Nok en kveld med en kjøretur med litt lengde ventet, og denne gangen var det Christian og Ole Jakob som ble med meg på tur. Etter litt shopping i Töcksfors ventet en nær uendelig kø videre innover i Sverige på grunn av asfaltarbeid, men vi kom heldigvis fram i tide til en visitt på Systembolaget i Årjäng før turen gikk videre til Krogeriet hvor dagens middag ble fortært. Deretter ventet en svært kort kjøretur ned til fotballbanen hvor det skulle spilles kamp i division 5 (Altså nivå 7) mellom Årjäng og Kil.
Anlegget viste seg å være helt utrolig fint, hvor det foruten gressbanen hvor det skulle spilles kamp nå også var en til fullstørrelse gressbane, en mindre gressbane, og i tillegg også en 11-er kunstgressbane. For virkelig å toppe det hele var det på alle disse banene også skikkelige innbytterbenker, og på kunstgresset også en finfin tretribune. Banen hvor kampen nå skulle gå var omkranset av en grusløpebane, og i østskråninga var det noen benker, mens det på motsatt side lå et ganske moderne klubbhus med kiosk og noen sitteplasser delvis under tak.
Vi gikk i kiosken og betalte inträde (Ved inngangen var det bare et ubetjent swish-skilt), mens OJ skaffet seg en is som dessert etter middagen vi nettopp hadde spist. Mens vi sto der tikket det inn varsel fra Futbology om at også Elisabeth hadde tatt turen over grensa i kveld, og vi lokaliserte snart at hun befant seg på motsatt side fra oss (Selv om hun var vanskeligere enn vanlig å finne når banehopperhunden ikke var med på tur).
Da kampen ble blåst i gang tok det ganske nøyaktig 35 sekunder før ballen lå i målet, og det var hjemmelaget som kunne fortvile over at en totalkollaps i kommunikasjonen mellom keeper og forsvar hadde medført at de hadde havnet 0-1 under nesten før kampen var kommet i gang.
Gjestene fra Kil nordvest for Karlstad utnyttet momentumet fra den tidlige scoringa til å fortsette å sette press på vertskapet, men de gulsvarte fra byen som for nordmenn flest kanskje er mest kjent for travbanen sin kjempet seg stadig mer inn i kampen. Flere scoringer lot likevel vente på seg, og det sto fortsatt 0-1 da lagene gikk til pause.
Foran ikke langt unna halvannet hundre tilskuere startet hjemmelaget andre omgang best, og det var på ingen måte ufortjent da 1-1 ble satt inn forbi gjestenes målvakt i det min klokke passerte 58 spilte minutter.
Det skjedde egentlig ikke stort mer å skrive hjem om. Begge lag prøvde febrilsk å få det avgjørende målet da vi gikk inn i overtiden, men tross noen voldsomme rop etter straffespark etter det hjemmefansen mente var en klar hands i en situasjon som nesten mest av alt minte om en scrum fra en rugbykamp ble det verken straffe eller mål på noen annen måte. Kampen endte dermed 1-1, og begge lag så noe molefonkle ut over å ha mistet sjansen til å legge til rette for litt klatring på tabellen utover høsten.
Mine passasjerer og jeg takket Elisabeth for selskapet, og satte så kursen tilbake mot Norge. Køen forbi vegarbeidsområdet var heldigvis mye mindre nå enn da vi kom, så i god tid før midnatt var vi alle hjemme hver hos oss selv.
Etter å ha tatt en liten powernap etter jobb fordi Bane NOR (Som nå har lansert Banepodden, en podkast som skandaløst nok ikke handler om banehopping!) eller noen av deres medsammensvorne hadde holdt meg våken store deler av natt til tirsdag satte jeg i femtida kursen vestover. Etter å ha plukket opp Jon Are og Terje fortsatte ferden via en bensinstasjon i Drammen i retning Skien. Her tok vi «the scenic route» siste del av ferden og passerte noen voldsomt smale veier over et sluse- og demningsanlegg før vi kom fram til åstedet for «El Fossico», lokaloppgjøret mellom de to klubbene Åfoss og Skotfoss.
