Värmskog - Bäckalund 3-2

Med to doser Moderna-vaksine i armen var det endelig duket for en visitt over grensa igjen, og med gårdagens nyhet om norsk breddefotball friskt i hu var det glad til sinns jeg satte kursen sørøstover. Etter en liten pitstop i Töckfors hvor jeg først tømte bagasjerommet for tomme brusbokser og deretter fylte det med fulle fortsatte jeg østover til jeg kom til dagens kamparena. Etter nøye vurdering hadde jeg bestemt meg for at i dag var det Liljevallen som skulle få et besøk, og her var det altså hjemmelaget Värmskogs SK som tok imot Bäckalunds IF til kamp i Värmlands division 5 västra (Altså nivå 7 i den svenske fotballpyramiden).

Jeg hadde på forhånd blitt tipset om at de hadde noen legendariske rekesmørbrød på cafeen rett utenfor stadion, og dette ryktet måtte ha nådd flere. Da jeg kom fram en drøy time før avspark sto det sikkert 50 personer i kø for å spise der. Jeg slo raskt fra meg tanken på å spise før kamp, selv om det eneste jeg hadde spist til nå i dag var en Snickers. Jeg tuslet derfor bort til stadion igjen, og begynte å gjøre meg klar for fotografering. Til min store ergrelse oppdaget jeg at det ene kameraet ikke fungerte (Da jeg kom hjem fant jeg ut at det var fordi jeg hadde plugget i en håndmikser i stedet for batteriladeren før jeg la meg fredag), så jeg måtte klare meg med ett kamera, og uten 550 mm-objektivet.

Som nevnt var jeg ganske sulten, så gleden var derfor stor da jeg hørte en fyr spørre i kiosken om de hadde pølser, og kioskdama etter å ha tenkt seg litt om svarte «Men du, jag går in och kokar några körvar». Hun så gjorde, og litt før avspark fikk jeg endelig inntatt litt vaskeekte svensk breddesnadder igjen!

Da kampen et par minutter over to kom i gang var det et syn draktpuristene ville nytt: Hjemmelaget stilte i helblått, mens gjestene fra nord hadde rødt i alle ledd. Det var de blåkledde som kanskje var et lite knepp over i starten av kampen, men de store sjansene lot virkelig vente på seg. Verken foran Värmskogs eller Bäckalunds keepere skjedde det noe særlig før halvtimen var gått, og en ball smalt i stolpen ved siden av sistnevnte. 

Klokka tikket ubønnhørlig mot pause, og jeg hadde begynt å skrive klar en tweet om at det sto 0-0 til pause da det plutselig skjedde et eller annet i motsatt ende av banen fra der jeg sto. Stor jubel, og 1-0, uten at jeg aner hvordan målet kom. Det sto dermed 1-0 og ikke 0-0 til pause.

Om ikke første omgang av kampen hadde vært allverdens på det sportslige planet, så var det utvilsomt en mental opptur. Flere ganger underveis ble jeg helt overveldet av følelser og måtte puste dypt for ikke rett og slett begynne å grine. Det var tydelig at med unntak av en svipptur over grensa i fjor høst, så hadde jeg ikke sett ekte breddefotball siden mars 2020, og det hadde jeg savnet mer enn jeg faktisk var klar over!

Da lagene kom tilbake på banen etter hvilen startet det hele med at hjemmelaget i løpet av 5-10 minutter produserte fler sjanser enn de hadde gjort hele første omgang. Etter et drøyt kvarters spill var det likevel gjestene som kunne juble, da de utlignet med et flott frispark.

Bare drøyt fem minutter senere fikk de rødkledde igjen nettkjenning, nå etter et straffespark som ble idømt etter en uheldig hands.

Hjemmelagets spillere og publikum fortvilte nå. Skulle de virkelig gi bort ledelsen de hadde hatt til pause? Kampen var dog ikke ferdigspilt ennå. Med rett over kvarteret igjen kom kampens mest kontroversielle scoring. Et Värmskog-angrep endte med scoring, og masse rop til dommer og hans assistent, da alle fra Bäckalund var overbeviste om at en av de involverte var minst en meter offside. De fikk likevel ikke noe gehør, scoringen sto og vi var like langt, 2-2.

