Søndag morgen startet med en tur innom NRK på Tyholt for å snakke litt om groundhopping og mitt nært forestående 1000-baners-jubileum på Helgemorgen. Etter å ha takket for meg der satte jeg kursen raskt nordover på E6, og etter en softispitstop sammen med Leif på Verdal svingte jeg utover mot Namsos. Rett før jeg kom dit svingte jeg av på sørsida av Namsen, og fant fram til banen hvor Flatanger og Overhalla skulle møtes til treningskamp.
Flatanger (Som jeg var og besøkte i 2022) var satt opp på hjemmebane, men dette var altså Spillums hjemmebane som lagene hadde tatt i bruk for å møtes på halvveien. Likevel hadde det strømmet til overraskende mye folk, og litt etter at avspark var tatt var vi rundt trekvart hundre som hadde tatt plass for å se kampen.
Etter en frisk start fra sjettedivisjonslaget fra Overhalla tok gjestene fra kysten som skal spille årets sesong i femtedivisjon mer over, men det så lenge ut som om målene skulle sitte veldig langt inne i kveld. Om det var den lille defekten som var blitt oppdaget på det østligste målet på banen som ble avgjørende vet jeg ikke, men da 1-0 kom var det etter en lang lobb som overlistet Overhallas keeper og gikk inn nettopp i den enden av målet som var litt høyere enn den andre.
1-0 sto seg til pause, og mens lagene gikk i garderoben slo jeg av en prat om groundhopping med noen lokale unggutter som hadde slått seg ned på en takløs overflødig innbytterbenk. Etter hvert kom lagene tilbake, og kampen fortsatte i samme mønster som før hvilen etter at de hvitrøde hadde kommet utrolig nær en utligning på en kontring etter et hjørnespark.
Jeg var egentlig veldig glad kampen alt hadde fått ett mål, for ellers hadde jeg blitt seriøst bekymret for at rekka med kamper med scoring i skulle ryke. Selv om det noe heldige førstemålet ikke hadde vært der skulle jeg få flere scoringer i dag, og grønntrøyene kunne på ny juble da de gikk opp i 2-0 etter et innkast i det 79. minutt.
Knappe fem minutter senere kom også 3-0, og litt inn i overtiden fikk endelig Flatanger det straffesparket de flere ganger tidligere i kampen hadde håpet på skulle bli dømt. Straffen ble satt i mål til 4-0, og det meste tydet på at kampen var over.
Som jeg antok blåste dommeren av rimelig kjapt etter at spillet var gjenopptatt, og mens trønderne kunne trekke hjemover i hver sin retning satte jeg kursen nordover mot Rana hvor påsken skulle tilbringes med å pønske ut hva som skal bli banebesøk nr 1000.
Etter en god, men litt for kort, natts søvn i Engerdal våkna jeg tidlig lørdag, innså at jeg trengte mer søvn, slo fra meg tanken på 1215-kamp på andre sida av landet, og la meg og slumra litt. Etter å ha stått opp litt senere satte jeg kursen nordvestover, og etter å ha krysset en rekke fjelloverganger, blitt ledet inn på noen grusveier i full vår(opp)løsning, og tatt en liten omvei var jeg framme på Kyrksæterøra. Her konkluderte jeg med at dette nok var Trøndelags svar på Skara (De som vet de vet), før jeg inntok hallen hvor det skulle spilles treningskamp mellom de to andredivisjonsklubbene Træff og Levanger.
Etter å ha slått i hjel litt ventetid ble først musikken fra Pirates of the caribbean fyrt i gang, og når denne tonet ut marsjerte spillere og dommere inn på kunstgresset. Det ble hilst, kastet mynt, tatt en peptalk i hvert lag, og så var det klart for kamp inne i den iskalde hallen, mens sola skinte utenfor.
