søndag 3. desember 2023

Vålerenga - Tromsø 1-1

Siste serierunde. Vålerenga på direkte nedrykk. Tromsø i posisisjon til både å ta sølv, bronse eller havne utenfor pallen. Med andre ord helt ville tilstander. Oppi alt dette skulle jeg spille adventskonsert med USO, men den skulle heldigvis være ferdig en halvtime før kampstart. Da applausen la seg stormet jeg derfor ned i garderoben og fikk på meg noen fler lag med ull under dressen, og fikk deretter skyss fra min tubaspillende sidemann opp til borteinngangen på Intility hvor det altså var klart for eliteseriekamp mellom Tromsø Idrettslag og Vålerenga Fotball Elite.


Da jeg entret stadion var det alt spilt ca fem minutter, og bortefeltet som hadde levert en finfin tifo var helt stappa, så innledningsvis måtte jeg bare stå på platten der man kommer inn. Etter noen minutter her så jeg at det var litt glisnere litt lenger bort, og klarte å presse meg bort så jeg ble stående ved siden av Ulf-Johnny. Tross sang og hopping og flagging og litt pyro nå og da, «Gutan» virka litt paralyserte, men noen lyspunkter fikk vi likevel da det tikket inn svært positive resultater fra øvrige eliteseriearenaer hvor både Brann og Viking hadde havnet bakpå i sine kamper.

Da det ble pause sto det fortsatt 0-0, og vi levde i håpet om at vi kanskje skulle få se noen mål i vår banehalvdel da lagene etter laaaang tid kom ut fra garderoben, etter sigende fordi alle andreomganger i runden skulle starte samtidig.

Dessverre lot det til at det var Vålerenga som hadde utnyttet pausen best, og foran et langt fra fullsatt stadion fortsatte spillet å foregå foran Østblokka som for anledningen hadde fyrt godt opp, og toppet det hele med å kaste litt pyro inn på eget kunstgress. Ikke veldig populært.


De blåkledde fortsatte likevel å peise på, og litt etter at timen var spilt kom kalddusjen for oss røde og hvite. Etter et hjørnespark satte Vålerengas serbiske spiss inn 1-0, og etter at et lite håp ble tent for en stakket stund av at storskjermen opplyste om en VAR-sjekk ble spillet til slutt sparket i gang igjen fra midtbanen så målet ble stående.

På bortefeltet ga vi likevel ikke opp, og da klokka tikket mot nitti minutter hadde TIL virkelig fått opp dampen. Det ble varslet seks minutter overtid, noe VIF-spillerne lot til å ha mest lyst til å bruke til å ligge på rygg og ha krampe. Tromsø fikk likevel etterhvert spilt såpass at oslogutten Jakob Napoleon Romsås fikk hamre ballen i mål til 1-1 tre minutter på overtid!

Vi hadde et ørlite håp om at de rødhvite skulle karre til seg enda et mål, men da kampen ble blåst av sto det fortsatt 1-1, og slik de andre kampene hadde endt medførte det at Vålerenga nå skal spille kvalik mot Kristiansund, mens Tromsø kan forberede seg på europacupkvalifisering sommeren 2024!

Vi feiret litt med spillerne, det ble delt ut en del trøyer, TIL fikk overrakt prisen som årets klubb i Eliteserien (Prispengene ble direkte overrakt videre til Forza Tromsø), og så var det slutt for i år. Jeg satte kursen hjemover via en kebabsjappe, og konkluderte med at dette hadde vært et ganske annet TIL-år enn de tidligere sesongene jeg har fulgt laget tett.

Vil du se flere bilder fra kampen anbefaler jeg som vanlig fb-galleriet til Gry. (Foreløpig har hun ikke lagt ut noe fra denne kampen, men det kommer nok)

fredag 1. desember 2023

Häcken - Bayer Leverkusen 0-2

Da det ble klart at de svenske mesterne fra Hisingen skulle spille høstens europacup-gruppespill på lånt gress på fastlandet, slo groundhopperhjertet noen ekstra slag. Jeg ordna billetter og fylte bilen med medsammensvorne (Sören, Ole Jakob og Jon Are) og satte kursen sørover. Vi plukka så opp André ved Svinesund, og kom etterhvert fram til Göteborg hvor vi møtte Silje og den andre André (som hadde tatt bussen nedover) og inntok et bedre måltid før vi kom oss avgårde mot arenaen for kveldens Europa League-kamp mellom Häcken og Bayer Leverkusen.


