Ödsmål - Grohed 1-3

For å feire at jeg hadde fått shinet opp badet hjemme litt fant jeg ut at jeg skulle la det få noen dager fri, så jeg booket meg ei lita helg i Sverige og satte etter jobb fredag kursen sørover på E6. Etter noen timers kjøring, og en liten stopp på Systembolaget svingte jeg av, og kom til det lille stedet Ödsmål like utenfor Stenungsund, hvor det var klart for kamp i division 4 (dvs nivå 6) mellom Ödsmåls IK og Groheds IF.

Etter å ha fått i meg litt mat på parkeringplassen gikk jeg spent mot inngangen, og oppdaget til min store glede at her var det null problem å betale cash når man ikke hadde Swish. Inne på stadionområdet fikk jeg se en nydelig gressbane, en helt ny kunstgressbane like ved, garderobebygg, kiosk med også innendørs serveringslokale, og ei flott tribune i skråninga på motsatt side.

Da kampen kom i gang startet hjemmelaget svært bra, men de klarte ikke å utnytte den gode starten til å lage noen mål. Spillet jevnet seg etterhvert noe ut, men etter et kvarters tid fikk hjemmelaget et hjørnespark som det er et mirakel at ikke ble til scoring.

Heller ikke det neste kvarteret kom det noen mål, men så, like før klokka mi passerte 31 spilte minutter tok gjestene et langt innkast som aldri ble skikkelig klarert, og etter mye fram og tilbake ble ballen til slutt hamret i mål til 0-1.

Bortelaget (som jeg faktisk hadde sett spille kamp en gang før) tok nå mer over, men i det 38. minutt kom det litt ut av det blå en skikkelig kanonkule fra litt skrå vinkel. Keeper ble hengende igjen i lufta, og kunne bare se ballen fyke forbi seg og i nettet til 1-1.

Vi rundt 70 tilskuerne som var på plass fikk så se en helt eksepsjonell kanonade fra Groheds rødkledde spillere. Ballen gikk først i mål, men det var vinket offside, før det kom sjanse på sjanse på sjanse som det var helt utrolig at ikke ble til scoring. ÖIK kunne virkelig være fornøyde med at det bare sto 1-1 da dommeren sendte lagene i garderoben for femten minutters hvile.

Selv brukte jeg pausen til å innta kiosken, og jeg fikk faktisk lov å betale med kontanter her også, så da ble det litt klassisk svensk matchmat: korv och Fanta.

Spillet kom i gang igjen, og igjen fikk vi en del sjanser begge veier, men etterhvert tok bortelaget helt over. I det 69. minutt kom 1-2 til stor glede for de mange tilreisende på tribuna, og nå slet jeg med å se at de grønne skulle kunne komme tilbake.

Var det lite trolig at hjemmelaget skulle få noe ut av kampen fra før, så ble det ikke mer sannsynlig da en Grohed-spiller ble felt foran mål og dommeren pekte på straffemerket. Straffen ble satt i mål, og etter 69 minutters spill sto det 1-3.

Gjestene fortsatte å produsere enorme sjanser, men effektiviteten var helt hårreisende svak. Dersom plasseringen deres i serien på noe vis blir avgjort av målforskjell, så kan de se tilbake på denne kampen og gremmes! At det fortsatt ikke sto mer enn 1-3 da dommeren til slutt blåste av var rett og slett ikke til å tro.

Spillerne takket hverandre for kampen, mens jeg fant tilbake til bilen og fortsatte til der jeg skulle tilbringe de to neste nettene for å lade opp til nye eventyr på lørdag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Fet - Skedsmo 2 (2-0)

Etter å ha spilt konsert på Lørenskog torsdag kveld hadde jeg egentlig planlagt å ta en visitt til Bøn, men da jeg var ferdig med oppryddingen etter konserten så jeg at der ville jeg ikke vært på plass før minst ti minutter ut i kampen. Jeg fant derfor et nærmere reisemål hvor jeg heller ikke hadde vært på lenge, og kom etter et drøyt kvarters kjøring fram til Fetsund hvor det var klart for femtedivisjonskamp mellom Fet og rekruttlaget til Skedsmo.

