Midtveis i fjorårets sesong dukket det opp et nytt lag i Vestfold-fotballen, da Hof gikk ut av samarbeidet Hvi/Sva/Hof og startet opp som seg selv. Da jeg hadde klart å finne en ledig torsdagskveld var det derfor et enkelt valg å sette kursen vestover sammen med Jon Are og Ludvig for å få sett kamp i bygda jeg ellers bare irriterer meg når jeg må innom pga omkjøring fra E18. Denne gangen gikk ferden smertefritt, og en knapp halvtime før avspark parkerte jeg utenfor anlegget hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Hof og andrelaget til Barkåker.
Selve banen var kanskje en ganske generisk kunstgressmatte, men ellers var anlegget riktig så pent. En gammel hoppbakke lå i bakgrunnen, ved parkeringa lå en nokså sliten grusbane, og ved kunstgressbanen var det både to små tribuner og en ganske stor gressbakke med god plass til publikum. Vi slo oss innledningsvis ned på den ene tribuna, og fikk se det strømme til med andre publikummere, blant annet Ilari som hadde tatt turen opp fra Skien.
Da avspark ble tatt kom gjestene fra sør best i gang, og vant raskt en corner, men da det ikke ble noen mål ut av dette kjempet Hof seg etterhvert inn i kampen, og rett før det var spilt ti minutter lyktes de endelig! Ballen ble kjempet framover og satt i nettet til 1-0.
Vi noe over 100 som hadde tatt turen i godværet fikk nå se hjemmelaget ta mer over, og litt før halvtimen var passert kunne flesteparten av de frømmøtte juble for økt ledelse og 2-0.
Jeg ser ikke bort fra at det som nå skjedde var den klassiske «2-0 er en farlig ledelse», for det gikk bare fem minutter før Barkåker 2 slo tilbake og reduserte til 2-1.
Jeg snek meg etter dette opp til kiosken hvor jeg skaffet meg en svært god vaffel, og fikk herfra se at det nå var de grønnhvite som tok over, og jeg hørte flere Hof-sympatisører mene at det virket som om noen hadde slått av en bryter etter de gikk opp i tomålsledelse. Denne bryteren forble avslått, og ett minutt før full tid kunne bortelagets få reisende fans juble for utligning til 2-2!
2-2 ble også pausestillinga, og etter et drøyt kvarter (Litt forsinka avspark fordi dommeren hadde glemt fløyta si i garderoben) ble kampen blåst i gang igjen.
Det tok rundt tjue minutter før vi fikk flere mål, og i det 65. spilleminutt kunne rødtrøyene juble for ny scoring og ledelse 3-2.
Spillet bølget fram og tilbake, men det var også noen bølger innvendig hos meg, så jeg rømte en tur inn i sokkeletasjen på klubbhuset for å teste fasilitetene. Mens jeg satt her hørte jeg fra banen et voldsomt oppstyr, men det hørtes ikke ut som om det hadde blitt noen scoring, så jeg var veldig nysgjerrig da jeg kom ut igjen på hva som hadde skjedd. Det som møtte meg var en Hof-spiller med blodig ansikt på vei til garderoben, og jeg fikk høre at en av Barkåkers spillere hadde prøvd seg på et brassespark, og dermed blanta fotballskoen solid i ansiktet på en motspiller. Dette hadde medført et gult kort, og dermed en del harme over at straffen ikke ble hardere.
Jeg følte etter dette at kampen absolutt kunne inneholde flere scoringer, men tross stolpetreff, og et solid press fra bortelaget i sluttminuttene fikk vi ikke se flere mål i kveld, og dermed endte oppgjøret med hjemmeseier 3-2. Jeg tok med meg passasjerene mine igjen, og via et pitstop med så billig bensin at turen nesten lønte seg kom vi oss tilbake til hovedstaden uten store problemer.
Ny kveld, ny tur. Denne gangen gikk ferden etter at jeg hadde laget en helt fremragende Pasta Carbonara mot Vestfold, et fylke hvor det blir stadig færre baner igjen å ta. Jeg parkerte, spankulerte over den nye hovedtribuna som ikke var bygd ennå sist jeg var her, og fant fram til kunstgressbanen hvor det i kveld skulle spilles femtedivisjonskamp mellom andrelaget til Fram Larvik og Nøtterøy.
