Bjälverud - Bäckalund 5-4

Hæ, skulle ikke du til Bergen og se Brann - Tromsø denne søndagen, sier du kanskje når du ser denne bloggposten, og joda, det var planen å dra rett fra Arvika til Gardermoen, men så fikk jeg plutselig SMS fra Vy lørdag ettermiddag om at sovevogna mi var innstilt. Siden jeg skulle jobbe mandag var det lite aktuelt å tyne seg gjennom ei sittende natt, så jeg innså at jeg måtte droppe Bergensturen. Da korpsseminaret var over tok jeg derfor et kjapt søk på oversikten over kamper i Värmland, og innså at det bare var å hoppe i bilen for å prøve å rekke division 7-kampen mellom Bjälverud og Bäckalund.

Etter en liten times kjøring svingte jeg inn ved stadion, som ligger i ei lita grend omtrent midt mellom Sunne og Torsby, og som forventa hadde kampen alt starta. Billettøren kunne fortelle at det fortsatt sto 0-0, og jeg forsvant ut på en åker for å parkere. Jeg hadde bare såvidt kommet til banekanten da sirkuset startet! Det første som skjedde var at gjestene fikk et frispark litt ute på kanten, og her legger jeg svært mye skyld på hjemmelagets keeper for at det ble 0-1. Etter at avspark var tatt tok det så bare sekunder før ballen lå i nettet i motsatt ende av banen, og stor jubel hos hjemmelaget for 1-1. Som om dette ikke var nok, så kom det omtrent ett minutt senere 2-1. Muligens den raskeste snuoperasjonen jeg noensinne har bivånet!

Det var spilt ca 10 minutter da det første målet kom, og etter det tredje var vi altså fortsatt på under 12 spilte minutter. Jeg var derfor spent på hvor dette skulle ende, og da jeg fikk se hjemmelagets målvakt igjen holde på å rote det til ble ikke spenningen noe mindre. Tross det lille innslaget av kaos var det hjemmelaget som først kunne juble igjen, da de etter ca 19 minutter slo inn et frispark som aldri ble klarert og til slutt endte i mål.

Hjemmelaget fortsatte å være det førende laget, så ledelsen var på ingen måte ufortjent, selv om man absolutt ikke kan beskylde de grønnkledde for å ha noen form for kontroll over det som foregikk ute på gresset. Etter at dommeren hadde latt en lang rekke angrep som vertskapet mente burde vært avblåst for offside gå ble en av rødtrøyene utsatt for noe ureglementert foran mål litt etter en halvtimes spill, og med noenogtretti minutter på stadionuret ble det redusert til 3-2 på et straffespark.

Litt før pause klarte så begge lag etter tur å pådra seg indirekte frispark for tilbakespill til keeper, uten at noen av dem klarte å utnytte situasjonen til å score. Helt på tampen av omgangen fikk så gjestene et hjørnespark hvor Bjälverud kriget til seg ballen og kontret til 4-2 (Tross at en på Twitter mente mora hans ville redda skuddet som gikk i mål!).

Det sto dermed 4-2 da det ble pause, og lagene kunne forsvinne inn i hver sin garderobe for en liten taktisk omgruppering. Selv tuslet jeg rundt og så på telefonen min at det begynte å tikke inn innsjekkinger i Futbology-appen fra eliteseriearenaer landet rundt.

Etterhvert ble andre omgang sparket i gang, og nå var faktisk gjestene noe mer på høgget enn de hadde vært før hvilen. 17 minutter etter pause kulminerte dette i et nytt straffespark og 4-3.

Som om dette ikke var nok, i det 70. minutt pekte dommeren på ny i retning straffemerket og skrittet opp de 11 meterne fra mållinja for tredje gang. Nok en gang ble det scoring, og nå var det altså 4-4 og det så vidåpent ut hvordan kampen skulle ende.

Hjemmelaget skjønte nå at noe måtte gjøres, og det tok under to minutter før de igjen hadde tatt ledelsen, og med 5-4 på scoringsblokka var jeg spent på hvordan dette skulle ende.