I den lave kveldssola ble det foretatt myntkast, og lagene byttet deretter side, selv om sola stort sett kom inn fra siden og ikke i øynene på noen av keeperne. Med oppmuntrende forsøk på supportersang fra tribunen kom hjemmelaget best i gang, men mål ble det ikke. Jeg slo av en prat med Blaker'n som hadde tatt turen for å scoute litt på divisjonsmotstanderne, før jeg trakk mot skyggen på kortsida for å få litt bedre fotovinkel. Jeg hadde ikke stått lenge i skyggen før jeg måtte trekke fram mitt hemmelige våpen: Myggspray!

Fedrelandet som stadionet på Fetsund heter er beryktet for mygga som klekkes der Glomma møter Øyeren, og nå i kveldinga var de i ferd med å komme for fullt. Fortsatt var flesteparten av de oppimot sytti tilskuerne i sola, og dermed ikke så veldig berørt, men jeg mistenkte at dette kunne bli en fæl kveld etterhvert.

Også for hjemmelagets spillere ble kampen etterhvert ganske fæl. Ikke fordi de ikke spilte bra, for det gjorde de, men de misbrukte sjanse på sjanse på sjanse, den ene større enn den andre. Da lagene gikk til pause sto det fortsatt 0-0, noe som ut fra de sjansene jeg hadde sett var smått utrolig.

Jeg benyttet pausen til å spise en is, samt nok en gang å prise meg lykkelig over at myggsprayen hadde blitt med på tur i dag. Da lagene kom tilbake på banen virket det som om Fet hadde brukt tida i garderoben til å justere siktene, og nå tok det ikke engang halvanna minutt før de kunne juble for scoring og ledelse 1-0.

Etter å ha tatt ledelsen slapp Fet seg litt ned, men ikke mer enn at de like etter at timen var spilt fikk nok et mål. Denne gang kom scoringen etter en strålende enkeltprestasjon hvor en mann driblet av halve Skedsmo-laget før han skjøt ballen i mål til 2-0.

Nå ble gjestene enda mer med på notene, men den ene gangen de lyktes med å få ballen i mål ble de avvinket for offside, mens Fet var tilbake på sporet fra første omgang med å misbruke enorme sjanser. Samtidig ble det mer og mer mygg som angrep oss stakkars tilskuere, og da kampen endelig ble blåst av, fortsatt med tomålsseier til hjemmelaget, så rømte de fleste av oss så raskt som mulig til en forhåpentligvis myggfri bil (Jeg må innrømme jeg synes synd på han som hadde parkert med åpent vindu).

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Enebakk - Frogner 2-4

Etter å ha hatt opphavet på besøk i helga for å hjelpe meg å pusse opp litt i kåken var det deilig at jeg hadde forhandla meg til noen timer fri fra dem tirsdag kveld for endelig å få sett litt fotball igjen. Jeg hadde for flere uker siden sett meg ut en kamp på en for meg ny bane, og etter en liten kjøretur var jeg i Kirkebygda i Enebakk, klar for å se åttendedivisjonsoppgjøret mellom Enebakk og Frogner.

Enebakk så jeg jo også på hjemmebane for to år siden, men da var det på kunstgresset i Flateby, mens kveldens kamp altså skulle spilles på gress litt lenger sør i kommunen. Eller, gress og gress, fru Blom. Det som møtte meg da jeg kjørte langs banen på jakt etter en parkeringsplass var vanvittige mengder avblomstret løvetann, og noen få gresstrå innimellom. Underlaget så også rimelig hardt ut, og jeg hørte flere av begge lags spillere komme med ymse karakteristikker av banen fram mot avspark.

Da spillet kom i gang ble det raskt klart at det neppe ble noe særlig finspill i kveld. Ballen hoppet og spratt om man prøvde å trille den langs bakken, så «kælking» var en mye brukt taktikk. På snapchat ble det spekulert i om løvetannhavet på banen kanskje ga en hjemmefordel, men det virket for meg som om det var gjestene fra Frogner som hadde opparbeidet seg et lite overtak. Like før tjue minutter var spilt i den lave kveldssola var det likevel hjemmelaget som kom til kampens til da største sjanser da ballen ikke bare en gang traff tverrliggeren, men dette gjentok seg to ganger rett etter hverandre.

