Da terminlistene for 2026-sesongen dukket opp var en av de tingene vi som driver og samler på fotballbaner raskt la merke til at en ny klubb hadde dukket opp i 7. divisjon i Buskerud. Det var de tre klubbene Rollag og Veggli, Uvdal og Svene som hadde samlet seg for å ha nok folk oppe i dalen nord for Kongsberg til å spille fotball. Jeg hadde derfor rasket med meg Christian og André, og etter et par timer tok vi en pitstop i sentrum av Veggli hvor vi også møtte Stian, før vi sammen tok fatt på de siste kilometrene til banen hvor det var kamp mellom det både jeg og laget selv velger å kalle Numedal FK og Mjøndalen IF (Som altså er breddeklubben MIFs førstelag, men om man ser dem under ett med Mjøndalen Toppfotball er Mjøndalen 3).
Mens vi ventet på avspark slo jeg av en prat med klubbens leder og dagens dommer, en svært rutinert herremann, og fikk høre litt om samarbeidet her oppe langs Numedalslågens bredder samtidig som de fikk høre litt om groundhopping. André så på sin side en klippe i horisonten, og forsvant i retning denne. Etter at innmarsjen var foretatt kom sistemann i hjemmelagets startoppstilling småjoggende ut på banen (Han hadde ankommet stedet bare noen få minutter før) og det var klart for at kampen skulle starte ute på gressmatta.
Fra avspark tok det under to minutter før hjemmelaget hadde tatt ledelsen 1-0, og så såvidt over to nye minutter før det sto 2-0. For en pangstart!
Dessverre for oss nøytrale dabbet det litt av etter dette, men et drøyt kvarter ut i kampen reduserte gjestene, så da lagene fikk samle seg for å drikke litt halvveis ut i omgangen sto det 2-1.
Resten av omgangen skjedde det lite å skrive hjem om, bortsett fra at dommeren stadig måtte kjefte litt på spillere som klagde på avgjørelsene hans. Som jeg ofte har sagt: En del spillere trenger virkelig å ta inn over seg hvilket nivå de spiller på, og at de sannsynligvis får de dommerne de fortjener på det nivået de spiller.
Det sto uansett fortsatt 2-1 da det ble pause, og mens spillerne trakk inn i garderobene gikk jeg til kiosken og skaffet meg en vaffel som ble fortært akkurat i tide til at andre omgang skulle starte.
Etter pause fortsatte kampen mye i samme spor som før. Det florerte ikke med sjanser, begge lag var en del frustrerte, og dommeren måtte flere ganger ta en alvorsprat med de involverte. Helt på slutten trodde jeg det ble straffe da Mjøndalens keeper gikk i duell med en motspiller, men dommeren dømte frispark rett utenfor streken. At keeperen da krangler masse på at det ikke skulle vært noe i det hele tatt var litt spesielt, da han heller burde prist seg lykkelig for at det ikke ble straffespark. Det resulterende frisparket ble uansett til en god sjanse, men ikke riktig god nok.
Det sto dermed fortsatt 2-1 da kampen ble blåst av, og glade numedøler kunne feire første hjemmeseier på stadion her på en mannsalder! Selv hoppet jeg raskt i bilen og satte kursen hjemover igjen for å sove meg gjennom Norges VM-kamp mot Senegal.
Etter en kort kjøretur fra den tidlige kampen jeg hadde sett fant jeg meg en matbit i sentrum av Molkom, skrev blogg, og dro ut på leting etter dagens andre kamp. Jeg hadde på flyfoto av byen sett at det lå en fotballbane i sentrum og tok for gitt at det var hit jeg skulle, men der var det en kunstgressmatte med ganske nøyaktig ingen personer til stede. En kjapp sjekk viste meg at gressbanen jeg skulle til lå 3 minutters kjøring unna, så jeg fant fram dit, og tok plass ved sidelinja i god tid før avspark til division 7-kampen mellom Nyedshov 2 og Nykroppa.
I likhet med den forrige kampen jeg så var det også her to lag jeg hadde sett i aksjon forrige helg som skulle møtes. Vertskapet hadde jeg sett borte i regnet søndag ettermiddag, mens gjestene så jeg på deres hjemmebane fredag. Banen her lå svært idyllisk til, omgitt av skog og åkre, og jeg lot meg fortelle at en tidligere besøkende hadde sammenlignet omgivelsene her med et Carl Larsson-maleri.