Vi fikk faktisk en god del halvsjanser utover i kampen, og det hele toppet seg kanskje da hjemmelaget slo en corner som gikk i tverrliggeren men forsvant ut, og dermed endte det etter flere minutters tilleggstid med hjemmeseier i det som for gjestene var siste serierunde. 

Spillerne og dommeren takket hverandre for kampen, mens jeg trasket ut på parkeringsåkeren og fikk se noe så sjeldent som en Corvette som kjørte offroad, før jeg satte kursen tilbake til Norge med eliteserierunden på radioen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Bengtsfors - Bäckefors 2-2

I forkant av ei helg med korpsseminar i Arvika tenkte jeg at det måtte være fint å starte helga med en fredagskamp, og jeg gravde meg fram til et oppgjør i hjertet av Dalsland. Etter noen timers kjøring sørøstover fra hovedstaden kom jeg fram til Bengtsfors, og etter litt shopping var jeg på plass på Långevi hvor det skulle spilles kommunederby i division 5 mellom de to BIF-ene Bengtsfors IF og Bäckefors IF.

Stadion lå flott til i et lite dalsøkk (det er ikke uten grunn det heter Dalsland her), med en gressbane for enden av kunstgressbanen som var åsted i kveld ettersom det er ved denne banen det er flomlys. Jeg betalte meg inn, og ruslet litt rundt og så meg rundt. Jeg kjente raskt at det var et surt vindtrekk gjennom dalen, og jeg var svært glad jeg hadde krøpet til korset og dradd på meg ullundertrøya før jeg forlot bilen. Selve stedet Bengtsfors har jeg ikke stort å fortelle om, mens gjestene fra Bäckefors har et solid claim to fame i at hjemstedet var stedet hvor den fiktive småbyen Högboträsk ble skapt i den smått legendariske filmen «Kopps»!

Da kampen kom i gang etter en strøm av Vikingarna-schlägere på lydanlegget var det noe overraskende de tilreisende som kom best i gang. Overraskende, fordi ut fra tabellsituasjonen burde det vært en klar forskjell her i hjemmelagets favør, men som vi alle vet, fotball er ikke matematikk, og i det åttende minutt var det gjestene som kunne juble for å ha tatt ledelsen 0-1 på et hjørnespark.

Det hadde inn mot avspark vært tendenser til kø i inngangen, og med et tresifret antall tilskuere var det fullt på de fleste benkene og godt med folk langs gjerdet høyt over banens vestside, og også på den lave betongtribuna bak innbytterbenkene satt det en del folk. Her fikk plutselig assistentdommeren på denne sida det for seg at det ikke kunne sitte noen i området mellom benkene, og det ble et stopp i spillet mens de som satt her ble jaget bort. Jeg himlet litt med øynene og tenkte for meg selv at av og til må man sette en fot i bakken og huske at man dømmer på nivå sju, ikke i Allsvenskan!

Uavhengig av hvor publikum var plassert, det var de hvitkledde fra Bäckefors som ledet an i første omgang, og like før halvtimen var spilt var de igjen utrolig nær å score på hjørnespark. Litt etter dette pådro en Bengtsfors-spiller seg sitt andre gule kort da han smalt sammen med en angripende motstander som ble liggende igjen og vri seg i smerter. Med bare ti mann på banen så det nå svært stygt ut for rødtrøyene.

Etter 43 minutters spill lyktes så endelig Bäckefors med å gjenta suksessen da en ball fra hjørneflagget traff perfekt på panna til en medspiller og smalt i nettet til 0-2.

0-2 sto seg til pause, og jeg så på flere av de andre frammøtte at det virkelig hadde vært et sjakktrekk av meg å ta på den tidligere nevnte ullundertrøya, for i kveld hadde virkelig høsten meldt sin ankomst.

Andre omgang kom i gang, og jeg merket at mens det tidligere hadde vært utfordrende å fotografere på grunn av dårlige lysforhold, så ble det nå enda verre på grunn av kraftig duggfall som la seg på objektivene. Da hjemmelaget knapt sju minutter etter hvilen reduserte til 1-2 på et frispark fikk jeg derfor verken filmet eller fotografert det.

