Østfold er et fylke jeg alt for sjeldent får groundhoppet i etter at jeg i praksis ble ferdig der for et par år siden, men av og til byr det seg en mulighet, og i kveld skulle jeg besøke et anlegg som var blitt splittet i Futbology nylig på nytt for å få tatt den av de to banene jeg manglet. Rundt seks dukket Vegard og André (Øyvåg) opp utafor blokka mi, og etter å ha plukket opp Christian på veien kom vi i god tid før avspark fram til banen hvor det skulle være femtedivisjonskamp mellom Gresvik og Rygge.
Da jeg sist besøkte Trondalen i 2021 hadde jeg sett at lagene varmet opp på en gressbane ved siden av kunstgressbanen jeg da så kamp på. Siden den gang hadde det blitt lagt kunstgress også på denne banen, og det var til dette kunstgresset den suverene serielederen hadde tatt turen. På veien sørover fra Oslo hadde det regna ganske heftig, så til vår store glede så vi ved ankomst at det var plassert to store containere ved banekanten som man kunne stå inni dersom himmelens sluser igjen skulle åpne seg.
Da kampen startet som forventet gjestene best, men den største muligheten i åpningsminuttene var det Gresvik som kom til da de så ut til å skulle få ballen i mål, men ble stoppet av at det ble dømt angrep på keeper. Etter dette hadde de blå en så god periode at de faktisk klarte å få litt liv i sine unge supportere som hadde okkupert den ene av de to containerne.
Før avspark hadde speaker erklært at det ville bli muligheter til å se bedre fotball her i kveld enn det man ellers har sett på TV-sendingene fra VM, og vi hadde etterhvert blitt vel 70 frammøtte som lurte på om dette skulle bli innfridd. Vi nærmet oss en halvtime spilt da en av de tilreisende plutselig leverte et helt nydelig skudd som ga 0-1, og absolutt var verdig litt hype!
Rundt ti minutter senere inntraff så kampens største snakkis. Rygges keeper var noe overivrig i et forsøk på å bokse bort ballen, og fikk tildelt et gult kort for et slags overfall på GIF-spissen som kom mot ham, samtidig som det også ble dømt straffespark. Mannen i lilla var veldig uenig i at dette skulle vært straffe, men kunne likevel juble i noen sekunder da han reddet straffen!
Jubelen varte som sagt bare noen sekunder, for det ble raskt klart at assistentdommeren markerte for noe. Etter en rask prat med hoveddommer ble det klart at de to i svart mente at keeper hadde gått fra streken for tidlig. Jeg har prøvd å fingranske videoen min opp og ned og i mente, og jeg sliter virkelig med å se at det han gjør kan ha vært brudd på regel 14s bestemmelse om at «When the ball is kicked, the defending goalkeeper must have at least part of one foot touching, in line with, or behind, the goal line.»!
Uansett ble straffen tatt på nytt, og denne gangen ble målvakten overmannet. Ballen gikk i nettet, og det sto 1-1 med drøye fem minutter igjen av omgangen.
1-1 var også pausestillinga, og jeg må innrømme at jeg brukte store deler av pausen på å finne ut om jeg var enig eller uenig med dommerne i at keeperen hadde gått fra streken for tidlig. Uansett kom kampen ganske presis etter et kvarter i gang igjen, tydelig preget av misstemning hos bortelaget etter det de nok mente var en skandale.
Rygge hadde tydeligvis bestemt seg for at i dag skulle de bare score lekre mål, for seks minutter inn i andre omgang fikk vi en ny vakker scoring. 1-2, og stor jubel fra bortesupporterne. For øvrig må det nevnes at store deler av de unge syngende og trommende hjemmefans hadde forsvunnet i pausen. Tør jeg gjette at det var snakk om leggetid klokka ni?
Tross et solid Gresvik-press i sluttminuttene var det Rygge som kom til den største sjansen i resten av kampen, da de i det 65. spilleminutt satte en avslutning i tverrliggeren. Kampen endte dermed med borteseier 1-2, og selv om gjestene hadde vært voldsomt uenige i dommeravgjørelsene rett før pause, så fikk de iallfall ingen betydning for poengfangsten.
Jeg fikk samlet sammen passasjerene mine, vi takket André (Wauthier) som også hadde vært tilstede for selskapet, og satte ferden nordover igjen kun avbrutt av en liten pissepause for Øyvåg som hadde trøkt i seg ikke bare FIRE sandwich-is men også en hel 1,5l-flaske vann underveis i kampen! På veien begynte det å regne voldsomt igjen, og vi innså at vi hadde vært utrolig heldige som hadde unngått nedbør hele kampen.
