart på åtte var det endelig klart for kamp ute på kunstgresset.


Jeg fikk sett omlag fem minutter av kampen før det ble kunngjort fra speaker at jeg måtte flytte bilen. Det viste seg at der jeg sto skulle det egentlig være gjennomkjøring, og i tillegg til meg hadde også en av spillerne på hvert av lagene feilparkert, så det viste seg at det minste problemet var å få meg til å flytte bilen. Hvordan det ble løst med de andre to vet jeg ikke, men jeg så en Bøn-innbytter som dro på seg en overtrekksvest da de på benken fikk beskjed om det som sto på.

Jeg vet ikke om det var oppstyret rundt feilparkeringene som lå bak ordbruken til Bøn-trener Per Dahl, men like etter at beskjeden hadde nådd benken hørte jeg ham rope til spillerne sine at de måtte ta av håndbrekket og kjøre litt. Bøn har etter fire strake opprykk hatt en tung start på karrieren i femtedivisjon, og foreløpig var det eneste som reddet dem fra at denne kampen også skulle se svært tung ut at også hjemmelaget hadde vært rimelig impotente.

Det var likevel grønntrøyene som først kunne juble da de tre minutter før pause fikk kranglet et langt slått frispark som først traff stolpen inn i mål til 1-0.


1-0 var også pausestillinga, og mens Mattis hadde vært rutinert og sneket seg til kiosken før det ble pause måtte jeg kjempe meg gjennom en viss kødannelse for å få kjøpt meg en etterlengtet vaffel. Jeg hadde for øvrig også fått selskap på sidelinja av min gamle kompis Anders som bor på Aursmoen, så praten gikk livlig mens vaffelen ble fortært.

Da andre omgang kom i gang var noe av det første som skjedde at hjemmelaget gjorde en megatabbe. Det som så ut til å skulle være et enkelt tilbakespill til keeper viste seg å trille inn i åpent mål ettersom målvakten hadde løpt ut for å plukke opp ballen der den ble spilt fra. 47:05 på klokka, og 1-1.


Bøn så etter utligningen klart sterkest ut, men de lyktes ikke i å score, og det var nok derfor et hardt slag for dem da AFSK vartet opp med et lynangrep som endte med 2-1 etter halvspilt andreomgang.


Vi fikk så en ny utligning, og igjen var manglende kommunikasjon i hjemmelagets bakre rekker en vesentlig del av årsaken til at Bøn kunne juble for å ha satt inn 2-2 i det 74. minutt.

Bøn ville tydeligvis likevel ikke la vertskapet stå for alle tabbene alene, og rett før klokka passerte 76 spilte minutter var det deres tur å gjøre en glipp som ga motstanderne sjansen til å score. Denne sjansen ble ikke misbrukt, og dermed sto det 3-2.


Mot slutten av kampen dukket også Lokalfotballen-Espen opp, og mens jeg slo av en prat med ham skjedde det lite mer nevneverdig, så kampen endte dermed 3-2.

Jeg svippet Anders hjem, kom tilbake og plukket opp mine to passasjerer, og så returnerte vi til hovedstaden via Blaker for å få levert en kroppstemperert pils fra André til Ole.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

tirsdag 11. juni 2024

Nedre Sigdal - Vikåsen 5-1

Etter opprinnelig å ha hatt en plan om å dra til Telemark denne mandagskvelden endte jeg etter mye om og men opp med å sette kursen nordover etter å ha passert Drammen i stedet for sørover. Jeg kom etter hvert inn i en kommune jeg aldri hadde besøkt før, og var så klar for å se sjuendedivisjonskamp mellom Nedre Sigdal og Vikåsen.


Stadionet i kommunesenteret Prestfoss var ved første øyekast et imponerende skue. Publikumsfasilitetene var kanskje så som så, men et flott friidrettsanlegg rundt en gressmatte som ved andre øyekast viste seg å kanskje ikke være helt optimal, men vi får skylde på kaldværet som har vært på Østlandet de siste ukene for at matta ikke viste seg fra sin helt beste side. I to av sidene rundt banen var det oppoverbakke, så de som ville ha bedre oversikt enn nede fra banekanten hadde god mulighet til det. Jeg hilste på Christian som var speaker og kioskansvarlig (Godt hjulpet av et par småttiser), og tok så plass nede ved banen.