Vi kom fram til Nya Ullevi (Som altså er betydelig eldre enn stadionet like ved som i dag heter Gamla Ullevi) litt senere enn planlagt, og fikk ved ankomst se noen helt grusomme køer. Da vi endelig hadde kommet oss inn hadde det alt blitt spilt i ti minutter, men fortsatt sto det 0-0. Dette skulle dog ikke vare lenge. Vi hadde knapt funnet plassene våre før fenomenet Boniface gjorde det han gjør best og sendte gjestene i ledelsen, tilsynelatende uten at noen hevet et øyenbryn blant de syngende Bayer Leverkusen-supporterne som bare sang videre på sangen de var i gang med.


Tross at flere i følget på forhånd hadde hørt rykter om at Bayer Leverkusen var en klubb nesten like ribbet for bortesupportere som det hjemmelaget her i kveld ofte beskyldes for å være, så var det nemlig en ganske solid gjeng med tyskere som var stappet sammen oppe i et hjørne på det imponerende, men alt for alt for store stadionet. Deler av stadion var for øvrig sperret av med store stillaser, så noe vedlikeholdsarbeid pågikk tydeligvis, uten at det på noen måte gjorde inntrykket av en utrolig lite intim arena noe bedre på en dag med bare vel 11 000 av totalt 40 000 plasser fylt opp.

Häckens supportere viftet litt med noen flagg innimellom, og noen av dem hadde nok hatt noe mer på gang for utenfor inngangen bak hjemmefeltet så jeg en politibil stå parkert med noen enorme fyrverkeribatterier utenfor, men det var lite som tydet på at noen hadde klart å få med seg inn på stadion noe pyroteknikk av noe slag. Ute på en ganske så vinterlig gressmatte hadde de tilreisende rimelig god kontroll, og når de gulsvartstripete like før pause klarte å sløse bort en helt enorm mulighet var det lite som tydet på at de skulle få noe ut av denne kampen.

0-1 var pauseresultatet, og flere i følget mitt utnyttet anledningen til å kjøpe seg en stadionpils, tross lav alkoholprosent og enda lavere lufttemperatur. Selv forholdt jeg meg i ro, og mens det snødde stadig tettere kom etterhvert spillerne tilbake for nye 45 minutter.

Heller ikke andre omgang ble noe fyrverkeri verken på eller utenfor banen. Folket fra Leverkusen leverte en ganske jevn innsats på tribunen, riktignok med noen veldig imponerende lydtopper et par ganger, mens spillerne virket å ha grei kontroll på sin del av jobben. Etter en knapp halvtime av andre omgang kom så 0-2, og var ikke borteseieren klar fra før ble den det iallfall da.

Häcken kom riktig nok til noen halvsjanser mot slutten, men da kampen var over kunne Per-Mathias Høgmo ikke gjøre annet enn å konstatere at dette ble for tøft, og at laget hans nå ikke har annet å spille for i siste kamp enn heder og ære.

Vi forlot stadion, fant tilbake til bilen, og kom oss etterhvert tilbake på veien nordover hvor det nå var et føre som gjorde at forbruket av spylervæske nesten var høyere enn forbruket av bensin. Etter å ha sluppet passasjerene av på passende steder fikk jeg så endelig parkert, og i det klokka passerte fire kunne jeg trekke dyna over meg og prise meg lykkelig for at jeg i det minste ikke satt på en buss som forlot byen der «alla heter Glenn» klokka ti på tre.



mandag 27. november 2023

Tromsø - Haugesund 2-1

Jeg har jo nesten gjort det til tradisjon å dra på siste hjemmekamp for året i Tromsø, og i år var ikke noe unntak. Ble henta av Martin og faren hans grytidlig søndag morra, og ekspedert til Gardermoen for en begivenhetsløs flytur til Nordens Paris. Etter å ha fått i oss litt brønsj skilte jeg og Martin lag, og jeg fant et sted å varme opp til dagens hovedattraksjon med å se TIL2020 spille kvalik og nok en gang glippe opprykket til Toppserien. Jeg staket deretter opp kursen mot Romssa arena, eller Alfheim stadion som de fleste fortsatt kaller det, hvor det skulle spilles eliteseriekamp mellom Tromsø og Haugesund.


