Etter en lang dag med forberedelser til NTLs landsmøte satte jeg søndag kveld kursen opp mot Hasle t-banestopp sammen med Marita. Vi tuslet derfra via bilen min til stadion, og var blant de første som tok plass på bortefeltet, klare for å se eliteseriekampen mellom Vålerenga og Tromsø.
Kampen gikk så dritt at jeg orker ikke å skrive så mye om den, men et lyspunkt var iallfall tifo-en vår før avspark.
Foto: Marita S. Solvang
Foto: Ronny Andersen
Vetle Skjærvik ble så utvist nesten før kampen hadde starta, og da fikk VIF gå opp i 1-0 på straffe.
2-0 kom litt senere, og dette var også stillinga i pausen. I andre omgang scora blåtrøyene to mål til, og helt på slutten ble også Alexander Warneryd utvist. Blir moro uten de to i neste helgs kamp, gitt…
På tur hjem la jeg inn et pitstop på BKH, hvor det selvsagt også var flere Vålerenga-supportere, men jeg så så misfornøyd ut da jeg kom inn der at de lot meg være i fred. Det bar så hjemover for å trøstespise litt.
Jeg hadde lenge luktet på muligheten til å få meg en kamp nå den siste dagen i oktober, men lenge var det litt uvisst om planen lot seg gjennomføre. Da alle timeplaner var klare så jeg likevel at det gikk, så jeg plukket opp Mads og satte kursen østover litt forbi Skarnes. En liten halvtime før avspark svingte vi ut av tåka som hadde lagt seg over romerike denne høstdagen og parkerte ved gressbanen på Sandermoen og gikk bort til kunstgresset hvor dagens fjerdedivisjonskamp mellom Odal FK og Trysil FK skulle spilles.
Tilfeldighetene ville ha det sånn at da jeg sist var her på anlegget, og så kamp på gressbanen, så var det faktisk samme bortelag som var i aksjon, men siden da har hjemmelaget vært gjennom en omorganisering og gått fra å være Sander IL til å ha blitt Odal FK. Etter å ha tatt kunstgressbanen i nærmere øyesyn og latt meg imponere av at det faktisk var en liten tribune også på denne banen møtte jeg TFKs supersupporter «Piders» som med dette besøket hadde fullført en komplett sesong med laget sitt. Voldsomt imponerende!
Dessverre for de tilreisende supporterne, det var ikke Trysils dag i dag. Laget var i desperat poengnød i bunnstriden i divisjonen, og selv om de i utgangspunktet hadde alt i egne hender var sjansene for nedrykk absolutt til stede. Det var derfor et hardt slag for de rødkledde da hjemmelaget etter tolv minutters spill gikk opp i en om jeg skal være ærlig helt fortjent 1-0-ledelse.
De frammøtte bortesupporterne prøvde med ujevne mellomrom å oppildne sine helter til økt innsats, men det ville seg virkelig ikke for rødtrøyene i dag. De få sjansene de kom til traff enten i stolpen, eller så sørget en god Odal-keeper for å holde unna mål, og det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene tok pause.
I pausen ble det en tur inn på klubbhuset for å få i seg litt varme og smake på de lokale vaflene. Etter å ha studert de mange spillertrøyene som hang utstilt her fikk jeg også vekslet noen ord med en odøling som antydet at klubbens andrelag neste sesong kanskje ville prøve seg på noen kamper på vanligvis ubrukte baner som Oppstad og Disenå. Lekre nyheter for en banehopper!
Da andre omgang startet fikk vi først litt teknisk trøbbel ved at han som styrte musikken ikke var til stede, så mens spillet kom i gang fortsatte musikken å dundre ut over anlegget. Heldigvis ble dette etterhvert ordnet, og snart var de eneste lydene vi hørte spillere som kjeftet på hverandre og dommerne, og ett og annet passerende tog.
Blant bortesupporterne senket stillheten seg også mer og mer. Resultatene fra kampene de andre bunnlagene spilte pekte feil vei, og dermed ble det mer og mer klart at hvis Trysil skulle spille fjerdedivisjon i 2027 måtte kampen snus, men fortsatt ville ikke ballen i mål. Et nydelig skudd som endte i tverra var det nærmeste de røde kom, og da vi et halvt minutt inn i overtida fikk 2-0 til hjemmelaget skjønte nok alle hvor det bar.