Vi var rundt 30 frammøtte, som fikk se Levanger se et lite hakk kvassere ut enn sine romsdalske motstandere, men lenge så dette ut til å skulle bli et svært målfattig oppgjør. Med den gamle eliteserieprofilen Vegard Forren i spissen red Træff-forsvaret lenge av angrepsbølge etter angrepsbølge fra trønderne, men etter tjuefem minutters spill måtte de grønne gi tapt. 0-1 (eller 1-0 på scoringstavla i hallen), og det så nå tøft ut for de grønne, som ikke hadde sett ekstremt målfarlige ut så langt i kampen.
Det kunne fort sett enda litt mørkere ut, for litt etter gikk en av de hvitrøde i bakken omtrent på sekstenmeteren. Levangers kaptein var svært misfornøyd med at de ikke fikk straffespark, og når sant skal sies hadde jeg ikke blitt overrasket om det hadde blitt blåst, selv om min umiddelbare følelse var at hendelsen hadde vært på utsida av streken og ikke innafor. Dommeren dømte uansett ikke i det hele tatt, og spillet fortsatte.
Første omgang ebbet dermed ut uten flere scoringer, og et flertall av publikum samlet seg i gangen, hvor det var betydelig varmere enn inne i selve fotballhallen. Etter et lite kvarter trakk vi inn igjen for å se nye 45 minutter med generalprøvefotball.
En dårlig generalprøve gir en god premiere sies det ofte, men for Træffs lagkaptein er jeg litt i tvil om det stemmer. Han klarte nemlig ti minutter etter hvilen å pådra seg et rødt kort, og om jeg ikke tar veldig feil innebærer det at han må stå over sesongåpningen hjemme mot Brattvåg andre påskedag. Neppe det utfallet han håpet på fra denne kampen!
Med bare ti mann på banen ble Træff spilt fryktelig lave. Tidvis så det ut som de spilte i en slags 8-0-1-formasjon, og det var vel strengt tatt bare et tidsspørsmål før Levanger skulle score. Dette gjorde de også i det timen ble passert, og med 2-0 fant de hvitrøde like godt ut at de skulle skifte målvakt.
I det min stoppeklokke passerte 79 minutter kom også 3-0, og nå hadde moldenserne lite annet enn æren å spille for. De satte inn en aldri så liten sluttspurt, men nærmere enn en corner hvor ballen endte i mål, men det hele ble annullert for offside kom de ikke.
Kampen endte dermed 3-0, og mens LFK nok seiler opp som kanskje en utfordrer til opprykksplassen i sin avdeling fikk nok Træffs trenerteam litt av hvert å tenke på gjennom påsken.
Jeg hoppet i bilen, og satte kursen mot Trondheim hvor natta skulle tilbringes, før ferden fortsetter videre nordover i morgen etter en aldri så liten opptreden på Helgemorgen hos NRK.
Endelig påskeferie! Etter en intens formiddag med etterarbeid etter to dager med representantskapsmøte på jobben forsvant jeg ca til lunsjtider ned i kjelleren, inntok en fullpakka bil og satte kursen østover. Etter litt shopping på grensa fortsatte ferden mot hjertet av Sverige, og etter å ha krysset grensa inn i Dalarna lurte min vanligvis så trofaste følgesvenn Google Maps meg inn på to og ei halv mil med grusvei av ymse kvalitet. Jeg kom med fryktelig skitten bil fram til Vansbro hvor jeg fikk testa den lokale schnitzelen før jeg kunne parkere ved banen hvor det skulle spilles DM-gruppespillkamp mellom Malung og Nyhammar.
Bortelagets hjemmebane hadde jeg faktisk besøkt for noen år siden, og litt nilesing i lagoppstillinger viste meg at et par av dagens aktører faktisk også hadde spilt da. Hjemmelaget, som holder til nesten like langt unna Vansbro som det gjestene gjør, var derimot et nytt bekjentskap, og jeg kommer nok helt sikkert ved en senere anledning til å avlegge dem et nytt besøk på deres egentlige hjemmebane.
