Da søstra mi tidligere i vår varslet at hun skulle ha en liten familieferie i Sverige og hadde leid et hus med haugevis av sengeplasser fant jeg raskt ut at det ville passe meg fint å groundhoppe litt med base ute på Bokenäs. Etter jobb satte jeg derfor kursen sørover, og etter å ha plukket opp litt mat i Ljungskile under et helt vanvittig regnvær kom jeg fram til åstedet for division 6-kampen mellom Lödöse Nygård og Långared.
Det som møtte meg bak inngangsportalen var en klassisk svensk idrettsplass med to gressbaner og en bandybane like ved. Her var en liten dobbelsidig tribune mellom de to gressbanene, og en kiosk med et overbygd uteområde foran luka. Begge lag var i full oppvarming da jeg kom, og snart fikk jeg også selskap av medgroundhopper Oddvar som hadde tatt seg ei hel uke i Sverige.
Da kampen kom i gang ble det raskt klart at her var det snakk om topp mot bunn på tabellen. Hjemmelaget hadde kun tapt en kamp så langt i år, mens gjestene bare hadde skrapt sammen fire poeng. Det var derfor ingen overraskelse at de hvitkledte tok styringa umiddelbart, og selv om de kanskje fikk litt hjelp fra mannen med fløyta da det ikke ble dømt frispark i forkant av 1-0, var det høyst fortjent med ledelse etter knapt ni minutters spill.
Drøyt ti minutter senere ble ledelsen doblet, da 2-0 kom etter et hjørnespark.
Tross det solide overtaket hjemmelaget hadde ble det lenge ikke flere scoringer, og vi måtte vente til det var bare såvidt over fem minutter igjen til pause før 3-0 kom.
I pausen stilte Oddvar seg i kø og i tillegg til et skjerf og en cola til seg selv skaffet han meg en Fanta som hadde litt for kort tid igjen til utløpsdatoen, men den gikk likevel ned utover i andre omgang. Gikk ned gjorde også bortelagets moral etter å ha sluppet inn det fjerde og femte baklengsmålet fem og seks minutter etter pause også fikk en straffe imot etter drøye ti minutter av andre omgang. Straffesparket ble satt i mål, og det sto altså nå 6-0.
Ikke lenge etter ble det tent et lite håp om et comeback for gjestene da LNIK-keeperen pådro seg et rødt kort i et helt hodeløst forsøk på å stoppe en angripende motspiller. Han som overtok vartet utover i kampen opp med noen benparader som gjorde det ganske tydelig at han ikke primært var vant til å bruke hendene når han spiller fotball, men ut over det skjemte han seg ikke på noe vis bort.
Selv om vertskapet nå var redusert til ti mann fortsatte de å ha ganske god kontroll på kampen, og med litt over et kvarter av igjen av kampen gikk de også opp i 7-0. Det åttende målet deres kom rett før vi passerte 88 spilte minutter, før en av Långared-spillerne trakk et flott skudd opp av lomma rett før vi gikk inn i overtiden, og dermed fastsatte sluttresultatet til 8-1.
Da kampen var over fant Oddvar og jeg raskt tilbake til bilene våre og satte kursen til hvert vårt overnattingssted, men første hadde vi avtalt at lørdagens eventyr skulle gjennomføres i fellesskap.
Østfold er et fylke jeg alt for sjeldent får groundhoppet i etter at jeg i praksis ble ferdig der for et par år siden, men av og til byr det seg en mulighet, og i kveld skulle jeg besøke et anlegg som var blitt splittet i Futbology nylig på nytt for å få tatt den av de to banene jeg manglet. Rundt seks dukket Vegard og André (Øyvåg) opp utafor blokka mi, og etter å ha plukket opp Christian på veien kom vi i god tid før avspark fram til banen hvor det skulle være femtedivisjonskamp mellom Gresvik og Rygge.
Da jeg sist besøkte Trondalen i 2021 hadde jeg sett at lagene varmet opp på en gressbane ved siden av kunstgressbanen jeg da så kamp på. Siden den gang hadde det blitt lagt kunstgress også på denne banen, og det var til dette kunstgresset den suverene serielederen hadde tatt turen. På veien sørover fra Oslo hadde det regna ganske heftig, så til vår store glede så vi ved ankomst at det var plassert to store containere ved banekanten som man kunne stå inni dersom himmelens sluser igjen skulle åpne seg.
Da kampen startet som forventet gjestene best, men den største muligheten i åpningsminuttene var det Gresvik som kom til da de så ut til å skulle få ballen i mål, men ble stoppet av at det ble dømt angrep på keeper. Etter dette hadde de blå en så god periode at de faktisk klarte å få litt liv i sine unge supportere som hadde okkupert den ene av de to containerne.
