tirsdag 1. juli 2025

Kroppefjälls IF/ÅIF - Melleruds IF U 3-0

Oppildnet av gårdagens fine tur til Bohuslän var jeg klar for flere sverigeturer denne uka, men jeg innså at det ville bli for håpløst å kjøre fram og tilbake fra Oslo hver eneste dag. Jeg hadde derfor natt til onsdag booket meg en overnatting i Mellerud, og satte tirsdag ettermiddag kursen sørøstover mot Dalsland. Etter hvert kom jeg fram til bygda med Sveriges feteste stedsnavn, Dals Rostock, hvor det skulle spilles match i division 6 mellom Kroppefjäll (Som jeg jo hadde sett spille bortekamp i 2019) og Melleruds U-lag.


Hjemmelaget her er en samarbeidskonstruksjon med kommunens tredje klubb, Åsebro (Som har et eget A-lag et par divisjoner høyere), og det var liten tvil om at det var et derby jeg var kommet for å bivåne, med bygd mot småby i samme kommune. Med et navn som Dals Rostock forundra det meg egentlig litt at ingen Hansa Rostock-supportere hadde registrert kampbesøk her i Futbology før, men jeg ble nå første besøkende her.

Da kampen kom i gang så umiddelbart gjestene ganske sterke ut, noe som også gjenspeila tabellposisjonen i serien. De helblå klarte likevel å ri av denne innledende stormen, og kom etterhvert til flere sjanser selv. Første halvdel av første omgang hadde likevel nesten gått uten scoringer da vertskapet i det 22. minutt fikk et frispark ute på kanten som ble satt direkte i mål til 1-0!


Selv om et behagelig svalende skylag hadde lagt seg foran sola var det rimelig hett i Dalsland denne kvelden, så det var nok svært velkomment for spillerne da dommeren sendte dem ut til sidelinja for å få i seg litt drikke. Det var også ganske fristende at man konstant hørte den lokale isbilen kjøre rundt i nabolaget og spille trudelutten sin mens togene mellom Oslo og Göteborg suste forbi i fjellsida på andre siden av Rostocks Brunn.


1-0 sto seg til pause, og da hvilen gikk mot slutten sørget jeg for å besøke kiosken og skaffe meg en is og noe å drikke fra en annen helsebrønn noe lengre sør. Mens jeg satt i skyggen foran klubbhuset og fikk i meg isen så jeg fragmenter av et Kroppefjäll-angrep som endte med at det så ut til at bortelagets spillere stoppet opp fordi de mente det var offside. Det var ikke dommeren enig i, og dermed ble det 2-0 i det stadionuret passerte 49 spilte minutter. Svært sjelden smart å ikke fortsette å spille til dommeren blåser!

I motsetning til første omgang som hadde vært ganske jevnspilt, så var det nå etter pause stort sett bare vertskapet det handlet om. Angrepsbølge etter angrepsbølge skyllet over hvittrøyenes forsvar, men lenge klarte de å stå imot. Etter en time av kampen ble det likevel for mye for dem, og vi fikk 3-0, til stor glede for de fleste av det speaker meldte var 130 tilskuere.

Mot slutten av kampen begynte det å bli en del bitende insekter i lufta, men jeg kjente ikke at det var ille nok til at jeg orka å gå i bilen og hente noe spray. Mens jeg sto og prøvde å holde ut fikk jeg se dommeren dele ut flere gule kort, de fleste på grunn av klaging på avgjørelser han hadde gjort. Mål fikk jeg derimot ikke se flere av, så da han etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 3-0, og Kroppefjäll/ÅIF kunne forsvinne inn i garderoben for litt jubel!


Jeg forlot nå Dals Rostock og tok samme vei som det tapende laget inn til kommunesenteret, hvor jeg skulle tilbringe natten i et koselig herberge.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

mandag 30. juni 2025

Stala IF U - Morlanda GoIF U 2-3

Jeg konkluderte utover mandag formiddag med at forkjølelsen som hadde plaget meg gjennom i helga var blitt såpass til å leve med at jeg kunne dra på kamp også denne kvelden. Jeg hadde på forhånd sjekket at kampen jeg hadde sett meg ut faktisk skulle spilles, og satte derfor kursen sørover, og etter å ha forsert en del fæl trafikk plukket jeg opp André utafor Halden, før vi sammen fortsatte gjennom Bohuslän. I Uddevalla ble det litt shopping og en matbit, før vi kom på at ingen av oss hadde husket kontanter, så vi tok nok et stopp i en bankomat. Dette gjorde at mens vi gikk fra bilen til fotballbanen fikk vi høre dommeren blåse i gang division 7-kampen mellom utviklingslagene til Stala og Morlanda.