Anlegget viste seg å være en liten perle, tross en litt snodig variant hvor alle publikumsfasilitetene var klemt inn på kortsida. Dette var nok et resultat av nødvendighet, og ikke drømmesituasjonen, fordi langs den ene langsida gikk det bratt oppover, mens på andre sida av ballnettet fra den andre gikk det enda brattere nedover. Mens de andre tok plass sammen med både lokale og mer langveisfarende fotballinteresserte (Oddvar hadde tatt turen opp fra Sørlandet) tok jeg plass for å sikre meg bilder ved banekanten mens dagslyset enda var godt.
Vi hadde på forhånd ventet at det kanskje skulle være litt derbystemning her langs Farelva, men med unntak av en voldsomt høytsmellende fyrverkerieffekt som forsvant til værs like før dommeren blåste var det overraskende rolig blant de 30-40 frammøtte. Dessverre viste det seg raskt at det var ganske rolig ute på kunstgresset også, og med unntak av noen svært solide blokkeringer fra Åfoss-forsvaret skjedde det lite å skrive hjem om i denne førsteomgangen.
Da det ble pause sto det fortsatt 0-0, og jeg tok meg en tur i kiosken, hvor jeg fikk servert en forhåndsstekt vaffel som lå i stekeovnen og ble holdt varm. Ikke optimalt, men jeg tror faktisk at dette gjorde den bedre enn den ville ha vært om den var stekt like tidlig og ble servert kald. Det gjorde seg uansett med litt påfyll nå.
Ute på publikumsbalkongen gikk praten livlig, og det gode selskapet fra nær og fjern var nok det som gjorde at turen ikke føltes helt bortkasta, for det var skjønn enighet om at det vi hadde fått servert ute på banen ikke var noen spesielt minneverdig opplevelse. Tempoet var lavt, presisjonen var fraværende, og generelt føltes det som om spillerne alt var i feriemodus
Dette gjorde sitt til at da vi passerte 60 spilte minutter ytret jeg en reell bekymring for at min snart ett år lange rekke med kamper med scoring i skulle ta slutt i kveld, men så fikk hjemmelaget et hjørnespark i det 63. minutt. Ballen ble slått inn, headet ned, og et forsøk på redning på strek endte i stedet med at ballen ble hamret i nettaket til 1-0 med 63:05 på stoppeklokka!
Skotfoss, som for anledningen var henvist til å spille med gule vester, måtte nå begynne å kjempe for æren her. Laget var alt klare for opprykkssluttspillet i 7. divisjon, så det var ingenting sportslig som sto på spill her. Dette medførte nok både at kampen så langt hadde vært ganske traurig, men også at selv om de nå hadde havnet under medførte dette ikke allverdens mobilisering.
Da vi nærmet oss slutten av kampen åpnet det seg litt bak hos bortelaget, og plutselig i det 89. minutt smatt en av de blåhvitstripete gjennom og satte ballen i mål til 2-0! Jeg følte meg ganske sikker på at oppgjøret nå var avgjort, men det hadde både vært vannpause og noen fler stopp i spillet, så om Skotfoss klarte å slå tilbake med en gang kunne det bli litt nerve inn i overtidsminuttene.
Spoiler alert, som de sier: det lyktes ikke å slå raskt tilbake. Tvert imot hadde overtida såvidt startet da en Åfoss-spiller ble felt ute ved kanten av sekstenmeterfeltet, og dommeren pekte på straffemerket. Straffen ble trygt plassert i mål i det klokka passerte 91 minutter, og med 3-0 var all spenning borte.
Kampen endte 3-0, og en stort sett ganske seig affære hadde endt på et litt livlig vis, noe som gjorde at stemninga da vi forlot anlegget og ruslet bort mot bilene igjen var noe bedre. Etter å ha fotografert noen nyfrelste Åfoss-supportere ble det et lite stopp på en burgersjappe før vi tok samme vei tilbake som vi hadde kommet (Foruten den nær obligatoriske, men akk så irriterende, kveldstidsomkjøringa fra Sundbyfoss til Hanekleiva), og snart var jeg trygt hjemme i min egen seng.
Siden jeg i 2019 besøkte Vaaler på deres hjemmebane i Våler i Solør har klubben inngått et samarbeid med naboene fra Braskereidfoss litt lenger nord langs Glomma. Etter at flere muligheter til å se kamp på «Fæssa» hadde unnsluppet meg hadde jeg denne mandagen endelig satt kursen nordøstover fra hovedstaden. Etter en liten omvei for å spise «Motti og flesk» på Finnskogen kom jeg fram til en finfin gressbane badet i sol, og der det var i ferd med å bli gjort klart for femtedivisjonskamp mellom Vaaler og andrelaget til Elverum.