Et par minutter senere foretok så en av gjestenes forsvarsspillere et forferdelig tilbakespill. En beinhard lobb ble satt rett mot eget mål, så keeper med nød og neppe klarte å stoppe det fra å bli et direkte selvmål. Siden det var tilbakespill kunne han ikke ta opp ballen med hendene, og måtte gi en retur. Denne ble snappet opp av en blåkledd herre, og plutselig var hjemmelaget igjen i føringen!

Tross haugevis av dødballer i sluttminuttene klarte de blå å stå imot presset, og da dommeren blåste i fløyta for siste gang i dag kunne hjemmelaget juble for årets første trepoenger, mens jeg tuslet til cafeen og endelig fikk prøvd de vanvittige räkmackorna. (Jeg nøyde meg med varianten med 150 g reker i dag. Det var mer enn nok!)

Flere bilder fra kampen kan du se på flickr.

Strømmen - Åsane 1-0

Etter knappe 13 timers togtur nordfra hoppet jeg av på Lillestrøm, tok lokaltoget hjem og dumpet bagasjen, før jeg hoppet i bilen og satte kursen mot Strømmen stadion. Hit hadde også Åsane tatt turen, med håp om å få tre nye poeng med seg i bagasjen hjem til Bergen. Da jeg ankom oppdaget jeg at Jørgen Tjærnås også hadde dukket opp der, og like før avspark var plutselig også Stig-André Lippert på plass. Av andre kjente fjes som ble observert kan nevnes Ray Tørnkvist som har blitt kampvert på stadion, så det ble nok av røverhistorier, og litt snakk om muligheter for kommende banehoppingsturer.

Da kampen kom i gang var det hjemmelaget som helt klart var friskest, men jeg fryktet at dette kunne bli slik man ofte ser: Et hjemmelag som er friske men ikke klarer å score, og så faller helt sammen etter å ha fått en scoring imot.

Dette skjedde likevel ikke, og selv om begge lag hadde noen sjanser i kampens første ti minutter var det Strømmens sjanser som var flest og størst. Det føltes derfor veldig fortjent da de etter en drøy halvtime tok ledelsen etter en kjempeprestasjon av en av de gråkledde.

1-0 sto seg inn til pause, som ble blåst til etter 45 minutter og 1 sekund.

Andre omgang er det egentlig ikke så mye å si om. Åsane var langt mer med på notene enn de hadde vært før hvilen, da hjemmelaget i stor grad hadde nektet dem å spille slik de ønsket, men noen scoring ble det likevel ikke. Det eneste som havnet i målnettet var en strømmenspiller som måtte utføre en smådesperat klarering på tampen, med det resultat at målet nesten veltet. Etter hvert ble det klart at Strømmens spillestil var krevende, det ble mye tøying og alternative ganglag i sluttminuttene, men de klarte likevel å ri av stormen gjennom seks lange minutter tilleggstid.

Kampen endte 1-0, og jeg hastet hjemover for å se litt TV-fotball også før jeg tok kveld, mens hjemmesupporterne kunne juble for tre sårt tiltrengte poeng.

Hønefoss - Fløya (TIL 2020) 2-1

Høsten 2020 ble det klart at Tromsøs to fremste lag i damefotballen, Fløya og Tromsø skulle slås sammen til en ny klubb, TIL 2020. Dessverre kom vedtaket for sent til at NFF lot dem stille som TIL 2020 i 2021-sesongen, det sto derfor fortsatt Fløya på alle offisielle dokumenter, men laget er altså egentlig TIL 2020 og spiller i 1. divisjon kvinner. Denne søndagen hadde de tatt turen til Hønefoss, og det samme gjorde jeg og medsupporter Arne.

Vi inntok etter en begivenhetsløs kjøretur tribuna, og fikk herfra se hjemmelaget entre banen ikledd trøyer fra en rekke lokale klubber som et ledd i aksjonen for å kreve at det igjen åpnes for å spille breddefotball. Det var også hjemmelaget som etter at dommeren hadde blåst i gang kampen kom til den første store sjansen, før også gjestene fra nord meldte seg på med en finfin kontring hvor keeper gjorde en solid innsats for å avverge scoring. Den aller største sjansen kom likevel etter et frispark hvor det var snakk om centimetre som hindret at vi fikk stolpe inn og ikke stolpe ut.

