Endelig var dagen kommet! Tromsø skulle etter over ti års ørkenvandring endelig spille europacup igjen. Jeg sto opp, satte kursen østover fra mitt overnattingssted, og kom etter noen timer fram til Kuopio. Her lokaliserte jeg mine medsupportere og hadde noen trivelige timer sammen med dem (og snakka litt med avisa) før det ble tid for å gå opp mot stadion. Jeg gikk litt i forveien for å hente litt greier i bilen, så jeg var blant de første som kom meg inn på bortefeltet for å se Conference league-kvalifiseringen mellom KuPS og TIL.
Rett etter at jeg hadde kommet meg inn ankom corteo-en med brorparten av de andre TIL-supporterne, et mektig syn i hvitt og rødt. Det gikk stort sett smertefritt å få folk inn, og etter å ha spredt oss utover det ikke helt optimale bortefeltet var vi klar for å begynne å synge.
I det kokvarme været var det en høyst positiv overraskelse for tørste nordmenn at det var ølservering på tribuna, og Martin konkluderte etter å ha fått utlevert fem pils da han prøvde å kjøpe tre at «VAR(m øl) er kommet for å bli».
Heldigvis var det også annen drikke å få tak i. Finnene hadde tatt varmen på alvor og rigget til mulighet for å få distribuert vann på feltet i stor stil. Arne tok ansvar her, og mens TIL-spillerne løp rundt på en relativt røten kunstgressbane sto han og tappet vann i glass og fordelte rundt omkring, mens han innimellom tok en avstikker for å rope/synge litt.
Selv ble jeg tildelt Álfheimar-flagget, som som vanlig var et helvete å håndtere. At det var litt trekk i lufta var jo isolert sett deilig, men flaggteknisk gjorde det ikke ting enklere der jeg sto på en trang tribune som attpåtil hadde nett foran så man ikke kunne flagge foran rad 1.
På hovedtribuna var det ikke så aller verst med folk, og selv om vi der vi sto på motsatt kortside ikke hørte så mye til dem, så så vi en hel del aktivitet på feltet lengst unna på langsida, der de aktive KuPS-supporterne i KPO Crew holdt til.
Også på banen ble det gjennomført vannpause, selv om det virket som om kunstgresset kunne trenge vann vel så mye som de som løp rundt oppå det. Da lagene etter hvert fikk ta en ordentlig pause og stikke inn i garderoben sto det fortsatt 0-0, og nå fikk vi se noe av grunnen til at baneforholdene var sjabre. Makan til fislete vanningsanlegg har jeg sjelden sett!
Da andre omgang kom i gang var det tydelig at Forza Tromsø ikke hadde tenkt å gi seg uten kamp. Verken de førti som hadde tatt buss fra Nordens Paris, eller vi over hundre andre som var på plass sluttet å synge, og selv om enkelte av sangene var mindre samstemte enn andre var det om jeg skal si det selv tidvis ganske imponerende trøkk fra oss.
Før det var spilt ti minutter etter hvilen skjedde det så! I motsatt ende av banen fra oss herjet TIL litt med de gulsvartes forsvar, før Lasse Nordås fikk sette ballen i nettet. Vill jubel fra alle oss på kortsida, mens de på langsida var noen hakk mer reserverte.
Etter dette virket TIL ganske fornøyde, noe som ga finnene stadige muligheter til å få avsluttet, men enten ble avslutningene for dårlige, eller så ble de blokkert, eller så avverget en god keeper scoring, så da vi gikk inn i tilleggstiden sto det fortsatt 0-1. I litt overmodig eufori røk nå t-skjorta mi av, så da den walisiske dommeren endelig blåste av og det ble klart at «Gutan» hadde vunnet ble det baris-feiring, rett og slett.
Etter å ha jublet og feiret ferdig dro jeg såvidt innom overnattingsstedet mitt, før jeg returnerte til sentrum for en matbit sammen med Ulf-Johnny og Brage. Da denne var fortært foretok jeg en kjapp exit og trakk meg tilbake for å reflektere over hva jeg egentlig hadde vært med på!
Nå må bare del to av jobben gjøres torsdag om ei uke, og så får vi se om det blir tur til Skottland eller Belgia!