Da Ole Jakob og jeg snakka litt om mulighetene for å se kamp sammen denne mandagskvelden landa vi til slutt på å ta turen til Hokksunds beste vestkant. I Futbology-sammenheng ble det ingen ny bane for meg, men ikke bare var det på kunstgresset jeg hadde sett kamp sist jeg var der mens det nå skulle spilles på gressbanen, kampen covid-høsten 2020 var også en G19-kamp. Jeg plukket derfor i rask rekkefølge opp Christian, OJ og Martin, og sammen kom vi oss til Drammen og litt nordover, til vi kunne parkere på anlegget hvor det var klart for femtedivisjonskamp mellom Eiker Kvikk og Solberg.
På plass i Øvre Eiker virket det som om flere av de frammøtte var minst like interesserte i kampen om å bli neste motstander i VM for Norge (eller for Elfenbenskysten) som de var i det som skulle skje ute på gressmatta. Rett før avspark tok attpåtil Japan ledelsen, men allikevel kom vi ca presis klokka halv åtte i gang med kampen.
I en stadig lavere kveldssol var det hjemmelaget som så skumlest ut, uten at det på noen måte var snakk om noen overkjøring av gjestene fra andre sida av (og litt lenger ned i) Drammenselva. Hvittrøyene fikk attpåtil ganske raskt ballen i mål, men dommeren mente det hadde skjedd noe ureglementert i forkant av dette, og Solbergs keeper fikk starte spillet på nytt med et frispark rett foran mål.
Tross vertskapets overtak, det ville seg lenge ikke foran mål for noen av lagene, men i det 38. spilleminutt lyktes det endelig! Eiker Kvikk kom seg gjennom, og ballen ble satt i mål til 1-0.
Jeg forventet egentlig at 1-0 også kom til å være pausestillinga, men litt inn i overtiden kom jammen også 2-0 på et skudd der det må være lov å være litt kritisk til Solberg-keeperens prestasjon.
Lagene gikk dermed i garderoben med tomålsledelse til hjemmelaget, mens jeg kunne gå i kiosken og sikre meg en vaffel. Da denne var fortært ble kampen gjenopptatt, og jeg forventet 45 minutter med mer spenning.
Dessverre hadde visst begge lag gått mer eller mindre i feriemodus etter den første omgangen. Jeg har ikke notert ned noe som helst fra andre halvdel av kampen, og dermed sto det fortsatt 2-0 da kampen var over og alle involverte kunne takke hverandre for kampen.
Returen til hovedstaden ble like hendelsesløs som turen til kamp hadde vært, og litt inn i kveldens andre VM-kamp var vi alle hjemme igjen.
Etter å ha forlatt stadion i Fredrikstad startet jeg et forsøk på en ferd nordover i høy hastighet. Like etter Moss strandet dette forsøket totalt, da trafikken sto nesten stille derfra til Son. Jeg ankom derfor ikke før like før pause LSK-hallen, hvor det var tredjedivisjonskamp mellom andrelagene til Lillestrøm og Tromsø.
På plass i hallen fikk jeg hilst på en masse kjentfolk, før dommeren sendte lagene til pause med 4-0 på scoringstavla. Selv fikk jeg sneket meg en tur på do, og i kiosken for å fange en høyst godkjent vaffel.
Da spillet kom i gang igjen fortsatte romerikingene å se farligst ut, og ti minutter etter hvilen gikk de gulsvarte opp i 5-0. Skulle det bli like stygt som da de møtte et annet lag fra Troms forrige helg?
I det 62. spilleminutt vartet dog TIL 2 opp med en redusering, og med 5-1 føltes det som om de rødhvite fikk ny selvtillit. Flere scoringer lot dog vente på seg, men rett før vi passerte 90 minutter kom også 5-2.
Som om ikke dette var nok, halvanna minutt på overtid fikk vi også 5-3, og de mest optimistiske av oss som holdt med bortelaget øynet kanskje muligheten for en aldri så liten sensasjon? Denne sensasjonen kom uansett aldri, og da dommeren til slutt blåste av sto det fortsatt 5-3, og gjestene hadde tatt nok et skritt mot seriemesterskapet i 4. divisjon Troms 2027.
Jeg takket de andre for selskapet, og satte via en kebabsjappe kursen hjemover for å slappe av litt etter en hektisk søndag.