På plass på stadion inntok jeg «Store Stå» pub, og etter litt sosialisering her dukket ingen ringere enn StuntPegg opp, og jeg ble attpåtil headhunta til en liten prat med henne om nordnorske avstander. Den ferdige videoen kan du se her, men les gjerne ferdig bloggposten først. Etterhvert seig vi ut i novemberkulda, og tok plass på en livsfarlig glatt tribuneseksjon for å heie fram «Gutan» til en sårt etterlengtet hjemmeseier.

Ved innmarsj skulle det presenteres en nordlys-tifo, som Forza Senior-nestor Ulf Johnny var så gira på å få i gang at han prøvde å presentere sin lille brikke i mosaikken lenge før alle andre. Vi klarte heldigvis å stagge ham, og på rett tid fikk nordlyset vaie over tribuna. Kampen ble så blåst i gang, og nesten umiddelbart stoppet fordi det ble fyrt av haugevis av bluss som røykla både banen og tribuna.


Etter noen minutters ventilering ble spillet gjenopptatt, og innledningsvis følte spillerne hverandre litt på tennene. På tribunen sang og sang og sang vi, og med flagging, hopping, roping, vifting med skjerf og innimellom ett og annet bluss ble spillerne i sine nye tredjedrakter jaget framover, og etter vel 34 minutters spill skjedde det endelig. Kent-Are Antonsen slo inn et hjørnespark, og etter ting jeg ikke hadde mulighet til å se detaljene i sendte Christophe Psyché ballen i mål til 1-0!

Etter målet ble det blusset litt, til, før vi fikk spilt ferdig de siste vel ti minuttene av første omgang, og så fikk et lite kvarters pust i bakken fortsatt med ettmålsledelse. Det kom samtidig rapporter fra andre arenaer om at det var lite hjelp der å hente i medaljejakten, her måtte jobben gjøres selv.

Da andre omgang startet kom nord-rogalendingene ut i hundre, og hadde nesten umiddelbart et krav om straffe som var så skarpt at treneren pådro seg gult kort i stedet for at Ulf-Johnny fikk rett i sin spådom om at det kom til å bli straffespark. TIL gjenvant etterhvert kontrollen, og sju minutter ut i omgangen hamret vår «danske dynamitt» Niklas Vesterlund ballen i mål til 2-0! Nye episke jubelscener!

Vel ti minutter senere fikk vi oss en solid støkk. FKH så ut til å score på et hjørnespark, men det viste seg at noen hadde vært offside så målet ble annullert. De hvitkledde fortsatte likevel å ha initiativet i kampen nå, og det var slett ikke ufortjent at de i det 73. minutt endelig fikk en redusering.

Resten av kampen ble naturlig nok ganske nervepirrende ettersom ledelsen igjen var nede i bare ett mål. Et kort øyeblikk trodde vi at Maï Traore hadde sendt oss opp i tomålsledelse igjen, men han var så langt offside at jeg nesten trodde han var på Fløyabanen lenger nord på Tromsøya da ballen ble spilt mot ham, så dette ble kjapt avvinket.

Heldigvis klarte TIL å holde unna, og endelig kunne Forza Tromsø og alle andre TIL-supportere igjen juble for en hjemmeseier, og det å fortsatt ha alt i egne hender i medaljekampen foran siste serierunde. Siden det var årets siste hjemmekamp ble det litt ekstra feiring, og det er mulig at Noen™ lot seg rive med litt og igjen endte opp delvis avkledd.



Jeg kom meg etterhvert avgårde fra stadion, og ble skysset til flyplassen, kom meg sørover, toget via Lillestrøm til Haugenstua, og var hjemme i sofaen igjen omtrent seksten og en halv time etter at jeg hadde forlatt hjemmet.

Vil du se flere bilder fra kampen anbefaler jeg facebook-albumet til Gry!

lørdag 25. november 2023

Rosenborg kvinner - Vålerenga damer 1-0

Jeg hadde denne lørdagen i slutten av november håpet å ta turen til Surnadal for å se om de klarte å slå Herd i opprykkskvaliken (Det klarte de), men en svært dårlig værmelding over fjellet gjorde at jeg slo fra meg dette. Etter en tur på gårdsbutikk og på Bondens marked på formiddagen bestemte jeg meg derfor for å få litt kortreist fotball i høstkulda og kjørte til Grorud og tok t-banen ned til Ullevaal for å se kvinnecupfinalen mellom Rosenborg og Vålerenga.


