Östers IF - Örebro SK 3-3

Etter å ha forlatt kampen i Jönköping gikk ferden i høy hastighet videre sørover gjennom vestre Småland. Etter drøyt halvannen time kom vi til Växjö, hvor det pågikk en storstilt folkevandring i retning byens ishockeyarena. Det var ikke dit vi skulle, vi tok oss derimot til sørenden av byen, og fant relativt enkelt en parkeringsplass i nærheten av kunstgressbanen i bydelen Teleborg, hvor det skulle spilles gruppespillkamp i den svenske cupen mellom Öster og Örebro ettersom hjemmelagets stadion (hvor jeg var i fjor) ikke er spesielt vintervennlig.

Jeg hadde skaffa meg fotoakkreditering her, så mens Martin og Mattis forsvant i retning tribuna vi til vår store overraskelse oppdaga var her fikk jeg utlevert et adgangskort og en orange vest. Jeg så meg litt rundt på anlegget, hvor hjemmefansen hadde inntatt nevnte tribune, mens de omlag 60 tilreisende fra Närke var plassert på den ene kortsida. Det runget sanger i begge retninger, og det ble raskt tydelig hvem som var lagenes hovedrivaler da vi først fikk høre Örebro-supporterne beskylde sine motstandere for å være en «sämre klack» enn Degerfors, mens hjemmefansen kjapt repliserte med tilsvarende beskyldninger knyttet til Smålands-rivalene Kalmar.

Da kampen skulle starte valgte en Öster-supporter å futte av et pulverapparat på tribuna som et slags alternativ til pyro. Jeg tror ikke jeg syntes dette var noen forbedring på noen som helst måte, det eneste måtte kanskje være at støvskyen la seg noe raskere enn pyrorøyk har en tendens til å gjøre.

Ute på kunstgressmatta var det innledningsvis ganske åpent, men hjemmelaget kom til en pangstart da en corner etter fem minutters spill endte i nettet bak gjestenes målvakt etter det det må være lov å si at var en litt utrygg inngripen fra ham. 1-0 sto det iallfall!

Örebro med sin nye trener Rikard Norling (Som jeg så et annet sted i fjor, og som folk med god hukommelse vil huske fra Bergen for noen år siden) ble likevel ikke overkjørt på noen måte. Det var nok derfor et ekstra hardt slag for de hvite og svarte da de igjen slapp inn mål på et hjørnespark i det 19. spilleminutt. 2-0, og veien tilbake så veldig lang ut.

Bortefansen skal ha all ære for at de aldri ga opp, men der de sto i friluft uten noe tak ble det en tøff jobb å skulle overdøve de tallmessig overlegne hjemmesupporterne, som også fikk litt ekstra hjelp av taket over tribuna der de hadde tatt plass.

2-0 sto seg til pause, og til vår store irritasjon var det bare mulig å betale med swish i kiosken. Hvor vanskelig er det egentlig å ha en kortautomat tilgjengelig?

Etter pause viste det seg raskt at Örebro ikke hadde tenkt å legge seg på rygg uten kamp. Bortelaget kjempet på som besatte, og etter knapt sju minutter traff ballen en arm i feltet. Straffe, og 2-1 med 52:20 både på min stoppeklokka og på stadionuret.

Det meste fortsatte å handle om ÖSK, og det var absolutt ikke ufortjent da de etter nok en hands kunne utligne til 2-2 med såvidt over et kvarter igjen, altså igjen etter et straffespark.

Det så egentlig ut som om vi gikk mot et uavgjort resultat (Ettersom dette er et gruppespill i cupen, så blir det ikke som i normale cuper automatisk ekstraomganger ved uavgjort), da det utrolige skjedde. For tredje gang denne lørdags ettermiddagen traff ballen en arm i feltet foran Östers målvakt, og for første gang i kampen kunne Örebro-fansen og -spillerne juble for å ha tatt ledelsen. Med 2-3 i målprotokollen og 87:50 på klokka ble det rett og slett for meget for gjerdet foran bortefeltet!

