mandag 8. juli 2024

HamKam - Tromsø 0-0

I det jeg skulle til å dra hjemmefra for å dra på ferie tikket det plutselig inn en melding i en gruppechat. Mattis hadde missa toget han skulle ta til Hamar! Etter å ha flirt meg ferdig tilbød jeg ham skyss, så snart var jeg på Lindeberg og plukka ham opp, og etter en drøy time sto jeg parkert bak politistasjonen på Hamar, klar for å se eliteseriekampen mellom HamKam og Tromsø!


Da jeg kom inn oppdaget jeg kjapt at her kom det til å bli trøbbel. I (den elendige) billettkjøpportalen til hjemmelaget var det opplyst at bortesupportere kunne kjøpe billett på felt G eller på felt H, men det første jeg så da jeg rundet hjørnet til tribuna var at det var satt opp gjerde nettopp mellom disse to feltene. Det var altså kun mulig for oss å plassere oss på felt H, noe jeg mistenkte at ikke kom til å være i nærheten av nok plass. Inn mot kampstart ble det raskt klart at frykten min var berettiget, det var ikke snakk om at alle kunne være på dette ene feltet. Etter hvert innså også HamKams sikkerhetsansvarlige at de hadde bæsja på leggen, og åpnet for at tilskuere i nøytral bekledning kunne få flytte seg over til felt G.

Jeg var ikke veldig imponert over denne løsninga, men det var definitivt bedre enn om halvparten av de fremmøtte skulle stått bak tribuna, så det var vel bare å akseptere at sånn ble det, og håpe at de grønnhvite kanskje lærer av sine feil til en annen anledning. Kampen kom i gang, og etter halvanna minutt pælma Briskeby-banden tennisballer utover banen så det ble et stopp i spillet, og så kunne spillet fortsette.


Anført av Arne som capo for anledningen runget sang etter sang utover Hedmarken, men responsen ute på kunstgresset lot vente på seg.

Etter halvspilt omgang fikk Lasse Nordås satt ballen i mål, men AD hevet flagget for offside, og bildene på VAR-rommet klarte ikke å bevise at han tok feil, så målet ble annullert.

Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og jeg så mine medsupportere kjapt lage en solid kø opp mot den lille kioskbua på bortefeltet.

I andre omgang fikk vi se mye av det samme vi hadde sett før pause, fram til vi med drøyt tjue minutter igjen av ordinær tid fikk nok en kontroversiell situasjon. Etter at Lasse Nordås (nå også) ble revet overende slo dommeren ut med armene, men etter et innspill på øret fra Holbergs plass gikk han bort til skjermen på sidelinja. Etter å ha gransket bildene litt tok han seg til baklomma, og til stor jubel fra bortefeltet kom det røde kortet opp.


Resten av oppgjøret ble deretter en blåkopi av kampen i Fredrikstad for halvannen måned siden. «Gutan» stanget og stanget mot veggen hos den reduserte motstanden, men ikke snakk om at det ble noen scoring. Da dommeren etter over seks overtidsminutter blåste av sto det fortsatt 0-0, og alle var mer misfornøyde enn fornøyde.

Jeg takket mine medsupportere for kampen, og returnerte til bilen, hvor jeg igjen fant Mattis, som lurte på om han kunne haike videre til Lillehammer. Jeg tok ham med, og vi var skjønt enige om at denne kvelden langtfra ville gå inn i fotballhistorien som spesielt minneverdig. Etter å ha dumpet ham ved enden av Mjøsa fortsatte jeg så nordover til Oppdal, hvor jeg skulle overnatte hos min navnebror fra avisa Nidaros før ferden hjemover fortsatte mandag morgen.

søndag 7. juli 2024

Elfsborg - Brommapojkarna 3-0

For noen uker siden bestemte jeg meg for å ta en svipptur til Borås i starten av ferien, og til min store glede oppdaget jeg en mulighet for å ta en breddekamp i forkant. Noen dager i forveien fant jeg ut at denne var flytta til onsdagen før, så da inviterte jeg heller Martin med på tur så han kunne få sin debut i svensk toppfotball. Vi satte derfor kursen sørover tidlig lørdag morgen, og etter noen mindre smarte rutevalg svingte vi en liten halvtime før avspark inn bak det gamle stadionet og entret det nye stadionet, klare for å se Allsvenskan-kamp mellom Elfsborg og Brommapojkarna.


