søndag 22. november 2026

Häcken - Elfsborg 2-1

Etter en god natts søvn på Amager fant jeg søndag morgen fram til fjernbussterminalen utenfor Kastrup og hoppet på en Vy-buss som skulle ta meg i retning Göteborg. Etter noen begivenhetsløse timer var jeg framme her, og kunne ta meg videre til Hisingen og stadionet hvor det nå skulle være nest siste runde i Allsvenskan, mellom Häcken og Elfsborg.


Stadionet her som Rambergsvallen en gang lå hadde jeg jo besøkt før, men da var det verken toppnivåfotball eller Häcken selv som var hjemmelag, så det var jo en liten begivenhet at jeg nå fikk oppleve det sagnomsuste (de som vet, de vet (De som ikke vet burde høre mer på Kald kaffe)) «Häcken away». Jeg hadde fått avtalt med Glenn at jeg skulle dumpe bagasjen i bilen hans, og etter at dette var utført var det bare å ta seg inn på bortefeltet på stadionet.

Det var en solid gjeng Guliganer (Supporterklubben Guliganerna hadde faktisk feiret sin 35-årsdag kvelden før!) som hadde tatt den korte turen fra Borås, og mens vi sammen sang og sang og sang kom kampen i gang.


Hjemmelaget så ut til å starte bra, men etter noen minutter syntes jeg de for anledningen rødkledde som jeg var der for å heie på så stadig bedre ut, selv om den lave ettermiddagssola gjorde det vanskeligere og vanskeligere å se hva som skjedde ute på banen.

Etter knapt seks minutter stormet så Leo Östman, populært kalt «Dalarnas Haaland» framover i et forsøk på å nå ballen før Häckens målvakt. For meg så det ut som om han gjorde nettopp det, og deretter ble revet overende av keeperen. Dommeren var av en helt annen formening, og i stedet kontret de gulsvarte inn 1-0. Jeg var for å si det mildt lite blid.

Vi fortsatte likevel å synge, til sangen etter 17 minutter av kampen ble avbrutt av grenseløs jubel! Vi hadde klart å presse fram et selvmål, og det sto 1-1.


Resten av første omgang syntes jeg Elfsborg så klart best ut, men flere mål ble det ikke av det. Begge lag fikk riktignok et skudd i mål hver, men begge gangene ble de annullert, henholdsvis for hands og offside. Det sto dermed fortsatt 1-1 da lagene gikk til pause. Jeg kjente at jeg gjerne skulle vært en tur på do, men det var så trangt på tribuna at jeg slo det fra meg og ble stående på samme sted som gjennom hele første omgang.
    
Etter hvilen forsvant endelig sola etter noen minutter, og dermed kunne vi irritere oss over at det var kjølig i stedet for at vi ikke så noe. Energiske capoer sørget for at vi fortsatte å synge av full hals, men snart skulle vi likevel ønsket at vi ikke så noe, da IFE-forsvaret totalkollapset og det hele endte med selvmål og 2-1.

Etter dette tok Häcken helt over, og resten av kampen ble en sørgelig affære for oss på bortefeltet. Riktignok fikk vi et treff i tverrliggeren å glede oss over, men utenom dette var det lite bortelaget klarte å varte opp med, og tross at dommeren la til rikelig med tid ut over de varslete tre minuttene ble det ikke flere mål. Kampen endte 2-1, og mens vi takket spillerne for forsøket kunne vertskapet forberede seg på en svært spennende sisterunde hvor seier mot Djurgården vil gi dem bronsemedalje (Eller «lilla silver» som de kaller det i Sverige).