Etter litt forvirring rundt hvorvidt det var gjennomført drikkepause i forbindelse med en skade ble det så faktisk gjennomført drikkepause, hvor det mest revolusjonerende som skjedde kanskje var at Enebakk hadde med en trykktank med vann som ble brukt til å påføre godt med vann også utvortes. Smart løsning!

Etter vel 35 minutters spill så det så ut som om Frogner endelig fikk uttelling for dominansen de hadde hatt på banen, men til rødtrøyenes fortvilelse ble det dømt offside, noe jeg fra min ikke helt optimale posisjon tror var en god avgjørelse av dommer. Bortelaget hadde nå likevel fått ferten av blod, og det tok ikke mer enn et lite minutt før ballen igjen lå i nettet, og denne gang uten noen negativ dommeravgjørelse.

Fem minutter før hvilen scoret så Frogner igjen, og det sto dermed 0-2 da lagene samlet seg for å omgruppere litt, mens jeg selv inntok stadionkiosken. Jeg håpet egentlig at det skulle være mulig å få seg en is, men jeg endte i stedet opp med en svært god (og helt nystekt) vaffel som nok ikke var langt unna årsbeste på den fronten.

Jeg rakk også såvidt å innta bilen for å grave fram en boks myggspray før andre omgang ble blåst i gang, og jeg igjen tok plass ved banekanten. Vi var omtrent tretti frammøtte som så kampen i kveld, og i det 57. minutt fikk vi så se Frogner rulle opp et lynangrep av de sjeldne som endte med 0-3.

Jeg sto like etterpå og tenkte at ledelsen på ingen måte var ufortjent, men også at samtidig var det kanskje litt flatterende at Enebakk hadde en smultring i målprotokollen. Det samme måtte Enebakks kaptein ha tenkt, for han sendte like etter avgårde en herlig lobb som endte i mål, og det sto dermed 1-3.

Som vanlig i åttendedivisjon var det ikke assistentdommere på plass, men begge lag hadde utpekt en mann til å være «linjevakt» for å hjelpe dommeren å avgjøre om ballen hadde vært utenfor sidelinja eller ikke. Etter at Enebakk kom til en god sjanse etter at ballen ikke ble dømt ute ble det ganske ampert, og jeg må innrømme at jeg ikke hadde bebreidet dommeren om han hadde delt ut noen gule kort.

Spillet bølget nå mer fram og tilbake enn i første omgang, men fortsatt følte jeg at Frogner var et knepp bedre enn vertskapet. Samtidig ble det flere og flere situasjoner hvor det var voldsomt hett i toppen hos enkelte av spillerne, tross at lufttemperaturen hadde begynt å dale i takt med sola. I det 72. minutt scoret så Frogner igjen, denne gang på corner, og jeg fikk nå en følelse av at med 1-4 var kampen avgjort.

Fire-fem minutter senere ble det så blåst etter et sammenstøt mellom Enebakks målmann og en angripende Frogner-spiller. Vi var nok flere som trodde at dette skulle bli straffespark, men dommeren dømte i stedet angrep på keeper og frispark utover.

Såvidt inn i overtiden var det så Enebakks tur til å score etter et hjørnespark, men tross den sene scoringen fikk vi ikke noen sensasjonell opphenting, så da dommeren etter et sammenstøt foran Frogner-målet blåste av sto det fortsatt 2-4. Det var fortsatt litt amperhet å spore, og Frogner-keeperen fikk et gult kort etter kampslutt relatert til en felling som skjedde i kampens siste sekund, samtidig som flere av de grønnkledte argumenterte hardt for at kortet skulle bli rødt.

