Etter den korte kjøreturen fra dagens første kampfant jeg en parkeringsplass ikke langt fra stadion i Sundsvall og trasket bort mot inngangen mens jeg så at været så skumlere ut enn det hadde gjort hele dagen. Etter å ha blitt visitert fant jeg plassen min på tribuna, og så at jeg kunne være glad jeg hadde tak over hodet til Superettan-kampen mellom GIF Sundsvall og Nordic United.
Stadionet i Sundsvall ligger veldig sentrumsnært, og er noe av en arkitektonisk raritet. Mens den søndre tribuna er helt inkludert i et kontorbygg ligger de andre tre tribunene mer for seg selv. Hadde det ikke vært for snøen som gjorde oppvarminga ganske utrivelig hadde jeg virkelig kost meg her.
Da kampen startet tok snøværet til, men lenge så det ut til at banen skulle klare å håndtere været. De nyopprykka fra Södertälje så slett ikke ufarlige ut, og tross at de bare hadde 1 supporter på bortefeltet tror jeg han koste seg. Hjemmefansen som sto uten tak over hodet hadde på sin side rikelig motivasjon til å synge og hoppe for å holde varmen mens de heiet «Giffarna» fram.
Etter et drøyt kvarter kom det så et mål, og det var den ene bortesupporteren som kunne juble! 0-1, og de rødsvarte spillerne stormet ufint nok rett mot hjemmefansen for å feire rett foran dem.
Etter dette begynte snøen å legge seg på banen, og jeg fryktet for hva som skulle skje videre. Det ble spilt ti minutter etter scoringen, men så skjedde det uunngåelige. Dommeren blåste av, og etter litt konferering ved sidelinja forsvant spillerne inn i garderoben. En traktor entret så banen og begynte å fjerne snø fra området foran målene, men vi så fra tribuna godt at han slet med å holde unna mot de hvite lagene som la seg på kunstgresset.
Etter ei stund kom dommeren ut og kikka litt på forholdene, og etter at han hadde forsvunnet inn igjen fikk vi høre fra speaker at en beslutning om hva som skjedde videre ville komme om ca tjue minutter. Når de tjue minuttene hadde gått kom det beskjed om at vi måtte vente nye tjue minutter, og jeg gikk nå ut for å se om det fortsatt var matservering i teltet bak tribuna. På veien dit møtte jeg ingen ringere enn Erik Niva, og litt starstruck hilste jeg på ham, før jeg gikk inn i teltet og fant ut at det bare var drikke som ble solgt her nå, så da sto jeg over.
Jeg gikk tilbake på tribuna, og prata litt med en som lot til å ha vært med på det meste sammen med GIF Sundsvall, og omtrent ti minutter etter annonsert tid kom endelig beskjeden vi hadde forventet: Kampen ville ikke bli spilt ferdig i dag, men man skulle prøve på nytt dagen etter.
Ganske skuffet, men i det minste litt fornøyd med å ha fått besøkt det kanskje verste stadionet å komme meg til av de to jeg fortsatt manglet på nivå to i Sverige, tuslet jeg tilbake mot bilen, og fortsatte på et forferdelig føre på motorveien mot Hudiksvall ferden hjemover, nå med en innlagt overnatting på et ridesenter i Bollnäs!
Siste natt tilbakelagt i Umeå, og gjennom et langt mer vinterlig landskap enn da jeg tok turen på fredag kjørte jeg sørover mot Sundsvall. I Timrå, kommunen som kanskje er mer kjent for hockeylaget sitt, svingte jeg av, og fant etter hvert fram til en kunstgressbane hvor det skulle være treningskamp mellom Söråkers FF og det som viste seg å være de facto B-laget til Älgarna-Härnösand IF.
Jeg hadde stusset litt på at division 3-laget Älgarna skulle spille treningskamp mot et lag fra division 5 bare tre dager etter at de hadde hatt årets første kamp i serien, men da jeg så lagoppstillingen så jeg at det var ingen av navnene fra kampen skjærtorsdag som skulle i aksjon nå. Jeg gjettet derfor at dette var noen form for B-lag, selv om klubben så vidt jeg kunne se i terminlistene hos Medelpads Fotbollförbund bare hadde ett seniorlag for herrer i aksjon i seriesystemet. Dette fikk jeg også bekreftet senere på dagen.