Litt etter at lagene dukket opp for å varme opp kom også Mads, som hadde beveget seg ut av hjemfylket Telemark, og sammen ble vi sittende og vente på avspark. Etter at myntkast var foretatt ventet jeg at dette ville skje raskt, men av noen grunn jeg ikke skjønte lot det vente på seg. Plutselig så jeg hvorfor: En av vannsprederne som skulle sørge for optimale spilleforhold nektet å la seg slå av, og selv om man prøvde å vri den vekk fra banen lot det seg ikke gjennomføre noe kamp så lenge den var på.
En tekniker dukket etter hvert opp og vippet opp et par kumlokk og forsvant nedi, men uansett hvilken kran han skrudde på ville ikke vannet stoppe. Det ble snakket om å flytte kampen over til gressbanen like ved, og jeg vurderte om jeg i så fall overhode skulle orke å se kamp eller bare dra hjem med uforrettet sak. Heldigvis fikk noen da en genial idé. En søppeldunk ble hentet, snudd opp ned og plassert over vannstrålen! Når det i tillegg ble lagt en betongblokk oppå dunken sørget dette for at vannet i stedet for å sprute over alt nå bare sildret utover, og kampen kunne endelig komme i gang, ca 20 minutter forsinket.
Ute på kunstgressmatta bar kampen innledningsvis litt preg av at det hadde vært en litt spesiell oppkjøring til kampen, men etter hvert produserte begge lag noen halvsjanser. Mål fikk derimot ikke vi omlag 50 frammøtte se før en av hjemmelagets menn etter 11 minutter ladet kanonen og fyrte av et flott skudd som ga 1-0.
Kampen fortsatte å være ganske sjansefattig (Men definitivt fartsfylt og underholdende likevel), og vi fikk ikke flere scoringer i første omgang. Det sto altså 1-0 da lagene gikk i garderoben, mens jeg gikk til kiosken for å teste de lokale vaflene. Absolutt godkjent av klubben jeg tidligere har kåret til å være helt i norgestoppen hva angår hamburgere på A-lagets kamper.
Etter pause fortsatte kampen mye i samme spor som før hvilen. Ingen av lagene klarte helt å feste noe grep, men man så at Fram-rekruttene var fornøyde med å lede med det ene målet de hadde, mens gjestene fra Færder ble mer og mer desperate i sine forsøk på å finne fram til mål.
Etter som sola havnet lavere og lavere på himmelen påvirket den spillet litt med at ikke bare skinte den den ene veien, fra vinduene i motsatt ende av banen kom det også noen reflekser som helt sikkert irriterte noen av spillerne innimellom. Men en knapp halvtime før kampslutt var det slutt på problemene, da sola forsvant og man heller kunne klage over at det ble litt småhustrig.
Mot slutten av kampen presset Nøtterøy veldig på, og vant noen dødballer. Et frispark var svært nær å ende i mål, men hjemmelagets målvakt kunne takke en kombinasjon av flaks og dyktighet for at han til slutt lå og holdt rundt ballen!
På overtid var det så Nøtterøys keeper sin tur til å være i begivenhetenes sentrum. Mannen i gult hadde blitt med opp for å prøve å få kjempet inn en utligning på et frispark nesten ute ved cornerflagget. Dette skjedde ikke, derimot ble ballen klarert, og en kontring satt i gang som endte med at ballen ble trillet inn i det tomme målet til 2-0!
Etter dette fikk gjestene litt tid til å prøve å få et trøstemål, men dette lyktes ikke, og hjemmelaget kunne dermed feire en 2-0-seier da dommeren blåste av. Selv hastet jeg mot bilen, skysset Mads til togstasjonen, og satte kursen hjemover etter det som til slutt ble en riktig så fin kveldstur.
Etter en rolig formiddag med litt grilling i marka før jeg dro hjem og mekket en utsøkt fiskemiddag satte jeg kursen vestover ut av Oslo. Mens Eliteseriens og OBOS-ligaens hovedrunder ble spilt ferdig slo jeg meg til bak bortefeltet på Marienlyst stadion, og straks kampen der var ferdig plukket jeg opp Cathrine som ikke skulle reise hjemover før med nattoget. Sammen satte vi kursen oppover langs Drammenselva, og svingte etterhvert av mot Skotselv, hvor vi fant fram til banen hvor det skulle være sjuendedivisjonskamp mellom Bakke og Hønefoss SK.
