Brighton - Tromsø 4-0

Onsdag etter jobb tok jeg toget til Gardermoen, og kom meg etterhvert på et fly vestover. Etter ankomst Gatwick gikk turen sørover mot kysten, og jeg kunne etter en kjapp visitt på samlingspuben først ta kveld i en lekker liten AirBnB-leilighet. Torsdag sto jeg så opp, inntok byen sammen med hundrevis av andre med rødt og hvitt i hjertet, og etter en nesten-corteo til togstasjonen, og et sonderzug derfra kom vi til slutt fram til stadionet hvor den siste Conference League-playoffkampen mellom Brighton og Tromsø skulle spilles.

Vi hadde fått tildelt et felt med greit med plass i forhold til hvor mange billetter som var solgt, og vi var nok oppimot 500 på plass som skulle prøve vårt beste for å støtte «Gutan» i forsøket på å motbevise alle de som mente de var sjanseløse. Før avspark ble det holdt en minnemarkering for en tidligere Albion-manager som hadde gått bort, og så starta kjøret.

Fra kampen startet ble Tromsø spilt kjempelave, og vi på tribuna kunne ikke gjøre annet enn å håpe at våre menn i rødt og hvitt skulle klare å ri av stormen. Etter åtte minutter gikk det dessverre galt for Vetle Skjærvik. Forsvarskjempen ble liggende nede, og etter litt behandling måtte han bæres ut på båre.

Da spillet igjen kom i gang tok det ikke veldig lang tid før TIL-forsvaret åpnet seg, og vips sto det 1-0. Så det ikke mørkt nok ut nå, så kom det en forferdelig glipp i et forsøk på å spille seg ut bakfra, og dermed kom også 2-0.

Knapt ti minutter før pause fikk britene også satt inn sitt tredje mål for dagen, og det sto dermed 3-0 da lagene gikk i garderoben.

Det var en blanding av dyster og galgenhumoristisk stemning på tribuna da andre omgang tok til, med et litt glisnere bortefelt enn det hadde vært i første omgang. Neida, folk hadde ikke dratt hjem, men det var nok mange som sto bak veggen og måtte drikke opp et beger med forfriskninger før de igjen fikk innta tribuna. Det ble etterhvert fylt opp, og vi fikk sunget av full hals igjen.

Det så lenge ut som om vi i det minste skulle klare å holde buret rent i andre omgang, men mot slutten av omgangen fikk «måkene» fra den engelske sørkysten ballen igjen i mål. Første gang dette skjedde ble TIL reddet av offsideflagget, men i det 86. minutt kom et mål som ble stående.

Det hele endte dermed 4-0, og i tillegg til tapet måtte vi svelge nyheten om at Leo Cornic var i ferd med å bli solgt til Brann! Fryktelig trist.

På vei ut fra stadion fikk vi hilst på haugevis av hyggelige Brightonianere (Kanskje noen av dem kom fra Hove også, klubben heter tross alt Brighton & Hove Albion), som omtrent uten unntak hyllet supporterinnsatsen på bortefeltet. Det var da i det minste noe mer enn et måkehode å ta med seg hjem (Men måkene ER større i Tromsø) fra denne turen som satte et punktum for TILs Europa-sommer 2026.

Selv om det bare er mobilbilder blir det et galleri med noen ekstra bilder på Google photos
denne gangen. (Ikke bare fra kampen, men også fra tidligere på dagen

Hvi/Sva - Sandar 2 (1-5)

Etter helgas svenske eventyr var det tirsdag kveld duket for en ny passe lang kveldstur alene. Kursen ble satt vestover ut av Oslo, og etter å ha forsert en unormalt tett trafikk (Spesielt var Granfosstunnelen verre enn jeg noensinne har opplevd den en tirsdag i sekstida) kom jeg et lite kvarter før avspark fram til åstedet for kveldens sjuendedivisjonskamp mellom Hvittingfoss/Svarstad og Sandar 2.

