Ettersom bilen min sitter fast i Uddevalla etter søndagens utflukt klarte jeg tirsdag å overtale Sören til å komme og plukke meg opp for en så kortreist kamp at det strengt tatt hadde vært uproblematisk å løse den også uten bil. Etter en kort kjøretur fant vi parkering, og ruslet de få meterne bort til banen hvor det skulle spilles kretsmesterskapskamp mellom de to avdelingsvinnerne i Oslos fjerdedivisjon, Union Carl Berner og Heming.
(Glemte å ta panoramabilde ved ankomst, så dette er tatt i andre omgang!)
Noe av det første jeg merket meg ved ankomst var at siden sist besøk her på Kalbakken hadde det dukket opp et garderobebygg med kiosk, så jeg kunne straks begynne å glede meg til pause. Det strømmet til med andre kampsugne breddefotballtilskuere, og da kampen ble blåst i gang var det litt over femti tilskuere til stede.
De fire-fem syngende Union-supporterne fikk se laget sitt starte kampen klart best, og i det niende spilleminutt kunne de sammen med spillerne de heiet på juble for en velfortjent 1-0-ledelse.
Overtaket UCB hadde hatt i starten av kampen dabbet etter hvert litt av, og etter 32 minutter fikk Heming et frispark litt utenfor hjørnet av sekstenmeteren. Dette ble slått flott inn og ballen ble stanget inn til 1-1 med 32:40 på min stoppeklokke.
Med totalt 22 Futbology-brukere sjekket inn gikk praten om banehopping og fotball på alle nivåer livlig på sidelinja, og tross litt sviktende konsentrasjon hos tilskuerne innimellom gikk vi ikke glipp av flere scoringer før pausen, så det var fortsatt ett mål til hvert av lagene da de kunne gå i garderoben for å planlegge andre omgang. Selv benyttet jeg anledningen til å inspisere kiosken, og fikk meg en deilig nystekt vaffel fra SF Grei som driftet kiosken.
Etter hvilen var det laget fra bunnen av Holmenkollåsen som kom best i gang, og alt etter halvanna minutt vartet lillebror Lehne Olsen opp med et nydelig skudd som gikk forbi alt og alle og i nettet til 1-2.
Fem minutter senere fikk Union igjen juble litt, men denne gangen ble det en kortvarig glede, da det hadde vært en offside før ballen gikk i nettet.
Bare et par minutter senere kom det så en offsidescoring i motsatt ende av banen, men med pokalen og medaljene klare på sidelinja fortsatte Heming å se sterkest ut, og i det 73. minutt kom 1-3.
Laget fra Carl Berners plass prøvde nå å gire opp et hakk, men Heming virket relativt kontrollerte, selv om hvittrøyene kom meget nær en scoring en halvtime ut i omgangen. Dette ga dem tydeligvis ferten av blod, og bare et par minutter senere lyktes de med å overliste de mørkeblås forsvar etter et frispark som til slutt endte med 2-3 og ny spenning i kampen.
Like etterpå kom det så en ny dødball foran Hemings mål, og denne gangen ville bortelaget ha hands og straffe, men uten å få medhold hos dommeren. Videoen min viser ganske klart at ballen ble headet ned i hånda til en spiller, men jeg har latt meg fortelle at dette ikke var en straffbar hands.
Etter drøyt fire minutters overtid blåste så dommer Løvheim i fløyta for siste gang denne kvelden. Heming hadde vunnet 2-3, og det skulle deles ut medaljer til alle involverte, før man fikk en klassisk «bøtteløfting» akkompagnert av We are the champions spilt av fra undertegnedes mobiltelefon.
En finfin fotballkveld med bare litt regn var over, og vi som hadde vært der takket hverandre for selskapet, før vi alle satte kursen hjemover. Sören ekspederte meg hjem, og jeg kunne sette meg og skrive blogg akkompagnert av fine fotballoppdateringer fra Nordland.
