søndag 18. februar 2024

Stålkameratene - Rana jr. 5-3

Hjemme på øvingshelg med Mo Hornmusikk oppdaget jeg at min første fotballkjærlighet skulle spille kamp, så da vi var ferdige lørdag ettermiddag hastet jeg mot Stålhallen for å se treningskamp mellom Stålkameratene og et juniorlag fra Rana FK.


Stålhallen har jeg jo besøkt flere ganger da den ennå var en luftboble som hallen i Karlstad eller den gamle på Raufoss, men dette var faktisk min første visitt etter at den faktisk ble en permanent konstruksjon. Da jeg kom var kampen godt i gang, og jeg fant ut at det var snakk om en 3x30-kamp, og at vi alt nærmet oss andre pause. Etter først å ha blitt feilopplyst om at stillinga var 2-0 viste det seg at det faktisk sto 4-1.


Lagene tok etterhvert sin andre pause, og jeg tuslet rundt og møtte diverse kjentfolk, for blant de oppimot femti frammøtte var det en god del foreldre fra min generasjon som var og så på sine håpefulle i RFK-trøyer.

For meg virket det da tredje omgang startet som om Stålkameratene var sterkest, men faktisk var det foreldrebataljonen som kunne juble først, da RFK-juniorene reduserte til 4-2 ca ti minutter inn i omgangen.

Vel ti minutter før slutt måtte så begge lag bytte ut en mann etter en ekkel hodesmell, men forhåpentligvis går det fint med begge de involverte. Gultrøyene lot seg uansett ikke affisere av dette, og satte i det 84. minutt inn sitt femte mål for dagen, noe som tydeligvis fikk dem til å tenke at med 5-2 var det avgjort.

Så enkelt var det dog ikke, for RFK gikk nå rett i angrep igjen, og reduserte på ny, og med 5-3 fantes det kanskje et lite håp om en opphenting, men etter et par minutters overtid ble kampen avsluttet med 5-3 som registrert resultat.


søndag 11. februar 2024

Vindbjart - Birkenes 3-1

Etter noen intense timers søvn etter gårdagens eskapader var det igjen tidlig opp søndag morgen og å sette kursen sørvestover. Etter et par timer svingte jeg av E18 og plukke opp Mads, før vi sammen fortsatte mot Sørlandets hovedstad hvor jeg endelig skulle få kryssa av Sørlandshallen hvor Stian hadde sendt meg tips om treningskamp mellom Vindbjart og Birkenes.


Vindbjart står foran nok en sesong i tredjedivisjon, mens Birkenes er nyopprykka til fjerdedivisjon. Det var derfor et klart favorittstempel på «hjemmelaget», men før jeg fikk se om de klarte å leve opp til det måtte jeg teste om pommes frites-ene jeg hadde blitt tipset om at var svært bra i kiosken i hallen faktisk var det. Jeg kan røpe at det stemte, utmerket lunsj, det eneste jeg savnet var majones eller hotdogdressing som et alternativ til ketsjup og sennep.

Jeg tok etterhvert plass inne på tribuna, hvor det til å være en søndag formiddag i bibelbeltet ikke var så aller verst med folk. Som forventet kom venndølene best i gang, og det tok bare et par minutter før det var sjokk og vantro på tribuna etter at «FIFA-Haugland» ikke ga dem straffespark etter en felling i feltet. De blå fortsatte likevel å styre, og tross noen skremmeskudd fra birkenesingene (Som etter sigende fortsatt jakter ny trener) var det høyst fortjent da 1-0 kom etter 17 minutters spill.


Kampbildet endret seg lite etter scoringen, det var fortsatt Vindbjart som var i føringen, mens Birkenes kom med noen halvfarligheter innimellom, men noen målfest så det ikke ut til at vi skulle få. I det 38. minutt fikk så Vindbjart et frispark hvor de to som sto ved ballen gjorde et lite luretriks som tok motstanderne (og kameramannen, dvs meg!) litt på senga, og vips sto det 2-0.


Da det ble pause var det flere av oss noenogseksti som hadde møtt opp som tok turen ut i gangen hvor kiosk/kafeen nå dessverre var stengt. Grunnen til at vi dro dit var ikke at vi ville handle, men det var ganske kjølig inne i hallen, og i foajeen var det et par-tre grader varmere så lenge ingen åpnet ytterdøra så den kraftige vinden som var ute kom inn.