Inn mot avspark strømmet det til overraskende mange tilskuere, og vi var rundt femti som fikk se en ganske jevnspilt førsteomgang, der det kanskje var hjemmelaget som kom til noen av de største mulighetene. Den største sjansen trodde jeg kom da en av de rødsvarte stormet forbi gjestenes forsvar, men til min og vertskapets støtteapparats store forbauselse ble det avvinket for offside. Jeg er nesten 100% sikker på at spilleren var på egen banehalvdel da pasninga ble slått, men når slike feil gjøres på toppnivå i Norge kan de vel også skje på laveste nivå i Sverige…
Feil skjedde derimot ikke da hjemmelaget i det 37. spilleminutt fikk et frispark fra distanse som ble vippet inn i feltet, og headet i stolpen og inn. 1-0, kanskje noe overraskende.
1-0 sto seg til lagene gikk i garderoben for å varme seg litt, og jeg fulgte etter å ha hentet et par hansker i bilen etter dem og fikk sjekket ut sanitæranlegget litt før det igjen var tid for fotball. De grønnhvite hadde tydeligvis bestemt seg for å slå knallhardt tilbake, og etter tre minutter av andre omgang kom 1-1 på corner.
Bare ett minutt senere var det gjestenes tur til å få frispark, og de utnyttet kynisk at Söråker ikke hadde sikret seg mot at det skulle tas raskt, og satte det inn i et bortimot åpent mål mens hjemmelagets keeper var opptatt med å dirigere muren. 1-2, og stor frustrasjon hos vertskapet.
De tilreisende fra länshovedstaden hadde nå helt tatt over, og rett før timen var spilt scoret de igjen på dødball, nå en ny corner. Med 1-3 så jeg små sjanser for at Söråker skulle komme tilbake.
Var ikke sjansene små nok fra før, så ble de ikke noe større av at 1-4 kom på nok en corner i det 69. minutt.
Mot slutten kom Söråker til noen fler sjanser, men da disse ikke ble utnyttet kom typisk nok også 1-5 i mot, etter at en av de grønnhvitstripete stormet oppover høyrekanten og gjorde alt selv før han avsluttet i mål. Rett før klokka bikket nitti minutter fikk så Älgarna også en straffe, og da denne gikk inn til 1-6 var alt virkelig avgjort.
Spillet ble bare så vidt satt i gang etter dette før dommeren blåste av, og mens spillerne gikk mot garderoben med 1-6 i kofferten hastet jeg mot bilen og satte kursen videre mot Sundsvall for nok en kamp denne dagen.
Etter en rolig start på påskeaften ble kursen satt nordover fra Umeå, mot nabokommunen Robertsfors (Kjent som hjemstedet til bandet Sahara Hotnights). Her tok jeg først en visitt på Systembolaget, før jeg navigerte meg fram til Stantorsvallen, hvor det skulle spilles kamp i distriktsmesterskapet i Västerbotten mellom Robertsfors og Säver.
Det hadde vært litt forvirring i forkant om kamptidspunktet, men da jeg fant noen å spørre fikk jeg bekreftet at avspark skulle være 1300, og ikke 1400 som det opprinnelig hadde stått i noen sosiale medier. Jeg slo av en prat med flere lokale folk som lurte på hva som hadde lokket en nordmann dit, og fikk forklart litt om groundhopping og alt rundt det.
Da det var klart for avspark hadde det samlet seg bra med folk på de to tribunene nord for kunstgressbanen, og jeg tok meg også dit for å få knipset bilde av myntkastet. Mens hjemmelaget er nyopprykket og skal spille i division 4 kommende sesong holder gjestene til to divisjoner lenger ned, så favorittstempelet på de rødsvarte var absolutt til stede. Det tok heller ikke lang tid før de levde opp til dette, og det ble raskt etablert et solid press foran Sävars mål.
Rett før vi passerte ti spilte minutter lyktes hjemmelaget endelig med å trenge gjennom de rødhvites forsvar og sette inn 1-0. Ledelsen kunne så mange ganger blitt økt, men gjestenes målvakt hadde litt flaks og litt skills, så lenge klarte han å stå imot, men etter 33 minutter av kampen måtte han igjen gi tapt da 2-0 kom etter et frispark.
Ikke veldig lenge senere kom også 3-0, men dette så jeg litt dårlig ettersom jeg akkurat da hadde ukas tredje opptreden hos NRK Radio, denne gangen i Ukeslutt. Jeg var fortsatt på tråden med dem da lagene gikk til pause, men jeg gikk altså ikke glipp av så mye mer enn 3-0-scoringen.
Da hjemmelaget og dommerne var kommet ut på banen igjen viste det seg at de tilreisende ikke hadde hørt fløytesignalet, men etter en liten patrulje inn i garderoben dukket de opp igjen. Dessverre for dem var det lite som tydet på at vi skulle få noen snuoperasjon etter hvilen, faktisk var det bare spilt 45 sekunder av andre omgang da Robertsfors gikk opp i 4-0.