Etter en natts litt dårligere søvn enn jeg hadde håpet kom jeg meg gjennom hotellfrokosten og ut på veien igjen. Etter en liten stopp for innkjøp av litt mer vaniljecola rett før jeg kryssa grensa innså jeg i det klokka på telefonen gikk over til finsk tid at jeg hadde feilberegna tida, så jeg hadde to timer mer til rådighet enn jeg først hadde trodd. Absolutt ikke dårlige nyheter! Jeg kom derfor etter en foruten noen ekstreme regnbyger stort sett begivenhetsløs kjøretur fram i god tid og fikk parkert utenfor stadion hvor det skulle spilles nivå 2-kamp mellom FF Jaro og Mikkelin Palloijilat.
Jeg hadde egentlig tenkt å få i meg noe mat før kampen, men innså plutselig at jeg hadde gått inn gjennom porten, og siden jeg måtte ha et ordentlig måltid gadd jeg ikke ødelegge apetitten med pølser før den tid. Jeg tok derfor plass på tribuna selv om det var lenge til kamp, noe som etterhvert skulle vise seg å være et smart trekk. Det kom nemlig fler enn meg på kamp i dag. Det strømmet på, og inn mot kampstart var det så fullt på den staselige hovedtribuna at vaktene måtte gå rundt og jage vekk folk som satt i trappene!
Da kampen kom i gang ble det raskt tydelig at hjemmelaget er med i opprykkskampen, mens gjestene er solid plassert helt i bånn av tabellen. Foruten enkelte kontringer var det lite de blå hadde å stille opp med, mens vertskapet i sine røde drakter stadig presset på, oppildnet av en ganske imponerende liten syngende klack oppunder taket i det ene hjørnet av tribuna.
Tross spillemessig overtak, mål ble det ikke, og lagene gikk dermed til pause fortsatt med 0-0 på måltavla. I pausen fikk vi høre litt om arbeidet med nytt stadion, hvor gravingen alt er i gang, så kanskje jeg må tilbake til Jakobstad ved en senere anledning. Da lagene kom tilbake var det tydelig at det hadde vært mye folk på plass i dag, for store deler av den syngende gjengen glimret med sitt fravær, sannsynligvis pga kioskkøer.
Etter at de røde hadde misbrukt noen ville sjanser var syngingen igjen i gang, uten at kampbildet forandret seg nevneverdig fra første omgang. Speaker kunne opplyse om at vi hadde satt ny publikumsrekord for i år med over 2300 tilskuere, noe jeg har få problemer med å tro på. Faktisk tror jeg heller det må ha vært fler enn dette tilstede!
Etter et lite kvarter fikk Jaro endelig ballen i mål, men til flesteparten av de frammøttes store frustrasjon hadde dommeren rett før blåst frispark utover for en hendelse i feltet. Svært dårlig stemning, men ingen scoring. Jeg overlot etter dette plassen min på tribuna til småbarnsfamilien som satt klemt sammen med fem medlemmer på to seter og la ut på en liten vandring rundt stadion, som blant annet ga meg en annen vinkel på supporterfeltet.
Etter 77 minutter av kampen lyktes det endelig for hjemmelaget. Et angrep endte med mål, og målscoreren kunne nyte følelsen av over 2000 mennesker som ropte etternavnet hans! 1-0, og heng på tabelltoppen.
Begge lag kom til flere store muligheter mot slutten, og jeg hadde akkurat rukket å tenke at det var helt utrolig at det ikke var scoret flere mål her i kveld før en rødkledd spiller stormet alene framover, overrumplet keeper, og helt på tampen av de fire overtidsminuttene fastsatte sluttresultatet til 2-0.
Etter kampen kjempet jeg meg forbi folkemassene og gikk opp til syngegjengen for å berømme dem for bra innsats, og da de hørte at planen min for morgendagen var å dra til Kuopio på kamp fikk jeg med meg lykkønskninger. Ikke noe «heie på alle finske lag i Europa» her, nei!
På vei til europacupkamp i Kuopio hadde jeg lagt opp en reiserute med flere kamper på veien, og første etappe gikk fra Nordsjona til Luleå. Etter en kjøretur uten andre nevneverdige hendelser enn utallige reinsdyr på veien kom jeg til slutt fram til Norrbottens hovedstad. Etter en liten powernap på hotellet dro jeg ut på jakt etter stadion, og kom til slutt fram til åstedet for semifinalekampen i Stora Coop Cup som skulle spilles mellom IFK Luleå og Bodens BK FF.
