Stovner - Fagerborg 5-3

Etter å ha hatt familiebesøk store deler av helga tok jeg etter å ha sendt besøket avgårde turen til Manglerud for å se litt innefotball. I hallen her var det nemlig duket for reprise av et av oppgjørene jeg så i serien i fjor, men denne gangen som treningskamp mellom Stovner og Fagerborg.

På plass i hallen dukket først banehopper Ole-Kristian opp like før kampstart, og rett etter fløyta hadde gått var også selveste Futbology-Geir på plass. Jeg vekslet noen ord med begge, og trakk så ned mot banekanten med et håp om å få fotografert litt mens det ennå var litt lys ute å dra nytte av inne i hallen.

Innledningsvis kom begge lag til en del sjanser, men det ble raskt klart for meg at det var de hvitgrønne fra Groruddalen som så sterkest ut i dag. Som om dette ikke var ille nok stilte også gjestene opp med en svært tynn innbytterbenk, og da den første av gultrøyene haltet av banen før det var spilt ti minutter fryktet jeg at dette kunne bli en seig affære. Mindre seigt ble det heller ikke da Stovner satte inn 1-0 like før det var spilt 11 minutter.

Knappe to minutter senere raslet det igjen i nettmaskene bak Fagerborgs målmann, og denne gangen var det et praktskudd fra litt spiss vinkel som sikret 2-0 med 12:55 på min stoppeklokke.

Stovner fortsatte foran omlag 20 tilskuere å dominere, men bortelaget kom innimellom til noen halvfarligheter. Den største sjansen fikk vi likevel da Stovners nummer seks vartet opp med et flott brassespark etter vel tjue minutters spill. Avslutningen snek seg dog like utenfor målstanga, så noen stjerne i margen i målprotokollen ble det ikke.

Like etter at halvtimen var spilt så det ut til at vi skulle få en redusering. En av Fagerborgs spillere ble felt innenfor sekstenmeteren og dagens myndige dommer pekte på straffemerket. Da straffesparket ble tatt reagerte Stovner-keeperen lynraskt, og kastet seg riktig sted og tok ballen i fast grep!

Groruddølene fortsatte å føre an, og på overtid i første omgang fikk de et frispark fra farlig distanse. En noe passiv Fagerborg-keeper kunne ikke annet enn å stå og se dette bli satt i mål, og dermed tok lagene pause med 3-0 i blokka.

Andre omgang kom etter en kort hvil i gang, og nå var det Fagerborgs tur. Det var spilt ganske nøyaktig 45 sekunder da det første målet til bortelaget kom, og i det 50. minutt kom det en ny redusering. 3-2, og definitivt ny spenning i kampen.

Spenningen varte dog ikke lenge. Stovner slo knallhardt tilbake, og i det 52. og 54. minutt økte de på ny ledelsen, så før timen var spilt sto det 5-2.

Med 71:50 på klokka kom det nok en redusering, men det var nok ikke lenger noen som trodde at Fagerborg skulle oppnå annet enn å pynte på resultatet. Da klokka på veggen ble 1630 viste det seg så at halltiden var oppbrukt, og dommeren blåste noe overraskende for oss som ikke var forberedt på dette av kampen etter 80 minutters spill, og med resultatet 5-3.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Blaker - Raumnes & Årnes 1-1

Etter å ha vært på Haraldrud og levert et lass papp satte jeg kursen mot Romerike, og en ny kamp. Etter å ha drøyet tida litt på parkeringa for å få mest mulig strøm på en litt uladd mobiltelefon tuslet jeg inn i LSK-hallen, hvor det var samlet en god del folk som så på noe jentetreningskamp. Etter en drøy halvtime kunne de jeg var kommet for å se spille gjøre seg klare på kunstgresset, og treningskampen Blaker - Raumnes & Årnes var i gang.

