Da jeg i fjor var i Sandefjord og fullførte fjerdedivisjon Vestfold viste det seg jo at kampen gikk på C-banen på Haukerød, men i løpet av vinteren var anlegget blitt splittet i Futbology, så dermed var det bare å å planlegge en ny tur. Nøyaktig 366 dager etter forrige besøk kom jeg meg sørvestover, og parkerte etterhvert i et småuggent vær utenfor banen hvor det skulle spilles fjerdedivisjonskamp mellom Runar og Store Bergan.
Jeg var tidlig ute, så for ikke å fryse ihjel i den sure nordavinden gikk jeg først inn i hallen til klubbens gamle storlag i håndball, før jeg innså at jeg måtte i bilen for å finne ei lue. Jeg fant heldigvis også ei superundertøytrøye som lå igjen etter at jeg ikke fikk bruk for den i Degerfors forrige fredag, så etter litt omkledning følte jeg at jeg var klar for det meste. (Spoiler alert: Det var jeg ikke)
Tribuna ved banen så ved første øyekast litt merkelig ut, og en kikk på historiske flyfoto bekreftet min mistanke: Da betongen ble støpt her lå gressbanen sentrert i forhold til tribuna, men da man la om til kunstgress for 15-16 år siden ble banen flyttet i lengderetninga, og dermed var nå tribuna usentrert. Etter at det hadde regnet og haglet litt før kamp fristet uansett ikke setene på tribuna så veldig, men de mest rutinerte hadde med seg sitteunderlag, og det strømmet tross været til bra med folk. Kanskje det var løftene om mulighet til å kjøpe nygrillete hamburgere som fristet?
Runar kom sterkt ut fra startblokkene, men fikk seg en solid kalddusj da keeper og forsvar hadde en liten kollektiv kollaps som ga gjestene ledelse 0-1 alt i det femte spilleminutt.
Hvittrøyene ga likevel ikke opp, og de overtok raskt spillet etter å ha havnet under. Det opplevdes derfor for meg høyst fortjent da de rett før det var spilt 11 minutter vartet opp med et kremangrep som endte med at ballen ble satt i mål til 1-1.
Da vi nærmet oss tjue minutter var det Store Bergans tur til å vise de godt over 100 frammøtte et flott mål. Selve angrepet var kanskje ikke like fint som det vi så på utligningen, men det var et nydelig langskudd som nå førte gjestene opp i 1-2.
Det skulle vise seg at tiden for vakre mål på ingen måte var over. I det 35. minutt fikk hjemmelaget et frispark som på mesterlig vis ble hamret i mål oppunder tverrliggeren. 2-2, og vi var like langt.
2-2 sto seg til pause, og jeg var raskt borte ved kioskteltet og skaffet meg en nydelig hamburger. Jeg kan ikke få sagt tydelig nok hvor stor tilhenger jeg er av konseptet hvor man får utdelt brød og kjøttpuck, og så kan forsyne seg med dressing og salat selv!
Da andre omgang startet så jeg i nord at en forferdelig byge var på vei. Jeg innså at det ikke kom til å være nok med bare hettegenser for å komme seg gjennom dette, og satte derfor kursen mot parkeringa i høy hastighet. Da jeg returnerte med regnjakke og paraply under armen hørte jeg plutselig jubel, og fant ut at jeg hadde gått glipp av at hjemmelaget vant et straffespark, men at dette ble utført på ganske begredelig vis så det ikke ble noen scoring av det.
Da regnbygen jeg hadde sett kom var det faktisk enda verre enn jeg først hadde trodd. Først pøste regnet ned mens vinden blåste voldsomt, men så gikk det over i hagl, og snart kommanderte dommeren spillerne ut til sidelinja. Ikke alle var like fornøyde med dette ekstra stoppet i spillet, men heldigvis ga uværet seg etter 5-6 minutter, så kampen kunne gjenopptas.
Selv om det var gjestene som hadde vært mest misfornøyde da dommeren stoppet kampen var det de som først kunne juble etter at kampen igjen var startet. Stadionuret hadde ti minutter inn i omgangen gitt opp, men på min stoppeklokke (som altså inkluderte stoppet i spillet) sto det 63:30 da rødtrøyene kunne juble for 2-3.