Nøyaktig hvordan knytninga mellom U-lagene og klubbenes førstelag i den svenske bredden fungerer er jeg ikke sikker på, så om dette er mest sammenlignbart med de norske eller de tyske andrelagene må noen andre enn meg finne ut av. Det viste seg for øvrig at minibank-stoppet hadde vært overflødig da det ikke var noe billettsalg til dette lokaloppgjøret. Her på Lövängens IP var det ved gressbanen en liten tribune hvor man kunne sitte med sola i ryggen, samt en lang benkerad motsatt for de som ville sole seg samtidig som man så fotball. I tillegg lå det som var den første kunstgressbanen i kommunen kloss inntil.

Ute på gressmatta var det vertskapet som kom best i gang, og alt i det femte spilleminutt fikk vi første gang høre de fremmøtte hjemmesupporterne juble for scoring da de gulsvarte gikk opp i 1-0. Jeg hadde ikke rukket å få klar kameraet, så noen bilder av det som skjedde har jeg ikke.



Kampen jevnet seg nå litt ut, og til entusiastiske tilrop fra de ca 100 frammøtte kom begge lag til noen kurante sjanser. Litt før kampen var halvspilt kom så utligningen til 1-1, til stor jubel fra de blåkledde og deres sympatisører.

1-1 sto seg til pause, og mens lagene tok en liten taktikkprat ruslet jeg bort til bilen igjen, for å hente noe å ha på hodet så ikke sola skulle ta helt knekken på skalpen min. Da jeg kom tilbake var det igjen klart for fotball, og jeg tok nå plass på tribuna sammen med en boks vaniljecola jeg også hadde tatt med fra bilen.

Etter hvilen var det igjen Stala som fikk den beste starten, da de etter fem minutter av andre omgang gikk opp i 2-1. Denne gangen holdt ledelsen litt lenger, men i det 71. minutt sørget et hjørnespark for at Morlanda fikk utlignet til 2-2.


Gjestene fra Ellös noen kilometer vestover på den store øya Orust hadde nå fått blod på tann, og bare to og et halvt minutt etter utligningen kjempet de også inn 2-3!


Tross innbitte forsøk på å komme tilbake ville det seg ikke for hjemmelaget, og da dommeren etter noen minutters overtid blåste av kampen sto det fortsatt 2-3 til bortefansens store glede!

André og jeg satte igjen kursen tilbake mot Norge, og etter en usedvanlig begivenhetsløs kjøretur var jeg hjemme igjen litt før midnatt.

søndag 29. juni 2025

Fredrikstad - Tromsø 0-1

Jeg hadde de siste dagene brygget litt på en forkjølelse, og da jeg våknet søndag morgen var bestemmelsen om at i dag ble det lite action på tribuna fra meg enkel å ta. Mens jeg hentet Marita og gjorde meg klar til å sette kursen sørover ble jeg plutselig offer for en telefonstorm som gjorde at vi måtte ta en liten avstikker til Grünerløkka for å hente en gjenglemt tromme, men det var fortsatt god tid til avspark da vi parkerte i Plankebyen og kunne innta arenaen hvor det skulle spilles eliteseriekamp mellom Fredrikstad og Tromsø.


Rammene rundt dagens kamp var ganske spesielle, ettersom Fredrikstads stående supporterfelt var besluttet stengt som en kollektiv avstraffelse etter at det tidligere i sesongen ble kastet et objekt derfra mot en spiller. Ikke uventet hadde likevel de mest aktive samlet seg et annet sted på stadion, hvor det kom opp noen bannere med klar melding til NFF.


Når kampen kom i gang ble det også dratt i gang noen solidaritets-vekselrop mellom oss bortesupportere og de forviste hjemmesupporterne, før vi gikk over til å fokusere på våre respektive lag.