Da kampen startet dukket Stefan opp, og etter et par minutter også en Åkrene-spiller (som egentlig skulle hatt trening, men den var avlyst pga kampen) jeg ikke fikk med meg i farta hvem var. På forhånd hadde også André meldt at han skulle komme, men etter et kvarters tid kom det en melding om at bussen aldri kom, så han ga opp. Jeg sto lenge og snakket med Stefan og han andre, så lenge faktisk at folk som satt bak der vi sto begynte å flytte seg, før jeg trakk mot den kortsida dagens «bortelag» angrep mot. Det hadde seg nemlig sånn at de hvitkledde hadde festet et lite grep om kampen, så jeg mistenkte at det var her jeg ville få mest «action» på kameraminnekortet.

Foran et tilskuerantall på mellom 20 og 25 (som vanlig ganske umulig å vite sikkert hvem i benk-området som er støtteapparat og hvem som er hangarounds) var det altså R&Å som var det førende laget, men de helt store sjansene lot med unntak av et skudd i tverrliggeren lenge vente på seg. Blaker forsvarte seg godt, og kom innimellom med noen gode angrep, men heller ikke nesbuene ble satt på de store prøvene bakover.

Det sto dermed fortsatt 0-0 da det ble pause, og jeg klatret opp på kameraplattformen for å slå av en prat med Steinar som selvsagt var på plass for å filme kampen. Etter en relativt kort hvil ble kampen igjen blåst i gang, og mens laget fra Årnes hadde gjort en haug med bytter hadde Blaker nesten ingen innbyttere til rådighet, så det i stor grad var de samme som fortsatte. Selv slo jeg meg nå ned på pressetribuna for å drikke en boks vaniljecola, noe som skulle vise seg å være en massiv tabbe. På pressetribuna var det nemlig stoler med tøyseter, og i de varierende temperaturforholdene vi har hatt på Østlandet i det siste var de blitt rå og fuktige av luftfuktigheten i hallen. Jaja, litt klamhet får man akseptere.

Blaker hadde på forhånd varslet at de var bekymret for kondisjonen, men innledningsvis i andre omgang så dette absolutt ikke ut til å være noe problem. Spesielt lagets nummer 20 herjet på venstrevingen, men fortsatt lot scoringen vente på seg. Vel 11 minutter måtte vi vente før det kom noen scoring, og det var Blakers forsvar som gjorde en glipp som etterlot en svært enkel jobb for R&Å-spilleren som satte ballen i mål til 0-1.

Selv om ledelsen på ingen måte var ufortjent, så var det heller ingen selvfølge at det var denne veien den første scoringen i kampen skulle komme. Da det 7 minutter senere kom en ny scoring var det heller ingen selvfølge at det skulle være snakk om en utligning, men Blaker hadde iallfall fått balanse i målprotokollen.

Resten av kampen bølget spillet fram og tilbake, begge keepere måtte levere noen OK+ redninger, før vi gikk inn i overtiden og jeg forventet at det nok ble 1-1 til slutt. I det jeg hadde skrevet klar en tweet om at kampen var over og bare ventet på å publisere den kom så en av Blakers spillere alene gjennom med ballen, og stormet mot keeper. Skulle «Blaker'n»s menn få juble for seier på overtid? Det virket som om vi fikk et tilfelle av den klassiske «for god tid å tenke seg om» mens spilleren løp framover. Avslutningen ble ikke presis nok, og keeper fikk bremset den nok til at en forsvarsspiller nådde å klarere den og forhindre det som hadde sett ut som et 110% sikkert mål. Kampen endte dermed 1-1, og jeg kunne ta turen ut i den sene vinterkvelden og dra hjem.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Fram Larvik - Pors 3-2

Ett år etter at jeg skuffet måtte innse at muligheten til å krysse ut Månejordet i Larvik forsvant pga en avlyst kamp mellom Fram og Frigg var endelig muligheten der igjen. Etter å ha fått levert ny sofa var det med litt tungt hjerte jeg forlot leiligheta og satte kursen sørvestover fra hovedstaden. Etter å ha fått i meg en hamburger på veien var humøret litt bedre, og etter hvert fant jeg via noen omveier pga veiarbeid fram til banen, hvor det nå skulle være treningskamp mellom samme hjemmelag som i fjor, Fram, og Pors fra nabobyen i Telemark, Porsgrunn.

