Etter knappe tre kvarter kjøring fra dagens første kamp kom vi endelig fram til helgas hoveddestinasjon. Vi skaffa oss en lett lunsj, og foretok deretter litt sightseeing før vi endelig kjørte opp og parkerte utenfor det imponerende stadionet hvor det skulle være kamp i Ettan Södra, altså svensk nivå 3, mellom Åtvidaberg og Ängelholm.
Som sagt var det et massivt stadion som møtte oss, og det var tydelig at klubben med to SM-gull og to cupmesterskap hadde en stolt historie, som de siste årene ikke helt hadde vært fulgt opp sportslig. Vi hadde kjøpt oss plasser på den verna nordtribuna, og etablerte en liten base her, mens vi konkluderte med at det neppe ble så fullt at vi ikke kunne ferdes litt rundt omkring underveis.
Da kampen kom i gang var det lenge ganske jevnt ute på kunstgresset. På tribuna var det derimot de fem-seks unge syngende supporterne fra Åtvidaberg som styrte showet.
Kanskje det var støtten fra klacken som gjorde at hjemmelaget fikk den boosten de trengte til å gå opp i 1-0 i det 21. spilleminutt, og herfra syntes jeg egentlig de var best resten av kampen. En ettmålsledelse er likevel sjelden noe særlig trygg, og det var nok mange i publikum som trakk et lettelsens sukk da denne ble doblet til 2-0 fem minutter før pause.
Før dommeren sendte lagene inn gjennom spillertunnelen under hjemmefansens tribune fikk også gjestene fra Skåne ballen i mål, men dette ble avvinket for offside. Det sto dermed fortsatt 2-0 da spillerne fikk et kvarters hvile, og vi fikk se at i Åtvidaberg er kaffe definert som en del av helsetilbudet.
Etter pausen kom Ängelholm veldig påskrudd ut, og alt etter ett minutt fikk de straffespark. Straffen ble først reddet, men returen ble lirket inn til 2-1 og ny spenning i kampen.
Omtrent halvveis inn i andre omgang jublet så gultrøyene på ny. Ballen lå i nettet bak ÅFF-målvakten, men lå gjorde også en blåkledd spiller som hadde blitt sparket i hodet i det akrobatiske avslutningsforsøket. Dommeren mente dette hadde vært farlig spill, og hjemmelaget var reddet for nå.
Det var ikke mer enn 12 minutter av kampen da 3-1 kom som resultat av et nydelig innlegg som bare var å dytte i mål. Flesteparten av de 1135 som hadde møtt opp i dag jublet, og én av dem fikk enda mer grunn til å juble like etterpå da det ble kunngjort at en med et loddnummer som ikke engang lignet litt på dem jeg hadde kjøpt.
I det stadionuret passerte 81 spilte minutter kom så 4-1, og nå var det virkelig over. Ängelholm satte faktisk inn en liten sluttspurt, men det virket ikke som om de selv trodde på at de skulle hente inn tre mål, og resultatet ble uansett at de ikke hentet inn et eneste, og dermed endte det hele 4-1 på den ærværdige fotballbanen.
Vi fant raskt tilbake til bilen, og satte kursen tilbake til overnattingsstedet, nå via en pitstop i Linköping, hvor vi til vår store forferdelse oppdaget at søndagens planer måtte kastes om på fordi en kamp var flyttet fra 12 til 16.
Etter en god natts søvn i etasjen over en stall spratt vi lørdag morgen opp, fikk i oss litt frokost, og satte kursen sørøstover mot Östergötland. Etter en liten avstikker til Mjölby for å se på potetrundkjøringa der passerte vi en militær flyplass hvor det var flyshow og hvor det krydde av folk som ville se på jetjagere som gjorde halsbrekkende manøvre. Vi fortsatte sørover til vi kom til en middelalderkirke hvor vi svingte motsatt vei, og vips hadde vi parkert utenfor en perle av en fotballbane hvor det var klart for kamp i division 6 mellom Hägerstad og Slätmon.
Det var duket for noe av en topp- mot bunn-batalje her, så etter å ha betalt oss inn (Etter litt smisking gikk det greit å betale kontant) forventet vi noe av en målorgie, også basert på hvordan lagenes målforskjell så ut. Langs den ene langsida på banen, som for øvrig var noe preget av en invasjon av villsvin sist vinter, var det flere benker, en liten terrasse, og også en relativt nybygd liten tribune, så det var nok av muligheter for å sitte.