Innledningsvis satte FFK opp et voldsomt press, men TIL klarte heldigvis å ri av stormen, selv om ballen på ett tidspunkt faktisk endte i nettet. Scoringen ble annullert for angrep på keeper, og danske Haugaard kunne puste lettet ut, akkurat slik vi gjorde på motsatt kortside.

Jeg var som sagt ikke helt i toppform, og hadde plassert meg langt bak på tribuna, mens Jørgen styrte showet fra capotårnet. Innsatsen fra feltet virket stort sett ganske bra, selv om dette kanskje ikke var tid og sted for å prøve å innføre nye sanger ingen kunne fra før. Da vi nærmet oss ti spilte minutter virket det som om den innledende angrepsbølgen fra østfoldingene hadde roet seg litt, og plutselig kom Ieltsin Camões og gjorde det han gjør best, og satte ballen i mål bak Haugaards landsmann i FFK-målet til 0-1.


Drøyt halvveis ut i omgangen fikk vi som befant oss på nordre kortside på stadion hjertet i halsen. Vidunderbarnet Kinteh lå nede og måtte ha behandling, men heldigvis kom han seg på beina igjen etterhvert. Om det var det å ha fått en smell som slo til vet jeg ikke, men herfra og ut kampen var han HELT umulig for FFK-angrepet å håndtere. Som Jesper Mathisen sa i Fotballkveld-sendinga: Hadde han vært involvert i en budrunde hadde han ikke stoppet før på 150 millioner!

Etter fem tilleggsminutter ble det pause, og Marita kunne fra kioskkøen rapportere om at det skandaløst nok ikke fantes is der. Dette er for dårlig, Fredrikstad! Hun skaffet seg en pølse i vaffel, mens jeg lot vær å legge mer penger enn nødvendig igjen der nede.

Andre omgang fortsatte mye slik andre del av første hadde vært. FFK prøvde og prøvde å overliste TIL-forsvaret, men enten stoppet Kinteh dem på et så spektakulært vis at han av et av de andre Forza Tromsø senior-medlemmene fikk tildelt kallenavnet «Cheatcode», eller så sørget noen av de andre for å stoppe dem, eller om de faktisk fikk løsnet skudd så sørget Haugaard for at ballen ikke kom i nærheten av streken. I tillegg var innsatsen fra de som sang (Jeg var som sagt i liten grad en av dem i dag) upåklagelig!


Med en såpass mager ledelse som 0-1 var jeg likevel aldri helt trygg, og samtidig syntes jeg de gjenværende minuttene passerte saktere og saktere og saktere. Da fjerdedommer markerte fire tilleggsminutter syntes jeg tida gikk enda saktere, og som om ikke det var nok ble ikke kampen blåst av før det var spilt godt over ett minutt mer enn den varslete tilleggstiden.

Det hadde gått bra! TIL hadde for første gang i historien vunnet seks kamper på rad på øverste nivå, og som om ikke dette var nok fikk feiringen litt ekstra krydder da det ble kjent at et annet Østfold-lag hadde scoret på overtid i sin kamp!



Til hjemturen valgte jeg å sette kursen via Sarpsborg, da jeg syntes næringslivet der fortjente at noen av mine surt opptjente kroner ble lagt igjen i en isdisk, ettersom FFK ikke ville bruke varmen til å selge is. Gleder meg til Drammen om to uker, da skal forhåpentligvis sangstemmen få utfordres mer enn den ble i dag!



Svegs IK - Bräcke SK 2-1

Etter en kjapp kjøretur fra kampen på Zakrivallen kom jeg fram til Härjedalens kommunesenter Sveg (Hvor en kompis av meg minte meg på at vi hadde stoppet for lunsj på korpstur til Danmark i 1992!). Jeg rakk akkurat å sveive opp vinduet på bilen mens jeg kjørte bak tribuna så jeg fikk startet stoppeklokka mens dommeren blåste i gang kampen, før jeg måtte kjøre en liten æresrunde for å komme til parkeringa og få stormet bort til tribuna på stadionet hvor division 5-kampen mellom Svegs IK og Bräcke SK var i full gang.


At jeg hadde vært innom der på korpstur er kanskje ikke stort å skryte av, men det Sveg har å skryte av er at forfatteren Henning Mankell vokste opp her. Når sant skal sies kan de også skryte litt av fotballbanen sin, for dette var nok et flott anlegg, med dagens første tribune med seter og ikke bare benker.

