Etter å ha forlatt kampen i Telemark gikk turen østover svært smertefritt. Jeg passerte Notodden, Kongsberg og Hokksund, og rett over elva fra Mjøndalen satte jeg kursen opp mot skogkanten på randen av Finnemarka. Jeg var litt sent ute, men etter å ha parkert rakk jeg akkurat å se lagene hilse på hverandre foran fjerdedivisjonskampen mellom Birkebeineren og Åskollen.
Innledningsvis tok jeg plass oppe på den massive tribuna (Masse kudos til IBK som ikke har falt for fristelsen til å legge slike fasiliteter ved kunstgressbanen (hvor jeg altså så kamp i 2022) men heller bygge ut rundt gressbanen!), og fikk se Åskollen komme til en rekke store sjanser, men uten å klare å utnytte noen av disse. Etter at jeg fikk selskap av medbanehopper Tomas jevnet det hele seg noe ut. Åskollen måtte forresten et drøyt kvarter inn i omgangen vente litt med å slå et hjørnespark, fordi robotgressklipperen på anlegget fant ut at den skulle foreta en banestorming. Dette var en av de svære klipperne som på ingen måte bare er å løfte unna, så her var det bare å vente til man fikk kjørt den ut av banen og til garasjen igjen.
Jeg la etter hvert ut på en liten runde, og skaffet meg underveis også en eksepsjonelt god vaffel! Denne oppskrifta må dere ta vare på, birkebeinere! Ute på gresset hadde som sagt de blå kommet godt tilbake etter gjestenes gode start, men målene lot vente på seg. Det som ikke lot vente på seg var gule kort, og det toppet seg da dommeren etter et fælt sammenstøt hvor en IBK-spiller (IBK står for Idrettsforeningen Birkebeineren Krokstadelva) ble liggende og vri seg i smerter valgte å dele ut gult kort for en forseelse hjemmelagets trener var overbevist om at kvalifiserte til en annen farge.
Gemyttene roet seg etter hvert litt, og det sto fortsatt 0-0 da dommeren sendte lagene i garderoben. Jeg brukte pausen til en hyggelig groundhopping-prat med mora til en av hjemmelagets spillere, og før vi visste ordet av det var kveldens hovedpersoner igjen ute på gressmatta.
Jeg tok igjen plass på den store betongtribuna, og fikk se spillet bølge fram og tilbake, men nå hadde vi en følelse av at det var hjemmelaget som så farligst ut. En drøy halvtime etter pause kom det litt ut av det blå (fra de blå) en avslutning som endte i mål. 1-0, og stor jubel fra både hjemmelagets spillere og supportere.
Vi nærmet oss full tid, og det så ut til å gå mot hjemmeseier da vi fikk kampens store kontrovers. En av de gulsvarte gikk i bakken i feltet, og dommeren blåste kontant straffe. IBKs spillere og ikke minst supportere var ikke overraskende ikke spesielt enige, men det hadde ingen betyding: Straffesparket skulle tas. Med halvanna minutt igjen av ordinær tid ble ballen lagt til rette før den ble skutt rett i fanget på Birkebeinerens keeper.
De som mente det ikke skulle vært straffespark mumlet noe om karma, og øynet på ny håp om tre poeng, men så, rett før det var spilt tre minutter overtid dukket et hode opp over alle de andre hodene på et hjørnespark og stanget ballen i mål til 1-1.
Det ble ikke spilt mange sekunder fotball etter dette, og dermed ble det både ett mål og ett poeng til hvert av lagene da dommeren blåste av.
Jeg kunne endelig sette kursen hjemover, og fikk på veien fanget opp en hamburger etter en dag hvor kostholdet stort sett hadde vært vafler og Snickers (Ikke sammen, men hver for seg) før jeg kunne innta sofaen for litt snooker på TV før senga overtok.
