Etter en relativt kort kjøretur fra dagens kamp nr 2 svingte jeg inn på en litt mindre vei, og så en litt mindre vei igjen. Jeg kunne så parkere bak garderobebygget og skrive teksten til bloggpostene fra begge de to kampene jeg hadde sett tidligere på dagen, før jeg like før kampstart gikk inn på anlegget hvor det skulle spilles nok en kamp i division 7, denne gang mellom Alkvetterns IK og IF Nyedshov 2.
Både mens jeg kjørte mot banen, og mens jeg satt på parkeringa og ventet hadde regnet bøttet ned, og heller ikke nå når kampen var i ferd med å starte var det noen bedring å spore her. Jeg begynte rett og slett å lure på om det var på tide å bygge en ark som var 300 alen lang! Heldigvis var baneforholdene tross regnet overraskende gode, så regnet hadde nok ikke noen annen innvirkning på spillerne enn det rent mentale.
For meg som Tromsø-supporter var det litt vakkert å se hjemmelaget stille i røde og hvite striper, mens Elfsborg-delen av hjertet mitt ble litt slitt av at bortelaget stilte i gult og svart. Jeg fant uansett ut at siden gjestene var et andrelag var det nok hos vertskapet mine fremste sympatier kom til å ligge i dag. Det var også de rødhvite som kom best i gang, og da de rett før omgangen var halvspilt fikk satt inn 1-0 var det absolutt en fortjent ledelse.
Knappe ti minutter senere kom også 2-0, samtidig som det hadde regnet så mye at kameraet mitt var i ferd med å gi opp ånden. Flere mål fikk vi ikke i første omgang, så da lagene småjogget bort til garderobebygget for å tørke seg litt sto det fortsatt 2-0.
Etter hvilen startet kampen ganske likt slik kampbildet hadde vært i første omgang, men nå fikk vi faktisk et lite pusterom i regnet. Om det var dette som gjorde at gjestene fra Molkom kom mer med i kampen vet jeg ikke, men i det 58. spilleminutt reduserte de til 2-1. Under ett minutt senere lå ballen på ny i mål bak Alkvettern-keeperen. 2-2, og de rødhvite var virkelig rystet nå!
Sakte men sikkert gjenvant hjemmelaget fatningen, og rett før andre omgang var halvspilt gjorde de som de hadde gjort halvveis ut i første omgang: Tok ledelsen, og nå sto det altså 3-2.
Med et kvarter igjen av kampen presset de gulsvarte litt på, men dette ga noen åpninger bakover. En av disse ble utnyttet til en finfin kontring som endte med scoring og 4-2.
Fem minutter kom også 5-2, da et smart frispark satte gjestene ut av spill.
Flere scoringer fikk vi ikke, og etter ti laaaange minutter i et stadig tiltagende regnvær blåste dommeren endelig av, og jeg kunne starte på ferden tilbake til Oslo etter en veldig spesiell groundhoppinghelg. Da jeg startet hjemmefra fredag hadde jeg planlagt 5 kamper jeg skulle se, mens når jeg nå satt med fasit i hånd hadde jeg sett 6, hvorav nøyaktig 0 av dem var noen av de 5 jeg opprinnelig hadde sett meg ut! Ingen skal beskylde meg for ikke å være fleksibel, iallfall!
Etter å ha kommet meg ut av Örebro etter kampen der gikk ferden vestover på E18 høyst begivenhetsløst. I Karlskoga svingte jeg nordover, og i et forferdelig regnvær kunne jeg til slutt parkere ved banen hvor det skulle være Division 7-match mellom Granbergsdals IF og Filipstads FF/Nordmarks IF.
Banen så riktig så fin ut der den lå med en liten bilvei mellom seg og kiosken og garderobene. På motsatt side av banen var det også en sekretariatsbu og start- og mål-seil som jeg mistenker at var tilknyttet langrenn. En ikke ubetydelig del av de frammøtte hadde valgt å holde seg i bilene, men jeg stilte meg ved banekanten og så at dagens dommer var samme mann som jeg hadde snakket med før han figurerte som AD1 da jeg var og så Nordvärmland for noen uker siden.