Lettere optimistisk sto jeg søndag morgen opp, satte kursen sørover, og fortsatte etter å ha plukket opp Mads på ferjekaia i Moss mot Sverige. Etter noen timer kom vi fram til landets mest regnfylte by, ventet litt i bilen så jeg fikk publisert bloggpost fra kampen jeg så i går, og gikk deretter inn på stadion for å se allsvenskan-kampen mellom Elfsborg og AIK.
Dette var ikke en hvilken som helst kamp, dette var kampen der lagkaptein Johan Larsson skulle takkes av for lang og tro tjeneste i gult, ettersom det var sesongens siste hjemmekamp. Vi på tribuna håpet på at han skulle få med seg en liten sportslig opptur etter en forferdelig seig fotballhøst for IFE. Det ble derfor dratt opp en imponerende tifo da kampen skulle starte, og siden Mads hadde plassert seg et annet sted på stadion enn meg fikk jeg noen bilder fra ham.
I det 13. minutt ble det klart at veien til en sportslig opptur kunne bli lang. AIK fikk lurt inn et mål, og det sto 0-1. Som om det ikke var ille nok at gjestene hadde tatt ledelsen fikk vi også følelsen av at dagens dommer hadde en eller annen lidelse som gjorde at han bare var i stand til å peke bortelagets vei når han dømte.
Smått supplert av noen andre sanger eller rop runget «Åååååh, Johan Larsson kapten» om og om og om igjen ut over Viskans bredder, men dessverre hjalp det ikke. Det sto derfor fortsatt 0-1 da lagene gikk i garderoben, og jeg overhørte den ene capoen komme med knallhard kritikk av sanginnsatsen på deler av det feltet han hadde ansvar for.
Da andre omgang startet var det første som skjedde at et svært Johan Larsson kapten-banner ble vist fram, samtidig som det ble futtet av så mye pyro at kampen ble stoppet i drøyt fem minutter før spillet igjen kunne starte.
Dessverre hadde ikke pausen medført stort til bedring. At ikke gjestenes målvakt fikk gult kort for drøying var en skandale, og det var det også at AIK i det 77. minutt gikk opp i 0-2.
Drøye fem minutter før ordinær tid var omme ble så kapteinen byttet ut, så han kunne forberede seg på det som ventet etter kampen. Han slapp dermed å bevitne at et lite minutt inn i overtiden fikk gjestene straffe, og kunne dermed gå opp i 0-3.
Da ti lange tilleggsminutter var over og kampen hadde endt 0-3 var det nesten ingen som forlot stadion. Her skulle Johan Larsson hylles, tap eller ikke tap. Det som ventet var en riktig så fin seremoni, som selv ikke en gjeng AIK-supportere som gjorde sitt beste for å sabotere den klarte å ødelegge, og vi fikk til slutt en liten tale direkte til Elfsborgsläktaren før han dro i gang en solid runde med «Här på läktaren så sjunger vi!»
Jeg takket de rundt meg for i år, et år som endte med sju Elfsborg-kamper, og fant tilbake til bilen hvor Mads alt sto klar. Etter et par timers kjøring fikk turen en brå slutt da min trofaste Subaru midt på Uddevallabron bestemte seg for å slutte å virke. Motoren gikk, men når jeg tråkka inn gassen bare økte turtallet, mens farta minket. I skrivende stund sitter jeg derfor på McDonalds på Torp i Uddevalla og venter på nattbussen tilbake til Norge. En skuffende slutt på en skuffende svensk fotballdag. (Men heldigvis er Tromsø klare for Europa i 2026!)
Etter at kampen jeg hadde tenkt å se denne lørdagen ble flytta til en bane jeg hadde fra før, så jeg i stedet tok den banen på tirsdag, så hadde det åpnet seg en mulighet for å få nok en ny bane i Sverige i dag. Jeg sto derfor tidlig opp, satte kursen østover, og etter en pitstop i Charlottenberg kom jeg til slutt fram til småbyen Kumla rett sør for Örebro, og fant fram til fotballbanen hvor det var klart for kvalifiseringskamp til neste års division 2 mellom IFK Kumla og Sävedalens IF.