Etter å ha skaffet oss en sårt tiltrengt dubbel korv i bröd hver inntok vi tribunen, og fant oss en plass ganske sentralt på Elfsborgläktaren. Martin planla nok å holde en litt lav profil, mens selv stilte jeg i gulsvart habitt, klar for å synge av full hals. For øvrig hadde min følgesvenn da jeg spurte om han ville bli med lansert ideen om at han skulle kjøpe billett på bortefeltet. Jeg hadde da antydet at han nok kom til å bli ganske ensom der, og da kampstart nærmet seg innså jeg at min spådom var riktig: Publikumsantallet på motsatt borteside var ganske nøyaktig 5.


Akkompagnert av «Di gule är vårt lag» fra tribunen ble «Eleganterna» fra Borås litt presset den første delen av kampen, men selv om det var gjestene fra Stockholms Västerort som kanskje kom til de største sjansene følte jeg at Elfsborg-spillerne stort sett hadde kontroll på dette. Til et solid trøkk fra tribuneplass overtok gultrøyene mer og mer, og etter halvtimen fikk Simon Hedlund fulltreff, og en sjanseløs BP-keeper måtte se ballen gå i mål bak seg til 1-0. Mildt sagt populært i hjemmesvingen!

1-0 sto seg til pause, og siden vi hadde planlagt å dra og spise kinesisk buffet i Göteborg etter kampen holdt vi oss på tribuna det kvarteret det tok før spillerne kom ut på banen igjen.

Brommapojkarna kom med fullt trøkk ut fra garderoben nå, men lyktes ikke i å slå tilbake mot gultrøyene. Fortsatt akkompagnert både av klassiske og mer ukjente (iallfall for meg) sanger fra tribuna fortsatte kampen i samme spor som før hvilen, og etter 82 minutter lyktes Baidoo med å gjøre det han gjør best: Score. Det sto dermed 2-0, og de få fremmøtte i rødt og svart så ganske så resignerte ut.


Like etterpå tok det HELT av blant supporterne da hjemmefavoritten Per Frick ble bytta inn. «Våran Maradona» som vi sang av full hals scoret riktignok ikke selv, men bare to minutter etter at han kom inn sammen med Eggert Gudmundsson scoret sistnevnte 3-0! Med bare tre minutter igjen av ordinær tid døde det lille håpet BPs spillere og supportere måtte hatt igjen om å få noe med seg fra denne kampen mot «Elfsborg i gult och svart, [som] vet at vi kan vinna alt!»


Da dommeren etter vel tre minutters overtid blåste av kunne jeg endelig på fjerde forsøk få juble over en seier på Borås Arena!


Jeg fant tilbake til bilen, og satte kursen via den tidligere nevnte buffeten tilbake til Norge og Oslo, spent på om halsen ville duge dagen derpå på Hamar.



fredag 5. juli 2024

Brålanda - Karlstad 2-4

Første feriedag, og dermed dro jeg noe tidligere enn vanlig hjemmefra, og satte kursen sørøstover. Etter å ha testet ut en for meg ny grenseovergang og ikke minst en ny fergestrekning var jeg i hjertet av Dalsland, og rakk å besøke Systembolaget og å hive i meg en hamburger før jeg parkerte utenfor stadion hvor det snart var klart for cupkamp mellom Brålanda og Karlstad.