Ute på gressmatta var det litt slitsomt å følge med på spillerne som var i aksjon, ettersom begge lag spilte i gult og svart. Mens hjemmelaget hadde gule trøyer og sorte shorts, stilte gjestene i gulsvartstripete trøyer og gule shorts. Når da i tillegg dommeren stilte i helsort var det ikke alltid like enkelt å følge med på hvem som var hvem. Den første jeg møtte etter jeg kom inn på anlegget var for øvrig en som hadde kjøpt seg et gulsvart skjerf fordi han kunne bruke det også når han skulle på Elfsborg-kamp. Meget bra vurdert, spør du meg!
Det var hjemmelaget som kom best i gang, og i det tolvte spilleminutt kunne de og flesteparten av de godt over hundre fremmøtte juble for å ha gått opp i 1-0, og fem minutter senere kom også 2-0 etter en herlig frekk lobb.
Halvveis inn i omgangen ble det også her gjennomført en drikkepause, selv om sola ikke var riktig like stekende som den hadde vært tidligere på dagen. Etter at spillet så kom i gang igjen fortsatte Nyedshov-spillerne å presse på, men nå fikk vi en brå slutt på et angrep da et overivrig forsøk på en akrobatisk avslutning endte med et spark i panna på en motspiller. Dommeren var resolutt oppe med det røde kortet, og det kom ingen protester. Han som ble sparka ned kom seg heldigvis raskt på beina, men ble likevel bytta ut.
Med en mann mer på banen kunne man kanskje håpe at gjestene skulle klare å skape litt spenning i kampen, men det aller meste handlet fortsatt om hjemmelagets menn. For gjestene ble situasjonen enda litt verre da de litt før pause måtte sende målvakten sin ut for å få ankelen teipet og bandasjert etter alle kunstens regler, og en av de andre på laget måtte overta trøya og hanskene. Det ble som følge av drikkepausen og skadene lagt til ganske mye tid, og knapt fem minutter inn i overtiden gikk Nyedshov 2 opp i 3-0.
Dette var også stillinga da lagene gikk til pause, og etter en kort hvil i skyggen var det igjen klart for fotball ute på gressmatta. Før avspark hørte jeg dommeren spørre om spillerne ville ha drikkepause i denne omgangen også, og foruten et samstemt ja kom det også et muntert forslag om å ha pause omtrent hvert femte minutt for å få igjen pusten.
Etter at spillet var satt i gang igjen tok det under fire minutter før ballen igjen lå i mål, og gultrøyene hadde gått opp i 4-0. Dette var virkelig ikke Nykroppas dag.
Med firemålsledelse begrenset det seg nok litt hvor mye innsats Nyedshovs andrelag ville levere, så det ble en ganske lang hendelsesfattig periode utover i omgangen. Litt før drikkepausen rotet jeg meg ut i åkeren bak mål på leting etter en forsvunnet ball (Hva det enn var som vokste i åkeren der var det akkurat blitt så høyt at ballene som ble skutt over ballnettet var litt vanskelige å finne). En ung lokal pjokk fant den heldigvis til slutt, så man slapp å risikere ballrester i slåmaskinen.
Med et kvarter igjen av ordinær tid kom så 5-0 på et skudd etter et innkast, og etter dette koblet Nyedshov mer eller mindre helt ut. Dette gjorde at Nykroppa fikk flere sjanser, og i det stoppeklokka mi passerte 86 spilte minutter kunne endelig bortefansen juble litt etter at et hjørnespark gikk inn til 5-1.
Etter dette var nok den største sjansen vi fikk se en kontring Nyedshov kom til som på mirakuløst vis ikke ble til mål.
Det sto dermed fortsatt 5-1 da dommeren blåste av etter noen minutters tillegg i tiden. Jeg hadde blitt fortalt at hjemmelaget skulle ta lagfoto etterpå, men jeg valgte å haste til bilen, skru AC-en på fullt, og sette kursen hjemover etter en strålende fotballdag.
Da jeg oppdaget at det var mulighet for å få sett to kamper i Värmland denne søndagen var det et lett valg å stå tidlig opp og sette kursen østover. Etter å ha byttet ut noen tomme brusbokser med fulle av samme slag i Charlottenberg fortsatte ferden, og til slutt svingte jeg av mot Östra Deje like utenfor Forshaga. Her var det klart for kamp på Tallmovallen (som jeg egentlig skulle besøke i fjor, men da ble kampen flyttet) i division 7 mellom Östra Deje og Granbergsdal.