Da kampen kom i gang ble det som forventet ganske enveiskjørt i favør hjemmelaget. Gjestene forsvarte seg lenge godt, men da 1-0 kom rett før kvarteret var spilt ble det litt «ketsjup-effekt», og det begynte å renne ukontrollert på. 2-0 og 3-0 kom i rask rekkefølge i det 22. og 23. spilleminutt, og vi 50-60 som var tilstede fikk også se 4-0 med 27:20 på stoppeklokka mi, før 5-0 kom rett etter halvtimen var spilt.
Før det ble pause hadde vi også fått det sjette og det syvende til hjemmelaget, og dermed sto det altså 7-0 når lagene fikk hvile seg litt. Jeg undret meg virkelig på hva man som trener sier til laget sitt i en sånn situasjon. Du har sluppet inn sju mål på en knapp halvtime, og nå venter nye tre kvarter med fotball hvor vel lite tyder på at veldig mye skal forandre seg. Motivasjonen kan umulig være på topp!
Etter hvilen gikk det fem minutter før vi igjen fikk se ballen i mål, og nok en gang var det hjemmelaget som kunne juble. 8-0 var et faktum som resultat av et hjørnespark.
Så, bare tre minutter etter dette skjedde det: Slätmon hadde redusert til 8-1! Jeg mistenkte at dette nok ikke var starten på noen mirakuløs opphenting, og da et flott skudd ga 9-1 i det 57. spilleminutt ble mine mistanker styrket.
De blåhvitstripete (horisontale striper er et undervurdert draktdesign!) fortsatte å produsere sjanser, og hadde blant annet minst tre treff i tverrliggeren i løpet av kampen, samt også noen stolpetreff. At ledelsen ikke var større var dermed ganske utrolig, men i det min klokke passerte 68:40 kom endelig 10-1, før også 11-1 kom fem minutter senere.
I sluttminuttene fikk vertskapet to scoringer til, og dermed sto det hele 13-1 da kampen var over. En tung dag «på jobb» for de gulsvarte, mens Hägerstad fortsetter å herje i kampen om en retur til division 5.
Mens spillere og dommer takket hverandre for kampen fant jeg og mine kumpaner raskt tilbake til bilen, og satte kursen videre mot dagens neste kamp, som egentlig var turens hoveddestinasjon.
Endelig var tiden kommet for årets mest etterlengta groundhoppingevent. Etter fjorårets suksess med tur til Trøndelag, Jämtland og Helgeland var det i år planlagt en helsvensk meny. Påmeldingen var noe lavere enn i fjor, så i stedet for minibuss var det min trofaste Subaru som lastet inn Andreas og Terje, og deretter satte kursen sørover. Etter en pitstop på kullgrillen på Torp-senteret i Uddevalla tok vi fatt på siste lille etappe og kom fram like før avspark til banen hvor det var klart for kamp i division 5 mellom IK Svane og Frändefors IK.
Siden jeg hadde presis sum gikk det til nød å få betalt seg inn med kontanter, og vi fikk se to lag som helt klart hadde høyere ambisjoner enn ferdigheter. Det var hjemmelaget som hadde ballen mest og presset på mot gjestenes mål, men sluttprodukt ble det ikke veldig mye av.
Til stor frustrasjon for de hvitgrønne var det gjestene som først kunne juble, da de etter en halvtime av kampen fikk satt ballen i mål. 0-1, og selv om dette hadde vært noe mot spillets gang fikk Frändefors en svært god periode ute på gressmatta etter dette, så da lagene gikk til pause og det fortsatt var ettmålsledelse føltes det ikke like ufortjent som det hadde gjort da målet kom.
Siden det hadde vært vanskelig nok å få betalt inngangspenger med kontanter valgte vi å stå over å besøke kiosken, men holdt oss på den sjarmerende lille tretribuna. Nå i pausen forsvant også sola bak trærne på motsatt side av banen, så det gikk faktisk an å se noe av det som skjedde.
Etter hvilen fortsatte kampen mye i samme spor som i første omgang, men fortsatt var Svane ikke i nærheten av å lage mål. I det 63. spilleminutt klarte derimot Frändefors nok en gang å overliste de bakre rekker hos vertskapet og gå opp i 0-2.
Hjemmelaget ga nok aldri helt opp, men det ble mot slutten tydelig at de trodde mindre og mindre på at de skulle få noe med seg fra denne kampen. Blant de nærmere 70 frammøtte var det sympatisører av begge lag, og et par minutter på overtid fikk endelig hjemmefansen noe å juble for da en av deres menn endelig lyktes med å få ballen i mål til 1-2.
