Sotenäs Fotboll - IFK Strömstad 7-2

Etter forrige helgs tur til Bovallstrand hadde jeg denne fredagskvelden på ny tenkt meg nedover langs kysten av Bohuslän. Jeg tok med Jon Are, og etter noen timer i bilen kryssa vi brua fra fastlandet ut til den idylliske lille øya Smögen, og fant fram til en parkeringsplass. Etter å ha ordnet oss litt mat og drikke (ikke nødvendigvis i den rekkefølgen) gikk vi så til stadion, hvor det skulle spilles kamp i division 5 mellom Sotenäs Fotboll og IFK Strömstad.

Etter å ha betalt oss inn oppdaget min medbragte øldrikker at det var lokalt brygg å få kjøpt i stadionkiosken, så en boks ble plukket opp og bragt med bort til tribuna, hvor solen nå skinte etter at været ikke lenge i forveien hadde sett riktig så truende ut. Vi så herfra slutten på oppvarminga, og noen minutter etter at spillerne hadde forsvunnet inn i garderobene kom de ut igjen klare for kamp.

Skjønt, klare og klare, fru Blom? Hjemmelaget var definitivt klare, men hvor klare de tilreisende nordfra var er uvisst, ettersom det tok under ett minutt før det sto 1-0, og med såvidt over tre spilte minutter på min stoppeklokke kom også 2-0, etter et hjørnespark.

Hjemmelagets dominans fortsatte, og de for anledningen orangekledde måtte rett før ti minutter var spilt se ballen gå i mål til 3-0, før en nydelig heading på et minst like nydelig innlegg ti minutter senere bragte den ferske klubben opp i 4-0!

Fem minutter senere brøt flere av de litt under 150 frammøtte ut i jubel på ny, etter at Strömstad-keeperen nesten fomlet ballen i eget mål. Assistentdommeren var heldigvis godt plassert, og så at han akkurat rakk å stoppe den før den krysset mållinja, og det ble dermed helt korrekt dømt ingen scoring, og jubelen stilnet.

I det 33. spilleminutt kom så litt ut av det blå en redusering til 4-1, noe som ga gjestene en liten vitamininnsprøytning. Desto tyngre var det nok for dem da det bare to-tre minutter senere ble dømt straffe for en hands, noe som ga økt ledelse til 5-1.

Tre minutter senere gikk hjemmelaget opp i 6-1, og rett før pause ble vondt verre for de tilreisende da en av dem måtte halte av banen med en saftig krampe som ikke lot seg behandle der og da. Da dommeren sendte lagene i garderoben fikk hjemmelaget med seg en velfortjent applaus. Ingen tvil om at femmålsledelse i førstte omgang var noe hjemmepublikummet kunne anerkjenne.

Etter hvilen fortsatte Sotenäs (Som altså er en sammenslåing av kommunens tre klubber Smögen, Kungshamn og Bovall-Hunnebo) å dominere, men det ble ikke riktig så mange målsjanser som det hadde vært i første omgang. Litt dramatikk fikk vi likevel knapt ti minutter etter pause da bortelagets keeper ble liggende og vri seg etter et sammenstøt med en uheldig motstander, og det etter et langt stopp i spillet ble klart at han ikke kunne fortsette kampen. Det var ikke med noen reservekeeper, så en av utespillerne måtte jogge til garderoben etter et ekstra par keeperhansker, og fikk da han kom tilbake overrakt trøya fra han som måtte ut. Hvordan skulle dette gå?

For å komme med en liten spoiler: Det gikk slett ikke så verst! Riktignok pådro IFK Strömstad seg et nytt straffespark, som i det 67. spilleminutt gikk inn til 7-1 uten at han kunne gjøre noe med det.

Etter dette straffesparket kom det haugevis av muligheter til at ledelsen skulle bli enda større, men det ble den ikke, blant annet som følge av god innsats fra nødkeeperen. Bortebenken kunne dermed juble stort da laget et lite minutt på overtid kriget inn 7-2!

7-2 ble også sluttresultatet, og om ikke annet kunne iallfall gjestene tenke at de hadde spilt uavgjort etter pause. Vi fant veien tilbake til bilen, og krysset på ny brua til fastlandet og kom oss hjemover igjen etter det som tross noen litt truende skyer på ettermiddagen hadde blitt en helt nydelig fotballkveld i den bohuslänske skjærgården!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Christiania BK - Lokomotiv Oslo 2 (3-1)

Ettersom den eneste banen innen rimelig avstand som det var mulig å se kamp på er en jeg har planlagt å besøke om to uker vurderte jeg å ta en rolig hjemmekveld denne tirsdagen. Heldigvis sto jeg imot suget fra sofaen, og kom meg ut, og etter en liten æresrunde fant jeg en parkeringsplass og tuslet opp til kunstgresset på Jordal hvor det var klart for toppkamp i fjerdedivisjon mellom Christiania BK og Lokomotiv Oslos andrelag.