Vikåsen hadde starta sesongen med å ta nøyaktig null poeng på sine seks første kamper, så det var liten tvil om at et visst favorittstempel heftet ved vertskapet i kveld. Myntkast ble tatt, og når kampen kom i gang var det faktisk slett ikke så enveiskjørt som man kunne frykte innledningsvis. Riktignok var det hjemmelaget som de første tjue minuttene hadde vært nærmest scoring med et stolpetreff, men på cornerstatistikken som ofte også sier noe om kampbildet var det gjestene som lå klart foran.

Likevel, nøyaktig da vi var kommet halvveis i den første omgangen, så var det hjemmelaget som kunne juble, og her var det virkelig grunn til å juble. Målet som ga 1-0 var virkelig av det flotte slaget, og jeg hørte en lagkamerat av skytteren som erklærte dette som årets mål.


Etter scoringen tok kanskje hjemmelaget litt mer over, men uten at de klarte å overliste de bakre rekker hos orangetrøyene fra Mjøndalens svar på Beverly Hills. Ellers var lenge det mest nevneverdige som skjedde at en av Vikåsen-spillerne ble liggende nede ei stund etter å ha fått en smell i skuldra som gjorde at han måtte gi seg etterhvert, og at en av hjemmelagets menn fikk beskjed av dommeren om å komme seg av banen inntil han hadde fått på seg leggbeskyttere.


På grunn av skadesituasjonen ble det noen tilleggsminutter før pause, og godt ut i tilleggstiden vartet så Vikåsen opp med årets første bortemål, og også dette var virkelig en perle. Et frispark ble hamret forbi Nedre Sigdals gode keeper til 1-1.


Det var dermed ett mål til hvert lag da det ble pause, og mens spillerne la planer for andre omgang gikk jeg opp til kiosken og skaffet meg en helt nystekt vaffel. Meget bra, og jeg ble også stående og prate litt med noen lokale mens andre omgang startet.

Da kampen ble gjenopptatt tok det ganske nøyaktig 40 sekunder før ballen igjen lå i nettet, og oppskriftsmessig var det vertskapet som igjen hadde tatt ledelsen.

Etter at deres ukrainske målvakt hadde vartet opp med en klasseredning på et frispark fra sekstenmeteren overtok igjen de gule og fortsatte å å male på, og i det 55. minutt fikk vi også 3-1 på et frispark som om det ikke var tvillingen til det frisparket bortelaget hadde scoret på iallfall var beslektet.


I det klokka passerte 63 spilte minutter kom så 4-1, og det var vel nå svært liten tvil om at kampen skulle ende med hjemmeseier. Med ti minutter igjen ble riktignok et lite håp tent da dommeren dømte straffe, men når denne ble satt utenfor, da hjelper det lite.


Knappe fire minutter senere var det så hjemmelagets tur å få prøve seg fra ellevemetersmerket, og for dem gikk det riktig så bra. 5-1, og 84 minutter spilt.


Sluttminuttene av kampen vil først og fremst huskes for to ting. Det ene er mygg, for det ble enorme mengder av det etterhvert, og det andre er gule kort, som det ble nesten like mange av. Jeg talte ikke selv, men lot meg fortelle at det skal ha blitt delt ut hele 12 eksemplarer av arten, og det i en kamp som på ingen måte var spesielt stygg.

Kampen endte etter noen minutters overtid som neppe noen andre enn mygga satte pris på med 5-1 hjemmeseier, og Vikåsen må vente enda litt før de får sine første poeng i år. Selv hastet jeg mot bilen, og fikk på veien overrakt et Nedre Sigdal IF-skjerf som jeg kan innlemme i samlingen.

mandag 10. juni 2024

Myckleby IK - Torp GoIF 0-1

Etter en ganske kort biltur fra forrige kamp kom jeg fram til Svanesund, hvor kampen som ventet alt var i gang. Det var spilt ca 6 minutter da jeg ankom stadion, men fortsatt sto det 0-0 i division 6-oppgjøret mellom Myckleby IK og Torp GoIF.