Vi var litt spente på om det var tid til en opphenting, men dommeren blåste av omtrent umiddelbart etter at spillet var satt i gang igjen, og dermed endte kampen med borteseier 1-2. Jeg tok med mine medsammensvorne, og sammen dro vi igjen til Torp-senteret, hvor vi handlet litt forsyninger, plukket opp André som hadde kommet med Flixbus fra Oslo, og satte kursen østover mot helgas overnattingssted.
Onsdag ettermiddag, og svært gode nyheter tikket inn: Hakadals anlegg på Elvetangen var blitt splittet i Futbology, og dette på dagen da det for første gang på hvem vet hvor lenge skulle spilles kamp på en nyrenovert gressmatte. Jeg stakk derfor etter å ha oppdaget at jeg ikke hadde poteter så den planlagte middagen måtte utsettes ut og fant en Meny-butikk som kunne tilby Börek, og kunne så spise disse mens jeg tok banen hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom Hakadal og Sørumsand 2 i nærmere øyensyn.
Det man hadde fått til her i hjemtraktene til Kjerringa med staven var en helt nydelig gressmatte, attpåtil med et innebygd vanningsanlegg som poppet opp og sendte vann utover gresset mens spillerne varmet opp. Inn mot kampstart strømmet det til med både lokale og tilreisende, og blant de sistnevnte var det store mengder banehoppere som hadde fått med seg denne muligheten. Totalt kom jeg fram til at det var ca 70 frammøtte, noe som slett ikke er verst på dette nivået.
Innledningsvis var kampen ganske jevnspilt, men sjansefattig. Jeg sto med en følelse av at gjestene fra Glommas bredder kanskje spilte litt bedre enn sine verter, men det var Hakadal som kom til de største sjansene, selv om det som skjedde da vi fikk 1-0 i det 26. spilleminutt nok mer enn at det var en veldig stor sjanse kan begrunnes med at Sørumsand-keeperen feilberegnet en høy lobb litt så den snek seg inn under tverrliggeren.
Pausen ble brukt til å skaffe meg en vaffel i kiosken, som lå mellom gressbanen og kunstgresset, som for øvrig også var nyrenovert siden sist jeg var her. Hjemmelaget hadde virkelig fått det på stell!
Etter pause forandret kampen helt karakter. Nå handlet det bare om Hakadal, og det tok under ett minutt før ballen lå i nettet til 2-0 etter at keeper måtte gi en lei retur.
Samtidig som det kom litt regn (og en unggutt med Skeid-trøye dukket opp!) kom 3-0 med 68:10 på min stoppeklokke. Hakadal fortsatte å dominere, og i det 86. minutt kom 4-0 før vi også fikk 5-0 på et hjørnespark knapt to minutter senere.
5-0 ble sluttresultatet, og mens fornøyde hakadøler takket ikke fullt så fornøyde motstandere for kampen fant jeg tilbake til bilen og dro til Lillestrøm for innspilling av en ny episode Kald Kaffe!
Da trekningen av kvalifiseringsrunden til gruppespillet i den svenske cupen kom på forsommeren var jeg veldig spent på hvem Elfsborg skulle møte. Gleden var stor da jeg oppdaget at de skulle til Göteborg en tur, og tross skuffelsen da det ble klart at kampen skulle gå på Valhalla der jeg hadde vært før, bestemte jeg meg når kampen nærmet seg for å ta turen. Som sagt, så gjort, ferden gikk sørover over grensa, og en knapp time før avspark parkerte jeg rett utenfor det lille stadionet hvor det skulle være cupkamp mellom Västra Frölunda og Elfsborg.
Västra Frölunda, eller bare Frölunda som de går under i dagligtale, er kanskje mest kjent for hockeylaget sitt, men de har altså også et fotballag som spiller i division 2, og som nå altså skulle møte Allsvenskan-motstand i cupen. Inn mot kampstart strømmet det på med gulkledde, selv om vi nok ikke var like mange som det som var ventet å skulle besøke byen påfølgende helg, når «Västderbyt» mot de blåhvite et par hundre meter lenger nord skulle finne sted. Før avspark fikk så deler av feltet seg en ufrivillig dusj da en av dysene som skulle vanne kunstgresset viste seg å være noe dårlig justert.