Helt siden jeg i 2019 litt spontant dro til Nordagutu på kamp har det irritert meg at jeg ikke har fått sett kamp på gressbanen der. Etter å ha gjort meg ferdig med frokostarrangement og togfotografering på arbeidernes internasjonale kampdag hoppet jeg derfor i bilen og satte kursen vestover. Etter et par timer på veien svingte jeg inn og parkerte rett ved banen hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom Sauherad og Vinje.
I forhåndsomtalen var det lovet at speakerne skulle kjøre i gang alt en time før kamp, og da jeg ankom skjønte jeg fort at speakertjenesten her var noe for seg selv. Flere mystiske (og høyst humoristiske) klubblåter ble avløst av kommentarer som «Dagens dommer er fra Skarphedin, så det er lov å bue på ham». (Skarphedin er altså klubben fra kommunesenteret Bø(som før 2020 var i nabokommunen))
Det var et helt eksepsjonelt fint vær denne første maidagen, og jeg må innrømme at den elektronisk styrte «juksepyroen» så litt malplassert ut i solskinnet. Da kampen kom i gang ble det raskt klart at hjemmelaget var sterkest, men tross alskens oppmuntringer fra speakertjenesten tok det sin tid før de fikk noen uttelling. Vi nesten 200 som hadde møtt opp for å se kampen måtte vente helt til det 33. spilleminutt før vi fikk se en scoring, og som forventet var det Sauherad som tok ledelsen 1-0.
Vel ti minutter senere ropte de svartkledde høyt etter straffespark, men dommeren bare vinket spillet videre. Det skulle vise seg at det ikke hadde noe å si, for selv om de ikke fikk straffe satte hjemmelaget ballen i mål, og det sto 2-0.
2-0 var også stillinga til pause, og etter å ha fått smakt de lokale vaflene (Helt nystekt, definitivt et bonuspoeng) slo jeg mot slutten av pausen av en prat med speaker og fikk fortalt lokalbefolkningen litt om groundhopping, og at jeg syntes det var riktig så fint her på idrettsplassen til Kjapp, en av klubbene som i 2019 gikk sammen og dannet samarbeidsklubben Sauherad.
Etter hvilen fortsatte spillet mye i samme spor som i første omgang. Sauheringene holdt et solid grep rundt det som skjedde ute på gresset, men fortsatt slet de med å overliste gjestenes målvakt. Vi måtte vente helt til omgangen nærmet seg å være halvspilt før vi igjen fikk scoring, men med 3-0 mistenkte jeg at det hele var avgjort.
Hadde det ikke vært klart før at det ble hjemmeseier i dag, så ble det iallfall det da hjemmelaget med et drøyt kvarter igjen av kampen fikk straffe. Denne ble satt i mål så Per Arne Rugaas som alt hadde scoret to spillemål fikk seg et hattrick, og det sto 4-0.
Bare to minutter senere kom også 5-0 da et skudd snek seg inn ved stolperota, og dermed ble slutten av kampen en ren transportetappe. Sauherad satte innpå reservekeeperen de siste ti minuttene, og han kunne etter en rolig økt fastslå at han hadde holdt nullen, og dermed endte kampen med femmålsseier.
Mens spillerne takket hverandre for kampen hoppet jeg i bilen og satte kursen i høy hastighet østover igjen, jeg hadde nemlig funnet enda en mulighet for å få besøkt gressbanen på et anlegg jeg tidligere hadde sett kunstgress-kamp på.
Jeg hadde endelig sett meg ut en kveld for et besøk til en av de få banene i Grenlandsområdet jeg fortsatt manglet, og plukket etter jobb opp Jon Are og satte kursen sørvestover. Litt etter Drammen havnet vi i en forferdelig trafikkork, og innså at vi neppe kom til å rekke kampstart. I Horten ble André plukket opp, og tross at resten av ferden gikk smooth var femtedivisjonskampen mellom Herkules og andrelaget til Storm alt i gang da vi parkerte ved banen.