Fire minutter senere ble det ny rød jubel, denne gangen etter at et straffespark ble satt inn til 2-4. Med tomålsledelse måtte det da vel være avgjort?
Neida, i det 83. minutt av kampen ble det på ny straffespark, og denne gangen klarte Runars straffeskytter å overliste bortelagets markante målvakt. 3-4 og ny spenning!
Da vi passerte 90 minutter på min stoppeklokke var jeg veldig spent på hvor lenge det egentlig var igjen av kampen. Utenom det lange uværsstoppet i spillet hadde det vært flere bytter, skader og mål som hadde tatt lang tid, så jeg var ikke så veldig overrasket over at det fortsatt ikke var blåst av da vi passerte 100 minutter.
Runar presset selvsagt voldsomt på for å få en utligning, men dette skapte også muligheter for gjestene fra Virik til å drepe kampen, og med 103:15 på klokka var det akkurat dette som skjedde. Store Bergan scoret, og med 3-5 så langt inn i overtida var det nok få som trodde på noe annet enn borteseier.
Det ble faktisk spilt et par minutter til etter scoringa, men da dagens dommer endelig blåste av sto det fortsatt 3-5. Mens spillerne takket hverandre og dommerne for kampen hastet jeg mot bilen og satte kursen tilbake mot hovedstaden, med en ny «komplett liga»-badge i lomma.
Hadde planlagt å ha ei ganske rolig helg, så i stedet for noen lang utflukt fredag ble det en høyst kortreist ferd opp nordhellinga av Groruddalen. På uteserveringa hos Tatie fant jeg Jonny som satt og gruet seg til kamp, og etter å ha prata litt med ham inntok jeg for 25. gang stadionet hvor det var klart for derby i andredivisjon mellom Grorud og Skeid.
Da jeg kom inn så jeg raskt at det var noe spesielt på gang. En ung supportergjeng hadde tatt plass på kortsidetribuna, og foruten tromme var det også flere bannere på gang, deriblant et med den fyndige teksten «Elsker Grorud Jævla Skeid». Etter som kampstart nærma seg strømma det til flere og flere unge supportere der, som var mer enn klare for å ta opp kampen med de mer kjente Skeidoksene bortest på langsidetribuna, og da innmarsjen startet kom jaggu gule og blå røykbomber fram!
Da kampen kom i gang var det ganske livlig, og etter bare fire minutter fikk vi den første av kveldens to store snakkiser. En Grorud-spiller på vei mot mål gikk i bakken, og dommeren var raskt oppe med det røde kortet. Dette må kunne sies å være en mildt sagt tvilsom avgjørelse, men mannen med fløyta var fast bestemt på at han hadde dømt riktig, og dermed lå alt til rette for en svært tung kveld for gjestene fra Nordre Åsen som ville måtte spille nesten hele kampen med en mann mindre på banen.
Etter utvisninga fikk vi en lang periode som var så godt som enveiskjørt fra gultrøyene. Det aller meste skjedde foran Skeids danske keeper, men når sant skal sies lyktes de ikke med å sette ham på de helt store prøvene. Utover i omgangen ble overtaket noe mindre, og også de for anledningen sortkledde kom på noen besøk i motsatt ende av banen.
Det sto uansett 0-0 da lagene gikk i garderoben for en liten peptalk, mens jeg tok plass for å dokumentere at Grorud IL tildelte Per Ravn Omdal den største æren de kunne, et æresmedlemskap. Velfortjent!
Da kampens hovedaktører kom tilbake på banen ga bortesupporterne dommeren klar beskjed før avspark om at de ikke hadde glemt ham og det han gjorde i starten av kampen. De fikk så se et Skeid-lag som var langt mer med på notene enn de hadde vært etter utvisninga i første omgang, men fortsatt var det Grorud som var det førende laget. Bortelaget kom likevel til det som utvilsomt var den største sjansen da en avslutning gikk i stolpen og ut!
Grorud fortsatte å trykke på, men fortsatt ble det overraskende lite sluttprodukt ut av det. De avslutningene som kom var stort sett ufarlige, og jeg tror nok at de syngende supporterne til Skeid nå mot slutten av kampen hadde et lite håp om at tross at de var tallmessig underlegne på banen skulle de greie å få med seg noe.