Flere av hjemmefansen begynte å forlate stadion, men som erfarne fotballfolk vet: Man skal ALDRI gå før kampen er ferdig. Omtrent i det vi gikk inn i overtiden endte en kollisjon mellom en av smålendingenes angrepsspillere og gjestenes målvakt med at dommeren for fjerde gang i kampen pekte på straffemerket, nå i motsatt ende av banen. Heller ikke nå ble det gjort noen feil, og de fem gjenstående overtidsminuttene skulle spilles med 3-3 på tavla.

Tross mye press, det ble ikke flere scoringer, og etter en litt treg førsteomgang hadde vi fått en helt vanvittig andreomgang som førte til 3-3 som sluttresultat, og ett poeng på gruppetabellen i cupen til hvert av lagene.

Jeg fant tilbake til mine medsammensvorne, og mens vi tuslet mot bilen igjen hørte vi hjemmefansen komme med noen ikke spesielt hyggelige tilbakemeldinger til dommertrioen som var på vei til garderoben. Selv satte vi igjen kursen mot Skara, avbrutt av litt mat og trivelig samvær på veien, før vi litt etter midnatt igjen inntok vår leide bolig for å samle krefter til turens siste dag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Egnahems BK - Gislaveds IS 4-2

Etter en god natts søvn i Skara etter kampen i går ble kursen satt sørover, og etter litt bunkring ankom vi en idyllisk beliggende kunstgressbane i Jönköping. Her pågikk oppvarminga for fullt, og det var straks klart for treningskamp mellom Egnahems BK og Gislaveds IS.

Martin, som har et litt usunt oppheng i at min streak med kamper med scoring i skal ryke, ble raskt skuffet, da hjemmelaget alt i det niende spilleminutt gikk opp i 1-0. Stor jubel blant de orange og svarte, som også fortsatte å være det førende laget i første omgang, og det var på ingen måte ufortjent da de like før kvarteret var spilt økte til 2-0.

En ny sjanse til EBK-scoring ble avverget ikke lenge etter, og nå gjorde gjestenes målvakt noe smart. Lynkjapt foretok han et langt utspark som snek seg over hjemmelagets back og fant en Gislaved-spiss som hadde sneket seg gjennom forsvarsrekka. Alene med keeper gjorde han ingen feil, og med 18:45 på min stoppeklokke sto det 2-1.

Det var likevel ingen tvil om at det var dagens vertskap (Som egentlig holder til i Huskvarna, småbyen som er vokst sammen med Jönköping, men som altså hadde tatt i bruk en annen klubbs bane til denne treningskampen) som var det beste laget. Målvakten fra dekkbyen lenger sør i länet leverte utover i kampen flere gode redninger, men drøye fem minutter før pause måtte han igjen gi tapt da 3-1 kom.

3-1 ble også stillinga til pause, og til stor glede for oss som hadde litt tight med tid foran neste kamp for dagen ble det ikke mer enn 5-6 minutter opphold før kampen igjen tok til. Igjen var det Egnahem som kom best i gang, og før det var spilt fem minutter av andre omgang var ledelsen økt til 4-1.

Like etter scoringen begynte det å snø litt i det som ellers var en riktig så fin vinterdag, men det ble heldigvis ikke så mye nedbør at dette fikk noen innvirkning på spillet. Om det skyldtes at EBK slapp seg ned litt eller at GIS skjerpa seg ved jeg ikke, men de rødhvite kom etter hvert noe mer med i kampen, og klarte etter vel 77 minutter av kampen å redusere til 4-2. Egnahems forsvar protesterte voldsomt og mente det skulle vært offside, men dommerne var absolutt ikke enige med dem i det.