Da vi gikk ut av bilen så det ut til at det ene laget akkurat scoret, men forbauselsen var stor da jeg fant ut at tross at det bare var spilt 12 minutter sto det allerede 2-1 til det gulgrønne hjemmelaget! Apropos gulgrønt, rett etter jeg hadde tatt plass bakerst på tribuna fikk jeg fra min fagforeningskamerat Magnus som bor like ved banen overrakt en caps med hjemmelagets logo og farger! En fin markering av at jeg nå hadde fullført 5. divisjon i Telemark.
Jeg sto og tenkte at det hadde vært litt typisk om kampen endte uten flere mål etter at jeg hadde ankommet, men det skulle vise seg at denne frykten hadde vært bortkastet. Etter ca 19 minutters spill kom 3-1, før vertskapet fortsatte sin dominans og økte til 4-1 etter rundt 25 minutter av kampen.
Tross at det meste handlet om Herkules (Som lokalt ikke uttales slik man vanligvis sier navnet på den greske sagnhelten, med trykket foran, men mer som Herkules med tyngden midt i, eller ofte bare forkortet til 'kules) kom gjestene fra andre sida av elva stadig med noen besøk i motsatt ende av banen, og under ett av disse dømte dommeren straffespark til blåtrøyene. Straffen ble hamret i tverra og inn, og dermed sto det 4-2 etter ca 32 minutter av kampen.
Etter at sola var gått ned fikk vi ikke flere scoringer i første omgang, og det sto dermed fortsatt 4-2 da vi litt over 50 frammøtte fikk se lagene gå til pause. Etter hvilen var det ikke engang spilt 10 minutter da de gulgrønne igjen fikk ballen i nettet, men dette ble korrekt annullert for offside.
Storm-laget, som i store deler av første omgang hadde sett ganske ferdige ut hevet seg etter dette en hel del, og det var på ingen måte ufortjent da de med 57:45 på min stoppeklokke på ny reduserte. Med 4-3 var det definitivt ny spenning i kampen, og det så lenge ut som om også en utligning skulle kunne komme når som helst.
Herkules klarte å ri av stormen (wøh høh høh), og etter en corner rett før det var spilt en halvtime av andre omgang kunne de juble for å ha økt ledelsen til 5-3. Ti minutter senere kom også spikeren i kista da 6-3 ble satt inn på spektakulært vis etter et frispark!
Etter flere overtidsminutter ble kampen blåst av, og jeg kunne ta med mine passasjerer nordover igjen i en kamp mot klokka for å få levert André på ferja til Østfold i tide (Det gikk med halvanna minutts margin), før ferden fortsatte til hovedstaden via litt billig bensin i Drammen.
Da jeg i fjor var i Sandefjord og fullførte fjerdedivisjon Vestfold viste det seg jo at kampen gikk på C-banen på Haukerød, men i løpet av vinteren var anlegget blitt splittet i Futbology, så dermed var det bare å å planlegge en ny tur. Nøyaktig 366 dager etter forrige besøk kom jeg meg sørvestover, og parkerte etterhvert i et småuggent vær utenfor banen hvor det skulle spilles fjerdedivisjonskamp mellom Runar og Store Bergan.
Jeg var tidlig ute, så for ikke å fryse ihjel i den sure nordavinden gikk jeg først inn i hallen til klubbens gamle storlag i håndball, før jeg innså at jeg måtte i bilen for å finne ei lue. Jeg fant heldigvis også ei superundertøytrøye som lå igjen etter at jeg ikke fikk bruk for den i Degerfors forrige fredag, så etter litt omkledning følte jeg at jeg var klar for det meste. (Spoiler alert: Det var jeg ikke)
Tribuna ved banen så ved første øyekast litt merkelig ut, og en kikk på historiske flyfoto bekreftet min mistanke: Da betongen ble støpt her lå gressbanen sentrert i forhold til tribuna, men da man la om til kunstgress for 15-16 år siden ble banen flyttet i lengderetninga, og dermed var nå tribuna usentrert. Etter at det hadde regnet og haglet litt før kamp fristet uansett ikke setene på tribuna så veldig, men de mest rutinerte hadde med seg sitteunderlag, og det strømmet tross været til bra med folk. Kanskje det var løftene om mulighet til å kjøpe nygrillete hamburgere som fristet?