Før avspark hadde speaker erklært at det ville bli muligheter til å se bedre fotball her i kveld enn det man ellers har sett på TV-sendingene fra VM, og vi hadde etterhvert blitt vel 70 frammøtte som lurte på om dette skulle bli innfridd. Vi nærmet oss en halvtime spilt da en av de tilreisende plutselig leverte et helt nydelig skudd som ga 0-1, og absolutt var verdig litt hype!
Rundt ti minutter senere inntraff så kampens største snakkis. Rygges keeper var noe overivrig i et forsøk på å bokse bort ballen, og fikk tildelt et gult kort for et slags overfall på GIF-spissen som kom mot ham, samtidig som det også ble dømt straffespark. Mannen i lilla var veldig uenig i at dette skulle vært straffe, men kunne likevel juble i noen sekunder da han reddet straffen!
Jubelen varte som sagt bare noen sekunder, for det ble raskt klart at assistentdommeren markerte for noe. Etter en rask prat med hoveddommer ble det klart at de to i svart mente at keeper hadde gått fra streken for tidlig. Jeg har prøvd å fingranske videoen min opp og ned og i mente, og jeg sliter virkelig med å se at det han gjør kan ha vært brudd på regel 14s bestemmelse om at «When the ball is kicked, the defending goalkeeper must have at least part of one foot touching, in line with, or behind, the goal line.»!
Uansett ble straffen tatt på nytt, og denne gangen ble målvakten overmannet. Ballen gikk i nettet, og det sto 1-1 med drøye fem minutter igjen av omgangen.
1-1 var også pausestillinga, og jeg må innrømme at jeg brukte store deler av pausen på å finne ut om jeg var enig eller uenig med dommerne i at keeperen hadde gått fra streken for tidlig. Uansett kom kampen ganske presis etter et kvarter i gang igjen, tydelig preget av misstemning hos bortelaget etter det de nok mente var en skandale.
Rygge hadde tydeligvis bestemt seg for at i dag skulle de bare score lekre mål, for seks minutter inn i andre omgang fikk vi en ny vakker scoring. 1-2, og stor jubel fra bortesupporterne. For øvrig må det nevnes at store deler av de unge syngende og trommende hjemmefans hadde forsvunnet i pausen. Tør jeg gjette at det var snakk om leggetid klokka ni?
Tross et solid Gresvik-press i sluttminuttene var det Rygge som kom til den største sjansen i resten av kampen, da de i det 65. spilleminutt satte en avslutning i tverrliggeren. Kampen endte dermed med borteseier 1-2, og selv om gjestene hadde vært voldsomt uenige i dommeravgjørelsene rett før pause, så fikk de iallfall ingen betydning for poengfangsten.
Jeg fikk samlet sammen passasjerene mine, vi takket André (Wauthier) som også hadde vært tilstede for selskapet, og satte ferden nordover igjen kun avbrutt av en liten pissepause for Øyvåg som hadde trøkt i seg ikke bare FIRE sandwich-is men også en hel 1,5l-flaske vann underveis i kampen! På veien begynte det å regne voldsomt igjen, og vi innså at vi hadde vært utrolig heldige som hadde unngått nedbør hele kampen.
Da Ole Jakob og jeg snakka litt om mulighetene for å se kamp sammen denne mandagskvelden landa vi til slutt på å ta turen til Hokksunds beste vestkant. I Futbology-sammenheng ble det ingen ny bane for meg, men ikke bare var det på kunstgresset jeg hadde sett kamp sist jeg var der mens det nå skulle spilles på gressbanen, kampen covid-høsten 2020 var også en G19-kamp. Jeg plukket derfor i rask rekkefølge opp Christian, OJ og Martin, og sammen kom vi oss til Drammen og litt nordover, til vi kunne parkere på anlegget hvor det var klart for femtedivisjonskamp mellom Eiker Kvikk og Solberg.
På plass i Øvre Eiker virket det som om flere av de frammøtte var minst like interesserte i kampen om å bli neste motstander i VM for Norge (eller for Elfenbenskysten) som de var i det som skulle skje ute på gressmatta. Rett før avspark tok attpåtil Japan ledelsen, men allikevel kom vi ca presis klokka halv åtte i gang med kampen.