Tross at det ikke var direkte solskinn under det meste av kampen ble det kjørt drikkepauser, og ut fra den gryende hodepinen jeg selv merket mot slutten av oppgjøret var nok det smart. Uansett, før pause kom det endelig noen scoringer. Rundt ti minutter før pause glapp det for TIL 2020-forsvaret, og drøyt fem minutter senere kvitterte TILs med en flott kule fra litt avstand. Det sto 1-1 da lagene tuslet i garderoben.

Etter litt pause kom Hønefoss-damene tilbake på banen, men det varte og rakk før dommerne og bortelaget kom, men til slutt var endelig alle aktører på plass og klare for andre omgang. Noe skar seg likevel, så avspark måtte tas på nytt, men SÅ var vi endelig i gang.

Like før halvspilt omgang hadde Hønefoss en svært god periode, og til slutt lyktes de med det som måtte komme. 2-1, og vi totalt fem-seks på tribuna som holdt med gjestene (Totalt var det 231 betalende tilskuere) begynte å undres på om de kunne klare å få med seg noe fra denne kampen.

Dessverre for oss, det lot ikke til at de rødkledde hadde noe mer å stille opp med, og da dommeren etter drøyt fire minutter tillegg i tiden blåste i fløyta for siste gang sto det fortsatt 2-1. Hjemmelaget jublet, bortelaget fortvilte, og jeg og Arne hastet mot bilen for å forsere den grusomme søndagstrafikken tilbake til hovedstaden.

Notodden - Fløy 1-2

Endelig bød muligheten seg for fotball på en ubesøkt bane. Etter en rolig lørdag morgen i heimen satte jeg igjen kursen sørøstover, men denne gangen hadde jeg så god tid at jeg tok den flotte Rv 32 fra Island ved Hillestad gjennom Lardal og Siljan til Skien og Porsgrunn hvor jeg igjen inntok E18. Kom etter litt knoting i et utrolig smått gatenett i Kragerø til slutt fram til parkeringsplassen ved stadion, hvor det såvidt var plass til meg innerst.

Etter å ha registrert meg inn på anlegget tok jeg meg en kikk rundt, og fikk dokumentert de forskjellige banene til stadionhjerte-kartet. Slo meg deretter ned på den vesle tribuna, i håp om at jeg kanskje skulle kunne holde meg i skyggen av flomlysene, men sola flytta dessverre så fort på seg at da måtte jeg også flytte meg ganske ofte skulle det la seg gjøre.

Like før kampstart flommet det plutselig på med banehoppere. Ray Tørnkvist, Stig-André Lippert, Anders Johansen og ikke minst Aage Jakobsen som faktisk bor like ved stadion var blant de som dukket opp og mens Notodden og Fløy entret den nøytrale banen de hadde valgt å møtes på til treningskamp og kampen ble blåst i gang haglet det med røverhistorier fra fjern og nær.

Lenge var det lite spennende som skjedde ute på banen. En og annen halvsjanse, og noen taklinger som bar preg av at kampformen kanskje ennå ikke var helt på plass for andredivisjonslagene var lenge beholdningen, og heller ikke litt drikke til spillere og dommere etter halvspilt omgang medførte noen stor endring.

Etter drøyt førti minutters spill fikk en av Fløys spillere det som så ut som et stjernetreff. Alle på sørlendingenes benk jubla, nøytrale publikummere applauderte, og det plinget inn scoringsoppdatering på FlashScore-appen. Men neida, skuddet hadde gått like utenfor, keeper gikk bak mål og hentet ballen, og det kom korreksjon i appen. Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og Lippert, Johansen og jeg satte kursen i retning skyggen under klippen garderobebygget lå oppå.

Da andre omgang startet så vi egentlig ikke så stor grunn til å flytte oss ut i solen igjen. I dag var det veldig godt med skygge, så da fikk vi heller leve med at vi ikke så allverden ute på banen fra svingen i kortsida. Jeg fikk likevel et inntrykk av at det var Notodden som var kvassest nå, og like før kvarteret var spilt kom de også til en stor sjanse, før de bare et par minutter senere endelig fikk hull på byllen og gikk opp i 1-0 med en flott heading.

Etter dette kom igjen Fløy litt mer med, og med knapt ti minutter igjen av kampen ble en av de for anledningen hvitkledde felt, og dommeren pekte på straffemerket. Fra min posisjon i motsatt ende av banen trodde jeg et kort øyeblikk keeper reddet, men det ble scoring og utligning til 1-1.