Runar kom sterkt ut fra startblokkene, men fikk seg en solid kalddusj da keeper og forsvar hadde en liten kollektiv kollaps som ga gjestene ledelse 0-1 alt i det femte spilleminutt.
Hvittrøyene ga likevel ikke opp, og de overtok raskt spillet etter å ha havnet under. Det opplevdes derfor for meg høyst fortjent da de rett før det var spilt 11 minutter vartet opp med et kremangrep som endte med at ballen ble satt i mål til 1-1.
Da vi nærmet oss tjue minutter var det Store Bergans tur til å vise de godt over 100 frammøtte et flott mål. Selve angrepet var kanskje ikke like fint som det vi så på utligningen, men det var et nydelig langskudd som nå førte gjestene opp i 1-2.
Det skulle vise seg at tiden for vakre mål på ingen måte var over. I det 35. minutt fikk hjemmelaget et frispark som på mesterlig vis ble hamret i mål oppunder tverrliggeren. 2-2, og vi var like langt.
2-2 sto seg til pause, og jeg var raskt borte ved kioskteltet og skaffet meg en nydelig hamburger. Jeg kan ikke få sagt tydelig nok hvor stor tilhenger jeg er av konseptet hvor man får utdelt brød og kjøttpuck, og så kan forsyne seg med dressing og salat selv!
Da andre omgang startet så jeg i nord at en forferdelig byge var på vei. Jeg innså at det ikke kom til å være nok med bare hettegenser for å komme seg gjennom dette, og satte derfor kursen mot parkeringa i høy hastighet. Da jeg returnerte med regnjakke og paraply under armen hørte jeg plutselig jubel, og fant ut at jeg hadde gått glipp av at hjemmelaget vant et straffespark, men at dette ble utført på ganske begredelig vis så det ikke ble noen scoring av det.
Da regnbygen jeg hadde sett kom var det faktisk enda verre enn jeg først hadde trodd. Først pøste regnet ned mens vinden blåste voldsomt, men så gikk det over i hagl, og snart kommanderte dommeren spillerne ut til sidelinja. Ikke alle var like fornøyde med dette ekstra stoppet i spillet, men heldigvis ga uværet seg etter 5-6 minutter, så kampen kunne gjenopptas.
Selv om det var gjestene som hadde vært mest misfornøyde da dommeren stoppet kampen var det de som først kunne juble etter at kampen igjen var startet. Stadionuret hadde ti minutter inn i omgangen gitt opp, men på min stoppeklokke (som altså inkluderte stoppet i spillet) sto det 63:30 da rødtrøyene kunne juble for 2-3.
Fire minutter senere ble det ny rød jubel, denne gangen etter at et straffespark ble satt inn til 2-4. Med tomålsledelse måtte det da vel være avgjort?
Neida, i det 83. minutt av kampen ble det på ny straffespark, og denne gangen klarte Runars straffeskytter å overliste bortelagets markante målvakt. 3-4 og ny spenning!
Da vi passerte 90 minutter på min stoppeklokke var jeg veldig spent på hvor lenge det egentlig var igjen av kampen. Utenom det lange uværsstoppet i spillet hadde det vært flere bytter, skader og mål som hadde tatt lang tid, så jeg var ikke så veldig overrasket over at det fortsatt ikke var blåst av da vi passerte 100 minutter.
