søndag 26. mai 2024

Fredrikstad - Tromsø 0-0

Etter en uproblematisk kjøretur fra fotballbanen i Stora Höga kom jeg etterhvert fram til Fredrikstad. Etter å ha parkert tok jeg meg rundt til elvebredden nord for stadion, ble kontrollert, og fikk benyttet fasilitetene for å kvitte meg med litt av all vaniljecolaen jeg hadde drukket på veien. Jeg inntok deretter bortefeltet, klar for å støtte «Gutan» i eliteseriekampen mellom Fredrikstad og Tromsø.


Fredrikstad stadion har jeg jo faktisk besøkt et par ganger før, men dette var mitt første besøk som supporter. Etter mye fram og tilbake i Fredrikstad de siste årene rundt plassering av både hjemme- og bortesupporterne var jeg spent på hvordan dette feltet var i solsteika, men til min store glede så jeg at det burde være uproblematisk å holde seg i skyggen denne lørdagskvelden.

Ansporet av suksessen fra hjemmekampen mot Rosenborg ga vi fra supporterfeltet jernet allerede under oppvarminga, så spillerne ikke kunne være i tvil om at de ville ha oss med seg gjennom nitti minutter pluss tillegg også. 


Da kampen kom i gang ble den raskt preget av flere tøffe taklinger i begge retninger. Noen av dem var helt innafor, mens andre var i større eller mindre grad over streken, og jeg skjønte raskt at det kom til å bli en del tillegg i tiden. Litt før omgangen var halvspilt ble så Anders Jenssen felt omtrent på midtbanen, og det ble delt ut et gult kort. Da spillet skulle til å starte igjen så det plutselig ut som om dommeren kommanderte drikkepause, men så merket jeg at han sto foran VAR-skjermen!

Joda, etter å ha kikket nærmere på situasjonen var ikke dommer Saggi i tvil. Knotter i leggen, og rødt kort! Deler av bortefeltet sang programmessig at de hatet VAR, men jeg var bare fornøyd for at rettferdigheten hadde skjedd fyllest. Med ti mann hos motstanderne måtte da TIL klare å ta poeng her, og helst alle tre?

Mens klubbens SLO og flere gode hjelpere fra Forza Tromsø ustoppelig bar ut kopper med vann til de syngende supporterne (stor honnør til FFK for å legge til rette for dette) fikk vi se at TIL-spillerne i sine nye bortedrakter ikke klarte å utnytte overtallet så bra som man skulle ønsket, og det var fortsatt målløst da spillerne gikk i garderoben, mens de som ønsket det kunne gjøre som Foto-Gry og skaffe seg en pølse i vaffel.

Foran 8671 tilskuere ble andre omgang ganske lik den første. Det var ingen tvil om at den kynismen FFK ble kritisert for etter kampen mot Brann (men som jeg hyllet da, og for så vidt også nå) var tilbake. Med ti mann på banen var prioritet nummer 1 å sørge for at tida gikk, mens prioritet 2 var å ikke slippe inn mål. Fra bortetribunen ble det ustanselig sunget, men da skiltet med fem minutter overtid kom opp var det nok bare de aller mest optimistiske som trodde det skulle bli scoret noen mål i denne kampen.


Da kampen tok slutt sto det fortsatt 0-0, tross noen halvkurante sjanser i overtidsminuttene. Vi var mange som på forhånd hadde sagt at fire poeng tilsammen på de to kampene mot FFK ville vært fint, men at vi bare skulle klare ett med en mann mer på banen store deler av kampen var nok litt skuffende for flere.


Jeg tok med meg Henrik til bilen, og på vei dit fikk jeg såvidt hilst på selveste Dagfinn Enerly gjennom bilvinduet hans der han sto i en nær stillestående kø. Jeg forserte deretter samme kø over Værstebrua selv og ekspederte min passasjer dit han skulle, før jeg satte kursen tilbake mot hovedstaden alene, med den tyske cupfinalen på bilstereoen. (Gratulerer til Bayer Leverkusen med en hjemlig dobbel!)

Vallen - Smögen 2-0

Jeg hadde lenge vært i tvil om jeg skulle orke en oppvarmingskamp før dagens eliteserie, men da jeg våknet lørdag bestemte jeg meg i hui og hast for å hoppe i bilen og dra sørover. Etter noen timer kom jeg fram til Stenungsund-forstaden Stora Höga, fant fotballbanen, og betalte meg inn for å se division 5-kamp mellom Vallens IF og Smögens IF.