Etter kampen kom jeg meg til togstasjonen, fikk i meg litt mat, og konstaterte at årets Elfsborg-sesong for meg hadde endt med tre seire, tre uavgjorte, og to tap. Kanskje ikke så ulikt lagets sesong som helhet? Vi får prøve på nytt neste år!

lørdag 21. november 2026

Tromsø - Viking 3-2

Etter flere dager med jobb og ishockey(!) i Stockholm satte jeg fredag ettermiddag kursen østover derfra. En time på fly ble til to timer på klokka, og jeg var altså i Finland, som har en annen tidssone enn oss. Her ble natten tilbragt i en liten airbnb hvor jeg våknet en gang i timen i panikk over å ha forsovet meg, før jeg endelig kunne stå opp i halvfemtida lokal tid. 0530 inntok jeg så lokaltoget mot flyplassen, hvor jeg skaffet meg en framifrå frokost før jeg tok plass på et fly sammen med julenissen i retning Rovaniemi. Nissen gikk av der, mens jeg fortsatte nordover, og til slutt kom fram til Nordens Paris hvor jeg sammen med en gjeng fra Alfheimar fant meg litt mat i sentrum før kursen ble satt mot Alfheim stadion (føkk you, Tromskraft) hvor det var klart for eliteseriekamp mellom Tromsø og Viking.


Ventetida inn mot kampstart i denne utrolig viktige kampen ble slått i hjel med å prate litt med den nye grupperinga Tromsøs yngre, som var nyoppstarta og hadde tatt plass med eget banner like ved siden av capotårnet. I god ultras-stil tok vi et anonymisert bilde av dem, som jeg lova å ikke publisere før etter kampen.


Da kampen kom i gang var det et ganske glissent Alfheim som møtte «Gutan» og de tilreisende rogalendingene. På bortetribuna var det selvsagt helt tomt etter hendelsen der for noen uker siden, men heldigvis hadde mange Viking-supportere valgt å bruke pengene sine på andre ting enn bortekamper i Arktis denne høsten, så de som hadde kommet fikk plass på enden av tribuna.

Herfra fikk de se sine mørkeblå helter komme ganske skjevt ut, da en av TILs rogalendinger satte inn 1-0 alt i det femte spilleminutt! Skulle det virkelig rakne for laget mange hadde spådd ville klare å forsvare fjorårets seriegull?


Resten av første omgang fortsatte de rødhvite å være klart best, men scoringer ble det ikke flere av. Alfheim-publikummet lot for øvrig Joe Bell, som på mystisk vis hadde sluppet unna rødt kort i forrige møte mellom lagene, få høre klart og tydelig hva man syntes om ham.

Etter to minutters tilleggstid sto det fortsatt 1-0, og jeg tok en liten patrulje for å se om det var mulig å få tak i en pølse eller to. Køene var alt for lange til at jeg gadd å stå der, men jeg møtte den gamle TIL-helten Anders Jenssen som var helt enig i min analyse av første omgang: Hvorfor hadde ikke laget spilt på denne måten tidligere i høst?

Like etter at andre omgang var sparket i gang kom så snøen som hadde vært meldt, men heldigvis ble det ikke så store mengder at det ble liggende på bakken. Spillet fortsatte derfor uforstyrret, og 7 minutter inn i omgangen kunne vi på felt L igjen eksplodere i feiring. Igjen var det en rogalending som sto bak, og nå sto det altså 2-0!

Fem minutter senere fant Alexander Warneryd at som svenske kunne han ikke være noe dårligere enn lagkameratene sine, og sendte laget opp i 3-0! Telefonen min holdt for øvrig på å eksplodere med varsler om at folk hadde sett meg på TV i feiringen av målet.


«Denna e for Troy» runget over supporterfeltet til ære for Troy Nyhammer som ble stygt skadd av tidligere nevnte Bell da lagene sist møttes, og det store flertallet av de nærmere 5000 som var til stede følte nok at det var den mest fortjente seieren på år og dag man var i ferd med å innkassere.


Med et par minutter igjen av ordinær tid kom så det som måtte komme. Selvsagt fikk Viking en straffe også i denne kampen, og med 3-1 i det vi gikk inn i de fire tillagte minuttene var det på ny en viss spenning i kampen.

Var det ikke spennende nok, så kom det nok et mål tre og et halvt minutt på overtid. 3-2. Skulle det rakne? Uavgjort ville være et kriseresultat for begge lag, men heldigvis blåste dommeren raskt av etter at spillet var satt i gang igjen. Kampen endte 3-2 og det var tid for feiring, for anledningen ledet av nettopp Troy Nyhammer, som selv om han så mest glad ut også virket litt rørt over hyllesten!