I andre omgang skjedde det lenge ikke stort vi ikke hadde sett før. Vindbjart beholdt grepet om kampen, økte etter en drøy time til 3-0, men så kom dagens virkelige øyeblikk. I det Birkenes kom framover i det som så ut som en kontring som kom til å bli løpt opp så ballfører at keeper sto litt langt ute og lempa ballen avgårde fra førti meters hold. Jeg trodde først avslutningen kom til å gå over mål, men akkurat i tide kom ballen ned og snek seg under tverrliggeren til 3-1!


Mot slutten av kampen ble det så delt ut en del gule kort etter at flere spillere på begge lag fikk et voldsomt markeringsbehov, og når sant skal sies kunne Haugland godt vært enda strengere for å få en slutt på tullet.

Det var uansett fortsatt 22 spillere på banen da kampen ble blåst av, det sto fortsatt 3-1, og jeg og Mads takket Stian for selskapet før vi kom oss ut i bilen og satte kursen nordøstover igjen, kun avbrutt av noen stopp for påfylling av spylervæske.

GAIS - Oddevold 3-0

Etter å ha forlatt Jonsered og kampen der hadde jeg stilt inn GPS-en på parkeringa ved Valhalla idrottspark. Da jeg kom dit innså jeg raskt at der var det bare å glemme å få parkert, så jeg sirkulerte litt i nabolaget til jeg var heldig og fant en plass under fem minutters gange unna stadionet hvor det skulle spilles treningskamp mellom de to nyopprykka lagene GAIS og Oddevold.


GAIS var jeg jo til stede da de rykka opp til Allsvenskan i Jönköping i fjor, mens Oddevold hadde vunnet sin avdeling på nivå tre og skal spille Superettan-fotball i 2024. Stadionet var på sin side riktig pent å skue, med en kurvet arkitektur som ga assosiasjoner til «storebror» Ullevi som man så silhuetten av i nord. Jeg fant meg en plass på tribuna, og innså at jeg skulle være glad jeg hadde vært tidlig ute, for her ble det fullt! På motsatt side av banen var den åpne tribunen der satt av som bortefelt, men der var det absolutt ingen plassmangel. Totalt tror jeg antallet bortesupportere såvidt passerte tjue.

Da kampen kom i gang ble det umiddelbart klart at de vanligvis grønnsvarte (som for anledningen spilte i helsvart) mente alvor med sin retur til det øverste nivået i svensk fotball. Oddevold virket rett og slett sjanseløse, og det var helt som ventet da 1-0 endelig kom etter et hjørnespark i det 18. minutt.


Etter 28 minutter fikk hjemmefansen på ny synge «Heja, heja grönsvart», da vi fikk 2-0.


Jeg merket meg at GAIS' nyankomne målvakt innimellom gjorde noen halsbrekkende manøvre, men vertskapet slapp ustraffet unna. Et morsomt moment var for øvrig at han i fjor spilte for Oddevolds kommunerival Ljungskile. Jeg la også merke til en voldsom folkevandring utenfor stadion, og fant etterhvert ut at Melodifestivalen hadde hatt matinéforestilling i Scandinavium like ved, noe som sannsynligvis var grunnen til utfordringene med å finne parkering.

2-0 sto seg til pause, og jeg hadde da jeg rekognoserte før kampen sett at det virket veldig som om kiosken var helt Swish-basert. Jeg gadd derfor ikke prøve meg der, men fokuserte heller på å sikre plassen min til andre omgang også.

Begge lag gjorde noen bytter i pausen, uten at dette fikk noen umiddelbare følger for styrkeforholdet. GAIS fortsatte å ha tilnærmet full kontroll bare avbrutt av noen halvfarligheter for gjestene fra Bohuslän, og flesteparten av de offisielt 1052 tilskuerne (Jeg nekter å tro at ikke det reelle antallet var betydelig høyere!) kunne nyte sine helter dominere spillet.