Som sagt var dette toppoppgjør i den ene avdelinga på nivå fem i Oslo-fotballen, men samtidig var det en ganske annen ramme enn da CBK møtte Heming her i fjor høst. Krigen mellom de to lagene som skulle møtes i kveld handlet nemlig kun om heder og ære, ettersom «Loket» neppe kan rykke opp, og faktisk selv om de skulle komme til å ende på topp av tabellen når serien er ferdigspilt faktisk kan ende med å måtte ned i femtedivisjon! Situasjonen er nemlig den at mens andrelaget kjemper i toppen av fjerdedivisjon, så er klubbens førstelag i akutt poengnød i divisjonen over, og det er langt fra noe usannsynlig scenario at det blir nedrykk på dem.

Etter å ha hilst på hjemmelagets «El Presidente» og gjestenes «Manager» (Flotte titler!) kom kampen et par minutter forsinket i gang. Innledningsvis så hjemmelaget sterkest ut, og de sortkledde leverte faktisk et stolpeskudd alt etter 30 sekunder. Dessverre for dem kom første scoring i motsatt ende av banen, da Lokomotiv Oslo etter vel ti minutter av kampen gikk opp i 0-1 litt ut av det blå.

Ikke lenge etter dette kom plutselig en dreskledd ung mann stormende inn på anlegget, løp rett mot Christiania-benken, kledde av seg dressen og gikk rett i oppvarming. Etter å ha fått bevegd seg litt og fått utdelt en keeperdrakt ble han byttet inn og tok plass mellom stengene, mens han som hadde starta kampen som målvakt tusla i garderoben. Jeg tviler på at dette byttet var det utløsende for at det skjedde, men med halvspilt omgang utlignet hjemmelaget høyst fortjent til 1-1.

Mens lysforholdene på banen ble verre og verre fortsatte vertskapet å se sterkest ut, men flere scoringer ble det ikke. Det sto dermed fortsatt 1-1 da dommeren sendte lagene i garderoben, og jeg kunne tusle opp bak tribuna og skaffe meg en svært god vaffel.

Etter hvilen endret kampen seg ganske mye. Christiania hadde noen målsjanser innledningsvis, men så tok Lokomotiv Oslo 2 helt over. Det aller meste skjedde foran CBK-målet, helt til vi rett før halvtimen var spilt av andre omgang fikk 2-1!

Alt lå nå til rette for en forrykende innspurt av kampen under flomlysene som endelig hadde kommet på, men helt av tok det aldri. Christianias forsvar virket å ha rimelig god kontroll, og da vi gikk inn i overtiden fikk hjemmelaget stormet framover og satt inn 3-1 etter et lite minutt.

Kampen endte dermed 3-1, og hjemmelaget kan gå helgas cupkvalifiseringskamp mot Ullern i møte med serieledelse og «pole position» foran høstsesongens opprykksstrid.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Edsvalla IF - IFK Skoghall 3-1

Etter en bedre frokost prøvde jeg å få tak i Martin, men måtte snart innse at han var en lost cause, så jeg satte derfor kursen østover alene. I Grums svingte jeg nordover, og etter en knapp mil med E45 svingte jeg av og parkerte etter å ha kryssa elva utenfor idrettsanlegget hvor det var klart for division 5-match mellom Edsvalla og IFK Skoghall.

Siden jeg sist så hjemmelaget (da på bortebane) hadde de kommet seg opp en divisjon, mens gjestene hadde ramlet ned ett nivå siden jeg så dem på hjemmebane. Hittil i sesongen hadde de prestert ganske jevnt, så etter at jeg hadde fått betalt meg inn hørte jeg speaker si at vi nok kunne vente et spennende oppgjør.

Litt etter at kampen var satt i gang oppdaget noen at man hadde glemt å starte stadionuret, og det ble derfor litt feil. Jeg skal komme tilbake til noen fler detaljer om dette senere i bloggposten.

Ute på gressmatta var det som spådd ganske jevnt, men jeg syntes snart hjemmelaget så et lite knepp vassere ut. Det var derfor på ingen måte ufortjent da de røde og blå i det nittende spilleminutt kunne juble for ledelse 1-0 etter et kanonskudd av en scoring.