Jeg kom såpass tidlig at billettsalget ikke var starta ennå, og rett etter jeg hadde parkert kom bortelagets buss. Jeg så hvor spillerne gikk inn på baneområdet, og smatt inn samme vei så jeg fikk sett meg litt rundt mens jeg ventet på at det skulle bli mulig å betale seg inn. Mens jeg ventet begynte det så å styrtregne, noe jeg hadde vært ganske bekymra for etter at jeg under min ferd sørover hadde møtt en del helt grusomme regnbyger på veien. Billettkjøpet gikk helt smertefritt, og jeg stilte meg under et takskjegg og håpet at regnet ville gi seg før kampstart. Mens jeg sto her snakket jeg også litt med noen tilreisende supportere fra Värmlands hovedstad, deriblant ei som var helt enig i mitt valg av lag i Allsvenskan.

Vær-ønsket mitt ble oppfylt, og jeg flyttet litt på meg. Mens jeg sto og fotograferte utesvømmebassenget som lå mellom gressbanen og kunstgresset kom plutselig en rogalending og spurte om jeg var meg. Det kunne jeg jo bekrefte, og dette viste seg å være Reidar som jeg også hadde fått tips om at var på Hokksund tirsdag, men da ikke klarte å identifisere. Hyggelig nytt banehopperbekjentskap!

Da kampen kom i gang ble det raskt klart at her var det et lag som til daglig spiller på nivå seks som tok imot et lag som spiller tre divisjoner høyere. Karlstad tok kjapt styringa, og kampen ble raskt nærmest enveiskjørt. Anført av den for det norske publikum ikke helt ukjente Kjell Jonevret på sidelinja presset gjestene på i sine reklametapetserte trøyer, og i det 22. minutt lyktes det endelig for dem å få ballen i mål til 0-1.


En kombinasjon av telling og anslag fortalte meg at publikumsantallet her i kveld var et sted mellom 150 og 200, altså en hel del lavere enn da Brålanda møtte Malmö i samme turnering for et par år siden. På en fabelaktig fin, men ganske fuktig gressmatte fortsatte også i kveld bortelagets dominans, men flere scoringer så det ikke ut som om vi skulle få før pause. Jeg var i ferd med å bevege meg mot spillertunnelen da jeg hørte at noe skjedde ute på banen, og jeg skjønte at rett før pause hadde gjestene økt ledelsen til 0-2 mens jeg befant meg bak tribuna!


Pausen ble slått i hjel sammen med Reidar oppe på tribuna, og irriterende nok kom det nå en ny regnbyge forbi. De eneste som syntes dette var helt greit var sannsynligvis de enorme mengdene med brunsnegler jeg hadde observert på motsatt langside, men når sant skal sies synes jeg ikke noen trenger å ta hensyn til deres meninger.

Etter hvilen virket det som om Karlstad hadde sluppet seg litt ned, for Brålanda var langt mer med på notene nå, uten at de umiddelbart ble veldig farlige. Gjestene tok seg så mer inn i kampen igjen, og i det 63. spilleminutt ble et hjørnespark ekspedert i mål til 0-3.


Som om ikke dette var ille nok, knapt fem minutter senere ble det dømt straffespark, og igjen havnet ballen i nettet så det sto 0-4!


Brålanda ga likevel ikke opp, og før det var spilt tre minutter etter straffen vartet den unge spissen Filip Nilsson opp med kampens øyeblikk for meg (med et lite forbehold siden jeg ikke så 0-2-målet). Han kom seg gjennom Karlstad-forsvaret og vippet ballen inn ved lengste stolpe, så det sto 1-4! Stor jubel, og et noe i overkant optimistisk «Det är mycket kvar att spela om!» fra speaker.

Brålanda fikk nå fortsette å herje litt med bortelaget, og etter 83 minutter av kampen var det grønntrøyenes tur til å få straffespark! Jeg er litt usikker på hva AD mente med flaggbruken sin, om det var at keeperen gikk for tidlig fra streken, men returen ble uansett satt i mål og dermed ble scoringen tellende som 2-4. Skulle vi få en smått sensasjonell opphenting?


