Etter litt vurderinger søndag morgen fant jeg ut at det måtte bli en liten utflukt i dag også. Bilen ble styrt sørover, og etter et par-tre timer hadde jeg parkert ved åstedet for division 4-matchen mellom Grohed og Ed.
Grohedsvallen hadde jeg jo besøkt så sent som i mars i år, men da var det altså på kunstgressbanen det var kamp, mens nå var det altså gressmatta som skulle inspiseres. Banen så helt strålende ut, og etter å ha fått avklart med dommerne hvilken vei de ville vende seg når de hilste på lagkapteinene tok jeg plass på en av de små benkene midt på langsida for å se innledninga på kampen derfra.
Sportslig sett var det hjemmelaget som hadde mest å spille for nå i starten på høstsesongen. Ed var på øvre del av tabellen, men uten noen realistisk mulighet til å ta igjen de lagene som var med i opprykksstriden, mens Grohed lå i en meget utsatt tabellposisjon, med fare for å rykke ned når sesongen er over. Tre poeng i dag ville dermed være svært viktig. Jeg merket kjapt at til å hjelpe seg hadde rødtrøyene et hemmelig våpen, en liten klack med unge supportere som etter beste evne prøvde å lage litt liv og røre.
Tross supporter-støtten, innledningsvis var det gjestene som så skumlest ut, men de virkelig store sjansene lot vente på seg. Vi ca hundre frammøtte fikk likevel i godværet se et stolpetreff, og litt dramatikk da to spillere smalt sammen i feltet. Heldigvis kom begge seg på bena igjen, og kunne fortsette å slite med å tilpasse seg den sterke vinden som feide over banen i lengderetningen. Denne var nok en svært viktig faktor i at vi ikke fikk noen må i første omgang, og det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene tok pause.
Jeg benyttet pausen til å skaffe meg en hamburger og litt hjemmebakst, og hadde bare såvidt rukket å begynne å spise burgeren da kampen kom i gang. Dette gjorde at filminga mi av et hjørnespark etter knappe tre minutter ble litt amputert, men heldigvis god nok til at jeg fikk med meg skuddet som ga 1-0 med 48:00 på stadionuret!
Neste nettkjenning var det Ed som sto for, etter et forsåvidt ganske fint angrep. Det som derimot ikke var fint for gjestene var at siste trekk gikk til en tydelig offsideplassert spiller, og det ble dermed ikke notert noe tellende mål. Dette ga likevel gjestene ny energi, og de hadde da vi passerte timen av kampen en svært god periode. Dessverre for dem teller ikke gode perioder når man ser på sluttstillinga, men derimot teller mål, og det var nettopp nok et mål og 2-0 vi fikk fra hjemmelaget i det 63. spilleminutt.
Et lite kvarter før full tid fikk vi et lite stopp i spillet da en skadet Grohed-spiller måtte teipes litt sammen før han kunne forlate banen, så da vi passerte 90 spilte minutter var det klart at det kom til å bli litt tilleggstid. Det var litt nervøs stemning blant hjemmefansen som fryktet et comeback, men denne forsvant raskt da totalt kaos bak hos bortelaget førte til 3-0 et drøyt halvminutt på overtid.
Nesten umiddelbart etter at spillet var satt i gang igjen fikk Ed satt inn et trøstemål, men flere scoringer ble det ikke denne søndagen, og dermed sto det 3-1 da dommeren blåste av. Stor glede hos hjemmelagets spillere og fans, så det var tydelig at dette betød mye.
Jeg forlot raskt banen og satte kursen nordover igjen, med kurs mot Universitetets Aula hvor trombonesesongen offisielt skulle starte.
Etter drøye halvanna times kjøretur fra formiddagskampen parkerte vi i god tid før neste kamp i skyggen av fjernvarmeverket Sannaverket. Siden vi var tidlig ute benyttet vi anledningen til en liten visitt i Kristinehamn Arena (hvor jeg så kamp i 2022) for å benytte fasilitetene der, før vi betalte oss inn (Masse kudos for å ta kort) på stadionet hvor det skulle være kamp i den høyeste kretsserien, division 4, mellom IFK Kristinehamn og Kronoparken United.
