Etter den korte fergeturen fra dagens første kamp hoppet jeg i bilen og etter en enda kortere kjøretur kom jeg fram til det lille dalsøkket mellom Hälsö og Stuvö, som kanskje en gang i en fjern fortid hadde vært to ulike øyer, men nå var vokst sammen til en. Etter å ha parkert gikk jeg bort til banen, hvor nok en kamp i Göteborgs division 6B var i gang, mellom Hälsö BK og Gambian Mix IF Göteborg.
Det var spilt ca 5 minutter da jeg ankom, og tross at det fortsatt sto 0-0 fikk jeg raskt inntrykk av at det var laget med det vestafrikanskinspirerte navnet som førte an. Selve anlegget var for øvrig også her veldig vakkert, med en prima gresslette klemt inn mellom boliger, en marina og ikke minst klubbens klubbhus hvor det pågikk en barnebursdag hvor gjestene innimellom kom ut for å se litt fotball.
Med 17:10 på stadionuret fikk endelig gambierne og vennene deres (Det var flere av de rødkledte som lett lot seg identifisere som ikke-vestafrikanere) uttelling for dominansen, da de klarte å overmanne de bakre rekker hos hjemmelaget og sette inn 0-1.
Foran rundt nitti tilskuere (Deriblant store deler av bortelaget fra forrige kamp, som hadde lagt inn et stopp på vei hjemover) fortsatte bortelaget å se skumlest ut, men vertskapet kom mer og mer med på notene. Ca 7 minutter før pause (Jeg sto ca rett bak stadionuret da dette skjedde, så ikke så lett å vite nøyaktig tid) hadde så gjestenes målvakt en noe uheldig involvering da ballen gikk mer eller mindre rett gjennom hendene hans og i mål til 1-1.
1-1 var også pauseresultatet, og mens lagene gikk i garderoben for en liten prat innså jeg at det neppe ble veldig mye rapportering fra andre omgang, ettersom jeg bare hadde 3% strøm på mobilen.
Jeg fortsatte å fotografere, og prøvde også å filme litt med fotoapparatet, selv om det sjelden blir veldig bra. Det jeg fikk se var at litt før timen var spilt ble det 1-2, og så fikk vi i det 64. spilleminutt se 1-3 komme på frispark.
Gambian Mix gikk etter 76 minutter opp i 1-4, før sluttresultatet bare et par minutter før kampen var over ble fastsatt til 2-4, og spillerne kunne takke hverandre for kampen.
Jeg gikk til bilen og etter å ha hilst på en nederlansk groundhopper som også var til stede fikk jeg strøm på mobilen igjen og kjørte mot fergeleiet. Etter et par små stopp for mat i Kungälv og harryhandel lenger nord ankom jeg litt forsinket Oslo (Jeg havnet midt i opprydningsarbeidet etter en stygg bilulykke ved Vestby), og kunne svært fornøyd etter en fremragende groundhoppingstur til Göteborg-skjærgården ta kveld!
Etter mye om og men og en haug med skrinlagte planer for hvordan denne lørdagen skulle brukes sto jeg grytidlig lørdag opp og satte kursen sørover på E6. Etter noen timer befant jeg meg i en fergekø i utkanten av Göteborg, og ti minutter senere befant jeg meg på Öckerö. Etter et lite pitstop på en butikk satte jeg så kursen nordover, krysset en bro over til neste øy, og parkerte ved neste fergekai. Jeg stilte meg deretter i fotgjengerkøen for å komme meg videre, og etter nok en liten fergetur var jeg så på dagens første øy-destinasjon, hvor jeg etter drøye ti minutters spasertur befant jeg meg ved en soleklar kandidat til tittelen «Sveriges snyggaste fotbollsplan», klar for å se division 6-matchen mellom Knippla IK og Fotö GoIF (Eller bare Fotö GIF, som jeg så det sto på noen supportereffekter).
Jeg klarte å få betale inngangsbillett med kontanter, og skuet ut over anlegget, som lå utrolig idyllisk til med utsikt over sundet mellom de sammenvokste øyene Källö og Knippla i vest og Björkö i vest. For en helgelending som meg var miljøet her i Göteborg-skjærgården på samme tid hjemmekoselig og eksotisk. Ikke bare var det helt fremragende fergeforbindelser, det var også masse folk, og ikke minst varmt i været!