Morsomt nok hadde jeg jo sett begge disse lagene i aksjon forrige helg, dagens hjemmelag på bortebane fredag, mens dagens bortelag besøkte jeg hjemme i et forferdelig regnvær søndag. Værforholdene i dag var derimot noe helt annet. Solen skinte fra en skyfri himmel, og på parkeringa ved fotballbanen hadde det alt begynt å komme bobiler som skulle på bilbingo senere på dagen.
Litt forsinket (Noen oppdaget plutselig at verken hjørneflagg eller matchballer var på plass) ble kampen blåst i gang, og innledningsvis syntes jeg det var gjestene fra Karlskoga-traktene som så sterkest ut. Veldig mye av kampen foregikk foran hjemmelagets mål, men ballen ville ikke inn, og da skjedde selvsagt etter 12 minutter av kampen det som ofte skjer: Ballen gikk inn i motsatt ende av banen, og det sto 1-0.
Da omgangen var halvspilt sendte dommeren spillerne ut til sidelinja for å få i seg litt vann, noe som absolutt var påkrevd. Som sagt stekte sola godt, og jeg syntes jeg merka at en del av spillerne lot varmen påvirke både fysisk og mental prestasjon.
I det 26. spilleminutt på stadionuret (som hadde blitt stoppa under drikkepausen) kom så 1-1 litt etter en slags slow motion-kontring, der jeg til min store irritasjon slutta å filme bare sekunder før ballen endte i mål.
1-1 sto seg til pause, tross at hjemmelaget hadde noen helt vanvittige sjanser mot slutten av omgangen. Mens hjemmelaget tok fatt på den ganske lange veien bort til garderoben valgte jeg å forsvinne inn i skogen bak det østre målet for å få litt skygge, samtidig som jeg også kunne utføre et nødvendig ærend.
Da alle så ut til å være klare for å starte igjen skjedde noe jeg ikke tror jeg har opplevd før. Det viste seg at hjemmelaget manglet en mann på banen, og etter litt forvirring ble man til slutt enige om hvem som skulle fylle opp elleveren så kampen kunne fortsette.
Andre omgang ble ganske jevnspilt, men jeg satt med en liten følelse av at det var bortelaget som var nærmest å komme til en avgjørelse, men denne lot vente på seg. For øvrig var det enkelte av gjestene som lot seg frustrere voldsomt av dommeren, noe jeg tror også påvirket prestasjonene deres på gressmatta. Det kan nok være at ikke alle avgjørelsene fra mannen med fløyta var riktige, men spiller man i division 7, så får man leve med at det ikke er Collina-nivå på de som dømmer!
Sammen med et publikum som hadde bikket litt over tjue begynte jeg egentlig å forberede meg på at det kom til å bli ett poeng til hvert lag i dag, da de grønnhvite med bare et par minutter igjen av ordinær tid satte inn 2-1 til stor fortvilelse for gjestenes målvakt. Kunne dette holde inn?
Etter noen minutters overtid blåste dommeren av uten at det hadde kommet flere mål. Med 2-1 ble det tre poeng inn mot siste kamp før sommeren neste helg for ÖDIK. Mens hjemmelagets spillere jublet fant jeg tilbake til bilen som jeg hadde vært forutseende nok til å parkere i skyggen, og satte kursen videre mot Molkom, hvor jeg skulle se neste kamp for dagen.
Da jeg i 2014 flyttet til Oslo fant jeg ut at det å se fotball på ulike baner rundt omkring var en fin måte å bli bedre kjent i min nye hjemby på. I løpet av mai og juni hadde jeg vært på 7-8 forskjellige baner, og 21. juni havnet jeg på ærværdige Frogner Stadion, hvor Lokomotiv Oslo spilte kamp mot Åssiden. Kampen endte 1-3, og siden dette var før jeg visste hva groundhopping var, og iallfall før jeg starta denne bloggen, så husket jeg strengt tatt ikke så mye fra denne. Da det nå ganske nøyaktig 12 år senere var lagt opp til en lørdagskveldskamp der, så satte jeg på ny kursen mot Majorstuen, og igjen for å se tredjedivisjonskamp med Lokomotiv Oslo, men denne gangen var motstanderne svært kortreiste Frigg, altså et slags Majorstuen-derby!