På stadion lå en flott hovedtribune (oppkalt etter en ildsjel i klubben) badet i sol foran kunstgressmatta ute på banen. På motsatt side var det en ståtribune som lå fint i skyggen av trærne som nok hadde gitt anlegget sitt opprinnelige navn, Skogsvallen. Nå er det et større entreprenørkonsern som har kjøpt navnerettighetene, og det hang også plakater med navnet på dem over hele tribuna. IFK Luleå hadde i 1971 tilbragt en sesong i Allsvenskan, men jeg frykter at enkelte av kravene til stadioner på det øverste nivået i 2024 ville vært tunge å oppfylle.
Da kampen tok til hadde det kommet ikke så aller verst med folk, men det var et ganske sedat publikum som var på plass. Med unntak av 4-5 purunge syngende supportere med flagg og en leketromme var det ganske så stille, helt til hjemmelaget litt ut av det blå satte inn 1-0 etter tre og et halvt minutt av kampen!
Som jeg hadde ventet hadde en hel del av tilskuerne plassert seg på ståtribuna for å slippe å bli stekt levende, men forbausende mange holdt stand på hovedtribuna. Herfra fikk de se Boden kjempe seg tilbake etter den tidlige kalddusjen de hadde fått, og like før kvarteret var spilt pekte dommeren på straffemerket foran IFK-målet. Straffeskytteren gjorde det han skulle, og dermed sto det 1-1 med 15:30 på klokka.
Boden (Som for meg er mest kjent som hjemstedet til festningen onkel Arthur hadde sendt en tändstickstavla av som julegave til fru Bergdahl, men som Karl-Bertil Jonsson i stedet hadde gitt til en fattig) fortsatte å være det førende laget i kampen. Det var derfor verken overraskende eller ufortjent da grønntrøyene rett før det var spilt 31 minutter satte inn 1-2 med et skudd ingen andre enn han som skjøt umiddelbart skjønte at havnet på rett side av nettet. Det tok noen sekunder, men så brøt jubelen løs både blant lagkameratene til målscoreren og hos den tilreisende delen av tilskuerne.
Helt på slutten av omgangen fikk vi så en ganske dramatisk situasjon i feltet foran Bodens målvakt. Etter et sammenstøt med en blåhvit angrepsspiller ble begge liggende og vri seg i smerter, men der sistnevnte ganske raskt var på beina igjen ble keeperen liggende. Etter litt om og men ble båre tilkalt, og han ble fraktet ut av banen, og ganske raskt deretter videre til garderoben. Flere av bortesupporterne var for å si det mildt lite imponerte over at det ikke ble noen reaksjoner mot IFK-spilleren etter dette sammenstøtet.
Etter flere minutters overtid på grunn av skaden ble det pause, og det sto fortsatt 1-2. Jeg gikk bort til kiosken, og ble påspandert en flaske sprudlevann som var sårt tiltrengt etter at hatten min nok veide en halvkilo mer enn vanlig på grunn av all svetten den hadde sugd opp. Etter å ha slappet av litt i skyggen på ståtribuna hvor det foruten tobente publikummere også befant seg et utall maur. Det var tydelig at vi var i skogkanten!
Etter pausen gikk det nok en gang under fem minutter før vi fikk scoring, og også i denne omgangen var det hjemmelaget som først kunne juble. Denne gangen var det et hjørnespark som ble konvertert til scoring, og dermed sto det 2-2 og vi var like langt.
Resten av omgangen skjedde det egentlig ikke allverden. Boden var nok et lite hakk kvassere enn vertskapet, men klarte ikke å omsette overtaket (som også viser seg i tabellsituasjonen der gjestene kjemper om opprykk mens IFK Luleå er plassert midt i feltet) til noen fler scoringer.
Oppildnet av sine unge supportere som tross et begrenset repertoar viste en imponerende stamina prøvde IFK desperat å få avgjort kampen i ordinær tid, men da dommeren etter drøyt fire minutters overtid blåste av sto det fortsatt 2-2, og hvem som skulle få spille finale i den lokale cupen måtte avgjøres på annet vis.
I denne cupen spiller man ikke ekstraomganger, så etter to nye myntkast ble det klart at hjemmelaget skulle få skyte først, og at straffene skulle skytes i nordenden av banen (Ikke at det siste hadde så mye å si, etter at sola uansett hadde forsvunnet bak trærne).