Et par minutter før full tid kom 3-0, og når sant skal sies var Oddevold heldige at ikke ledelsen var større. Det ble annonsert to minutter tillegg, og så kunne vi alle endelig forlate stadion i jakt etter litt varme.

Jeg satte igjen kursen nordover, og etter en pitstop med deilig mat i utkanten av Uddevalla fortsatte turen tilbake til Oslo hvor jeg sliten og fornøyd kunne ta kveld og få noen timer søvn før nye eventyr på søndag.

Jonsered - Zenith 2-2

Etter en litt ugunstig natt (Jeg sovna på sofaen i pausen på HSV - H96, og våkna ca fire timer senere, snek meg til sengs, og fikk ikke sove på et par timer) sto jeg alt for tidlig opp, lette opp masse ull, og kom meg ned i bilen og satte kursen sørover. Etter noen timer på veien og litt feilnavigering i Göteborg kom jeg fram til motorsagbygda Jonsered, hvor de lokale heltene tok imot fjorårets opprykksrival Zenith til treningskamp.


Stadion i Jonsered var en riktig breddeperle, med hele tre overbygde ståtribuner rundt det som dessverre (men heldigvis med tanke på at vi snakker om en kald og snøfylt februarlørdag) var en kunstgressmatte, og etter hvert kom det faktisk over seksti tilskuere for å se kampen mellom hjemmelaget som rykket opp fra nivå fem til nivå fire i fjor, mens gjestene fra Hisingen ble igjen på nivå fem. Det var nok derfor en ganske revansjelysten gjeng som hadde tatt turen opp i Sävedalen for å bryne krefter mot de gulsvarte.

Oppildnet av fire-fem purunge selverklærte ultras (Tross at en av dem fikk en sint telefonoppringning fra sin mor like før kampstart, fordi han hadde glemt å ta på seg votter) var det hjemmelaget som kom best i gang, og det var absolutt fortjent da de i det tiende minutt tok ledelsen 1-0. De gule miniultrasene feira som gale!


Jonsered fortsatte lenge å ha taket på kampen, men etter hvert kom grønntrøyene mer med på notene. I ekstremt sur vind klarte de etter vel 33 minutters spill å overliste hjemmelagets målvakt og utligne. 1-1, og vi var like langt. Dette viste seg likevel å ha gitt Zenith ferten av blod, og fem minutter senere ble et frispark konvertert til scoring og kampen var snudd til 1-2!


1-2 sto seg til pause, og de aller fleste tilskuerne gikk enten i bilene eller inn i gangen utenfor garderobene for å varme seg litt det lille kvarteret spilleoppholdet varte. Da spillerne igjen gikk ut merket jeg meg dog at en del publikum hadde forsvunnet, og blant annet var den unge ultrasgrupperinga som hadde vært kjepphøye og sunget «Var är eran klack» innledningsvis i kampen nå ingen steder å se selv heller.

Som forventet i en treningskamp ble det utover i kampen gjort en rekke bytter, og kampbildet var nå kanskje noe jevnere enn det hadde vært før pause, da det var hjemmelaget som var best først før gjestene overtok noe. Det virket likevel som om det ferske tvåan-laget var et lite hakk kvassere, og etter ganske nøyaktig 63 minutters spill kunne de endelig juble for å ha kriget inn en utligning til 2-2.


Herfra og inn handla det aller meste om hvorvidt de gulsvarte skulle klare å komme til et vinnermål, men det ville seg virkelig ikke. Helt på tampen fikk så Zenith et frispark i farlig posisjon som endte med en kontring som det virkelig var utrolig at ikke ga uttelling!


Dette ble det siste som skjedde, og jeg hastet tilbake til bilen og satte kursen mot Gårda for å se nok en kamp på denne turen til Göteborg.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

fredag 9. februar 2024

Vålerenga - Strømsgodset 1-2

Da jeg innså at jeg måtte vente på svar på noen eposter før jeg kunne ta helg fant jeg ut at jeg like gjerne kunne avspasere litt nå midt på dagen og så jobbe ferdig etterpå. Jeg forlot derfor hjemmekontoret, møtte Sören og haiket med ham ned til Valle, hvor det var klart for treningskamp mellom Vålerenga og Strømsgodset.