Etter at jeg hadde hilst på hjemmelagets trener, og dommeren som kjente meg igjen fra tidligere banehoppingsbesøk i regionen ble det foretatt en høytidelig innmarsj, og etter at det var bestemt hvem som skulle starte valgte Elverums kaptein å starte med sola i øynene, ettersom han nok mistenkte at kveldssola kunne bli enda mer slitsom i andre omgang.
Fra start gikk det bare såvidt over tre minutter før ballen gikk i mål, og det var da gjestene som kunne juble for å ha tatt ledelsen. Vaaler kan nok her bare takke seg selv, for målet var en direkte konsekvens av den klassiske «en straffbar dytt i ryggen som i stedet ender opp med å gi offeret mer fart så han kommer seg forbi en forsvarsspiller». Ballen gikk riktignok først i stolpen, men returen ble hamret inn til 0-1.
Gjestene fra den lille festningsbyen fortsatte å framstå sterkest, men da 0-2 kom i det 24. minutt var det egentlig hjemmelaget som hadde sett ut som om de var i ferd med å komme tilbake i kampen, så det var nok et hardt slag for dem at bortelagets ledelse i stedet økte.
Sorttrøyene ga likevel ikke opp, og etter 31 minutters spill var det hjemmefansens tur å juble, da 1-2 ble satt inn etter et angrep hvor jeg syntes det lukta litt offside, men man hadde nå 1-1 i litt omstridte offsideavgjørelser som ga mål, ettersom også 0-2 hadde vært en scoring hvor det forsvarende lag mente assistentdommeren burde ha viftet med flagget.
Uansett sto hjemmelaget nå i scoringsprotokollen, og de pushet nå voldsomt på for å få balanse i regnskapet igjen. 5-6 minutter etter reduseringsmålet kom de til en enorm sjanse hvor ballen etter et hjørnespark endte i tverrliggeren, men de måtte vente enda litt før et kanonskudd fra litt uti feltet gikk inn like før klokka passerte 39 spilte minutter. 2-2, og kampen var igjen vidåpen.
Foran det jeg kom fram til måtte være drøyt 70 tilskuere (Det var litt vanskelig å telle ettersom en god del satt i bilene sine og så kampen) sto 2-2 seg til pause, og jeg gikk for å inspisere kiosktilbudet. Til min store skuffelse var det ingen vafler å finne, så jeg forlot kiosken med uforrettet sak og brukte resten av pausen på å sjekke Yr for å se om de skumle skyene som hadde dukket opp kom til å gjøre andre omgang mindre trivelig enn første hadde vært (Meteorologene lovet at det skulle holde seg tørt, og det viste seg å holde stikk.)
Etter pause tok Elverum 2 igjen over initiativet i kampen, og litt før kvarteret var spilt klarte de å framprovosere et straffespark. Vaalers keeper fikk seg en real smell selv i situasjonen hvor han både pådro seg selv et gult kort og ga bort straffen, men etter et par minutter var han igjen på plass mellom stengene, uten at han kunne forhindre at ballen ble skutt i mål til 2-3 og hattrick for den tidligere Gjøvik-Lyn- og Raufoss-spilleren Håvar Befring.
Litt etter at omgangen var halvspilt brøt hjemmelaget ut i jubel for det de trodde var en utligning, men denne gangen hadde mannen med flagget hevet armen, og vertskapet måtte skuffet innse at de fortsatt lå under.
Lå under gjorde de også da vi gikk inn i tilleggstiden, men dette skulle vise seg å ikke vare. Etter et hjørnespark foretok nevnte Befring en helt håpløs takling på en motspiller som var på vei ut av sekstenmeterfeltet.
Dommeren var ikke i tvil og blåste straffespark, og da dette ble satt i mål med 94:20 på min stoppeklokke var skytteren raskt inne og hentet ballen for å prøve å få ett mål til.
Vi skulle likevel ikke få noen avgjørelse denne mandagskvelden. Da klokka passerte 96 minutter blåste dommeren av, til store protester fra spillere som mente at på grunn av straffen og scoringa burde det vært lagt til enda mer, men dette hjalp ikke. 3-3 var det registrerte sluttresultatet, og det virket når sant skal sies som om begge lag var rimelig misfornøyde med dette.