Vertskapet vartet faktisk opp med nok et flott angrep i sluttminuttene, men denne gangen ble det ikke veldig farlig, og da dommeren etter noen minutters overtid blåste av kampen for siste gang sto det fortsatt 2-4 og Karlstad kunne glede seg over avansement til neste runde i cupen.

Den svenske cupen er for øvrig en snodig konstruksjon, og faktisk så forvirrende at en svenske som sto ved siden av Reidar på tribuna i pausen spurte meg om jeg kunne forklare ham hvilken betydning denne kampen egentlig hadde! (Kort fortalt: Dette var 1. runde, hvor lag fra nivå 3 og nedover deltar. I 2. runde kommer også lagene fra de to øverste divisjonene med, og lagene som vinner kampene 'der går så inn i en mellomrunde med gruppespill, hvor de som avanserer derfra igjen går inn i et cupspill som leder fram mot en cupfinale som spilles på en av finalistenes hjemmebane!)

Fornøyd med endelig å ha fått se kamp på Sörbyvallen satte jeg igjen kursen hjemover, denne gangen langs en langt raskere rute enn den jeg hadde tatt sørover.

torsdag 4. juli 2024

Sandefjord - Tromsø 1-2

Siden Sandefjord starta året med å skifte fra gress til plast var andrerundekampen mot TIL blitt utsatt til nå i juli, så onsdag ettermiddag var vi en solid gjeng rødhvite som hoppet på en buss utenfor operaen og satte kursen sørvestover. Etter knappe to timer var vi framme i hvalfangstbyen (hvor det vel snart er hundre år siden noen har fanget en hval), og kunne innta stadion klare for å se eliteseriekamp mellom Sandefjord og Tromsø.


På plass begynte jeg å klargjøre supporterutstyret, og oppdaget til min store forskrekkelse at vi mangla tape. En sent ankommende supporter ble oppringt og lovet å fikse en rull gaffe til han kom, men da spillerne entret matta var det likevel med et noe redusert opplegg på bortefeltet.

Foto: Kjetil_B

Det var likevel ikke hos oss det var mest redusert i dag. Blåhvalane, Sandefjords supporterklubb, hadde i protest mot VAR bestemt seg for å stenge sitt felt. Der hang det bannere med budskap mot videodømming,  mens supporterne selv enten hadde latt vær å møte opp, eller hadde spredt seg andre steder på stadion.

De som ikke hadde pakket sammen var derimot Småhvalane, barnesupporterfeltet. Herfra kom det røyk, sang og tromming, så helt alene fikk ikke vi fra Forza Tromsø råde grunnen.


Ute på kunstgresset rådet derimot «Gutan» ganske så alene innledningsvis, og etter bare fire-fem minutter lå ballen i mål til 0-1! Stor jubel, og jeg måtte rett og slett rive opp storflagget selv om vi ikke hadde fått taperullen ennå.

Like etter dette kom endelig taperullen, og både flagg og bannere var nå endelig klare for bruk. Siden bortefeltet i Sandefjord er en veritabel skandale trakk jeg meg ut mot siden med flagget, og fikk herfra se TIL fortsette å spille en relativt bra omgang fotball. I det 37. minutt ble ballen igjen satt i mål og feiringa nå ble så intens at flaggstanga tok kveld! 0-2, skulle det endelig bli en borteseier igjen?


Håpet om en komfortabel ledelse til pause fikk seg et lite skudd for baugen da en av de blåkledte gikk overende inne i feltet, og dommeren pekte på straffemerket. Vi fikk en liten VAR-sjekk, men avgjørelsen ble stående, og straffeskytteren gjorde seg klar. TIL-keeper Haugaard ikke bare reddet straffen på imponerende vis, han kastet seg også motsatt og fikk avverget at returen ble satt i mål med en redning som var fullt på høyde med den Mert Gunok serverte i EM dagen før!

Det sto dermed fortsatt 0-2 da det ble pause, og jeg gikk mot kiosken. Her var det en fæl kø, men jeg så heldigvis at Per Steinar sto langt framme, så jeg fikk ham til å ordne meg en vaffel med syltetøy. Varm og nystekt, og absolutt i toppsjiktet i kategorien toppfotballsvafler!