Jeg hadde altså ikke gått glipp av noe vesentlig, og kunne ta arenaen i nærmere øyensyn mens spillet bølget fram og tilbake. Det var gjestene som produserte de skumleste sjansene, men en svært god keeper hindret dem lenge fra å få noen uttelling. En annen ting som hindret scoringer var at dommeren lot til å ha lagt lista ganske lavt for hva han avgjorde at var offside.


Det sto derfor fortsatt 0-0 da det ble pause, og jeg tuslet tilbake til bilen for å se om jeg fant den svenske seddelen jeg trodde lå i jakkelomma men ikke hadde funnet da jeg skulle betale meg inn her. Det viste seg at denne hadde falt ut da jeg tok ut jakka, men utrolig nok bare hadde blåst en liten meter unna, så jeg kunne plukke den opp og både betale for inngangsbillett og kjøpe meg en korv i bröd.

Jeg noterte meg i pausen at baneforholdene varierte litt langs en skala fra ganske bløtt til regelrett blautmyr! Vi fikk flere situasjoner der noen skled, men heldigvis ingen hendelser som medførte skader. Nøyaktig hva som skjedde da vi like etter pause fikk en straffe så jeg ikke, men med 48:15 på stadionuret ble iallfall ballen satt i mål til 0-1.


I den sterke vinden fortsatte så Mycklebys målvakt å levere klasseredninger, og jeg vil ikke nøle med å utpeke ham til banens beste i dette oppgjøret.

Etter tre kamper på en dag, og lite som tydet på at det skulle komme flere scoringer her ble det et ganske langdrygt siste kvarter av kampen. Hadde ikke vel tre timer i bil ventet på meg hadde jeg nok satt meg på tribuna, men det fristet heller ikke, så da ble jeg stående bak målet i nordenden av banen.

Da overtida kom i gang prøvde grønntrøyene desperat å utligne, men Torp red av stormen, så da dommeren til slutt blåste av kunne de sammen med sine tilhengere juble for tre poeng og 0-1-seier.

Selv gikk jeg mot bilen, smalt hodet inn i en jernstang jeg ikke så før det var for sent, og satte kursen via en McDonalds (som serverte meg en burger hvor de hadde glemt å legge i kjøttpucken! Oppdaget det heldigvis før jeg hadde begynt å kjøre derfra.) tilbake til Norge og Oslo, etter en svært vellykket tur til Bohuslän og Göteborg.

IFK Valla - Stala IF 2-2

Etter en liten times kjøretur fra dagens første kamp hadde jeg passert flere bruer og kommet fram til øya Tjörn. I 2022 besøkte jeg her Tjörns Sparbank Arena, men nå var det Sparbankvallen Tjörn som sto for tur, altså en helt annen arena med et ikke helt annet navn. Jeg kom meg inn, tok plass på den fine lille tribuna, og var klar for Division 6-kamp mellom IFK Valla og Stala IF.


Begge lagene var nye bekjentskaper for meg, og noe overraskende viste det seg at IFK Valla spiller i helrødt og ikke i IFK-enes «nasjonalfarger» blått og hvitt. Etter å ha tenkt meg litt om skjønte jeg at dette ga jo perfekt mening for et lag som deler navn med en tidligere LO-leder!

Spøk til side, i den sterke vinden var det hjemmelaget som kom best i gang, da de alt etter fem og et halvt minutt kunne juble for å ha scoret 1-0-målet i motvind.

Foran rundt 75 tilskuere svingte kampen fram og tilbake, og til stadighet slet spillerne med å beregne hvordan vinden ville påvirke det de gjorde. Det var kanskje som en konsekvens av dette at Stala tok en relativt kort corner, som endte med å bli snappet opp og kontret inn til 2-0 i det 21. minutt.


Begge lag fortsatte å produsere mer eller mindre kvalifiserte sjanser, men jeg trodde når sant skal sies at lagene kom til å gå til pause med en tomålsledelse til vertskapet. Så feil kan man ta, like før klokka passerte 45 minutter reduserte gjestene til 2-1, og dette ble dermed også pausestillingen.


Jeg sto over å handle noe i kiosken, men så at i det litt hustrige været var toast et populært produkt, men det var også noen som så mer på kalenderen enn på himmelen, og derfor kjøpte is! Etter et lite kvarter kunne så kampen fortsette, og jeg var spent på hvordan lagene ville håndtere omvendte vindforhold av det de hadde hatt før hvilen.