Kampen endte med tomålstap, og mens vertskapet fikk avsluttet sesongen med en opptur var det altså femtedivisjon som ventet for de tilreisende neste år. Selv hastet jeg mot bilen og satte kursen tilbake mot hovedstaden, hvor jeg skulle spille konsert bare et par timer senere.
Da korpset mitt (Musik-kår, for mine svenske venner) skulle til Bohuslän på en liten øvingshelg var jeg svært fornøyd da jeg oppdaget at det skulle være en kamp i Borås fredagskvelden som jeg kunne kombinere dette med. Jeg satte derfor kursen sørover etter en litt tidlig exit fra jobb, plukket i Håby opp André som skulle på samme kamp, og etter litt trafikktrøbbel, et kort pitstop på Systembolaget og et par timer i bilen var vi på plass på hver vår kortside for å se allsvenskanmatchen mellom IF Elfsborg og Malmö FF.
Etter å ha fått tak i en fremragende prematch-gulasj på Gula Torget inntok jeg Elfsborgsläktaren og stilte meg midt på der jeg har gjort det mer eller mindre til en vane å stå når jeg er på Borås Arena på kamp. Ved innmarsj ble det heist opp en tifo foran meg, og også futta av store mengder blinkende bluss, så hva budskapet på tifoen var er ikke så lett for meg å si.
Fra en fullsatt supportertribune sang og sang og sang vi, men ikke snakk om at våre gulsvarte helter klarte å overliste skåningene. Samtidig ble det jevnt og trutt blusset i minst en av endene av stadion, faktisk tror jeg at jeg i løpet av første omgang så mer til meldingen om at pyrotekniske pjäser er forbudt enn jeg så kampuret på storskjermen!
Det sto altså fortsatt 0-0 til pause, og mens lagene gikk i garderoben måtte jeg fortelle de rundt meg om da jeg traff Hasse Eskilsson i Uppland, og litt andre detaljer fra min banehoppingsvirksomhet. Det gikk derfor ganske fort før aktørene var tilbake på banen, og mens MFF-supporterne dro opp en bortetifo benyttet vi i vår ende av banen anledningen til å gjøre det klart for keeperen deres foran oss at han var «Sveriges sämsta målvakt!»
Etter hvilen fikk Gaute Helstrup (Pføy!) og vi andre som var til stede se nye 45 minutter med balltrilling uten de helt store målsjansene, akkompagnert av svært solid sanginnsats fra tribuna.
Mot slutten ble det faktisk litt ampert ute på kunstgressmatta, og jeg ser ikke bort fra at det kunne blitt delt ut flere kort enn det faktisk ble. Litt før vi entret de fire tillagte minuttene meldte jeg at dette kom til å ende 0-0, noe som selvsagt medførte at begge lag fikk noen store målsjanser i overtida, men da dommeren til slutt blåste av var det fortsatt målløst.
Etter å ha takket spillerne for innsatsen (og oppfordret dem til å krossa Gnaget i kommende kamp) forlot jeg stadion, fant tilbake til bilen hvor også en mellomfornøyd haldenser dukket opp etter hvert mens politiets blålysprydede drone surret over hodet på oss. Vi satte så kursen tilbake en litt annen vei enn den vi kom, og jeg kunne så lempe ham av ved hans egen bil, mens jeg selv gjorde meg klar for å overnatte i Håby og så sette kursen mot korpsseminaret.
I mangel av nye baner denne tirsdagskvelden hadde jeg fylt bilen og satt kursen mot Ås. Her fant jeg fram til stadion, fikk etter at G14-kampen som gikk der var ferdigspilt parkert bilen, og kunne så ta plass for å se sjettedivisjonskampen mellom Ås 2 og NMBUI.
Det som gjorde denne kampen ekstra interessant var at ikke bare var det byderby, det var også en ren seriefinale, der vinneren ville rykke opp! NMBUI ledet serien foran kampen, så de ville også få opprykket dersom kampen endte uavgjort.
Spenningen rundt sluttstillinga i divisjonen gjorde nok sitt til at vi var godt over hundre personer som fikk se gjestene fra det som en gang i tida het landbrukshøgskola skomme best i gang og gå opp i 0-1 alt etter 40 sekunders spill. Skulle de blåkledte drepe kampen tidlig og få en slutt på all spenninga vi hadde dratt hit for å oppleve?