Vi fikk en spennende straffekonk, hvor Bodens reservekeeper vartet opp med to gode redninger (Ifølge keepertrener Seipajärvi en god og en noe mer heldig). Dette gjorde at da lagkameratene hans scoret på alle sine fire sto det 2-4 og det hele var avgjort etter åtte straffer!
Jeg gratulerte målvakten med innsatsen, og mens han ble applaudert mot garderoben satte jeg kursen tilbake til hotellet hvor jeg skulle samle krefter til en ny lang dag på veien før jeg skulle se en kamp også onsdag ettermiddag.
Etter nesten to uker hjemme hos mamma og pappa kjente jeg suget etter fotball ble sterkere og sterkere, så da en mulighet meldte seg bare et par timers kjøring unna var jeg ikke tungbedt. Jeg kjørte derfor først inn til Mo og satte så kursen sørover på E6 til jeg kom til Vefsn kommune, hvor det skulle spilles tredjedivisjonskamp mellom Mosjøen og Verdal.
Kampen i dag var et veritabelt bunnoppgjør, der hjemmelaget nesten måtte vinne for å ha noe som helst håp om å klare å overleve i divisjonen, mens gjestene med seier ville kunne se med en viss optimisme på høsten. Hvor tung Mosjøens sesong så langt hadde vært gjenspeilet seg godt i briefingen vaktlederen ga til billettselgerne, da han sa at «dersom noen av noen grunn fortsatt skulle ønske å kjøpe årskort etter den vårsesongen vi har hatt kan de gjøre det i kiosken».
Etter at en usannsynlig lite diskret taktikktavle var trillet forbi banen ble det foretatt innmarsj på gressmatta, som ikke bare er den nordligste gressbanen i de fire øverste divisjonene, men også ifølge lokale kilder er Norges tredje største fotballbane. Under den stekende julisolen kunne dette bli en tøff økt for spillere og dommere!
Da kampen kom i gang så umiddelbart Mosjøen ikke så verst ut, men da Verdal i sitt første angrep fikk straffespark ble det plutselig veldig vanskelig for de blåkledde. Straffen ble satt i mål til 0-1, og det var bare spilt tre og et halvt minutt.
Med nærmere to hundre hjemmefans på plass på kampen var det deretter stort sett bare den ene bortesupporteren som fikk noe å juble for. Mosjøen hadde riktignok noen gode perioder ute på banen, men gammeltrener Jonas som også var på plass på tribuna var nok langt unna å friskmelde sine gamle elever, med poptvillingene Marcus og Martinus som de mest profilerte.
Etter knapt 35 minutter av kampen fikk Verdal ballen igjen i mål, men denne gangen ble hjemmelaget reddet av assistentdommerens flagg som ble løftet opp for å markere for en offside. Noen slik redning kom derimot ikke da etterdønningene etter et innkast endte med at ballen ble hamret i mål og de for anledningen rødkledte kunne juble for 0-2 etter 37 minutters spill.
0-2 sto seg til pause, og jeg gikk for å teste kiosken. Bak luka fant jeg ordfører Rune, som tross at han verken sto i mål eller serverte hjemmebrent som den ordføreren vi møtte i Romania for noen år siden gjorde en strålende jobb med å få distribuert, vafler, is, brus og pølser. Selv gikk jeg for en vaffel som viste seg å være høyst ordinær, og verken stakk seg ut i positiv eller negativ retning.
Da andre omgang kom i gang ble to ting raskt ganske tydelig. Varmen krevde sitt av spillerne, og det var ikke allverden å sette inn av krefter i jakten på flere mål, samt at Verdals spillere var veldig komfortable med å lede med to mål og heller ikke var så veldig interesserte i å sette inn voldsomt med krefter i jakten på flere mål.
Begge lag kom til noen halvsjanser, men det var nok gjestene fra Trøndelag som sto for de største mulighetene, men en god keeper sørget for at vefsningene ikke mistet håpet om å klare å få med seg noe fra kampen.
Når sant skal sies ble høydepunktet i andre omgang loddtrekningen (Hvor jeg ikke vant!), og da dommeren etter alt for mange overtidsminutter blåste av var det Verdal (og assistenttrener Peder) som kunne juble for å få tre poeng med seg i bussen sørover.