Tross det mannskapsmessige overtaket bortelaget nå hadde ble nå hjemmelaget virkelig dominerende. Dette medførte etterhvert at Bäckefors pådro seg et straffespark imot, og dermed utlignet de lokale til 2-2 i det det var spilt en time av kampen.

Det ble mot slutten av kampen virkelig derbystemning. Med en mann mindre måtte rødtrøyene løpe mye mer enn sine motstandere for å kompensere, og dette medførte nok at de etterhvert ble grundig slitne, og det oppsto stadig situasjoner hvor dommeren måtte gripe inn. Motstanderne klarte likevel ikke å utnytte dette, og begikk også selv diverse feil, noe som toppet seg da en takling som medførte gult kort gjorde en i Bengtsfors' støtteapparat så sint fordi kortet ikke var rødt at han selv fikk rødt kort og måtte forlate benken.

I sluttminuttene og fire laaange overtidsminutter var det faktisk hjemmelaget som var nærmest å få det forløsende tredjemålet, men da dommeren til slutt blåste av oppgjøret sto det fortsatt 2-2. Jeg kunne dermed forlate stadion og sette kursen mot Åmål for en aldri så liten kebabtallrik før jeg kjørte til Svaneholm for overnatting på herregården der.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Holeværingen - Hokksund 2 (11-2)

En bane jeg lenge har tenkt å ta, men som det aldri har passet å få krysset av er Svendsrudmoen i Hole, men nå var endelig tiden kommet. Jeg plukket opp Ole Jakob, krysset Sollihøgda, inntok en kjapp matbit på Spar på Sundvollen, og så var vi på plass og klare for sjettedivisjonskampen mellom Holeværingen og andrelaget til Hokksund.

Holeværingen er på vei opp igjen etter en bølgedal, og stilte et lag med flere spillere med eliteserieerfaring. Selv om erfaringen begynner å bli noen år gammel, var det ingen tvil om at laget som har vunnet alle sine kamper i år var skyhøye favoritter her på gressbanen på et anlegg som også inneholdt et gressfelt og en stor og en liten kunstgressbane.

Som jeg mistenkte tok hjemmelaget umiddelbart tak i kampen, og det var bare spilt 7 minutter da et litt sjabert utspark ble nådeløst utnyttet og 1-0 lobbet inn i nettet bak gjestenes keeper.

70 sekunder senere kom også 2-0, før vi fikk et lite opphold i målstrømmen. Vi måtte vente helt til det 22. minutt før det igjen ble mål, og denne gangen var det en retur etter et frispark som ble satt i mål til 3-0.

Dagen før kampen hadde det regnet ganske kraftig, og i tillegg til at dette hadde gitt mygga en voldsom inspirasjon til å myldre fram gjorde det at enkelte deler av fotballbanen, samt store deler av området rundt den var utrolig fuktige. Vaflene jeg sendte min kumpan for å kjøpe var heldigvis ikke fuktige, men derimot svært gode. Mens vaffelen ble spist kom 4-0 etter 25 minutters spill, før vi i det 29. minutt fikk et straffespark i motsatt ende av banen fra der det hadde blitt scoret så langt. Straffeskytteren klarte å overmanne en god målvakt, og dermed passerte vi halvtimen spilt med 4-1 i målprotokollen.

Like etterpå fikk hjemmelaget et frispark de benyttet anledningen til å ta lynkjapt før gjestene var klare, og dermed sto det 5-1, før vi like før pause også fikk 6-1. Denne ledelsen tok hjemmelaget med seg inn i garderoben, mens jeg og OJ gikk i bilen for å bunkre litt.

Etter hvilen hadde rødtrøyene fra Hole kanskje giret ned litt, men vi skulle få enda fler scoringer. Foran stadig færre tilskuere (På det meste var vi kanskje 15, det var vi ikke i nærheten av i andre omgang) kom omgangens første mål etter et hjørnespark i det 59. minutt.

8-1 kom så med 61:10 på min stoppeklokke, før et fripark ble hamret i mål til 9-1vel tre minutter senere.

I det 72. minutt ble det så tosifret for hjemmelaget da de satte inn 10-1, og etter 84 minutters spill ble nok et hjørnespark gjort om til scoring og dermed 11-1.