Sannavallen, som stadionet heter, var et flott anlegg med en lekker tretribune, og i tillegg til fotballbane også fulle friidrettsfasiliteter. Vi tok innledningsvis plass på tribuna, og fikk sammen med litt over hundre andre se relativt lite skje foran mål i begge ender av banen. Jeg var blitt litt sulten, og siden planen var å skaffe noe skikkelig mat etter kamp, fant jeg så snart grillen var blitt varm ut at jeg skulle skaffe meg en liten hamburger.
I det 40. spilleminutt fikk vi så endelig et mål, og det var hjemmefansen som kunne juble for ledelse 1-0, mens gjestene fra Karlstad fortvilte. De sistnevnte hadde nemlig sett ganske bra ut, men uten å klare å få uttelling for innsatsen.
1-0 holdt seg til pause, og etter en til fjerdedivisjon å være overraskende kort hvil var vi igjen i gang. Fra avspark gikk bortelaget rett i angrep, og på imponerende vis soset Kristinehamn-keeperen det til, og han må nok ta en betydelig del av skylden for at det ble 1-1 med 46:30 på klokka.
Kronoparken United fortsatte å produsere sjanser, men det ville seg ikke. De blåhvite sto solid imot, og jeg begynte egentlig å lure på om kampen skulle ende uavgjort, men så fikk vi kampens klart største drama! I et angrep skjedde et eller annet som gjorde at gjestenes målvakt ble liggende nede. Angrepet fortsatte likevel, og det endte med at ballen trillet i mål til 1-2 seks og et halvt minutt før full tid.
Bortelagets spillere var rasende, og selv om dommer tydelig signaliserte at han skulle ta en prat med sin assistent kjeftet en av dem så mye at han endte opp med et rødt kort. Dommeren endte etter å konferert med mannen med flagget med å avgjøre at scoringen skulle bli stående, noe som ikke akkurat roet gemyttene ute på gressmatta. Når da det også ble klart at han som lå nede måtte ut med skade (og noen reservekeeper hadde de selvsagt ikke) kokte det også over for Kronoparken-treneren så også han måtte foreta en tidlig exit fra banen.
Da avspark endelig ble tatt igjen var det over åtte minutter siden ballen hadde vært i spill, så det var klart at det kom til å bli en betydelig overtid. Med en mann mindre og en utespiller i mål så det blytungt ut for bortelaget å komme tilbake. De leverte likevel noen sjanser, men 11 minutter på overtid kom spikeren i kista da det oppsto en straffesituasjon, og denne ble hamret i mål til 1-3.
Med 102 spilte minutter på klokka ble så kampen blåst av, og det var en svært fornøyd og en svært misfornøyd gjeng som kunne takke hverandre for kampen, mens jeg kjapt hilste på Futbology-bruker og VFF-mann Bosse Bakken som også var på plass før OJ og jeg via litt mat i Karlstad og litt shopping i Töcksfors satte kursen hjemover igjen etter en helt strålende groundhoppingdag.
Etter en rolig fredagskveld hjemme sto jeg fredag morgen grytidlig opp og kjørte ned mot sentrum for å plukke opp Ole Jakob. Et par minutter etter at de hadde åpnet kunne vi svinge inn på parkeringa ved Systembolaget i Säffle, før vi etter en kjapp pitstop der satte kursen på mindre og mindre veier utover Värmlandsnäs, helt til vi rett før kampstart kunne parkere ved banen hvor det var klart for kamp i division 7 mellom Eskilsäter og Gillberga.
Jeg inntok først den lave tribuna som sto mellom klubbhuset og gressmatta, og fikk herfra etter vel fem minutters spill se gjestene ta ledelsen 0-1 etter et fint angrep. De blåkledde fra vikingbygda lengst nord i kommunen så ellers sterkest ut, men etter det første målet lot flere målsjanser vente på seg. De få sjansene som kom ble misbrukt, og dermed fikk vi rundt 70 frammøtte ikke flere mål i første omgang.