Selv satte jeg kursen nordover igjen, og etter å ha forutsett tidspunktet for kampens første scoring i kampen S08-Brann (Den kom selvsagt mens jeg var i en tunnel uten dekning verken på radio eller mobiltelefon) kunne jeg endelig parkere hjemme og spise en nydelig hjemmebakt pizza.
I det jeg skulle til å dra hjemmefra for å dra på ferie tikket det plutselig inn en melding i en gruppechat. Mattis hadde missa toget han skulle ta til Hamar! Etter å ha flirt meg ferdig tilbød jeg ham skyss, så snart var jeg på Lindeberg og plukka ham opp, og etter en drøy time sto jeg parkert bak politistasjonen på Hamar, klar for å se eliteseriekampen mellom HamKam og Tromsø!
Da jeg kom inn oppdaget jeg kjapt at her kom det til å bli trøbbel. I (den elendige) billettkjøpportalen til hjemmelaget var det opplyst at bortesupportere kunne kjøpe billett på felt G eller på felt H, men det første jeg så da jeg rundet hjørnet til tribuna var at det var satt opp gjerde nettopp mellom disse to feltene. Det var altså kun mulig for oss å plassere oss på felt H, noe jeg mistenkte at ikke kom til å være i nærheten av nok plass. Inn mot kampstart ble det raskt klart at frykten min var berettiget, det var ikke snakk om at alle kunne være på dette ene feltet. Etter hvert innså også HamKams sikkerhetsansvarlige at de hadde bæsja på leggen, og åpnet for at tilskuere i nøytral bekledning kunne få flytte seg over til felt G.
Jeg var ikke veldig imponert over denne løsninga, men det var definitivt bedre enn om halvparten av de fremmøtte skulle stått bak tribuna, så det var vel bare å akseptere at sånn ble det, og håpe at de grønnhvite kanskje lærer av sine feil til en annen anledning. Kampen kom i gang, og etter halvanna minutt pælma Briskeby-banden tennisballer utover banen så det ble et stopp i spillet, og så kunne spillet fortsette.
Anført av Arne som capo for anledningen runget sang etter sang utover Hedmarken, men responsen ute på kunstgresset lot vente på seg.
Etter halvspilt omgang fikk Lasse Nordås satt ballen i mål, men AD hevet flagget for offside, og bildene på VAR-rommet klarte ikke å bevise at han tok feil, så målet ble annullert.
Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og jeg så mine medsupportere kjapt lage en solid kø opp mot den lille kioskbua på bortefeltet.
I andre omgang fikk vi se mye av det samme vi hadde sett før pause, fram til vi med drøyt tjue minutter igjen av ordinær tid fikk nok en kontroversiell situasjon. Etter at Lasse Nordås (nå også) ble revet overende slo dommeren ut med armene, men etter et innspill på øret fra Holbergs plass gikk han bort til skjermen på sidelinja. Etter å ha gransket bildene litt tok han seg til baklomma, og til stor jubel fra bortefeltet kom det røde kortet opp.
Resten av oppgjøret ble deretter en blåkopi av kampen i Fredrikstad for halvannen måned siden. «Gutan» stanget og stanget mot veggen hos den reduserte motstanden, men ikke snakk om at det ble noen scoring. Da dommeren etter over seks overtidsminutter blåste av sto det fortsatt 0-0, og alle var mer misfornøyde enn fornøyde.
Jeg takket mine medsupportere for kampen, og returnerte til bilen, hvor jeg igjen fant Mattis, som lurte på om han kunne haike videre til Lillehammer. Jeg tok ham med, og vi var skjønt enige om at denne kvelden langtfra ville gå inn i fotballhistorien som spesielt minneverdig. Etter å ha dumpet ham ved enden av Mjøsa fortsatte jeg så nordover til Oppdal, hvor jeg skulle overnatte hos min navnebror fra avisa Nidaros før ferden hjemover fortsatte mandag morgen.
For noen uker siden bestemte jeg meg for å ta en svipptur til Borås i starten av ferien, og til min store glede oppdaget jeg en mulighet for å ta en breddekamp i forkant. Noen dager i forveien fant jeg ut at denne var flytta til onsdagen før, så da inviterte jeg heller Martin med på tur så han kunne få sin debut i svensk toppfotball. Vi satte derfor kursen sørover tidlig lørdag morgen, og etter noen mindre smarte rutevalg svingte vi en liten halvtime før avspark inn bak det gamle stadionet og entret det nye stadionet, klare for å se Allsvenskan-kamp mellom Elfsborg og Brommapojkarna.