Hvittingfoss hadde jeg jo besøkt alt i 2021, da med en skråstrek til i hjemmelagets navn, men nå skulle altså kampen spilles på Svarstad litt lenger ned i dalen (Og faktisk i samme fylke som den fotballkretsen laget spiller i har navn etter). Det som møtte meg her var en flott tretribune med et overraskende tallrikt publikum, og jeg innså at siden hjemmelaget spilte i svart burde jeg nok lete opp en refleksvest for å vandre rundt banen så ikke kveldens unge dommer skulle forveksle meg med en spiller.

Ut fra tabellsituasjonen i vårsesongen var det liten tvil om at det var gjestene fra Sandefjords sørside som var favoritter, og dette gjenspeilet seg raskt ute på kunstgresset. Det ble raskt etablert et nær konstant press mot hjemmelagets mål, men lenge klarte Hvi/Sva å stå imot, og etter et kvarters tid klarte de også å utfordre litt i motsatt ende av banen, da de vant noen hjørnespark som ble til kurante målsjanser.

Når man er «underdog» er det ofte viktig å ta de sjansene man får, og når man ikke gjør det, så går det ofte slik det gjorde i det tjuende spilleminutt her. Man får et mål imot. Like etter de mulighetene Hvi/Sva ikke hadde klart å utnytte kom Sandar 2 opp i nok et angrep, og denne gangen endte det med mål og 0-1.

Det tok bare to og et halvt minutt fra det første målet til gjestene gikk opp i 0-2, og nå mistenkte jeg at kampen var avgjort. Jeg ruslet derfor opp mot kiosken og skaffet meg en vaffel, så jeg skulle slå køen jeg forventet at ville komme dit i pausen.

Etter at vaffelen var fortært (God, plusspoeng for at den fortsatt var varm, men trekk for at den burde vært stekt litt lenger) gikk jeg ned til banekanten igjen. Herfra fikk jeg og det jeg hadde funnet ut var omlag 100 andre se Sandar 2 fortsette å styre kampen, og til slutt framprovosere et rødt kort og straffespark, da et skudd ble reddet på strek på samme måte som da Luis Suarez gjorde det mot Ghana i VM 2010. Dessverre for vertskapet ble ikke utfallet av straffesparket det samme som i 2010, her ble det scoring og 0-3.

I det vi gikk inn i overtiden før pause kom også 0-4, denne gangen som følge av et frispark som ble slått inn i feltet og til slutt ekspedert i mål.

Etter et lite opphold var det klart for andre omgang, og det var nok ingen som nå trodde vi skulle få noe comeback fra de ti sortkledde på banen. Sandar virket som de heller ikke trodde det, så det ble lenge en ganske slapp affære vi bevitnet i det stadig svakere lyset. De få sjansene de rødhvite kom til ble avverget av noen svært gode inngripener fra Hvi/Sva-keeperen, og i det 78. spilleminutt lyktes det endelig for hjemmelaget å få et trøstemål og 1-4.

Reduseringa vakte kanskje et lite håp om at det skulle bli spennende, men det ble det aldri. Sandar virket å ha full kontroll, og på toppen av det hele klarte en av hjemmelagets forsvarsspillere å totalt finte ut egen keeper rett før full tid, så en av motspillerne fikk en enkel jobb med å sette ballen inn til 1-5.

Det ble ikke spilt noe særlig mer enn dette, så kampen endte 1-5, og mens spillerne takket hverandre og dommeren for kampen hastet jeg mot bilen og satte kursen hjemover igjen, klar for en forhåpentligvis legendarisk torsdagskveld i Brighton!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Ellenö/Ödeborg - Kroppefjälls IF/ÅIF 1-4

Etter en knapp times kjøretur fra kampen i Lilla Edet, hovedsaklig på relativt små veier, kunne vi med fem minutter margin til avspark parkere bilen igjen. Etter å ha betalt oss inn til to damer som var høyst forundret om hvorfor fire nordmenn dukket opp her var vi klare for å se division 6-kampen mellom Ellenö/Ödeborg og Kroppefjäll/ÅIF.