Kampen var uansett over, så jeg hoppet inn i bilen og satte kursen tilbake til hovedstaden for en siste natt med besøk.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Fjell - Haugfoss/Modum 2 (2-7)

Etter helgas vestlandstur var jeg egentlig litt i tvil om jeg kom til å gidde å se fotball nå når hverdagen var tilbake, men etter å ha spist en deilig fiskemiddag innså jeg at det nok ble en tur ut i kveldssola i dag også. Jeg hadde opprinnelig vurdert en tur til Biri, men etter å ha sett at banen på Fjell i Drammen som jeg valgte bort i fjor høst var åsted for en kamp i kveld satte jeg kursen østover, og kom fram akkurat i tide for femtedivisjonskampen mellom Fjell og Haugfoss/Modum 2.

Da jeg sjekket inn i Futbology-appen så jeg at det også var en tysker innsjekket, men jeg var ganske sikker på at det ikke var noen av de få jeg akkurat nå så sitte rundt banen, men inn mot avspark dukket det opp fler og fler folk, lenge uten at jeg mistenkte noen av dem for å være dagens tysker.

Da lagene gjorde seg klare for avspark fikk han som sto nærmest tribuna, på Haugfoss' høyrekant beskjed fra noen gutter som satt der at dersom han ikke scora hattrick, så skyldte han dem hundre kroner. Han bare flirte tilbake, og jeg lurte på hvor mange mål jeg skulle få se i kveld.

Om det var samme mann som etter 121 sekunders spill scorte vet jeg ikke, men faktum var iallfall at de grønnkledde fra Blaafarveværkets nabolag hadde tatt ledelsen svært tidlig. De fortsatte å føre an innledningsvis, før hjemmelaget kjempet seg mer inn i kampen, og etter tretten minutter var det rødtrøyenes tur til å juble da et virkelig kremangrep endte etter planen og det sto 1-1.

Etter noenogtjue minutters spill fikk vi rundt førti frammøtte se lagene gå til sidelinja for å ta en kjapp drikkepause, og da de kom tilbake hadde visst Fjells forsvarsspillere lagt igjen alle ferdigheter der ute, og plutselig sto det 1-2.

Hjemmelaget ga ikke opp, men fortsatte å produsere sjanser, etter hvert ganske store sjanser. Dessverre for dem ville ballen virkelig ikke i mål, og da blir det veldig vanskelig å vinne fotballkamper. Lettere ble det heller ikke da forsvaret nok en gang gikk på en veritabel kollaps, som ga 1-3 etter 35 minutters spill.

1-4 kom så et drøyt minutt før pause, og omtrent nå begynte ting å skje! Fjell er jo en bydel i Drammen hvor det bor mange med bakgrunn fra andre land, og jeg hadde alt observert en tyrkisk lira-seddel som lå henslengt bak det ene målet. I nettopp Tyrkia ble det akkurat i kveld spilt siste serierunde, og da det ble klart at Galatasaray hadde vunnet tok det helt av i nabolaget. Lange kolonner med tutende biler, ATV-er, motorsykler og gud vet hva som spilte høy musikk mens folk holdt flagg ut vinduer og takluker kjørte ustanselig rundt i nabolaget resten av kampen.

For øvrig brukte jeg pausen på endelig å finne ut hvem tyskeren som hadde sjekka inn var. Det var et tysk par på plass, og jeg mistenker at Futbology-brukeren faktisk var den kvinnelige delen av paret. Med hver sin Pilsner Urquell på tribuna snakka de iallfall sammen på tysk, så inntil det motsatte er bevist går jeg ut fra at det var dem det var snakk om.

Ute på kunstgresset kom Fjell ganske godt i gang etter hvilen, og det føltes nok derfor ekstra bittert når den gode perioden etter vel sju minutters spill endte med at Haugfoss økte til 1-5. Ikke lenge etter trodde grønntrøyene at de hadde økt til 1-6, men det var ikke assistentdommeren enig i.

Like før timen var spilt kom så 1-6 etter en kontring, før en Haugfoss-spiller i et forsøk på å øke ledelsen ytterligere fikk et spark i hodet som medførte et stopp i spillet. Han kom seg etterhvert på beina igjen, og kampen kunne fortsette. I det 86. minutt kom så 1-7, før Fjell i det 90. minutt endelig fikk en scoring igjen. Dommeren la ikke til noe tid tross flere solide stopp i spillet, men ingen protesterte på dette, og dermed endte kampen 2-7.