Sävedalen hadde endt på andreplass i sin avdeling i division 3, og deretter slått ut Säffle fra naboavdelinga i første kvalikrunde, mens IFK Kumla hadde kommet tredje sist i sin division 2-avdeling, og attpåtil hadde laget fra Göteborg-forstaden vunnet første oppgjør mellom de to 1-0. I et forsøk på å friste flest mulig på kamp for å støtte laget i jakten på de to målene som trengtes ble det derfor i dag fristet med gratis inngang, noe som så ut til å ha en viss effekt, da det strømmet til godt med folk.
Etter en liten sistelitenreparasjon av det ene målnettet var det klart for avspark, og hjemmelaget tok snart tak i kampen. Det aller meste skjedde foran de tilreisendes målvakt, men lenge var det eneste de blåhvite fikk ut av dette overtaket ett og annet hjørnespark. Jeg gjorde et forsøk på å telle publikummet, og kom fram til at det var et sted mellom 250 og 300 frammøtte, hvorav en solid kontingent bortefans.
Vi hadde akkurat passert en halvtime av kampen da det endelig løsnet for IFK-erne fra Närke. Et angrep endte slik det skulle, og plutselig sto det 1-0, altså 1-1 sammenlagt, og alt var vidåpent!
Noen minutter senere ble det litt dramatisk da Kumla-keeperen plutselig lå nede og måtte ha behandling, og da han endelig kom seg på bena igjen haltet han stygt, noe som bare ble verre og verre utover i kampen. Tross skaden ble det ikke flere mål i første omgang, så det sto fortsatt 1-0 da lagene gikk til pause.
Etter et lite kvarter kom kampens aktører igjen ut fra kjelleren under den fancy tribuna her i idrettsparken i Kumla, og da di igjen inntok kunstgresset merket jeg meg at gjestene nå gjorde et par bytter. Om det var byttene som gjorde utfallet skal være usagt, men nå syntes jeg rødtrøyene så mye farligere ut enn de hadde gjort i første omgang. Scoringer ble det likevel ikke noen av, og da ballen et lite kvarter ut i omgangen endelig gikk i nettet bak mannen i grønt etter en corner hadde dommeren blåst frispark utover.
Dette skremmeskuddet var tydeligvis det hjemmelaget trengte for å våkne opp igjen, og de arbeidet seg nå inn i kampen igjen, men tross flere store sjanser ville visst ikke ballen i mål flere ganger denne lørdagsettermiddagen. Jeg hadde mentalt begynt å forberede meg på ekstraomganger, og til og med begynt å tenke på hvordan jeg skulle filme en eventuell straffekonk da en Kumla-spiller ble revet overende i feltet og alle forventet at det skulle bli straffespark til hjemmelaget med ti minutter igjen å spille.
Alle forventet som sagt straffe, men det viste seg at «alle» i dette tilfellet betød alle unntatt de tre svartkledde. Ingen av dem mente det hadde skjedd noen ulovligheter, og dermed ble tenningsnivået hos vertskapet enda et lite hakk høyere. I det vi passerte 87 spilte minutter kulminerte dette i at ballen etter et fint angrep ble hamret i mål til 2-0! Vanvittig jubel hos vertskapet, mens Sävedalen nå innså at det så meget dårlig ut for opprykksdrømmen deres.
Da vi gikk inn i overtiden ble det varslet seks minutter tillegg, og med en keeper som knapt var gangfør kunne dette bli en tøff storm å ri av for IFK Kumla. Likevel ble det mest dramatiske som skjedde på overtid at en spiller som hadde blitt byttet ut klarte å pådra seg rødt kort, og da klokken passerte 97 minutter ble hjemmelaget stoppet fra å ta et frispark på midtbanen av at dommeren blåste av kampen. Det sto fortsatt 2-0, nedrykket var avverget og glade kumlinger (jeg håper virkelig at dette ikke er demonymet for personer fra Kumla) gikk rundt og gratulerte hverandre, mens helt utslåtte sambygdinger av Björn Rosenström lå strødd utover banen!
For bortelaget ventet drøye tre timer i buss hjemover, tre timer som nok kom til å føles betydelig lengre enn de fire timene som ventet meg på veien tilbake til Oslo. På veien la jeg for øvrig inn litt shopping, og fikk dermed en bedre biffmiddag da jeg kom hjem etter en strålende fotballdag i et helt greit novembervær.