Lagene hadde endt serien på de to første plassene i serien, og RBK-trener Lein la ikke skjul på at de var svært sugne på revansj nå. Inn mot avspark (Som irriterende nok var et kvarter senere enn jeg hadde innbilt meg) dukket det opp syngende grupperinger i begge ender av banen, men flertallet av det noe skuffende fåtallige publikummet hadde plassert seg på de to langsidene.

Da lagene entret gressmatta vartet begge supportergrupperingene opp med tifoer, RBK en som fokuserte på cuphistorikken til klubbens forgjenger Trondheims-Ørn, mens VIF virkelig slo på stortromma med en svært avansert Tetris-inspirert affære med en animert brikke som skled nedover!


Da kampen kom i gang hadde begge lag noen halvgode perioder, men denne førsteomgangen ble aldri noe fyrverkeri. Jeg fikk heldigvis selskap av den rogalandske stickerssamleren «Ryger» så jeg hadde noen å snakke med, for ute på banen var det utenom en helt vanvittig RBK-mulighet lite annet enn noen halvsjanser å skrive hjem om.


Etter at pausesignalet ble noe forsinka etter en kneskade rett før lagene skulle gått i garderoben sto det fortsatt 0-0 da dommeren sendte spillerne ut.

Da lagene kom tilbake og spillet ble gjenopptatt fyrte Vålerenga-supporterne opp masse pyro, og trakk opp et banner som mer enn antydet at dette skjedde etter ønske fra lagets målvakt. Dommeren hadde tydeligvis fått klar beskjed fra øverste hold om hva som skulle skje i slike tilfeller. Ingen røyk kom utover banen, ingen bluss ble kastet, alt foregikk i sømmelige former, men spillet ble umiddelbart stoppet, og det kom trusler om at kampen kunne bli avbrutt. Bare latterlig av forbundet, her kunne man helt uproblematisk spilt videre.


Da blussene sluknet ble spillet gjenopptatt, og det virket som om fyringa hadde gitt de blåkledde jentene mye energi. De første 15-20 minuttene av omgangen handlet nesten alt om Vålerenga, og de kom også til en situasjon hvor de hadde et såpass velbegrunnet krav om straffespark at noen på benken pådro seg gult kort for protester.

Vi hadde så smått begynt å forberede oss på at dette kunne gå mot 0-0 og ekstraomganger, da det virket som om RBK hadde skjønt at pausen var over, og snart kom også de til en situasjon hvor de måtte leve med et ikke innfridd krav om straffespark. Frustrasjonen over dette skulle dog vise seg å bli kortvarig, da en fremadstormende RBK-spiss med et drøyt kvarter igjen av kampen ble felt av VIFs målvakt, og dommeren pekte på straffemerket. Straffen ble skutt i stolpen før returen ble snappet opp av ei som så ut til å ha tyvstarta over streken uten at VAR påpekte dette, og ballen ble til slutt skutt i mål til 1-0. Stor jubel fra alle trøndersympatisører.


Av de 2687 tilskuerne (Skryt til NFF for å oppgi det som sannsynligvis var det reelle tilskuertallet) var 64 sjekket inn i Futbology-appen, og det var nok ikke bare på supporterfeltene at «bortelaget» Vålerenga sine fans var i flertall. Da et frispark ble nikket i tverrliggeren gikk det et sukk gjennom disse, skulle det virkelig ikke gå å overliste RBK i dag?


Da vi passerte 90 spilte minutter ble det varslet 7 tilleggsminutter, og da drøyt fire av disse var spilt eksploderte de blå i glede. VIF hadde utlignet, og jeg og min frosne sidemann sank frustrert sammen. Måtte vi virkelig pine oss gjennom ekstraomganger? 

Da jubelscenene stilnet ble det tent et nytt håp hos Rosenborg-folket. Dommeren holdt seg til øret, og på storskjermene sto det «Sjekk av mål»! Etter litt venting kom beskjeden blåtrøyene hadde fryktet: Målet var annullert! (Som VAR-tilhenger vil jeg her si at NFF godt kan finne en måte å formidle hva grunnen til annulleringa var også til oss som ser kampen på stadion!)