Vi er inne i en periode da det hagler med treningskamper for lagene i toppfotballen både i Norge og i Sverige, og da jeg fant ut at Elfsborg skulle til Østfold og spille kamp var det et enkelt valg å ta groundhoppingfri og heller holde det litt kortreist denne søndagen. Etter en drøy time på veien parkerte jeg i kjelleren under stadion, og gikk mot inngangen til stadion hvor det altså skulle være treningskamp mellom Fredrikstad og Elfsborg.
Før jeg entret trappene fant jeg en gulkledd gjeng kjentfolk som hadde tatt turen oppover fra Borås, og sammen fant vi oss en kurant plass på tribuna for å etablere et lite bortefelt. Det kom også noen fler, så tilsammen var vi rundt ti stykker som sto og sang «Elfsborg, Elfsborg, Elfsborg Elfsborg Elfsborg, Elfsborg, Elfsborg, å vi älskar IFE» da spillerne inntok banen.
Så til selve kampen. Hva skal jeg si? Det skjedde omtrent ingenting. Di gule kom til et treff i tverrliggeren, og han som sto i mål i andre omgang holdt på å gi bort et gratismål men reddet seg inn i siste liten. Etter en liten sluttspurt på overtid endte det likevel med null mål til hvert av lagene, og spillerne kom bort og takket oss for støtten.
Får håpe ting blir bedre når jeg skal til Borås og se laget på hjemmebane når alvoret i Allsvenskan tar til igjen neste helg.
Etter en rolig kveld for å hente meg inn etter torsdagens ekstremsport skulle jeg lørdag nok en gang over grensa, denne gang sørover. Jeg plukka opp Anders i Fredrikstad, og sammen fortsatte vi over Svinesund via et systembolag og til Munkedals kommun, hvor vi svingte av og fant fram til banen hvor det var klart for innvielse av nye tribuner under kamp i division 7 mellom Svarteborg/Hedekas (Som altså er Svarteborgs andrelag i samarbeid med naboene fra Hedekas) mot utviklingslaget til Munkedal.
Det første som møtte oss da vi ankom Hedekas, sentrum i Sörbygda, var et vanvittig oppbud med folk og biler. Det viste seg at kampen fant sted midt i Sörbygdsdagerna, og det krydde av veteranbiler, folk lot seg transportere med hest og vogn, og at vi fant parkering rett ved fotballbanen var intet mindre enn et mirakel. Da bildøra ble åpnet ble vi truffet av en voldsomt intens varme, og faktisk var det så fuktig og varmt at det å gå forbi kullgrillen inne på stadionområdet føltes litt forfriskende fordi der var varmen tørrere.
Fotballbanen vi skulle se kamp på var ellers riktig så fin, og selv om man hadde fått på plass noen helt nye tribuner midt på den ene langsida hadde langt de fleste av de rundt 300 frammøtte plassert seg rundt det hjørnet hvor det var mest skygge å finne. Herfra fikk de etter at en ungdomsgjeng hadde sendt opp litt fyrverkeri se hjemmelaget komme godt i gang, og blant annet komme svært nær scoring på spektakulært vis etter en corner.
Det var likevel gjestene som først kunne juble. Det ble foretatt et svært påkrevd kort stopp for å drikke litt halvveis inn i omgangen, og etter denne gikk det bare knapt to minutter før ballen lå i nettet bak vertskapets målvakt. 0-1, og et ganske skuffet hjemmepublikum.
Skuffelsen ble ikke mindre da gjestene i det 34. spilleminutt økte ledelsen til 0-2, og mens varmen fortsatte å koke oss som var til stede gikk jeg til kiosken og skaffet meg to Piggelin for å prøve å få ned kjernetemperaturen litt. Jeg hadde ikke rukket å få i meg disse ennå da et frispark fra kanten ble slått inn i feltet, fant en rødsvart fot, og ballen gikk i mål til 1-2!
1-2 sto seg til pause, og mens spillerne gikk i garderobene for å kjøle seg ned litt fant jeg en skyggefull flekk ved klubbhuset. Etter hvert kom spillerne tilbake, og kampen fortsatte. Fem minutter inn i omgangen vartet Hedekas/Svarteborg (eller omvendt, alt etter hvem du spør) opp med et rimelig trasig forsvarsspill som ga 1-3, men gjestene fant to minutter senere ut at de ville ikke være noe bedre, og dermed ble det 2-3.
Noen minutter senere kom så en av kampens mest dramatiske hendelser. Varmen tok plutselig knekken på Hedekas' målvakt! Mannen med den gule trøya gikk plutselig overende, og lagkameratene måtte ile til med vann både til inn- og utvortes bruk. Han så heldigvis ut til å komme seg, men det var uaktuelt å spille videre, så en lagkamerat av ham måtte løpe i garderoben og finne ei keepertrøye og dra på seg i stedet for utespillertrøya han så langt hadde båret.