Sammen med (potensielt) 3306 andre fikk jeg etter hvilen se TIL spille en langt dårligere omgang enn de hadde gjort første halvdel av kampen. Våre rødhvite helter ble liggende lavere og lavere og lavere i banen, og til slutt gikk det som det måtte. Med et drøyt kvarter igjen å spille reduserte hjemmelaget til 1-2, og vi gikk en nervøs slutt på kampen i møte.

Heldigvis skjerpet «vårres kara» seg noe etter dette, og ble ikke liggende fullt så lavt som de hadde gjort nå, og ledsaget av sang og flagging (Jeg hadde klart å gjennomføre en nødreparasjon på den knekte flaggstanga) holdt det helt til dommeren blåste av etter over 94 minutter. 1-2 til slutt, og tre ekstremt viktige poeng med hjem i bagasjerommet på bussen!

Vel tilbake i Oslo tok jeg med Martin på en liten kebabrunde før det bar hjem for å samle krefter til kommende søndags minst like viktige kamp!


onsdag 3. juli 2024

Hokksund - Drammens BK 4-2

Etter å ha tilbragt mandagskvelden med å diskutere VAR hos NRK skulle jeg ut på eventyr igjen tirsdag. Menyen var for å si det mildt begrenset. I hele Norge ble det spilt kune tre fotballkamper, og den eneste som fant sted på en bane jeg ikke hadde besøkt fra før var i Trøndelag. Også nærmeste kamp i Sverige var litt for langt unna til at jeg orka å ta turen, så dermed ble det en revisit i Buskerud som ble løsningen. Jeg satte kursen vestover, og etter å ha passert gjennom Drammen parkerte jeg og åt litt i bilen før jeg gikk bort til kunstgressbanen for å se fjerdedivisjonskamp mellom Hokksund og Drammens BK.


Sist jeg besøkte Hokksund var forholdene på Falkbanen ganske spartanske, men nå var det i ferd med å bli reist en riktig så flott tribune langs den ene langsida. Tribuna skal etter planen stå ferdig til derbykampen mot Eiker Kvikk over sommeren, men nå var det veldig byggeplasspreg her, og jeg hjalp før kampstart til med å få dekt til en lift som sto ved banekanten med asfaltplater så spillere som kom ut her i høy hastighet ikke skulle skade seg.

Da kampen kom i gang var også Terje dukket opp, så det ble mye snakk om hvilke kamper vi hadde sett hvor siden sist. Imens var det noe uventet hjemmelaget som kom friskest i gang ute på kunstgresset, og det var også de som produserte de farligste sjansene, men lenge uten at det virkelig ble farlig. Jeg bet meg spesielt merke i at de helt bevisst prøvde å bruke en langtkastende spiller som et angrepsvåpen, noe som stadig skapte trøbbel for drammenserne.


De siste ti-femten minuttene før pause så det ut til at ting løsnet mer for bortelaget, og på overtid før pause lyktes de med å få ballen i mål etter et langt frispark som ble lempet inn i feltet. 0-1, og svært skuffete Hokksund-spillere.


Mens spillere og dommere forsvant inn i garderoben besøkte jeg kiosken og skaffet meg en vaffel som var så nystekt at det var like før servietten den lå i tok fyr da jeg fikk den overrakt. God på smak var den også, så dette var et strålende kioskbesøk.

Etter pause antok jeg at DBK kanskje ville ta enda mer over enn de hadde gjort på slutten av første omgang, men foran 60-70 fremmøtte gikk Hokksund tilbake til å være det førende laget, og da en av de gulrøde etter vel 7 minutters spill var i ferd med å runde keeper og sette ballen i mål ble han revet overende og det ble dømt straffespark. Med 53:25 på stadionuret gikk ballen i mål og hjemmelaget hadde fått en fortjent utligning til 1-1.