Mens min reisepartner brukte pausen til å skaffe seg to korv i ett brød, benyttet jeg selv anledningen til å nyte godværet i de øyeblikkene det var vindstille. Når det ikke var vindstille var det forbausende kjølig, iallfall når ikke sola tittet fram bak skyene.
Etter pause var det hjemmefansen som først kunne juble. Grønntrøyene fikk en noe billig (men neppe feildømt) straffe, og med 58:30 på min stoppeklokke ble denne satt i mål til 1-1!
Utover i kampen kom dommeren mer og mer i fokus. Joda, enkelte feilvurderinger gjorde han nok, men samtidig mener jeg de gule kortene han delte ut for protester og kjefting var helt på sin plass. Han gjorde nok utvilsomt så godt han kunne, og når man spiller fotball på nivå 9 kan man ikke forvente at Anders Frisk dukker opp med fløyta!
Jeg hadde inntrykk av at Gillberga var et litt sterkere lag enn dagens vertskap, men det så lenge ut som om hjemmelaget skulle klare å klore til seg ett poeng. Det var helt til et frispark fem minutter før full tid ble håndtert på denne måten.
1-2, og ikke veldig lang tid igjen for Eskilsäter å få noe ut av kampen. Det klarte de ikke å få til, og dermed ble dette også sluttstillinga, og mens bortelaget jublet hastet OJ og jeg til bilen for å fortsette mot dagens andre kamp, på motsatt side av Vänern.
Etter at lenge planlagte groundhoppingturer hadde gått i vasken både mandag, tirsdag og onsdag bestemte jeg meg denne torsdagen for å dra på en litt lengre ferd for å få med meg en ny bane i den sørlandske skjærgården. Etter et par besøk på noen gårdsbutikker på veien fant jeg fram til Saltrød (Et sted som for meg som gammel datanerd nesten var litt preget av ærefrykt å besøke) og skaffet meg en takeaway-middag jeg så kjørte og parkerte for å spise ved gressbanen hvor det skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Sørfjell og Froland 2.
Mens maten ble fortært kom det et par rådyr løpende forbi, så nå var skjærgårdsidyllen (Jada, det er teknisk sett på fastlandet, but still) virkelig komplett. Da vi nærmet oss en time til avspark begynte det å dukke opp spillere i begge lags farger, og jeg kunne etter hvert tusle bort til banekanten og begynne å forberede meg på noe som forhåpentligvis ville ta bort litt av nervøsiteten knyttet til TILs kamp i Romania som hadde avspark litt før denne kampen.
Inn mot kampstart dukket det opp flere kjente banehopperfjes, og jeg fikk også hilst på hjemmelagets trener Larry Rothschild, som for alle som har groundhoppet litt på Sørlandet er et kjent navn fra listene over flest registrerte besøk på de ulike banene rundt omkring. TIL-pulsen sank samtidig litt, ettersom «Gutan» alt etter tjue minutter ledet 0-2 i Draculas hjemtrakter.
Da kampen på den noe kuperte gressbanen her i Eydehavn ble sparket i gang var det innledningsvis vertskapet som så best ut, men tross at det meste skjedde foran Froland-keeperen skjedde det lite annet enn at noen baller forsvant i kratt og buskas bak mål. Etter drøye tjue minutter sendte dommeren spillerne ut for å drikke litt, og da de kom tilbake lyktes det endelig for rødtrøyene. Et flott innlegg traff panna til en medspiller, og han styrte ballen perfekt i mål til 1-0 med 27:30 på min stoppeklokke.
Seks minutter senere kunne brorparten av de frammøtte igjen juble, ledelsen var doblet og det sto 2-0. Flere scoringer fikk vi ikke i første halvdel av kampen, og dette var dermed fortsatt stillinga da lagene gikk til pause.