Kampen hadde startet svært livlig, med sjanser i begge retninger. En av de største sjansene kom likevel litt etter at første omgang var halvspilt, da en kontring til hjemmelaget endte med det som så ut til å være en hundreprosentssjanse. Avslutningen ble dessverre alt alt alt for dårlig, og vi måtte vente helt til det 34. minutt før vi fikk en scoring. Igjen var det vertskapet som fikk sjansen, og denne gangen ble ballen bare nesten reddet, og dermed sto det 1-0.


Jeg forventet egentlig at ettmålsledelsen skulle stå seg til pause, men akkurat i det min stoppeklokke passerte 45 minutter ble ballen satt i mål fra veldig spiss vinkel. Det ble 2-0, og dette var også stillinga da dommeren ga spillerne en liten pause.


Til min store skuffelse var det ikke noe kiosktilbud her i dag, så det var bare å tvinne tommeltotter til lagene var tilbake på banen og kampen igjen ble blåst i gang. Jeg fikk nå en ny runde med roaming-trøbbel, før nettverket stabiliserte seg så jeg fikk publisert et par bilder av både sittetribuna med tak nord for banen og av benkene under åpen himmel på motsatt side.

Hjemmelaget virket fortsatt sterkest etter pause, men naturlig nok var de mer interesserte i å forsvare ledelsen enn å øke den. Dette gjorde at gjestene fikk flere og flere sjanser, men veldig mye av det begge lag foretok seg tok akkurat så lang tid at motstanderne rakk å ødelegge muligheten. Etter vel 63 minutter av kampen lyktes det likevel for gjestene å få ballen i mål, og med 2-1 var plutselig igjen det meste mulig hva gjaldt utfall her denne lørdagsettermiddagen.


Bortelaget ble naturlig nok mer og mer desperate i sine forsøk på å få utlignet, men det var faktisk vertskapet som sammen med brorparten av de omtrent nitti frammøtte kunne juble for nettkjenning like før kampen var over. Jubelen stilnet dog raskt, da det ble annullert for en forseelse i trekket før ballen ble satt i mål.

Bräcke klarte likevel ikke å slå tilbake, og dermed endte kampen med en 2-1-seier til Sveg. Mens glade härjedalinger jublet i garderoben for tre poeng og fortsatt delt tabelltopp inntok jeg bilen, og satte kursen tilbake til Norge (Strengt tatt hadde jeg jo vært i det historiske Norge nesten hele dagen, men jeg valgte å ikke konfrontere svenskene med dette). Veien ble litt verre enn ventet da det mellom Lillhärdal og Särna var milevis med veiarbeid, men jeg kom til slutt trygt hjem etter en svært fin tur til Sverige!

Älvros IK - Bergs IK 2 (5-0)

Etter å ha forlatt kampen i Ytterhogdal ventet en knapp halvtimes kjøretur. Med 45 minutter til rådighet mellom kampene var dette helt problemfritt, og jeg kunne snart betale meg inn for å parkere på den noe gjengrodde grusbanen ved siden av gresset hvor det skulle spilles kamp i division 5 mellom Älvros IK og andrelaget til Bergs IK.


Mens jeg trasket fra parkeringa mot den sida av banen hvor de fleste publikummerne sto ble jeg møtt av en liflig duft av grillete hamburgere. Her skulle det handles etterhvert! Jeg gikk mot midtstreken for å fotografere myntkastet, og fant på veien noe så sjeldent inne på et idrettsanlegg som en maurtue! Jeg konkluderte raskt med at maurene her dessverre ikke kunne telle med i publikumsantallet, selv om det nok ville skapt noen svært friske rekorder.

Älvros, som ligger litt øst for kommunesenteret Sveg i Härjedalens kommun, er ei ganske lita bygd, men ingen ringere enn trekkspillegenden Roland Cedermark kom herfra! Dagens bortelag kom fra Svenstavik litt sør for Östersund, og ut fra tabellsituasjonen var det liten tvil om at de var massive underdogs. Da kampen kom i gang tok det også bare såvidt over to minutter før hjemmelaget hadde åpnet scoringskontoen. 1-0 ble hengt opp på den manuelle scoringstavla, og vi kunne spent vente på neste mål.