Bare to minutter etter at spillet var satt igang igjen kom også 1-2 etter et flott angrep fra sørlendingene. Mer enn dette skjedde ikke, og kampen endte dermed slik, og jeg kunne haste til bilen for å få satt i gang A/C-en før turen hjemover startet.

Noen fler bilder fra kampen kan du se på flickr.

Raufoss - Grorud 2-4

Etter flere uker uten live fotball tok abstinensene overhånd denne uka, så jeg booka meg inn til 90 minutters fotballmetadon i lia oppafor Raufoss, hvor de gulsvarte skulle ta imot min secret crush Grorud til kamp i OBOS-ligaen.

Etter å ha plassert meg ikke langt unna hjemmesupporternes felt og impregnert de eksponerte delene av kroppen med solfaktor 30 fikk vi se begge lag entre banen iført trøyer fra ulike breddeklubber i sine respektive nærområder. Dette som en markering av kravet om at breddefotballen må få begynne å trene som normalt nå.

Da kampen kom i gang gikk det bare noen få minutter før målsniken Oscar Aga igjen var på ferde. 0-1, til stor ergrelse for gjengen ved siden av meg på tribuna.

Etter scoringen tok hjemmelaget mer eller mindre helt over, og mens totningene sang om sommersol, sex og alkohol, kjempet Grorud med ryggen mot veggen, men uten at hjemmefansen fikk grunn til å juble. Det sto fortsatt 0-1 da varmen tvang dommeren til å ta en liten stopp etter drøyt tjue minutter for at spillerne skulle få rehydrert seg litt.

Hva Grorud hadde hatt i det de drakk i vannpausen skal jeg ikke spekulere i, men etter den korte hvilen kom de på nytt ut av startblokkene med dynamitt i skoene. Vi fikk se flere gode angrep på et par minutter enn vi hadde sett hele første halvdel av omgangen, og det virket ikke rart i det hele tatt da Aga igjen kunne juble. Det sto 0-2, og nå slapp Grorud seg litt nedpå igjen.

Andre halvdel av omgangen ble likevel ikke like enveiskjørt som den første hadde virket. Grorud kom til noen muligheter innimellom, men flere ganger kom Raufoss-keeperen rusende ut og avverget langt ute i feltet. Flere av taklingene hans kunne ved første blikk virke veldig hasardiøse, men han hadde tilsynelatende full kontroll på disse og pådro seg ikke ved noen av dem dommernes vrede.

Da det ble pause sto det dermed fortsatt 0-2, noe som ikke akkurat beskrev hvordan omgangen hadde vært, og speaker oppfordret alle til å «drekke vatt'n» i pausen.

Etter hvilen var det forsiktig optimisme på supporterfeltet. Det ble nevnt at de burde egentlig flytte seg til andre enden, for det var vel foran Groruds mål alt kom til å skje. Til en viss grad fikk de rett. Mye skjedde i sørenden av banen, men noen store muligheter ble det ikke. Det sto fortsatt 0-2 da vi igjen fikk en kort drikkepause da en Grorud-spiller uansett lå nede med skade.

Like før halvtimen var spilt etter pause gjorde begge lag dobbeltbytter, og mens fjerdedommer fortsatt var opptatt med å skrive smalt det i feltet foran Raufoss' mål. Straffe, og Grorud hadde nettopp byttet ut tomålsscorer og straffespesialist Aga! Straffen endte likevel med scoring etter at selve skuddet ble reddet, men returen satt i mål av en som hjemmelagets spillere og supportere var VELDIG insisterende på at hadde løpt inn i feltet for tidlig. Dommerne var ikke enige med dem, og målet ble stående.

Drøyt ti minutter senere kom så også 0-4, og nå var det nok bare de aller aller mest optimistiske som trodde at Raufoss skulle kunne få noe med seg fra dette oppgjøret.

Optimistene fikk ti minutter før full tid fornyet håp. Noe jeg først trodde var straffe til hjemmelaget viste seg å være frispark fra like utenfor sekstenmeteren. Skuddet ble lirket gjennom forsvaret og i mål. Skulle vi få bevitne en helt enorm opphenting?