Som skråstrekene signaliserer var begge de involverte lagene noen form for samarbeidskonstellasjoner, men begge spilte i draktene til klubben som var nevt foran skråstreken. Banen i den lille Dalsland-orten Ödeborg lå på en liten slette i skråningen ned mot elva som hadde ført til at det i mange år var industri her, og med en massiv skråning hvor det var plassert en del benker til publikum over seg. Her var også bygd et riktig så fint klubbhus med garderober og kiosk, og snart var både spillere, dommer og matchballer på plass ute på gressmatta.

Etter en litt grå start på dagen hadde det etterhvert blitt et helt nydelig ettermiddagsvær denne søndagen, og vi var noe over femti tilskuere som koste oss i sola med å se på det som helt ærlig ikke akkurat var noen toppnivåkamp. De store målsjansene lot vente på seg, men i det 39. spilleminutt kunne endelig hjemmelaget juble for å ha tatt ledelsen 1-0.

Denne ledelsen var uforandret til pause, og etter et lite opphold var spillet i gang igjen. Det var fortsatt ikke akkurat noen fyrverkerifotball vi fikk se, men i det min stoppeklokke passerte 57 spilte minutter ble Ellenö/Ödegård-keeperen overlistet av en lobb som gikk inn til 1-1.

Det ble på scoringen klart at en betydelig andel av de frammøtte var bortesupportere, og det skulle vise seg at disse ville få mer å glede seg over. I det 65. minutt ble kampen snudd til 1-2, og tre minutter senere kom også 1-3! Hjemmelaget ble på ingen måte rundspilt, men det ble for lite sluttprodukt ut av det de drev med, og de få sjansene de kom til ble avverget.

Det var svært kort tid igjen av kampen da et forsøk fra en av hjemmelagets menn på å klarere et hjørnespark i stedet ble til en perfekt stuss videre til en blåkledd spiller som sto bakerst i feltet. Han gjorde ingen feil og nikket inn 1-4 til stor jubel.

Det ble spilt litt til etter dette målet, men flere mål ble det ikke, og veien hjem til Dals Rostock ble nok noe kortere med tre poeng i bagasjen. Jeg og mine følgesvenner kunne nå sette kursen nordover mot Norge, og etter å ha dumpet Terje på Valle fikk vi i god tid før flyavgang avlevert Andreas på toget til Gardermoen, mens André ble plukket opp av sin bedre halvdel på samme togstasjon, og jeg kunne kjøpe meg en boks tomatbønner som tilbehør til kveldens middag, for mat hadde det ikke blitt tid til stort av denne dagen!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Edet FK - Ardala GoIF 2-2

Da Terje lørdag kveld oppdaget at kampen vi hadde tenkt å se i Värmland hadde blitt flyttet fra 12 til 16 ble det umiddelbart litt panikk rundt bordet, men snart hadde vi kokt sammen en alternativ plan. Søndag sto vi derfor opp, ryddet ut av AirBnB-en vi hadde tilbragt to netter i og satte kursen vestover i stedet for nordover. Et lite kvarter før avspark hadde vi så parkert utenfor og fikk betalt oss inn på stadionet hvor det skulle spilles division 5-kamp mellom Edet FK og Ardala GoIF.

Det som møtte oss her på Ekaråsen i Lilla Edet, et sted kanskje mest kjent for dopapirmerket med samme navn som fotballklubben, var et helt nydelig anlegg som lå inneklemt mellom to knauser. Over den ene knausen gikk adkomststien til en flott liten tribune, og på andre sida, litt i hjørnet var det også en mindre tribune som var litt redusert da det manglet benker på mesteparten av stillaset, men mine medsammensvorne slo seg likevel innledningsvis ned på den ene trebenken som var her.

Etter at avspark var tatt ble vi positivt overrasket av hjemmelaget, som tabellmessig så ut til å være langt dårligere stilt enn sine gjester fra hjertet av «Schlätta». De mørkeblå presset på, og etter halvspilt omgang fikk de endelig uttelling, 1-0, og stor jubel også fra lagets hovedtrener som på grunn av sykdom hadde plassert seg i isolat sammen med hunden sin på klippa motsatt fra benkene og tribuna.