Det var tydelig at også spillerne var noe preget av stundens alvor, og vi fikk tidlig noen småampre episoder hvor dommeren måtte roe folk ned litt. Dette smittet heldigvis ikke over på publikum, hvor det bare var god stemning.
NMBUI fortsatte å produsere sjanser, men mål fikk vi ikke flere av fra dem på en stund, og de kunne derfor fortvile da hjemmelaget litt ut av det blå utlignet til 1-1 i det 19. spilleminutt.
På min runde rundt banen kjente jeg at det kom en liflig duft fra klubbhuset, så jeg snek meg bort dit og skaffet meg en vaffel som var av svært høy klasse!
Etter å ha fått i meg vaffelen fikk jeg med 37:40 på min stoppeklokke se hjemmelaget snu kampen og gå opp i 2-1. Det var altså nå grønntrøyene som var i posisjon til å få spille i femtedivisjon i 2027.
Gleden over serieledelse skulle dog ikke vare så lenge. Like etter ble det dømt hands i feltet etter et hjørnespark, og eksekutøren gjorde ingen feil. Vi gikk dermed inn i overtiden før pause med 2-2 på scoringstavla.
Flere mål ble det ikke før pause, og begge lag trakk nå inn i garderobene for en liten taktikkprat. Etter et lite kvarter kom spillerne ut igjen, og det var klart for nye 45 minutter med fotball. Igjen var det studentlaget som kom best i gang, og det var spilt knapt tre minutter av andre omgang da ballen ble slått inn og headet inn til 2-3. Bortelaget kom også til flere gode muligheter som ikke ble utnyttet, så dette kunne fort blitt stygt for Ås 2.
Da vi nærmet oss slutten av kampen syntes jeg egentlig vertskapet så litt resignerte ut, de måtte jo tross alt score to mål for å få noe ut av kampen. Likevel kviknet de litt til de siste minuttene, og jammen fikk vi ikke 3-3 på et hjørnespark to og et halvt minutt på overtid!
Tross at ballen ble lynraskt lagt tilbake i midtsirkelen, det ble med det ene målet, og dermed ble den innbyrdes stillinga mellom de to lagene uforandret. Dommeren blåste av, og alle på NMBUI-benken stormet banen for å feire opprykket!
Selv trakk jeg raskt tilbake til bilen, og tok fatt på den korte veien tilbake til hovedstaden etter en riktig så livlig opprykksfinale!
Etter å ha sovet godt ut etter lørdagens slitsomme svensketur startet jeg søndagen med å ferdigstille bloggpostene fra de to kampene, før jeg på ny hoppet i bilen, denne gangen med panseret i retning nord. Etter halvanna time svingte jeg inn mot militærleiren på Terningmoen på Elverum, og fant en nokså høstlig gressbane hvor det var klart for femtedivisjonskamp mellom DK Leiret og Elverums andrelag.
«Dumpekandidatene» (Som DK i hjemmelagets klubbnavn visstnok står for) hadde i år vist seg å være alt annet enn i nedrykksfare. Etter at rivalene fra Storhamar lørdag gikk på et tap var det foran dagens kamp klart at de hadde vunnet serien og spiller i 4. divisjon 2027, og dermed ble det hele innledet med æresvakt fra dommere og motstandere mens seriemestrene marsjerte inn.
Når kampen kom i gang så det ut til at det kanskje hadde blitt litt mye feiring av seriemesterskapet i går. Det var de unge Elverum-spillerne som så friskest ut, men Leiret-supporterne gjorde sitt beste for å oppildne sine helter.
Tross solid støtte fra tribuna, det var Elverum 2 som først fikk ballen i mål, og med 19:10 på min stoppeklokke sto det 0-1. I det 27. spilleminutt kom så 0-2 på en dødball som jeg typisk nok ikke filmet.
Etter dette virket det som om DK Leiret klarte å riste av seg ettervirkningene av feiringa, og fem minutter senere var det de rødhvites tur å score da en corner ble satt inn til 1-2.
Ganske nøyaktig tre minutter senere ble bedriften gjentatt, og vi hadde 2-2. Etter dette tok de rødsvarte helt over, men flere mål lot vente på seg. Det sto dermed fortsatt 2-2 da lagene kunne gå i garderoben for en liten taktikkprat.