I sluttminuttene ble det litt småampert med blant annet en episode der en spiller fikk revet lua av seg og den ble kastet på bakken, men flere mål ble det derimot ikke. Kampen ble blåst av med 4-2, og til glede for Martin rakk vi på grunn av den korte pausen et besøk på KFC før veien gikk videre mot dagens andre kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Trollhättans IF - IFK Trollhättan 1-7

Når jeg endelig hadde fått ei helg uten trombonespill ble det raskt lagt en plan for å få sett litt fotball i stedet. Jeg fikk med meg Mattis og Martin, og sammen satte vi kursen sørover mot Svinesund. Etter et par pitstop på veien kom vi i et forrykende snøvær fram til Skogshöjden i utkanten av Trollhättan, hvor det var duket for treningskamp mellom Trollhättans IF og IFK Trollhättan.

Tross det fæle været var det faktisk rundt 30 personer som hadde tatt turen til den forblåste kunstgressbanen, og vi kom i prat med en hyggelig fyr som viste seg å være aktiv leder i hjemmelagets divisjonskolleger Trollhättans FF (Det er altså helt utrolig latterlig mange fotballklubber som heter Trollhättan et eller annet) og som var veldig imponert over at det dukket opp tre nordmenn på denne kampen.

Ute på banen vippet spillet fram og tilbake, men det føltes likevel kanskje litt ufortjent da hjemmelaget etter vel 18 minutters spill gikk opp i 1-0. De blåhvite byrivalene kjempet seg likevel tilbake i kampen, og etter at dommeren hadde gitt begge lag den lite populære beskjeden at alle spillerne måtte ta av seg buffene mange av dem hadde i halsen klarte de i det 33. minutt å utligne til 1-1.

Utligningen ga nå bortelaget virkelig ferten av blod, og under to minutter senere kom 1-2., før vi etter nye 50 sekunder kunne notere 1-3. Nå så det stygt ut for de gulsvarte! Bedre ble situasjonen heller ikke da vi et lite minutt på overtid før pause også fikk 1-4, som også ble stillinga da lagene kunne samles ved benken for en rask taktikkprat.

I det kalde snødrevet var det ingen som var interesserte i å være på banen lenger enn nødvendig, så kampen ble ganske kjapt satt i gang igjen, og det fortsatte mye i samme spor som før pausen. Det tok bare såvidt over ett minutt før IFK-erne igjen kunne juble for scoring, og med 1-5 i dommerens bok var det nok ingen som trodde vi ville få noen snuoperasjon på tvers av divisjonsskillet mellom lagene her.

Faktisk kunne vi ha endt opp med en enda større seiersmargin enn det vi faktisk fikk. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger de blåhvite gikk i offside i løpet av omgangen, men med litt under et kvarter igjen å spille kunne de endelig juble for å ha fått godkjent 1-6-scoringen. Mot slutten av kampen satte TIF inn en liten sluttspurt, men det ville seg ikke, og de fikk derimot på overtid også 1-7 i sekken.

1-7 ble også sluttresultatet, og forhåpentligvis fikk begge lags trenere mer ut av kampen enn hva resultatet tilsier. Jeg og mine medsammensvorne hadde ialfall fått en rekke kalde kroppsdeler, så vi satte raskt kursen tilbake mot bilen, og fortsatte mot nattens tilholdssted hvor det skulle samles krefter til nye kamper lørdag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sandved - Jarl 6-0

Etter å ha blitt snytt for et par muligheter til å få nye baner tidligere i vinter hadde jeg nå booket meg en spontantur til Rogaland etter samme lest som den jeg hadde i fjor høst. Stor var derfor skuffelsen da jeg først fikk melding fra togoperatøren at det ble buss for tog, og deretter så at noen sluddbyger hadde medført at kamp etter kamp ble avlyst. Heldigvis viste det seg at én kamp skulle spilles på en bane jeg mangla, og da både flybilletter og overnatting var rimelig endte jeg med å endre litt på returplanene mine. Etter en god burger i Sandnes sentrum ble jeg plukket opp av Håvard og Ingunn, og etter en kort kjøretur var vi framme ved åstedet for kampen i den lokale Rogalandscupen (Som har fått et fælt sponsornavn) mellom Sandved og Jarl.