Hadde første omgang vært eid av hjemmelaget, så var det gjestenes tur etter hvilen. Det tok riktig nok også nå litt tid, men i det vi gikk inn i det 70. spilleminutt ble det fyrt av en kanonkule av et skudd, og vips var det blitt 2-1.
De blåhvite fikk nå blod på tann, og samtidig som det ble klart at TIL hadde vunnet 0-5 i Romania kom 2-2 etter et angrep som gjorde enkelte av vertskapets spillere fly forbanna på sine medspillere.
Herfra og inn var vi nok nærmere en borteseier enn tre poeng til hjemmelaget, men jeg må innrømme at jeg nå ikke fulgte så veldig med på kampen, men prioriterte å få bestilt flybilletter for å reise til Brighton om knappe tre uker. Uansett kom det ikke flere mål, og dermed endte det hele 2-2 og hvert lag fikk ett poeng til på kontoen.
Jeg takket de andre banehopperne for selskapet, og satte kursen hjemover, en ferd som selvsagt inneholdt en omkjøring. Ingen kveld på E18 uten!
Etter å ha forlatt nattens bosted satte jeg kursen nordvestover på mystiske småveier gjennom bygder jeg ikke ante at eksisterte. Da jeg etter hvert kom til nokså siviliserte strøk igjen fant jeg fram til og fikk parkert utenfor banen hvor det var klart for kamp i division 3 mellom Kinna IF og Hittarps IK.
Mens jeg betalte meg inn snakket jeg litt med billettselgeren og en av kampvertene om groundhopping, og mens sistnevnte var veldig fornøyd da jeg kunne røpe at jeg var Elfsborg-supporter var han i billettbua ikke like imponert over dette. Selve fotballbanen var noe av en perle her på et meander-nes i elva Viskan, på dens vei fra Borås mot havet. I den ene enden lå en idrettshall med et merkelig karnapp av en tribune (til selve hallen) som nærmest hang utenpå, mens langs langsida var det både noen benker i gressbakken, men også en ruvende tribune bak der. Jeg lot meg fortelle at man om alt går etter planen dessverre skulle legge kunstgress her neste år, så for banehoppere som foretrekker naturgress begynner det å haste å få besøkt denne banen nå.
Litt før avspark dukket også den svenske groundhopperen PG opp, og sammen så vi kampen starte mens vi snakket om diverse fotballbaner rundt om i Sverige. Dette var forøvrig hans siste bane i denne avdelinga av division 3, så vel verdt den ganske lange kjøreturen han hadde hatt for å komme seg dit.
Ute på gressmatta skjedde det svært lite i første omgang, og jeg hørte ordet tråkig bli brukt av en av de lokale i beskrivelse av kampen. Jeg hadde ikke spist noe så langt i dag, og benyttet anledninga straks grillen hadde blitt varm til å få meg en burger, og dermed ha krefter til å faktisk følge med, selv om det ikke var så mye å følge med på, utenom at vi fikk et lite stopp i spillet fordi en av vannsprederne plutselig slo seg på.
Det sto fortsatt 0-0 da lagene tok pause, og vi over 200 frammøtte hadde som sagt ikke hatt allverden å juble for så langt. Etter hvilen hadde det blitt litt mer trøkk i spillerne, og i det 59. spilleminutt kom endelig 0-1, da Hittarp (Som jeg faktisk også så på bortebane i 2022) klarte å holde ballen i laget etter et hjørnespark.
Publikumsfasilitetene var som sagt todelte her på Viskavallen, og en ikke ubetydelig del av de frammøtte hadde satt seg på benkene i bakken foran tribuna, men da det et drøyt kvarter før slutt begynte å styrtregne ble det fort folksomt innunder taket. Et par stykker med paraply holdt ut noen minutter lenger enn flertallet, men også de hadde kommet seg i skjul da Kinna vartet opp med en nydelig scoring med 82:05 på stadionuret, og det sto 1-1.
Dessverre for vertskapet, med drøye tre minutter igjen av ordinær tid kom gjestene igjen til scoring på et hjørnespark. 1-2, og stor skuffelse hos hjemmefansen.
