fredag 25. juni 2021

Odd - Tromsø 3-0

Mer eller mindre ut av det blå kom det tirsdag beskjed om at det var åpnet for at klubbene i Eliteserien igjen kunne tillate bortesupportere. Jeg fyrte av en tweet med en utfordring til Odds daglige leder Einar Håndlykken, og onsdag kom gladbeskjeden: TIL hadde fått adgang til å ha inntil 20 bortesupportere. Arne heiv seg rundt og organiserte, og vips hadde vi blitt kvitt brorparten av billettene, og attpåtil fylt bilen min med folk og en kjølebag. 

Klokken 1330 var det samling bak Shell på Grorud. Arne inntok forsetet med en kebab i fanget, og bak ham satt Martin med samme næringskilde, mens Margret inntok setet bak meg. Etter å ha forsert trafikken ut av Oslo og forbi Drammen svingte vi inn mot Hvittingfoss og Lardal og suste forbi Siljan til vi kom til Skien. Der inntok vi som så ofte før Odd-supporternes pub «Fort Falkum» hvor det i tillegg til god drikke ble servert helt fabelaktige svinetacos fra en foodtruck. Her fikk jeg også tatt en prat med Tor Henrik som tidligere på dagen hadde servert en forhåndssak om at Odd var pionerer på bortesupportområdet(+), og også sendt en rapport til iTromsø om det samme(+).

En liten halvtime før avspark entret vi så arenaen. For en følelse! Ganske nøyaktig ett år og syv måneder etter forrige kamp som bortesupportere, samme sted var vi tilbake! Det var bare å renske halsen og begynne å synge, men før avspark ga vinden oss et noe utrivelig møte med vanningsanlegget på stadion.

Selv om vi var håpløst i mindretall sang og sang og sang flesteparten av oss ca 15 som var samlet på bortefeltet, og vi følte faktisk at vi hørtes. Om dette stemmer får andre vurdere, men da vi kjørte noen vekselrop sammen med hjemmesupporterne i retning et fotballforbund ingen av oss er spesielt store fans av hørtes det overraskende bra ut!

Tross trøkk på tribuna, ute på banen ble det en tung dag for TILs spillere. Det første målet kom etter en drøy halvtime, og selvsagt var det den tidligere TIL-spilleren Mushaga Bakenga som kunne juble for scoring. Likevel, selv om det sto 1-0 til Odd til pause følte vi at det hadde vært en ganske OK omgang, og det kunne nok være håp om noe om bare «Gutan» fikk hevet seg bittelitt.

I pausen kom det byttet media hadde vært desperate etter i det siste. Gaute Helstrup satte inn TILs nummer 21, og dermed var det tre stk Kitolano-brødre samlet på kunstgresset i Skien, til stor glede for gjengen som hadde med «Kongene av Gulset»-banner.



Dette fikk dessverre ikke den ønska effekten på TILs spill. Under ti minutter ut i omgangen fikk en annen Kitolano hamre ballen i mål til 2-0, og litt over ti minutter før full tid satte Bakenga inn sitt andre for dagen. Kampen endte dermed 3-0, og vi kunne ikke gjøre annet enn nok en gang å erklære vår kjærlighet til klubben mens spillerne kom bort og takket for støtten.

Hjemreisen gikk langs E18, og ble svært begivenhetsløs, bortsett fra hyppige pissepauser. Tapet gjorde at stemninga kanskje ikke var allverden, men samtidig fantes det en liten trøst: BORTESUPPORTERNE ER TILBAKE!

onsdag 23. juni 2021

FuVo - Skjetten 1-2

Den siste senior-herrekampen på Romerike før koronanedstengingen var så vidt jeg har klart å finne ut denne, og i kveld, over femten måneder senere, var det endelig klart for en ny kamp i Akershus fotballkrets. Hjemmelaget var Funnefoss/Vormsund, og gjestene var grønntrøyene fra Skjetten. Kampen var lagt opp med 3x30 i stedet for de vanlige 2x45, men det gjorde da ingenting for meg, Stig-André, André, Tommy og Stefan som alle hadde tatt turen i solsteika.


Iført min rumenske landslagssupporterhatt som beskyttelse mot den stekende sola fikk jeg se lagene komme i gang, og til hjemmelagets skuffelse måtte de foreta første bytte alt etter 7 minutter, da Ørjan Hopen haltet av banen. Lagene fortsatte å føle litt på hverandre den første halvtimen, men da dommeren første gang blåste for pause sto det fortsatt 0-0, og jeg gikk og skaffet meg en is, og fikk til min store overraskelse se en TIL-vimpel henge ved kiosken!