Da jeg ankom møtte jeg flere av de samme jeg også hadde møtt i Drøbak tidligere på dagen, men mens jeg hadde dratt hjem og spist pannekaker var det noen av dem som nå skulle se sin fjerde kamp for dagen! Jeg tok innledningsvis plass på tribuna, og fikk raskt se at det favorittstempelet gjestene hadde i egenskap av å ha betydelig flere poeng så langt i sesongen enn vertskapet, det hadde de tenkt å leve opp til. Det aller meste foregikk foran «Loket»s mål, noe som egentlig passet meg fint ettersom den lave kveldssola skinte inn over den historiske arenaen fra den enden av banen.
Vi var rundt 75 tilskuere, og tross intens support fra en gjeng unge Frigg-supportere som hadde fått lov å være sent oppe siden det var lørdagskveld fikk vi ikke se noen mål i første omgang. Vertskapets forsvar hadde kjempet heroisk, og det sto altså fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause. Jeg var faktisk litt bekymret for om dette også skulle bli sluttresultatet, for utenom et stolpetreff fra Frigg hadde det ikke akkurat haglet med sjanser.
Etter pause produserte de for anledningen rødkledte nok et stolpetreff, før det med 52:05 på min stoppeklokke (og 7:05 på stadionuret, som var nullstilt i pausen) endelig lyktes for Frigg å få ballen i mål. 0-1, og Lokomotiv Oslo virket å være en slagen gjeng.
Laget med reklame for Sparebanken Møre på brystkassa kjempet seg likevel inn i kampen igjen, og om man så på andre omgang isolert sett var det absolutt ikke ufortjent da 1-1 kom på en corner i det 69. spilleminutt.
Frigg fikk ikke lenge etter dette sitt tredje stolpetreff for dagen, og jeg begynte å lure på hvilke ofringer det var Lokomotiv Oslo hadde gjort til målstang-gudene denne lørdagen! Det viste seg dessverre for dem etterhvert at de tydeligvis ikke hadde ofret nok. Etter 86 minutter fotball kom 1-2, og igjen var gjestene i føringen.
Da vi gikk inn i det som ble varslet å være minimum fem minutter tillegg i tiden presset svarttrøyene naturlig nok voldsomt på for å utligne. Fire minutter inn i overtida medførte det at Eric Kanebog fikk fullført hattricket sitt og satte inn spikeren i kista og 1-3.
1-3 ble også sluttresultatet, og etter å ha takket motstanderne og dommerne for kampen kunne glade Frigg-spillere feire tre mål, tre stolpetreff og tre poeng sammen med supportergjengen.
Jeg satte kursen hjemover igjen, klar for å samle krefter før en planlagt svensketur dagen etter.
Det er høysesong for sjeldne baner for tida, så denne lørdagen spiste jeg frokost, plukket opp Ole Jakob, og satte kursen sørover fra hovedstaden. Etter en kort kjøretur kom vi til Drøbak, og fant parkering utenfor banen på Ullerud, hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Drøbak-Frogn 3 og Badebyen.
Jeg har ikke klart å finne noen registrerte voksenkamper på denne banen fra før, så det var ikke noen stor overraskelse at banehopperoppmøtet til dette lille derbyet var svært solid. Totalt endte vi opp med nesten 50 innsjekka i Futbology, og enda fler hadde nok dukka opp hadde det ikke kræsja med et visst arrangement i Nord-Amerika.
Før avspark fikk vi en liten markering av at hjemmelagets kaptein hadde spilt minst 300 (sannsynligvis en god del flere) kamper. Velfortjent applaus!
Når så kampen ble blåst i gang tok det knapt 25 sekunder før ballen lå i nettet første gang, og det var hjemmefansen som kunne juble for 1-0-ledelse, Om gjestene ikke hadde vært helt på nett da kampen startet fikk de snart kontroll på situasjonen, og før det var spilt 3 minutter var det 1-1 og balanse i regnskapet.
Rett før kvarteret var spilt kom så det som kanskje var kampens mest spektakulære mål. En av Badebyen-spillerne klasket til ballen omtrent på egen banehalvdel, og den gikk i en flott bue over alt og alle til 1-2.
Totalt var vi rundt 125 frammøtte, og vi fikk nå se gjestene som har en meget sterk sesong (men etter sigende ikke vil rykke opp, og dermed kan havne i noen etiske dilemmaer utover høsten) ta mer og mer over. I det førtiandre spilleminutt kom en fortjent 1-3-scoring, og dette var også stillinga da lagene tok pause, og jeg kunne skaffe meg en vaffel. Vaffelen fortjener for øvrig store mengder skryt, her snakker vi mulig årsbeste!