Ikke uventet ble de siste minuttene preget av mange ukvemsord i retning fotballforbundet fra VIF-fansen, men tross en solid sluttspurt fra de blå sto det fortsatt 1-0 til RBK da dommeren blåste av. Mens de trønderske jentene fant fram gullhatter og feiret sammen med supporterne sto en solid gjeng fra Oslo øst og sang om sitt hat mot NFF mens seriemesterne kom og takket dem for støtten.

Jeg forlot stadion ganske raskt, og fikk fra t-banestasjonen se det bli skutt opp fyrverkeri over stadion, akkompagnert av buing fra de som ikke var igjen for å feire cupgull og norgesmestertittel.



mandag 20. november 2023

Mauerwerk 1b - Aspern 4-5

Jeg hadde egentlig bare planlagt fem kamper på denne turen, men etter å ha blitt gjort oppmerksom på en mulighet for en kveldskamp også søndag dro jeg fra kampen nord for elva, byttet fra trikk til tog før jeg fant meg noe börek-aktig å spise, og deretter tok jeg buss det siste stykket. Google maps hadde løyet for meg angående hvor man kunne gå inn til banen, men etter en liten spasertur fant jeg riktig ende av anlegget til Ostbahn XI som ikke skulle spille nå, og kom meg inn for å se Oberliga B (som jeg tror er nivå 7)-kampen mellom FC Mauerwerk 1b (som jeg tror betyr reservelaget) og SV Aspern.


Anlegget hadde som så mange andre heromkring et lite serveringssted integrert, men dette lå laaaangt unna kunstgressbanen hvor kveldens kamp skulle spilles. Da jeg kom fram dit fant jeg til min store glede ut at her også var en mindre kioskbu, hvor det ble spilt deilig balkansk musikk. Gleden ble dessverre kortvarig, da denne ble pakket sammen ganske raskt etter jeg kom, så det må ha vært en etterlevning etter en tidligere kamp.

Det lå en liten dis over stadion, og jeg priset meg lykkelig for at jeg hadde vært forutseende nok til å ta med litt tørkepapir i lomma, for kameralinsene mine dugget konstant over av den fuktige lufta og høstkulda. Foran et såvidt tosifra tilskuertall starta kampen, og etter knapt tre minutters spill kunne bortelaget juble for å ha tatt ledelsen 0-1.


Det var liten tvil om at denne kampen var på et lavere nivå enn de jeg hadde sett tidligere på denne turen, men innsatsviljen var det lite å si på. Spesielt hjemmelaget fikk etterhvert opp dampen, og det var på ingen måte ufortjent da 1-1 kom i det 18. minutt etter et veritabelt lynangrep.


Kampen hadde vært preget av svært mange avblåsninger, og spesielt la jeg merke til at det svært ofte ble dømt hands. Etter hva jeg kunne se var det ikke noe feil med noen av disse heller, spillerne var bare generelt uheldige på dette feltet. Jeg er derimot usikker på om det var en hands eller en felling som lå bak da vi tjue minutter etter sist mål fikk et straffespark til bortelaget, som dermed gikk opp i 1-2.


Like før pause vartet de vinrøde (eller kanskje mursteinsrøde) opp med et nytt fint angrep, og det sto dermed 2-2 da lagene fikk en pust i bakken. Hjemmelaget valgte irriterende nok å ta den lange turen bort til garderoben, noe både jeg og de grønnkledte fra Aspern syntes var høyst unødvendig.

Da spillerne endelig returnerte til kunstgresset undret jeg meg om vertskapet var blitt mentalt igjen i garderoben, for det tok bare tjue sekunder fra avspark til grønntrøyene igjen var i ledelsen med 2-3. Mens jeg mer eller mindre konstant pusset dugg fra kameraene mine virket det nå som om gjestene var i ferd med å feste et lite grep om kampen, og etter 70 minutters spill kom så 2-4 før 2-5 kom bare ett minutt senere, noe som ga meg en liten følelse av at ting var i ferd med å bli avgjort.

Hjemmelaget hadde ikke denne følelsen, og bare 95 sekunder etter forrige mål var det deres tur til å juble, mens gjestenes keeper gremmet seg over en grell tabbe som ga 3-5. Når så det som kanskje var dagens fineste skudd ga 4-5 i det 78. minutt virket kampen igjen vidåpen.