Et par minutter før annonsert tid ble kampen blåst i gang, og jeg så raskt at her kom det til å bli tungt for hjemmelaget. De hadde 11 navn i lagoppsettet på forbundets nettsider, men ute på banen var det bare 10 av dem som befant seg. Gjestene fra sørenden av øykommunen tok umiddelbart tak i kampen, og etter fem minutters spill ble et frispark slått inn og kjempet i mål til 0-1!
Ikke lenge etter måtte bortelagets kaptein ut med skade, men i motsetning til sine motstandere hadde de faktisk innbyttere å sette inn, så det fikk liten påvirkning på kampbildet. I det 18. spilleminutt kom 0-2, og det var egentlig ganske overraskende at vi vel 70 frammøtte ikke fikk se flere mål i 1. omgang.
Etter en rekordrask pause som fikk meg til å øyne et lite håp om å rekke en tidligere ferge enn først planlagt gikk det bare tre minutter før vi fikk neste scoring. Igjen var det de gulsvarte som satte ballen i mål, og med 0-3 var det lille håpet Knippla kanskje hadde om å komme tilbake i kampen ettertrykkelig knust.
Etter at Fotö litt før timen var spilt gikk opp i 0-4, kom det noen minutter senere et nytt frisparkmål. Denne gangen var det KIK som hadde fått frispark, og skytteren klarte å skvise ballen inn mellom stolpen og målvakten. 1-4, og noen på tribuneplass ropte noe om et comeback.
Spoiler alert: Dette comebacket kom aldri. Da vi kom til sluttminuttene av kampen sto jeg og vurderte å stikke tidlig for å rekke ferga og dermed avspark på kamp nummer to for dagen, men siden jeg droppet dette fikk jeg 2-3 minutter før det hele var over i rask rekkefølge se de gulsvarte øke til 1-5 og 1-6.
Dette var også resultatet da dommeren blåste av, og jeg stormet avgårde mot ferga. Det irriterer meg fortsatt at jeg ikke spurte nevnte dommer om haik, for han rakk nemlig båten, i motsetning til meg som måtte sitte på fergekaia og tvinne tommeltotter i 25 minutter til neste båt, og dermed kom et par minutter for sent til neste kamp.
Etter gårdagens visitt i Sande ventet en ny tur til Buskerud fotballkrets denne tirsdagskvelden. Futbology hadde splittet banene på Stoppen idrettspark, og dermed var det mulig å få registrert kamp på gressbanen der. (Kunstgresset besøkte jeg for flere år siden). Jeg plukket opp Terje på veien, og sammen forserte vi en rimelig grei trafikk vestover. Like før vi kom til Drammen svingte vi av, og etter å ha passert den i seniorsammenheng ubrukte (iallfall siden 2011) Liungbanen (Kom igjen, Stoppen, ett av de tre herrelagene deres kan vel spille en kamp eller to der nede?) kom vi fram og parkerte ved åstedet for kveldens sjuendedivisjonskamp mellom Stoppen 3 og Skoger 2.
Stoppen 3, eller Gæmliss FK som de omtaler seg som i sosiale medier, er ikke samme lag som det Stoppen 3 vi var en gjeng som dro til Flå for å se i fjor (De er nå blitt Stoppen 2, men kaller seg fortsatt Stoppen D-lag på Instagram. Et salig kaos for uinnvidde, med andre ord!) At kallenavnet Gæmliss var fortjent så vi raskt, da det var opplagt at snittalderen hos svarttrøyene var rimelig høy, noe som kombinert med at de ikke hadde noen tilgjengelige innbyttere kunne bli spennende utover i kampen.
Da avspark ble tatt var det hjemmelaget som kom best i gang, og det var ikke spilt to minutter engang da de gikk opp i 1-0. Ti minutter senere ble ledelsen doblet til 2-0, og ikke lenge etter kom de også til en helt vanvittig sjanse som det var helt utrolig at ikke gikk i mål. En litt spydig kommentar fra Stoppens støtteapparat til han som på mystisk vis avsluttet i tverrliggeren oppsummerte det meste: «Har du blitt forsvarsspiller?»
Skoger 2, som hadde en betydelig yngre gjennomsnittsalder enn sine motstandere, arbeidet seg etter dette mer inn i kampen, og med halvspilt omgang fikk de en redusering, før ballen med 34 spilte minutter på min stoppeklokke igjen havnet i mål etter litt ikke spesielt elegant kaos etter et frispark. 2-2, og kampen var igjen vidåpen!