Etter et kort opphold kom vi i gang igjen, og nå ventet 45 minutter hvor det stort sett handlet om lillatrøyene (Jeg hadde for øvrig ikledd meg en trøya jeg fikk etter første gang jeg så bortelaget, så som «bortesupporter» passet dette meg fint). Riktig nok var det hjemmelaget som sto for første mål også etter pause, da de reduserte til 2-3 i det 50. minutt. Det tok denne gangen bare ett minutt før Badebyen hadde slått tilbake og det sto 2-4, og de kom også til flere store sjanser som burde blitt til mål.
Vi måtte faktisk vente helt til det var spilt over 61 minutter av kampen før det igjen ble scoring, og nå var det et frispark i farlig posisjon som ble til en kontring og 2-5.
Rødtrøyene hadde fortsatt ikke gitt opp, og nøyaktig i det min stoppeklokke passerte 67 spilte minutter ble et hjørnespark til scoring og 3-5.
En eventuell spenning i kampen ble så effektivt drept med et kvarter igjen. Først var det Badebyens tur til å score på corner, og gå opp i 3-6…
…og deretter økte de ledelsen ytterligere til 3-7 bare et drøyt minutt senere. Resten av kampen inneholdt flere sjanser, men flere mål ble det derimot ikke. Det sto dermed fortsatt 3-7 da kampen var over, og folk hastet ut av stadion for å nå tredjedivisjonskampen på Seiersten stadion like ved. Selv satte jeg kursen tilbake til hovedstaden, glad for at jeg hadde betalt parkeringsavgift, i motsetning til en hel del andre av brukerne av samme parkeringsplass som meg, som fant en gul lapp på frontruta.
Da jeg for noen uker siden var og så Gjerdrum 2 spille bortekamp på Fenstad, så hadde jeg lansert ideen for dem at de måtte ta en kamp på gressbanen på Torshov like ved Gjerdrum kirke. Ikke lenge etter fikk jeg høre at de hadde tatt meg på ordet, og kom til å faktisk gjøre dette. Skuffelsen min var derfor stor da jeg så at kamptidspunktet kolliderte med generalprøve foran konsert med USO. Da prøveplanen kom så jeg derimot at det kunne være håp for å rekke det likevel, og joda: Ca kvart over sju var jeg ferdig med dagens spilling og kunne storme ut av kirka og sette kursen nordøstover. I god tid før avspark fikk jeg parkert og inntatt banen hvor det altså var duket for niendedivisjonskamp mellom Gjerdrums andrelag og Varpe.
I luftlinje er dette et ganske kortreist oppgjør, men siden det ikke er så mange krysningspunkter over Romeriksåsene var det ganske imponerende å se at gjestene hadde med seg et ganske solid følge bortefans. I tillegg til en del hjemmesupportere, så var det også et svært solid banehopper-oppmøte, ettersom denne banen ikke har vært brukt til seniorfotball på årevis. Det endte faktisk med 19 registrerte besøk i Futbology.
Da kampen kom i gang ute på gressmatta var det ikke veldig mye å rapportere hjem om i store deler av første omgang. Det kom noen regndråper, og noen feilpasninger, og så, 7-8 minutter før pause vartet lagene opp med ett mål hver, først ett til bortelaget og så ett til de gulsvarte.
Gjerdrum 2 fikk også et stolpetreff rett før dommeren ga lagene en hvil, men det sto fortsatt 1-1 da spillerne tuslet mot hver sin benk for en peptalk med laglederne sine. Etter oppholdet i spillet var det hjemmelaget som kom best i gang, og det var bare såvidt spilt to minutter av andre omgang da gjerdrumsokningene kunne juble for å ha snudd kampen til 2-1!
Drøyt fire minutter senere kom også 3-1, og nå trodde jeg alt var avgjort. Varpe fikk riktignok en hjelpende hånd da litt knuffing ti minutter senere endte med at en av de gulkledde fikk rødt kort og måtte forlate banen. Skulle blåtrøyene klare å komme tilbake i kampen nå som de hadde en mann mer?