Innledningsvis var dette ganske jevnspilt, men det var hjemmelaget som først fikk ballen i mål etter rundt ti minutter. Dommeren kom derimot opp med armen for å signalisere at han mente det hadde vært offside, noe som frustrerte de svarthvite voldsomt! I det 15. spilleminutt fikk de dog trøst da de etter et frispark på ny fikk ballen i mål, og nå ble det altså protokollført 1-0.
Den påstått feilaktige offsideavgjørelsen var tydeligvis vanskelig å komme over for enkelte, og dommeren måtte flere ganger påpeke at han ikke ville høre mer klaging fra hjemmelagets menn. Jeg er litt usikker på om det var dette som lå bak da han plutselig etter 27 minutter av kampen trakk opp det røde kortet fra lomma og sendte en av Granbergsdal-spillerne i garderoben. Uansett et tøft slag for laget som bare ledet med ett mål å måtte spille nesten halvannen omgang med en mann i manko.
Utvisningen gjorde naturlig nok at Filipstad/Nordmark kom mer med på notene, og i det 36. minutt kunne de blåsvarte juble for å ha satt inn utligningen til 1-1 på et hjørnespark.
Tre minutter før pause kom også 1-2, denne gangen litt etter et innkast hvor situasjonen endte opp med en herlig lang ball med dupp!
1-2 sto seg til pause, og jeg konkluderte med at jeg ikke trodde jeg hadde opplevd noen så regnfylt kamp siden Strømmen - Tromsø i 2014! (Og dette er en kamp vi som var der stadig trekker fram som ekstremt våt!) Det sies ofte at når svalene flyr lavt blir det regn, og her fløy svalene stort sett sånn at de sneiet gresstråene på banen.
Etter å ha hjulpet en av spillerne på hjemmelaget med å få framstilt et nytt hull til det ene hjørneflagget kom andre omgang i gang. Tross at de var en mann mindre hevdet Granbergsdal seg bra, og etter 11 minutters fotball kom 2-2 da et frispark fra langt hold ble satt rett i kassa!
Så jevn som resten av kampen var tror jeg hjemmelaget ville vunnet komfortabelt om de hadde hatt alle spillerne fortsatt, men da det gjensto 10 minutter av ordinær tid viste de at det også var mulig å vinne fotballkamper med spillermangel. Etter en corner blåste dommeren og pekte på straffemerket, og da straffen ble satt inn til 3-2 ble det stor jubel.
Flere mål ble det ikke (Det ble derimot flere gule kort), og dermed endte kampen med 3-2 hjemmeseier, og tre poeng til vertskapet. Gjestene måtte på sin side sette kursen hjemover uten noen poeng. Selv tok jeg fatt på den korte veien til Alkvettern, hvor jeg nå skulle på kamp før jeg dro hjem.
Etter å ha forlatt de to siste nettenes tilholdssted satte jeg kursen østover, ettersom jeg hadde kastet alle mine opprinnelige planer på båten. Ved enden av den store sjøen Hjälmaren fant jeg et lite boligfelt, og etter å ha parkert ruslet jeg ned mot en fin liten idrettsplass hvor det lagene var i oppvarming foran division 7-matchen mellom Östra Almby FK og U-laget til Skyllbergs IK.
Det første som skjedde var at jeg innså at det hadde vært en feilvurdering å ikke ta på regnjakka, så jeg returnerte til bilen og hentet denne, og rakk akkurat i tide til innmarsjen. Vertskapet hadde vært så utspekulerte at de hadde invitert et miniputtlag til å følge seg inn på banen, og dermed skaffet en hel del ekstra publikum i foreldrene til de involverte. Ellers var her også en del andre, tilsammen var vi nok noenogførti som så kampen.