Gjestene må som jeg nevnte da jeg var og så dem på hjemmebane i fjor ikke forveksles med mer kjente Hønefoss BK, som spiller noen divisjoner høyere. Det er likevel dette laget som er det «originale» Hønefoss, da sammenslåingsklubben Liv/Fossekallen skiftet navn til Hønefoss Ballklubb først i 2002, mens denne sammenslåingen av Hønefoss FK (stiftet i 1982) og Tolpinrud IL (1944) har brukt bynavnet siden 1991. Hjemmelaget er på sin side en svært gammel klubb, stiftet alt i 1895, men de har ikke hatt seniorlag i fotball på noen år, så vi er mange banehoppere som har sett oss ut muligheten til å dra dit på kamp i år.
Anlegget i Skotselv var svært fint, med kiosk, to små tribuner (pga plassmangel var den ene litt snodig plassert nesten helt i hjørnet av stadion) med tak, og garderober i idrettshallen like ved kunstgressbanen. Dommeren hilste på lagene, og så var vi i gang!
Kampen fikk en rett og slett vanvittig start! Det tok 70 sekunder før det sto 1-0, og deretter 45 nye sekunder før det hadde blitt 1-1. Altså en scoring til hvert lag før det var spilt TO minutter! Jeg har sett mye rart i fotballens verden, men akkurat dette tror jeg aldri jeg har opplevd før.
Begge lag fortsatte å produsere sjanser, men kvaliteten ble litt for lav, helt til hjemmelaget rett før det var spilt 12 minutter endelig lyktes, og gikk opp i 2-1. Det tok nå litt lenger tid for ringerikingene å slå tilbake, men med 26:10 på min stoppeklokke ble det fyrt av et skudd som skiftet retning og gikk i mål til 2-2.
Bare to minutter etter dette kunne så Hønefoss SK juble for å ha tatt ledelsen for første gang i kampen. Med 2-3 på blokka begynte det å bre seg en del frustrasjon hos rødtrøyene fra Skotselv, men da dommeren etter noenogtretti minutter mente ballen ikke var inne her sluttet de iallfall å være internt frustrerte. Både på min video og en annen videosnutt jeg fikk se er det liten tvil om at ballen faktisk er bak stolpen, og dermed må ha vært over streken!
Det ble uansett ikke dømt mål, og tross at det hadde vært fem scoringer og sto 2-3 ble det ikke lagt til noe tid før pause. Jeg benyttet pausen til å få meg en litt sprø vaffel, som jeg såvidt rakk å få ned før det igjen var klart for 45 minutter med fotball.
Jeg hadde glemt å starte stoppeklokka etter pause, oppdaget jeg da vi fikk 3-3. Ut fra klokkeslettet anslår jeg at det var spilt rett over 50 minutter av kampen da hjemmelaget altså utlignet igjen.
Utover i omgangen kom det så en rekke store sjanser, men begge lags målvakter leverte gode redninger, og spesielt HSK-keeperen burde få en klem av lagkameratene sine på neste trening. Vi var likevel ikke ferdige med målene i kampen, og det var spilt rundt en halvtime av andre omgang da Bakke igjen fortvilte fordi gjestene hadde tatt ledelsen. 3-4, og som om det ikke var nok at de lå under var det enighet både blant hjemmelagets spillere og supporterne om at både han som scoret og flere til hadde vært offside!
Få minutter før full tid fikk vi IGJEN en scoring som skapte sinne fordi de fleste mente det skulle vært dømt offside. Dommeren mente dessverre for vertskapet ikke det, og dermed sto det nå 3-5. På overtid kom også 3-6, og mens diskusjonene mellom dommeren og Bakke-spillerne fortsatte ble kampen blåst av med dette som sluttresultat.
Gemyttene hadde heldigvis roet seg noe da lagene trakk mot garderoben, for det viste seg at ingen visste hvem som hadde nøkkelen. Det var derfor en blandet gjeng som sto og ventet til den dukket opp så man kom seg inn. Selv benyttet jeg anledningen før jeg satte kursen hjemover til å plante tanken hos noen av hjemmelagets spillere om at BIF kunne spille en kamp på den gamle gressbanen ved Bakke kirke en gang, noe som garantert ville mobilisere mange banehoppere til å ta turen.
Hjemturen gikk relativt smertefritt, og jeg rakk så vidt å få med meg at Wolfsburg rykket ned fra Bundesliga før jeg parkerte og kunne plante meg ned i sofaen hjemme.