Innledningsvis i kampen ble det litt synging fra bortefeltet, som var på den åpne østtribunen (og dermed fikk «nyte» den lave kveldssola på vesthimmelen gjennom første omgang), men det var tydelig at supporterne ikke la like mye i dette som man gjør med seriekampene. Også på banen merka man at prioriteringene var litt annerledes, med en startellever som i stor grad besto av folk man ikke ser så mye til i Allsvenskan-kampene.
Tross det noe B-pregete mannskapet hadde de gulsvarte få problemer med å dominere kampen. Det aller meste skjedde foran VF-keeperen, men det tok sin tid før de virkelig store sjansene begynte å dukke opp. Likevel, etter et kvarter skjedde det uunngåelige, og det sto 0-1.
Dette forandret likevel ikke kampbildet noe særlig, fortsatt handlet det i stor grad om at Elfsborg stanget mot Frölunda-veggen, og jeg vil her benytte anledningen til å skryte av hjemmelagets målvakt. Mannen i rødt leverte en helt strålende kamp, og hadde flere helt enorme redninger!
Da 0-2 kom etter en halvtime av kampen klarte han likevel ikke å stoppe ballen fra å gå i mål, og i begeistringen klarte jeg attpåtil å pådra meg en blødende skade! Det sprutet rødt fra et bittelite sår på en fingertupp, men heldigvis gikk dette over i tide til at jeg fikk filmet et frispark knapt fire minutter senere. Du er 17 år, du får a-lagsdebuten for klubben du spiller for, og så smeller du inn 0-3 på denne måten. Hugo Lindskog, jeg spår at du får en stor framtid på fotballbanen!
0-3 sto seg til pause, og mens flere av mine gulsvarte medsupportere stilte seg i kioskkø overhørte jeg noen som egentlig hadde tenkt å gå på do, men ikke akkurat lot seg imponere av fasilitetene som ble tilbudt bortefansen.
Med tremålsledelse i andre omgang var egentlig all spenning død og begravet. Begge lag gjorde flere bytter utover i omgangen, men jeg fikk likevel litt treningskamp-følelse (Uten at kampen ble riktig like intetsigende som da jeg så laget i Fredrikstad tidligere i sommer) av det som ble prestert. Frölunda-keeperen fortsatte å varte opp med gode redninger, men siden Elfsborg ledet så klart bredte det seg ikke noen frustrasjon og usikkerhet, slik man gjerne ser i kamper hvor kampbildet blir som her.
I det klokka passerte åtte tikket det inn sms fra Forza Tromsø om at jeg kunne kjøpe billett til bortekampen i Brighton neste uke, og da jeg var ferdig med dette var det bare noen minutter igjen til vi fikk se kampens siste mål da Elfsborg gikk opp i 0-4. Dette ble også sluttresultatet, og vi kunne etter en aldri så liten nidvise om alt vi hater i Göteborg gå over til ren hyllest av Elfsborg.
Det gjensto nå bare å forlate stadion og sette kursen nordover igjen, og det første stykket fikk jeg nå selskap av en hyggelig dame jeg første gang møtte i London, og som nå skulle til Ljungskile og ved å få skyss av meg slapp en time venting på bussen. Turen videre gikk høyst smertefritt, med en samtale med en streng tollbetjent på grensa og en omkjøring ved sykehuset i Sarpsborg som de eneste spenningsmomentene.
Etter å ha kommet hjem fra Sverige klokka to i natt hadde jeg i min galskap egentlig planlagt å dra ut igjen ganske tidlig søndag for en ny svensketur. Heldigvis ble jeg gjort oppmerksom på en sjelden innenlands mulighet bare en drøy time unna Oslo, så jeg lå litt lenger i senga enn vanlig, og satte så kursen nordover før jeg svingte østover på Eidsvoll. Etter en liten visitt på en gårdsbutikk på veien kom jeg så et lite kvarter før avspark fram til banen hvor det skulle være sjettedivisjonskamp mellom Nord-Odal og andrelaget til Brumunddal.
Jeg hadde jo alt i 2021 besøkt anlegget her i Dalen på Sand, men da var det for å se kamp på kunstgressbanen. Nå i sommer har klubben lagt stor innsats i å få gressbanen også i drift, og nå skulle de altså debutere med en kamp på gresset for første gang på mange mange år. Myntkast ble tatt, og det ble bestemt at lagene skulle bytte side før avspark. Hjemmelaget var alt i gang med sin peptalk, noe gjestene ikke brød seg om, og derfor stilte seg helt inntil dem for å ta sin, en noe spesiell situasjon!