I den til Rogaland å være utrolig sure februarkvelden tok vi plass på den lille tribuna ved kunstgresset, og fikk snart selskap av noen fler fra det lokale banehoppermiljøet. Totalt var det faktisk rundt femti personer til stede i kulda, og etter at avspark var tatt fikk vi se det grønnkledte hjemmelaget komme best i gang, men lenge uten at de fikk noen uttelling i målprotokollen.

Faktisk hadde jeg såvidt begynt å vurdere muligheten for at Martin ville få ødelagt helga si (Vi skal til Sverige på tur, og han kommer garantert ikke til å snakke om annet enn at han håper jeg får en 0-0-kamp som ødelegger målstreaken) ved at rekka med kamper med mål i ville ryke alt nå. Dessverre eller heldigvis, rett etter at Sandveds keeper hadde vartet opp med en god redning på det som nok var gjestenes største sjanse til da kom 1-0 i motsatt ende av banen rett etter at halvtimen var spilt.

Halvanna minutt før pause kom også 2-0, og nå mistenkte jeg at andre halvdel av kampen kom til å inneholde relativt lite spenning. Etter et lite kvarter med frysing på tribuna kom spillerne tilbake (Minst en av dem spilte i kortermet trøye uten noe langermet under!) og kampen kunne fortsette.

Sandved virket nå å ha ganske god kontroll på det som skjedde på kunstgressmatta, og da vi etter 71 og 72 minutter av kampen fikk to raske scoringer som ga 3-0 og 4-0 var det lille som fortsatt levde av spenning i kampen helt borte.

Jarl kom seg faktisk til noen sjanser til å redusere, men der de var for lite presise i avslutningene sine var motstanderne nådeløst effektive. I det 83. spilleminutt gikk hjemmelaget opp i 5-0, og sekunder før full tid kom også 6-0.

Dommeren valgte å ikke legge til spesielt mye, og dermed endte kampen 6-0, og jeg kunne takke de andre for selskapet før jeg ble dyttet inn i en litt sliten bil som ekspederte meg til nattens tilholdssted hvor en hyggelig persisk dame tok i mot meg og viste meg inn på et flott lite soverom jeg hadde leid.

Litt fler bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Kvik Halden - Arendal 2-1

Det har blitt svært lite fotball så langt i år, så etter å ha tilbragt lørdagen med korpsseminar grep jeg begjærlig muligheten til en kamp på kvelden, selv om det var på en bane jeg hadde besøkt før. Etter en liten pitstop på en kinesisk takeaway på Lisleby inntok jeg Østfoldhallen, hvor det var klart for treningskamp mellom Kvik Halden og Arendal.

Da jeg kom inn var det første jeg så at Steinar var på plass med videokameraet, hvor han fanget opp slutten av kampen mellom Østsiden og Rygge. Etter å ha hilst på ham fant jeg meg en plass på tribuna hvor jeg fortærte maten jeg hadde med meg mens jeg fikk selskap av Anders som hadde kommet hjem fra banehoppertur i sørøst-Asia, og Kvik-supporter André som selvsagt også var på plass.

Akkompagnert av en ivrig gjeng unge haldensere som heiet fram sine rødhvite helter kom spillet i gang, men tross at Kvik førte an ute på kunstgresset lot jubelen fra supportergjengen vente på seg. Det var likevel ingen grunn til å klage på innsatsen fra «Fortet»s frammøtte.

Foran omlag nitti frammøtte så det egentlig ut som om vi gikk mot en målløs førsteomgang da gjestene fra Sørlandet halvanna minutt før pause fikk satt inn 0-1. Dette var fortsatt stillinga da lagene gikk i garderoben for en kjapp prat før de neste 45 minuttene.