Få minutter senere lå ballen igjen i nettet bak Groruds keeper, men denne gangen hadde assistentdommeren hevet flagget for offside, og man kunne puste lettet ut. Raufoss hadde dog ikke gitt opp, tross at varmen nå virkelig begynte å kreve sitt. Omtrent alle små situasjoner medførte mye kjefting og knuffing, noe som toppet seg da en i Raufoss' trenerteam pådro seg to gule kort på rappen, og måtte forlate benken. Også hovedtrener Johnsen fikk et gult kort, før de gulkledde med under to og et halvt minutt igjen av ordinær tid endelig kunne juble for nok en scoring. 2-4. Kunne det gå?

Det ble annonsert minimum seks minutter tillegg i tiden, og underveis i overtiden fikk Raufoss nok en scoring annullert for offside. 4-4 i nettkjenninger, men fortsatt 2-4 i godkjente mål. Dette sto seg til dommeren blåste for siste gang, og groruddølene kunne juble for revansj for fjorårets triste affære i motsatt oppgjør, mens hjemmelaget og deres supportere tuslet hjem med halen mellom bena.

Jeg entret bilen som jeg hadde vært rutinert nok til å parkere et skyggefullt sted, noe som gjorde at brusen og vannet jeg hadde der var fullt drikkbart, og kursen ble satt tilbake mot hovedstaden med nyhydrert hjerne.

Fart - KIL/Hemne 1-2

Igjen hadde muligheten for å bivåne en treningskamp for damelag meldt seg, så tidlig lørdag morgen hoppet jeg i bilen og satte kursen mot Elverum. Her hoppet jeg over på Rørosbanen, og på Alvdal forlot jeg toget. Etter å ha gått langs en uendelig lang veistrekke og deretter forsert en vanvittig sandskrent ankom jeg Steimoegga idrettspark, hvor Fart fra Hamar og KIL/Hemne fra Kyrksæterøra skulle møtes på nøytral grunn. (Jeg så jo faktisk de samme lagene i serien i fjor)

Etter å ha sett meg om på anlegget (Hvor det var skiskytterblinker bak minibanene, noe som ikke framsto som særlig trygt) inntok jeg den flotte tribuna, hvor jeg fikk høre at KIL/Hemne måtte spille kampen i Alvdals hvite og blå drakter da Noen™ hadde glemt baggen med deres drakter i et bagasjerom i Trøndelag.

Det var dermed rødt og hvitt som møttes da dommeren blåste i gang kampen et par minutter før klokka slo to. I starten bølget spillet mye fram og tilbake, men de helt store sjansene lot lenge vente på seg. 35 minutter tok det før ballen første gang lå i nettet, men ingen av KIL/Hemnes spillere jublet, da det var en opplagt offside som også dommerne så som lå bak.

Dette måtte likevel ha gitt dem ferten av blod, for det tok nå bare tre nye minutter før ballen igjen lå i nettet, og denne gangen var ingen flagg heist. 0-1, og trøndersk jubel.

Det tok likevel bare drøyt fem minutter før det var hedmarkingene som kunne juble. Noen (Muligens lagkaptein Edvartsen) fikk lade kanonen fra 25-30 meters hold, og fyrte av et skuddd ingen kunne stoppe. Det sto dermed 1-1 når lagene tok pause.

I pausen pratet jeg med en lokal eldre herre, som kunne fortelle at snarveien jeg tok opp den stupbratte sandskrenten hadde vært veldig mye brukt før i tida, og at da ungene sykla fra Vestate' og resten av bygda og så klatra opp der, så var de så godt oppvarma når de kom til banen at de aldri ble skada, mens nå for tida, når foreldrene kjørte dem på trening, så var det alltid noen som var skada.

Utover i andre omgang ble det kanskje litt mer temperatur ute på banen. Etter et kvarters tid måtte dommeren vifte litt med det gule kortet i begge retninger, og Farts keeper var nok heldig at hun slapp unna med litt tilsnakk etter en kommentar som fikk en lagvenninne som fikk den referert til å slippe løs et kjempeknis.

Første omgang hadde vært ganske jevn, men jeg satt utover i omgangen med en følelse av at de for anledningen hvitkledde var i ferd med å feste et grep om kampen. Da det like etter de gule kortene kom en scoring som ga 1-2 føltes det derfor for meg ganske fortjent.