Runar presset selvsagt voldsomt på for å få en utligning, men dette skapte også muligheter for gjestene fra Virik til å drepe kampen, og med 103:15 på klokka var det akkurat dette som skjedde. Store Bergan scoret, og med 3-5 så langt inn i overtida var det nok få som trodde på noe annet enn borteseier.
Det ble faktisk spilt et par minutter til etter scoringa, men da dagens dommer endelig blåste av sto det fortsatt 3-5. Mens spillerne takket hverandre og dommerne for kampen hastet jeg mot bilen og satte kursen tilbake mot hovedstaden, med en ny «komplett liga»-badge i lomma.
Hadde planlagt å ha ei ganske rolig helg, så i stedet for noen lang utflukt fredag ble det en høyst kortreist ferd opp nordhellinga av Groruddalen. På uteserveringa hos Tatie fant jeg Jonny som satt og gruet seg til kamp, og etter å ha prata litt med ham inntok jeg for 25. gang stadionet hvor det var klart for derby i andredivisjon mellom Grorud og Skeid.
Da jeg kom inn så jeg raskt at det var noe spesielt på gang. En ung supportergjeng hadde tatt plass på kortsidetribuna, og foruten tromme var det også flere bannere på gang, deriblant et med den fyndige teksten «Elsker Grorud Jævla Skeid». Etter som kampstart nærma seg strømma det til flere og flere unge supportere der, som var mer enn klare for å ta opp kampen med de mer kjente Skeidoksene bortest på langsidetribuna, og da innmarsjen startet kom jaggu gule og blå røykbomber fram!
Da kampen kom i gang var det ganske livlig, og etter bare fire minutter fikk vi den første av kveldens to store snakkiser. En Grorud-spiller på vei mot mål gikk i bakken, og dommeren var raskt oppe med det røde kortet. Dette må kunne sies å være en mildt sagt tvilsom avgjørelse, men mannen med fløyta var fast bestemt på at han hadde dømt riktig, og dermed lå alt til rette for en svært tung kveld for gjestene fra Nordre Åsen som ville måtte spille nesten hele kampen med en mann mindre på banen.
Etter utvisninga fikk vi en lang periode som var så godt som enveiskjørt fra gultrøyene. Det aller meste skjedde foran Skeids danske keeper, men når sant skal sies lyktes de ikke med å sette ham på de helt store prøvene. Utover i omgangen ble overtaket noe mindre, og også de for anledningen sortkledde kom på noen besøk i motsatt ende av banen.
Det sto uansett 0-0 da lagene gikk i garderoben for en liten peptalk, mens jeg tok plass for å dokumentere at Grorud IL tildelte Per Ravn Omdal den største æren de kunne, et æresmedlemskap. Velfortjent!
Da kampens hovedaktører kom tilbake på banen ga bortesupporterne dommeren klar beskjed før avspark om at de ikke hadde glemt ham og det han gjorde i starten av kampen. De fikk så se et Skeid-lag som var langt mer med på notene enn de hadde vært etter utvisninga i første omgang, men fortsatt var det Grorud som var det førende laget. Bortelaget kom likevel til det som utvilsomt var den største sjansen da en avslutning gikk i stolpen og ut!
Grorud fortsatte å trykke på, men fortsatt ble det overraskende lite sluttprodukt ut av det. De avslutningene som kom var stort sett ufarlige, og jeg tror nok at de syngende supporterne til Skeid nå mot slutten av kampen hadde et lite håp om at tross at de var tallmessig underlegne på banen skulle de greie å få med seg noe.
Så, med rundt 7 minutter igjen av ordinær tid ble dette håpet knust. Igjen var det dommeren som kom i fokus, denne gangen fordi han dømte straffespark til de gulblå fra Groruddalen. Straffesparket ble sikkert satt i mål, og med 83:45 på stadionuret sto det 1-0.