Like etterpå ble det et stopp i spillet for behandling av en skade, noe som gjorde at de fleste av spillerne sørget for å få i seg noe drikke. Det var en stekende sol i dag, så selv om temperaturen bare akkurat hadde bikka tjue grader trengtes definitivt drikke. At det etter dette oppholdet skulle være nødvendig med en ordinær drikkepause to-tre minutter senere føltes derimot litt overkant ut.

Foran litt over 60 tilskuere fortsatte Edsvalla å se sterkest ut, men det var likevel IFK Skoghall som kom til den største målsjansen før pause, da et skudd smalt i tverrliggeren noen minutter før pause. Flere mål ble det likevel ikke i første omgang, så det sto fortsatt 1-0 da dommeren sendte lagene i garderoben, og jeg kunne innta skyggen for å kjøle meg ned litt mens jeg ventet på andre omgang.

Etter hvilen la jeg merke til at «fjernstyringa» av stadionuret besto av en godt voksen fyr på damesykkel som ved behov tok turen bort fra klubbhuset og dit klokka sto for å gjøre de nødvendige justeringer, enten det handlet om å starte klokka eller å oppdatere stillinga. Han var nå klar i det dommeren blåste, og i utgangspunktet hadde vi dermed riktig tid i denne omgangen.

7-8 minutter inn i andre omgang var det så gjestenes tur til å juble. Etter litt fram og tilbake foran mål endte ballen i nettet, og tross at hjemmelagets spillere fortvilet ropte om offside ble det dømt mål og 1-1.

Edsvalla hadde nå en periode der de hang litt i tauene, men de kjempet seg etter hvert inn i kampen igjen, og i det 70. minutt satte de inn 2-1 og hadde igjen sikret ledelsen i kampen. Med 77:40 på min stoppeklokke kom så også 3-1 etter at IFK-ernes målvakt ble lokket ut mot kanten, og nå mistenkte jeg at kampen var avgjort.

De for anledningen helhvite prøvde febrilsk å komme tilbake, men tross et ganske bra press, så ble det skuffende lite sluttprodukt ut av det. Da dommeren etter noen minutters overtid blåste av oppgjøret sto det dermed 3-1, og Edsvalla hadde skaffet seg best mulig utgangspunkt foran lokaloppgjøret mot Kils AIK (For øvrig Elfsborg-helten Per Fricks barndomsklubb) kommende torsdag.

Jeg fant tilbake til bilen som jeg i motsetning til i går hadde vært forutseende nok til å parkere på et skyggefullt sted, og startet ferden hjemover igjen mens det norske ishockeylandslaget sikret seg bronsemedalje i VM.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sotenäs Fotboll 3 - Bergdala IF (3-1)

Etter fredagskveldens daffe opplevelse hadde jeg lenge planlagt en tur til David Edvardssons hjemtrakter i Bohuslän for en av de få banene jeg manglet deromkring. Etter en ganske begivenhetsløs kjøretur kom jeg en liten halvtime før avspark fram til den nydelige gressbanen hvor det skulle spilles division 7-kamp mellom tredjelaget til Sotenäs Fotboll og Bergdala IF.

Hjemmelaget er en relativt fersk konstruksjon, hvor de tre klubbene Smögen, Kungshamn og Bovallstrand-Hunnebostrand (som allerede var en sammenslåing fra før) har slått seg sammen, etter at de samarbeidet i ulike konstellasjoner i fjorårssesongen. Smögens bane har jeg ennå ikke fått besøkt, men både i Kungshamn og i Hunnebostrand hadde jeg vært tidligere, og nå var det altså banen i Bovallstrand, som er viden kjent for sitt fremragende gress som sto for tur.

Det første jeg så da jeg kom var at det krydde av smågutter med Örgryte-trøyer her, noe som viste seg at var et lag fra Göteborg som hadde lagt ei lita treningsleir her nå rett før sommerferien. Fotballsko var byttet ut med sandaler akkurat nå, og gjennom kampen var de litt til og fra mellom andre aktiviteter og det å se kamp.

En annen ting jeg raskt la merke til var at hjemmelaget hadde to damer i oppvarming, og en kjapp sjekk på lagoppstillingene viste at de ikke bare var med i oppvarmingen, de skulle også spille kampen. Begge startet på benken, men det var liten tvil om at de var tiltenkt å skulle inn senere i kampen. For øvrig var det morsomt å se at vertskapet hadde ikledd seg et orange sett trøyer med Bovall-Hunnebo-logoen på brystet, for å unngå fargekollisjon mellom Sotenäs' mørkeblå drakter og Bergdalas svarte.