Vi hadde så vidt passert timen spilt da dommeren litt uten at noen av oss som sto i motsatt ende av banen skjønte hvorfor dømte straffespark. Det virket som om heller ikke hjemmelagets spillere skjønte hvorfor, for det ble ganske lange diskusjoner før straffen endelig ble tatt. Da dette skjedde kunne hjemmelagets fans juble, for ballen traff stolpen og forsvant ut i ufarlig retning!
Gleden ble dog ikke veldig langvarig. I det 69. spilleminutt fikk Munkedal på ny en omstridt straffe, og denne gangen satt ballen i nettet.
Som om det ikke var ille nok at det nå sto 2-4, så pådro reservekeeperen seg en skade i forsøket på å redde skuddet, og etter at han var båret av banen måtte dagens tredje mann ta plass i hjemmelagets mål.
Ikke uventet var det Svarteborg/Hedekas som presset mest på resten av kampen, men enten ble avslutningene for upresise, eller så ble de stoppet av gjestenes forsvar. Først i det min stoppeklokke viste 84:40 gikk ballen i mål, da et frispark snek seg forbi alt og alle og inn til 3-4.
Etter dette ble hjemmelagets forsøk på å få en scoring enda mer intense, samtidig som gjestenes spillere ble rammet av en mystisk lidelse som gjorde at hver gang noen ble felt var han på dødens rand og brukte lang tid på å bli klar for spill igjen. (OK, noen av dem hadde et løpesett når de endelig kom seg opp igjen som tilsa at de faktisk var helt ferdige, men noen overdrev garantert!) Dette, sammen med de to straffene og de to keeperbyttene gjorde at det ble voldsomt lang tilleggstid, men da dommeren etter over 11 minutters overtid blåste av hadde vi ikke fått flere scoringer. Kampen endte borteseier 3-4, og gjestene fra kommunesenteret kunne juble mens gutta med fyrverkeriet sendte opp et siste smell i protest.
Anders og jeg fant raskt tilbake til bilen som var overraskende sval, men AC-en fikk likevel kjørt seg hardt mens vi satte kursen hjemover igjen.
Da det ble kjent at Tromsø skulle spille en treningskamp i Danmark før Eliteserien starter opp igjen fikk jeg straks en idé om å dra nedover for å se på. Arne Jonny, Martin og Jørgen ble med på et opplegg, og etter å ha starta grytidlig på morran kom vi etter en liten pitstop i Helsingborg med ferga over Øresund, og etter litt råning i Helsingør kunne vi parkere utenfor det danske landslagets treningsbane hvor det altså var klart for treningskamp mellom Tromsø og Örgryte.
Ut fra tabellsituasjonen i de to lagenes respektive ligaer var det nok et visst favorittstempel på de for anledningen mørkeblåkledde fra det høye nord, og etter at kampen var satt i gang med oss som var kommet for å se på stuet inn i en container i et hjørne av banen (Vi seg etterhvert litt utover herfra) ble det raskt klart at dette nok kom til å bli en ganske enveiskjørt affære.
Tross overtaket, det viste seg ganske vanskelig for «Gutan» å få ballen i mål. Tross comeback fra en Ieltsin Camões som så svært frisk og tent ut etter den mislykkede turen til Egypt, så ville det seg ikke. Enten gikk ballen utenfor, eller så leverte ÖIS' målvakt noen svært gode redninger.
Med kun ett minutt igjen av ordinær tid åpnet det seg dog en stor mulighet for TIL. Warneryd ble sparket overende av en av sine landsmenn, og dermed fikk Jens Hjertø-Dahl muligheten fra straffemerket. Dagens kaptein gjorde ingen feil, og ballen satt i nettet til 1-0!
Det sto fortsatt 1-0 da lagene gikk i garderoben for en liten prat (og kanskje å kjøle seg ned, det var latterlig varmt denne junidagen), og jeg innså at jeg nå kunne trekke ut fra skyggen i containeren og sette meg i ly av skyggen fra DBU-bannerne på gjerdet rundt banen.
Herfra fikk jeg etter en times spill se det som gjorde den lange kjøreturen mer enn verdt det. David Edvardsson leverte et flott innlegg i form av et hjørnespark, og Lars Olden Larsen fyrte løs på mesterlig vis. 2-0, og kanskje et av de fineste målene vi får se i 2026!