Jeg fikk ordna meg skyss til flyplassen, og satte meg der strategisk til for å sikre at Viking-spillerne fikk et siste glimt av rødhvite striper på vei hjem for å forberede seg til møtet med nok et rødhvitt lag, denne gang i Champions League.

mandag 16. november 2026

FC Serkeftin 92 - TSG Frankfurter Berg 0-5

Da jeg etter en kort kjøretur fra kamp nummer to for dagen ankom Sportplatz Babenhäuser Landstraße skjønte jeg raskt at vanligvis pålitelige Matchkalender hadde bommet litt, for på gressbanen her var det definitivt ikke noen kamp på gang. På motsatt side hørte jeg derimot lyder og så flomlysmaster, så jeg labba bort dit hvor det altså var nok en kamp i Kreisliga A, denne gang mellom FC Serkeftin 92 og TSG Frankfurter Berg.


Det var spilt noen minutter da jeg kom, men jeg fikk bekreftet at det fortsatt sto 0-0 ute på matta som bar tydelig preg av å primært være en landhockeybane og ikke en fotballbane. Hjemmelaget her var et kurdisk lag, og jeg hørte ved en anledning keeperen høylytt adressere hvem han skulle ta et utspark i retning av, før han litt stillere føyde til et insh'Allah.

Gjestene hadde med seg en supporter som hadde diverse støyende effekter med seg, blant annet en tromme, en 17.mai-fløyte, og en vuvuzela. Utenom ham var de omlag 50 frammøtte en ganske rolig gjeng, så det meste av lyd kom fra flyene som i en jevn strøm gikk inn for landing over hodene på oss.


Da dommeren varslet tre tilleggsminutter skjønte jeg at kampen måtte ha starta litt over fem, så jeg hadde missa mindre enn jeg trodde, og jeg så nå for meg at det kom til å bli en målløs første omgang. Det skulle vise seg at jeg tok feil, en av forsvarerne til Serkeftin sviktet voldsomt, og dermed kom 0-1 som også ble pausestillinga.

Jeg benyttet anledninga til å klemme i meg en Snickers jeg hadde på lur i kofferten mens lagene gikk i garderoben, og da de kom tilbake så andre omgang kunne starte var vi over ti minutter forsinket.

Målet rett før pause lot til å ha inspirert de svartkledde fra byens nordside, og omlag fem minutter inn i andre omgang om 0-2, etter at de like etter avspark hadde satt en stor sjanse rett utenfor mål.


Som om ting ikke så ille nok ut for vertskapet, så pådro målvakten deres seg rødt kort en halvtime inn i omgangen, og også han måtte kjefte litt ekstra på noen før han forlot banen, noe som neppe taler til hans fordel når karantenens lengde skal behandles. Det var selvsagt ingen reservekeeper på plass, så en utespiller måtte ta plass mellom stengene, og han fikk virkelig vist seg fram på frisparket som oppsto i rødkortsituasjonen.


Hjemmelaget fortsatte å forsvare seg heroisk, men med en utespiller i mål og bare ni utespillere ble det for tungt. Etter ca 84 minutter av kampen ble et hjørnespark i motsatt ende av banen kontret inn til 0-3, og var ikke kampen avgjort fra før var den iallfall det nå.


Et par minutter senere begynte det å regne, og så kom 0-4 med to minutter igjen av ordinær tid, før 0-5 kom i etterkant av et hjørnespark i det vi gikk inn i overtiden.


Dommeren valgte å dra det ut med litt tilleggstid selv om alt var avgjort, og da han endelig blåste av sto det fortsatt 0-5, Jeg hastet vekk fra banen, og bestilte meg på vei mot parkeringsplassen skyss til flyplassen etter en helt utrolig banehoppingshelg som hadde ført meg gjennom store deler av det sentrale Europa.