Vertskapet produserte flere store sjanser, og fikk like før omgangen var over nok en gang juble for at ballen lå i nettet. For meg som sto noe dårlig plassert så dette umiddelbart ut som en offside, og selv om AD ikke hadde flagget gikk dommeren ut for å ta en prat med ham. Etter litt debatt kom det en arm i været for å signalisere indirekte frispark, og Ardala hadde sluppet unna med skrekken.

Slippe unna med skrekken gjorde derimot ikke Edet da en av gjestene herjet med forsvaret deres og på imponerende vis klarte både å holde på ballen og deretter få spilt den videre mens han var omringet av motstandere. Han som fikk ballen ladet kanonen og fyrte av et nydelig skudd godt inne i overtiden, og dermed sto det 1-1 da lagene gikk til pause.

Etter pause var det bortelaget som kom best i gang, og nå så Edet mer eller mindre ut som den tabelljumboen de har vist seg å være. Det tok tre minutter før vi fikk en ny scoring, og det var en corner som etter litt om og men endte i mål som gjorde at kampen var snudd til 1-2.

Utover i omgangen ble det etterhvert riktig så ampert, og etter en av situasjonene ble det flere ulike ansamlinger på banen med knuffing som dommerne måtte inn og løse opp. Det ble ganske klart at her kom det til å bli mye tilleggstid, for det tok sin tid å få løst opp i alt dette og få roet gemyttene noe.

Det så egentlig ut som om kampen skulle ende med en borteseier, noe som alt i alt nok ikke hadde vært veldig ufortjent, selv om det etter den gode førsteomgangen Edet hadde levert måtte føles veldig skuffende for dem.

Langt inn i overtiden kom så en siste sjanse til vertskapet. Av en eller annen merkelig grunn valgte en Ardala-spiller å rive overende en motspiller som ikke så ut til å være spesielt involvert i spillet. Dommeren blåste frispark, og dette ble slått inn før det ble headet i stolpen og inn til 2-2!

Kampen ble straks etter dette avsluttet, og det var nok en skuffet gjeng som skulle ta fatt på den lange veien hjem til Ardala, mens jeg og mine kumpaner hoppet i bilen på vei til helgas siste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Åtvidabergs FF - Ängelholms FF 4-1

Etter knappe tre kvarter kjøring fra dagens første kamp kom vi endelig fram til helgas hoveddestinasjon. Vi skaffa oss en lett lunsj, og foretok deretter litt sightseeing før vi endelig kjørte opp og parkerte utenfor det imponerende stadionet hvor det skulle være kamp i Ettan Södra, altså svensk nivå 3, mellom Åtvidaberg og Ängelholm.

Som sagt var det et massivt stadion som møtte oss, og det var tydelig at klubben med to SM-gull og to cupmesterskap hadde en stolt historie, som de siste årene ikke helt hadde vært fulgt opp sportslig. Vi hadde kjøpt oss plasser på den verna nordtribuna, og etablerte en liten base her, mens vi konkluderte med at det neppe ble så fullt at vi ikke kunne ferdes litt rundt omkring underveis.

Da kampen kom i gang var det lenge ganske jevnt ute på kunstgresset. På tribuna var det derimot de fem-seks unge syngende supporterne fra Åtvidaberg som styrte showet.

Kanskje det var støtten fra klacken som gjorde at hjemmelaget fikk den boosten de trengte til å gå opp i 1-0 i det 21. spilleminutt, og herfra syntes jeg egentlig de var best resten av kampen. En ettmålsledelse er likevel sjelden noe særlig trygg, og det var nok mange i publikum som trakk et lettelsens sukk da denne ble doblet til 2-0 fem minutter før pause.