På denne tida av året må man se de kampene man kan få sett, så jeg hadde klart å gråte meg til en fotoakkreditering til en kamp på et stadion jeg har besøkt som bortesupporter mange ganger, men nå for første gang skulle dokumentere som nøytral. Jeg plukket med meg Jon Are, og etter en svært lite hendelsesrik kjøretur parkerte vi utenfor stadionet hvor det skulle være kamp i OBOS-ligaen mellom Mjøndalen og Stabæk.
For hjemmelaget var denne hengekampen en man var helt avhengige av å vinne for å fortsatt ha en teoretisk mulighet til å berge plassen på nivå to i den norske fotballpyramiden. For Christian (Som endelig hadde fått muligheten til å kjøpe bløyta på bortefeltet) og de andre bæringene var derimot situasjonen den at det var sjansen for å havne på nedrykkskvalik som var ganske teoretisk, mens man med en seier i dag ville få sikret på alle måter at ny kontrakt i divisjonen var klar alt før man skulle spille mot et opprykksjagende Lyn til helga.
Etter litt pyro på innmarsjen fikk vi en ganske oppskriftsmessig start der det var «de blaa» som kom best ut fra startblokkene, og etter ni minutters spill ble målnettet strekt ut og det sto 0-1. Blytungt for bruntrøyene, men hjemmefansen fortsatte likevel å synge, selv om det nå var de tilreisende som sang høyest.
Hjemmelagets fortvilelse ble likevel ikke så veldig langvarig. Det var ikke spilt fem minutter etter Stabæk-målet før vi fikk en utligning til 1-1, og nå ble det virkelig god stemning hos 3050-supporterne.
Resten av omgangen fortsatte Stabæk å se et lite knepp skarpere ut enn sine verter, men noen scoringer ble det lenge ikke. Etter rundt 42 minutter ble det litt bråk rundt et innkast alle med brunt hjerte mente var feildømt da dommeren pekte Stabæks vei, og som om dette ikke var ille nok ble ikke gjestene stoppet fra å stjele nærmere tjue meter før de tok kastet, og for virkelig å toppe det hele endte ballen etter litt om og men i mål til 1-2.
Da spillere og dommere etter at det i overtiden hadde vært litt håndgemeng og flere gule kort gikk mot garderoben var det en høylytt herre på en av balkongene over utgangen som kom med noen klare meldinger om hva han syntes om dommerens innsats i forkant av målet, men det sto uansett 1-2 til bortelaget, og alt tydet på at Mjøndalen gikk en mørk framtid på nivå tre i møte i 2026.
I pausen møtte jeg en purung Stabæk-supporter, som tross at han bare var rundt tre måneder gammel alt var på sin sjette kamp med klubbens herrelag, hvorav dette var den andre bortekampen. I tillegg hadde han også vært på en kamp med damelaget, så her hadde supporterkarrieren virkelig fått en pangstart! Siden han stort sett hadde ryggen til banen er det kanskje en framtidig capo jeg møtte? (Jeg har i ettertid latt meg fortelle at han ble innmeldt i supporterklubben straks han var født, og før besteforeldrene var orientert om hans ankomst)
Etter hvilen forventet jeg at Stabæks overtak skulle fortsette men det viste seg at Mjøndalen nå mer eller mindre tok over. Laget fra Drammenselvas sørbredd bet seg fast på motstandernes banehalvdel, men det så lenge ut til at det ikke skulle la seg gjøre å få ballen i mål foran det som offisielt var 1110 tilskuere i et etterhvert ganske uanstendig regnvær.
MIF hadde svidd noen sjanser av den typen et lag som kjemper mot nedrykk egentlig er nødt til å sette, samtidig som målvakten deres flere ganger hadde hatt noen svært sketchy involveringer, så selv om vertskapet hadde sett best ut var det stadig fare for at alt skulle bli beseglet nå i kveld. Vi var akkurat i ferd med å gå inn i det som ble varslet å skulle bli fem overtidsminutter da hjemmelaget fikk tent et nytt håp. Et frispark fra 17 meters hold ble perfekt hamret inn via tverrliggeren, og det sto 2-2!