Det var hjemmelaget som kom best i gang, men vi måtte vente nesten et kvarter før 1-0 kom. Skal jeg være helt ærlig (og det skal man jo) vil jeg hevde at keeper kanskje kunne tatt denne, men han ble nok noe påvirket av de våte forholdene.
Drøyt fem minutter senere kom også 2-0, og jeg syntes når sant skulle sies at kampen bare ble mer og mer enveiskjørt. Utover i omgangen roet regnet seg noe, og mot slutten av omgangen kom også de tilreisende til noen muligheter. Mål ble det likevel ikke, så da dommeren sendte lagene i garderoben sto det fortsatt ikke mer enn 2-0.
Jeg skaffet meg en pølse (svært god) i brød (svært trist) og en boks brus i pausen, og så tok kampen til igjen. Bortelaget startet andre omgang litt i samme stil som de hadde avsluttet første, og grønntrøyene så virkelig presset nå. Det var derfor på ingen måte ufortjent da vi fikk 2-1 på et hjørnespark ganske nøyaktig 13 minutter etter hvilen.
Östra Almby slo umiddelbart tilbake, og med 59:30 på min stoppeklokke sto det 3-1. Hjemmelaget virket nå å ha kontroll på kampen igjen, og i det 74. spilleminutt kom også 4-1, før 5-1 kom knappe to minutter senere. Jeg velger å være litt kritisk til Skyllberg-keeperens innsats på alle disse tre målene, og håper han tilgir meg det. Jeg bør kanskje nevne i samme åndedrag at han hadde flere gode redninger utenom disse små glippene.
Noen minutter etter det siste målet ble en Östra Almby-spiller på vei alene gjennom klipt ned, og synderen fikk et velfortjent rødt kort. Da frisparket som ledsaget kortet ikke medførte mål kunne man kanskje tenke at det var verdt det, men bare minuttet senere ble et frispark ute fra kanten omgjort til scoring, og dermed sto det 6-1 i det vi gikk inn i de ti siste minuttene av kampen.
Med 81:40 på min klokke kom 7-1, før dommeren pekte på straffemerket drøye to minutter før full tid. Straffeskytteren gjorde jobben sin, og dermed ble ledelsen økt til 8-1.
8-1 var også stillingen da kampen ble blåst av, og lagene kunne trekke inn i garderoben igjen, mens jeg i høy hastighet gikk mot bilen for å fortsette vestover på dagens division 7-odyssé.
Etter å ha forlatt dagens første kamp dro jeg videre sørover, og etter noen svært slitsomme kilometre hvor jeg delte veien med tusenvis av syklister kom jeg meg endelig inn på en annen vei. Google var så snille at de foreslo et par småveier også senere, så med unntak av et lite parti inn mot Motala gikk kjøreturen ganske greit. Etter ankomst til byen hvor kampen jeg nå skulle se fant jeg meg en matbit, før jeg kjørte og parkerte utenfor anlegget hvor kampen i division 3, altså nivå 5 i det svenske seriesystemet, mellom Mjölby AI FF og IFK Västervik skulle spilles.
Ved ankomst snakket jeg med noen trivelige MAI-folk, og fikk klarsignal for å gå rundt og fotografere underveis i kampen. De ble for øvrig mektig imponerte da jeg kunne fortelle at jeg ikke var fotograf for bortelaget, men faktisk samlet på fotballbaner og medregnet denne var oppe i 1038 baner jeg hadde sett kamp på.
Anlegget jeg hadde inntatt var riktig så fint, med en stilig overbygd tretribune over de gamle garderobene, mens lagene som skulle i aksjon heller brukte noen nyere garderober i et nærliggende bygg. På området var det også tennishall, hockeyhall og banen var omkranset av løpebaner for friidrett. Det eneste som trakk ned var at det var lagt kunstgress i stedet for naturgress innenfor løpebanene.