Etter hvilen fikk vi litt over 100 frammøtte se det hele tilspisse seg litt. Begge lag ble etter hvert litt sure og frustrerte, og etter en stund måtte dommeren kalle til seg begge kapteinene for en alvorsprat. Ting bedret seg noe etter dette, men han måtte også noen ganger fram med gulkortet.
Begge DK Leirets mål i første omgang hadde som nevnt vært på hjørnespark, og tjue minutter inn i andre omgang fikk hjemmelaget nok en gang ballen i mål på en corner! 3-2, og stor jubel.
Selvsagt ville det bli feiring etter kampen uansett resultat, men gullhatter og sjampis er jo mer på sin plass etter en seier!
Slutten av kampen fikk litt transportetappepreg. Begge lag byttet en rekke spillere, blant annet målvokterne sine, men flere scoringer ble det ikke. Kampen endte 3-2, og det var klart for feiring sammen med supporterne!
Mens flere av de andre fremmøtte banehopperne satte kursen videre mot nok en kamp i området returnerte jeg til hovedstaden, i et forsøk på å få varmet noe fårikål jeg hadde glemt å ta ut av fryseren.
Etter en knapp times kjøretur fra ettan-kampen utenfor Varberg ankom Ole-Kristian og jeg Göteborg. Her kjørte vi forbi de to Ullevi-ene, før vi kom fram til kunstgress-området på Heden, hvor jeg etter litt innledende feilnavigering fant en parkeringsplass og fikk satt fra meg bilen før vi begge dro på oss noen ekstra lag med klær og fant fram til bane 3 hvor det var klart for kamp i division 7 (Altså nivå 9) mellom Kairaba IF og Chalmers Studentkårs IS.
Hjemmelaget her hadde en klar overvekt av afrikanskættede spillere, mens gjestene var et studentlag fra det private tekniske universitetet i byen. Kampen var svært viktig i kampen om andreplassen i avdelinga, så det var forventa et høyt tenningsnivå, og kanskje også et kurant sportslig nivå tatt i betraktning hvilken divisjon det var snakk om.
Fra avspark skjønte vi raskt at her kunne det bli mange mål. Det tok nemlig ganske nøyaktig 16 sekunder før en av Kairaba-spillerne hadde vippet ballen over Chalmers' keeper og i mål til 1-0. For en pangstart!
Gjestene (som deler samme hjemmebane) arbeidet seg etterhvert inn i kampen, og rett før kvarteret var spilt måtte en av gultrøyene inn i mål og plukke ut ballen etter at det hadde blitt 1-1.
Kairaba hadde dog ikke tenkt å la de hvikledde feire for lenge, og med 17:30 på min stoppeklokke fikk vi 2-1 i den lave ettermiddagssola.
2-1 sto seg resten av første omgang, så dette var fortsatt stillinga da lagene fikk en kort pause. Etter hvilen gikk det tre minutter før en av CIS-spillerne fyrte løs fra litt distanse, og ballen føk forbi alt og alle i mål til 2-2. Hvor skulle dette ende?
Spillet fortsatte å bølge fram og tilbake, og så fikk KIF et frispark i det 59. minutt som fra ganske langt hold ble hamret inn til 3-2 og ny ledelse til hjemmelaget.
Igjen utlignet Chalmers-laget raskt, denne gang på et hjørnespark (Dette filmet jeg ikke, så i det det ble slått meldte jeg til min sidemann at dette kom til å bli mål) i det 61. spilleminutt, før vertskapet igjen kunne feire ledelse sammen med fansen da det sto 4-3 med en halv omgang igjen å spille av kampen.
Et knapt kvarter før full tid kom så 4-4, og jeg begynte å undre meg på om vi skulle få en avslutning på kampen som var fullt på høyde med det vi hadde sett i Allsvenskan-kampen AIK - Brommapojkarna forrige helg!
Mot slutten ble det litt hetsig ved de to lagenes innbytterbenker, og dommeren skal ha mye skryt for måten han klarte å roe de involverte ned på. Det ble delt ut minst ett gult kort når ting roet seg litt, og så kunne kampen fortsette.
Flere scoringer fikk vi ikke i ordinær tid, men godt inne i overtiden så det ut til at Chalmers Studentkår for første gang i kampen hadde tatt ledelsen etter at et hjørnespark ble utnyttet slik som dette.