SV Sandhof Niederrad - SC Goldstein 5-2

Etter en kort taxitur fra dagens første kamp hørte jeg dommeren blåse i gang den jeg skulle se nå akkurat i det jeg veltet ut av bilen. Jeg hadde kommet til nok en kunstgressbane, og her var det lagene Sandhof Niederrad og Goldstein som skulle møtes til dyst i Kreisliga A.


Her var det ingen kiosk ut over en gjeng som hadde vært på forrige kamp på samme bane og hadde med seg en kasse øl. Etter å ha sett gjestene ta ledelsen 0-1 alt i det andre spilleminutt ble det et langt stopp i spillet uten at jeg helt skjønte hvorfor. Det viste seg at dommeren syntes gjestenes lysegrå trøyer var for like vertskapets grønn/hvite, og dermed måtte de sistnevnte grave fram sine neonorange bortedrakter. Da kampen så kom i gang igjen forlot jeg kofferten i kiosken som ikke var noen kiosk, og tok plass ved sidelinja.

Rett før kvarteret var spilt vartet en av hjemmelagets menn opp med en flott enkeltprestasjon, og vips så sto det 1-1. Vi nærmere 60 som hadde tatt turen hit (En god del av de som var her var nok gjenblevne fra forrige kamp) fikk så se Goldstein-laget på ny ta ledelsen på et frispark med 27:25 på min stoppeklokke.


Hjemmelaget, som jeg etter å ha vaklet litt fram og tilbake mellom det og portugisisk hadde funnet ut at snakket spansk, lot seg ikke vippe av pinnen av dette, og fem minutter senere utnyttet de et helt forferdelig forsvarsspill hos gjestene og dermed var vi like langt med 2-2.

Det ble på grunn av skader og det lange stoppet for trøyeskift lagt til nesten ti minutter i første omgang, men det var fortsatt to mål til hvert av lagene da det endelig ble pause. Som sagt var det ingen servering her, så jeg benyttet tida til å prøve å planlegge reisen videre etter kampen,

Da spillerne kom tilbake fortsatte kampen mye i samme spor som før. Begge lag prøvde definitivt å påvirke dommeren med å hyle ekstra høyt når noen ble felt, men han lot til å ta det hele med en ganske stoisk ro. Da hjemmelaget ville ha straffe i denne situasjonen fikk han likevel nok og delte ut et gult kort for filming. (Selvsagt viser videoen ikke hva som skjer, fordi det står en mann i veien)


I første omgang hadde jeg hatt en følelse av at bortelaget kanskje hadde fortjent litt mer uttelling enn de fikk, men utover i andre halvdel av kampen tok vertskapet mer og mer over. De for anledningen orangekledde produserte noen helt vanvittige sjanser som på mystisk vis ble avverget, før 3-2 endelig satt med 72:25 på klokka.

Med 11 minutter igjen av ordinær tid kom også 4-2, og jeg antok at dette kom til å bli sluttstillinga da jeg forlot stadion i det vi gikk inn i overtiden. Nok en taxi fraktet meg i retning dagens tredje og siste kamp, og jeg fant senere ut at kampen hadde endt 5-2 så det hadde tydeligvis blitt en scoring til på overtid.

Frankfurter FC Victoria - FC Germania Enkheim II 3-0

Etter en god natts søvn forlot jeg hotellet, rotet meg litt bort, men kom til slutt fram til Hauptbahnhof i Frankfurt. Her fant jeg meg et rundtstykke til frokost, og satte så kursen mot Niederrad på sørsida av elva som renner gjennom byen. Fra S-bahn-stasjonen der ventet så en kort spasertur gjennom et nabolag som var totalt tapetsert med Eintracht Frankfurt-klistremerker, så det var lett å skjønne at jeg ikke befant meg langt unna Waldstadion! Etter noen minutter kom jeg fram til dagens destinasjon, en kunstgressbane hvor det skulle spilles kamp i Kreisliga B (Nivå 10) mellom Frankfurter FC Victoria og andrelaget til FC Germania Enkheim.