Før avspark fikk vi et minutts stillhet for å hedre en mangeårig ildsjel i Mjölby, og så var det klart for at jeg skulle se mitt trettiende IFK spille kamp! Gjestene fra østkysten har startet sesongen svært tungt og bare tatt to poeng, og det ble raskt klart at det var vertskapet som var favoritter. Kampen var totalt enveiskjørt, og da 1-0 kom rett før det var spilt 11 minutter var det høyst fortjent.
Det var på grunn av det klare favorittstempelet litt rart å se i hvor stor grad Mjölby falt sammen etter å ha tatt ledelsen. Plutselig var IFK-erne fullt på høyde med hjemmelaget, og i det 28. spilleminutt kom utligningen til 1-1! Vertskapet var rystet, men ingen kan påstå at dette var ufortjent, selv om målet kanskje kom litt ut av det blå.
1-1 holdt seg til pause, og jeg klarte å få forhandlet meg til å få handle med kontanter i en ellers Swish-basert kiosk. Siden jeg ikke hadde mindre enn en tjuekrone, og kioskpersonalet ikke hadde vekslepenger, så ble det to Piggelin, noe som egentlig ikke var negativt i det hele tatt. (Norske isprodusenter: Hvis dere vil ha pengene mine må dere lisensiere produksjon av Piggelin!)
Foran noe jeg tror måtte begynne å nærme seg 200 tilskuere kom Mjölby igjen best i gang etter hvilen, og 6 minutter etter pause fikk vi se Västervik-keeperen gjøre en klassisk feilvurdering der han løp ut for å ta ballen, men ikke rakk den før angrepsspilleren som kom løpende og dermed kunne dytte ballen inn i et tomt mål. 2-1.
Etter et lite kvarter fikk vi så det som kanskje var kampens største mulighet som ikke ble mål. Et hjørnespark fra de gule gubbarna ble headet resolutt i stolpen, men ballen gikk altså ikke inn.
Etter 63 minutter av kampen kom så 3-1, og jeg trodde at nå var det over og ut for de tilreisende. MAI satte nå også i gang med et veritabelt bombardement av den stakkars målvakten fra Småland, men ikke snakk om at det ble scoring. Når da dommeren ga gjestene et straffespark etter 82 minutter og dette gikk inn til 3-2 så jeg for meg at dette kunne bli et blytungt poengtap for hjemmelaget.
Ikke uventet gikk de blåhvite «all in» på slutten for å prøve å få utlignet, men fire minutter på overtid var det de lokale som kunne juble for scoring. 4-2 sto det på måltavla, og dommeren blåste av raskt etter at spillet var satt i gang igjen.
Jeg satte kursen nordover igjen, ble på ny rammet av sluttfasen av Vätternrundan, men kom meg til slutt både til et sted å få litt mat, og i hus igjen så jeg kunne få samlet krefter til søndagens fotballkamper.
Etter en god natts søvn sto jeg i et relativt ufyselig vær opp og satte kursen sørover i stedet for nordover slik jeg opprinnelig hadde tenkt. Jeg svingte innom et sted jeg aldri hadde hørt om og skaffet meg et rundstykke til frokost, og fortsatte så mot dagens første destinasjon. Da jeg nærmet meg ble jeg plutselig innhyllet i syklister, og det viste seg at jeg hadde rota meg inn i traseen til verdens største sykkelritt, Vätternrundan! Heldigvis var det ikke veldig langt igjen, og jeg kunne snart svinge av og parkere ved banen hvor jeg skulle se nok en division 7-kamp, denne gangen mellom Åmmeberg og utviklingslaget (altså i praksis andrelaget) til Stene.
Det hadde som sagt vært ganske ufyselig vær mens jeg kjørte sørover, men ettersom jeg hadde dratt på meg regnjakka sluttet det selvsagt å regne litt før avspark. Ute på gressmatta så gjestene i sine gule trøyer ganske friske ut fra start, men snart tok Åmmeberg (Som jeg for øvrig oppdaget underveis at jeg faktisk hadde sett på bortebane i fjor) mer over, uten at de fikk satt de tilreisendes målvakt på de helt store prøvene, bortsett fra en situasjon hvor han satte seg selv nesten sjakk matt. Etter en voldsom bærtur trillet ballen mot et åpent mål, men en ÅIF-forsvarer nådde akkurat frem i tide til å få dyttet den utenfor.