Temperaturen i lufta hadde fortsatt å stige, og det gjorde den visst også inni hodene til spillerne, for etter en litt seig takling like foran tribuna ble det voldsomt ampert. Kamphanene roet seg heldigvis ned etter hvert, og lagene slapp unna med et gult kort i hver retning. Ikke lenge etter dette tok så gjestene ledelsen, og det sto fortsatt 0-1 da dommeren igjen tok pause etter 60 minutters spill.

Før «dritte halbzeit» fikk vi et nytt myntkast om hvem som skulle spille hvilken retning, og Skjetten fikk nå fortsette å spille som de hadde gjort den andre halvtimen av kampen. Om det var dette som inspirerte dem vet jeg ikke, men det tok nå bare knappe åtte minutter av omgangen før de økte til 0-2 etter et perleangrep.

Det begynte nå å bli tydelig på noen av ballguttenes latterkuler under en gresskrig at det gikk mot kveld, men FuVo-spillerne hadde fortsatt ikke sovnet. Drøyt ti minutter etter forrige mål ble det igjen scoring, og denne gangen var det hjemmelaget som kunne juble for nettkjenning.

Laget fra Glommas nordbredd presset mot slutten voldsomt på uten å sette Skjettens forsvar og keeper på de helt store prøvene, og etter noen minutters tillegg i tiden (I stor grad pga et voldsomt behov for tøying blant enkelte i sluttminuttene) blåste dommeren av med 1-2 på tavla.

tirsdag 22. juni 2021

Grorud - Start 1-4

Endelig såpass åpent i Oslo at det var mulig å få sett kamp innenfor kommunens grenser igjen, så jeg dro opp til mitt lokale lag Grorud for å se dem ta imot sørlendingene i Start, som nettopp hadde fått ny trener. Ankom i god tid, og fant meg en fin plass på tribuna og fikk slappet av en stund, mens jeg observerte Per Ravn Omdal surre rundt og snakke i telefonen. Det begynte etter hvert å sige på med folk, og plutselig dukket ingen ringere enn Lars Tjærnås opp og hilste på. Etter hvert dukket også Stian Bøe opp og slo seg ned ved min side, og så så jeg Dag-Eilev Fagermo innta tribuna litt lenger bort. Før kampen ble blåst i gang dukket også Geirald Meyer som ikke var i dagens tropp opp, det samme gjorde Tromsøs «Team manager» Lars-Petter Andressen, Lillestrøm-spiller Fredrik Krogstad og Mjøndalens assistenttrener Jan-Remi Dalen. Litt etter kampstart dukket også ingen ringere enn Jan Bøhler opp og sluttet seg til Ultras Grorud!

Da kampen kom i gang leverte nevnte ultras bra, med solid støtte fra en liten veskehund som var med på tribuna, og som gikk helt bananas hver gang stortromma ble tatt i bruk. Det ble likevel lite lyd både fra trommer og hund da kveldens første mål kom. 0-1 etter drøyt 12 minutter. (De Start-supporterne som hadde stilt seg utenfor gjerdet med et svært flagg kunne derimot juble vilt!)

Litt før halvtimen var spilt hadde Grorud en god periode, der de blant annet fikk flere hjørnespark. På ett av disse kom det en situasjon hvor «alle» på stadion ropte etter straffe, men dommeren ikke reagerte i det hele tatt. Reagerte gjorde også Start-spillerne, i en slik grad at en av dem pådro seg gult kort i sin iver etter å få tildelt et gult kort til Grorud-spilleren som gikk i bakken. Jeg synes videoen min viser at dommeren her handlet helt rett: Dette var ikke straffe, men definitivt heller ikke gult kort for filming.

Det ble lite dramatikk videre i omgangen, og lagene kunne ta pause med 0-1 på tavla. Jeg orka ikke å stå i kø, så jeg droppa å prøve meg på kiosken, og ble heller sittende og prate sjit med de rundt meg.

Etter pause kom hjemmelaget friskt i gang, men bare drøyt fem minutter etter at dommeren hadde blåst i gang omgangen fikk de seg en solid kalddusj. 0-2, og nå mistenkte jeg at det var kjørt for de gulblå. Startspillerne så virkelig ikke ut som om de hadde tenkt å ta noen unødvendige sjanser, dette skulle de hale i land.