I en stadig lavere kveldssol var det hjemmelaget som så skumlest ut, uten at det på noen måte var snakk om noen overkjøring av gjestene fra andre sida av (og litt lenger ned i) Drammenselva. Hvittrøyene fikk attpåtil ganske raskt ballen i mål, men dommeren mente det hadde skjedd noe ureglementert i forkant av dette, og Solbergs keeper fikk starte spillet på nytt med et frispark rett foran mål.
Tross vertskapets overtak, det ville seg lenge ikke foran mål for noen av lagene, men i det 38. spilleminutt lyktes det endelig! Eiker Kvikk kom seg gjennom, og ballen ble satt i mål til 1-0.
Jeg forventet egentlig at 1-0 også kom til å være pausestillinga, men litt inn i overtiden kom jammen også 2-0 på et skudd der det må være lov å være litt kritisk til Solberg-keeperens prestasjon.
Lagene gikk dermed i garderoben med tomålsledelse til hjemmelaget, mens jeg kunne gå i kiosken og sikre meg en vaffel. Da denne var fortært ble kampen gjenopptatt, og jeg forventet 45 minutter med mer spenning.
Dessverre hadde visst begge lag gått mer eller mindre i feriemodus etter den første omgangen. Jeg har ikke notert ned noe som helst fra andre halvdel av kampen, og dermed sto det fortsatt 2-0 da kampen var over og alle involverte kunne takke hverandre for kampen.
Returen til hovedstaden ble like hendelsesløs som turen til kamp hadde vært, og litt inn i kveldens andre VM-kamp var vi alle hjemme igjen.
Etter å ha forlatt stadion i Fredrikstad startet jeg et forsøk på en ferd nordover i høy hastighet. Like etter Moss strandet dette forsøket totalt, da trafikken sto nesten stille derfra til Son. Jeg ankom derfor ikke før like før pause LSK-hallen, hvor det var tredjedivisjonskamp mellom andrelagene til Lillestrøm og Tromsø.
På plass i hallen fikk jeg hilst på en masse kjentfolk, før dommeren sendte lagene til pause med 4-0 på scoringstavla. Selv fikk jeg sneket meg en tur på do, og i kiosken for å fange en høyst godkjent vaffel.
Da spillet kom i gang igjen fortsatte romerikingene å se farligst ut, og ti minutter etter hvilen gikk de gulsvarte opp i 5-0. Skulle det bli like stygt som da de møtte et annet lag fra Troms forrige helg?
I det 62. spilleminutt vartet dog TIL 2 opp med en redusering, og med 5-1 føltes det som om de rødhvite fikk ny selvtillit. Flere scoringer lot dog vente på seg, men rett før vi passerte 90 minutter kom også 5-2.
Som om ikke dette var nok, halvanna minutt på overtid fikk vi også 5-3, og de mest optimistiske av oss som holdt med bortelaget øynet kanskje muligheten for en aldri så liten sensasjon? Denne sensasjonen kom uansett aldri, og da dommeren til slutt blåste av sto det fortsatt 5-3, og gjestene hadde tatt nok et skritt mot seriemesterskapet i 4. divisjon Troms 2027.
Jeg takket de andre for selskapet, og satte via en kebabsjappe kursen hjemover for å slappe av litt etter en hektisk søndag.
Vi er inne i en periode da det hagler med treningskamper for lagene i toppfotballen både i Norge og i Sverige, og da jeg fant ut at Elfsborg skulle til Østfold og spille kamp var det et enkelt valg å ta groundhoppingfri og heller holde det litt kortreist denne søndagen. Etter en drøy time på veien parkerte jeg i kjelleren under stadion, og gikk mot inngangen til stadion hvor det altså skulle være treningskamp mellom Fredrikstad og Elfsborg.
Før jeg entret trappene fant jeg en gulkledd gjeng kjentfolk som hadde tatt turen oppover fra Borås, og sammen fant vi oss en kurant plass på tribuna for å etablere et lite bortefelt. Det kom også noen fler, så tilsammen var vi rundt ti stykker som sto og sang «Elfsborg, Elfsborg, Elfsborg Elfsborg Elfsborg, Elfsborg, Elfsborg, å vi älskar IFE» da spillerne inntok banen.
Så til selve kampen. Hva skal jeg si? Det skjedde omtrent ingenting. Di gule kom til et treff i tverrliggeren, og han som sto i mål i andre omgang holdt på å gi bort et gratismål men reddet seg inn i siste liten. Etter en liten sluttspurt på overtid endte det likevel med null mål til hvert av lagene, og spillerne kom bort og takket oss for støtten.
Får håpe ting blir bedre når jeg skal til Borås og se laget på hjemmebane når alvoret i Allsvenskan tar til igjen neste helg.