Ikke lenge etter kom så en uheldig situasjon. Etter en duell foran gjestenes mål ble en av Åmmebergs spillere liggende igjen og vri seg i smerter. Det viste seg at han hadde landet uheldig og fått en skade i albuen, og etter litt ble båra hentet og den uheldige båret av banen, mens ambulanse ble tilkalt. Etter litt stopp i spillet fortsatte kampen, men jeg ser ikke bort fra at spillerne var litt preget av det som hadde skjedd, selv om ingen kunne lastes for det.
Vi var kommet til det 28. spilleminutt da vi 30-40 som var til stede fikk se hjemmelaget gjøre klar for et frispark fra kanten av 16-meteren. Ballen ble hamret forbi alt og alle, og rett i mål til 1-0!
Etter scoringen gikk det bare 80 sekunder før ballen igjen lå i mål bak gjestenes målvakt, og 4-5 minutter senere hadde hjemmelaget gått opp i 3-0. Det kom også et stolpetreff helt på tampen av omgangen, men vertskapet ledet fortsatt med tre mål da lagene gikk i garderoben for en peptalk. Selv gikk jeg i høy hastighet opp til bilen og kastet av meg regnjakka, og hentet laderen til kamerabatteriet. Mens jeg sto ved speakers plass og stjal litt strøm for å få fotografert også andre omgang kom så ambulansen og begynte å ta seg av den skadde.
Tross at ambulansen sto rett ved banekanten ble man enige om å starte andre omgang, og det gikk bare såvidt over fem minutter før hjemmelaget igjen hadde scoret, og det sto 4-0.
5-0 kom så etter en fæl retur i det stoppeklokka mi passerte 53 spilte minutter. Etter dette fikk vi et lite stopp i spillet for at ambulansen skulle komme seg vekk igjen og få sendt pasienten til behandling.
I det 58. minutt endte så en kontring med et sjølmål og 6-0, før 7-0 satt i nettet etter 62 minutter. All spenning i kampen var som dere skjønner borte nå, det handlet bare om hvor stor seieren skulle bli og om gjestene ville få seg et trøstemål.
Med 16 minutter igjen av ordinær tid kom så 8-0, ti minutter senere 9-0, og rett før klokka passerte 87 spilte minutter kunne de mørkeblå feire tosifret antall mål og 10-0 på scoringstavla.
Da vi gikk inn i overtiden forventet jeg egentlig at det kom til å bli lagt til svært lite, men plutselig, etter 91 minutters spill smatt en Stene-spiller gjennom, og fikk satt inn 10-1! Stor jubel fra bortelaget, høflig applaus fra hjemmelagets supportere, og voldsomt sinne fra veterankeeperen i ÅIF-målet som ikke hadde klart å holde buret rent!
Etter dette ble det ikke spilt veldig mye mer, og da dommeren blåste av sto det fortsatt 10-1. Mens aktørene på banen takket hverandre for kampen fant jeg tilbake til bilen og sluttet meg igjen til sykkelrittet på vei mot dagens andre kamp.
Endelig! Tiden var kommet for en vaskeekte svensk groundhoppinghelg! Jeg satte kursen østover etter å ha gjort ferdig ukas jobb, og etter et par pitstop på veien stoppet jeg litt før Karlstad for å se over planene. Panikken bredde seg raskt da jeg oppdaget at kampen jeg hadde tenkt å dra på ikke bare var blitt utsatt til midt i neste uke, den var også flyttet til en annen bane. Hva gjør jeg nå? Joda, heldigvis var det nok av andre muligheter å velge mellom, så etter en ikke alt for lang omvei parkerte jeg ved banen hvor det skulle spilles kamp i Division 7 Värmland Östra mellom Nykroppa AIK og Östra Deje IK.