Tross et voldsomt press i sluttminuttene, etter 4-5 minutters overtid ble det klart at bortelaget hadde ridd av stormen, og kampen endte 4-5. Jeg trasket på ny gjennom mørket for å komme meg vekk fra stadionområdet, fant tilbake til busstoppet hvor jeg gikk av, og tok en buss-trikk-buss-reise tilbake til overnattingsstedet mitt i Schwechat, hvor jeg underveis fikk se hvorfor det hadde vært så voldsom trafikk av blålys forbi stadion under kampen, da en bergingsbil med en ille tilredt bil kom kjørende forbi mens jeg sto og ventet på en av overgangene.

Maccabi Wien - Gersthofer 2-2

Etter en kort trikketur fra den tidlige kampen jeg hadde sett, over Donau og gjennom bydelen Floridsdorf kom jeg fram til åstedet for neste oppgjør. Jeg trasket rundt hele anlegget (Utrolig tungvint plassering av inngangen), og lokaliserte kunstgressbanen hvor det skulle spilles kamp på nivå 5, 2. landesliga, mellom Maccabi Wien og Gersthofer SV.


Maccabi Wien er som man om man er litt orientert i fotballens verden kan gjette opprinnelig en jødisk klubb, stiftet i første del av 1900-tallet som en reaksjon mot at jøder ikke fikk bli med i «alminnelige» idrettslag. De skriver selv på sine hjemmesider at klubben nå er åpen både for jøder og andre, men med davidsstjerne og hebraiske bokstaver i logoen var det liten tvil om bakgrunnen.

Det hadde småregnet litt hele formiddagen, men i følge værvarselet skulle det ha gitt seg i tolv-ett-tida. Så feil kan meteorologene ta! Da kampstart nærmet seg begynte det å bøtte ned, og det ble direkte utrivelig på det ganske begrensete publikumsområdet ved banen. Jeg hadde heldigvis paraply med meg, så det verste regnet fikk jeg holdt unna.

Lagene hadde tatt innmarsj, myntkast var tatt og alt så klart ut, men plutselig fikk dommertrioen det for seg at de måtte demonstrere litt makt. En fotograf med pressevest og alt mulig satt litt til side for hjemmelagets innbytterbenk, men der ble han nektet å sitte. Han prøvde å protestere, men det ble tydelig at dommeren ikke hadde noen intensjon om å starte kampen før han hadde flyttet seg. Makan til tull har jeg ikke sett siden den overivrige kampverten i Halden tidligere i år.

Nesten ti minutter forsinket ble endelig avspark tatt, og spillet kunne begynne. Det bølget innledningsvis litt fram og tilbake, men det var hjemmelaget som kom til de fleste og største sjansene, uten at disse ble utnyttet. Like før det var spilt et kvarter fikk så gjestene satt ballen i mål til 0-1, og vertskapet kunne gremmes over alle de forspilte mulighetene.

Var ikke frustrasjonen stor nok fra før, så ble det definitivt ikke noe bedre da grønntrøyene fra Gersthof gikk opp i 0-2 med 23:50 på stoppeklokka.


Dette var likevel den vekkeren hjemmelaget lot til å trenge, og bare 100 sekunder senere kom reduseringen til 1-2. Jeg tror aldri jeg har sett noen være så raske med å storme inn i mål for å hente ballen etter scoring. Her skulle det produseres en opphenting!


Blant de omlag 60 tilskuerne var det faktisk hele 12 Futbology-innsjekka, og jeg kom etter hvert i prat med noen av dem, og sant å si var det langt mer givende å snakke med dem enn å prøve å se så mye på kampen fra det lille hjørnet som var satt av til publikumsplasser.

1-2 sto seg til pause, og jeg ofret den lille biten tørkepapir jeg hadde i lomma for å få gnikket litt av en benk som sto ved gressbanen som også var på anlegget klubben 1210 Wien vanligvis disponerer. Fikk tørket såpass opp at jeg kunne slenge rumpa nedpå litt og få hvilt beina litt fram til andre omgang skulle starte.


Etter pause lignet kampen ganske mye på det vi hadde sett i første omgang, og 7-8 minutter ut i omgangen fikk vi nok en gang en utligning, da hjemmelaget satte inn 2-2.