Jeg inntok igjen bilen, og plottet nå inn raskeste vei hjemover. Reisen forløp høyst begivenhetsløst, og snart var jeg på plass hjemme i blokka i Groruddalen igjen.
Vårens store banehoppingsevent nærmer seg, og siden jeg får massevis av spørsmål om dette nå prøver jeg å samle det vi vet om kampen.
Det som skal skje er altså at femtedivisjonslagene Rygge og Tveter møtes til kamp på banen Park Lane på Larkollen. Her har det iflg info på fotball.no ikke vært seniorkamp siden 2016, og de siste årene før dette var det også ganske sporadisk at det ble spilt her. Det var Stig-André som tok initiativ til å få kampen flytta dit, og det kommer til å komme ganske mange «groundhoppere» på kampen. Det har også vært en del medieinteresse, så dette kan bli riktig så kult!
Så til den praktiske infoen:
Rygge som er arrangørklubb vil veldig gjerne at flest mulig av de som kommer krysser av for «Skal» i facebookeventet. Dette hjelper dem å vite hvor mye greier de skal kjøpe inn til griller og kiosker og sånt, så gå inn nå med en gang og gjør det dersom du har tenkt deg dit og har en facebook-konto:
Jeg trodde først at det ville være en smal sak å ta buss fra Moss til Larkollen, men det viste seg at denne bussen slutter å gå ganske tidlig på ettermiddagen. Om du tar tog til Moss eller Rygge kan du ta taxi derfra. Dersom man er tre-fire stykker som reiser sammen burde dette bli en overkommelig pris.
Ellers har André og Mattis i Kald Kaffe satt opp buss fra Lillestrøm og Oslo! Hvordan du melder deg på denne kan du lese om på Kald Kaffes instagram.
For de (sannsynligvis ganske mange) som kommer med bil ser det ut til å være greit med parkeringsplasser ved skolen like ved banen. Jeg ser ikke bort fra at det vil være noen folk i refleksvester som dirigerer parkeringa litt, så om det er det: Gjør som de sier.
Etter to fine dager med kursing av helsebyråkrater sto jeg over onsdagens middag, og tok i stedet forstadstoget ut til Kolovraty helt sørvest i Praha. Her fant jeg meg en deilig middag på den lokale restauranten før jeg tuslet det lille stykket til fotballbanen hvor det skulle spilles lokaloppgjør på nivå 7 mellom andrelagene til Sokolo Kolovraty og SK Čechie Uhříněves!
Siden det var snakk om B-lagene var jeg litt bekymret for om kampen skulle spilles på den kjempesmale kunstgressbanen jeg hadde sett på Google maps og i Futbology at lå like ved, men heldigvis ble det snart klart at det var på gresset man skulle spille kamp i kveld. Langs gressmatta lå et langstrakt garderobebygg, hvor det var en enkelt rad med seter foran, og tak over disse, noe som i det været som var i kveld bare trengtes for å gi skygge.
Jeg hadde undret meg litt over at jeg ikke så dommerne varme opp, men plutselig var de iallfall på plass og hilste på spillerne, og så ble myntkast tatt og kampen satt i gang. Det tok bare halvanna minutt før hjemmelaget hadde scoret, etter at et innlegg fra nesten død vinkel som jeg var helt sikker på at kom til å gå bak mål på mystisk vis både holdt seg på rett side av streken og attpåtil ble styrt i mål til 1-0.
Rødtrøyene fortsatte å føre an, og bare få minutter senere ble en skuddmulighet fra kort hold på nesten åpent mål sendt skyhøyt over tverrliggeren. Gjestene fra Uhrineves, klarte likevel å komme seg tilbake i kampen, og etter at en kjempesjanse ble slått til corner endte denne med utligning til 1-1 rett før det var spilt ti minutter.
Hjemmelaget hadde ikke tenkt å gjøre dette vanskeligere enn nødvendig, så det tok bare knappe tre minutter før de slo tilbake og det sto 2-1. Etter dette kom en lang periode hvor de sjansene som kom ble avverget, før vi fikk et nytt cornermål i det 34. minutt, og det var igjen vertskapet som scoret og dermed gikk opp i 3-1.