I det 71. og 73. minutt kom det så to kjappe scoringer til fra de for anledningen sortkledde, så for en med sympati for hjemmelaget var nå det mest underholdende Martin Høylands besvær med å få på seg kapteinsbindet etter et bytte. Bindet kom til slutt på, og om det var effekten av dette som gjorde seg gjeldende skal være usagt, men knapt fem minutter før full tid kunne Oscar Aga (hvem ellers?) juble for nok en scoring i årets 1. divisjon, og tross en helt usannsynlig sjanse til Start på overtid endte kampen dermed 1-4.

Som om jeg ikke hadde namedroppet nok kjentfolk i innledninga til bloggposten, så passerte også Frode Lia forbi hovedtribunen på tampen da vi ventet på å komme oss ut. Usikker på om jeg har vært på en så fotballcelebritetstung kamp noensinne!

mandag 21. juni 2021

Heming - Ready 1-2

Endelig er breddesesongen i gang også i Norge. Heming og Ready hadde gått hardt ut og avtalt treningskamp allerede dagen etter åpningen, så jeg tok turen til Hemingbanen hvor jeg bare har vært en gang før, og etter en grusom kø opp mot Slemdal var jeg på plass på tribuna hvor jeg møtte en svært stresset Steinar Pedersen som drev og rigget seg til for filming av kampen. Tuslet rundt og tok bilder av de banene jeg manglet til stadionhjerte, før jeg igjen inntok tribuna og hilste på Hemings sportslige leder Julian Madsen. Etter hvert dukket også André og Stig André opp, begge de sistnevnte på sitt første besøk på banen, så med banehopperne på plass var det klart for avspark!

Da kampen kom i gang kommenterte André mangelen på salg av kaffe. Jeg viderebragte klagen til Madsen som umiddelbart sveivet i gang trakteren. Service i verdensklasse! (Men André var fortsatt litt mellomfornøyd fordi han mener at kaffe på breddekamp skal være litt kald og sur, denne var for varm og god.) Før kaffen kom på plass var det uansett blitt 1-0 til Heming som gikk rett i angrep fra avspark og scoret da det var spilt bare 25 sekunder til de blåkledde gjestenes store frustrasjon.

Hjemmelaget fortsatte lenge å være veldig aggressive i angrep uten at de klarte å overliste Ready-forsvaret flere ganger, og da det etter hvert begynte å dabbe litt av i intensiteten kom endelig gjestene seg til et angrep som endte med en flott scoring fra venstre flanke. 1-1, nøyaktig 25 minutter etter forrige scoring.

Gjestene hadde nå fått opp dampen for fullt, og like etter at klokka mi passerte 31 minutter spilt kom også 1-2. Deretter pendlet spillet litt fram og tilbake, uten at de helt store sjansene dukket opp før Heming på overtid før pause fikk en helt gigantisk sjanse som til stor frustrasjon for han som trodde han var garantert å score ikke ble noe ut av. Det sto dermed fortsatt 1-2 til pause.

I andre omgang skjedde det omtrent ingenting. Ready hadde et ganske bra frispark dere kan se under her, og Heming hadde også et par ok sjanser, men mål ble det ikke.


Kampen ebbet dermed ut med 1-2, og forhåpentligvis hadde begge lags trenere fått noe de kunne jobbe videre med på treningene inn i sommeren.



søndag 20. juni 2021

Värmskog - Bäckalund 3-2

Med to doser Moderna-vaksine i armen var det endelig duket for en visitt over grensa igjen, og med gårdagens nyhet om norsk breddefotball friskt i hu var det glad til sinns jeg satte kursen sørøstover. Etter en liten pitstop i Töckfors hvor jeg først tømte bagasjerommet for tomme brusbokser og deretter fylte det med fulle fortsatte jeg østover til jeg kom til dagens kamparena. Etter nøye vurdering hadde jeg bestemt meg for at i dag var det Liljevallen som skulle få et besøk, og her var det altså hjemmelaget Värmskogs SK som tok imot Bäckalunds IF til kamp i Värmlands division 5 västra (Altså nivå 7 i den svenske fotballpyramiden).