Foran godt over hundre frammøtte fortsatte hjemmelaget å se sterkest ut. Bortelaget produserte riktignok noen halvkurante sjanser, men sluttproduktet ble for svakt. Når så målvakten deres etter et drøyt kvarter var litt nølende før han bestemte seg for å komme i møte en angripende Älvros-spiller måtte både han og resten av laget se ballen bli lobbet over ham og i mål til 2-0.


I det 25. minutt vartet så hjemmelaget opp med et nydelig angrep som ga 3-0, men tross det som kunne bli stygge sifre følte jeg ikke at det var en ordentlig overkjøring jeg var vitne til. Stillingen for bortelaget ble for øvrig enda verre bare fire minutter senere, da et frispark ble plassert i mål til 4-0.


Da pausen nærmet seg snek jeg meg bort til kiosken og skaffet meg en hamburger, og mens denne ble spist fant plutselig roaminga på mobiltelefonen min at det var mye smartere å sende meg over på et EDGE-nett enn 4G- eller 5G-nett. Dette gjorde at jeg etter å ha hilst på en trønder iført DHZ-jakke som var her (Jeg hadde for øvrig også hilst på ham på hans hjemtrakter i fjor) måtte styre litt for å få kontakt med omverdenen igjen, men da jeg igjen var på nett hadde det ikke skjedd stort å skrive hjem om.

Jeg hadde i løpet av kampen filmet et utall cornere og frispark, men da jeg like før andre omgang var halvspilt lot vær å filme et hjørnespark ble det selvsagt scoring. Igjen var det hjemmelagets fans som kunne juble, og det sto 5-0.

Da gjestene fem-seks minutter senere fikk ballen i mål var det avvinket for offside, og det begynte nå å bre seg litt frustrasjon. I den friske vinden som blåste over banen var ikke lufttemperaturen spesielt høy, men det kunne virke som om temperaturen inni hodene til en del av spillerne nå begynte å stige mer enn godt var.


Noen minutter før full tid pådro en av de tilreisende seg sitt andre gule kort, og med 5-0 på tavla og 11 mot 10 på banen anså jeg dette for å være helt avgjort. Jeg valgte derfor å forlate stadion litt før kampen var blåst av, med håp om å rekke avspark i dagens tredje og siste kamp i stedet for å komme litt for sent dit.


Det viste seg senere at jeg ikke hadde misset noen flere viktige hendelser, og kampen endte dermed med en 5-0-seier til hjemmelaget, i en serie hvor tre lag deler førsteplassen pr nå, så målforskjell kan bli svært viktig utover høsten.

Ytterhogdals IK - FC Gute 2-0

Etter en god natts søvn i Dalarna spratt jeg opp og satte kursen videre nordover mot det som virkelig var hoveddestinasjonen min for denne turen. Gjennom grundig terminlistelesing hadde jeg oppdaget at det var mulig å få tatt tre kamper på rekke og rad, så etter et par timers kjøring parkerte jeg i god tid før avspark utenfor stadionet hvor den første av dem skulle spilles, division 2-kampen (altså nivå 4) mellom Ytterhogdals IK og FC Gute.


Jeg var som sagt tidlig ute, så først sto jeg utenfor og ventet et par minutter, før jeg fikk betalt meg inn og etter å ha passert gjennom en flott portal av den typen så mange svenske valler har i inngangspartiet tatt anlegget i nærmere øyensyn. Det jeg så var et litt slitt garderobebygg, en idyllisk bukt av elva som renner gjennom bygda, og en helt utrolig lekker tribune. Jeg slo meg ned øverst på tribuna for å få litt ly mot vinden som blåste inn over området, og da avspark nærmet seg begynte det også å regne så dette var definitivt et bra sted å oppholde seg.


Ytterhogdal er kanskje ikke verdens navle, men faktisk er det et av stedene som kjemper om tittelen «Sveriges geografiske midtpunkt». Ellers er nok bygdas største claim to fame at den gamle fotballtrenerlegenden Tord Grip slet ut sine aldersbestemte fotballsko her, noe han som solgte meg lodd var rask å trekke fram da han skjønte at jeg var langveisfarende. For øvrig var jeg selv om jeg hadde kjørt et godt stykke for å komme meg hit til Svedjevallen ikke den som hadde reist lengst denne helga. FC Gute kommer fra Visby på Gotland, dit det i tillegg til en omtrent like lang kjøretur som den jeg hadde vært gjennom også er en solid fergetur. Det var nok for at denne gjengen skulle rekke å komme hjem i løpet av lørdagskvelden at kampen var lagt såpass tidlig som halv tolv, men fra et banehoppingsperspektiv var dette absolutt ikke noe å klage over.