Lenge holdt hjemmelaget stand, men knappe fem minutter før slutt kom 3-2, og alt var duket for en høyst spennende avslutning på matchen. Mindre spennende ble det ikke da nok en Gjerdrum-spiller fikk rødt kort litt inn i overtiden, men dessverre for gjestene ble det for sent for dem. Dommeren blåste av like etterpå, og det var vertskapet som i skumringen kunne juble for tre poeng.
Jeg takket de andre banehopperne for i dag, og satte kursen tilbake til Groruddalen, hvor jeg sovnet på sofaen og ikke kom meg i seng før langt på natt.
Da Andreas skulle komme en tur til byen, og Ole Jakob også var gira på en tur ble vi enige om å prøve å komme oss tidlig nok avgårde til å rekke en visitt på Systembolaget i Torsby. Dette gikk over all forventning, og etter et besøk på ICA fant vi en ultraidyllisk rasteplass hvor litt mat ble inntatt før vi tok fatt på de siste kilometrene opp til arenaen hvor det skulle være toppoppgjør i Division 6 Värmland Norra mellom samarbeidslaget IFK Velen/Rännbergs IK og Rottneros IK.
Hjemmelaget har jeg jo faktisk sett på hjemmebane før, men da var det på Velens bane litt lenger ned i dalen. Nå var det Rännbergs anlegg ganske nær «sentrum» av Östmark som var åsted, og det som møtte oss her var en helt nydelig gressmatte med et sjarmerende klubbhus hvor en hel del av de frammøtte hadde samla seg oppe på balkongen. Mine to medsammensvorne så seg raskt ut en stein oppe i bakken ved siden av klubbhuset hvor de kunne sitte med fremragende utsikt og nyte livet.
Det var svært godt oppmøte her denne tirsdagskvelden, jeg kom fram til at det måtte være nærmere 150 frammøtte, og mye av grunnen var nok at dette som sagt var et toppoppgjør. Rottneros hadde så langt full pott i årets poengfangst, mens vertskapet hadde ett tap med seg i bagasjen. Om gjestene skulle ta med seg tre poeng også herfra kan de allerede nå i sommer legge champagnen på kjøl til feiringa etter at opprykket blir klart, mens en hjemmeseier ville gjøre at spenningen lever inn i høstsesongen.
Tabellsituasjonen gjorde nok sitt til at første omgang virket litt nervøs. Det var ganske jevnspilt ute på matta, men utover i omgangen syntes jeg egentlig de grønnhvite (som jeg må innrømme at jeg innledningsvis trodde var bortelaget) så best ut, og helt på tampen av første omgang toppet de dette med et par store muligheter hvor den ene rett og slett var en sånn situasjon hvor han som avsluttet over mål neppe hadde klart å få ballen over tverrliggeren hvis det var det han hadde prøvd på.
Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og etter litt kluss med å få tak i garderobenøklene forsvant aktørene innendørs noen minutter, mens jeg benyttet anledningen til å impregnere meg med et sårt tiltrengt nytt lag myggspray.
Etter pause var det igjen hjemmelaget som kom til den første enorme muligheten, da en noe utspilt keeper måtte se ballen lobbes over seg mot mål. Alle trodde nok den skulle gå inn, men lærkula smalt i tverrliggeren og forsvant i trygg retning. De blåhvite hadde sluppet med skrekken!
Etter dette tok gjestene mer eller mindre helt over, og til frustrasjon for flesteparten av de frammøtte gikk de i det 63. spilleminutt opp i 0-1. Skulle serien bli avgjort nå i kveld?
Drøye ti minutter senere gikk ballen på ny i nettet bak hjemmelagets målvakt, men denne gangen ble de reddet av at dommeren mente det hadde vært en hands involvert.
Mot slutten av kampen presset så naturlig nok Velen/Rännberg voldsomt på, og med 88:55 på klokka smalt ballen i mål! Enorm jubel, og det kunne stått 1-1 på det mekaniske stadionuret om det ikke var for at stillinga ikke ble oppdatert!
Tross at begge lag gjerne skulle vunnet i kveld, det ble ikke flere mål på de tre minuttene dommeren (han fortjener for øvrig skryt for myndig og god kampledelse) la til. Det hele endte dermed 1-1, noe det virket som om hjemmelaget var mest fornøyde med, tross at det gjorde at luka opp til tabelltoppen fortsatt var uforandra.
På veien hjem møtte vi en elg, en grevling, og etter at jeg hadde sluppet av de to andre en hel svanefamilie, men ellers skjedde det lite som fortjener spalteplass i bloggen her.