Siste dag av pinsens trøndelagstur hadde kommet, og etter en bedre frokost satte jeg kursen vestover ut av byen. Jeg tok «the scenic route» for å slå i hjel litt ekstra tid, men allikevel kom jeg over en time før kampstart fram til det som en gang hadde vært festivalsletta for Storåsfestivalen. Nå var det bygd en idrettshall her, og den gamle gressbanen var borte og erstattet av en nokså generisk kunstgressmatte, hvor det altså skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Meldal og andrelaget til Sverresborg.
Det var et nokså utrygt værlag over Midt-Norge også i dag, så jeg var svært glad for å se at de hadde en flott tribune med tak her, og etter å ha hilst på noen av hjemmelagets folk tok jeg plass der for å ha skjul til det varslete oppholdsværet skulle komme.
Da kampen kom i gang fikk gjestene fra Trondheims vestkant en god start, men noen scoringer ble det ikke på de for ankledningen gråsvarte. Hjemmelaget kriget seg etter hvert inn i kampen, og rett før halvtimen var spilt kunne flesteparten av de litt under hundre fremmøtte tilskuerne juble for scoring og 1-0 etter et riktig så fint angrep.
Ledelsen varte dessverre for vertskapet ikke spesielt lenge. På min stoppeklokke var det litt under tre minutter før ballen igjen lå i nettet, denne gang i motsatt ende av banen, og dermed sto det 1-1.
Jeg hadde nettopp lagt ut på en runde rundt banen (og hilst på gjestenes trener, som jeg også møtte da jeg besøkte Sverresborg i 2019), da Meldal fikk hjørnespark. Dette ble utført perfekt, og dermed sto det 2-1 etter 39 minutter av kampen.
Med 44 minutter på klokka kom også 3-1, og jeg mistenkte at kampen nå var avgjort etter at hjemmelaget hadde slått knallhardt tilbake etter den relativt gode starten bortelaget hadde hatt. 3-1 sto seg til pause, og jeg inntok kiosken for å skaffe meg noe å bite i og en sjanse til å vinne noe! Da lagene kom tilbake vekslet jeg også noen ord med Sverresborgs målvakt, som jeg hadde oppdaget at snakket omtrent samme dialekt som meg, og joda, her hadde vi med en annen vaskeekte ranværing å gjøre.
Det tok dessverre for ham bare tre minutter etter pause før Meldal igjen økte ledelsen, og med 4-1 virket det hele enda mer avgjort enn jeg hadde tenkt før pause at det var. Heldigvis for spenningen i kampen slo de tilreisende også denne gangen tilbake nesten umiddelbart, og ca 75 sekunder etter forrige mål fikk vi 4-2 etter litt kaos i feltet.
Omtrent tjue minutter inn i omgangen kom så en av dagens store snakkiser. Uten at noen av de jeg snakket med etterpå helt hadde fått med seg hva som foranlediget det trakk dommeren opp det røde kortet fra lomma og sendte en Sverresborg-spiller i garderoben. Det kom få protester så det var nok en riktig avgjørelse, men som sagt ikke spesielt klart for oss som så på hvorfor utvisningen kom.
Det var nå klart at det kom til å bli en svært bratt oppoverbakke dersom gjestene skulle få med seg noe hjem til fylkeshovedstaden, og dette var kanskje en medvirkende årsak til at treneren deres gikk totalt i lufta da målvakten hans var 30 meter unna mål, to spillere kolliderte og ble liggende strake ut på kunstgresset, og ballen ble sendt i en bue inn i det tomme målet til 5-2. Han mente utvilsomt spillet burde vært stoppet, og spurtet lenger ut fra teknisk sone enn jeg har sett selv Kjetil Knutsen bevege seg for å komme bort til begivenhetenes sentrum for å fortelle dommeren nøyaktig hva han mente om at dette ikke skjedde. Dommeren var ikke spesielt interessert i dette, og trakk på ny opp det røde kortet, så de siste drøye tjue minuttene av kampen måtte spilles også uten trener for bortelaget.
Etter at jeg hadde fått vite at jeg ikke vant i lotteriet var det på ny tid for et cornermål tre minutter før full tid. Denne gangen så det umiddelbart ut som om sjansen var avverget, men så oppdaget han som ikke hadde scoret at han lå rett foran mål med ballen mellom bena, så da var det bare å dytte den over streken til 6-2.