Da kampen kom i gang i godværet var det svært godt oppmøte, og jeg talte meg etterhvert fram til at vi nok var et tresifret antall mennesker som fulgte med. Det var hjemmelaget som startet friskest, og som kom til sjanse etter sjanse uten at disse lot seg konvertere til mål. Mens jeg vandret rundt banen møtte jeg journalist Petter som jeg først møtte høsten 2019, og resultatet ble selvsagt en ny sak, nå hos en annen publikasjon enn sist.
Som sagt var det hjemmelaget som hadde produsert mest, og da er det jo typisk at motstanderne scorer først. Det må være lov å si at det var mot spillets gang da vi i det 18. spilleminutt fikk se Brumunddal 2 på et sjeldent besøk for an vertskapets mål hvor ballen endte i nettet til 0-1.
Etter halvspilt omgang fikk vi en liten drikkepause før kampen fortsatte mye i samme spor, og etter 32 minutter av kampen (inkludert drikkepausen) kom 0-2 til stor fortvilelse for Nord-Odal. For virkelig å gni salt i såret var det et selvmål som hadde kommet, og dermed hadde bortelaget en tomålsledelse etter det som virket å være kun én avslutning på mål!
0-2 sto seg til pause, og jeg skaffet meg en svært god vaffel, før jeg gikk og snakket litt med noen av de andre frammøtte groundhopperne som hadde tatt turen i dag. De andre var fullt og helt enige i min analyse om at det var et lite ran at stillinga så ut som den gjorde. Etter drøye ti minutter syntes spillerne det hadde vært lenge nok pause og inntok igjen banen, men dommeren var ingensteds å se. Til slutt dukket han også opp, og kampen kunne fortsette.
Etter pause føltes kampen mye jevnere enn den første omgangen hadde vært, men likevel virket det litt som om rettferdigheten slo til da hjemmelagets nr 15 som hadde misbrukt så mange sjanser i første omgang nå endelig fikk målet sitt så det ble 1-2 med 56:30 på klokka mi.
Håpet om utligning fikk dessverre et kraftig skudd for baugen knapt seks minutter senere. Hvittrøyene fikk hjørnespark, og ballen ble kontant hamret i mål etter den var slått inn. 1-3.
Et nytt håp ble tent vel 20 minutter inn i omgangen da dommeren etter rop om hands pekte på straffemerket foran Brumunddals keeper. Straffen ble satt i mål, og med 2-3 hadde Nord-Odal igjen kontakt.
Litt etter straffesparket fikk vi igjen drikkepause, og jeg overhørte en vittig tilskuer som lurte på hvor det ble av reklamen. Som en banehoppervenn av meg pleier å si: Fotball er ikke et TV-program! Reklame eller ikke, snart var oppholdet over, og fotballen fortsatte, nå også med en ung supportergjeng på plass i bergveggen bak benkene.
Mot slutten av kampen steg tenningsnivået veldig, og på overtid fikk vi først se hjemmelaget være fryktelig irriterte over at de ikke fikk straffe, men etter å ha gransket min video av situasjonen synes jeg sant å si at om det skulle vært dømt noe var det frispark utover. Lufta gikk litt ut av vertskapet da gjestene økte til 2-4 i det femte tilleggsminuttet, men enda dypere inn i overtida ble det så ampert at dommeren fant ut at det var like greit å blåse av kampen, og dermed var det 2-4 som ble sluttresultatet.
Kampen sett under ett var det kanskje ikke noe klart ran at bortelaget vant, men Nord-Odal kan føle seg fryktelig frustrerte (men ikke takke noen andre enn seg selv for det) over at det ikke var de som ledet med minst to mål til pause!
Jeg kom meg hjem i tide til å se slutten av et frustrerende TIL-tap i Molde på TV, før jeg laget en strålende middag som avslutning på ei finfin fotballhelg.
En times tid etter avreise fra formiddagskampen i Dalarna var jeg på plass i Sandviken, og parkerte utenfor Göransson Arena, den store bandyhallen som er selve navet i stadionområdet. Etter å ha skrevet ferdig bloggpost fra kampen jeg hadde sett gikk jeg meg en runde i nabolaget, og kikket litt på det gamle VM-stadionet fra 1958 som nå er redusert til å være bandyarena, før jeg stilte meg ved inngangen og venta til klokka ble fire så jeg slapp inn for å se Superettan-matchen mellom Sandviken og Norrköping.