Det første jeg så da jeg svingte inn på stadionområdet var en rykende grill og masse folk, men det viste seg raskt at dette skyldtes en barnecup på gressfeltet like ved banen hvor kampen jeg skulle se gikk. Innenfor gjerdet rundt kunstgresset var det ikke like folksomt, men inn mot avspark kom det litt fler sigende.

Noen minutter forsinket ble kampen blåst i gang, og mens hjemmelaget spilte i sine vante blå drakter, hadde gjestene tatt på seg sine svarte bortedrakter, noe jeg stusset litt på om kunne være fornuftig i det sterke solskinnet. En annen som stilte i helsvart var vertskapets keeper, som etter et par minutter fikk beskjed om å jogge ut til sidelinja og finne seg en neongul overtrekksvest så dommerne kunne se forskjell på ham og motstanderne.

Vallen virket et lite hakk kvassere enn sine motstandere, og det var absolutt fortjent da de i det 27. minutt endelig fikk satt ballen i mål til 1-0. Ballhenterne og flesteparten av de nærmere 70 frammøtte på tribuna var storfornøyde!


Drøyt fem minutter før pause ble det på ny jubel etter at et hjørnespark ble headet i mål, men av uforståelige grunner annullerte dommeren denne scoringen. Etter å ha sett videoen min av målet flere ganger klarer jeg fortsatt ikke å skjønne hvorfor dette ikke ble et tellende mål.


Vel, uansett sto det 1-0 da lagene fikk gå i garderoben og kjøle seg litt ned, mens vi andre ble igjen ute i varmen og fikk høre flere Vallen-låter på høytaleranlegget. Min favoritt var nok den med den fantastiske tekststrofen «Om du gillar Vallen så stick upp din hand/tröjan den är blå och har ingen rand»!


Etter litt vanning av banen kom spillerne tilbake, og kampen kunne fortsette. Etter vel ti minutters spill gikk de blåkledde opp i 2-0, og deretter var det ikke mye tvil om hvor seieren skulle gå. Vallen virket å ha god kontroll på det meste ute på banen, og lenge var det eneste Smögen oppnådde noen gule kort.

Mot slutten fikk de svartkledde noen halvsjanser som ga de tilreisende tilskuerne nytt håp, og til og med fikk dem til å komme med noen entusiastiske tilrop, men virkelig farlig ble det aldri, så da overtiden startet snek jeg meg utfor gjerdet, så i det dommeren blåste av kampen med 2-0 kunne jeg umiddelbart sette meg inn i bilen og sette kursen nordover igjen, med bortefeltet på Fredrikstad stadion som reisemål.


lørdag 25. mai 2024

Fornebu - Hvit-Rød Oslo 0-7

Da terminlistene for breddefotballen i Oslo dukket opp i midten av desember hadde jeg oppglødd merket meg at en ny bane verserte i listene. Det var derfor et lenge etterlengtet besøk som fant sted denne fredagskvelden i slutten av mai, da jeg plukket med meg Sören og Jakub og satte kursen sørvestover. Etter en liten kjøretur kom vi fram til det gamle flyplassområdet på Fornebu, parkerte, og inntok banen hvor det straks skulle spilles tiendedivisjonskamp mellom Fornebu FK og Hvit-Rød Oslo.


Begge lagene som skulle i aksjon i denne kampen er nyoppstarta i år, og mens hjemmelaget har et navn som naturlig plasserer det, så er det kanskje ikke like opplagt hva slags lag Hvit-Rød Oslo er. Dette er en klubb med bare polakker på laget, og også blant de fremmøtte ved banekanten var det tydelig at polsk var et minst like utbredt språk som norsk. Noen som ikke snakket polsk var min fagforeningsfelle Bjørn Ove som også hadde tatt turen hit, samt de to mest lokale av oss som var innsjekka i Futbology-appen, Christian og Jørgen.

Da kampen ble blåst i gang ble det raskt klart at det var de rødkledde gjestene som var serieleder og favoritter, og alt etter 5-6 minutter lyktes de med å få ballen i mål. Dommeren hadde dog hevet armen for offside, så noen tellende scoring ble det ikke. Bortelaget fortsatte å presse på, og etter å ha blitt snytt for det som for meg fra langt hold og mine medsammensvorne som sto langt nærmere så ut som en svært klar straffe vartet de opp med en helt vanvittig sjansebonanza hvor det var helt utrolig at det ikke ble mål!