Jeg trodde egentlig dette kom til å bli sluttresultatet, men et drøyt minutt inn i overtida ble et frispark lempet inn foran Meldals mål, hvor det fant en Sverresborg-spiller (Som spilte for Ålen da jeg så dem for to år siden). Første forsøk ble reddet, men returen ble satt i mål, og dermed sto det 6-3.
Dommeren blåste av ikke lenge etter dette, og dermed endte kampen 6-3. Mens jeg gikk mot bilen for å sette kursen sørover til Oslo igjen så jeg bak meg at dommertrioen var omsvervet av flere debattanter, men det så ut til å være en ganske sivilisert tone selv om engasjementet var høyt.
Etter en god natts søvn i bartebyen ble lørdag formiddag brukt til å forberede en bedre middag før jeg tok med meg svoger Håvard, plukka opp den emigrerte ranværingen Erlend og satte kursen østover. Etter en stund kom vi til Verdal, svinga opp dalen, og mens regnet bøtta ned rundt ørene på oss parkerte jeg utenfor banen hvor det skulle være fjerdedivisjonskamp mellom Vuku og Steinkjer.
Til min store glede så jeg at det var tak over tribunene her, og etter å ha tatt plass der dukket også min gamle med-TIL-supporter Leif opp og slo seg ned sammen med oss. Etter at innmarsj var foretatt ble oppgjøret blåst i gang, og det ble nesten umiddelbart klart både at det var gjestene som hadde et favorittstempel, og at de hadde tenkt å leve opp til det. Det tok faktisk ikke mer enn rett over tre minutter før en av gultrøyene kom stormende framover, fintet bort forsvarsspilleren sin, stilte inn siktet, og hamret inn 0-1!
Lei av det stadig heftigere regnet returnerte jeg fra min fotovennlige posisjon bak mål for igjen å få tak over hodet, og etter å ha plukket opp en god men nokså overpriset vaffel (35 kroner for tre hjerter! Tuller dere med meg?) klemte jeg meg ned mellom det som ikke kan ha vært langt unna 100 frammøtte på tribunen.
Etter en liten halvtime hvor serieleder Steinkjer hadde dominert ute på kunstgressmatta kom Vuku til en helt enorm sjanse. Et skudd smalt i stolperota og trillet forbi mål før det ble klarert. Typisk nok responderte gjestene på dette med å gå rett i angrep og sette inn 0-2 i det 32. spilleminutt.
Steinkjer fortsatte å produsere målsjanser, og da dommeren etter noen minutters tillegg i tida sendte lagene i garderoben var det nesten utrolig at vi ikke hadde fått flere mål, og at det fortsatt sto 0-2!
Steinkjer startet andre halvdel av kampen mye i samme spor som første omgang hadde vært, men utover i andre omgang arbeidet Vuku seg mer og mer inn i det, og de blåkledte kom etterhvert også til en rekke sjanser. Der det var Steinkjer som i første omgang ble redda av stolpen var det nå vertskapets tur til å treffe akkurat den samme stolpen, og der det lenge hadde vært utrolig at ikke gjestenes ledelse var større ble det etterhvert minst like utrolig at ikke Vuku hadde fått en redusering.
Tross det våte og ganske kjølige været ble det mot slutten av kampen ganske hett ute på banen. Heldigvis utartet det aldri, og vi kom ut av oppgjøret med fortsatt 22 spillere på banen. De gulsvarte fra den tidligere nordtrønderske fylkeshovedstaden var tross sjansesløsinga fornøyd med å ha tatt nok en trepoenger, og kunne gå inn i pinsen med fortsatt tabelltopp og full poengpott.
Selv kom jeg meg raskt i bilen etter at det var over, og kom meg tilbake til Trondheim hvor den tidligere nevnte middagen var klar for å bli fortært!
Etter å ha vippet mye fram og tilbake rundt hva jeg skulle finne på i pinsa landa jeg etter hvert på at jeg skulle ta en liten visitt hos søstra mi i Trondheim. Etter å ha gjort unna dagens dont på hjemmekontoret fylte jeg derfor bilen med det jeg trengte for ei helg, og satte kursen nordover. Etter litt shopping på en gårdsbutikk krysset jeg etter hvert over Venabygdsfjellet hvor jeg inntok et enkelt måltid omgitt av snø og is, og så kom jeg en liten time før avspark fram til banen hvor det skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Folldal og Tylldal.