Jeg kom fram alt for tidlig, så jeg venta litt i bilen før jeg forserte en skummel bakke med flekkvis is for å komme meg ned til banekanten. Her møtte jeg i rask rekkefølge Fram-styremedlem Christian, Fram-keepertrener (og RBK-supporter) Jonas og ikke minst Fram-supporter Andreas, før også de tre musketerer fra andre sida av Oslofjorden dukket opp.

Noe skuffende ble det ikke tatt myntkast, men bare en simpel steinsakspapir. Kampen ble blåst i gang, og det ble raskt tydelig at vi ville få et tett oppgjør. Spillet bølget fram og tilbake med sjanser i begge ender av kunstgressmatta. Jeg fikk likevel etterhvert et inntrykk av at det var hjemmelaget som lå et lite hakk over, men lenge ga ikke overtaket noen uttelling i form av mål.

Klokka var på vei mot 21 spilte minutter da en av Pors-forsvarerne gjorde en glipp. Ballen endte opp hos en av larvikittene, og det hadde faktisk vært en større prestasjon om han ikke hadde scoret enn det var at han gjorde det. 1-0, og selv om det på ingen måte var ufortjent med ledelse til Fram, så dempet nok måten det skjedde på gleden noe.

Sju minutter senere ble det så scoret igjen. Det var nok en gang vertskapet som scoret, og denne gangen var det ingenting å utsette på målet. 2-0, og nå syntes jeg lufta gikk litt ut av Pors. Resten av omgangen var Fram klart best, men fortsatt red de hvite og blå av stormen så det fortsatt bare var en tomålsledelse da dommeren blåste for pause.

Etter en kort hvil kom vi i gang igjen. Mens vestfoldlaget hadde byttet ut hele laget i pausen ventet telemarkingene litt med byttene sine. Like før timen var spilt slo de til og byttet en hel haug med spillere, deriblant ble en keeper uten keepertrøye satt inn. Andre omgang var i det store og det hele en helt annen kamp enn første hadde vært, men det var likevel Fram Larvik som nok en gang økte ledelsen med det som nok var en kandidat til tittelen årets mål på Månejordet. Et skudd fra kanten skrudde vakkert forbi keeper og i mål, og med 3-0 og knapt ti minutter igjen på klokka kunne det virke som om alt var avgjort under månen over Månejordet.

Eller var det det? Kampens neste scoring kom i det 87. minutt, og nå var det gjestene som kunne juble for endelig å ha fått ballen i mål, og to minutter senere smalt det igjen. 3-2, skulle vi få en sensasjonell opphenting de siste minuttene? Pors prøvde fortvilt å utnytte de få sekundene som var igjen av kampen, men da det bare ble lagt til et halvt minutt ble det for knapt for tid før dommeren blåste av oppgjøret.

Jeg forlot raskt området og satte kursen tilbake mot hovedstaden. Fra Tønsberg til Høvik irriterte jeg meg grønn over at jeg glemte å ta en selfie med Jonas før jeg dro, og fra Høvik og hjem irriterte jeg meg enda mer over at jeg ble to sekunder for sen til å reagere på avkjørselen mot Bekkestua, så jeg havnet i en horribel kø forbi veiarbeidsområdet på E18 inn mot Oslo.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Skeid - Frigg 6-4

Etter at muligheten for en fredagskamp ble stoppet av et sofasalg var jeg lørdag ettermiddag etter en lang dag med korpsøving klar for en tur ut i kulden. Jeg dro på meg ørten lag med ulllklær og satte kursen mot parkeringsplassen mellom Vallhall og Intility Arena. Etter å ha deponert bilen her gikk jeg og ventet litt i foajeen i Vallhall (Inne i hallen var det for øvrig et svensk rugbylag som drev og trente eller spilte kamp), før jeg satte kursen mot Valle Hovin KG 2 hvor det skulle spilles treningskamp mellom Skeid og Frigg.