Her på Vanåvallen var det en sjarmerende tribune med tak ved gressbanen, men hele grunnen til at denne kampen i distriktsmesterskapet i Dalarna var flyttet hit var at Vansbro AIK hadde fått etablert en kunstgressbane like ved. Her var det ei tribune under konstruksjon, men foreløpig besto fasilitetene av en jordvoll med noen enkle benker på. Da kampen kom i gang hadde det samla seg rundt tjue skuelystne på denne vollen og andre steder rundt banen, noe som slett ikke var så verst i det som skulle vise seg å være en ganske så kjølig vårkveld.
Ute på kunstgressmatta var det innledningsvis ganske jevnt, men utover i første omgang syntes jeg vertskapet i sine grønne trøyer opparbeidet seg et aldri så lite overtak. Dette overtaket fikk dog ikke noen uttelling i målprotokollen, så det kunne se litt skummelt ut da de tilreisende fra sørøst satte inn en liten sluttspurt inn mot pause, men også denne ble resultatløs, så det sto fortsatt 0-0 da lagene kunne gå i garderoben og varme seg litt.
Selv gikk jeg i bilen og fikk lurt på meg et ekstra lag klær så jeg skulle ha håp om å overleve 45 nye minutter med fotball, noe som viste seg å være et svært bra trekk. Det hadde vært et helt nydelig vær mens jeg kjørte østover, men nå etter solnedgang hadde det både skya litt til, og også blitt en vind som virkelig gikk gjennom marg og bein.
De grønnes overtak fra første omgang fortsatte, og det var lite som tydet på at det var Nyhammar som skulle spille Division 4 i år, mens Malung holder til på nivået under. Det var derfor på ingen måte ufortjent da vi i det 65. spilleminutt fikk se denne fikse varianten på et frispark føre til 1-0.
Nyhammar prøvde fortvilet å slå tilbake, men samtidig som det spredte seg litt frustrasjon som også fikk uttrykk i litt småknuffing og dårlig stemning ved flere anledninger fortsatte det meste å skje foran deres keeper. I det 79. minutt var det tid for et hjørnespark som aldri ble klarert, og til slutt ble ballen vippet inn til 2-0.
Lufta gikk nå litt ut av ballongen for de hvitkledde, og med et skudd i tverrliggeren fra «hjemmelaget» var vi faktisk nærmere 3-0 enn 2-1. Flere mål ble det uansett ikke, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 2-0, og Malung kunne juble for tre poeng.
Selv hoppet jeg i bilen og satte kursen tilbake mot Norge, og etter å ha passert gjennom en helt forferdelig snøstorm i grensetraktene mot Trysil ankom jeg Engerdal hvor natten skulle tilbringes før ferden nordover fortsetter lørdag morgen.
Etter å ha fullført en strålende korpshelg i Trondheim satte jeg søndag formiddag kursen sørover igjen, men i stedet for å ta E6 og Rv3 hele veien svingte jeg denne gangen av på Støren. Etter hvert kom jeg til Bergstaden Røros og fant fram til en livsfarlig glatt parkeringsplass ved banen hvor det skulle spilles kamp i gruppespillet i det trønderske mesterskapet mellom Røros og Trønder-Lyn.
Etter å ha sett at lite var forandra siden sist jeg var her fant jeg fram til et toalett inne på det som visstnok var et helt nyovertatt klubblokale i etasjen over garderobene. Dette var faktisk så nytt for idrettslaget at de ikke hadde fått ordnet dopapir ennå, men heldigvis oppdaget jeg det i tide, og etter litt om og men var alt i orden. Jeg kom meg etter hvert ut igjen, og oppdaget mens jeg så slutten av oppvarminga at vinteren ikke hadde vært veldig snill med bortebenken her.
Da klokka ble to ble kampen blåst i gang, og man så raskt at gjestene fra Kvål holdt et noe høyere nivå enn vertskapet som skal spille denne sesongen et nivå under Trønder-Lyn. De for anledningen hvitkledde presset voldsomt på, men Røros' forsvar kjempet heroisk for å holde laget inne i kampen. I sine svarte drakter med hvit diagonalstripe kom hjemmelaget til noen kontringsmuligheter, men lenge var det lite utbytte av disse. Det må likevel være lov å si at det var noe mot spillets gang da 1-0 kom i det 27. minutt mens jeg diskuterte forventninger til årets eliteserie-sesong med en Trønder-Lyn-innbytter.