Gode keeperprestasjoner kombinert med avslutninger av ymse kvalitet førte til at 5-0 ikke kom før det 54. spilleminutt, og så kom også 6-0 etter et skikkelig kremangrep drøye tre minutter senere. Robertsfors fortsatte å prøve, og det var når sant skal sies litt utrolig at ikke ledelsen hadde blitt enda større, men ballen ville virkelig ikke i mål flere ganger.
I motsatt ende av banen fikk Sävar noen halvmuligheter på dødballer, men disse ble utnyttet alt for dårlig, og dermed sto det fortsatt 6-0 da kampen ble blåst av. Jeg fant tilbake til bilen, og satte kursen mot Umeå igjen, hvor det etter litt avslapning var klart for en bedre påskemiddag.
Etter gårdagens jubileumsfeiring våknet jeg langfredag i AirBnB-stua jeg hadde hyrt, og satte etter en liten frokost kursen sørover på E4. Etter noen timer kom jeg fram til Sundsvall, parkerte, fant meg en hamburgersjappe, og tuslet tilbake mot parkeringa mens jeg gomla i meg fries og burger. Det var deretter klart for å gå over gata og innta banen hvor det skulle være serieåpning i division 3 (Altså nivå fem i den svenske fotballpyramiden) mellom Svartvik og Cosmos.
«The Mighty Cosmos» som bortelaget liker å omtale seg selv som hadde etter at jeg så dem i aksjon i den jämtlandske division 4 i fjor rykket opp, og det var altså nå duket for debut på nivået over. Jeg hadde vært ute i veldig god tid, så jeg slo i hjel ventetida med å snakke med folk fra begge klubber, mens sola skinte og truet med å gjøre dette til årets første kamp som endte med at jeg ble solbrent!
Med eneste inngang til banen gjennom en «snurreport» ble innmarsjen ikke akkurat enkel å gjennomføre, men et par minutter over tre ble kampen blåst i gang. Innledningsvis så Cosmos riktig så friske ut, men det ble litt for unøyaktig i det avgjørende øyeblikket, og Svartvik så ut til å ha en relativt grei oppgave med å holde gjestene i sjakk.
Svartviks angrep ble etter hvert hyppigere og hyppigere, og jeg mistenkte etter hvert at Cosmos kunne ende opp med å få et ublidt møte med den regionale fotballserien de nå spilte i. Ute på kunstgresset som ligger under en kilometer unna stadionet til byens stolthet, GIF Sundsvall, fikk vi knapt hundre som hadde møtt opp så se vertskapet få ballen i mål etter et frispark knapt tjue minutter ut i kampen. Heldigvis for laget fra Östersund ble de reddet av assistentdommerens flagg denne gangen.
Like heldige var de ikke rett etterpå. Etter å ha mottatt et tilbakespill ble den svært rutinerte målvakten til Cosmos litt for nølende med å sparke ballen ut, og dermed rakk en av rødtrøyene fram for å blokkere utsparket. Blokkeringen ble helt perfekt, og ballen trillet rolig i mål til 1-0!
Etter å ha tatt ledelsen så Svartvik seg aldri tilbake. De kontrollerte nå det meste som skjedde, og i det 32. spilleminutt kom også 2-0, denne gang som følge av et hjørnespark.
Et hjørnespark var også det som overmannet Cosmos knappe seks minutter senere, og med 3-0 mistenkte jeg at kampen nok på det nærmeste var over.
Vi fikk ikke flere mål i første omgang, og mens spillerne gikk i garderoben (Nå var porten åpnet på gløtt så man slapp kødannelse i sluseporten) kjente jeg at det hadde kommet snikende en sur vind som gjorde at faren for solbrenthet hadde blitt betydelig mindre ettersom jeg nå måtte ha hetta på meg for ikke å fryse ihjel.
Andre omgang er det lite å fortelle om. Keeper Keita mer enn gjorde godt for den tabben han leverte på 1-0 ved flere ganger å levere noen helt fantastiske redninger. Svartvik virket riktig nok som om de gikk litt på sparebluss, men uansett kom Cosmos også til noen muligheter, men ingen av dem klarte å ta knekken på hjemmelagets forsvar, og dermed sto det fortsatt 3-0 da dommeren noen minutter på overtid blåste av kampen.