Mens lagene varmet opp fikk jeg forvisset meg om at det faktisk var 2x45 det skulle spilles her (Man finner jo alskens varianter i treningskamper tidlig på vinteren), og like før avspark dukket også brødrene Lippert og Terje opp. Vi var flere som hadde trosset vinterkulda for å få krysset av en ny bane i Futbology-appen. Ja, for jeg oppdaget ved ankomst at Valle Hovin KG 2 ikke var samme bane som den litt lenger inn på området jeg hadde vært på for noen år siden, og at de nå lå som separate anlegg i appen, så ved å få flyttet den gamle kampen over til riktig bane ble dagens kamp på nytt stadion. Da jeg sjekket inn merket jeg at ikke bare var dette nytt stadion, det var også min tiende kamp med dagens «hjemmelag», Skeid.

Myntkast ble tatt, kampen startet, og Skeid var først ute med å få ballen i mål. Dessverre for dem hadde dommeren blåst for et eller annet, og målet var annullert. Ikke lenge etter fikk Frigg et frispark litt utenfor hjørnet av sekstenmeteren. Innlegget her ble aldri klarert, og til slutt ble ballen lobbet over keeer og i mål til en noe uventet ledelse for tredjedivisjonslaget. 0-1 før det var spilt sju minutter.

I det trettende minutt rullet så blåtrøyene opp et kremangrep som endte med 0-2, og Torshov-gutta var virkelig rystet. Foran knapt tretti tilskuere som hadde trosset et tosifret antall kuldegrader kjempet de rødkledte seg inn i kampen igjen, og jeg fikk en følelse av at min posisjon bak Skeid-keeperens mål kunne vise seg å være ugunstig. Jeg begynte derfor å bevege meg mot motsatt ende av banen, noe som skulle vise seg å være et klokt valg. Først fikk Skeid frispark like utenfor sekstenmeteren, og når dette ble stoppet på ulovlig vis pekte dommeren på straffemerket. Straffeeksekutøren gjorde ingen feil, og det sto 1-2 i det klokka passerte 17 spilte minutter.

I det 24. minutt utlignet så Skeid, og nå kunne man kanskje tro at favorittene var i rute til et resultat som var mer i tråd med forventningene. Frigg, som i fjor endte helt sist i sin andredivisjonsavdeling var dog ikke helt enige, og like etter at halvtimen var spilt vartet de opp med et mål jeg må innrømme at jeg ikke fikk med meg detaljene i fordi jeg sto og snakket med tyskeren Jan som også hadde dukket opp i Oslo-kulda.

Flere scoringer fikk vi ikke før dommeren et par minutter før det var spilt 45 minutter blåste til pause, og mens lagene rømte mot garderobebygget var vi flere fra publikum som trakk mot inngangen til Vallhall for å prøve å få hevet kroppstemperaturen en grad eller to før det braket løs igjen. Selv valgte jeg å stå over, men flere av mine medsammensvorne benyttet seg av muligheten til å kjøpe varm drikke før vi igjen tuslet ut.

Etter hvert ble andre omgang startet, og til «oksenes» frustrasjon var det første som skjedde at Frigg etter ti minutters spill økte sin ledelse til 2-4. Skulle vi få se en liten «bombe» her i januarkulda?

Etter 62 minutter fikk Skeid igjen straffespark, og nok en gang ble det ikke gjort noen feil. 3-4, og igjen var det kontakt mellom lagene på dommerkortet.

I det 69. minutt kom så 4-4, og nå hadde Skeid virkelig fått ferten av blod. De fikk litt etterpå nok et straffespark, men denne gangen kom det med en bismak, i det Jakob Napoleon Romsaas måtte bæres av banen med skade. Som om ikke dette var ille nok ble også straffen reddet! Skulle Frigg klare å ødelegge snuoperasjonen?