Det at det var andrelagene som møttes, samtidig som avspark var såpass tidlig som klokka seks, gjorde nok sitt til at det ikke var allverdens liv rundt banen selv om det var et såpass lokalt oppgjør at Google Maps sa det var 12 minutters kjøring mellom lagenes hjemmebaner. Det var likevel 40-50 mennesker som så hele kampen, og i tillegg en svær gjeng unger som litt før pause var ferdig med trening på kunstgressbanen og som faktisk kom med noen spede forsøk på heiarop mens de prøvde å trenere hjemreisen utålmodige foreldre ville ha dem med på.
Selv om Sokol (som betyr falk, fant jeg ut) ledet og hadde sett sterkest ut hadde ikke gjestene fra nabobygda gitt opp. Anstrengelsene deres fikk attpåtil uttelling da de i det 43. spilleminutt kontret inn 3-2.
Som om dette ikke var nok, bare et drøyt minutt senere hadde hjemmelaget et fælt balltap på midtbanen, og Uhrineves-spissen som endte opp med ballen fikk en grei jobb med å runde keeper og sette inn 3-3 i det stoppeklokka mi passerte 44:00.
Det sto fortsatt 3-3 da lagene gikk til pause, og jeg tok en tur inn på klubbhuset for å skaffe meg noe å drikke. I tillegg til en boks Fanta fikk jeg se et bredt spekter av effekter på veggene, blant annet en Manchester United-trøye med påskrift fra CL-finalen i 1999, en Sparta Praha-trøye (Det var ganske tydelig også på flere av publikummerne at dette var den av de to store klubbene i byen som sto sterkest her), en Arsenal-trøye og en kampvert-vest og et 50/50-skjerf fra en kamp mellom Sparta og Liverpool!
Da andre omgang kom i gang tok det igjen ganske kort tid før hjemmelaget tok ledelsen. Fire og et halvt minutt inn i omgangen kom 4-3, og nå så ikke de røde seg tilbake. Med en time spilt av kampen kom 5-3, igjen på en corner.
Vertskapet fikk nok en gang ballen i mål litt over et kvarter senere, men denne gangen var det vinket for offside. For øvrig må jeg berømme begge lags keepere, som sørget for at det ikke ble flere mål enn det faktisk ble, tross flere gode muligheter.
Når man er to mål bak mot slutten av en kamp, så bør man unngå alvorlige feil, men i det 83. minutt var det gjestenes tur til å ha et fælt balltap, og nå var det gjestenes keeper som måtte se seg overmannet og ballen satt i mål. 6-3.
Kampen, som hadde vært preget av unormalt få frispark, tikket mot slutten, og dommeren så med en tremålsledelse liten grunn til å legge til noe særlig med tid. Det endte derfor 6-3, og jeg kunne i høy hastighet sette kursen tilbake mot togstasjonen. (Toget viste seg å være forsinket, så jeg kunne tatt det langt mer med ro).
Dette ble den siste kampen på min sentraleuropeiske langhelg (eller kortuke?), og jeg kan ikke gjøre annet enn å anbefale Tsjekkia som groundhoppingland på det sterkeste!
«Vent litt, var ikke du i Tsjekkia på tur» sier du kanskje når du ser denne bloggposten, og det stemmer for så vidt, men det fine med Sentral-Europa er at det er så sentralt plassert! Jeg startet derfor dagen med å komme meg ut til flyplassen og hente en leiebil, satte «Unngå motorveier» på GPS-en, og tråklet meg nordover gjennom den tsjekkiske landsbygda. Etter å ha forsert et voldsomt svingete fjellpass kom jeg inn i den tyske delstaten Sachsen, og snart kunne jeg parkere utenfor stadionet i Freiberg hvor det skulle spilles kreispokalfinale, altså lokal cupfinale på kretsnivå mellom de to nivå 8-klubbene Lichtenberg og Altmittweida.
Jeg var framme alt for tidlig, men utenom en pose Lidl-potetgull med sennepssmak hadde jeg ikke spist noe så langt på dagen, så da jeg så at det lå en vietnamesisk-tsjekkisk restaurant rett utenfor inngangen var jeg ikke tungbedt, men tok plass der og bestilte en deilig nakkekotelettmiddag. Da denne var fortært gikk jeg i bilen og hentet en powerbank, og så samtidig at det hadde vært smart å være tidlig ute, for nå var parkeringsplassen stengt for innkjøring.