Jeg fant tilbake til bilen, og mens en tung busstur inn i landet ventet bortelaget tok jeg fatt på ferden langs Höga kusten tilbake til Umeå, hvor jeg skulle tilbringe to netter til før jeg forlot byen for denne gang.
Etter å ha forlatt Norrvalla suste jeg sørover på Efyran, og svingte etter et drøyt kvarter inn mot Bureå. Her fant jeg raskt fram til fotballbanen, hvor treningskampen mellom Bureå IF og Vebomarks IF allerede hadde vart i rundt ti minutter da jeg kom fram til banekanten.
Også her var det et overraskende godt oppmøte av tilskuere, og faktisk også ei lita stillastribune hvor de mest varmblodige hadde slått seg ned. Det hadde blitt rimelig kjølig i denne aprilkvelden, så de aller fleste hadde valgt å bli stående i håp om at det ville gi litt mindre varmetap.
Ute på kunstgresset bølget spillet fram og tilbake, og knapt ti minutter etter at jeg hadde ankommet var det gjestene som skal spille kommende sesong på nivå 7, divisjonen under vertskapet, som kunne juble. Ballen ble kranglet i mål i motsatt ende av banen fra der jeg sto, og det hadde blitt 0-1.
Rett før pause dukket plutselig en fyr opp og spurte om det var jeg som var «norsken». Jeg kunne ikke annet enn å bekrefte det, og fikk da overrakt både skjerf, lue og buff fra Bureå IF. Så mange av mine forfedre fra før midten av attenhundretallet som kom fra nærområdet her, så var jo det høyst passende!
Det var fortsatt ettmålsledelse til de grønnsvarte da lagene fikk gå i garderoben for en liten pust, og jeg benyttet anledningen til å avtale med dommeren at det var OK at jeg gikk på en liten fotosafari rundt banen etter pause. Lysforholdene var dessverre litt utfordrende, men jeg fant ut at det uansett ville være bedre enn å bare stå på ordinær publikumsplass.
Andre omgang ble dessverre ingen stor forestilling. Utenom en svært god redning fra hjemmelagets målvakt var stort sett det eneste minneverdige som skjedde at en Bureå-spiller fikk en klarering der det gjør aller mest vondt. Heldigvis medfører smeller der sjelden langvarige fravær, så etter å ha vridd seg litt på bakken kom han i gang igjen.
Det siste kvarteret av kampen ble akkompagnert av ivrig såpebobleblåsing fra publikumsplass, uten at dette sørget for flere mål. Det sto dermed fortsatt 0-1 da dommeren blåste av, og det var en noe misfornøyd gjeng i hvite trøyer som takket motstanderne og dommertrioen for kampen og innsatsen, for det var nok ingen tvil om at de hadde planlagt å se sterkere ut enn dette nå når sesongstart nærmer seg.
Selv hoppet jeg igjen i bilen og tok fatt på dagens siste etappe, mot Umeå hvor de neste nettene skulle tilbringes.
Etter mye om og men hadde påskeplanene blitt noe endra, så etter en god frokost skjærtorsdag satte jeg kursen østover og krysset grensa til Sverige. Etter litt «slektshopping» (Jeg kjørte innom den knøttlille bygda hvor tippoldefaren min ble født i 1835, og passerte også muligens gjennom hjemstedet til kona hans) kom jeg fram til Skellefteå, og lokaliserte en sjappe som solgte kebab som jeg tok med og spiste på parkeringa utafor fotballbanen hvor det snart skulle spilles treningskamp mellom Sunnanå SK og Skellefteå FF.
Jeg var ute i god tid, så jeg rakk å se meg litt rundt på anlegget før kampstart, og kunne blant annet se det flotte hovedstadionet her på Norrvalla som dessverre ikke brukes noe særlig fordi gresset ikke tåler at man trener på det. Ellers var her også en fotballhall med en litt mindre bane, men jeg lot meg fortelle at det var planlagt en ny full 11-er hall noen hundre meter unna. På dagens kamparena lot jeg meg overraske av at det også her var en flott tribune, og inn mot kampstart strømmet det på med folk som plasserte seg her. Jeg møtte en representant fra Skellefteå FF som overrakte meg et skjerf, og så kunne jeg stolt sjekke inn i Futbology og få badge for 1000 besøkte stadioner!
Da kampen kom i gang var det første som skjedde at Sunnanås målvakt holdt på å pådra seg rødt kort. Han rev overende en motstander som var på vei gjennom, men var heldig og slapp unna med det gule. Ikke lenge etter overlistet de blå Skellefte-forsvarets offsidelinje, og han som smatt gjennom kunne i det fjerde spilleminutt juble for å ha sendt laget sitt opp i ledelse 0-1.