De poengdesperate fra gamle Nedre Eiker kommune stormet tilbake for å legge ballen til rette for nytt avspark, og jammen lyktes det ikke! De fem minuttene hadde akkurat løpt ut da ballen ble lempet inn i feltet og nikket inn til 3-2! Ville gledesscener, og nå var det Stabæk som hadde det travelt dersom de ville få plassen sikret også teoretisk.
Det ble spilt nesten to minutter med fotball etter scoringen, og det siste som skjedde var at Nicolai Næss fyrte av et skudd Mjøndalens keeper med nød og neppe klarte å dytte utenfor. Hadde ballen gått inn hadde vi nok fått en helt annen stemning, men da dommeren blåste av sto det fortsatt 3-2, og vi fikk enorm feiring mellom brunkledte spillere og ditto supportere!
Jeg fikk levert tilbake fotovesten igjen, og fant igjen min passasjer, og sammen satte vi kursen østover mot hovedstaden igjen etter en kamp vi var skjønt enige om at det etter den gode andreomgangen deres var høyst fortjent at hjemmelaget hadde vunnet så de nå fortsatt hadde en teoretisk mulighet til å spille på det nest høyeste nivået også neste år.
Tirsdag kveld, og de fleste breddefotballinteressertes øyne var rettet mot innspurten av fjerdedivisjon i Oslo, hvor opprykket i avdeling 1 skulle avgjøres. Jeg hadde også egentlig tenkt meg på en av kampene der, men da jeg fikk snusen i at helgas kamp mellom Hønefoss 2 og Solberg kom til å bli flyttet til HBKs faste stadion valgte jeg i stedet å rykke ut for å få tatt banen den kampen først hadde vært satt opp på nå i kveld. Bilen ble fylt opp med Jon Are, Andreas og André, og sammen krysset vi Sollihøgda, tok et pitstop på Sundvollen, og kom i god tid før avspark fram til banen hvor det skulle være femtedivisjonskamp mellom Holeværingen og Slemmestad.
Jeg hadde jo alt vært på anlegget her og besøkt gressbanen, men siden da var banene blitt splittet hos Futbology, og nå hadde det altså endelig kommet en mulighet for å få besøkt også kunstgressbanen. Da vi kom var det et yrende liv med noe aldersbestemt aktivitet i tillegg til de to lagene som varmet opp. Noen minutter etter annonsert tidspunkt var det likevel klart for avspark, og vi fikk se to lag som spilte langt jevnere enn tabellsituasjonen tilsa.
Spillet bølget fram og tilbake, og de få målsjansene som kom var såpass små at jeg nesten begynte å frykte at det var en 0-0-kamp vi skulle få bivåne sammen med de 30-40 andre frammøtte. Heldigvis hadde ikke hjemmelaget tenkt å avgi poeng til bunnlaget Slemmestad (Litt over de absolutte jumboene Svelvik), og rett før omgangen var halvspilt vartet de røde og blå opp med flott angrepsspill som ga 1-0.
Som om det ikke var ille nok for Slemmestad å havne under, så måtte de også nå bytte ut en spiller som hadde fått strekk. Det så nå tungt ut for de for anledningen hvitkledde. Etter å ha tuslet rundt banen var det rundt ti minutter igjen til pause, men jeg måtte nå forlate åstedet litt for et høyst nødvendig ærend inne i idrettshallen like ved. Da jeg kom tilbake var vi på overtid av første omgang, og tross at mine passasjerer prøvde å overbevise meg om at kampen var snudd til 1-2 sto det fortsatt 1-0 da dommeren sendte lagene i garderoben til pause.
Etter pause fikk vi første mål alt etter halvannet minutt, og igjen var det vertskapet som kunne juble, mens de tilreisende fortvilte etter at det hadde skjedd en forferdelig glipp i forsvaret. Med 2-0 kunne mye virke avgjort, men det var fortsatt høyt tenningsnivå, og flere spillere pådro seg gule kort utover i omgangen.