Resten av kampen handlet det meste om at Skeid prøvde panisk å få en utligning, mens Grorud kom på noen overganger som ga dem kurante muligheter. Litt inn i overtida fikk en av ballhenterne litt ufrivillig heltestatus blant hjemmefansen da han var litt treg med å gi Skeids keeper ballen (Jeg tror faktisk dette skyldtes minst like mye mangel på konsentrasjon om oppgaven som vond vilje, men det var nok uansett verdt skjenneprekenen han fikk fra ei av kampvertene etterpå). Nevnte keeper ble for øvrig med opp på et hjørnespark langt inn i overtiden, men det ville seg ikke for gjestene denne nydelige fredagskvelden, og dermed endte kampen 1-0, og vi kunne bevitne ville jubelscener.
Jeg fant ut at jeg ikke gidda en kamp til slik jeg hadde vurdert tidligere på kvelden, og dro i stedet hjem for å nyte de nye vinduene borettslaget hadde montert i leiligheta mi, før jeg tok kveld for å samle krefter til lørdagens fotballutflukt.
Da jeg fikk beskjed fra Jømna/Heradsbygd om at de skulle spille en treningskamp på Jømnabanen var skuffelsen stor da jeg så at det kolliderte med konserten jeg spilte sist lørdag. Desto større var gleden da kampen ble utsatt noen dager, så jeg etter jobb denne nydelige apriltirsdagen kunne dytte Terje og Christian inn i bilen og sette kursen nordover. Etter et lite pitstop på Elverum kom vi en halvtimes tid før avspark fram til en smekkfull parkeringsplass ved banen hvor det altså var klart for treningskamp mellom Jømna/Heradsbygd og Kjellmyra 2.
Eller, klart og klart, det krydde av unger som hadde trening ute på gressmatta, men vi så raskt at både dommer og begge lag var på plass, så alt tydet på at til planlagt tid klokka sju kom kampen til å starte. I den lave kveldssola ble det så tatt myntkast, noe som medførte at lagene byttet side. Det var dermed hjemmelaget som måtte spille første omgang med sola i øynene.
Det viste seg raskt at dette ikke kom til å være noen stor ulempe. Spillet foregikk stort sett foran bare ett mål, og det var Kjellmyra-keeperen som i samarbeid med sine forsvarere hadde sin fulle hyre med å holde hjemmelaget unna scoring. Foran knapt femti tilskuere måtte de hvitkledde likevel gi tapt rett før det var spilt tjue minutter, da et mål ble satt inn til 1-0.
Blant tilskuerne var vi hele 15 brukere av Futbology-appen, så det var tydelig at dette var en bane som sjelden er i bruk. J/H spiller seriekampene sine i Heradsbygd (Hvor jeg var i forfjor), men banen her i Jømna pleier å bli tidligere klar om våren, så det spilles nå og da noe preseason her.
Vi som var der fikk iallfall se hjemmelaget fortsette å dominere spillet, og i det 27., 28. og 32. minutt kom det tre raske scoringer som helt tok livet av alle spor av spenning. Med 4-0 tror jeg ikke selv den mest innbarka Kjellmyra-patriot hadde troa på at kampen skulle ende med annet enn i beste fall et trøstemål.
Før pause fikk Jømna/Heradsbygd ballen i mål enda en gang, men nå ble det dømt offside, noe jeg tror var en helt riktig vurdering. Det sto dermed fortsatt 4-0 da lagene kunne samles for en liten peptalk før kampen fortsatte.
Etter pause var det bare å flytte seg til motsatt ende av banen, for rødtrøyenes grep om kampen så ikke ut til å glippe. Det tok riktig nok noe tid før de fikk uttelling, men etter en time av kampen kunne de sammen med flesteparten av tilskuerne juble for 5-0, før også 6-0 kom et lite kvarter senere.