Etter en rolig kveld for å hente meg inn etter torsdagens ekstremsport skulle jeg lørdag nok en gang over grensa, denne gang sørover. Jeg plukka opp Anders i Fredrikstad, og sammen fortsatte vi over Svinesund via et systembolag og til Munkedals kommun, hvor vi svingte av og fant fram til banen hvor det var klart for innvielse av nye tribuner under kamp i division 7 mellom Svarteborg/Hedekas (Som altså er Svarteborgs andrelag i samarbeid med naboene fra Hedekas) mot utviklingslaget til Munkedal.
Det første som møtte oss da vi ankom Hedekas, sentrum i Sörbygda, var et vanvittig oppbud med folk og biler. Det viste seg at kampen fant sted midt i Sörbygdsdagerna, og det krydde av veteranbiler, folk lot seg transportere med hest og vogn, og at vi fant parkering rett ved fotballbanen var intet mindre enn et mirakel. Da bildøra ble åpnet ble vi truffet av en voldsomt intens varme, og faktisk var det så fuktig og varmt at det å gå forbi kullgrillen inne på stadionområdet føltes litt forfriskende fordi der var varmen tørrere.
Fotballbanen vi skulle se kamp på var ellers riktig så fin, og selv om man hadde fått på plass noen helt nye tribuner midt på den ene langsida hadde langt de fleste av de rundt 300 frammøtte plassert seg rundt det hjørnet hvor det var mest skygge å finne. Herfra fikk de etter at en ungdomsgjeng hadde sendt opp litt fyrverkeri se hjemmelaget komme godt i gang, og blant annet komme svært nær scoring på spektakulært vis etter en corner.
Det var likevel gjestene som først kunne juble. Det ble foretatt et svært påkrevd kort stopp for å drikke litt halvveis inn i omgangen, og etter denne gikk det bare knapt to minutter før ballen lå i nettet bak vertskapets målvakt. 0-1, og et ganske skuffet hjemmepublikum.
Skuffelsen ble ikke mindre da gjestene i det 34. spilleminutt økte ledelsen til 0-2, og mens varmen fortsatte å koke oss som var til stede gikk jeg til kiosken og skaffet meg to Piggelin for å prøve å få ned kjernetemperaturen litt. Jeg hadde ikke rukket å få i meg disse ennå da et frispark fra kanten ble slått inn i feltet, fant en rødsvart fot, og ballen gikk i mål til 1-2!
1-2 sto seg til pause, og mens spillerne gikk i garderobene for å kjøle seg ned litt fant jeg en skyggefull flekk ved klubbhuset. Etter hvert kom spillerne tilbake, og kampen fortsatte. Fem minutter inn i omgangen vartet Hedekas/Svarteborg (eller omvendt, alt etter hvem du spør) opp med et rimelig trasig forsvarsspill som ga 1-3, men gjestene fant to minutter senere ut at de ville ikke være noe bedre, og dermed ble det 2-3.
Noen minutter senere kom så en av kampens mest dramatiske hendelser. Varmen tok plutselig knekken på Hedekas' målvakt! Mannen med den gule trøya gikk plutselig overende, og lagkameratene måtte ile til med vann både til inn- og utvortes bruk. Han så heldigvis ut til å komme seg, men det var uaktuelt å spille videre, så en lagkamerat av ham måtte løpe i garderoben og finne ei keepertrøye og dra på seg i stedet for utespillertrøya han så langt hadde båret.
Vi hadde så vidt passert timen spilt da dommeren litt uten at noen av oss som sto i motsatt ende av banen skjønte hvorfor dømte straffespark. Det virket som om heller ikke hjemmelagets spillere skjønte hvorfor, for det ble ganske lange diskusjoner før straffen endelig ble tatt. Da dette skjedde kunne hjemmelagets fans juble, for ballen traff stolpen og forsvant ut i ufarlig retning!
Gleden ble dog ikke veldig langvarig. I det 69. spilleminutt fikk Munkedal på ny en omstridt straffe, og denne gangen satt ballen i nettet.
Som om det ikke var ille nok at det nå sto 2-4, så pådro reservekeeperen seg en skade i forsøket på å redde skuddet, og etter at han var båret av banen måtte dagens tredje mann ta plass i hjemmelagets mål.
Ikke uventet var det Svarteborg/Hedekas som presset mest på resten av kampen, men enten ble avslutningene for upresise, eller så ble de stoppet av gjestenes forsvar. Først i det min stoppeklokke viste 84:40 gikk ballen i mål, da et frispark snek seg forbi alt og alle og inn til 3-4.