Spoiler alert: Det skulle de ikke! Skeid, som nå hadde et klart sterkere mannskap på banen enn i første omgang fortsatte å male på, og i det klokka passerte 82 minutter kom 5-4 etter en ball som Friggs keeper og forsvarere grunnløst hevdet aldri var over streken. Ett minutt før full tid kom så også 6-4, og det hele var definitivt avgjort.

Kampen endte dermed 6-4, og da dommeren hadde blåst for siste gang satte vi som hadde sett kampen ny rekord i å komme oss vekk med håp om å få varmen i oss igjen. For min egen del ble ikke dette oppnådd før etter jeg hadde kommet hjem og fått i meg en deilig middag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Norske fotballklubber oppkalt etter personer

Inspirert av denne saken hos Outside Write begynte jeg å nøste litt i norske klubber som er oppkalt etter personer, enten det er virkelige eller mytologiske, og kom fram til denne lista:

SFK Ajaks, et idrettslag fra Kleiva i Sortland kommune, et lite stykke sørvest for kommunesenteret. Klubben er oppkalt etter Ajax, helten fra trojanerkrigene, enten direkte eller gjennom beundring for klubben med samme navn i Amsterdam. Klubben er pr 2023 ikke listet opp som medlem i NFF.

IL Apollo er et idrettslag fra Davanger på Askøy utenfor Bergen. Klubben er oppkalt etter den greske guden Apollon. Klubben har et A-lag herrer i 7. divisjon, og noen aldersbestemte lag.

Grane er et navn som går igjen i flere klubber. En av stifterne av NFF var SK Grane fra Oslo som ble lagt ned alt tidlig på 1900-tallet, mens vi også finner navnet i de to klubbene Grane Arendal og Skiens Grane. Grane var navnet til hesten til Sigurd Fåvnesbane fra volsungesagaen (Modellen for Siegfried fra Wagners Nibelungen-operasyklus.)

I Skien finner man også klubben Herkules fotball. Disse er det kanskje lett å tro at er oppkalt etter den romerske navnevarianten til sagnhelten Herakles fra den greske mytologien, men fakta er at de faktisk er oppkalt etter en skomodell fra Skiensfjordens skofabrikk. Nå var nok denne skoen igjen oppkalt etter sagnhelten, så de kommer med på lista likevel.

IL Nansen er oppkalt etter polarhelten Fridtjof Nansen. Nøyaktig hvorfor de som stiftet idrettslag i Dalsbygda langt nord i Østerdalen valgte ham som navn til idrettslaget de stiftet vet jeg ikke, men navnet lever iallfall videre både i Therese Johaugs skiklubb og i fotballsamarbeidet Os/Nansen.

Odds BK fra Skien smykker seg med tittelen norges eldste fotballklubb. Klubben er oppkalt etter sagakjempen Orvar-Odd som hadde tre magiske piler som alltid traff blink, og alltid vendte tilbake etterpå. 

Rapid Athene er en fotballklubb fra Moss. Athene er en av de fremste gudinnene i det greske gudegalleriet. Klubben driver kun med fotball for jenter og damer.

Ålesunds eldste fotballklubb er SK Rollon. Det er kanskje lett å fnise litt og tenke på deodorant når man hører dette navnet, men de er oppkalt etter Gange-Rolv, eller Rollo som han ble kjent som i Normandie. Klubben spiller for tiden i fjerdedivisjon.

IL Sverre finner vi på Levanger. Klubben som er oppkalt etter birkebeinerkongen Sverre Sigurdsson er en av samarbeidspartnerne bak satsingsklubben Levanger FK, og har i dag kun aldersbestemte lag.

IL Skade kommer fra Lunde i Telemark. Skade var den norrøne gudinnen for jakt og ski, og har altså gitt navn til denne klubben. Det er i dag kun barnefotball i klubbens egen regi, de eldre årsklassene og voksenfotballen er overlatt til Nome fotball.