YIK har hatt en svært seig sesongstart, mens gjestenes sesong hadde vært et lite hakk bedre. Det var nok derfor en solid opptur for de sortkledde da de like før kvarteret var spilt gikk opp i 1-0, litt etter at jeg hadde trukket ned fra tribuna fordi det hadde sluttet å regne.


Resten av første omgang forløp ganske udramatisk. Vi rundt 80 frammøtte fikk se et hjemmelag som prøvde så godt de kunne å nøytralisere gjestenes angrep, og det så slett ikke umulig ut at de kunne klare det. Ellers var kanskje et av høydepunktene hvor rask dommeren var med å få opp det gule kortet i en situasjon med en helt ekstrem trøyeholding.

Flere mål fikk vi altså ikke før hvilen, så da aktørene trakk mot garderoben sto det fortsatt 1-0. Jeg hadde spist brønsj ikke så lenge før jeg kom, så jeg sto over noen hamburger nå, men tuslet litt rundt og kikket på anlegget. Jeg hørte forresten flere språk blant mine medtilskuere, noe jeg tror tildels kan skyldes at det også var flere språk i bruk blant hjemmelagets spillere og trenere.

Etter pause handlet veldig mye av det oppbyggende spillet om FC Gute, mens det Ytterhogdal drev med kanskje kan kalles nedbrytende spill? Vertskapet grov iallfall innimellom dypt i shithousery-læreboka for å klare å trekke ut tida, og her kan nevnes en situasjon hvor han som skulle ta et innkast så konsekvent nektet å ta imot ballen at til slutt var det like før han fikk den kastet i ansiktet på seg. Great success! (For øvrig vil jeg bemerke at jeg hyller dette. Kynisme er en undervurdert del av fotballen.)


Etter som kampen gikk mot slutten ble laget med de orange trøyene mer og mer desperate, og nesten to minutter inn i overtiden gikk det som det ofte gjør når et lag jager scoring: Det åpner seg et kontringsrom bakover, og plutselig sto det 2-0. Ville jubelscener mellom hele Ytterhogdals lag og en guttegjeng som hadde tatt plass nær enden av banen.


Dommeren hadde etter jubelen et svare strev med å få ryddet alle de jublende ungguttene av banen så kampen kunne spilles ferdig. Vi kom heldigvis snart i gang igjen, og så kunne kampen blåses av så vi fikk en ny banestorming fra de unge.

Selv fant jeg tilbake til bilen, og satte kursen sørvestover langs elva Ljusnan, til jeg kom fram til åstedet for dagens andre kamp.

Flere bilder fra kampen på Svedjevallen kan du se på Google photos.

lørdag 28. juni 2025

Bergsängs BK - IF Nyedshov 1-6

Nok en arbeidsuke over, og nok en gang ut på groundhopping-tur. Denne gangen ble kursen satt østover, og etter litt shopping i Torsby tok jeg en pitstop for litt mat i Ekshärad (Der jeg for øvrig må se å få sett kamp snart!). Til min store irritasjon viste det seg at minibanken her var ute av drift, så da jeg forlot stedet kjørte jeg ned til kommunesenteret Hagfors, hvor det viste seg at også der var minibanken ute av drift. Jeg hadde heldigvis litt penger med meg, så jeg satte nå kursen mot Bergsäng, hvor jeg parkerte i et skyggefullt hjørne på plassen utenfor fotballbanen hvor det var klart for kamp i division 5 mellom Bergsäng og Nyedshov.