Det var nok noe ufortjent at Arendal leda til pause, men etter hvilen jevnet spillet seg mer ut. Det fortsatte dog å være rimelig sjansefattig, og jeg må innrømme at på tribuna snakka jeg og mine sidemenn mer om tidligere kampopplevelser enn den som pågikk foran oss nå. Det nærmet seg slutten på kampen da jeg gikk og hilste på Elias som også var på plass. Jeg forlot ham deretter og stilte meg på kortsida, og med under ti minutter igjen å spille stormet Kvik i angrep, og skaffet seg en utligning. 1-1, og det var duket for noen hektiske sluttminutter.

Som sagt hadde første omgang vært haldensernes, mens andre halvdel av kampen hadde vært en langt jevnere affære. Utligningen hadde gitt hjemmelaget en boost inn mot slutten, og vi passerte akkurat nitti spilte minutter da ballen igjen gikk i mål! 2-1, og stor jubel fra både spillere og supportere.

Mer fotball fikk vi ikke denne lørdagskvelden, dommeren blåste av kampen umiddelbart da avspark ble tatt, og jeg kunne ta med meg Steinar nordover i retning hovedstaden igjen etter en finfin fotballaften.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Spydeberg - Ås 2 (6-4)

En av de snodigere tingene jeg driver med i min samling av fotballbaner og -kamper er å prøve å se kamp på flest mulig ulike datoer gjennom året. Etter at 16. januar glapp for meg før helga hadde jeg denne tirsdagskvelden sett at det var mulighet på en annen dato jeg manglet, så etter en liten middagslur ble kursen satt sørøstover, og snart var jeg på plass og klar for å se treningskamp mellom Spydeberg og andrelaget til Ås.

På en ganske sur januarkveld viste det seg når alle jentespillerne som var på trening helt inn mot kampstart hadde forsvunnet at vi var rett over tjue frammøtte som skulle se kampen. På grunn av noen ganske solide brøyteskavler var banen gjort litt smalere, men dette var så vidt jeg kunne se ikke noen faktor da gjestene alt etter to og et halvt minutt gikk opp i 0-1. Skulle vi få en liten bombe der sjettedivisjonslaget fra universitetsbygda skulle slå femtedivisjonslaget fra tettstedet som i fotballsammenheng kanskje er mest kjent som Petter Velands bosted?

Ås 2 fortsatte å se ganske solide ut, men etter hvert kjempet Spydeberg seg mer inn i kampen, og det var absolutt ikke ufortjent da hvittrøyene etter tjue minutters spill satte inn 1-1. I det 29. minutt kom så 2-1, og vi hadde en mer forventet stilling i kampen ut fra divisjonsplassering.

Åssokningene kom til flere målsjanser som ble blåst over mål, og kampen virket å være avgjort da 3-1 satt i nettet bak de grønnkledtes keeper knappe ti minutter etter forrige mål. Fem minutter før pause ble det likevel ny spenning i kampen, da en Ås-spiller som for anledningen var iført tigersminke (han kom visstnok rett fra jobb i barnehage til kamp) satte inn 3-2!

Da lagene gikk i garderoben for å varme seg litt var stillingen uforandret, og mens vi 7-8 banehopperne som var til stede drømte om reiser til varmere strøk ble det bare kaldere og kaldere i Indre Østfold. Etter pause dabbet kampen litt av, og begge lag gjorde utover en del bytter. Rett før omgangen var halvspilt fikk vi igjen en scoring, og på ny var det vertskapet som kunne juble, nå for å ha gått opp i 4-2. I det 75. spilleminutt ble ledelsen økt til 5-2, før de tilreisende igjen reduserte til 5-3 knappe ti minutter før kampen var over.