Jeg havnet i en kolonne bak feirende tyrkere, men kom meg etterhvert ut på E18 igjen, og kunne returnere til hovedstaden med nok en ny bane besøkt.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Haugesund - Tromsø 1-2

Mandag morgen i Bergen, og etter å ha plukket opp Martin på flyplassen der ble kursen satt sørover langs E39 i et veldig vestlandsk vær. Inn mot sildabyen begynte det å lette litt, men vi ble fortsatt våte i håret da vi forlot bilen og la ut på en liten byvandring. Etter å ha fått i oss litt mat og sosialisert litt med noen fler rødhvite ble kursen satt mot byens stadion, hvor det var klart for eliteseriekamp mellom Haugesund og Tromsø.

Siden i fjor hadde vi fått nytt bortefelt i motsatt ende av banen, og jeg var derfor ganske spent på været da det i utgangspunktet ikke var noe tak her. Gleden var derfor stor da jeg så at det faktisk var et lite tak bakerst på feltet, så om det ble for fuktig kunne man gjemme seg under der. Apropos fukt, litt komisk å se at det i en ganske så vasstrukken atmosfære likevel blir kjørt vanningsanlegg før kamp på det mye omtalte hybridgresset i Haugesund!

Med noenogtredve TIL-hengere på plass på bortefeltet, og liten eller ingen koordinasjon ble det i dag mest flagging og betydelig mindre rop og synging. Noen taktfaste «Eya TIL» kom det, men siden «Gutan» i første omgang angrep i motsatt ende av banen ble det heller ikke allverden av dette. Heldigvis hadde det i det minste så godt som sluttet å regne.

Etter 18 minutter av kampen fikk vi så en corner. Da jeg så Kent-Are Antonsen gikk ut for å slå den tenkte jeg straks på mitt første kampbesøk i Haugesund, og ropte så høyt at det iallfall hørtes godt på TV-sendinga «Kent-Are! 2015!» før han slo corneren. Noen reprise av 2015 ble det ikke, men ballen endte til slutt opp hos Jostein Gundersen som fikk ekspedert den i mål. 0-1, og stor jubel på bortefeltet!

Dessverre var vi ikke så veldig lenge i paradis. I det 32. minutt fikk Bruno Leite se en halvdårlig klarering komme trillende rett mot seg. Han fyrte løs, og ballen satt utagbart i nettet til 1-1. Et ørlite håp ble tent da dommeren holdt seg til øret og drøyde litt før han lot spillet bli satt i gang igjen, men VAR-rommet hadde ikke funnet noe å gripe inn mot denne gangen.

Etter pause fortsatte vi fra tribuneplass å prøve å støtte våre helter, og alt etter fire minutter fikk de for anledningen svartkledde igjen hjørnespark, og nå altså rett foran oss. Igjen gikk Kent-Are ut for å slå inn ballen, og igjen ble ballen ekspedert i nota, denne gangen av Anders Jenssen! Drømte jeg? Her har jeg stått hele våren og klaget for at vi ikke klarer å ta ordentlige cornere, og nå hadde vi plutselig scoret på to? Kan man søke NFF om at uansett hvem vi spiller mot får vi ta cornerne i Haugesund?

Resten av kampen ble en tung affære. TIL-spillerne kjempet som løver, fikk masse juling, det gikk masse tid, det ble spilt kjempemasse tilleggstid, men da dommeren til slutt blåste av kampen var det vi som sammen med spillerne kunne juble for å ha snudd fjorårets tapende resultat til en seier i år!

Hjemturen etter kampen ble dermed en mye lystigere affære enn i fjor, og det ikke bare fordi Martin ikke hadde magesjau i år.

Lysekloster - Sandviken 0-1

Etter en liten halvtimes kjøretur fra dagens første kamp, hvorav siste del av turen tok meg forbi et sted som iflge Google maps bar det maleriske navnet Klamydiatoppen, og inn på en usaklig smal vei langs en fjellside kom jeg til slutt endelig fram til Søvika i Bjørnafjorden kommune. Her fant jeg en flott fotballstadion, hvor det straks skulle spilles tredjedivisjonskamp mellom Lysekloster og Sandviken.