Flere mål ble det ikke, så da dommeren noen minutter på overtid blåste av var det bortelaget som kunne feire, mens jeg takket PG for selskapet og vi satte kursen hjemover i hver vår retning.
Etter halvanna time på veien fra kampen i Trelleborg svingte jeg inn ved en av innkjørslene til Österås Idrottspark, og innså at jeg var på feil side av anlegget. Jeg valgte likevel å bli stående her, fordi bilen der kunne stå i skyggen hele tiden mens jeg sto parkert, og så tok jeg beina fatt for å komme rundt, og fikk betalt meg inn (med kontanter, hurra!) for å se division 1-kampen mellom Hässleholm og Åtvidaberg.
Inne på det som var riktig bane på anlegget, hvor det krydde av idrettsanlegg av alle typer, fra en myriade fotballbaner via ishall med curling, tennishall til badeland og hvem vet hva ellers de hadde samla her, fikk jeg se en herlig hovedtribune, men jeg noterte meg også at det ikke var noen avsperringer, så det å ta en runde rundt banen kom neppe til å være noe problem. Jeg inspiserte kjapt kiosken, og fant ut at det pågikk grilling av pølser og burgere, noe som passa meg svært fint ettersom jeg ikke hadde spist siden den herlige frokosten.
Jeg tok likevel plass på tribuna først, og fikk derfra se innmarsj og myntkast, og så var det endelig klart for avspark. Det var ikke spilt fullt seks minutter enda da Hässleholm lyktes med å ekspedere et frispark gjennom feltet og så i mål til 1-0. Stor jubel!
Like stor var ikke jubelen et drøyt kvarter senere, da de grønnkleddes målvakt (som hadde gjort en svært fin figur så langt) ruste ut mot en angripende Åtvidaberg-spiller, og smalt inn i ham. Hjemmepublikummet og keeperens lagkamerater mente han hadde gjennomført en god redning, men bortelaget hadde her dommeren på sin side når de mente at han hadde fortjent en utvisning. Takk for i dag, og dermed måtte en av HIFs utespillere også tusle av banen for å gjøre plass for reservekeeperen.
Jeg hadde da sammenstøtet skjedde akkurat fått kjøpt meg en pølse, og da denne var spist kunne jeg se at nevnte reservekeeper innledningsvis så litt usikker ut, men så fikk han gjennomført en kanonredning etter en corner, og deretter var han totalt on fire. Med en mann mer på banen hos bortelaget ble naturlig nok mer og mer av spillet lokalisert foran hjemmelagets mål, men alle skudd ble avverget av den unge keeperen.
Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene gikk til pause, men jeg var veldig spent på hvordan det skulle gå for Hässleholm dersom trykket fra Åtvidaberg (Dit jeg for øvrig tenker meg på kamp om bare tre uker!) fortsatte som det hadde gjort etter utvisningen. Jeg benyttet for øvrig sjansen til å la meg imponere av at det også her ble grillet på kull, noe som alltid setter en helt ekstra spiss på smaken av maten.
Litt etter pause ble det opplyst om at rosa lodd nummer 19 hadde vunnet 50/50-lotteriet, og at det var 430 tilskuere til stede. Mitt forsøk på å telle litt tidligere i kampen hadde havnet litt i underkant av 400, men jeg valgte å stole på speaker.
Ute på gressmatta fortsatte Åtvidaberg å presse hjemmelaget voldsomt, men det var absolutt ingen tvil om at reservekeeperen som hadde overtatt etter han som fikk rødt kort var i ferd med å tilegne seg stjernestatus. Alt ble reddet, og gjestene innså at her måtte det tyngre skyts til. Inn med Djurgården-legenden Haris Radetinac (12 og en halv sesong for Stockholmsklubben), og rett etterpå (her må det tilføyes at Radetinac var helt uskyldig) ble 2-0 kontret inn! Skulle det virkelig gå for Hässleholm å vinne med ti mann? (Skånesport har video av målet)
Etter at grønntrøyenes ledelse ble doblet virket det som om ÅFF falt litt sammen. De hadde fortsatt ballen mest, men presset ikke like mye som før, og tross en ganske solid sluttspurt, da dommeren noen minutter på overtid endelig blåste av sto det fortsatt 2-0, og hjemmelaget kunne motta velfortjent hyllest fra sine fans, mens kampens store stjerne var omringet av media.