Jeg hadde på forhånd blitt tipset om at de hadde noen legendariske rekesmørbrød på cafeen rett utenfor stadion, og dette ryktet måtte ha nådd flere. Da jeg kom fram en drøy time før avspark sto det sikkert 50 personer i kø for å spise der. Jeg slo raskt fra meg tanken på å spise før kamp, selv om det eneste jeg hadde spist til nå i dag var en Snickers. Jeg tuslet derfor bort til stadion igjen, og begynte å gjøre meg klar for fotografering. Til min store ergrelse oppdaget jeg at det ene kameraet ikke fungerte (Da jeg kom hjem fant jeg ut at det var fordi jeg hadde plugget i en håndmikser i stedet for batteriladeren før jeg la meg fredag), så jeg måtte klare meg med ett kamera, og uten 550 mm-objektivet.

Som nevnt var jeg ganske sulten, så gleden var derfor stor da jeg hørte en fyr spørre i kiosken om de hadde pølser, og kioskdama etter å ha tenkt seg litt om svarte «Men du, jag går in och kokar några körvar». Hun så gjorde, og litt før avspark fikk jeg endelig inntatt litt vaskeekte svensk breddesnadder igjen!

Da kampen et par minutter over to kom i gang var det et syn draktpuristene ville nytt: Hjemmelaget stilte i helblått, mens gjestene fra nord hadde rødt i alle ledd. Det var de blåkledde som kanskje var et lite knepp over i starten av kampen, men de store sjansene lot virkelig vente på seg. Verken foran Värmskogs eller Bäckalunds keepere skjedde det noe særlig før halvtimen var gått, og en ball smalt i stolpen ved siden av sistnevnte. 

Klokka tikket ubønnhørlig mot pause, og jeg hadde begynt å skrive klar en tweet om at det sto 0-0 til pause da det plutselig skjedde et eller annet i motsatt ende av banen fra der jeg sto. Stor jubel, og 1-0, uten at jeg aner hvordan målet kom. Det sto dermed 1-0 og ikke 0-0 til pause.

Om ikke første omgang av kampen hadde vært allverdens på det sportslige planet, så var det utvilsomt en mental opptur. Flere ganger underveis ble jeg helt overveldet av følelser og måtte puste dypt for ikke rett og slett begynne å grine. Det var tydelig at med unntak av en svipptur over grensa i fjor høst, så hadde jeg ikke sett ekte breddefotball siden mars 2020, og det hadde jeg savnet mer enn jeg faktisk var klar over!

Da lagene kom tilbake på banen etter hvilen startet det hele med at hjemmelaget i løpet av 5-10 minutter produserte fler sjanser enn de hadde gjort hele første omgang. Etter et drøyt kvarters spill var det likevel gjestene som kunne juble, da de utlignet med et flott frispark.

Bare drøyt fem minutter senere fikk de rødkledde igjen nettkjenning, nå etter et straffespark som ble idømt etter en uheldig hands.


Hjemmelagets spillere og publikum fortvilte nå. Skulle de virkelig gi bort ledelsen de hadde hatt til pause? Kampen var dog ikke ferdigspilt ennå. Med rett over kvarteret igjen kom kampens mest kontroversielle scoring. Et Värmskog-angrep endte med scoring, og masse rop til dommer og hans assistent, da alle fra Bäckalund var overbeviste om at en av de involverte var minst en meter offside. De fikk likevel ikke noe gehør, scoringen sto og vi var like langt, 2-2.

Et par minutter senere foretok så en av gjestenes forsvarsspillere et forferdelig tilbakespill. En beinhard lobb ble satt rett mot eget mål, så keeper med nød og neppe klarte å stoppe det fra å bli et direkte selvmål. Siden det var tilbakespill kunne han ikke ta opp ballen med hendene, og måtte gi en retur. Denne ble snappet opp av en blåkledd herre, og plutselig var hjemmelaget igjen i føringen!

Tross haugevis av dødballer i sluttminuttene klarte de blå å stå imot presset, og da dommeren blåste i fløyta for siste gang i dag kunne hjemmelaget juble for årets første trepoenger, mens jeg tuslet til cafeen og endelig fikk prøvd de vanvittige räkmackorna. (Jeg nøyde meg med varianten med 150 g reker i dag. Det var mer enn nok!)

fredag 18. juni 2021

Strømmen - Åsane 1-0

Etter knappe 13 timers togtur nordfra hoppet jeg av på Lillestrøm, tok lokaltoget hjem og dumpet bagasjen, før jeg hoppet i bilen og satte kursen mot Strømmen stadion. Hit hadde også Åsane tatt turen, med håp om å få tre nye poeng med seg i bagasjen hjem til Bergen. Da jeg ankom oppdaget jeg at Jørgen Tjærnås også hadde dukket opp der, og like før avspark var plutselig også Stig-André Lippert på plass. Av andre kjente fjes som ble observert kan nevnes Ray Tørnkvist som har blitt kampvert på stadion, så det ble nok av røverhistorier, og litt snakk om muligheter for kommende banehoppingsturer.