Jeg fikk deponert bagasjen inne i restauranten som selvsagt befant seg her, og tok plass for å se kamp. Etter at jeg hadde vært litt småbekymret av hans fravær dukket dommeren noen minutter før avspark opp, og alt var klart for kamp!

Innledningsvis syntes jeg bortelaget så et hakk kvassere ut enn sitt vertskap, men gang på gang på gang gikk de i hjemmelagets offsidefelle, så målene lot vente på seg. Skulle måltørken fra de to foregående dagene fortsette tenkte jeg da et frispark som ble meget bra avlevert endte slik:


Så, i det 36. spilleminutt kunne både hjemmelaget og jeg juble. Ballen satt i nettet, og det sto 1-0, kanskje litt mot spillets gang, uten at vi på noen måte var på vei mot et ran.

1-0 sto seg til pause, og jeg gikk inn i restauranten og skaffa meg litt påfyll i form av en deilig porsjon pommes mit mayo, noe som gjorde at da kampen startet igjen gikk jeg glipp av 2-0-scoringen som kom med 53:20 på min stoppeklokke.


Knapt ti minutter senere kom også 3-0, og i etterkant av dette ble det så mye munnhuggeri at dommeren måtte dele ut et par gule kort. Gule kort skulle det vise seg å bli flere av, da en av de involverte etter en sammenstimling fikk sitt andre gule og ble kommandert av banen så bortelaget måtte fullføre kampen med ti mann.


Like etterpå oppsto det en ny stor krangel, og for å toppe det hele stormet han som nettopp var utvist tilbake og blandet seg inn, noe som neppe gjør at karantenen han får etter utvisningen blir noe kortere…

Etter at dommer hadde hatt en lang prat med Enkheim-treneren roet ting seg noe ned, og resten av kampen ble uten nevneverdige hendelser. Da jeg hadde fått tildelt en bil fra Bolt var det et par minutter igjen, og jeg rakk akkurat å se at det ebbet ut med 3-0 før skyssen som tok meg videre til dagens neste kamp dukket opp.


lørdag 14. november 2026

TSV 1860 München III - FC Schwabing 56 II 0-0

Etter en kort trikketur fra kampen i Grünwalder Straße kom jeg fram til et lite sportsanlegg i strøket St. Martin. Etter å ha betalt inngangsbillett gikk jeg inn på restauranten her og kjøpte meg nok en flaske apfelschorle og et rundstykke med noe varme kjøttgreier inni, før jeg gikk ut og inntok banekanten for å se Kreisliga-kampen (Som altså er nivå åtte i Bayern) mellom 1860 Münchens tredjelag og Schwabings andrelag.


En ikke ubetydelig andel av de andre i publikum virket å ha vært på samme kamp som meg før de kom hit, og de fleste så nok fram til en liten opptur med amatørlaget etter å ha sett førstelaget levere en litt skuffende forestilling. Innmarsj og hilserunde ble gjennomført, og så var det klart for kamp ute på kunstgresset.


Sammen med rundt 150 andre fikk jeg i en fryktelig sur høstkveld se en kamp hvor det var gjestene som så sterkest ut (Noe også tabellen lot til å bekrefte at de var, selv om de har et svært merkelig seriesystem i overgangen fra tre til to avdelinger i kretsens øverste nivå.). Hjemmelaget var likevel ikke tapt bak en vogn, og oppildnet av sporadiske tilrop fra enkelte av sine supportere kom også de til en del sjanser som ble misbrukt.

Da dommeren sendte lagene i garderoben for å få varmet seg litt hadde ingen scoret noen mål, og mens jeg rømte inn i restauranten med samme mål som spillerne begynte tanken å melde seg: Kunne jeg virkelig få TRE 0-0-kamper på rad?

Spoiler alert: Det kunne jeg! Andre omgang av kampen medførte lite annet enn gule kort og uutnyttete scoringsmuligheter, og dermed ble det ett poeng til hvert lag og ingen mål. Kampen hadde endt 0-0, og jeg lurte nå seriøst på om noen hadde «ganda» meg så jeg ikke skulle få se flere scoringer?