Etter dette ble hjemmelagets forsøk på å få en scoring enda mer intense, samtidig som gjestenes spillere ble rammet av en mystisk lidelse som gjorde at hver gang noen ble felt var han på dødens rand og brukte lang tid på å bli klar for spill igjen. (OK, noen av dem hadde et løpesett når de endelig kom seg opp igjen som tilsa at de faktisk var helt ferdige, men noen overdrev garantert!) Dette, sammen med de to straffene og de to keeperbyttene gjorde at det ble voldsomt lang tilleggstid, men da dommeren etter over 11 minutters overtid blåste av hadde vi ikke fått flere scoringer. Kampen endte borteseier 3-4, og gjestene fra kommunesenteret kunne juble mens gutta med fyrverkeriet sendte opp et siste smell i protest.
Anders og jeg fant raskt tilbake til bilen som var overraskende sval, men AC-en fikk likevel kjørt seg hardt mens vi satte kursen hjemover igjen.
Da det ble kjent at Tromsø skulle spille en treningskamp i Danmark før Eliteserien starter opp igjen fikk jeg straks en idé om å dra nedover for å se på. Arne Jonny, Martin og Jørgen ble med på et opplegg, og etter å ha starta grytidlig på morran kom vi etter en liten pitstop i Helsingborg med ferga over Øresund, og etter litt råning i Helsingør kunne vi parkere utenfor det danske landslagets treningsbane hvor det altså var klart for treningskamp mellom Tromsø og Örgryte.
Ut fra tabellsituasjonen i de to lagenes respektive ligaer var det nok et visst favorittstempel på de for anledningen mørkeblåkledde fra det høye nord, og etter at kampen var satt i gang med oss som var kommet for å se på stuet inn i en container i et hjørne av banen (Vi seg etterhvert litt utover herfra) ble det raskt klart at dette nok kom til å bli en ganske enveiskjørt affære.
Tross overtaket, det viste seg ganske vanskelig for «Gutan» å få ballen i mål. Tross comeback fra en Ieltsin Camões som så svært frisk og tent ut etter den mislykkede turen til Egypt, så ville det seg ikke. Enten gikk ballen utenfor, eller så leverte ÖIS' målvakt noen svært gode redninger.
Med kun ett minutt igjen av ordinær tid åpnet det seg dog en stor mulighet for TIL. Warneryd ble sparket overende av en av sine landsmenn, og dermed fikk Jens Hjertø-Dahl muligheten fra straffemerket. Dagens kaptein gjorde ingen feil, og ballen satt i nettet til 1-0!
Det sto fortsatt 1-0 da lagene gikk i garderoben for en liten prat (og kanskje å kjøle seg ned, det var latterlig varmt denne junidagen), og jeg innså at jeg nå kunne trekke ut fra skyggen i containeren og sette meg i ly av skyggen fra DBU-bannerne på gjerdet rundt banen.
Herfra fikk jeg etter en times spill se det som gjorde den lange kjøreturen mer enn verdt det. David Edvardsson leverte et flott innlegg i form av et hjørnespark, og Lars Olden Larsen fyrte løs på mesterlig vis. 2-0, og kanskje et av de fineste målene vi får se i 2026!
Bare to-tre minutter senere økte den hjemvendte angolsk-portugiseren ledelsen til 3-0 etter et angrep som kanskje egentlig var offside. AD2 hadde nok ikke den beste dagen i sin karriere på linja i dag, men tross at det bare var treningskamp takker og bukker vi.
Vi hadde litt under et kvarter igjen da Sveriges eldste fotballklubb som fortsatt er i drift kom til en redusering, og det ble 3-1. Dette ble også sluttresultatet etter to omganger, og sammen med mine medsammensvorne valgte jeg nå å gå mot utgangen.
Ute på hybridgresset fortsatte etter en haug med bytter kampen med en tredje omgang, nå med et langt mer juniorpreget mannskap enn hva resten av kampen hadde inneholdt. Dette var grunnen til at jeg prioriterte å tyvlytte til Nordlys' intervjuer med spillerne fra de to første omgangene, og sammen med Arne også tok en prat med dem selv. (Det ble i den tredje omgangen scoret nok ett TIL-mål, og dermed endte kampen på én måte 3-1, og på en annen måte 4-1)
Etterhvert kom vi oss avgårde, og etter et fremragende måltid i Helsingborg gikk turen nordover helt smertefritt, før jeg ganske nøyaktig 23 timer etter jeg sto opp kunne gå ut av bilen og inn i heisen i blokka hjemme.