Det som møtte meg her i den gamle jernverksbygda var en helt nydelig gressmatte, med fine benker på en side, og til og med en knøttliten tribune motsatt. Jeg hørte en av bortelagets spillere si under oppvarminga at han fikk litt VM i USA-feelinga av gressmatta, så den var tydeligvis ikke bare fin å se på! Pressefasilitetene her var derimot kanskje ikke helt på høyde med hva man finner på de enorme stadionene verdensmesterskapet spilles på.
Da kampen kom i gang hadde gjestene fra Klarälvens østbredd en bra start, men etter et par minutter tok vertskapet mer over. og der bortelaget ikke hadde lyktes med å få ballen i mål fikk de det til nesten umiddelbart. 1-0 rett før det var spilt 4 minutter, og stor jubel blant flesteparten av de noenogtretti frammøtte.
Ikke lenge etter fikk vi første (men langtfra siste) tilfelle av litt knuffing. En overivrig grønnkledd spiller prøvde å få dyttet vertskapets målvakt utenfor sekstenmeteren mens han holdt i ballen, men mislyktes med dette og fikk i stedet en resolutt albu i retur. Dommeren lot dyttinga gå, men albuen kunne han ikke overse, og tross store protester ble det delt ut et gult kort til keeperen.
Da det var spilt et kvarter kom to smågutter løpende med en haug med flagg, og i hui og hast ble både hjørneflaggene og det særsvenske fenomenet med midtbaneflagg montert opp. Bedre sent enn aldri! Ikke lenge etter oppdaget jeg at den nydelige gressbanen hadde en liten feil, da han som hadde klipt gresset hadde bomma litt midt i sekstenmeterfeltet i den ene enden av banen så der var et ti cm bredt belte med langt gress tvers over banen!
Vi nærmet oss halvtimen spilt da hjemmelaget mente de ble bortdømt, etter at ballen nesten gikk i mål etter en corner. Helt sikker kan man nok ikke være, men jeg tror dommeren gjorde rett i å ikke dømme mål her.
Surmulingen fra hjemmelaget gikk uansett fort over, for i neste angrep endte ballen i mål, og dermed sto det 2-0 med 28:15 på min stoppeklokke. Ganske nøyaktig ti minutter senere kom også 3-0, og jeg mistenkte nå at kampen i praksis var over.
Denne mistanken fikk seg et skudd for baugen noen minutter før pause, da en liten kollaps i de bakre rekker hos de gulsvarte medførte at Östra Deje kunne vippe ballen i mål fra langt hold mens keeperen var langt unna målet. 3-1, og dette var også stillingen da lagene samlet seg ved hver sin benk, mens jeg stormet mot bilen for å finne litt myggspray. Nyimpregnert tok jeg turen via kiosken og skaffet meg en korv på vei tilbake til banen, og tok plass i et hjørne hvor jeg kunne sitte og se på det som skjedde ute på banen.
Noe av det første av betydning som skjedde i andre omgang var at vi fikk en situasjon som lignet litt på den der Nykroppas målvakt fikk gult kort. Denne gangen var det en av hjemmelagets spisser som ble litt for nærgående etter at keeper hadde tatt ballen, noe som medførte at mannen med hanskene dyttet litt og fikk et gult kort fra dommeren til store protester fra lagkameratene hans.
Knapt ni minutter etter pause ble så en av gjestenes spillere felt i motsatt ende av banen fra der jeg satt. Dette medførte at det ble straffespark, og tross den «langhårete» stripa akkurat der straffemerket var ble denne satt i mål til 3-2, og definitivt ny spenning i kampen.
Det var stadig mer eller mindre velbegrunnete hendelser av typen engelskpråklige ville kalt skirmishes, uten at det noen gang ble virkelig stygt. Dommeren hadde likevel sin fulle hyre med å holde gemyttene i sjakk, og etter at ting hadde roet seg litt ned etter en av disse trefningene ble et frispark på flott vis satt inn til 3-3 akkurat i det klokka passerte 61 spilte minutter.