Etter å ha skaffet oss en sårt tiltrengt dubbel korv i bröd hver inntok vi tribunen, og fant oss en plass ganske sentralt på Elfsborgläktaren. Martin planla nok å holde en litt lav profil, mens selv stilte jeg i gulsvart habitt, klar for å synge av full hals. For øvrig hadde min følgesvenn da jeg spurte om han ville bli med lansert ideen om at han skulle kjøpe billett på bortefeltet. Jeg hadde da antydet at han nok kom til å bli ganske ensom der, og da kampstart nærmet seg innså jeg at min spådom var riktig: Publikumsantallet på motsatt borteside var ganske nøyaktig 5.
Akkompagnert av «Di gule är vårt lag» fra tribunen ble «Eleganterna» fra Borås litt presset den første delen av kampen, men selv om det var gjestene fra Stockholms Västerort som kanskje kom til de største sjansene følte jeg at Elfsborg-spillerne stort sett hadde kontroll på dette. Til et solid trøkk fra tribuneplass overtok gultrøyene mer og mer, og etter halvtimen fikk Simon Hedlund fulltreff, og en sjanseløs BP-keeper måtte se ballen gå i mål bak seg til 1-0. Mildt sagt populært i hjemmesvingen!
1-0 sto seg til pause, og siden vi hadde planlagt å dra og spise kinesisk buffet i Göteborg etter kampen holdt vi oss på tribuna det kvarteret det tok før spillerne kom ut på banen igjen.
Brommapojkarna kom med fullt trøkk ut fra garderoben nå, men lyktes ikke i å slå tilbake mot gultrøyene. Fortsatt akkompagnert både av klassiske og mer ukjente (iallfall for meg) sanger fra tribuna fortsatte kampen i samme spor som før hvilen, og etter 82 minutter lyktes Baidoo med å gjøre det han gjør best: Score. Det sto dermed 2-0, og de få fremmøtte i rødt og svart så ganske så resignerte ut.
Like etterpå tok det HELT av blant supporterne da hjemmefavoritten Per Frick ble bytta inn. «Våran Maradona» som vi sang av full hals scoret riktignok ikke selv, men bare to minutter etter at han kom inn sammen med Eggert Gudmundsson scoret sistnevnte 3-0! Med bare tre minutter igjen av ordinær tid døde det lille håpet BPs spillere og supportere måtte hatt igjen om å få noe med seg fra denne kampen mot «Elfsborg i gult och svart, [som] vet at vi kan vinna alt!»
Da dommeren etter vel tre minutters overtid blåste av kunne jeg endelig på fjerde forsøk få juble over en seier på Borås Arena!
Jeg fant tilbake til bilen, og satte kursen via den tidligere nevnte buffeten tilbake til Norge og Oslo, spent på om halsen ville duge dagen derpå på Hamar.
Første feriedag, og dermed dro jeg noe tidligere enn vanlig hjemmefra, og satte kursen sørøstover. Etter å ha testet ut en for meg ny grenseovergang og ikke minst en ny fergestrekning var jeg i hjertet av Dalsland, og rakk å besøke Systembolaget og å hive i meg en hamburger før jeg parkerte utenfor stadion hvor det snart var klart for cupkamp mellom Brålanda og Karlstad.
Jeg kom såpass tidlig at billettsalget ikke var starta ennå, og rett etter jeg hadde parkert kom bortelagets buss. Jeg så hvor spillerne gikk inn på baneområdet, og smatt inn samme vei så jeg fikk sett meg litt rundt mens jeg ventet på at det skulle bli mulig å betale seg inn. Mens jeg ventet begynte det så å styrtregne, noe jeg hadde vært ganske bekymra for etter at jeg under min ferd sørover hadde møtt en del helt grusomme regnbyger på veien. Billettkjøpet gikk helt smertefritt, og jeg stilte meg under et takskjegg og håpet at regnet ville gi seg før kampstart. Mens jeg sto her snakket jeg også litt med noen tilreisende supportere fra Värmlands hovedstad, deriblant ei som var helt enig i mitt valg av lag i Allsvenskan.