Litt nordover fra Lunde finner man Bø i Telemark. Her holder IL Skarphedin til. Klubben er oppkalt etter Skarphedin Njålsson, sønn av den Njål som har gitt navn til islendingesagaen Njåls saga. Klubben har aktive lag på alle nivåer.

Tambarskjelvar IL er et fleridrettslag fra Naustdal i Sunnfjord. Klubbnavnet kommer fra Einar Tambarskjelve, en kjent figur for lesere av Snorres kongesagaer, som både kjempet ved Olav Tryggvassons side og er en viktig aktør i sagaene om både Olav den hellige, Magnus den gode og om Harald Hardråde. Klubben har flere aldersbestemte lag og et A-lag herrer i sjettedivisjon.

FK Vidar er en fotballklubb fra Stavanger. De er oppkalt etter den Vidar som nest etter Tor var den sterkeste av æsene, de norrøne gudene. I Ragnarok er det Vidar som hevner Odins død ved å slite munnen på Fenrisulven i stykker. FK Vidar har i en årrekke spilt på nivå tre og fire i norsk seniorfotball.

SK Viggo fra Nordnes i Bergen er en gammel klubb som jeg ikke har lyktes med å finne ut hvilken Viggo det var som ga ideen til navnet, men jeg går ut fra at det er en person. Dersom du vet dette, send meg gjerne et tips på twitter.

Til sist vil jeg gi hederlig omtale til IL Bjørn West fra Masfjorden. Det er kanskje lett å tro at også disse er oppkalt etter en person, men dette navnet kommer fra en Milorg-gruppe som opererte i fjellene ved Matre i sluttfasen av andre verdenskrig. Gruppa hadde egentlig kodenavnet «Bjørn», men siden de opererte på vestlandet ble de raskt kjent som «Bjørn West».

(PS: Noen mener Hødd også skal inn på denne lista. Jeg er ikke overbevist etter å ha lest denne diskusjonen.)

Toten - Lillehammer 4-2

Etter ei lang arbeidsuke var det igjen tid for en utflukt, og denne gangen skulle jeg verken sørover eller ut av landet, men nordover til Raufoss. Etter en liten omvei til Hunndalen for å for siste gang i år få sitte bak rattet og spise middag utenfor en fotballbane parkerte jeg bak tribunen på et snødekt stadion. Her skulle det heldigvis ikke være kamp, men etter å ha spist opp inntok jeg i stedet «Raufoss industripark arena», eller Raufoss storhall som den kalles i dagligtale, hvor FK Toten og Lillehammer FK hadde avtalt å møtes til treningskamp.

Begge lagene hadde endt sin 2022-sesong med nedrykk fra tredjedivisjon, og det er nok ventet at begge blir å gå hardt ut for å komme seg tilbake på nivå fire i 2023. Om dette var grunnen til at så mange som førti tilskuere hadde tatt turen til den iskalde hallen vet jeg ikke, men alltid hyggelig med litt publikum, og blant de fremmøtte var også den lokale banehopperen Vegard.

Da kampen skulle starte var lagene klare, men dommerne lot vente på seg, og da de endelig dukket opp ble oppstilling og myntkast og denslags noe skuffende utført med ryggen mot publikum. Kampen kom så i gang, og innledningsvis var det ganske jevnt ute på kunstgressmatta i hallen som jeg egentlig har besøkt tidligere, men siden den gang er den gamle «bobla» blitt borte, og man har i stedet bygd en permanent konstruksjon. Dagens utflukt var altså en slags groundhopping, selv om jeg ikke fikk nytt stadion i Futbology-appen.