Selv hoppet jeg i bilen igjen, og tok fatt på dagens siste etappe, til IKEA-byen Älmhult hvor jeg ikke bare skulle sove, men også fant meg et bedre måltid.
Etter en alt for kort natt ombord på MF Varsovia kom jeg rundt halv sju i land i Ystad, lengst sør i Sverige. Jeg hadde egentlig planlagt å se en kamp her klokka ett, men innså at jeg ville gjøre meg selv en stor tjeneste med å istedet dra litt vestover på en tolvkamp. Jeg fant derfor fram til et helt strålende frokoststed på halvveien, og satte så kursen inn mot Trelleborg og lokaliserte banen hvor det skulle spilles treningskamp mellom de to division 4-klubbene FC Trelleborg og Uppåkra IF.
Jeg lot meg fortelle at begge klubbene kjemper om opprykk fra hver sin avdeling i den skånske nivå 6-fotballen, og det passet dem derfor finfint å møtes for å få kvalifisert motstand i oppkjøringa mot høstsesongen. Banen var en fin gressmatte ved et lite garderobebygg (Bortegarderoben var i en brakkerigg like ved), og i tillegg var det også en kunstgressbane like bakom. Hovedattraksjonen på anlegget var likevel rugby-stadionet til Pingvin Rugby Club, som 11 ganger har blitt svenske mestre i Rugby union, og hadde en imponerende tribune ved siden av banen rett bak benkene som utgjorde publikumsfasilitetene på fotballbanen.
Innledningsvis var det vertskapet som så friskest ut, og Uppåkra-målvakten måtte flere ganger sørge for at laget hans ikke havna under. De største sjansene til bortelaget kom på dødballer, og da var det jo typisk at når 0-1 kom i det 24. spilleminutt, så var det som resultat av et frispark hvor keeper måtte gi en retur.
Flere scoringer fikk vi ikke i første omgang, men det var klart at iallfall FCT planla å gjøre mange endringer i pausen, for litt før halvtid gikk en fra trenerteamet bort til de fem-seks som var i oppvarming med en tykk bunke papirer han begynte å gå gjennom sammen med dem for å avklare arbeidsoppgavene som ventet når de kom inn.
Da det ble pause tuslet jeg bort mot bilen og hentet meg en boks brus, og jeg rakk bare akkurat tilbake før dommeren kalte lagene tilbake på banen. Kort pause er det ikke så ofte jeg opplever i Sverige, men i dag passet det finfint, ettersom det svale skydekket som hadde ligget over Skåne hele morgenen og formiddagen nå var i ferd med å bryte opp og bringe temperaturen til værs.
Det var ikke bare lufttemperaturen som steg utover i kampen, flere av spillerne og trenerne hisset seg tidvis svært mye opp, men dommeren klarte på en god måte å forhindre at det tok helt av. Noen alvorsprater uten gule kort ble det, og da Trelleborg-laget utlignet til 1-1 med 66:20 på min stoppeklokka ble det også nødvendig med et kort til en av motstanderne som mente det skulle vært dømt frispark i forkant.
1-1 var kanskje kampen sett under ett ikke et helt feil resultat. Jeg syntes muligens hjemmelaget hadde virket litt skumlere offensivt enn sine gjester, men til gjengjeld hadde Uppåkras forsvar virket dønn solide. Det ble heller ikke flere mål, så kampen endte 1-1, og begge lag har forhåpentligvis fått noen svar foran en spennende opprykksstrid i høst.
Jeg fant tilbake til bilen, og satte kursen nordøstover mot Hässleholm, hvor nok en kamp ventet på meg.