Med 84:50 på min stoppeklokke sørget Spydeberg på ny for tremålsledelse, før det med ti sekunder igjen av ordinær tid på ny ble scoret i det nordlige målet på stadion, og sluttresultatet ble fastsatt til 6-4. Da avspark ble tatt etter dette målet blåste dommeren straks av etter en svært begivenhetsrik kamp, og vi som hadde vært der kunne i høy hastighet ta oss til bilene våre for å prøve å få varmet opp kroppen igjen på vei hjemover.

Lyn - Tromsø 0-2

Endelig skulle fotballåret 2026 komme i gang. I motsetning til i fjor da jeg startet med et pang og dro til Frankrike og Belgia hadde jeg startet ganske rolig i år, men når «Gutan» hadde lagt inn en kamp i LSK-hallen på vei til Portugal på treningsleir var gleden stor da jeg så at jeg kunne få den med meg. Etter å ha spilt nyttårskonsert med Romerike Symfoniorkester kom jeg meg i høy hastighet ut av konsertsalen og dro til Vigernesjordet og tok meg inn i hallen hvor det var klart for treningskamp mellom Lyn og Tromsø.

Inne i hallen møtte jeg haugevis av kjentfolk, både TIL-supportere, Lyn-fans og nøytrale av alle slag. Jeg slo meg ned og trøkte i meg litt pizzarester jeg hadde vært forutseende nok til å ta med meg, noe som selvsagt gjorde at jeg fikk en flekk på finskjorta. Jeg hadde som sagt nettopp spilt konsert, og stilte derfor i dress i hallen, noe som selvsagt straffet seg. Det var for øvrig også andre som hadde tatt med litt helgekos på tribuna, også supporterne må legge grunnlaget for en god sesong!

Apropos straffe seg, så forventet jeg at forsvarsspillet til Lyn også skulle komme til å gjøre det, for Tromsøs sterke startoppstilling kom til sjanse etter sjanse etter sjanse, men på mirakuløst vis ble det ikke scoring. Heldigvis ble det heller ingen mål på de få sjansene som kom i motsatt ende av banen, så da lagene etter 45 minutters spill fikk et avbrekk sto det fortsatt 0-0.

Etter pause var det gjort store endringer på begge lag, men fortsatt var det laget fra nord som dominerte ute på banen med en ganske mye mindre rutinert ellever i aksjon. Det var tydelig at de som hadde blitt byttet inn hadde lyst å vise at de ville være med i vurderingen av hvem som skal spille når serien om et par måneder sparkes i gang, og noen minutter før vi passerte en time med fotball lyktes det endelig for de rødhvite. Etter først å ha truffet tverrliggeren ble returen kriget inn, og det sto 0-1.

Bare et par minutter senere fikk nyinnkjøpte Troy Nyhammer ballen på midtbanen, han tok den med seg en liten halvmeter inn på motstanders banehalvdel, og fyrte løs. Ballen gikk i en perfekt bue over keeper som sto et stykke unna mål, og rett inn til 0-2!

Etter rundt 65 minutter så det ut som om kampen virkelig skulle bli punktert da TIL fikk straffespark. Daniel Braut tok ballen og la den der dommeren anviste etter å ha skrittet opp elleve meter fra mållinja, men måltørken til hans noe bedre betalte slektning i Manchester lot til å ha smittet over Nordsjøen, og straffen ble reddet!

Tross skuffelsen over ikke å ha økt ledelsen ytterligere fortsatte kampen å være ganske enveiskjørt, men det ble ikke flere mål. Vi rundt 220 (Hvorav over 50 var innsjekket hos Futbology!) som var til stede kunne dermed bokføre 0-2 da dommeren blåste av kampen.

Jeg hadde lova Direktesports videograf skyss tilbake til hovedstaden etter kampen, så mens jeg venta på at han skulle få pakka sammen slo jeg av en prat med en svært fornøyd sportssjef (og fungerende daglig leder), før jeg etter en oppløftende opplevelse satte kursen hjemover.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.