På den svært smale banen (Fullt på høyde med Hundsund 2, Bygdøhus og Gedania 1922) begynte det så smått å bli klart for meg at en scoring til rødtrøyene måtte komme før eller senere, og etter 17 minutter kunne ikke den svært gode målvakten til hjemmelaget hjelpe dem mer. Bortelaget fikk straffespark, og dette ble sikkert satt i mål til 0-1.


Lite endret seg etter scoringen. Polakkene fortsatte å herje foran Fornebu-målet, men ikke snakk om at ballen ville over linja. Enten traff den metallet, eller så leverte keeper en kremredning, eller så ble avslutningen rett og slett ikke god nok. Likevel, med 37:15 på min stoppeklokke lyktes det endelig til slutt for dem, da 0-2 kom etter et innkast.


I det 43. minutt kom også 0-3, og denne gangen må det være lov å si at mannen mellom stengene ikke imponerte fullt så mye som han hadde gjort tidligere i omgangen. Han virket også litt irritert på seg selv da lagene gikk til pause og det fortsatt var tremålsledelse til bortelaget. Omgangen sett under ett hadde han dog liten grunn til å gremmes, da han tidvis hadde vært helt outstanding!

Etter en kort hvil og peptalk var spillerne igjen klare for innsats, og nå syntes jeg faktisk de lyseblå hadde hevet seg noe. Etter hvert kom det riktig nok en gryende mistanke om at dette vel så mye skyldtes at Hvit-Rød hadde sluppet seg litt ned, og de nølte da heller ikke med å sette inn 0-4 da de fikk muligheten til det i det 53. minutt. Vertskapet uttrykte høylytt at de mente det skulle vært dømt hands da spilleren rev seg løs med ballen, men jeg var tilbøyelig til å være enig med dommeren i at det var brystkassa og skuldra som var involvert, ikke armen.

Temperaturen ute på banen ble etterhvert ganske høy tross at lufttemperaturen sank noe etter sola gikk ned, men stygt ble det aldri ikke. Noen skadesituasjoner fikk vi, men heldigvis ikke noe som så voldsomt alvorlig ut. Verst var det kanskje da Fornebus keeper fikk en medspiller i hodet, men også dette gikk bra.

Mot slutten av kampen gjorde Hvit-Røds trener en rekke bytter, og med fersk energi på banen overtok gjestene igjen i større grad. Det var derfor på ingen måte ufortjent da 0-5 kom like før vi passerte 84 spilte minutter (Selv om jeg lot meg fortelle at her var det muligens en offside involvert).


I det 88. minutt kom så 0-6 mens en av de lyseblås forsvarsspillere lå nede etter å ha fått en smell, og så, godt inn i overtiden kom også 0-7.


Flere mål enn dette ble det ikke, og mens store deler av publikum applauderte sine polsktalende helter forlot jeg arenaen, fant igjen bilen, og foretok en hjemreise som skulle vise seg å bli langt mer utfordrende enn planlagt pga omkjøring på Ring 3.

torsdag 23. mai 2024

Skee - Kungshamn U 1-3

Onsdag ettermiddag tok jeg med meg Arne på roadtrip sørover langs E6 for litt deilig breddefotball og harryhandel i Bohuslän. Etter å ha handlet ferdig innså vi at tida hadde løpt i fra oss, så i stedet for å ta den drøye timen som gjensto for å komme oss til Smögen, så ble kursen satt den korte veien til motsatt side av E6 hvor det skulle spilles division 7 (Altså nivå 9)-kamp mellom Skee og Kungshamn U.


Skee har i år et nyoppstarta A-lag, og dette var årets første kamp på egen gressbane (De tidligere hjemmekampene har blitt spilt på kunstgress inne i Strömstad). Det var derfor ventet litt interesse rundt oppgjøret, og like før avspark dukket også André og Anders opp. Det ble litt groundhoppingprat, og så tok jeg turen ned mot banekanten for å få fotografert litt.

Jeg oppdaget raskt at det nok ble litt mer utfordrende enn vanlig å få fotografert i dag, ettersom objektivet til kameraet mitt hadde knekt, men så lenge jeg holdt det sammen lot det seg iallfall gjøre å få knipset noe, så får jeg se om det påvirket bildene veldig mye når jeg skal gå gjennom dem. Om det var de tekniske problemene som gjorde at jeg var litt mentalt fraværende vet jeg ikke, men plutselig oppdaget jeg iallfall at hjemmelaget hadde fått straffespark i motsatt ende av banen fra der jeg sto. Jeg rakk akkurat å få opp mobilen for å filme at straffen ble satt håpløst over mål!