Bare to-tre minutter senere økte den hjemvendte angolsk-portugiseren ledelsen til 3-0 etter et angrep som kanskje egentlig var offside. AD2 hadde nok ikke den beste dagen i sin karriere på linja i dag, men tross at det bare var treningskamp takker og bukker vi.
Vi hadde litt under et kvarter igjen da Sveriges eldste fotballklubb som fortsatt er i drift kom til en redusering, og det ble 3-1. Dette ble også sluttresultatet etter to omganger, og sammen med mine medsammensvorne valgte jeg nå å gå mot utgangen.
Ute på hybridgresset fortsatte etter en haug med bytter kampen med en tredje omgang, nå med et langt mer juniorpreget mannskap enn hva resten av kampen hadde inneholdt. Dette var grunnen til at jeg prioriterte å tyvlytte til Nordlys' intervjuer med spillerne fra de to første omgangene, og sammen med Arne også tok en prat med dem selv. (Det ble i den tredje omgangen scoret nok ett TIL-mål, og dermed endte kampen på én måte 3-1, og på en annen måte 4-1)
Etterhvert kom vi oss avgårde, og etter et fremragende måltid i Helsingborg gikk turen nordover helt smertefritt, før jeg ganske nøyaktig 23 timer etter jeg sto opp kunne gå ut av bilen og inn i heisen i blokka hjemme.
I jakten på å få komplettert Vestfold fylkes fotballbaner hadde turen denne tirsdagen kommet til en av de mindre spennende banene. Mellom Månejordet (hvor jeg var i 2023) og Lovisenlund stadion (hvor jeg var i 2021) ligger det nok en kunstgressbane, og det var hit jeg hadde tatt med meg ranværingstrønderen Erlend i kveld. Grunnen til at vi var her var at det var klart for sjettedivisjonskamp mellom andrelaget til Larvik Turn og tredjelaget til Flint!
Like etter vi hadde kommet dukket også den rogalandske banehopperen Martin opp, og plutselig var også Odd-supporter Alexander der, så da var vi hele fire Futbology-brukere som hadde sjekket inn for å se kampen. I tillegg til oss var det også 20-25 andre, og etter avspark var tatt tok det bare 100 sekunder før ballen lå i mål til 0-1 etter en corner.
Hjemmelagets menn var definitivt ikke utspilte selv om de havnet under tidlig, men omgangen ble nesten halvspilt før de slo tilbake og utlignet til 1-1. I det min stoppeklokke passerte 24:00 kom også 2-1, og igjen var det et hjørnespark som lå bak.
Etter å ha snudd kampen tok de blåhvite fra bøkeskogen mer eller mindre helt over, og i det 29. minutt vartet de opp med en nydelig lobb over keeper som ga 3-1. Da også 4-1 kom et par minutter før pause trodde jeg det hele var avgjort, men jammen klarte ikke Flint 3 å redusere til 4-2 akkurat i det vi gikk inn i overtida.
Det sto dermed fortsatt 4-2 da lagene samlet seg for en kjapp pauseprat, mens dommeren småjogget i retning garderoben. Da han kom tilbake sto alt spillerne klare, så kampen kom raskt i gang. Flint var nå langt mer på hugget enn i siste del av første omgang, og etter 8 minutter vant de et straffespark som ble ekspedert i mål til 4-3.
Utover i kampen virket det på meg som om hjemmelaget hadde en del spillere som var vant med å ha assistentdommere i kampene de spilte, for det ble etter hvert ganske mye klaging på dommerens avgjørelser. Han valgte å la det aller meste prelle av, men det ble delt ut noen gule kort. Tross frustrasjonen fortsatte forsøkene på å få avgjort kampen, og i det 64. spilleminutt kom 5-3. Nå måtte det da være klart at alle tre poengene ble igjen her?
Neida, Flint fortsatte å prøve å få med seg noe, og med to kjappe scoringer etter 76 og 80 minutter sto det plutselig 5-5! Alt var dukket for en helt episk avslutning på kampen.
Det ble faktisk flere store muligheter begge veier, men ballen ville ikke i mål flere ganger, og det var dermed 22 mellomfornøyde spillere som kunne takke hverandre for kampen da dommeren blåste av. Det hele hadde endt 5-5, og dermed ble det bare ett poeng til hvert av lagene.
Erlend og jeg takket de andre to for selskapet, fant tilbake til bilen, og tok fatt på ferden tilbake mot hovedstaden. På veien ble vi selvsagt rammet av noen av de obligatoriske omkjøringene på E18, men vi var da i hus i god tid før midnatt likevel.