Før dommeren sendte lagene inn gjennom spillertunnelen under hjemmefansens tribune fikk også gjestene fra Skåne ballen i mål, men dette ble avvinket for offside. Det sto dermed fortsatt 2-0 da spillerne fikk et kvarters hvile, og vi fikk se at i Åtvidaberg er kaffe definert som en del av helsetilbudet.

Etter pausen kom Ängelholm veldig påskrudd ut, og alt etter ett minutt fikk de straffespark. Straffen ble først reddet, men returen ble lirket inn til 2-1 og ny spenning i kampen.

Omtrent halvveis inn i andre omgang jublet så gultrøyene på ny. Ballen lå i nettet bak ÅFF-målvakten, men lå gjorde også en blåkledd spiller som hadde blitt sparket i hodet i det akrobatiske avslutningsforsøket. Dommeren mente dette hadde vært farlig spill, og hjemmelaget var reddet for nå.

Det var ikke mer enn 12 minutter av kampen da 3-1 kom som resultat av et nydelig innlegg som bare var å dytte i mål. Flesteparten av de 1135 som hadde møtt opp i dag jublet, og én av dem fikk enda mer grunn til å juble like etterpå da det ble kunngjort at en med et loddnummer som ikke engang lignet litt på dem jeg hadde kjøpt.

I det stadionuret passerte 81 spilte minutter kom så 4-1, og nå var det virkelig over. Ängelholm satte faktisk inn en liten sluttspurt, men det virket ikke som om de selv trodde på at de skulle hente inn tre mål, og resultatet ble uansett at de ikke hentet inn et eneste, og dermed endte det hele 4-1 på den ærværdige fotballbanen.

Vi fant raskt tilbake til bilen, og satte kursen tilbake til overnattingsstedet, nå via en pitstop i Linköping, hvor vi til vår store forferdelse oppdaget at søndagens planer måtte kastes om på fordi en kamp var flyttet fra 12 til 16.

Hägerstads IF - Slätmons BK 13-1

Etter en god natts søvn i etasjen over en stall spratt vi lørdag morgen opp, fikk i oss litt frokost, og satte kursen sørøstover mot Östergötland. Etter en liten avstikker til Mjölby for å se på potetrundkjøringa der passerte vi en militær flyplass hvor det var flyshow og hvor det krydde av folk som ville se på jetjagere som gjorde halsbrekkende manøvre. Vi fortsatte sørover til vi kom til en middelalderkirke hvor vi svingte motsatt vei, og vips hadde vi parkert utenfor en perle av en fotballbane hvor det var klart for kamp i division 6 mellom Hägerstad og Slätmon.

Det var duket for noe av en topp- mot bunn-batalje her, så etter å ha betalt oss inn (Etter litt smisking gikk det greit å betale kontant) forventet vi noe av en målorgie, også basert på hvordan lagenes målforskjell så ut. Langs den ene langsida på banen, som for øvrig var noe preget av en invasjon av villsvin sist vinter, var det flere benker, en liten terrasse, og også en relativt nybygd liten tribune, så det var nok av muligheter for å sitte.

Da kampen kom i gang ble det som forventet ganske enveiskjørt i favør hjemmelaget. Gjestene forsvarte seg lenge godt, men da 1-0 kom rett før kvarteret var spilt ble det litt «ketsjup-effekt», og det begynte å renne ukontrollert på. 2-0 og 3-0 kom i rask rekkefølge i det 22. og 23. spilleminutt, og vi 50-60 som var tilstede fikk også se 4-0 med 27:20 på stoppeklokka mi, før 5-0 kom rett etter halvtimen var spilt.

Før det ble pause hadde vi også fått det sjette og det syvende til hjemmelaget, og dermed sto det altså 7-0 når lagene fikk hvile seg litt. Jeg undret meg virkelig på hva man som trener sier til laget sitt i en sånn situasjon. Du har sluppet inn sju mål på en knapp halvtime, og nå venter nye tre kvarter med fotball hvor vel lite tyder på at veldig mye skal forandre seg. Motivasjonen kan umulig være på topp!

Etter hvilen gikk det fem minutter før vi igjen fikk se ballen i mål, og nok en gang var det hjemmelaget som kunne juble. 8-0 var et faktum som resultat av et hjørnespark.