Så, med rundt 7 minutter igjen av ordinær tid ble dette håpet knust. Igjen var det dommeren som kom i fokus, denne gangen fordi han dømte straffespark til de gulblå fra Groruddalen. Straffesparket ble sikkert satt i mål, og med 83:45 på stadionuret sto det 1-0.
Resten av kampen handlet det meste om at Skeid prøvde panisk å få en utligning, mens Grorud kom på noen overganger som ga dem kurante muligheter. Litt inn i overtida fikk en av ballhenterne litt ufrivillig heltestatus blant hjemmefansen da han var litt treg med å gi Skeids keeper ballen (Jeg tror faktisk dette skyldtes minst like mye mangel på konsentrasjon om oppgaven som vond vilje, men det var nok uansett verdt skjenneprekenen han fikk fra ei av kampvertene etterpå). Nevnte keeper ble for øvrig med opp på et hjørnespark langt inn i overtiden, men det ville seg ikke for gjestene denne nydelige fredagskvelden, og dermed endte kampen 1-0, og vi kunne bevitne ville jubelscener.
Jeg fant ut at jeg ikke gidda en kamp til slik jeg hadde vurdert tidligere på kvelden, og dro i stedet hjem for å nyte de nye vinduene borettslaget hadde montert i leiligheta mi, før jeg tok kveld for å samle krefter til lørdagens fotballutflukt.
Da jeg fikk beskjed fra Jømna/Heradsbygd om at de skulle spille en treningskamp på Jømnabanen var skuffelsen stor da jeg så at det kolliderte med konserten jeg spilte sist lørdag. Desto større var gleden da kampen ble utsatt noen dager, så jeg etter jobb denne nydelige apriltirsdagen kunne dytte Terje og Christian inn i bilen og sette kursen nordover. Etter et lite pitstop på Elverum kom vi en halvtimes tid før avspark fram til en smekkfull parkeringsplass ved banen hvor det altså var klart for treningskamp mellom Jømna/Heradsbygd og Kjellmyra 2.
Eller, klart og klart, det krydde av unger som hadde trening ute på gressmatta, men vi så raskt at både dommer og begge lag var på plass, så alt tydet på at til planlagt tid klokka sju kom kampen til å starte. I den lave kveldssola ble det så tatt myntkast, noe som medførte at lagene byttet side. Det var dermed hjemmelaget som måtte spille første omgang med sola i øynene.
Det viste seg raskt at dette ikke kom til å være noen stor ulempe. Spillet foregikk stort sett foran bare ett mål, og det var Kjellmyra-keeperen som i samarbeid med sine forsvarere hadde sin fulle hyre med å holde hjemmelaget unna scoring. Foran knapt femti tilskuere måtte de hvitkledde likevel gi tapt rett før det var spilt tjue minutter, da et mål ble satt inn til 1-0.
Blant tilskuerne var vi hele 15 brukere av Futbology-appen, så det var tydelig at dette var en bane som sjelden er i bruk. J/H spiller seriekampene sine i Heradsbygd (Hvor jeg var i forfjor), men banen her i Jømna pleier å bli tidligere klar om våren, så det spilles nå og da noe preseason her.
Vi som var der fikk iallfall se hjemmelaget fortsette å dominere spillet, og i det 27., 28. og 32. minutt kom det tre raske scoringer som helt tok livet av alle spor av spenning. Med 4-0 tror jeg ikke selv den mest innbarka Kjellmyra-patriot hadde troa på at kampen skulle ende med annet enn i beste fall et trøstemål.
Før pause fikk Jømna/Heradsbygd ballen i mål enda en gang, men nå ble det dømt offside, noe jeg tror var en helt riktig vurdering. Det sto dermed fortsatt 4-0 da lagene kunne samles for en liten peptalk før kampen fortsatte.
Etter pause var det bare å flytte seg til motsatt ende av banen, for rødtrøyenes grep om kampen så ikke ut til å glippe. Det tok riktig nok noe tid før de fikk uttelling, men etter en time av kampen kunne de sammen med flesteparten av tilskuerne juble for 5-0, før også 6-0 kom et lite kvarter senere.