Hele grunnen til at jeg hadde orka å reise helt inn hit denne helga var at Jernvallen, som stadion her heter, var det siste stadionet på svensk nivå to som jeg fortsatt ikke hadde sett kamp på. Det var dermed litt av en milepæl som inntraff da jeg sjekket inn i Futbology, under en uke unna at det var ni år etter at jeg første gang så kamp i den svenske toppfotballen.
Etter å ha vært innom kiosken og skaffet meg en is og en Trocadero tok jeg anlegget i nærmere øyensyn, og bestemte meg for å stille meg på kortsida. På langsida foran bandyhallen var det ei sittetribune hvor enden var forbeholdt de stående syngende, og motsatt av denne var det også en mindre ståtribune uten tak. Bortesupporterne var plassert motsatt diagonalt fra hjemmefansen, og fra min posisjon var det stort sett de sistnevnte man hørte noe til, selv om det så ut som om også de tilreisende drev med ymse.
Etter innmarsj var det en markering av noe slag som kanskje de på sittetribunen hørte hva var. På resten av anlegget var speaker helt umulig å høre, og når heller ikke storskjermen sa noe om hvorfor spillerne stilte seg ærbødig opp rundt midtsirkelen er det ikke godt å vite hva som skjedde.
Mens hjemmefansen hadde røyklagt litt tidlig under innmarsjen, så kom bortesupporterne med et banner, haugevis av konfetti, og også litt blå og hvit røyk omtrent da kampen starta. Noe av konfettien landa på banen, men innledningsvis gjorde ingen noe med dette.
Ute på kunstgressmatta var det i begynnelsen av kampen ganske jevnt, men jeg satt med en følelse av at serielederne fra «Peking» (Som altså er et kallenavn på Norrköping, og ikke som Runar Søgaard trodde, Kinas hovedstad) hadde et litt høyere nivå inne enn vertskapet, som for øvrig også henger godt med i kampen om opprykkskvalifisering etter sesongen. Det tok likevel over tjue minutter før vi fikk noen virkelig action, og til glede for flesteparten av de frammøtte (Som tross at stadion så ganske fullt ut nok bare var en brøkdel av de over 20 000 som var til stede da de samme to lagene møttes på VM-stadionet like ved i 1957) hadde de rødhvite fått straffe. Denne ble satt i mål, og etter halvspilt førsteomgang sto det 1-0.
Når det først var stopp i spillet etter straffen benyttet man anledninga til å spa vekk litt konfetti foran bortefeltet før kampen fortsatte, og deretter fortsatte kampen mye i samme spor som før. De blåhvite kom stadig til skumle angrep, men sluttproduktet ble stort sett for dårlig, og jeg syntes da vi nærmet oss pause at det så ut til å bre seg litt frustrasjon i laget. Den mest effektive kuren mot dette er en scoring, og halvanna minutt på overtid kom den, og dermed sto det 1-1 da lagene gikk i garderobene.
Jeg benyttet pausen til å kjøpe meg et nytt rødhvitt skjerf (Uten logo, så jeg også kan bruke det i TIL-sammenheng), og han i merch-utsalget virka litt misunnelig da jeg kunne røpe at skjerfet skulle få bli med til Brighton på europacup-kvalifisering om et par uker.
Da andre omgang starta var jeg tilbake samme sted som jeg hadde stått i første halvlek, og kunne herfra observere at en ganske betydelig andel av de syngende hjemmesupporterne fortsatt var på do eller på puben eller noe annet lurt sted da IFK Norrköping scoret 1-2 med 47:35 på stadionuret.
Ca halvveis ut i omgangen beveget jeg meg så mot motsatt ende av stadion, der hvor utgangen var, for å komme meg raskt avgårde når kampen var over. Herfra fikk jeg se gjestene ta helt over, samtidig som fler og fler av de rødkledde tilskuerne begynte å bevege seg hjemover. Da 1-3 kom i det 66. spilleminutt bare for å bli fulgt av 1-4 5-6 minutter senere tiltok folkevandringen kraftig, mens det stadig ble sunget fra bortesupporterne.
De som gikk tidlig hjem gikk ikke glipp av stort. Helt på tampen klarte Sandviken å få noen halvsjanser, men da dommeren blåste av kunne bortefansen juble for å ha vunnet 1-4, og mens jeg hasta mot bilen for å ta fatt på 6 timers kjøretur hjemover hørte jeg gledesscenene utspille seg i fullt monn bak meg.