Så, bare tre minutter etter dette skjedde det: Slätmon hadde redusert til 8-1! Jeg mistenkte at dette nok ikke var starten på noen mirakuløs opphenting, og da et flott skudd ga 9-1 i det 57. spilleminutt ble mine mistanker styrket.

De blåhvitstripete (horisontale striper er et undervurdert draktdesign!) fortsatte å produsere sjanser, og hadde blant annet minst tre treff i tverrliggeren i løpet av kampen, samt også noen stolpetreff. At ledelsen ikke var større var dermed ganske utrolig, men i det min klokke passerte 68:40 kom endelig 10-1, før også 11-1 kom fem minutter senere.

I sluttminuttene fikk vertskapet to scoringer til, og dermed sto det hele 13-1 da kampen var over. En tung dag «på jobb» for de gulsvarte, mens Hägerstad fortsetter å herje i kampen om en retur til division 5.

Mens spillere og dommer takket hverandre for kampen fant jeg og mine kumpaner raskt tilbake til bilen, og satte kursen videre mot dagens neste kamp, som egentlig var turens hoveddestinasjon.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

IK Svane - Frändefors IF 1-2

Endelig var tiden kommet for årets mest etterlengta groundhoppingevent. Etter fjorårets suksess med tur til Trøndelag, Jämtland og Helgeland var det i år planlagt en helsvensk meny. Påmeldingen var noe lavere enn i fjor, så i stedet for minibuss var det min trofaste Subaru som lastet inn Andreas og Terje, og deretter satte kursen sørover. Etter en pitstop på kullgrillen på Torp-senteret i Uddevalla tok vi fatt på siste lille etappe og kom fram like før avspark til banen hvor det var klart for kamp i division 5 mellom IK Svane og Frändefors IK.

Siden jeg hadde presis sum gikk det til nød å få betalt seg inn med kontanter, og vi fikk se to lag som helt klart hadde høyere ambisjoner enn ferdigheter. Det var hjemmelaget som hadde ballen mest og presset på mot gjestenes mål, men sluttprodukt ble det ikke veldig mye av.

Til stor frustrasjon for de hvitgrønne var det gjestene som først kunne juble, da de etter en halvtime av kampen fikk satt ballen i mål. 0-1, og selv om dette hadde vært noe mot spillets gang fikk Frändefors en svært god periode ute på gressmatta etter dette, så da lagene gikk til pause og det fortsatt var ettmålsledelse føltes det ikke like ufortjent som det hadde gjort da målet kom.

Siden det hadde vært vanskelig nok å få betalt inngangspenger med kontanter valgte vi å stå over å besøke kiosken, men holdt oss på den sjarmerende lille tretribuna. Nå i pausen forsvant også sola bak trærne på motsatt side av banen, så det gikk faktisk an å se noe av det som skjedde.

Etter hvilen fortsatte kampen mye i samme spor som i første omgang, men fortsatt var Svane ikke i nærheten av å lage mål. I det 63. spilleminutt klarte derimot Frändefors nok en gang å overliste de bakre rekker hos vertskapet og gå opp i 0-2.

Hjemmelaget ga nok aldri helt opp, men det ble mot slutten tydelig at de trodde mindre og mindre på at de skulle få noe med seg fra denne kampen. Blant de nærmere 70 frammøtte var det sympatisører av begge lag, og et par minutter på overtid fikk endelig hjemmefansen noe å juble for da en av deres menn endelig lyktes med å få ballen i mål til 1-2.

Vi var litt spente på om det var tid til en opphenting, men dommeren blåste av omtrent umiddelbart etter at spillet var satt i gang igjen, og dermed endte kampen med borteseier 1-2. Jeg tok med mine medsammensvorne, og sammen dro vi igjen til Torp-senteret, hvor vi handlet litt forsyninger, plukket opp André som hadde kommet med Flixbus fra Oslo, og satte kursen østover mot helgas overnattingssted.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.