Eikværingene hadde tross at kampen forlengst var avgjort ikke gitt opp å pynte litt på resultatet, og godt inne i overtiden var det deres tur å score på et hjørnespark. 11-2, er kanskje ikke allverden å skryte av, men man doblet iallfall antall scoringer.

Kampen endte etter enda noen minutter 11-2, og jeg og OJ forlot åstedet noe gladere enn hva bortelaget nok gjorde, mens hjemmelaget fortsatt er ett av seks lag i norsk herrefotball som pr 19.9. har vunnet alle sine seriekamper.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

En liten bonusvideo der en av Holeværingens spillere får et frisparkskudd rett i fleisen og går i bakken:

Lysekils AIK 2 - Bokenäs (4-1)

Etter en knapp times kjøring fra dagens første kamp var jeg på plass i Lysekil, og fant etter litt navigasjon gjennom trange kystbygater fram til stadion hvor det var duket for kamp på nederste nivå, Division 7, mellom andrelaget til Lysekils AIK og tabelljumbo Bokenäs.

Gullmarsvallen, som stadionet fra 1930-tallet heter, ligger utrolig idyllisk til med sjøutsikt fra bergene som danner en naturlig tribune i øst, men har også en nydelig liten lavtaket tribune langs muren mot vest. Muren må for øvrig nevnes spesielt, hele banen er innkranset av en massiv granittmur som ble anlagt av arbeidsledige steinhoggere, for som jeg har nevnt tidligere har man solide steinhoggertradisjoner i området.

Jeg klarte på mystisk vis å innledningsvis ta feil av hvem som var hjemme- og hvem som var bortelag, så jeg undret meg litt over at Bokenäs hadde hatt en så dårlig sesong, de mer eller mindre dominerte det som foregikk ute på gressmatta her på andre sida av Sveriges eneste ekte terskelfjord.

Etter 25 minutters spill kom det jeg trodde var 0-1, men ikke lenge etter dette innså jeg at jeg hadde tatt feil. Det var hjemmelaget som spilte i lyseblå trøyer, mens de tilreisende spilte i rødt. Dette mer enn forklarte hvorfor det var de rødkledte som så mest hjelpe    løse ut, og jeg gremtes over å ha klart å rote med dette. Stillinga var iallfall 1-0 og ikke 0-1.

Tross dominansen måtte vi vente helt til det bare var tre minutter igjen til pause før 2-0 kom, og dette var også stillinga da lagene tok en kjapp pust i bakken. Jeg snek meg utafor gjerdet en tur for å se litt på omgivelsene, og inntok deretter naturtribuna for starten av andre omgang.

Herfra fikk jeg se hjemmelaget fortsette å styre kampen, og det var bare spilt såvidt over to minutter da 3-0 kom etter et nydelig skudd som kronet et flott angrep.

Bokenäs-spillerne hadde tross at de ikke hørtes helt overbeviste ut når de kom med motiverende tilrop til lagkameratene fortsatt ikke gitt helt opp. De kom smått til halvsjanser, men da de i det 71. minutt fikk et hjørnespark endte dette med en kontring og baklengsmål. 4-0.

Rødtrøyene fortsatte likevel å prøve, og 7 minutter senere lyktes de endelig. Ballen gikk i mål bak Lysekils unge målvakt, og man kunne juble for 4-1.

Faktisk fikk Bokenäs enda flere muligheter til å redusere i sluttminuttene, men LAIK-forsvaret gjorde ingen fler feil, så da dommeren blåste av kampen sto det fortsatt 4-1, og jeg kunne sette kursen nordover med en spennende eliteserierunde på bilstereoen hos NRK Sport.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

IFK Lane - Kungshamn 1-1

Etter to intense fotballdager på Sørlandet var jeg litt spent på formen da jeg våknet søndag morgen, men jeg innså raskt at det ikke fantes noen unnskyldning for ikke å hoppe i bilen igjen og sette kursen sørover mot Svinesund. Etter noen timers kjøring kom jeg gjennom et vindfullt Bohuslän fram til Uddevalla, hvor jeg etterhvert fant fram til bygda Lane hvor det hjemlige IFK skulle ta imot Kungshamns IF til kamp i division 5, altså nivå 7.