Jeg rakk såvidt å se meg litt rundt før det begynte å regne, så jeg flyktet i sikkerhet inn i bilen igjen. Det jeg hadde fått se var en egentlig finfin gressbane som foruten at den var litt preget av at den ligger over 700 meter over havet også var skjemmet av et fælt arr etter noen form for grøftegraving diagonalt foran det ene målet. I tillegg lå her en mindre kunstgressløkke, en ikke like godt vedlikeholdt gressbane til (Kanskje det egentlig bare var en litt overgrodd grusbane), og i følge Google maps var det også en til gressbane litt lenger inn i skogen. Lite å klage på rundt banekapasiteten, altså!
Da kampstart nærmet seg måtte jeg bare dra på meg regnjakka og trosse regnet, og fikk med de historiske Folldal gruver i bakgrunnen se de to dommerne lede myntkastet før spillet kom i gang.
Det var gjestene fra Tylldal (Som i likhet med Folldal ligger i Innlandet fylke, selv om begge klubbene spiller i Trøndelag fotballkrets) som umiddelbart så sterkest ut, men det var nok likevel et hardt slag for dem da en av de gulkledde etter knapt ti minutter ble offer for en alt for sen takling. Det smalt høyt, og resultatet var at han etter å ha ligget og gaulet litt måtte bæres av banen og bort til sidelinja.
Foran det som viste seg å være over 150 tilskuere fortsatte likevel bortelaget å dominere, og i det 18. spilleminutt kom endelig 0-1. Høyst fortjent!
Ikke lenge etter ankom ambulansen som var tilkalt for å frakte den skadde spilleren til sykehus. Dommeren valgte å stoppe spillet så helsepersonellet fikk trygge arbeidsforhold, og det ble derfor et drøyt kvarter stopp i spillet før båra med spilleren på til applaus fra de frammøtte ble dyttet inn baki ambulansen og han ble kjørt vekk.
På grunn av stoppet i spillet anså jeg stoppeklokka mi som ubrukelig resten av omgangen, men det var knapt tre kvarter siden kampen starta da hjemmelaget gjorde en fæl glipp i et forsøk på å sette i gang spillet etter en redning. Keeper var dermed på helt feil sted da Tylldal fikk ballen, og den ble satt i en fin bue over ham og i mål til 0-2.
Fire minutter senere kom også 0-3, da en corner ble stanget inn i mål.
Det samme gjentok seg to minutter senere, men 0-4-scoringen fikk jeg dessverre ikke fanget på video ettersom jeg sto og oppdaterte to sent ankomne publikummere om dramatikken som hadde funnet sted tidlig i kampen. Da dommeren endelig blåste for pause sto det fortsatt 0-4, og det var nærmere 65 minutter siden kampstart!
Jeg ga raskt opp å prøve å få handlet noe i kiosken, for der var det lang kø, og dette vedvarte en god stund inn i andre omgang. Etter hvert fikk jeg tak i en svært god vaffel, som jeg klarte å ha i overkant mye syltetøy på. Ned gikk det uansett, og den var så vidt fortært da en ny heading fra de gulsvarte ga 0-5 i det stadionuret som nå var riktig viste 53:35.
Jeg hadde tidlig i kampen lagt merke til en liten gjeng unger som hadde flere bannere med støtte til hjemmelaget, og de hadde også ei tromme med seg. De hadde foreløpig ikke gjort så mye ut av seg, men ingen skal beskylde dem for å være medgangssupportere, for etter som situasjonen så mer og mer håpløs ut for de hvite og svarte ble det mer og mer liv der de sto. I det 69. minutt kom 0-6, og jeg kom til å tenke på et annet hvitt og svart lag i Trøndelag fotballkrets hvor også supporterne leverer langt bedre enn det som kommer ute på banen.
I det 84. og 86. minutt kom hjemmelaget til to kjappe mål, og med 2-6 begynte publikum å summe litt. Kunne vi få bevitne en helt legendarisk opphenting? Drømmen ble dog raskt knust da det bare gikk et drøyt minutt etter det siste målet før gjestene igjen satte ballen i mål, og med 2-7 hjalp det nok ikke uansett hvor mye de unge supporterne ropte til spillerne at de ikke måtte gi opp.
Dommeren la til litt tid også i andre omgang, men flere mål ble det ikke, så da han blåste av sto det fortsatt 2-7. Jeg hastet mot bilen og fortsatte ferden mot Trondheim, hvor jeg var i hus i god tid før midnatt så jeg kunne samle krefter til nye eventyr dagen etter.