Kjellmyras målvakt fikk mange anledninger i sluttminuttene til å vise seg fram, og selv om ingen keeper er fornøyd etter et seksmålstap, så har han faktisk all grunn til å være stolt av en god del av redningene han lette fram i kveld. Han skal absolutt ha mye av æren for at det ikke ble mer enn de seks målene, for da dommeren blåste av hadde det ikke kommet flere scoringer.
Etter 90 minutter med fin naturgressfotball i nydelig vær trodde vi det var lite som kunne ødelegge kvelden da vi satt kursen hjemover. Så feil kunne vi ta! Rett før vi kom til fylkesgrensa til Akershus ble vi sendt til skogs, og etter flere mil på smale, svingete og tildels gruslagte veier kom vi tilbake på E6 ved Eidsvoll, nesten en time forsinka! Irriterende nok var vi bare den TREDJE bilen som ikke fikk følge E6 sørover, men ble sendt ut på denne grusomme omkjøringa! Mye irritasjon å spore bak rattet, tross at selve turen hadde vært helt førsteklasses!
Etter å ha brukt lørdagen til konsert med ett orkester, og tidlig ettermiddag på søndag til seminar med et annet, så var det en småstresset Marius som inntok bilen utenfor Norges Musikkhøgskole og satte kursen sørover på E6. Der kampen fredag hadde funnet sted i et helt fabelaktig vårvær var det nå grått og vått, og etter å ha dumpet bilen kom jeg ved hjelp av en barmhjertig fyr med en slags golfbil akkurat inn på stadion i tide til avspark for eliteseriekampen mellom Sarpsborg 08 og Tromsø IL.
Sammen med noen hundre andre med rødhvite hjerter tok jeg plass på bortefeltet, og etter å ha hilst på haugevis av kjente var det bare å sette i gang med synging av full hals. Ute på banen var det «Gutan» som tok styringa innledningsvis, men uten at man klarte å sette ballen i mål foran det nye hjemmesupporterfeltet «1700 Tarris», oppkalt etter byens postnummer og en gammel arbeiderbolig.
Utover i omgangen kom hjemmelaget mer med, men TIL-forsvaret holdt nullen, og totalt sett følte jeg at det nok var bortelaget som hadde sett sterkest ut før pause. Det sto likevel 0-0 da lagene gikk i garderoben, og vi på tribuna kunne hvile strupene litt.
Etter hvilen var det bare å sette i gang igjen, og mens vi med ujevne mellomrom ble dusjet av vann fra flaggene som vaiet foran feltet fortsatte synginga. Vi følte kanskje at vi ikke klarte å produsere det helt store trøkket, men jeg fikk etter kampslutt gode tilbakemeldinger både fra trenere og presse, så helt håpløst kunne det ikke ha vært.
Helt håpløst var det heller ikke på noen måte ute på banen, hvor Borås-gutten Alexander Warneryd rett før timen var spilt så en åpning, og på nydelig vis satte ballen forbi blåtrøyenes målvakt. 0-1, og stor jubel!
Resten av kampen handlet i stor grad om å kontrollere inn seieren. Det ble tidvis rimelig hektisk foran TILs mål, men en voldsom offervilje medførte at da dommeren rundt sju minutter på overtid blåste av kampen var det fortsatt bare scoret det ene målet, og det var tid for jubel sammen med spillerne, anført av en svensk målscorer som ikke var helt trygg på rutinen, men likevel gjennomførte til mer enn godkjent karakter.
Etter å ha forlatt tribunen takket jeg mine medsupportere for selskapet og vinket farvel til bussen som skulle ta noen av dem til Oslo og noen til Gardermoen, før jeg ble stående ved stadionutgangen og snakke litt med familien til den nesten lokale David Edvardsson (Under en time kjøring til Grebbestad hvor han kommer fra) før jeg også fikk slått av noen ord med flere av TILs spillere etter media var ferdig med dem. Jeg kunne deretter sette kursen tilbake til Groruddalen, voldsomt fornøyd med tre poeng i bagasjen og fortsatt tabelltopp!