Uansett forlot jeg nå stadion i relativt høy hastighet, fant tilbake til bagasjen min på Ostbahnhof, og tok en S-bahn til andre sida av byen hvor jeg etterhvert ble plukket opp av ICE-toget som skulle ta meg til Frankfurt, siste stasjon på helgas lille Europa-turné.

TSV 1860 München - SpVgg Unterhaching 0-0

Etter en kort natt på hotellrommet i Graz sto jeg tidlig opp lørdag morgen, og fant via et supermarked fram til togstasjonen. Her dukket snart toget opp, og jeg var klar for mange lange timer på vei mot Bayerns hovedstad. På veien lyktes jeg ENDELIG med det jeg har prøvd mer eller mindre ustanselig den siste uka: Å få kjøpt billett til kampen jeg hadde lyst å se! Vel framme på Münchens østbanestasjon stappa jeg derfor kofferten raskt i et oppbevaringsskap, og bestilte en Bolt til stadion hvor det var regionalliga-kamp mellom 1860 München og Unterhaching.


Da jeg entret tribuna var det alt spilt et par minutter, men det var lite som tydet på at jeg hadde gått glipp av noe særlig. Et fullsatt stadion sang for laget som hadde blitt tvangsdegradert etter at de egentlig så ut til å ha berget plassen på nivå 3 helt greit, mens det også var stappfullt på bortefeltet (I motsetning til forrige gang jeg så Unterhaching spille bortekamp, men nå var det altså et lokaloppgjør med under et kvarter «reise» mellom lagenes hjemmebaner det var snakk om).


Stadionet i Grünwalder Straße er kanskje ikke en arkitektonisk perle, slik det jeg besøkte dagen før var, men det har utvilsomt en sjarm man ikke finner maken til mange andre steder. På den ene sida ligger ei ganske lita betongtribune, på den andre sida en ganske stor en, og mellom dem i vest er det en svær sving med stående hjemmesupportere, og her ble det flagget, viftet med skjerf, og som sagt sunget av full hals.

Ute på gressmatta bølget spillet fram og tilbake, men jeg syntes tidlig jeg merka litt derbynerver hos begge lag. Et tap ville definitivt svi mye mer enn hva en seier ville glede, og dermed var risikoviljen kanskje ikke så stor som den ville vært mot en annen motstander enn naboen. Ut fra tabellsituasjon var det nok 1860 som hadde mest å tape, og når sant skal sies syntes jeg kanskje de var et lite hakk kvassere enn sine gjester.

Det sto fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og jeg innså at tross lengden på kioskkøene måtte jeg få i meg noe mat nå skulle dette gå bra. Jeg klarte til slutt å sikre meg en pølse og et glass apfelschorle, og mens dette ble fortært inntok jeg ståfeltet på bakkeplan foran tribuna jeg hadde billett på for å se kampen litt derfra (og for å unngå å søle sennep på sidemennene mine).


I den lave ettermiddagssola ble det vanskeligere og vanskeligere å se hva som skjedde ute på banen, men det var klart at hjemmelaget var best, uten at de klarte å omsette dette til scoringer. Jeg noterte meg for øvrig at søndagens NFL-kamp her i byen hadde satt sitt preg også på Regionalliga-publikummet, det var unormalt mange å se som enten hadde en lue eller et skjerf fra en av klubbene i den amerikanske sporten, og jeg så også et par karer med nesten fullt antrekk fra henholdsvis Packers og Steelers.

Det var ikke bare jeg som var frustrert over manglende scoringer, etter at nok et av 1860s angrep hadde ebbet ut uten resultat så jeg at lagets målvakt kastet seg ned og slo hendene i gresset i frustrasjon over at lagkameratene ikke fikk det til. Heller ikke dette hjalp, og da dommeren etter noen minutters overtid blåste av oppgjøret sto det fortsatt 0-0!

Jeg tror faktisk dette er første gang noensinne jeg har hatt to målløse kamper på rad, men jeg forventet at ting ville blitt annerledes når jeg dro videre for å se en kamp på nivå åtte like etterpå.