Ute på den strøkne gressmatta var det hjemmelaget som kom best i gang, men lenge bølget spillet fram og tilbake uten at de helt store sjansene kom. Vi måtte faktisk vente helt til det var spilt 35 minutter før vi fikk et mål, og da var det Sotenäs som kunne juble for at en corner ble stanget inn til 1-0.

1-0 sto seg til pause, og jeg gikk og inspiserte kiosken, hvor det heldigvis gikk an å betale med kontanter. (Siden fotballbanen ligger midt inne på et campingområde tenker jeg de er vant med norske Swish-løse turister, så det forklarer sikkert dette) Jeg benyttet anledningen til å skaffe meg en sårt tiltrengt is, som fikk kjølt meg ned litt i solsteiken før andre omgang startet.

Litt etter avspark i andre omgang oppdaget plutselig Sotenäs-keeperen at målet han nå sto i sto plassert en drøy meter for langt til venstre. Da han gjorde dommeren oppmerksom på dette fikk han til svar at det måtte bare være sånn, så det ble likt for begge lagene. Det var tydelig at målvakten ikke var veldig fornøyd med dette, men han prøvde iallfall som best han kunne å tilpasse seg dette i plasseringsspillet sitt.

Knapt halvveis ut i omgangen fikk vi så et lengre stopp i spillet på grunn av en skade. Jeg så ikke hendelsen selv, men ble fortalt at han hadde vært alene da han gikk ned, så det var sannsynligvis et kraftig overtråkk eller noe i den duren. Det lokale ambulansepersonellet hadde heldigvis lagt lunsjpausen sin hit til fotballbanen i dag, så de var raskt på plass for å bistå ute på banen, og etter noen minutters jobb med stabilisering ble den uheldige spilleren trillet inn i ambulansen til applaus fra samtlige frammøtte.

Da spillet kom i gang igjen viste det seg at speaker hadde stoppa stadionuret mens spillet var stoppet, så klokkeslettene heretter vil ha en mismatch mellom mine tider og de offisielle. Hva dommeren hadde på sin klokke vet jeg jo selvsagt ikke, men på min stoppeklokke sto det iallfall 75:25 da gjestene kunne feire utligning til 1-1.

Gleden over å ha fått balanse i regnskapet ble ikke veldig langvarig, for knapt to minutter senere hadde Sotenäs 3 tatt tilbake ledelsen. 2-1, og orangetrøyene virket nå å ha ganske god kontroll på kampen.

Som ventet hadde begge de to kvinnelige innslagene på laget gjort sin entré, og bidro godt til å holde på ledelsen. Tre minutter på overtid på min klokke (8 minutter før full tid på stadionuret) kom så også 3-1, noe som fikk en av de yngste tilskuerne til å prøve å stikke av med ett av hjørneflaggene.

Etter at flaggtyven var stoppet av sin mor ble det spilt et par minutter til, uten at det kom flere mål, og dermed endte kampen med tomålsseier til hjemmelaget, noe som alt i alt må sies å ha vært et fortjent resultat. Jeg fikk startet bilen og lot den stå og gå med AC-en på full pinne et par minutter, før jeg satte kursen nordover til lyden av det norske ishockeylandslaget som fikk grisejuling i VM-semifinalen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

KFUM - Tromsø 0-0

Etter å ha vært iført TIL-trøye hele dagen i forbindelse med fotballtrøyefredag (Husk å vippse til 2244) satte jeg på ettermiddagen kursen mot Ekebergsletta. Parkerte på vanlig sted, og tusla mot bortefeltet, hvor jeg en time før avspark slapp inn for å se eliteseriekampen mellom KFUM og Tromsø.

Hilste i timen inn mot kampstart på mange gamle kjente, og fikk se kortsida vår bli omtrent helt full. Det var snakk om 6-700 bortesupportere! Etter den gode sesongstarten hadde «Gutan» hatt en liten formdupp, så de fleste jeg snakka med var veldig spente på hvordan dagens prestasjon kom til å bli.

Dessverre, etter at Jens Hjertø-Dahl hadde et treff i krysset der ballen spratt ut skjedde det lite å skrive hjem om. Jeg proklamerte i pausen at vi hadde lagt bak oss 47 minutter av livet mitt jeg aldri får igjen, og dessverre skulle det vise seg at andre omgang ble mer av det samme.