Etter denne scoringa tok det bare tre minutter før ballen igjen lå i nettet, og Hokksund rett og slett hadde snudd kampen til 2-1. Etter dette jevnet spillet seg noe mer ut, men da vi i det 73. minutt igjen fikk et mål var det igjen hjemmelagets menn som kunne juble, etter at det som umiddelbart så ut som et stolpetreff viste seg å være at ballen hadde gått inn, truffet et av hjulene på målet og så gått ut igjen, så etter litt forvirring og raseri ble det endelig dømt 3-1.


Jeg trodde i min naivitet at kampen nå kanskje var punktert og avgjort, men de tilreisende fra Øren ville det annerledes. Et flott angrep i det 82. minutt endte med scoring og 3-2, og plutselig var det rett og slett full fyr i det som i første omgang hadde sett ut til å skulle bli et relativt kjedelig oppgjør.

Det var dessverre ikke bare i målprotokollen det ble mye aktivitet mot slutten. Ikke lenge etter scoringa klarte en av DBK-spillerne å pådra seg rødt kort etter en situasjon langt ute på banen. Jeg klarte fra min posisjon på kortsida ikke å se helt sikkert hva som skjedde, men gjestene var iallfall redusert til ti mann. Det tallmessige overtaket varte dog bare tre minutter. Etter en obstruksjon ble det litt håndgemeng, og plutselig hadde Hokksund også bare ti spillere ute på banen. Dommerteamet skal for øvrig ha skryt for håndteringen her, hvor hoveddommer ikke helt hadde fått med seg hva som skjedde, og etter å ha fått roet ned gemyttene tok en prat med AD som var mye nærmere, før han delte ut kortet.


Med ti mot ti og ettmålsledelse lå alt til rette for en spennende sluttspurt, men så vartet hjemmelaget opp med et nytt flott mål, og med 4-2 i det 88. minutt var det svært lite som tydet på at Drammens BK skulle klare å komme tilbake i kampen. Gjestene skal ha all ære for at de prøvde, men da dommeren etter noen minutters overtid blåste av oppgjøret sto det fortsatt 4-2.

Hokksund hadde tatt tre svært viktige poeng i kampen for å overleve i en divisjon som i verste fall kan oppleve at hele fem eller seks lag rykker ned i år (Antallet avhenger både av hvordan sesongen ender for Buskerud-lagene i 3. div og hvordan det går med serievinneren i kvalik mot laget fra Telemark), mens Drammens BK på sin side måtte innse at drømmen om å kjempe helt i toppen utover høsten nok hadde forsvunnet helt nå.

søndag 30. juni 2024

Ämtervik - Hertzöga 2 (1-0)

Etter å ha forlatt stadion i Grums gikk ferden nordover langs E45, og etter vel førti minutter kom vi fram til dagens andre destinasjon. Etter å ha trålet gjennom sentrum på jakt etter en butikk (Vi fant ingen) inntok vi et nydelig lite stadion, hvor det attpåtil gikk fint å betale med kontanter for å slippe inn. Akkompagnert av duften av en rykende grill var vi nå klare for å se kamp på nivå sju mellom Ämtervik og Hertzöga 2.


På grillen var det hamburgere i kjømda, så jeg og André holdt oss i dette området fram til kampen var i gang. Vi hadde sett i Futbology-appen at det var noen tyskere på plass, så da André så en fyr med Hansa Rostock-genser skjønte vi at dette var Ulf som er den med flest registrerte kamper med dette nokså utskjelte laget. Det dukket også opp noen fler etterhvert, men dem så vi dessverre ikke noe til blant de rundt 100 frammøtte.

Vi fikk etterhvert skaffet oss hver vår svært gode hamburger, noe som var svært etterlengtet etter en lang dag med lite annet enn flytende føde. Vi startet deretter å bevege oss rundt banen, og fikk etter en drøy halvtime se hjemmelaget ta ledelsen 1-0 etter et frispark.