Etter utligningen prøvde Stoppen 3 seg på en frekkas ved å prøve å score direkte fra avspark. Forsøket var svært nær å lykkes, men ballen traff stolpen og trillet på tvers av mål så Skogers keeper fikk plukket den opp. På den litt rufsete gressmatta fortsatte kampen å bølge fram og tilbake, og jeg var nok ikke den eneste av de ca 7 tilskuerne som mistenkte at vi ikke hadde sett kveldens siste mål. Tre minutter før pause gikk min forventning i oppfyllelse da hjemmelaget et hjørnespark som spratt innom en uheldig Skoger-spiller og gikk i mål.
Jeg forventet etter dette at vi skulle gå til pause med 3-2, men i det vi gikk inn i overtiden ble en ball bare nesten reddet fra å passere målstreken. Nesten er som kjent ikke nok, og dermed var pausestillinga 3-3!
Pausen ble brukt til å skaffe meg en vaffel i kiosken, og når denne var konsumert tok vi igjen plass ved banekanten. Sola var i ferd med å forsvinne bak Finnemarka, noe som fikk temperaturen til å droppe en hel del. Jeg sier ikke at Gæmliss-ene var vekselvarme, men i takt med at temperaturen gikk ned gjorde også vertskapets prestasjonsnivå det samme. Det var derfor ikke ekstremt overraskende da Skoger satte inn 3-4 og for første gang i kampen tok ledelsen rett før timen var spilt.
Fem minutter senere kom også 3-5, før grønntrøyene i det 79. minutt gikk opp i 3-6. Vi hadde så akkurat gått inn i overtiden da en av Stoppenspillerne kjempet seg forbi alt og alle og satte inn 4-6, som ble sluttresultatet i en kamp som var mer preget av underholdningsverdi enn av kvalitet!
Hjemturen gikk deilig begivenhetsløst, og jeg kunne snart ta kveld mens jeg lurte på hvilke groundhoppingeventyr jeg skulle klemme inn i helga som venter noen dager unna.
Da prøveplanen for mandagens orkesterprøve kom øynet jeg et lite håp om å få en ny bane etter å ha spilt, og da klokka nærmet seg sju takket dirigenten trombonene for oppmøtet, så jeg kunne løpe ned i bilen og sette kursen vestover med håp om nok en åpningskamp på en helt ny fotballbane! Jeg ankom vel ti minutter før avspark, samtidig med at det begynte å regne og generelt være et ufyselig vær, men var uansett klar for å se sjettedivisjonskampen mellom Sande/Nordre Sande og Kjappen.
Sande hadde jeg jo i 2022 sett på deres gamle bane ved Sandehallen, men nå hadde de altså anlagt en flunke ny kunstgressbane på anlegget i Dyegata. Det luktet umiskjennelig av regn på fersk asfalt, så det var tydelig at selv om det hadde blitt spilt noe aldersbestemt fotball her allerede i fjor høst var det ganske nylig anlegget var helt ferdig. Jeg noterte meg at Ray, Terje og Ludvig også var på plass, så det var ikke bare i Bærum åpningskamper klarte å lokke til seg banehoppere.
Siden sist jeg så Sande hadde de også innledet et tett samarbeid med naboene fra Klevjerhagen (Hvor jeg var i 2023) litt lenger nord, og det snakkes også om at det kan bli aktuelt med full sammenslåing etterhvert, men iallfall inntil videre deltar a-laget i seriespillet som Sande/Nordre Sande. Tross det nokså ufyselige været var vi rundt 70 som klumpet oss sammen rundt banen da kampen startet.
Innledningsvis så hjemmelaget sterkest ut, men etter vel ti minutter fikk gjestene fra Bragernes et frispark jeg må innrømme at så noe billig ut. Dette stoppet ikke han som skulle ta det fra å lirke ballen i mål til 0-1 i det klokka mi passerte 11 spilte minutter.
Vertskapet fortsatte likevel å male på, og fem minutter senere var det ikke noen tvil rundt dommerens avgjørelse da han pekte på straffemerket foran Kjappens målvakt. Dessverre for rødtrøyene hjalp ikke dette, straffen ble reddet med en sterk benparade og stillingen var uforandret.