Kjellmyras målvakt fikk mange anledninger i sluttminuttene til å vise seg fram, og selv om ingen keeper er fornøyd etter et seksmålstap, så har han faktisk all grunn til å være stolt av en god del av redningene han lette fram i kveld. Han skal absolutt ha mye av æren for at det ikke ble mer enn de seks målene, for da dommeren blåste av hadde det ikke kommet flere scoringer.
Etter 90 minutter med fin naturgressfotball i nydelig vær trodde vi det var lite som kunne ødelegge kvelden da vi satt kursen hjemover. Så feil kunne vi ta! Rett før vi kom til fylkesgrensa til Akershus ble vi sendt til skogs, og etter flere mil på smale, svingete og tildels gruslagte veier kom vi tilbake på E6 ved Eidsvoll, nesten en time forsinka! Irriterende nok var vi bare den TREDJE bilen som ikke fikk følge E6 sørover, men ble sendt ut på denne grusomme omkjøringa! Mye irritasjon å spore bak rattet, tross at selve turen hadde vært helt førsteklasses!
Etter å ha brukt lørdagen til konsert med ett orkester, og tidlig ettermiddag på søndag til seminar med et annet, så var det en småstresset Marius som inntok bilen utenfor Norges Musikkhøgskole og satte kursen sørover på E6. Der kampen fredag hadde funnet sted i et helt fabelaktig vårvær var det nå grått og vått, og etter å ha dumpet bilen kom jeg ved hjelp av en barmhjertig fyr med en slags golfbil akkurat inn på stadion i tide til avspark for eliteseriekampen mellom Sarpsborg 08 og Tromsø IL.
Sammen med noen hundre andre med rødhvite hjerter tok jeg plass på bortefeltet, og etter å ha hilst på haugevis av kjente var det bare å sette i gang med synging av full hals. Ute på banen var det «Gutan» som tok styringa innledningsvis, men uten at man klarte å sette ballen i mål foran det nye hjemmesupporterfeltet «1700 Tarris», oppkalt etter byens postnummer og en gammel arbeiderbolig.
Utover i omgangen kom hjemmelaget mer med, men TIL-forsvaret holdt nullen, og totalt sett følte jeg at det nok var bortelaget som hadde sett sterkest ut før pause. Det sto likevel 0-0 da lagene gikk i garderoben, og vi på tribuna kunne hvile strupene litt.
Etter hvilen var det bare å sette i gang igjen, og mens vi med ujevne mellomrom ble dusjet av vann fra flaggene som vaiet foran feltet fortsatte synginga. Vi følte kanskje at vi ikke klarte å produsere det helt store trøkket, men jeg fikk etter kampslutt gode tilbakemeldinger både fra trenere og presse, så helt håpløst kunne det ikke ha vært.
Helt håpløst var det heller ikke på noen måte ute på banen, hvor Borås-gutten Alexander Warneryd rett før timen var spilt så en åpning, og på nydelig vis satte ballen forbi blåtrøyenes målvakt. 0-1, og stor jubel!
Resten av kampen handlet i stor grad om å kontrollere inn seieren. Det ble tidvis rimelig hektisk foran TILs mål, men en voldsom offervilje medførte at da dommeren rundt sju minutter på overtid blåste av kampen var det fortsatt bare scoret det ene målet, og det var tid for jubel sammen med spillerne, anført av en svensk målscorer som ikke var helt trygg på rutinen, men likevel gjennomførte til mer enn godkjent karakter.
Etter å ha forlatt tribunen takket jeg mine medsupportere for selskapet og vinket farvel til bussen som skulle ta noen av dem til Oslo og noen til Gardermoen, før jeg ble stående ved stadionutgangen og snakke litt med familien til den nesten lokale David Edvardsson (Under en time kjøring til Grebbestad hvor han kommer fra) før jeg også fikk slått av noen ord med flere av TILs spillere etter media var ferdig med dem. Jeg kunne deretter sette kursen tilbake til Groruddalen, voldsomt fornøyd med tre poeng i bagasjen og fortsatt tabelltopp!