Etter å ha kjøpt nye sommerdekk til bilen var økonomien egentlig litt på skakke, men hva skal man med nye dekk om man ikke skal bruke dem? Jeg satte derfor kursen østover da arbeidsuka var over, og etter en pitstop for litt mat i Karlstad kom jeg fram til Stora Valla, hvor det skulle spilles kamp i Allsvenskan mellom Degerfors og Elfsborg.
Jeg hadde parkert ganske nær bortefeltet, og det første jeg så da jeg gikk ut av bilen var en bobil med et gult klistremerke på, og et kjent fjes jeg gikk bort og hilste på. Jeg tuslet deretter bort til stadion og kom inn på bortastå, hvor jeg kunne se at det hadde skjedd litt av hvert her siden forrige gang jeg var her, for snart ni år siden. Det mest iøynefallende var at der det før var en lav stillastribune befant det seg nå en relativt stor tribune som lå badet i solskinn. Solen skinte også over bortefeltet, men jeg mistenkte at den nok ville bli borte ikke lenge etter kampstart, og mens jeg studerte kampprogrammet og lurte på om jeg kom til å angre at jeg bare hadde tatt på t-skjorte oventil kom ingen ringere enn manager (for det har man nemlig i IF Elfsborg) Bjørn Hamberg bortom og hilste på oss tre som var først på plass! Treneren ble nokså overrasket over å finne en gulkledd nordmann på plass, men vi var uansett skjønt enige om å holda tummarna som svenskene sier, i håp om at det skulle bli seier i dag.
Etterhvert dukket både passasjerene fra de to bussene Guliganerna hadde satt opp, og en hel rekke andre Elfsborg-supportere opp, og jeg så også at det var flere gulkledde på begge de to langsidetribunene. Da kampen kom i gang startet synginga for fullt, og det var en rekke av de tribunelåtene jeg har blitt så glad i de siste årene som ble akkompagnert av tromming på en søppeldunk, og tidvis også ledet fra det mest provisoriske capotårnet jeg noensinne har sett.
Ute på banen så det innledningsvis ikke så aller verst ut, men etter hvert syntes jeg hjemmelaget tok mer over, og IFE-forsvaret så til tider noe rystet ut. Da selveste Arbër Zeneli så måtte ut med skade litt før pause var det nok fler enn jeg som ble litt bekymret for om dette skulle bli slutten på den nokså gode seriestarten vi var i ferd med å få.
Det sto uansett fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og etter å ha snakket med mer eller mindre bekymrete medsupportere tok vi igjen fatt på synginga. Seks minutter inn i omgangen ble en gulsvart spiller felt litt utenfor sekstenmeteren, og da frisparket min sidemann gjentatte ganger hadde sagt at kom til å bli mål ble tatt sa det pang! 0-1!
Den nevnte sidemannen kastet seg rundt halsen på meg, og med fare for både min egen og hans helse stormet jeg ned trappa mot gjerdet mot banen for å feire sammen med spillerne. Enorme gledesscener, samtidig som vi skjønte at det nå ventet rundt førti knalltøffe minutter hvor vi ikke kunne gjøre annet enn å støtte laget som best vi kunne.
Elfsborg byttet utover i omgangen hele kvoten med spillere man kunne bytte, og måtte derfor fullføre kampen med en småskadet Julius Beck, men en Isak Pettersson i storform sørget for at da dommeren (som det generelt hadde vært mye misnøye med i dag) nesten sju minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 0-1. Seier, og delt serieledelse!
Etter litt jubling fant jeg tilbake til bilen, og tok fatt på en hjemtur som med tre poeng til Eleganterna ble betraktelig lettere enn den ellers ville blitt!
Den tyske groundhopperen «Ciabatta Infantile» tilbringer noen dager i Norge, så da jeg fant ut at han etter å ha vært i Fredrikstad og sett eliteseriekamp tenkte å avslutte helga på Lillestrøm satte også jeg kursen dit. Da jeg ankom kunstgressbanen utenfor LSK-hallen pågikk det trening der, og jeg lot meg fortelle at kampen jeg skulle se var flytta inn. Jeg gikk inn, og fikk vite at det sto 0-1 i niendedivisjonskampen mellom Lillestrøms fjerdelag og Hvams andrelag.