Været hadde bedret seg noe, men selv om en lav kveldssol nå skinte over banen kom det fortsatt noen regndråper innimellom, så jeg var glad jeg hadde valgt å ta på meg regnjakka. Det hadde kommet noen fler tilskuere etter jeg talte, så vi var nok totalt ca 80 som sto og småhutret litt, da vi i det 29. spilleminutt fikk se hjemmelaget utligne med et selvmål som var en blåkopi av gavepakken fra KFUM til Vålerenga dagen før. 1-1, og kamputviklingen var altså så langt helt lik hva den hadde vært på Nye Nadderud lørdag!
Det siste som skjedde før pause var at Sande/Nordre Sande kom til en stor mulighet hvor Kjappens keeper virkelig måtte grave dypt i repertoaret for å avverge scoring. Det ble altså ikke mål, og det sto fortsatt 1-1 da lagene fikk en liten pust i bakken.
Etter pause fikk vi virkelig en pangstart da det bare tok 20 sekunder før Dyegata kunstgress fikk oppleve sitt første hjemmelagsmål. Ballen ble satt inn til 2-1, og vi fikk stor jubel rundt banen. Ti minutter senere kom også 3-1, og jeg mistenkte at veien tilbake inn i kampen kom til å være lang for Kjappen.
Halvveis inn i andreomgangen kom likevel en redusering som ga 3-2 og ny spenning i oppgjøret. Da det var såvidt over ti minutter igjen trodde vi likevel at spenningen var forbi, da alle vi som sto i enden av banen så at ballen var i mål. Dessverre for Sande/Nordre Sande var dommeren omtrent på midtbanen, og han mente ballen ikke hadde passert streken.
I sluttminuttene og gjennom de 5-6 i vårkulda svært lange overtidsminuttene presset gjestene voldsomt på for å utligne, og jeg mistenkte at med den underkjente scoringa som bakteppe ville det blitt veldig dårlig stemning om målet kom. Dette fikk vi dog aldri vite, da det fortsatt sto 3-2 i det kampen ble blåst av, og dermed ble det altså uansett riktig lag som vant denne kampen.
Vi som var til stede hastet mot bilene for å få i oss varmen igjen, og jeg kunne fornøyd med en uventet mandagskamp sette kursen hjemover.
Etter en deilig søndagsfrokost satte jeg kursen mot Oslo sentrum, hvor jeg etter å ha møtt Arne og Leif sammen med dem fant fram til Forza Tromsøs innleide buss. Vi tok plass på bussen, og etter en begivenhetsløs tur kom vi fram til stadionet som skifter sponsornavn oftere enn andre skifter underbukser, og gjorde oss klar på tribuna for å se eliteseriekampen Start - Tromsø.
Jeg sa bussturen var begivenhetsløs, men det stemmer bare dersom man ikke regner pissepauser som begivenheter, for i så fall var det nok av begivenheter underveis. På bortefeltet var det derimot lite rom for pauser, her skulle det synges mer eller mindre nonstop, og vi ble etterhvert 3-400 rødhvite som hadde tatt turen for å støtte våre helter i jakten på tre nye poeng.
Innledningsvis var det ganske begivenhetsløst ute på det sørlandske kunstgresset også, og når sant skal sies var det lite som tydet på at en av seriens mest markante dumpekandidater så langt tok imot serielederen. Gleden var dermed desto større når ballen ble nikket inn til gullgutten Hjertø-Dahl, som gjorde det rette og plasserte den i nettet bak Starts målvakt. 0-1, og håp om fornyet innsats ute på banen.
Ettmålsledelsen sto seg til pause, og mens vi fikk en pust i bakken fikk vi høre Ole Martin Årst hevde at TILs mål var en smule ufortjent. Hvordan våger han? (Men han hadde kanskje litt rett)
I andre omgang virket kanskje TIL noe mer frampå, men ikke snakk om at ballen ville i mål. I mål gikk den derimot da det gjensto et kvarter av ordinær tid. 1-1, og stor frustrasjon blant oss bortesupportere.
Det ble av noen mystisk grunn lagt til hele sju minutter, og jeg lurer på om det var det at dommeren skjønte at dette var for mye som gjorde at han tok det uforståelige valget å blåse av kampen da TIL egentlig fikk frispark i farlig posisjon helt på tampen av den tillagte tida.
Kampen endte dermed 1-1, og en busstur som hadde vært uendelig mye kortere med tre poeng i bagasjerommet tilbake til hovedstaden ventet.