Sunnanå fortsatte å totalt ignorere at det var de som på papiret var det svakeste laget, og fremsto svært gode. Bortelaget (som altså var bortelag på sin egen hjemmebane) kjempet seg dog etter hvert inn i kampen igjen, og etter tjue minutters spill kom 1-1 etter et litt fikst hjørnespark.
Foran vel 200 tilskuere (Hockeyfeberen har altså ikke tatt helt kontroll over byens idrettspublikum) overtok nå de svartkledde (som for øvrig er en av den tidligere TIL-spissen Ieltsin Camões' tidligere klubber!) mer og mer ute på banen, før en liten sluttspurt fra Sunnanå ikke førte til noe som helst, så lagene gikk til pause fortsatt med 1-1 i dommerens bok.
Etter pause scoret så Skellefteå et mål jeg rett og slett gikk glipp av. Om dette var fordi jeg var distrahert av en journalist fra lokalavisa eller bare fordi SFFs feiringer var av det svært nøkterne slaget vet jeg ikke, men det hadde iallfall blitt 2-1 uten at jeg fikk det med meg.
Med et lite kvarter igjen av kampen var det SSKs tur til å score på corner. Skellefte-forsvaret var litt passive, og etter en god del fram og tilbake endte ballen i mål til 2-2 (som jeg altså trodde var 1-2).
Division 2-laget hadde likevel ikke gitt opp å sette byrivalen fra divisjonen under på plass. Med 82:45 på min stoppeklokke ble 2-3 stanget inn etter et flott angrep, og nå ble det faktisk jublet litt!
Kampen ebbet ut uten flere scoringer, og jeg hastet mot bilen for å komme meg videre til kveldens neste kamp, og første kryss i lista på vei mot de neste tusen stadionbesøk.
Søndag morgen startet med en tur innom NRK på Tyholt for å snakke litt om groundhopping og mitt nært forestående 1000-baners-jubileum på Helgemorgen. Etter å ha takket for meg der satte jeg kursen raskt nordover på E6, og etter en softispitstop sammen med Leif på Verdal svingte jeg utover mot Namsos. Rett før jeg kom dit svingte jeg av på sørsida av Namsen, og fant fram til banen hvor Flatanger og Overhalla skulle møtes til treningskamp.
Flatanger (Som jeg var og besøkte i 2022) var satt opp på hjemmebane, men dette var altså Spillums hjemmebane som lagene hadde tatt i bruk for å møtes på halvveien. Likevel hadde det strømmet til overraskende mye folk, og litt etter at avspark var tatt var vi rundt trekvart hundre som hadde tatt plass for å se kampen.
Etter en frisk start fra sjettedivisjonslaget fra Overhalla tok gjestene fra kysten som skal spille årets sesong i femtedivisjon mer over, men det så lenge ut som om målene skulle sitte veldig langt inne i kveld. Om det var den lille defekten som var blitt oppdaget på det østligste målet på banen som ble avgjørende vet jeg ikke, men da 1-0 kom var det etter en lang lobb som overlistet Overhallas keeper og gikk inn nettopp i den enden av målet som var litt høyere enn den andre.
1-0 sto seg til pause, og mens lagene gikk i garderoben slo jeg av en prat om groundhopping med noen lokale unggutter som hadde slått seg ned på en takløs overflødig innbytterbenk. Etter hvert kom lagene tilbake, og kampen fortsatte i samme mønster som før hvilen etter at de hvitrøde hadde kommet utrolig nær en utligning på en kontring etter et hjørnespark.
Jeg var egentlig veldig glad kampen alt hadde fått ett mål, for ellers hadde jeg blitt seriøst bekymret for at rekka med kamper med scoring i skulle ryke. Selv om det noe heldige førstemålet ikke hadde vært der skulle jeg få flere scoringer i dag, og grønntrøyene kunne på ny juble da de gikk opp i 2-0 etter et innkast i det 79. minutt.
Knappe fem minutter senere kom også 3-0, og litt inn i overtiden fikk endelig Flatanger det straffesparket de flere ganger tidligere i kampen hadde håpet på skulle bli dømt. Straffen ble satt i mål til 4-0, og det meste tydet på at kampen var over.
Som jeg antok blåste dommeren av rimelig kjapt etter at spillet var gjenopptatt, og mens trønderne kunne trekke hjemover i hver sin retning satte jeg kursen nordover mot Rana hvor påsken skulle tilbringes med å pønske ut hva som skal bli banebesøk nr 1000.