Vær-ønsket mitt ble oppfylt, og jeg flyttet litt på meg. Mens jeg sto og fotograferte utesvømmebassenget som lå mellom gressbanen og kunstgresset kom plutselig en rogalending og spurte om jeg var meg. Det kunne jeg jo bekrefte, og dette viste seg å være Reidar som jeg også hadde fått tips om at var på Hokksund tirsdag, men da ikke klarte å identifisere. Hyggelig nytt banehopperbekjentskap!
Da kampen kom i gang ble det raskt klart at her var det et lag som til daglig spiller på nivå seks som tok imot et lag som spiller tre divisjoner høyere. Karlstad tok kjapt styringa, og kampen ble raskt nærmest enveiskjørt. Anført av den for det norske publikum ikke helt ukjente Kjell Jonevret på sidelinja presset gjestene på i sine reklametapetserte trøyer, og i det 22. minutt lyktes det endelig for dem å få ballen i mål til 0-1.
En kombinasjon av telling og anslag fortalte meg at publikumsantallet her i kveld var et sted mellom 150 og 200, altså en hel del lavere enn da Brålanda møtte Malmö i samme turnering for et par år siden. På en fabelaktig fin, men ganske fuktig gressmatte fortsatte også i kveld bortelagets dominans, men flere scoringer så det ikke ut som om vi skulle få før pause. Jeg var i ferd med å bevege meg mot spillertunnelen da jeg hørte at noe skjedde ute på banen, og jeg skjønte at rett før pause hadde gjestene økt ledelsen til 0-2 mens jeg befant meg bak tribuna!
Pausen ble slått i hjel sammen med Reidar oppe på tribuna, og irriterende nok kom det nå en ny regnbyge forbi. De eneste som syntes dette var helt greit var sannsynligvis de enorme mengdene med brunsnegler jeg hadde observert på motsatt langside, men når sant skal sies synes jeg ikke noen trenger å ta hensyn til deres meninger.
Etter hvilen virket det som om Karlstad hadde sluppet seg litt ned, for Brålanda var langt mer med på notene nå, uten at de umiddelbart ble veldig farlige. Gjestene tok seg så mer inn i kampen igjen, og i det 63. spilleminutt ble et hjørnespark ekspedert i mål til 0-3.
Som om ikke dette var ille nok, knapt fem minutter senere ble det dømt straffespark, og igjen havnet ballen i nettet så det sto 0-4!
Brålanda ga likevel ikke opp, og før det var spilt tre minutter etter straffen vartet den unge spissen Filip Nilsson opp med kampens øyeblikk for meg (med et lite forbehold siden jeg ikke så 0-2-målet). Han kom seg gjennom Karlstad-forsvaret og vippet ballen inn ved lengste stolpe, så det sto 1-4! Stor jubel, og et noe i overkant optimistisk «Det är mycket kvar att spela om!» fra speaker.
Brålanda fikk nå fortsette å herje litt med bortelaget, og etter 83 minutter av kampen var det grønntrøyenes tur til å få straffespark! Jeg er litt usikker på hva AD mente med flaggbruken sin, om det var at keeperen gikk for tidlig fra streken, men returen ble uansett satt i mål og dermed ble scoringen tellende som 2-4. Skulle vi få en smått sensasjonell opphenting?
Vertskapet vartet faktisk opp med nok et flott angrep i sluttminuttene, men denne gangen ble det ikke veldig farlig, og da dommeren etter noen minutters overtid blåste av kampen for siste gang sto det fortsatt 2-4 og Karlstad kunne glede seg over avansement til neste runde i cupen.
Den svenske cupen er for øvrig en snodig konstruksjon, og faktisk så forvirrende at en svenske som sto ved siden av Reidar på tribuna i pausen spurte meg om jeg kunne forklare ham hvilken betydning denne kampen egentlig hadde! (Kort fortalt: Dette var 1. runde, hvor lag fra nivå 3 og nedover deltar. I 2. runde kommer også lagene fra de to øverste divisjonene med, og lagene som vinner kampene 'der går så inn i en mellomrunde med gruppespill, hvor de som avanserer derfra igjen går inn i et cupspill som leder fram mot en cupfinale som spilles på en av finalistenes hjemmebane!)
Fornøyd med endelig å ha fått se kamp på Sörbyvallen satte jeg igjen kursen hjemover, denne gangen langs en langt raskere rute enn den jeg hadde tatt sørover.