Etter hvilen kom de gulsvarte fra litt lenger vest på øya best i gang, og det var på ingen måte ufortjent da de utlignet til 2-2 etter tolv minutter av omgangen.

Omtrent halvveis ut i omgangen kom så kampens store kontrovers, da dommeren etter å ha forsøkt å gi en fordel til IFK Valla nesten umiddelbart blåste av for offside. Det ble dermed ikke noen fordel, og hjemmelagets trener var mildt sagt lite fornøyd, og jeg må si jeg hadde en viss sympati med ham. Det kan ellers nevnes at kampen sett under ett virket begge lags spillere å være like misfornøyde med dømmingen, så partisk kan han iallfall ikke beskyldes for å ha vært!


Valla kom til noen helt ville sjanser inn mot kampslutt, men ballen ville ikke innenfor stengene flere ganger, så da kampen var over sto det fortsatt 2-2. Jeg stormet ut av arenaen, fant bilen, og kom meg avgårde mot kveldens siste kamp hvor jeg visste at jeg kom til å komme litt for sent, men forhåpentligvis ville miste minst mulig.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Svarteborg - Hamburgsund 0-4

Etter en natts søvn i en ikke altfor god seng var jeg søndag klar for nye eventyr. Jeg startet dagen med å jakte på en bensinstasjon som tillot betaling med kontaktløs «blipping», og etter å på tredje forsøk ha funnet en var klokka så mye at jeg kjørte til arenaen for dagens første kamp. Her oppdaget jeg at mine planlagte to kamper enkelt kunne gjøres om til tre, så da var det bare å klargjøre matpakke så jeg slapp å bruke tid i et stramt transittprogram på å smøre på brødskiver. Deretter inntok jeg arenaen hvor det skulle spilles kamp i Division 5 mellom Svarteborg og Hamburgsund.


Stadionet besto av en nydelig gressmatte omgitt av noen enkle trebenker på begge sider. Det hadde regnet en del på formiddagen, men nå så det ut til å ha gitt seg. Jeg mistenkte likevel at kampen kom til å bli preget av ganske kraftig vind.

Da kampen startet oppdaget jeg at objektivet til det ene kameraet mitt hadde fått verdens største fuktansamling innvendig, så her var det bare å holde det mot sola og håpe at det tørket opp etterhvert. Det andre fungerte heldigvis fint, og sammen med rundt 90 andre fikk jeg se gjestene fra kysten komme klart best i gang.


Tross dominansen slet blåtrøyene lenge med å skape mål, og det var først da en av hjemmelagets forsvarere skled og dermed ikke klarte å stoppe ballfører at de klarte å sette ballen i mål til 0-1 etter 27 minutters spill.


Ut over dette var det eneste andre nevneverdige som skjedde i omgangen at den ene assistentdommeren fikk trøbbel med intercomen (Ja, i Sverige bruker dommere intercom selv på dette nivået), så hoveddommeren måtte trå til som tekniker. Problemet så ut til å løse seg, så kampen kunne fortsette til det altså ble pause med 0-1 i boka.

Litt uti andreomgangen så jeg plutselig at en i publikum hadde vært og hentet ei tromme. Jeg så fram til intens støtte fra tribunen i resten av kampen, men jeg lot meg ikke imponere verken av hans anføreregenskaper eller de øvrige frammøttes evner til å følge på. Uansett bonuspoeng for forsøket!


Ute på gresset var det fortsatt besøket som så sterkest ut, og i det 78. minutt fikk de endelig nikket en corner i mål til 0-2.


I det klokka passerte 82 spilte minutter ble så et frispark gjort om til scoring. Jeg er dessverre usikker på om det gikk rett inn eller fikk hjelp av noen som var plassert ved bakre stolpe. 0-3 sto det iallfall.


Da kampen nærmet seg slutten bevegde jeg meg utafor stadiongjerdet for å se slutten av kampen fra bilen så jeg kunne komme meg raskt avgårde når det var over. Herfra fikk jeg se gjestene sette inn 0-4 på overtid, og så var det hele over.

Jeg satte så kursen sørover mot øya Tjörn utenfor Stenungsund, hvor en ny kamp ventet.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.