Som sagt et flott stadion, med ei overbygd tribune som det nesten var synd at hadde tak i dag, for det hadde rett og slett blitt et nydelig vær denne søndagsettermiddagen. Jeg prata litt med daglig leder Svein som hadde fått et vink om at jeg kom fra Bent Raknes, så da gikk det greit å få ordna meg en fotovest så jeg kunne vandre litt rundt på anlegget under kampen. Inn mot kampstart stabla så en god del folk seg inn på tribuna, og da lagene entret kunstgresset futta plutselig bortefansen av noen bluss!

Da kampen kom i gang ble det raskt tydelig at begge lagene var veldig interesserte i seier i dag. Hjemmelaget for å befeste sin plass på toppen av tabellen, gjestene fra Stemmemyren for å krympe luka oppover etter en litt rufsete sesongstart. Det kom en del tøffe dueller, uten at det ble ufint, men en vakt jeg snakket med var litt bekymret for at dette kunne bli grisete etterhvert, og fortalte at en treningskamp mellom lagene tidligere i år hadde utartet litt.

Samme mann gjorde meg da jeg fortalte at jeg var Tromsø-supporter også oppmerksom på at broren til Warren Kamanzi faktisk spilte på Lysekloster. Jeg hadde jo alt lagt merke til den raske 6-eren i hvit trøye, men ikke sjekket navnet i lagoppstillinga før, men når jeg ble gjort oppmerksom på det så jeg noen likhetstrekk, men jeg så også at det nok ikke var helt tilfeldig hvem av dem som ble fransk cupmester og hvem av dem som til uka stiller som massiv underdog i cupmøte hjemme mot Sogndal. (Men han holdt absolutt et godt tredjedivisjonsnivå må jeg presisere, så det ikke virker som om jeg snakker ham ned!)

Med omlag 35 minutter spilt stormet Sandviken framover i et angrep som ble avsluttet med at han som hadde ballen ble sparket overende inne i sekstenmeterfeltet. Straffespark, og de fleste forventet nok at nå kom det til å bli mål! Så feil kan man ta. Straffen var ikke direkte dårlig, men ble satt i en høyde hvor keeper kunne ta den, og det endte da også med at han gjorde nettopp det. Returen ble klarert, og faktisk fikk vi nesten en kontring som resultat av straffesparket.

Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og jeg forserte tribuna for å komme meg opp til kiosken og få testet de lokale vaflene, som viste seg å være svært gode, men såpass dyre at jeg ikke kjøpte mer enn én selv om det at jeg ikke hadde spist siden frokost nok gjorde at jeg burde hatt en til.

Utover i andre omgang virket Sandviken et lite hakk kvassere enn hva Lysekloster var. Om det var den kommende cupkampen som satt litt i bakhodet på «Munkene» vet jeg ikke, men bortefansen hadde definitivt grunn til å være optimister, anført av en svært høylytt fyr som fra tribuneplass kommenterte omtrent alt som skjedde ute på banen.

Da vi nærmet oss at det bare var fem minutter igjen av ordinær tid kom så den forløsende scoringen, og til glede for de mange tilreisende fra byen, det var gjestene som etter et hjørnespark det først så ut som ble redda på strek kunne juble for at ballen ble dømt inne. 0-1, og 84:10 på min klokke.

Man skulle jo nå tro at det var såvidt over 6 minutter igjen å spille. Det ble mer. Mye mer. Sandviken satte naturlig nok i gang en voldsom treneringsaksjon nå. Uansett hva som skulle skje tok det lang tid, og det toppet seg kanskje da de brukte så lang tid på å ta et dobbelbytte litt inn i overtiden at det hele endte med at dommeren nektet dem å ta byttet og heller ga treneren et gult kort. Gule kort var det også flere andre som fikk etterhvert, og veien til poeng ble ikke akkurat lettere da Lyseklosters gamle Vålerenga-spiller Wawrzynkiewicz rotet seg opp i noe som ga ham kveldens andre gule kort så han måtte tusle litt før de andre i garderoben.