Resten av omgangen forandret lite seg i kampbildet. Trønder-Lyn skrudde kanskje til bittelitt, men fjellfolket fortsatte å forsvare seg på fremragende vis, så da dommeren sendte lagene i garderoben for en liten pust i bakken sto det fortsatt 1-0.
Eter et kvarters hvil var det igjen tid for fotball, og med en tabellsituasjon hvor Røros ville vinne gruppa med seier, mens Trønder-Lyn kunne nøye seg med uavgjort på grunn av en mye bedre målforskjell var det ikke veldig overraskende at det som skjedde ute på kunstgresset i stor grad lignet på det vi hadde sett før hvilen. Utover i kampen ble Røros spilt lavere og lavere, og med Bergstadens Ziir som bakgrunn fikk jeg og 50-60 andre se gjestene utligne til 1-1 da en ball gikk stolpe inn i det 70. spilleminutt.
Røros trengte fortsatt bare én scoring for å ta tilbake ledelsen i gruppa, men med 81:45 på min stoppeklokke ble det litt kaos i feltet etter en kort corner, og det hele endte med at en uheldig svartkledd spiller sendte ballen i en bue som var helt umulig for målvakten å avverge, og det sto 1-2.
Da også 1-3 kom 70 sekunder før full tid ble det lagt til helt minimalt med tilleggstid, så det hele endte med dette resultatet. Spillere, trenere og dommere takket hverandre for kampen, mens jeg hastet mot bilen for å fortsette ferden mot hovedstaden.
Jeg hadde akkurat startet ferden nordover for min årlige deltakelse på NM for janitsjarkorps da det tikket inn en melding fra Magnus om at den kampen jeg trodde jeg ikke ville få sett hadde fått ny avsparkstid. Jeg droppet derfor et planlagt restaurantbesøk på kvelden, og plukket etter å ha avsluttet øving med Mo Hornmusikk opp Andreas før ferden gikk mot Stjørdal. Vi rakk akkurat å parkere før jeg hørte dommerens fløyte sette i gang treningskampen mellom de to fjerdedivisjonslagene Lånke og Nationalkameratene.
Da vi hadde forsert bakken fra parkeringa til banekanten fikk jeg se et flott anlegg som omkranset kunstgresset. Ikke bare var her ei nydelig tribune med tak, det var også åpen kiosk, og til min store glede også toaletter. Jeg forsvant etter å ha hilst på Magnus raskt i retning disse, og forventet egentlig at det hadde kommet flere mål da jeg kom ut derfra igjen. Så feil kan man ta, det sto fortsatt 0-0, og det gjorde det også etter at Lånke fikk ballen i nettet, scoringen etter rundt 16 minutter ble nemlig annullert for offside (Enda den fant sted på den banehalvdelen hvor det ikke var assistentdommer!)
Litt før pause fant jeg ut jeg måtte teste kiosken, så det ble innkjøpt en vaffel som var svært god, og om den bare hadde vært stekt litt lenger tid hadde vært oppe og nikket mot toppkarakterer. Det som skjedde ute på kunstgresset kvalifiserte dessverre ikke til like gode karakterer, så da lagene gikk i garderoben for en liten omgruppering sto det fortsatt 0-0.
Etter pause syntes jeg laget fra rallycrossbygda mer og mer festet et slags grep rundt kampen, men avslutningene ble likevel lenge for tannløse. «Næshkam» på sin side var sjelden veldig truende, og jeg begynte da vi passerte en times spill å frykte at rekka med kamper med scoring (Som hadde bygd seg opp til 90 etter at den rakna i Skövde-derbyet i fjor) skulle stoppe opp igjen.
Heldigvis for meg og eventuelt andre målhungrige tilskuere: Etter 65 minutters spill fikk de gulsvarte et hjørnespark hvor ballen etter litt om og men ble klemt i mål til 1-0!