Mot slutten av kampen fikk vi endelig flomlys, noe som strengt tatt burde vært slått på en halvtime tidligere. Begge lag jaget etter det avgjørende målet, og jeg ville nok ikke blitt overrasket om det faktisk kom. Etter mange minutters overtid blåste likevel dommeren av kampen uten at det var blitt flere mål, og med 2-2 som sluttresultat kunne endelig de som skulle spille neste kamp overta kunstgresset, mens jeg raskt forlot stedet med kurs for trikken og muligheten for å se enda en kamp!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

WAF Brigittenau - 1. Simmeringer FC 2-0

Søndag morgen sto jeg opp, og satte kursen mot togstasjonen i Schwechat igjen. Etter å ha ventet her noen minutter kom det beskjed om at toget mitt var kansellert, og jeg måtte vente en halvtime på neste. Etter å ha ventet litt til kom det beskjed om at også DET toget var innstilt, og nå begynte jeg å bli litt stresset. Heldigvis har Viking ikke bare én, men TO fanklubber i Wien, og jeg mobiliserte nå begge for å komme meg på kamp. Først rev jeg Øyvind løs fra familiefrokosten, så han kom og plukket meg opp og kjørte meg hjem til seg, og så kom Babsi innom der og plukket meg opp og tok meg med til Gruabn hvor det var klart for nok en kamp i Wiener Stadtliga, denne gang mellom WAF Brigittenau og 1. Simmeringer FC.


Babsi slapp først meg av rett ved stadion før hun kjørte på jakt etter parkering, så jeg entret stadion på egenhånd, og fikk se et utrolig sjarmerende anlegg som ga meg litt samme følelsen som Møhlenpris i Bergen der det lå inneklemt mellom boligblokker. Servering var det også, så jeg øynet muligheten til å få meg en solid brønsj etterhvert, men først posisjonerte jeg meg sentralt på tribunen så jeg skulle få knipset myntkastet. Da lagene entret banen så jeg at dommertrioen stilte med t-skjorter med teksten «Danke für alles, Wolferl» på, og jeg har en teori om at dette kanskje var den godt voksne assistentdommeren jeg også hadde sett i aksjon fredag i Mannswörth, som nå planla å legge opp.


Kampen kom i gang, og tross svært tidlig avspark var det ikke bare bra med publikum, det var også en solid andel av dem som tok seg (det jeg antar var) dagens første pils! Ute på kunstgresset følte jeg at hjemmelaget hadde et lite overtak, men tross dette kom det en uendelig strøm av instrukser, korreksjoner og frustrasjonsutbrudd fra treneren deres. Hos gjestene var det derimot målvakten som hadde denne rollen, så selv om tilskuerne stort sett holdt seg rolige var det konstant bakgrunnslyd på stadion.

Etter en knapp halvtimes spill fikk gjestene kampens til da klart største sjanse, men når man får ballen alene på 12 meters hold må man utnytte muligheten bedre enn ved å blåse skuddet høyt over mål.


Tross den store muligheten, så var det fortsatt hjemmelaget som hadde et lite overtak, og i det 44. minutt lyktes de endelig med å overliste bortelagets forsvar og målvakt. Ballen gikk i mål, og det ble stor jubel!

Da spillerne gikk i garderoben med 1-0 på scoringstavla feiret jeg målet med endelig å kjøpe brønsj, og en svær bratwurst med et rundstykke, sennep, ketsjup og majones til gjorde akkurat så godt som jeg hadde håpet på.

Da andre omgang kom i gang begynte jeg å lure på om vertskapet hadde tenkt å forsvare 1-0-ledelsen i 45 minutter, for nå handlet det meste om de rødkledte. Det var nok derfor veldig tungt for dem da vi med 63:20 på klokka fikk en flott scoring fra en av hjemmelagets spillere så det sto 2-0.


Like etterpå trodde gjestene de fikk en redusering, men etter litt om og men ble det dømt frispark til dem i forkant av situasjonen, og begge lag var rimelig sure (Hjemmelaget mente det skulle vært dømt offside, og ikke frispark). Målet var uansett strøket fra protokollen.

Like før full tid fikk så en av WAF-spillerne sitt andre gule kort, men tross overtall klarte ikke Simmering annet enn å skape full tenning hos de lokale i sluttminuttene etter et sammenstøt med hjemmelagets målvakt.

Kampen endte dermed 2-0, og jeg forlot stadion mens jeg hørte jubelbrølene runge fra andre sida av gjerdet mens jeg gikk mot trikken jeg skulle ta til neste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.