1-0 sto seg til pause, og vi så fram til flere mål i andre omgang. Det skulle dessverre vise seg at slik ble det ikke. Hjemmelaget virket svært så komfortable med ettmålsledelsen de hadde skaffet seg, og gjestene klarte ikke å trenge gjennom rødtrøyenes forsvar.

Noen skadesituasjoner samt store mengder drøying av tid medførte at sluttsignalet lot vente på seg til min stoppeklokka var nærmere tolv minutter på overtid, men da dommeren endelig blåste for siste gang sto det fortsatt 1-0. Ämtervik kunne dermed feire tre poeng inn mot sommerferien.


Jeg satte kursen tilbake mot Töcksfors for å gjenforene min passasjer med bilen hans, og kom meg deretter trygt tilbake til hovedstaden etter en svært vellykket groundhoppingdag.

Grums 2 - Råtorp 2 (8-0)

For å ferdigstille ei strålende groundhoppinghelg hadde jeg denne søndagen sett meg ut to kamper i vårt nest nærmeste ferieland, Sverige. Jeg satte derfor kursen mot Töcksfors, hvor jeg etter å ha fylt bagasjerommet med vaniljecola plukket opp André og vi sammen fortsatte østover. Etter en drøy times kjøring ankom vi vår destinasjon, og inntok arenaen hvor det skulle spilles kamp på nivå åtte mellom andrelagene til Grums og Råtorp.


Morsomt nok hadde jeg sett begge disse lagene i aksjon tidligere, men her i Grums hadde jeg altså aldri vært på kamp. Bak en ganske så generisk kunstgressbane lå det en liten jordvoll med et lite bygg oppå, og når man entret denne fikk man se en finfin gressbane med en litt sliten grusløpebane rundt. På motsatt side lå en liten tribune i skogkanten, så her var det virkelig duket for en flott dag. Dessverre, siden dette var en kamp mellom to andrelag ble det nok langtfra noen folkefest, men vi så likevel fram til en forhåpentligvis målrik og spennende kamp.

Det skulle vise seg at vi bare kom til å få oppfylt ett av de to ønskene våre. Det gikk under to minutter før vi fikk første scoring, og vi ble da litt i villrede om hvilket av lagene det var som hadde tatt ledelsen. Det så nemlig veldig ut som om begge hadde samme logoer på brystkassa, så det virket som om Råtorp-spillerne hadde lånt Grums' bortedrakter. Først trodde vi det var Råtorp 2 som hadde scoret, men da det kom opp 1-0 på måltavla skjønte vi at det faktisk var hjemmelaget som nå ledet.

De hvitkledde, som vi etter hvert skjønte at faktisk var hjemmelaget, fortsatte å være klart best, men flere scoringer lot vente på seg. Da pausen kom sto det fortsatt 1-0, og ut fra hvor mange av de andre av de noenogtretti frammøte samlet seg skjønte vi at det var en kiosk tilgjengelig.

På vei mot kiosken for å skaffe noen forfriskninger kom andre omgang i gang, og nå gikk det enda kortere tid enn i første omgang før vi fikk en scoring, og det sto faktisk 2-0 etter ganske nøyaktig femten sekunders spill! 3-0 kom så to og et halvt minutt etter dette, og nå var det «no looking back» for Grums-laget.


I det 52. minutt kom 4-0 etter en situasjon hvor en av karene fra Klarälvens bredd fikk gult kort for protester fordi han mente det skulle vært dømt offside, og etter 66 minutter økte Grums 2 til 5-0. Rett før det var spilt 72 minutter ble så noe nedfallsfrukt etter et hjørnespark stanget inn til 6-0.


I sluttminuttene kom også 7-0 og 8-0, så den spenningen jeg hadde håpet på før avspark, den hadde jeg definitivt ikke sett mye til. På overtid havnet ballen faktisk enda en gang i nettet bak Råtorps målvakt, men denne gangen ble bortelaget reddet av en god offsideavgjørelse fra dommeren.


Kampen endte dermed 8-0, og det var bare å innta bilen for å dra videre til dagens neste reisemål.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.