Mens regnet smått valgte å vise seg fram prøvde nå Lånke å virkelig sikre at de vant denne treningskampen mot divisjonskollegaen fra den andre avdelinga i den trønderske nivå fem-fotballen, men det ville seg lenge ikke. Gjestene fra Hallset sto godt imot, men med ti minutter igjen ble en spiller felt like utenfor sekstenmeteren, og da frisparket ble tatt på denne måten sto det 2-0.
2-0 holdt seg til kampen var over, og hjemmelagets spillere kunne glade juble da dommeren blåste av. Selv fant jeg tilbake til bilen, og satte via flyplassen hvor min svoger akkurat ankom kursen tilbake til den trønderske hovedstaden hvor det skulle samles krefter til to lange dager med korpsmusikk.
Etter å ha gjort ferdig ukas møter og eposter lot jeg en afterwork-event seile sin egen sjø, og plukket i stedet opp Ole Jakob før vi forserte en fæl trafikk ut av Oslo og fortsatte østover. Etter et kjapt pitstop i Årjäng fortsatte ferden mot Vänerns bredder, og mens mørket la seg over småbyen Åmål parkerte jeg ved Mossängens IP og vi entret den lille ståtribuna ved kunstgresset her akkurat i tide til å få med oss avspark i treningskampen mellom IFK Åmål og Värmlandsbro SK.
Lagene er geografisk sett veldig nære naboer, men siden Åmål ligger helt nord i Dalsland og Värmlandsbro helt sør i Värmland spiller de til daglig i hver sin fotballkrets. Det var derfor et nokså uvisst styrkeforhold mellom de to aktørene selv om hjemmelaget spillter på sin krets' nivå seks mens gjestene de siste årene har vært et heislag mellom nivå seks og sju nord for grensa mellom de to landskapene.
Ut fra start fikk vi noenogtretti som hadde møtt opp i en ganske sur (men etter det regnet som hadde vært tidligere på dagen overraskende tørr) fredagskveld se spillet bølge fram og tilbake, uten at noen hadde noe klart overtak. De blåhvite fra Åmål så kanskje et ørlite knepp kvassere ut, men det var på ingen måte noen kjempeoverraskelse da et hjørnespark rett før kvarteret var spilt endte opp i mål til 0-1.
Vel fem minutter senere ble VSKs ledelse doblet, da en ikke helt overbevisende inngripen fra hjemmelagets målvakt ga 0-2. Etter dette tok rødtrøyene mer og mer over, og resten av omgangen var nær enveiskjørt. Flere mål ble det likevel ikke, så da lagene tok pause sto det fortsatt 0-2.
Etter en kort hvil gikk vi så en eksepsjonelt lite minneverdig omgang med fotball i møte. Det virket som om IFK-erne ville mest, men ikke fikk det til, mens bortelaget egentlig ikke ville, men bare gikk for halv maskin. Vi passerte akkurat 60 blank på min stoppeklokke da de blåhvite fikk en redusering, og med 1-2 kunne vi kanskje få en litt mer livlig siste halvtime.
Slik ble det dessverre ikke, kampen fortsatte i samme spor, men Värmlandsbro-forsvaret klarte å ri av de angrepsbølgene Åmålsborna leverte, så da dommeren etter nitti minutter med fotball blåste av kampen sto det fortsatt 1-2.
Jeg og OJ hastet tilbake til bilen, hvor setevarmen ble aktivert, og tok en kjapp stopp på coopen for litt shopping før en begivenhetsløs retur til Norge ventet. Høydepunktet på denne turen var for øvrig at jeg ved å fylle bensintanken øst for grensa sparte over seks kroner literen!
Med en spillefri mandagskveld var det bare en ting å gjøre: Finne ut hvor det skulle spilles fotball. Jeg hadde egentlig sett meg ut en fæl tur til Brålanda, men da jeg oppdaget at en utsatt kamp på et mer behagelig sted var blitt berammet i kveld endret jeg planene og satte kursen rett sørover etter jobb. Før jeg krysset Svinesund plukket jeg opp André, og etter et lite pitstop utenfor Uddevalla krysset vi Uddevallabron og svingte av til høyre. Vi skjønte snart at vi var på rett vei, for gjennom tåka lyste det kraftig fra de gule flomlysene fra banen hvor det skulle spilles kamp i gruppe B i distriktsmesterskapet i Bohuslän-Dalsland mellom Groheds IF og Hamburgsunds IF.