Da vi nærmet oss 57 spilte minutter scoret Holeværingen på ny, og denne gangen var det et hjørnespark som endte med at ballen ble ekspedert i mål til 3-0.
Hadde Slemmestads sjanser ikke alt sett små ut, så gjorde de definitivt det nå. Laget med det fossilprydete stadionet skal ha all ære for at de aldri ga opp, men den etterlengtete reduseringen kom aldri. Det sto dermed fortsatt 3-0 da lagene takket hverandre og dommerne for kampen, og vi alle kunne gå mot parkeringsplassen for å få varmet oss litt i bilene igjen.
Turen hjem ble bortsett fra et par-tre omkjøringer ganske begivenhetsløs, og snart var passasjerene dumpet i sentrum og jeg var hjemme i Groruddalen igjen etter det som fort kan ha vært årets siste nye norske bane for undertegnede.
Endelig var det tid for å få tatt en bane som har unnsluppet meg alt for lenge. Jeg satte etter dagens møter som i går kursen sørvestover, og etter et stopp i Horten for å fylle bilen med poteter fortsatte jeg i retning Larvik. Her parkerte jeg på en nesten overfylt parkeringsplass, og gikk det korte stykket bort til banen hvor det så snart en G14-kamp som pågikk var over skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Nanset og andrelaget til Åsgårdstrand.
Da jeg kom krydde det av folk på anlegget, men straks den aldersbestemte kampen var over gikk det forbausende fort før de aller fleste hadde forsvunnet. Voksenkampen kom i gang noen minutter forsinket, og etter 20 sekunder hadde hjemmelaget tatt ledelsen 1-0!
Dette viste seg å ikke være noen tilfeldighet, resten av kampen kom i all hovedsak til å handle om hvor stor Nansets seier skulle bli, og gjestene så knapt ut som et fotballag i det hele tatt. 2-0 kom rett før det var spilt fem minutter, og etter åtte fikk vi 3-0 på corner.
I det stadionuret passerte 13 spilte minutter klarte faktisk bortelaget å redusere til 3-1, og de skal faktisk ha all ære for å stadig produsere situasjoner som kunne blitt farlige. Hjemmelaget slo likevel raskt tilbake, og før kvarteret var spilt sto det 4-1, før vi fikk en strøm av offsideavblåsninger og -annulleringer før 5-1 endelig kom rett etter at halvtimen var passert.
Foran et publikum som lå i underkant av tjue personer kom både den sjette, syvende og åttende scoringa til Nanset før jeg tilfeldigvis fanget opp at kiosken var i ferd med å stenge. Jeg skaffet meg derfor i hui og hast en vaffel, og før jeg hadde rukket å spise opp denne kom også 9-1 rett før pause.
Lagene syntes ikke de trengte så veldig lang pause, så da alle sto klare ute på banen fant jeg fram til dommergarderoben og fikk varslet de tre i gult om at nå var alle andre enn dem på plass. De kom raskt ut, og kampen var igjen i gang, nå med betydelig færre tilskuere enn vi hadde hatt før hvilen.
Som om det ikke var seigt nok for Åsgårdstrand å ligge 9-1 under, rett før timen var spilt ble en av de tilreisende utvist, etter sigende for å ha bannet på morsmålet sitt, noe dommeren slett ikke ville ha noe av. Tross at vi så fikk 10-1 i det 62. og 11-1 i det 68. minutt vil jeg si at gjestenes keeper har svært lite å skjemmes for etter denne kampen, da han leverte flere gode redninger i situasjoner som 100% burde blitt scoring!
Med såvidt over seks minutter igjen av ordinær tid var en av hvittrøyene uheldig og satte ballen i eget mål til 12-1, og jeg innså at kampen jeg så på Setskog i mai nå var i fare for å miste statusen som årets mest målrike kamp. Joda, to minutter før sesongen var over kom 13-1, før også 14-1 kom ett minutt senere.
En helt sjuk kamp avsluttet dermed sesongen i femtedivisjon Vestfold 2025 som jeg endelig hadde fått komplettert i Futbology, og med 14-1 vil jeg tro karene fra Larvik bys nordflanke har med seg godt med motivasjon for ny satsing neste år!