På et idyllisk lite stadion hvor en nydelig gressmatte var omkranset av mer eller mindre provisoriske benker, og en slags overbygd tribune foran klubbhuset som ingen satt på (faktisk var de fleste benkene derfra flyttet ut i friluft) betalte jeg meg inn, og konkluderte med at alt lå til rette for en deilig dag med fotball.

Etter at gjestene hadde vist litt muskler de første par minuttene kom hjemmelaget mer med på notene, og i det niende minutt fikk de ekspedert et innkast i mål til 1-0.

Etter dette ga de blåhvite igjen fra seg initiativet, og da gjestene etter en halvtimes spill utlignet på et straffespark var det på ingen måte ufortjent at det sto 1-1.

1-1 sto seg til pause, og jeg bestemte meg for ikke å bruke drikkebongen som var inkludert i billettprisen, og heller nyte litt deilig vaniljecola etter kampen. Da pausen gikk mot slutten satt jeg tilfeldigvis ved garderobedøra, og holdt på å pådra meg en alvorlig tigerbalsamforgiftning da spillerne kom ut.

Etter pause så hjemmelaget friske ut, men noen virkelig store sjanser fikk vi ikke i noen av endene på banen, og da dommeren til slutt blåste av kampen sto det fortsatt 1-1, noe som kanskje alt i alt ga et greit bilde på kampen.

Jeg hadde ombestemt meg angående hvilken kamp jeg skulle ta som dagens andre, så nå hadde jeg det litt småtravelt, og hastet mot parkeringsplassen, mens de fleste andre av de drøyt femti frammøtte tok det noe roligere.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Jerv - Start 0-1

Etter å ha forlatt Vigeland forløp kjøreturen østover rimelig hendelsesfritt, og jeg kom fram til Grimstad. Her var det klart for kamp på en bane jeg har besøkt et par ganger før, men denne gangen var det verken det lille derbyet jeg så første gang, eller TIL-kamp som da jeg var her sist, men derimot det STORE sørlandsderbyet, Jerv mot Start i OBOS-ligaen som sto for tur.

Etter å ha deponert bilen et lite stykke unna stadion plukket jeg med meg kameraene mine og trasket avgårde for å finne ut hvor jeg skulle få tak i fotovest. Etter å ha blitt sendt i feil retning to-tre ganger ble jeg endelig henvist til presserommet, hvor hun som hadde ansvaret selvsagt ikke var å se noe sted. Hun dukket heldigvis snart opp, og jeg fikk utdelt en selvlysende vest med Jerv-logo, og et adgangskort som lot meg ferdes stort sett hvor jeg måtte ønsker.

Jeg tuslet rundt banen, og kom fram til borteinngangen akkurat i tide til å få se bortesupporternes corteo komme over bakketoppen og valse ned mot inngangen, hvor vaktene hadde sin fulle hyre med å grave fram bortgjemte ølbokser og pyrotekniske effekter.

Blant de innkommende gulsvarte supporterne møtte jeg opptil flere kjente, som uten unntak var i et fremragende humør. Det var tydelig at alle spor til nervøsitet var blitt forsøkt drukket ihjel, noe som nok hadde fungert greit for de fleste.

Mens jeg tuslet rundt og fotograferte ble jeg plutselig oppsøkt av en annen fyr med fotovest, som viste seg å snakke litt gebrokkent engelsk. Dette viste seg å være den tyske banehopperen Andreas, som var på en drøy ukes norgesturné, og som hadde blitt tipset av den oslobaserte tyskeren Jan om at jeg også var på kampen. Jeg opplevde altså at tyskeren kom og hilste på meg, og ikke motsatt. Jeg er spent på om dette godkjennes som å ha hilst på tyskeren.

Sammen med Andreas fikk jeg se kampen bli satt i gang, og før det var spilt to minutter satte gjestene fra Sørlandets hovedstad ballen i mål etter et hjørnespark.

Gledeseksplosjon på et allerede imponerende bortefelt!

Har ikke tenkt å si så mye mer om resten av kampen. Dere får nøye dere med noen highlights fra tribunene.