Jeg antar dommeren mener keeper hadde kontroll på ballen før han ble presset litt av han som satte den i mål, noe jeg ikke vet om jeg er helt enig i. Uansett ble scoringa annullert, og dermed endte kampen 4-4, et resultat det nok var dagens hjemmelag som kunne være mest fornøyde med.
Vi satte nå kursen hjemover, og etter et par små pitstop på veien ble Ole Kristian og en haug med kullsyreholdig leskedrikk lempet ut i Oslo sentrum før jeg navigerte meg opp Groruddalen og fikk tatt kveld etter en lang og deilig groundhoppingdag i Sverige.
Denne lørdagen midt i oktober hadde jeg lenge planlagt en dagstur til Sverige, og grytidlig på morgenen plukka jeg opp Lippert (den yngre) og satte kursen sørover. Etter litt bensinshopping rett over grensa og litt anna shopping litt lenger sør svingte vi en drøy halvtime før avspark av E6 ved Varberg, og parkerte ved banen hvor det var klart for kamp i Ettan Södra mellom Tvååker og Rosengård.
Jeg hadde jo også i fjor, da litt senere på høsten, vært her på Övrevi og sett kamp, men da var det kvalifiseringskamp for opprykk som sto på programmet, og kampen ble spilt på kunstgressbanen. I dag var det seriekamp på nivået over det hjemmelaget hadde spilt på forrige sesong, og alt tyder på at sluttresultatet blir helt greit og at det blir nivå tre-fotball her i bygda også neste år.
Jeg hadde på forhånd vært i kontakt med klubben og fått avtalt fototilgang, så etter å ha kjøpt billett (Hurra for klubber hvor man kan gjøre dette med kort og ikke er avhengige av Swish) og et par 50/50-lodd fant jeg fram til de som delte ut adgangskort og vester og fikk utdelt dette. Ole-Kristian hørte om det var skjerf å få kjørt, og det hele endte med at vi fikk hvert vårt røde og blå Tvååkers IF-skjerf overlevert i gave. Stor stas!
Gressbanen bar litt preg av at det var blitt høst, og spesielt foran tribuna som kastet skygge over sidelinja det meste av dagen var banen mer jordete enn gressete, så jeg så for meg at det kunne bli noen svært skitne spillerdrakter etterhvert. Før avspark vekslet jeg også noen ord med en kampvert som lurte på hvilken avis jeg kom fra, og da han fikk høre at jeg var nordnorsk umiddelbart utbrøt «Jævla hestkuk!». Nydelig at den nordnorske kulturarven også brer om seg i det sørlige Sverige.
Da kampen kom i gang startet hjemmelaget friskt, men etter hvert syntes jeg gjestene fra Zlatans hjemtrakter tok mer og mer over, og det var på ingen måte ufortjent da de rett før omgangen var halvspilt gikk opp i 0-1.
Speaker hevdet i pausen at vi var 205 tilskuere, men jeg tror han tok litt hardt i her. Likevel var vi nok ikke noe særlig færre enn 150 som fikk se begge lag ha noen store sjanser før pause. Den største var det nok bortelaget som kom til helt på overtid, men det sto likevel fortsatt bare 0-1 da lagene gikk i garderoben.
Tross et nydelig høstvær var det absolutt å foretrekke å oppholde seg i sola, så det var ikke spesielt mange publikummere som hadde tatt plass i skyggen på tribuna. Også jeg prøvde å holde meg solvarmet, og tok plass nå etter pausen på den ene kortsida. Herfra fikk jeg se hjemmelaget fortvilet prøve å komme tilbake i kampen, men det så egentlig ut som om skåningene hadde relativt god kontroll.
Det å se ut som man har kontroll i en fotballkamp kan ofte være et tveegget sverd, og så også her. Ti minutter før full tid glapp det for de hvitkledde, og Tvååkers menn kunne juble for å ha satt inn 1-1.
Begge lag hadde noen muligheter mot slutten av kampen, men da oppgjøret ble blåst av sto det fortsatt 1-1, og mens spillere og dommere takket hverandre for kampen leverte jeg igjen fra meg fotovest og akkreditering, og satte kursen nordover mot nok en kamp for dagen.