Da det ble kjent at alt to uker før den offisielle åpningskampen på Nye Nadderud stadion skulle det spilles en annen kamp der ble det liv og røre i banehoppermiljøet. Straks opplysningene var bekreftet flyttet Futbology åpningskamp-badgen til denne kampen, og dermed var det bare å kaste andre planer på båten og heller sette kursen mot Bekkestua. En drøy time hadde jeg parkert utafor den fortsatt ikke åpna dagligvarebutikken, og fant veien inn til banen hvor det var klart for tredjedivisjonskamp mellom andrelaget til Stabæk og Madla.
Jeg var som sagt tidlig ute, og fikk god tid til å se meg rundt på anlegget, som virkelig var noe av en stadionperle. I motsetning til mange andre nye stadionanlegg ser man ut til å ha unngått megalomanien som gjør at man ender opp med å spille for tomme tribuner, men heller bygd nøkternt, og akseptert at man kanskje vil få litt billettangst foran de aller største oppgjørene. Foreløpig så det litt merkelig ut at man mangler ei langside, men når denne også er på plass vil det virkelig være en bane verdt et besøk.
Alt var ikke helt på plass, det manglet blant annet innbytterbenker, og hjemmelaget måtte bruke en garderobe et stykke unna, men de møtte likevel opp ved spillertunnelen og foretok innmarsj sammen med gjestene fra Rogaland foran et sted mellom 150 og 200 tilskuere. Blant disse var det en solid andel banehoppere, og i skrivende stund står det i appen at vi var 75 brukere på plass, og blant disse var det kanskje Cathrine som imponerte mest etter at hun hadde tatt tog, taxi og privatbil i mange timer for å komme seg fra Bryne til Bærum for å se kamp!
Da spillet kom i gang ute på kunstgresset (Kanskje det eneste minuset med anlegget er at det ikke er naturgress på banen) så bæringene friskest ut, og supportergjengen KakkMadlaFakkas fikk ikke allverden å juble for. Det var likevel ikke noen utklassing det var snakk om, og Madla virket ganske kontrollerte.
Det hadde kommet noen små regndråper og jeg hadde trukket opp på tribuna da vi nærmet oss en halvtime spilt. Stabæk 2 slo en corner som ble klarert og kontret, før det med 29:45 på stadionuret ble skapt historie da det nye stadionet fikk oppleve sin første scoring. 0-1, og Mathias Dessingué hadde skrevet seg inn i en historiebok han neppe forventet å havne i før sesongstart.
I det 38. spilleminutt kom så utligningen til 1-1. Ballen ble etter litt kaos dyttet over målstreken av en uheldig Madla-spiller, og dermed hadde fortsatt ingen Stabæk-spillere scoret på klubbens nye hjemmebane. Denne stillinga sto seg til lagene gikk til pause, og mens det ble lagt nye slagplaner så jeg Ingebrigt Steen Jensen, «Styrmann» og flere andre kjente Stabæk-supportere nyte dagen. Tenk så fint de får det når stadion er fullsatt og det er alagskamp!
Etter hvilen fortsatte kampen mye i samme spor. Jeg hadde en mistanke om at Madla kanskje hadde et noe høyere toppnivå inne enn det de klarte å vise i dag, mens de med enkelte unntak unge Stabæk-spillerne helt tydelig ville innvie stadion på best mulig måte. Jeg trodde likevel lenge at det gikk mot et uavgjort resultat, etter at begge lag hadde svidd noen rimelig store målsjanser.
Det sies ofte at de gamle er eldst, og selv om 34 (snart 35) isolert sett ikke er noen høy alder, så skiller man seg med denne alderen ut i de fleste såkalte rekruttlag når man spiller kamp. Stabæk 2 hadde likevel en spiller født i juli 1991 på banen, og i det 83. spilleminutt sendte han lagkameratene og hjemmefansen til himmels da det var hans tur til å skrive seg inn i historiebøkene. Dersom statistikken hos NFF er riktig var 2-1-scoringen som ble første mål fra en Stabæk-spiller på Nye Nadderud også første Stabæk-mål noensinne for Jørgen Skjelvik! Virkelig en ettermiddag å huske for den rutinerte forsvarsspilleren!
Resten av kampen handlet i stor grad om at Madla febrilsk prøvde å utligne, men heller ikke da de fikk en corner langt inn i overtiden og sendte keeper opp i angrep lyktes de, og dermed sto det fortsatt 2-1 da dommeren blåste av. Det hadde vært noen rop om straffe på slutten, og det var nok dette som medførte at det ble noen hissige diskusjoner og et gult kort også etter kampslutt.