Tross noen gode perioder i andre omgang, flere mål fikk vi ikke denne lørdagskvelden, og da dommeren en god del minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 0-1, og Start-supporterne kunne sammen med spillerne feire tre poeng og fortsatte «bragging rights» i sør, mens Jerv går en svært skummel serieinnspurt i møte.

Jeg møtte igjen Stian og Lars Martin da jeg forlot stadion, men da jeg svingte til venstre for å finne igjen bilen satte de kursen ned mot Grimstad sentrum i jakt på et skjenkested som ville ta imot glade Start-supportere. Selv satte jeg kursen hjemover, og kom etter noen timer fram med tre nye baner under beltet, og et riktig så morsomt derby som bonuskamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Giv Akt - Torridal 3-1

Etter dagens første kamp var den opprinnelige opprinnelige planen min å dra til Kristiansand kunstgress for å se kamp, men pga omlegging av dekket der var alle kampene flyttet til Toyota-banen i Søgne, som jeg heldigvis også manglet. Jeg hadde dog skjønt at ved å se en kamp klokka 1500 i stedet for 1615 ville jeg få betydelig bedre tid før dagens siste kamp, så da kampen på Karuss var ferdig hoppet jeg i bilen og kjørte vestover til jeg kom til Nyplass på Vigeland i Lindesnes, hvor det var klart for fjerdedivisjonskamp mellom Giv Akt og Torridal.

Noe av det første som skjedde da jeg entret arenaen var at jeg møtte den legendariske «FIFA-Haugland», som virkelig var i storslag der han gikk rundt og hilste på kjentfolk innimellom oppvarmingen. Han kunne røpe at han var litt bekymret foran dagens oppgjør, ettersom det var første gang på femten år at han dømte kamp to dager på rad!

Rett før kampstart var det ganske glissent på den flotte tribuna, men da kampen var blåst i gang strømmet det på, og det tok ikke lang tid før vi nærmet oss tresifret publikumsantall. De fleste som hadde møtt opp var hjemmesupportere, og det var de som kunne juble først da Giv Akt fikk et straffespark som ble satt i mål til 1-0 etter ganske nøyaktig syv minutters spill.

De blåkledde og supporterne deres, «De blå mågan», fikk dog ikke gleden av å være i ledelsen særlig lenge. Det tok under to minutter før ballen igjen lå i nettet, denne gang i motsatt ende av banen, og dermed sto det 1-1 og vi var like langt.

Oppildnet av sine trommende supportere var det hjemmelaget som framsto sterkest utover i omgangen, og de forspilte også noen enorme muligheter til å ta tilbake ledelsen. Det var derfor på ingen måte ufortjent da de endelig fikk 2-1 i det 39. minutt, selv om også Torridal hadde kommet til noen muligheter nå og da.

2-1 sto seg til pause, og jeg slo av en prat med kampverten, samtidig som jeg noterte meg at de aktive supporterne ikke bare var aktive, de var også miljøbevisste. Det hadde blitt brukt en konfettikanon tidlig i kampen, og noen av de involverte lurte nå fælt på hvordan de skulle få fjernet all konfettien igjen. Kampverten erklærte at det iallfall var uaktuelt å støvsuge grusen foran tribunen!

Etter pause fortsatte kampen mye i samme spor som det første omgang hadde vært. Begge lag kom til større og mindre sjanser, men det var vertskapet som framsto tryggest. Helt trygt var det dog ikke med bare ettmålsledelse, men like før det var spilt 20 minutter av andre omgang ble ledelsen trygget ytterligere da et hjørnespark ble vridd rett i mål til 3-1!

Rødtrøyene prøvde desperat å komme tilbake, men det ville seg ikke, og da kampen noen minutter på overtid ble blåst av sto det fortsatt 3-1. Supportere og spillere kunne sammen feire at tre poeng som kan vise seg å være svært viktige i bunnstriden i divisjonen ble igjen på Vigeland, mens Torridal går en litt usikker høst i møte.

Mens spillere og dommere takket hverandre for kampen hastet jeg mot parkeringa, så at trikset mitt med å parkere i skyggen av en lastebil hadde fungert utmerket, og satte kursen østover igjen, med en aldri så liten revisit på programmet for kvelden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.