At kampen var flyttet inn var isolert sett gode nyheter, men for den tyske banehopperen var det ikke så godt nytt, ettersom han hadde hallen fra før, og hadde sett fram til å få krysset av en ny bane nå på kvelden. Jeg valgte å ikke fokusere så veldig på kampen, men mer på trivelig groundhoppingprat, og vi fikk diskutert rikelig om både tysk og norsk fotball mens vi så laget fra Hvam ha et ganske klart overtak i kampen.
De for anledningen rødkledde gikk opp i 0-2, før LSK 4 reduserte til 1-2. De gulsvarte misbrukte også en del sjanser, før gjestene økte til 1-3 og rett før pause også satte inn 1-4.
Etter en kort hvil tok kampen igjen til, og etter en gigatabbe fra gjestenes keeper i det 53. spilleminutt fikk hjemmelaget ny kontakt med toppen da 2-4 kom. Hvam hadde likevel ikke tenkt å slippe motstanderne inn i oppgjøret, og sørget rett før timen var spilt for å gå opp i 2-5.
Ett minutt på overtid kom så en chip over keeper som var fullt på høyde med den Daniel Braut hadde levert dagen før, og dermed ble sluttresultatet 2-6.
Jeg og tyskeren takket hverandre for selskapet, og dro hver til vårt etter en svært hyggelig, men ellers ikke spesielt minneverdig fotballkveld.
Da jeg torsdag oppdaget at det var lagt to treningskamper til en bane som ikke fantes i Futbology-appen var jeg kjapp med å trekke i noen tråder for å få banen hurtig registrert. De opprinnelige planene mine om en rolig hjemmesøndag ble lagt på is, spesielt ettersom jeg så at ved å ha morgenen med meg kunne jeg være hjemme og få litt ut av kvelden likevel. Kursen ble derfor ganske tidlig satt østover, og etter å ha gjort tabben å svinge inn på grusveien til Skillingsmark (Vårløsning og grusvei er aldri en god kombinasjon) kom jeg en drøy halvtime før avspark fram til den relativt nye kunstgressbanen i Edane hvor det skulle spilles treningskamp mellom Mangskog og Jössefors.
Etter å ha avtalt med dommerne at siden bortelaget spilte i gult var det bedre at jeg gikk i mørke klær enn med refleksvest tok jeg plass ved banekanten, og fikk sammen med trekvart hundre andre, deriblant den unge utgiveren av Arvikamagasinet se kampen bølge fram og tilbake. Det var ganske sjansefattig, men begge lag hadde et par muligheter de klarte å misbruke.
Den største sjansen i omgangen var det kanskje rødtrøyene fra Mangskog som sto for like før omgangen var over, men det sto altså fortsatt 0-0 da lagene samlet seg ved hver sin benk (Garderobebygget var på andre sida av veien, så dit orka ingen å gå) for en liten taktisk justering.
Etter pause forandret lite seg. Jeg syntes kanskje gultrøyene så et lite hakk kvassere ut enn hjemmelaget, men det var de sistnevnte som kom til de største mulighetene. Det var spilt litt over en halvtime da dommeren dømte straffespark i denne situasjonen, noe som blant de rundt meg på tribuna var noe omstridt.
Straffesparket var ikke veldig vanskelig å redde, men den prestasjonen som ble gjort av Jössefors' målvakt da han sørget for at skuddet etter returen ikke gikk inn var av meget høy klasse!
Jeg hørte et tilrop fra bortebenken om karma etter at straffen ikke gikk inn, noe som nok henspilte på at de mente det hadde vært litt billig. Var ikke «hjemmelaget» frustrerte nok fra før, så ble det nok ikke noe bedre da en av dem fikk sitt andre gule kort og måtte forlate banen med knappe ti minutter igjen å spille.
Med en mann mer gikk det som det måtte. Jössefors lyktes med 83:10 på min stoppeklokke å overliste Mangskog-forsvaret og fyre av et flott skudd, og dermed sto det 0-1 i det vi gikk inn i de siste minuttene av kampen.
Flere scoringer ble det ikke, noe som førte til at det hele endte med en ettmålsseier, og jeg kunne via litt shopping i Charlottenberg sette kursen tilbake til Norge og Oslo for å prøve å få klargjort leiligheta til skifte av vinduer i uka som kommer.