Jeg så tidlig at Lillehammers reservekeeper begynte å varme opp, og fikk da jeg spurte om det var et tidlig bytte på gang høre at de var tre målvakter på tur i dag som skulle fordele spilletida, så det kom nok etterhvert. Etter vel tjue minutter holdt det dog på å skje tidligere enn planlagt da han som sto i mål for de hvitkledde klarte å pådra seg tidenes keeperhands drøyt fem meter utenfor sekstenmeteren. Totningene var dog ikke interesserte i å bruke 70 minutter på å trene på overtallsspill, så han fikk spille videre.

Typisk nok tok det etter dette bare et par minutter før ballen lå i mål. Motsatt mål. 0-1 til laget som under normale forhold ville vært redusert til ti mann like før, og nettopp denne målmannens lange utspark var en stadig kilde til uro i Toten-forsvaret.

Rødtrøyene ga ikke opp selv om de hadde havnet under, og noen minutter senere var det rent utrolig at ikke dagens vertskap i hallen klarte å utligne. Noe sa meg at denne kampen neppe var ferdigscoret, men de neste scoringene lot lenge vente på seg. Da det ble pause sto det fortsatt 0-1, men jeg forventet at mye kunne endre seg etter hvilen da jeg så at begge lag gjorde klar for en rekke bytter.

Før andre omgang ble matchballen byttet ut etter at dommeren oppdaget en stor flik av læret som hang og slang på utsida, og så var det klart for mer fotball. Jeg sto og pratet om groundhopping med en fyr fra Maren Lundbys hjembygd Bøverbru da en av lillehamringene foretok seg noe ureglementert foran eget mål. Straffespark, og jeg måtte avbryte samtalen for å få filmet dette fra en litt bedre posisjon. Knapt 50 minutter spilt, og 1-1.

Lillehammer kjempet seg tilbake i kampen, og i det 56. minutt kom 1-2, men etter dette handlet det meste om FK Toten. Like før timen var spilt kom 2-2, vel ti minutter senere 3-2, og i det 74. minutt også 4-2.

Når man så den intensiteten Lillehammer skrudde opp mot slutten av kampen i et forsøk på å redusere skulle man ikke tro dette var en treningskamp mange måneder før sesongstart, men likevel ble det ikke flere mål. Toten fikk riktignok helt på tampen ballen i nettet en siste gang, men dette ble avvinket for offside så da dommeren blåste av fotballåret 2022 sto det fortsatt 4-2 til de røde.

Jeg forlot hallen, fant bilen, fyrte varmeanlegget på fullt og satte kursen tilbake mot hovedstaden gjennom et vinterlig Toten. 172 kamper i perioden 22.1. til 17.12. går det vel ikke an å være misfornøyd med?

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

IFK Kristinehamn U - IFK Ölme 6-0

Sist onsdag hadde jeg sett på muligheten til å kjøre til Kristinehamn litt øst for Karlstad for å se kamp i hallen der, men med avspark klokka åtte og drøye tre timers kjøring hver vei konkluderte jeg med at hjemturen ville bli for sen. Da jeg så at en ny mulighet til å få krysset av hallen på et mer behagelig tidspunkt i helga bød seg ble derfor kursen satt østover søndag midt på dagen i stedet. For ikke å kjøre den lange veien forgjeves hadde jeg sendt en melding til bortelagets facebookkonto for å sjekke at det faktisk ble kamp. Jeg fikk som svar et telefonnummer til lagleder, så da jeg stoppet for å fylle bagasjerommet med vaniljecola sendte jeg ei melding til ham, og fikk kjapt svar om at joda, det ble kamp, men den skulle starte 1915 og ikke 1745. Definitivt en strek i regninga å komme halvanna time senere enn planlagt hjem, men ikke verre enn at det var til å leve med så jeg fortsatte østover, og klarte å slå ihjel tida med en god kinesisk middag i Kristinehamn før jeg inntok Kristinehamn arena hvor det etterhvert altså skulle spilles treningskamp mellom IFK Kristinehamn U og IFK Ölme.