KFUM så ut til å være fornøyde med det ene poenget de hadde i lomma, og selv om TIL pressa på mot slutten lot de store målsjansene vente på seg. Også fra tribuneplass satte vi inn en liten sluttspurt, men det tok aldri helt av ute på banen likevel.

Det ble lagt til hele åtte minutter, men jeg må si meg enig i TV2s mann som jeg fikk høre hadde proklamert at det kunne blitt lagt til åtti minutter uten at noe skjedde. Kampen endte 0-0, og etter 133 kamper, og nesten ti måneder hvor jeg hadde fått minst en scoring i alle kampene jeg hadde vært på var rekka brutt.

Jeg antar at Gry har noen snertne bilder fra kampen hun legger ut etterhvert.

Hof - Barkåker 2 (3-2)

Midtveis i fjorårets sesong dukket det opp et nytt lag i Vestfold-fotballen, da Hof gikk ut av samarbeidet Hvi/Sva/Hof og startet opp som seg selv. Da jeg hadde klart å finne en ledig torsdagskveld var det derfor et enkelt valg å sette kursen vestover sammen med Jon Are og Ludvig for å få sett kamp i bygda jeg ellers bare irriterer meg når jeg må innom pga omkjøring fra E18. Denne gangen gikk ferden smertefritt, og en knapp halvtime før avspark parkerte jeg utenfor anlegget hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Hof og andrelaget til Barkåker.

Selve banen var kanskje en ganske generisk kunstgressmatte, men ellers var anlegget riktig så pent. En gammel hoppbakke lå i bakgrunnen, ved parkeringa lå en nokså sliten grusbane, og ved kunstgressbanen var det både to små tribuner og en ganske stor gressbakke med god plass til publikum. Vi slo oss innledningsvis ned på den ene tribuna, og fikk se det strømme til med andre publikummere, blant annet Ilari som hadde tatt turen opp fra Skien.

Da avspark ble tatt kom gjestene fra sør best i gang, og vant raskt en corner, men da det ikke ble noen mål ut av dette kjempet Hof seg etterhvert inn i kampen, og rett før det var spilt ti minutter lyktes de endelig! Ballen ble kjempet framover og satt i nettet til 1-0.

Vi noe over 100 som hadde tatt turen i godværet fikk nå se hjemmelaget ta mer over, og litt før halvtimen var passert kunne flesteparten av de frømmøtte juble for økt ledelse og 2-0.

Jeg ser ikke bort fra at det som nå skjedde var den klassiske «2-0 er en farlig ledelse», for det gikk bare fem minutter før Barkåker 2 slo tilbake og reduserte til 2-1.

Jeg snek meg etter dette opp til kiosken hvor jeg skaffet meg en svært god vaffel, og fikk herfra se at det nå var de grønnhvite som tok over, og jeg hørte flere Hof-sympatisører mene at det virket som om noen hadde slått av en bryter etter de gikk opp i tomålsledelse. Denne bryteren forble avslått, og ett minutt før full tid kunne bortelagets få reisende fans juble for utligning til 2-2!

2-2 ble også pausestillinga, og etter et drøyt kvarter (Litt forsinka avspark fordi dommeren hadde glemt fløyta si i garderoben) ble kampen blåst i gang igjen. 

Det tok rundt tjue minutter før vi fikk flere mål, og i det 65. spilleminutt kunne rødtrøyene juble for ny scoring og ledelse 3-2.

Spillet bølget fram og tilbake, men det var også noen bølger innvendig hos meg, så jeg rømte en tur inn i sokkeletasjen på klubbhuset for å teste fasilitetene. Mens jeg satt her hørte jeg fra banen et voldsomt oppstyr, men det hørtes ikke ut som om det hadde blitt noen scoring, så jeg var veldig nysgjerrig da jeg kom ut igjen på hva som hadde skjedd. Det som møtte meg var en Hof-spiller med blodig ansikt på vei til garderoben, og jeg fikk høre at en av Barkåkers spillere hadde prøvd seg på et brassespark, og dermed blanta fotballskoen solid i ansiktet på en motspiller. Dette hadde medført et gult kort, og dermed en del harme over at straffen ikke ble hardere.

Jeg følte etter dette at kampen absolutt kunne inneholde flere scoringer, men tross stolpetreff, og et solid press fra bortelaget i sluttminuttene fikk vi ikke se flere mål i kveld, og dermed endte oppgjøret med hjemmeseier 3-2. Jeg tok med meg passasjerene mine igjen, og via et pitstop med så billig bensin at turen nesten lønte seg kom vi oss tilbake til hovedstaden uten store problemer.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.