Drøye fem minutter etter dette fikk så Fart alle tiders sjanse til igjen å få balanse i regnskapet. En angripende spiller ble felt, og dommer pekte på straffemerket. Straffen ble til rødtrøyenes store fortvilelse reddet, og vi var like langt.

Tross en intens spurt i sluttminuttene lyktes ikke Fart med å få hull på byllen flere ganger, og kampen endte dermed med en etterlengtet seier for et skadeplaget KIL/Hemne, etter så mye tillegg i tiden at det på trøndernes benk ble lansert en teori om at dommeren var så glad for endelig å få dømme kamp igjen at han ikke hadde lyst å blåse av.

Mens lagene takket for kampen forserte jeg på ny den livsfarlige sandskrenten (Den var nesten verre ned enn opp), og tuslet via en noe skuffende hamburgerstopp tilbake til togstasjonen for å returnere til hovedstaden.

Flere bilder (bl.a. en bildeserie av den første scoringen) fra kampen kan du se på flickr.

Amazon Grimstad - Lyn 1-2

ENDELIG! En treningskamp jeg kunne dra og se, og ikke nok med det: Attpåtil på et stadion jeg ikke hadde vært på før! Etter en noe urolig natt spratt jeg opp lørdag morgen og satte kursen sørøstover i retning Risør, hvor Amazons damelag fra Grimstad som skal spille i 1. divisjon i år hadde leid seg inn for å spille treningskamp mot Lyns toppserielag.

Etter en begivenhetsløs kjøretur i strålende vårvær ankom jeg den hvite by ved Skagerrak, lokaliserte Kjempesteinsmyra, og tok meg en kikk rundt på anlegget. To flotte kunstgressbaner (Den gamle begynner kanskje å bli moden for skifte av dekke), en liten grusbane og en ballbinge var fasiten som ble dokumentert på stadionhjerte, før jeg tok plass i ei trapp foran skolen på motsatt side av tribuna, siden tribuna var reservert til lagene av hensyn til smittevern.

Litt før avspark dukket også medbanehopper Lippert opp så det ble tid til en liten prat før avspark. Siden vi satt motsatt av tribuna ble det vanskelig å få fotografert myntkastet, men kampen kom da i gang uansett.

Innledningsvis virket begge lag preget av lang tid uten kamper, men den divisjonsforskjellen som på papiret forelå lot seg ikke vise i noen særlig grad ute på banen. Lyn-jentene var kanskje et lite knepp kvassere, men da de etter et lite kvarter fikk ballen i mål var det korrekt avvinket for offside.

Ikke alle er like oppdatert på kvinnefotballens finurligheter, og jeg måtte flire litt for meg selv da jeg plutselig hørte en småttis som var plassert oppå den enorme steinen som sannsynligvis har gitt anlegget sitt navn utbryte «Er det bare jenter som spiller?»

Drøyt fem minutter før pause kom «hjemmelaget» i et godt angrep, og da en av deres spillere ble regelrett revet overende inne i feltet viste dommeren ingen nåde. Straffespark! Det sto dermed 1-0 da lagene tok pause.

Som vanlig i treningskamper var det helt umulig å vite hvor mange (om noen) bytter som var gjort i pausen, men jeg mistenker at Lyn hadde styrket seg noe. Etter hvilen var iallfall det lille forspranget de kanskje hadde hatt i første omgang klart større, og tross at selve scoringen kanskje kom noe enkelt da en ball aldri ble ordentlig klarert og endte opp hos ei som fikk fyre avgårde et langskudd, så føltes det ganske fortjent da 1-1 kom like før timen var spilt.

Sørlendingene hadde dog ikke gitt opp, og kom til flere sjanser, blant annet en kjempestor hvor det sang i metallstanga over keepers hode. Ballen endte dog ikke opp bak streken, og når man ikke scorer på sånne sjanser, da blir det tungt.

Med 77 og et halvt minutt på klokka tok så Lyn et frispark fra en posisjon som gjorde at jeg lenge trodde det var et hjørnespark. Ballen ble stussa litt fram og tilbake og aldri klarert, og da endte det som det ofte gjør: Med scoring. 1-2 til toppserielaget.

Denne stillinga sto seg til kampen var over, og jeg kunne lett solbrent tusle tilbake til bilen og sette kursen mot hovedstaden igjen, glad til sinns over endelig å ha kommet i gang med fotballsesongen 2021!

Flere bilder fra kampen kan du se på flickr.