Inne på stadionanlegget hadde det vært spilt finale også i damecupen, og da jeg kom pågikk feiringen av vinneren her for fullt. Etter hvert forsvant damelagene vekk fra banen, og herrelagene kunne begynne å gjøre seg klare. Jeg innså snart at her kom det til å bli voldsomt mye folk, men valgte likevel å ikke skaffe meg en sitteplass, da jeg ville ha muligheten til å bevege meg litt rundt underveis.
Etter at kampen ble sparket i gang syntes jeg ingen av lagene utmerket seg på noen måte, det ble mye fram og tilbake, før «hjemmelagets» sekser Nick Huenig i løpet av to magiske minutter rundt kvarteret spilt sørget for at det først sto 1-0 og deretter 2-0.
Lufta gikk nå litt ut av Altmittweida-supporterne, mens i motsatt ende av den overfylte tribuna var det riktig så god stemning. Apropos overfylt tribune, det irriterte meg voldsomt at både svingene og ikke minst den motsatte langsida var off limits for oss tilskuere. I den ene svingen sto det noen folk jeg fikk inntrykk av fikk stå der fordi de var kompiser med vaktene, og det satt også et ensifret antall på den andre langsida, men her kunne man fint skapt bedre forhold for tilskuerne ved å slippe folk rundt. Svakt!
Drøye ti minutter før pause fikk de gulsvarte supporterne endelig noe å juble for. Et frispark nesten fra hjørneflagget ble slått inn i feltet og headet i mål til 2-1. Skulle de klare å slå tilbake?
2-1 sto seg til pause, tross at de grønne hadde en kjempesjanse til utligning på en corner like før dommeren blåste av kampen. Jeg konkluderte raskt med at det å få handlet noe i kioskene var bare å glemme. Køene var alt for lange, så jeg gikk i stedet bare rundt uten mål og mening. Snart var spillerne tilbake på banen, og kampen kunne fortsette.
Det tok under halvannet minutt før vi fikk en ny scoring, og til Lichtenberg-supporternes store glede var det deres spillere som igjen økte ledelsen til 3-1.
Etter dette ble kampen ganske kjedelig. Det kan hende jeg er preget av at den overfylte tribuna gjorde det vanskelig å få sett noe, men jeg opplevde iallfall lite spenning før vi i det 68. minutt fikk en ny redusering fra Altmittweida. Med 3-2 kunne kanskje Lichtenbergs ledelse være truet?
Med litt under et kvarter igjen av kampen kom Huenig igjen på scoringslista, og med et hattrick som ga 4-2 var det liten tvil om hvor pokalen skulle ende opp. Det tok ikke lenge før vi fikk høre «Berlin, Berlin, wir fahren auf Berlin» fra supporterne, og det ble i sluttminuttene også fyrt av litt pyro.
Nesten fem minutter på overtid ble også 5-2 satt inn, og etter dette ble kampen ganske raskt blåst av. Vi fikk en liten banestorming, før det ble feiret kraftig.
Etter en stund roet jubelscenene seg såpass at vi kunne få premieseremonien. Først var det tid for å hedre dagens dommere, noe noen Fortuna Langenau-supportere ikke syntes kunne gå upåtalt forbi, så de dro i gang litt «Fußball-mafia, DFB»-synging. Deretter kom den alltid like kleine utdelinga av sølvmedaljer (Når man har tapt en cupfinale er det vel lite man har mindre lyst til enn å måtte fram og få et bevis på tapet), før det endelig var tid for at Lichtenbergs menn kunne juble med pokalen over hodet!
Jeg forlot etterhvert stadion, og satte kursen tilbake mot den tsjekkiske hovedstaden hvor det nå ventet tre dager med jobbing. Jeg slo av innstillinga om å unngå motorveier, og fikk dermed en smoothere kjøretur enn da jeg kom, selv om store deler av strekninga var preget av veiarbeid. Uansett var dette alt i alt en dag jeg var svært fornøyd med, tross de dårlige forholdene for publikum på stadionet i Freiberg.