Etter å ha parlamentert oss inn til kunstgressdelen av Grohedsvallen (Vi var ikke helt forberedt på at det skulle være inngangspenger her) tok vi anlegget nærmere i skue. Omgivelsene så vi ikke stort av, men reisefølget lot seg begeistre av at det lot til å være mulighet for å finne et høyt utkikkspunkt når det var kamp der i dagslys, og i tillegg så vi at det var kiosk her, uten at det hjalp oss noe særlig i kveld. Rett før avspark dukket også den svenske banehopperen Michael opp, så alt var duket for en hyggelig fotballaften i tåka.
Da kampen ble sparket i gang gikk hjemmelaget rett i angrep, og før vi visste ordet av det hadde de scoret! En corner var det som førte til 1-0, og det var ikke spilt mer enn ca 45 sekunder. Halvanna minutt senere ble ledelsen doblet til 2-0. Skulle vi få en helt vanvittig målorgie?
Etter pangstarten roet det hele seg noe ned, og det må understrekes at Hamburgsund på ingen måte ble så rundspilt som det kunne virke om man bare så på stillinga. De blåkledde hadde rett og slett en god del uflaks, og kom blant annet til et stolpetreff som nok ville gitt en helt annen kamp om ballen hadde gått inn i stedet for ut.
Grohed hadde på sin side en del gli, og tross at de i tillegg til gjestenes forsvar også måtte forsere en svær vanndam ved sekstenmeterstreken kom de seg til noen gode sjanser. Flere mål ble det likevel ikke før en spiller rett etter at klokka passerte en halvtime spilt ble felt og gikk i bakken inne i feltet, og dommeren pekte mot straffemerket. Straffen ble sikkert satt inn, og det sto 3-0.
Som sagt var det vi hadde sett ikke en typisk 3-0-affære, men fotball handler om å score mål, og det var det bare ett av lagene som gjorde i første omgang. Det var dermed fortsatt med en tremålsledelse hjemmelaget kunne gå mot garderoben, mens de tilreisende nok lurte litt på hva det var som hadde truffet dem.
Etter pause ble vi tre banehopperne stående og snakke med en godt voksen svensk herre, som blant annet hadde vært til stede på den legendariske VM-playoffkampen mellom Sverige og Østerrike i Gelsenkirchen høsten 1973. Mannen var et oppkomme av gode historier, så selv om fotballen ute på banen var så som så kjeda ingen seg et sekund.
Litt over halvveis ut i andre omgang økte Grohed ledelsen til 4-0, mens alt bortelaget hadde kunnet juble for var et skudd i tverrliggeren. Det var nok ikke mange som nå trodde at kampen skulle ende med noe annet enn hjemmeseier, men et lite håp for Hamburgsund ble tent da et frispark endte i mål til 4-1 med 73:20 på min stoppeklokke.
I det 80. spilleminutt fikk vi nok en scoring på frispark, men denne gangen var det vertskapet som kunne feire. 5-1 og jubel blant de fleste av de 60-70 fremmøtte.
Hamburgsund fikk faktisk ett mål til, ca fem minutter før full tid, så tross at kampen endte med tap 5-2 kunne de iallfall ta med seg at andre omgang endte uavgjort med to mål til hvert lag.
André og jeg takket Michael og den andre svensken for godt selskap, og satte kursen hjemover på en heldigvis noe mindre tåkete E6 enn da vi dro sørover. Etter ankomst Oslo kunne jeg endelig spandere på bilen et sårt etterlengtet besøk i en vaskeautomat før jeg dro hjem og tok kveld.
Flere bilder fra kampen (Ikke spesielt mange, for flomlysene var faktisk helt krise) kan du se på Google photos.