Utviklingslaget fra Kungshamn tok etter dette litt over kampen, og det var på ingen måte ufortjent da de i det 25. minutt satte inn 0-1. De fortsatte å være det førende laget, og like før pause kom også 0-2 til hvittrøyene.

Jeg og Arne hadde spist rett før kampen, så vi valgte å droppe burgerne som ble grillet på stadion i dag, men jeg skaffet meg likevel litt drikke i kiosken. I den varme sola var det sårt tiltrengt, og vi så også at spillerne ute på banen hadde sørget for å få i seg drikke ved hver anledning.

Da kampen igjen kom i gang var det tydelig at hjemmelaget hadde bestemt seg for at de definitivt ikke ville gå målløse av banen. De kom til flere store sjanser, men på nesten uforklarlig vis ble sluttrekkene for dårlige hver gang, og min reisekamerat var overbevist om at iallfall enkelte av sjansene ville selv han klart å sette i mål.

Tjue minutter inn i omgangen fikk så Kungshamn et frispark nesten ved midtbanen, som ble kurvet over forsvarsrekka og til en medspiller som hadde klart å smette forbi. Han foretok en imoponerende hælflikk, og det sto dermed 0-3.


I den siste firedelen av kampen ble spillet litt preget av at spillerne begynte å bli slitne, og ved flere anledninger måtte dommeren i lomma etter «ostskivan» som jeg hørte det lokale publikum omtalte det gule kortet som. Det ble ganske tydelig at han hadde lagt en svært lav list for hva han aksepterte av protester, så det var langtfra bare taklinger som medførte oppføring i kamprapporten, og også en i bortelagets trenerteam havnet i boka.

Fem minutter før kampen var ferdig kom en Skee-spiller nok en gang gjennom mer eller mindre alene, og denne gangen skulle det endelig lykkes! Vi hadde fått det første hjemmemålet på Vettevi på en mannsalder, og hjemmepublikum applauderte ivrig for at det sto 1-3.


Da dommeren etter et par minutters overtid blåste av sto det fortsatt 1-3, og etter å ha takket motstanderne for kampen kunne de gulsvarte takke publikum for støtten, mens jeg foretok et lite nødvendig ærend før kursen ble satt nordover igjen.

tirsdag 21. mai 2024

Tromsø - Rosenborg 3-2

Etter å ha forlatt kampen på Hansnes ble jeg dumpa ved hotellet mitt hvor jeg satte fra meg kameraene og sånt og deretter travet avgårde oppover mot Alfheim (Eller Romssa Arena, om du foretrekker sponsornavn på stadioner). Her var jeg innom Store stå pub og hilste på kjentfolk, før jeg inntok felt L, klar for å se eliteseriekamp mellom Tromsø og Rosenborg.


Spenningen på hele stadion var stor, skulle TIL klare å reise seg igjen etter nedturen 16. mai, og en generelt elendig sesongstart? Forza Tromsø hadde på forhånd bedt flest mulig være på plass alt fra ca 1830 for å vise støtte til laget gjennom oppvarminga. Jeg hadde varmet opp med en liten prematch-Mydland, og var tildelt ett av de store flaggene på feltet, og det var om jeg skal si det selv slettes ikke så verst trøkk mens spillerne klargjorde muskulaturen og hodene. 


Skjønt klargjorde hodene? Da kampen kom i gang 1915 lurte vi på om noen hadde satt ut et rykte i garderoben om at avspark ikke var før 1930? Det tok ca 25 sekunder før ballen lå i nettet bak TILs danske keeper, og akkurat der og da så det virkelig ut som om elendigheten ingen ende ville ta for de rødhvite!

Det begynte deretter å snø ganske så tett, og jeg fikk noen rapporter om tv-bilder som ga assosiasjoner til justering av tv-antenner på åttitallet (de som er gamle nok, de vet hva jeg snakker om). På supporterfeltet fortsatte vi likevel å synge, hoppe, flagge, klappe og rope, men foreløpig uten allverdens respons ute på kunstgressmatta.

Vi begynte å nærme oss pause da en RBK-spiller ble felt innenfor sekstenmeteren til Tromsø, og dermed gikk vi fra vondt til verre. Straffen ble satt i mål, og det sto 0-2.