Da jeg steg ut av bilen merket jeg umiddelbart at dette kom til å bli en myggfull aften, men jeg sprayet meg etter beste evne før jeg gikk bort og brukte mesteparten av de kronorna jeg hadde med på å komme meg inn. (Han som satt i inngangen kunne for øvrig fortelle meg at minibankene hadde vært ute av drift i ukesvis nå, så han var litt frustrert over det han også.) Anlegget jeg kom inn på var en flott gressbane som var gravd litt ned i terrenget så tilskuerne fikk god høyde fra tre av sidene. På den ene sida lå det et lite klubbhus med hjemmegarderobe, dommergarderobe og kiosk med en terrasse utenfor, mens motsatt lå innbytterbenkene med et analogt stadionur og noen soppinfiserte trebenker bakom. Rett og slett utrolig sjarmerende!


Gjestene fra Molkom ledet serien nå etter vårsesongen, og for oss rundt seksti som hadde tatt turen for å se denne kampen ble det raskt klart at dette ikke var noen tilfeldighet. De gulsvarte tok raskt tak i kampen, og selv om det tok et drøyt kvarter før vi fikk 0-1 var det nok ingen som var veldig overrasket da ballen gikk i mål.


Bortelaget fortsatte å dominere også etter å ha tatt ledelsen, og når da forsvaret og målvakten til Bergsäng vartet opp med et kollektivt sammenbrudd like før kampen var halvspilt ble 0-2 en veritabel gavepakke. Da 0-3 kom i det 28. minutt oppdaget jeg at jeg hadde hatt kameraet på feil innstilling, så jeg er i skrivende stund veldig spent på hvordan bildene jeg tok før jeg merket dette ble. De gules overtak fortsatte uansett, og i det 36. minutt kom 0-4, før en stor mulighet etter et hjørnespark ble reddet på strek et par minutter før pause.


Som sagt var det kanter rundt tre av sidene på banen, og en av de tilreisende fikk stor jubel fra sine medreisende da han etter å ha løpt som en gal for å holde ballen i spill utnyttet den bratte bakken opp mot der de fleste tilskuerne satt til å selv klare å vri fortsettelsen av løpet sitt så han kom inn på banen igjen og fikk drevet ballen framover.

Tross denne morsomme detaljen, noe av det siste som skjedde før pause var at hjemmelaget plutselig reduserte til 1-4. Denne stillinga sto seg til pause, og jeg trakk over mot kiosken for å se om de få småkronene jeg hadde igjen av svensk valuta kunne skaffe meg noe å drikke. Det ble en flaske Trocadero, og dermed så alt veldig lyst ut da lagene kom tilbake på banen og andre omgang kunne starte.

Banen lå ganske omkranset av høye furutrær, og dette hadde gjort at i takt med at solen dalte ble skyggene utover banen og ikke minst utenfor banen lengre og lengre. Dette gjorde at de stikkende insektene ble mer og mer intense, og utover i andreomgangen ble forholdene verre og verre. Etter hvert så jeg flere som gikk, og jeg er ikke det minste i tvil om at dette først og fremst handlet om knott- og myggplagen. Selv klarte jeg til en viss grad å holde det litt i sjakk med myggsprayen jeg hadde vært forutseende nok til å ta med, men jeg måtte flire litt da jeg så at nesten alle som hadde plagg med hette på hadde dratt denne godt over hodet i et forsøk på å forhindre stikkene.


Etter den nokså enveiskjørte førsteomgangen ble andreomgangen noe jevnere, selv om jeg mistenker at dette først og fremst skyldtes at serielederne senket sitt nivå noe. Tross at de fikk ha ballen mer og produserte en del angrep, så ble det ikke flere mål for rødtrøyene fra østbredden av Trysilelva (Eller Klarälven som svenskene kaller den). Jeg hadde så vidt begynt å tenke på denne andre halvdelen av kampen som et lite antiklimaks, da gjestene i det 79. minutt gikk opp i 1-5.

Knappe fire minutter før full tid kom også 1-6, og etter et par-tre høyst unødvendige overtidsminutter ble dette også sluttstillinga i kampen. Jeg hastet mot bilen hvor en deilig flaske Xylocain ventet på meg for å lindre kløen og svien fra alle stikkene jeg hadde pådratt meg!

Kursen ble satt nordover, og etter TO nye minibankstopp med fortsatt uforrettet sak fant jeg endelig en maskin som kunne gi meg penger for å slippe inn på lørdagens kamper, før jeg kom fram til den flotte AirBnB-leiligheten jeg hadde booket meg inn på for natten og kunne gjøre som KAJ og bevilge meg en kjapp tur i badstua før jeg tok kveld.