Det var nå duket for en svært spennende innspurt på kampen, og begge lag hadde flere muligheter til å avgjøre det hele. Jeg syntes ikke på noen måte noen av dem hadde noe overtak, men så var det hjemmelagets tur til å få frispark fra langt hold. Ballen ble slått inn, traff et hode, og gikk i mål til 4-3 med knappe fire minutter igjen av ordinær tid.
Det hadde vært en del småskader og stopp i spillet i forbindelse med all knuffingen, så dommeren la til rikelig med tid, og gjestene gjorde sitt beste for å prøve å få med seg noe hjem. På en dødball ble målvakten sendt med opp, men det hjalp ikke. Kampen endte 4-3, og de gulsvarte kunne juble for tre poeng etter en kamp hvor de hadde gått fra å se ut til å ha full kontroll på 3-0 til å virkelig skjelve i buksene på 3-3!
Mens spillerne gikk forbi den gamle ånghammaren fra jernverket på vei mot garderoben satte jeg kursen sørøstover til helgas overnattingssted, hvor jeg etter å ha sjekket inn fant ut at også planene for lørdagen måtte legges helt om, ettersom den første kampen jeg hadde tenkt å se da også var blitt utsatt!
Etter at et uggent værvarsel fikk meg til å kansellere tirsdagens plan var det litt bedre på onsdag, selv om det lenge ble truet med fare for tordenvær. Utover ettermiddagen ble det rimelig klart at det ikke ble det, så etter å ha plukket opp Jon Are og André ble kursen satt i retning Drammen. Her fant vi fram til Åssiden, hvor vi spaserte rett forbi kunstgressbanen og fant fram til gressfeltet hvor det var klart for sjuendedivisjonskamp mellom Åssiden 3 og Hønefoss SK.
Jeg hadde jo alt i 2017 vært på kamp på kunstgressbanen, men nå var det jentekamp der, og dermed var klubbens tredjelag henvist til gressbanen like ved. Denne var nylig blitt skilt ut som egen bane i Futbology, og dermed strømmet det til med banehoppere som ville få krysset av en sjelden mulighet. Faktisk viste det seg litt uti kampen at av de totalt 35 publikummerne som befant seg langs sidelinja, så var 24 sjekket inn i appen!
Ute på gressmatta skjedde innledningsvis veldig mye foran Hønefoss-målet, men da en av rødtrøyene i det sjette minutt ble felt pekte dommeren på straffemerket, og gjestene kunne med 6:10 på min stoppeklokke gå opp i 0-1.
De blåstripete fortsatte likevel å ha et visst grep om kampen, og det var på ingen måte ufortjent da de vartet opp med et kremangrep som ga 1-1 rett før det var spilt 19 minutter av kampen.
1-1 sto seg helt til pause, og etter et kort avbrekk var det på ny klar for 45 minutter fotball, nå attpåtil stort sett i oppholdsvær.
Etter hvilen tok det 7 minutter før vi igjen fikk scoring, og nå kunne Åssiden 3 juble for endelig å ha tatt ledelsen 2-1. 3-1 kom så i det 69. minutt, før selve kronen på verket kom da en av hjemmelagets menn hamret inn et brassespark på et hjørnespark jeg selvsagt ikke fikk soset meg til å filme. 4-1 med 18 minutter igjen å spille gjorde at jeg mistenkte at det ikke var spesielt sannsynlig at gjestene skulle få noe med seg.
Ti minutter etter den flotte scoringen kriget bortelaget riktignok inn 4-2, men flere ganger ville det seg ikke. Tre minutter inn i overtiden blåste dommeren av, og dette ble dermed sluttresultatet, og for oss som hadde vært til stede gjaldt det bare å komme seg i bilene så fort som mulig for å slippe unna en ny runde med nedbør.