Med 2-0 på tavla da lagene gikk i garderoben ble det et lite krisemøte blant noen av aktørene på tribuna. Hvordan skulle vi agere dersom andre omgang viste seg å bli like elendig som den første hadde vært? En plan ble lagt, men samtidig viste det seg at spillerne hadde hatt sitt eget lille krisemøte i garderoben, og heldigvis skjedde det ting som følge av det!


Det hadde blitt gjort et par bytter i pausen, men når man så på laget nå skulle man nesten tro alle 11 hadde blitt byttet ut. Etter tre minutter vant man et frispark i farlig posisjon, og vi kunne nesten ikke tro det da et presist innlegg fra Runar Norheim ble ekspedert videre i mål til 1-2 av Vegard Erlien.

Jubelen hadde knapt lagt seg før vi på ny fikk frispark nesten på samme sted, og under over alle undre: Denne gangen traff innlegget fra samme mann hodet til Vetle Skjærvik, og igjen gikk ballen i mål! 2-2, og vi lurte på om det faktisk skulle lykkes å få noe ut av en kamp hvor førsteomgangen hadde vært så krise?

Spillet jevnet seg igjen noe ut, men nå så TIL faktisk ut som et fotballag, og oppildnet av vår energiske support øynet vi stadig håp. I det 78. minutt kom så gledeseksplosjonen! Igen var det Runar Norheim som sto bak, men denne gangen i åpent spill og ikke som resultat av en dødball. Ballen ble slått inn, traff Jens Hjertø-Dahl som fyrte av, og vi fikk se et PERFEKT treff i krysset! 3-2!
Gledesscenene etterpå var enorme, men nå ventet et lite kvarter med nervøsitet. Skulle RBK klare å slå tilbake og frarøve oss sesongens andre trepoenger? Det var bare en ting for oss på tribuna å gjøre for å motvirke dette: Syng, syng, syng! Dette lot til å virke, etter tre lange overtidsminutter ble det klart at sluttstillinga var 3-2, og ingen trengte å ta stilling til om noen av kriseplanene som ble lagt i pausen måtte iverksettes.


Etter litt jubling og nedpakking av utstyr tok jeg deler av FT13 Senior med meg på kebabsjappe, før jeg inntok hotellet og sovnet før jeg hadde kledd av meg sokkene, men heldigvis våknet klokka 0230 så jeg fikk satt på vekking klokka 4 med mål om å komme meg på et fly sørover igjen etter en svært vellykket Tromsø-tur!

Ringvassøy - Storsteinnes 4-3

Etter å ha slikket sårene hjemme i Nordsjona noen dager etter miséren i Bodø, så hadde jeg søndag ettermiddag returnert til din vindfulle byen via kystriksveien ettersom værvarselet tilsa at Saltfjellet kanskje ikke var en helt optimal rute. Etter å ha overnattet hos en Glimt-supporter dro jeg så til flyplassen, kom meg nordover til Nordens paris, og etter å ha dumpet bagasjen på hotellrommet mitt der satte jeg sammen med Jon-Vidar kursen videre nordover for å se femtedivisjonskampen mellom Ringvassøy og Storsteinnes.


På veien utover hadde vi kjørt gjennom flere svært lite maiaktige snøbyger, og like etter ankomst ved kunstgressbanen med den majestetiske utsikta over Langsundet mot Reinøya kom det nok en byge. Heldigvis var det en liten gapahuk litt oppafor banen, så vi rømte inn der mens det snødde som tettest, og observerte at lokale krefter måtte måke fram linjene.

Da kampen skulle til å starte snødde det igjen ganske tett, men dommeren lot seg ikke stoppe av dette. Kampen kom i gang, og det var hjemmelaget som kom best i gang. Det var på ingen måte ufortjent da de hvitrøde satte inn 1-0 etter et hjørnespark i det 7. minutt.


Bare 3 minutter senere kom så 2-0, også det etter en corner.


Vertskapet fortsatte å ha styringa ute på matta, og i det min stoppeklokke passerte 14 spilte minutter kom også 3-0, og jeg lurte virkelig på om dette skulle bli en storseier av episke proporsjoner. Flesteparten av de nærmere 60 i publikum var iallfall svært fornøyde, og Ringvassøy-speakeren tok tidvis helt av! Storsteinnes-spillerne var naturlig nok ikke like happy, og tok en liten samling for å snakke sammen om hvordan dette gikk.

I det 24. minutt var det så nok en gang tid for en scoring etter at ballen hadde blitt plassert i hjørnet. Starten på sekvensen som ga mål oste ikke akkurat av kvalitet, men slutten var helt kokos før ballen til slutt lå i buret for de tilreisende, og det sto 3-1.