Underveis i kampen hadde jeg flere ganger sett en mann med PC gå rundt på anlegget og prøve å fikse og justere tekniske ting som ikke var helt som de skulle. Jeg er overbevist om at han er glad det er to uker igjen til den egentlige åpningshelga, da man virkelig vil få stresstestet alle systemer på stadion, men nå kunne man iallfall feire at denne kampen hadde latt seg gjennomføre! Jeg kan iallfall ikke gjøre annet enn å gratulere Stabæk med nytt stadion, og så får jeg håpe de rykker opp til Eliteserien igjen så jeg også får prøvd stadionet som bortesupporter.
Etter å ha forlatt kampen i Telemark gikk turen østover svært smertefritt. Jeg passerte Notodden, Kongsberg og Hokksund, og rett over elva fra Mjøndalen satte jeg kursen opp mot skogkanten på randen av Finnemarka. Jeg var litt sent ute, men etter å ha parkert rakk jeg akkurat å se lagene hilse på hverandre foran fjerdedivisjonskampen mellom Birkebeineren og Åskollen.
Innledningsvis tok jeg plass oppe på den massive tribuna (Masse kudos til IBK som ikke har falt for fristelsen til å legge slike fasiliteter ved kunstgressbanen (hvor jeg altså så kamp i 2022) men heller bygge ut rundt gressbanen!), og fikk se Åskollen komme til en rekke store sjanser, men uten å klare å utnytte noen av disse. Etter at jeg fikk selskap av medbanehopper Tomas jevnet det hele seg noe ut. Åskollen måtte forresten et drøyt kvarter inn i omgangen vente litt med å slå et hjørnespark, fordi robotgressklipperen på anlegget fant ut at den skulle foreta en banestorming. Dette var en av de svære klipperne som på ingen måte bare er å løfte unna, så her var det bare å vente til man fikk kjørt den ut av banen og til garasjen igjen.
Jeg la etter hvert ut på en liten runde, og skaffet meg underveis også en eksepsjonelt god vaffel! Denne oppskrifta må dere ta vare på, birkebeinere! Ute på gresset hadde som sagt de blå kommet godt tilbake etter gjestenes gode start, men målene lot vente på seg. Det som ikke lot vente på seg var gule kort, og det toppet seg da dommeren etter et fælt sammenstøt hvor en IBK-spiller (IBK står for Idrettsforeningen Birkebeineren Krokstadelva) ble liggende og vri seg i smerter valgte å dele ut gult kort for en forseelse hjemmelagets trener var overbevist om at kvalifiserte til en annen farge.
Gemyttene roet seg etter hvert litt, og det sto fortsatt 0-0 da dommeren sendte lagene i garderoben. Jeg brukte pausen til en hyggelig groundhopping-prat med mora til en av hjemmelagets spillere, og før vi visste ordet av det var kveldens hovedpersoner igjen ute på gressmatta.
Jeg tok igjen plass på den store betongtribuna, og fikk se spillet bølge fram og tilbake, men nå hadde vi en følelse av at det var hjemmelaget som så farligst ut. En drøy halvtime etter pause kom det litt ut av det blå (fra de blå) en avslutning som endte i mål. 1-0, og stor jubel fra både hjemmelagets spillere og supportere.
Vi nærmet oss full tid, og det så ut til å gå mot hjemmeseier da vi fikk kampens store kontrovers. En av de gulsvarte gikk i bakken i feltet, og dommeren blåste kontant straffe. IBKs spillere og ikke minst supportere var ikke overraskende ikke spesielt enige, men det hadde ingen betyding: Straffesparket skulle tas. Med halvanna minutt igjen av ordinær tid ble ballen lagt til rette før den ble skutt rett i fanget på Birkebeinerens keeper.
De som mente det ikke skulle vært straffespark mumlet noe om karma, og øynet på ny håp om tre poeng, men så, rett før det var spilt tre minutter overtid dukket et hode opp over alle de andre hodene på et hjørnespark og stanget ballen i mål til 1-1.
Det ble ikke spilt mange sekunder fotball etter dette, og dermed ble det både ett mål og ett poeng til hvert av lagene da dommeren blåste av.
Jeg kunne endelig sette kursen hjemover, og fikk på veien fanget opp en hamburger etter en dag hvor kostholdet stort sett hadde vært vafler og Snickers (Ikke sammen, men hver for seg) før jeg kunne innta sofaen for litt snooker på TV før senga overtok.