Langvarige lesere av bloggen (og 442-lyttere) vil kanskje huske at IFK Ölme er et lag jeg har sett spille før, men mens de da var et lag som spilte på det ganske anstendige nivået i division 3 hadde etter 2020-sesongen A-laget forsvunnet fra tabellene, og de starta på nytt nederst i 2021, men de hadde endt sesongen 2022 med seriemesterskap og opprykk fra division 7. Hjemmelaget var på sin side rekruttlaget til IFK Kristinehamn, hvor A-laget spiller division 4, mens ungguttene på dette laget huserer i division 6 og altså etter all sannsynlighet havner i samme serie som dagens motstandere kommende sesong.

Som seg hør og bør i et IFK-derby stilte hjemmelaget i helblått med noen hvite detaljer, mens gjestenes drakter var totalt inverterte helhvite med blå detaljer. Dommeren stilte seg opp med ryggen mot publikum og tok et diskret myntkast som det var umulig å se noe av, og så startet kampen.

Gjestene fra bygda i vestenden av kommunen startet veldig friskt, men tross et overtak i både ballinnehav og halvsjanser ble det aldri særlig skummelt foran Kristinehamn-keeperen. Da det var spilt fjorten minutter gikk så en av de hvitkledde fra Ölme i bakken inne i sekstenmeteren, og mens han var opptatt med å kjefte på dommeren fordi han ikke fikk straffe kontret hjemmelaget og satte inn 1-0, noe mot spillets gang så langt.

Etter dette første målet jevnet spillet seg noe ut, men Ölme-spillerne slet med å skape de helt store sjansene, og det sto fortsatt bare 1-0 da dommeren sendte lagene ut til sidelinja for å ta seg en pauseprat. Selv hadde jeg et håp om å få besøkt doet som snarest, men det viste seg at herretoalettet lot til å være ute av drift, og det var kø til handicapdoet, så dette ble satt på vent, noe som skulle vise seg å være et smart trekk, da dommeren alt etter 6-7 minutter gjorde klar for å starte kampen igjen.

Om det var den korte pausen som gjorde at bortelaget ikke var helt på nett da kampen igjen ble satt i gang vet jeg ikke, men det tok bare 40 sekunder fra avspark til ballen lå i mål etter et skudd fra spiss vinkel og det sto 2-0. For øvrig hadde lagene (sikkert for å gjøre det greiere med bytter og kommunikasjon siden det var treningskamp) avtalt å ikke bytte side i pausen, så målet kom i samme nett som det i første omgang.

I det 55. minutt kom så 3-0 etter et angrep hvor Ölme-treneren var noe over middels misfornøyd med at det ikke ble dømt offside. Til dommerens forsvar må det sies at kampen gikk uten assistentdommere, og det var nok også dette han prøvde å formidle da han gikk bort for å ta en prat med den morske treneren før spillet fortsatte.

Der de tre første målene hadde kommet henholdsvis på en kontring, et overraskelsesangrep og en mulig offside, så var det ikke annet å gjøre enn å applaudere da 4-0 kom litt over tjue minutter ut i omgangen. Flott angrep langs flanken, perfekt innlegg, og strålende avslutning i mål, og nå var det vel ikke lenger noe spørsmål om hvem som skulle vinne, men hvor stor seieren skulle bli.

Ölme ga aldri opp, men sluttproduktet på den fremste tredjedelen av banen ble rett og slett ikke godt nok, og de få gangene de vartet opp med virkelig gode avslutninger, så leverte Kristinehamns målvakt et par strålende redninger. I motsatt ende av banen kom derimot først 5-0 etter vel 73 minutter, før vi i det 80. minutt fikk se ballen bli vippet over en utrusende keeper og spasert i mål til 6-0.

Flere scoringer ble det ikke, og da dommeren blåste av sto det fortsatt 6-0. Jeg hadde strategisk plassert meg nær døra for å få unnagjort det jeg måtte utsette i pausen før jeg satte kursen vestover igjen og drøyt tjue minutter over midnatt veltet inn døra hjemme, ganske nøyaktig en og en halv time senere enn jeg opprinnelig hadde planlagt.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.