Til å være en fredag klokka ett var det en imponerende forsamling mennesker som hadde samlet seg inne i Vallhall for å se det ferske OBOS-ligalaget ta imot motstand fra Eliteserien. Etter at avspark var tatt ble det raskt klart at det var drammenserne som spilte i divisjonen over de kongeblå, men like solid som overtaket deres var også ineffektiviteten deres foran mål. Sammen med Lars, Jakub og Stig-André som også hadde tatt turen fikk vi dermed se at det fortsatt sto 0-0 da lagene gikk til pause.


Jeg tok meg en runde i pausen og møtte underveis en rekke mer eller mindre prominente Vålerenga- og Strømsgodset-supportere, med kanskje Kasper som den mest fremtredende av dem alle. Jeg hadde en plan om en bedre middag på ettermiddagen, så jeg droppa å ødelegge apetitten i kiosken, men holdt meg til et medbragt lite arsenal med drikke.


Etter hvilen virket Vålerenga litt freskere enn de hadde gjort i første omgang, og da det viste seg å være hjemmelaget (som av mystiske grunner sto oppført som bortelag i enkelte apper) som først fikk nettkjenning i det 66. minutt var det isolert sett for denne omgangen kanskje ikke så ufortjent, men kampen sett som helhet så langt var det noe mer flatterende med VIF-ledelse.

Apropos apper med mystiske oppføringer, like etter at osloenserne hadde tatt ledelsen tikket det inn varsel om at Strømsgodset hadde utlignet. I et slags Chris Kamara-øyeblikk med motsatt fortegn konkluderte vi med at her hadde noen sett noe ingen andre hadde sett, eller så var det voldsomt gode spådomsferdigheter ute og gikk.

Joda, i det 79. minutt kom 1-1-scoringen som var meldt vel ti minutter tidligere, og jeg begynte å lure på om man også kunne få de riktige tallene til kveldens EuroJackpot levert i denne appen.

Vålerenga hang nå litt i tauene, men de fikk faktisk på ny ballen i mål. Denne gangen var det riktignok som resultat av en ulovlig rask igangsetting der ballen på ingen måte lå stille, og dermed ble scoringen riktig annullert.

I det 85. minutt kom så dagens fineste mål da en Godset-spiller fyrte løs fra litt distanse og ballen gikk inn til 1-2. Like etter prøvde FlashScore seg igjen som spåmenn, da det kom varsel om at Vålerenga hadde utlignet. Igjen var dette en scoring ingen hadde sett noe til, og denne gangen endte kampen 1-2 til Godset uten at den varsla utligninga var kommet. Kanskje jeg må vente med å få EuroJackpot-tallene på forhånd denne gangen også?

Vi forlot hallen og satte kursen oppover Groruddalen igjen, hvor jeg nå inntok butikken for å kjøpe ingrediensene jeg manglet til en episk pastamiddag!

tirsdag 6. februar 2024

Ready - Åssiden 2-1

Tirsdagskveld, og jeg hadde tenkt å prøve meg på litt kortreist Oslo-fotball. Jeg hoppa derfor i bilen og satte kursen mot vestkanten, men da jeg svingte inn foran Gressbanen kunstgress så jeg at det ble spilt bandy der, så sjansene for at der skulle være fotballkamp var nok heller små. Litt intens messengervirksomhet fortalte meg at kampen gikk på Kadettangen i Bærum, så jeg hev meg på telefonen til Bjørn Ove som jeg visste var på vei til kampen, fikk stoppa ham, og dro til Majorstuen og plukka ham opp før kampen ble satt mot Sandvika, og vi rett før avspark (Som var nesten ti minutter forsinka) fikk parkert og stormet inn på tribuna til treningskampen mellom Ready og Åssiden.


På en nesten helt grønn kunstgressbane ble det raskt klart at vi neppe ville få se noen klassiker av en fotballkamp. Begge lag kom til noen kurante sjanser, men i et stadig tettere snøvær ble banen mindre og mindre grønn, og assistentdommeren på linja foran meg så mer og mer ut som om han hatet livet sitt litt. Vi 5-10 som var samlet på tribuna koste oss heller ikke akkurat, men etter 17 minutter fikk i det minste de som holdt med hjemmelaget noe å juble for da de fikk satt inn 1-0.