Da kampen kom i gang var det hjemmelaget som helt klart var friskest, men jeg fryktet at dette kunne bli slik man ofte ser: Et hjemmelag som er friske men ikke klarer å score, og så faller helt sammen etter å ha fått en scoring imot.

Dette skjedde likevel ikke, og selv om begge lag hadde noen sjanser i kampens første ti minutter var det Strømmens sjanser som var flest og størst. Det føltes derfor veldig fortjent da de etter en drøy halvtime tok ledelsen etter en kjempeprestasjon av en av de gråkledde.

1-0 sto seg inn til pause, som ble blåst til etter 45 minutter og 1 sekund.

Andre omgang er det egentlig ikke så mye å si om. Åsane var langt mer med på notene enn de hadde vært før hvilen, da hjemmelaget i stor grad hadde nektet dem å spille slik de ønsket, men noen scoring ble det likevel ikke. Det eneste som havnet i målnettet var en strømmenspiller som måtte utføre en smådesperat klarering på tampen, med det resultat at målet nesten veltet. Etter hvert ble det klart at Strømmens spillestil var krevende, det ble mye tøying og alternative ganglag i sluttminuttene, men de klarte likevel å ri av stormen gjennom seks lange minutter tilleggstid.

Kampen endte 1-0, og jeg hastet hjemover for å se litt TV-fotball også før jeg tok kveld, mens hjemmesupporterne kunne juble for tre sårt tiltrengte poeng.

søndag 6. juni 2021

Hønefoss - Fløya (TIL 2020) 2-1

Høsten 2020 ble det klart at Tromsøs to fremste lag i damefotballen, Fløya og Tromsø skulle slås sammen til en ny klubb, TIL 2020. Dessverre kom vedtaket for sent til at NFF lot dem stille som TIL 2020 i 2021-sesongen, det sto derfor fortsatt Fløya på alle offisielle dokumenter, men laget er altså egentlig TIL 2020 og spiller i 1. divisjon kvinner. Denne søndagen hadde de tatt turen til Hønefoss, og det samme gjorde jeg og medsupporter Arne.

Vi inntok etter en begivenhetsløs kjøretur tribuna, og fikk herfra se hjemmelaget entre banen ikledd trøyer fra en rekke lokale klubber som et ledd i aksjonen for å kreve at det igjen åpnes for å spille breddefotball. Det var også hjemmelaget som etter at dommeren hadde blåst i gang kampen kom til den første store sjansen, før også gjestene fra nord meldte seg på med en finfin kontring hvor keeper gjorde en solid innsats for å avverge scoring. Den aller største sjansen kom likevel etter et frispark hvor det var snakk om centimetre som hindret at vi fikk stolpe inn og ikke stolpe ut.

Tross at det ikke var direkte solskinn under det meste av kampen ble det kjørt drikkepauser, og ut fra den gryende hodepinen jeg selv merket mot slutten av oppgjøret var nok det smart. Uansett, før pause kom det endelig noen scoringer. Rundt ti minutter før pause glapp det for TIL 2020-forsvaret, og drøyt fem minutter senere kvitterte TILs med en flott kule fra litt avstand. Det sto 1-1 da lagene tuslet i garderoben.

Etter litt pause kom Hønefoss-damene tilbake på banen, men det varte og rakk før dommerne og bortelaget kom, men til slutt var endelig alle aktører på plass og klare for andre omgang. Noe skar seg likevel, så avspark måtte tas på nytt, men SÅ var vi endelig i gang.
Like før halvspilt omgang hadde Hønefoss en svært god periode, og til slutt lyktes de med det som måtte komme. 2-1, og vi totalt fem-seks på tribuna som holdt med gjestene (Totalt var det 231 betalende tilskuere) begynte å undres på om de kunne klare å få med seg noe fra denne kampen.

Dessverre for oss, det lot ikke til at de rødkledde hadde noe mer å stille opp med, og da dommeren etter drøyt fire minutter tillegg i tiden blåste i fløyta for siste gang sto det fortsatt 2-1. Hjemmelaget jublet, bortelaget fortvilte, og jeg og Arne hastet mot bilen for å forsere den grusomme søndagstrafikken tilbake til hovedstaden.