Lysekloster kjempet heroisk, men ballen trillet ikke deres vei i kveld. Etter 9 minutters overtid blåste dommeren endelig av, og de rødkledde kunne slippe jubelen løs, etter noe som definitivt må kunne sies å ha vært en sliteseier!

Jeg forlot stadion, klarte å spore opp ei sjappe som solgte asiatisk takeaway og ikke hadde pinsestengt, og kom meg tilbake på hotellet for å lade opp til morgendagens viktige kamp!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Baune 2 - Djerv 2 (1-3)

Søndag i pinsen, og jeg våknet, dro fra gardinene og lurte på hvor i alle dager hotellet mitt hadde blitt flytta i løpet av natta. Da jeg la meg var det et erkebergensk bergensvær, men nå var det blå himmel og sol! Det kom snart en regnbyge og gjorde det klart at jeg fortsatt var i byen mellom de syv fjell, men været var langt lettere enn det hadde vært da jeg så kamp på Møhlenpris i gårkveld. Jeg kom meg etterhvert ut, og satte kursen mot Landås, nærmere bestemt Lægdebanen der SK Baune holder til, og hvor i dag altså klubbens andrelag skulle ta imot andrelaget til SK Djerv til sjettedivisjonskamp.

Anlegget viste seg å være ganske nyrenovert, og med et flott garderobebygg på ene siden, hvor det også var såpass med takoverheng at om det skulle komme noe regn hadde man et sted å gjemme seg. Det var også en liten utildekket ståtribune i betong som så ut til å være noe eldre, samt en laaaaaaaang benk langs hele motsatt langside.

Da kampen ble blåst i gang var de fleste av oss knapt tjue tilstedeværende pakket sammen under taket, for tross at været var relativt bra, kom det fortsatt en og annen regnbyge forbi. Lenge var regnet egentlig det eneste nevneverdige ute på kunstgresset, fram til gjestene etterhvert kom til noen ganske store sjanser.

Den største sjansen før pause var det likevel vertskapet som kom til, og etter å ha kvittet seg med gjestenes målmann så veien mot ledelse svært kort ut. Ballen ble likevel i siste liten reddet på strek av en Djerv-forsvarer (for ikke å si en djerv forsvarer), og dermed sto det fortsatt 0-0 da dommeren etterhvert sendte lagene i garderoben for en peptalk.

Baune 2 kom også til den første store sjansen etter pause, men etter å ikke ha scoret fikk han som hadde stormet fram og fått avsluttet en krampe som måtte tøyes før han var kampklar igjen. Spillet bølget nå fram og tilbake, men etter sekstitre og et halvt minutts spill kunne endelig noen juble for scoring, og det var de blåkledde gjestene som hadde tatt ledelsen 0-1 på frispark.

Ikke uventet ble de etter dette mer opptatt av å forsvare ledelsen enn å prøve å øke den, og dette er noe som ofte straffer seg. Så også denne gangen, og i det 83. minutt var det hjemmelagets karer som kunne juble for å ha hamret et frispark i mål til 1-1.

Overtiden startet, og jeg begynte å mistenke at dette kanskje skulle ende uavgjort, men den gang ei! Like før det var spilt to minutter etter at klokka hadde passert 90 sendte en av Djerv-spillerne avgårde et frispark fra like ved midtbanemerket. Om det faktisk var dette han prøvde på, eller om det var tenkt som et innlegg, det vet jeg ikke, men det som faktisk skjedde var at ballen seilte i en bue over alle, og så ut til å bli en enkel sak for keeper å plukke opp. Så feil kan man ta! Da ballen nådde keeper passerte den mer eller mindre rett gjennom hendene hans, og inn i mål til 1-2! Stor jubel hos de blåkledde, og ditto fortvilelse hos vertskapet!

Vertskapet satte nå selvsagt alt inn på å prøve å utligne i den korte tiden som gjensto, og da gikk det som det så ofte gjør i sånne situasjoner: Det ble scoring i motsatt ende av banen, og 1-3 langt inn i overtiden.

Kampen endte 1-3, og mens spillerne takket hverandre for kampen satte jeg kursen sørover mot nok en kamp for dagen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.