Spillet fortsatte å bølge fram og tilbake, og selv om jeg kanskje syntes hjemmelaget (Som jeg fikk høre har leid seg inn på «Kadda» hver tirsdagskveld i vinter) hadde et lite overtak var det på ingen måte ufortjent da drammenserne utlignet i det 37. minutt.

Det viste seg etterhvert at det bare skulle spilles førtiminuttersomganger i kveld, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 1-1. Bærum-ildsjel og -altmuligmann Erik Massimo erklærte at det var varm toddy i kiosken, noe som på ingen måte var feil for å få varmet kropp og sjel mens spillerne var i garderoben og planla andre omgang.

Da andre omgang kom i gang prøvde jeg å ta en runde rundt banen for å få fotografert litt fra ulike vinkler, men det var nå så mye nysnø på kunstgresset at det å gå der i vanlige sko var høyst utfordrende pga klabbing under sålene.

Jeg kom meg likevel rundt banen, og fikk i det 17. minutt i andre omgang igjen se hjemmelaget ta ledelsen, da et fint angrep endte med 2-1.


Snøen fortsatte å lave ned, og kampen ble etterhvert nær parodisk med høy tetthet av ufrivillige sklitaklinger, samt også ganske høy frekvens av gule kort. Det var likevel fortsatt 22 spillere på banen da dommeren til slutt blåste av, og Ready kunne juble for å ha vunnet 2-1.

Jeg hastet tilbake mot bilen og fikk lagt ut på E18 igjen for å få deponert Bjørn Ove ved Oslo S før jeg satte kursen opp gjennom Groruddalen og hjem.

søndag 4. februar 2024

FBK Karlstad - Herrestad 3-1

Etter å ha forlatt kampen i Degerfors satte jeg og mine to medsammensvorne kursen rett mot Karlstad. Her skulle vi se nok en kamp, men denne gang ikke på et nytt stadion for meg. Jeg var i 2022 i den såkalte «airdomen», som er en overtrykkshall, og så kamp, men hadde latt meg overtale til å legge inn et stopp her også nå, for å se treningskamp mellom FBK Karlstad og Herrestads AIF.


FBK Karlstad så jeg jo spille så sent som i fjor høst, og etter at de endte sesongen med opprykk er de nå klare for spill på nivå tre, sammen med blant andre byrival IF Karlstad Fotboll. Herrestad (som jeg også så i fjor) skal også i 2024 spille i divisjonen under, så her var det nok hjemmelaget som hadde favorittstempelet.

Da vi entret hallen lot jeg meg nok en gang imponere av den smarte løsningen for belysning uten takarmaturer, før dommeren blåste i fløyta og satte i gang oppgjøret. Foran ca 130 tilskuere var det laget fra Bohuslän som så farligst ut innledningsvis, men uten at noen av lagene genererte de helt store sjansene. Tross det innledende lille overtaket, etter 27 minutters spill havnet ballen i mål bak Herrestads keeper, og Ole og jeg fikk se Christian juble som en gal for at vi ikke fikk enda en 0-0-kamp.

Kampbildet forandret seg nå noe, og etter 39 minutters spill fikk hjemmelaget tildelt et litt enkelt (men absolutt ikke feildømt) straffespark, som ble effektivt utnyttet til å øke ledelsen til 2-0.


2-0 sto seg til pause, og etter å ha blitt «underholdt» av noen voldsomt slitsomme unggutter gjennom et lite kvarter startet spillet opp igjen. Herrestad hadde definitivt bestemt seg for ikke å gi seg uten motstand, og etter bare vel seks minutter fikk de svarthvite uttelling og kunne juble for redusering til 2-1 etter å ha klemt ballen under motstandernes målvakt.


Värmlendingene lot seg likevel ikke affisere voldsomt av dette, og holdt et relativt trygt grep om resten av kampen, og på overtid lyktes de også med sette inn spikeren i kista til 3-1, så like etter dette blåste dommeren av kampen, og vi kom oss ut i friluft igjen og satte kursen mot en burgerrestaurant i nærheten for å få i oss litt næring foran turen hjem til Oslo.

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur tross måltørken i dagens første kamp, og det blir nok flere turer til Sverige gjennom året.