Da jeg kom tilbake til Praha etter dagens første kamp var jeg bare såvidt innom der jeg skulle bo de neste nettene før jeg snudde og la ut på jakt etter en trikk østover. Etter en lang trikketur hoppet jeg over på en buss, og gikk til slutt av ved åstedet for Slaget om Praha i 1757. Her lå det et idrettsanlegg med en hall, tennisbaner, en gressbane og en kunstgressbane, og det var på sistnevnte det nå skulle spilles kamp på nivå 8 mellom PerfectLanD FC (Ja, navnet har en sånn skrivemåte) og SK Hostivař.
Gjestenes hjemsted lå ikke veldig langt unna, mens hjemmelaget egentlig ikke hadde den helt sterke tilhørigheten her. Jeg så på nett at de omtaler seg selv som en internasjonal klubb, men navnelista avslørte at her var det en kraftig overvekt av ukrainere som utgjorde laget som jakter sitt andre strake opprykk.
Mens det på de andre kampene jeg hadde sett på turen hadde vært kiosk, inngangspenger og et opplegg rundt kampen var det lite som minnet om sånt her. Stadionanlegget tilhører egentlig klubben Viktoria Štěrboholy, og selv om det var en liten restaurantgreie ved gressbanen var det svært få av de knapt 50 frammøtte som benyttet seg av dette.
Da kampen var blåst i gang av kveldens svært unge hoveddommer var det en fra hjemmelaget som innså at det kanskje var en god idé å sette opp cornerflaggene nå. Mens han tok runden ble det raskt klart at det var hjemmelaget som var sterkest her, og jeg skjønte at det sannsynligvis bare var et spørsmål om tid før de gulsvarte tok ledelsen.
Før vi fikk noen scoringer måtte vi gjennom veldig mye kjefting. Først fikk vi en situasjon hvor dommeren valgte å holde det gule kortet i lomma etter en takling som ga Hostivar et frispark. De svarthvitstripete spillerne ble så misfornøyde med dette at til slutt var det en av dem som fikk se det gule kortet. Ekstremt smart. Ikke lenge etter skjedde det et eller annet et sted hvor ballen ikke var, og etter å ha konferert litt med sin assistent valgte dommeren å dele ut et gult kort til synderen, noe som igjen fikk sinnene i kok hos gjestene som mente kortet burde hatt en annen farge.
Etter at hodene hadde kjølnet litt fikk faktisk Hostivar en ganske god periode, men da de ikke klarte å utnytte denne anledningen til å score endte det som det så ofte gjør: Hjemmelaget scoret. Det var nå spilt knapt 39 minutter, og sto 1-0. I det 44. minutt fikk så gjestene et frispark som endte med en slags kontring, og 2-0.
2-0 var også stillinga da det ble pause. Jeg så at det var en betongkant langs gressbanen, så jeg gikk ned dit og satte meg nedpå litt, og klatret så opp den lille trappa mellom banene igjen da jeg så bortelaget og dommerne komme tilbake til fotballbanen etter en visitt i garderobene.
Etter hvilen fortsatte PerfectLanD å ha styringen, og da de med 63:40 på stoppeklokka ikke bare økte ledelsen til 3-0, men også fikk ses gjestenes målvakt som gjennom første omgang hadde levert en rekke gode redninger måtte forlate banen med en skade i armen innså jeg at sjansene for at dette skulle bli noe annet enn hjemmeseier var heller små.
Hostivař skal ha for at de aldri ga opp, men det ville seg ikke for dem denne søndagskvelden. Underveis i forsøkene fikk jeg nok en gang bekreftet min teori om at i breddefotball har det svært sjelden noe for seg å ta raske frispark, fordi medspillerne dine som oftest er minst like uoppmerksomme som det motspillerne er.
Etter å ha fått en vakker solnedgang over de bøhmiske slettene gikk det etterhvert mot slutten av kampen. Jeg hadde bevegd meg mot det hjørnet av banen som var nærmest der jeg tenkte å gå ut, og fikk herfra se en av gultrøyene løpe inn 4-0 ett minutt før full tid.
Dette var omtrent det siste som skjedde i kampen. Dommeren så ingen grunn til å legge til noe, og jeg kunne snart stikke, mens spillerne takket hverandre for kampen. Jeg la turen innom en Lidl hvor det var fullt politioppbud fordi noen hadde prøvd å stjele uante mengder sjokolade, før det ble buss og trikk tilbake dit jeg skulle sove.