Ringvassøy økte like etter til 4-1, så da Schau og Aune ringte meg en liten halvtime ut i kampen for en rapport på 4-4-2 Radiosporten var dette stillinga jeg kunne fortelle om, og flere mål ble det faktisk ikke i første omgang, så dette var også pausestillinga.

Serveringstilbudet her på Hansnes var dessverre begrenset til kaffe (som i anledning kaldværet var gratis), så jeg sto over, og da lagene kom ut igjen fortsatte været å variere fra sol til snø og ymse blandingsvarianter mellom disse to ytterpunktene. Til tider var det snøstorm på Reinøya rett over sundet, mens sola skinte på banen her, og til tider var situasjonen den motsatte.


Etter pause fikk vi i det 53. og det 55. minutt to kjappe scoringer til gjestene fra fastlandet, og det kunne nå virkelig se ut som om den solide ledelsen RIL hadde hatt var i ferd med å forvitre.

Ansporet av ivrige tilrop fra det kvinnedominerte publikummet klarte de lokale likevel å ri av stormen, så da dommeren etter 90 ordinære minutter og noen minutter tilleggstid blåste av sto det fortsatt 4-3.


Jeg hastet tilbake til bilen til Jon-Vidar, og sammen kom vi oss tilbake til byen hvor det nå ikke var mer enn tida man trengte for å gjøre seg klar og komme seg videre til kveldens hovedkamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

fredag 17. mai 2024

Bodø/Glimt - Tromsø 4-0

Fotballens nasjonaldag er sekstende mai, så med ei langhelg i vente hoppet jeg etter jobb på et tog til Gardermoen og landet en knapp time før avspark på flyplassen det skal brukes milliarder på å flytte 150 meter. Her dukket etterhvert min korpskompis Kåre med familie opp, og etter at de hadde lastet ut sin bagasje lastet de inn meg og vi fant en passende parkeringsplass ikke langt fra stadion, hvor det var klart for eliteseriekamp mellom Bodø/Glimt og Tromsø.


Da jeg entret arenaen var det alt full kok på bortefeltet, men jeg kom meg til en sentral plassering, hvor jeg kjapt fikk utdelt et flagg det skulle viftes med. Da spillerne entret kunstgressmatta ble det dratt opp en strålende tifo med en 1945-inspirert melding til enkelte av de gule.

Foto: Kristian Müller

Da kampen kom i gang var plutselig plasseringa av meg og flagget mitt ikke god nok for vaktene, men etter at Kato hadde diskutert både med de lokale og våre medbragte vakter innså de at kravet om at jeg skulle flytte meg var idiotisk, så jeg kunne fortsette å stå der og veive. Etter ei stund måtte også den vakta som sto rett foran meg flytte seg av hensyn til TV, og da ble faktisk flaggforholdene enda bedre.

Dessverre var det nok en gang oss på bortefeltet som skulle vise seg å stå for dagens beste rødhvite prestasjon. Hjemmelaget scoret to kjappe mål midt i første omgang, og det haglet rotter mot de gule. TIL klarte likevel aldri å komme tilbake i kampen.

Det sto dermed 2-0 til pause, og vi fikk en ny runde med rødhvit tifo, før kampen fortsatte mye i samme spor som i første omgang. Bodøværingene scoret to mål til, og spesielt etter det første av disse lot jeg meg sjokkere av at dommerne tilsynelatende godtar hva som helst av provokasjoner fra spillerne mot motstandernes supportere uten at det deles ut gule kort. Ellers er det verdt å nevne at det ble sunget en liten ad hoc «De som vet de vet»-sang i retning et tidligere Forza Tromsø-medlem da han ble byttet inn for vertskapet.

Kampen endte 4-0, og mens hjemmelaget feiret var det en alvorstynget gjeng som samlet seg i østenden av stadion for å takke oss supportere for støtten, og som jeg sa til sportssjef Lars-Petter: Det har brent ei stund, men nå har det begynt å brenne på dass, og det er ingen god følelse for da svir det i ræva!

Kåre hadde underveis i kampen måttet dra fra stadion for å fly til mer spennende destinasjoner, så jeg kunne overta bilen hans og sette kursen mot Nordsjona for ei langhelg hos opphavet før jeg på mandag igjen skal synge meg hes i et forsøk på å få med meg en TIL-seier i 2024.
(Dessuten oppdaget jeg da jeg kom hjem at billetter til neste bortekamp var lagt ut, så da var det bare å løpe og kjøpe…)