Etter å ha blitt snytt for et par muligheter til å få nye baner tidligere i vinter hadde jeg nå booket meg en spontantur til Rogaland etter samme lest som den jeg hadde i fjor høst. Stor var derfor skuffelsen da jeg først fikk melding fra togoperatøren at det ble buss for tog, og deretter så at noen sluddbyger hadde medført at kamp etter kamp ble avlyst. Heldigvis viste det seg at én kamp skulle spilles på en bane jeg mangla, og da både flybilletter og overnatting var rimelig endte jeg med å endre litt på returplanene mine. Etter en god burger i Sandnes sentrum ble jeg plukket opp av Håvard og Ingunn, og etter en kort kjøretur var vi framme ved åstedet for kampen i den lokale Rogalandscupen (Som har fått et fælt sponsornavn) mellom Sandved og Jarl.
I den til Rogaland å være utrolig sure februarkvelden tok vi plass på den lille tribuna ved kunstgresset, og fikk snart selskap av noen fler fra det lokale banehoppermiljøet. Totalt var det faktisk rundt femti personer til stede i kulda, og etter at avspark var tatt fikk vi se det grønnkledte hjemmelaget komme best i gang, men lenge uten at de fikk noen uttelling i målprotokollen.
Faktisk hadde jeg såvidt begynt å vurdere muligheten for at Martin ville få ødelagt helga si (Vi skal til Sverige på tur, og han kommer garantert ikke til å snakke om annet enn at han håper jeg får en 0-0-kamp som ødelegger målstreaken) ved at rekka med kamper med mål i ville ryke alt nå. Dessverre eller heldigvis, rett etter at Sandveds keeper hadde vartet opp med en god redning på det som nok var gjestenes største sjanse til da kom 1-0 i motsatt ende av banen rett etter at halvtimen var spilt.
Halvanna minutt før pause kom også 2-0, og nå mistenkte jeg at andre halvdel av kampen kom til å inneholde relativt lite spenning. Etter et lite kvarter med frysing på tribuna kom spillerne tilbake (Minst en av dem spilte i kortermet trøye uten noe langermet under!) og kampen kunne fortsette.
Sandved virket nå å ha ganske god kontroll på det som skjedde på kunstgressmatta, og da vi etter 71 og 72 minutter av kampen fikk to raske scoringer som ga 3-0 og 4-0 var det lille som fortsatt levde av spenning i kampen helt borte.
Jarl kom seg faktisk til noen sjanser til å redusere, men der de var for lite presise i avslutningene sine var motstanderne nådeløst effektive. I det 83. spilleminutt gikk hjemmelaget opp i 5-0, og sekunder før full tid kom også 6-0.
Dommeren valgte å ikke legge til spesielt mye, og dermed endte kampen 6-0, og jeg kunne takke de andre for selskapet før jeg ble dyttet inn i en litt sliten bil som ekspederte meg til nattens tilholdssted hvor en hyggelig persisk dame tok i mot meg og viste meg inn på et flott lite soverom jeg hadde leid.
Det har blitt svært lite fotball så langt i år, så etter å ha tilbragt lørdagen med korpsseminar grep jeg begjærlig muligheten til en kamp på kvelden, selv om det var på en bane jeg hadde besøkt før. Etter en liten pitstop på en kinesisk takeaway på Lisleby inntok jeg Østfoldhallen, hvor det var klart for treningskamp mellom Kvik Halden og Arendal.
Da jeg kom inn var det første jeg så at Steinar var på plass med videokameraet, hvor han fanget opp slutten av kampen mellom Østsiden og Rygge. Etter å ha hilst på ham fant jeg meg en plass på tribuna hvor jeg fortærte maten jeg hadde med meg mens jeg fikk selskap av Anders som hadde kommet hjem fra banehoppertur i sørøst-Asia, og Kvik-supporter André som selvsagt også var på plass.
Akkompagnert av en ivrig gjeng unge haldensere som heiet fram sine rødhvite helter kom spillet i gang, men tross at Kvik førte an ute på kunstgresset lot jubelen fra supportergjengen vente på seg. Det var likevel ingen grunn til å klage på innsatsen fra «Fortet»s frammøtte.
Foran omlag nitti frammøtte så det egentlig ut som om vi gikk mot en målløs førsteomgang da gjestene fra Sørlandet halvanna minutt før pause fikk satt inn 0-1. Dette var fortsatt stillinga da lagene gikk i garderoben for en kjapp prat før de neste 45 minuttene.
Det var nok noe ufortjent at Arendal leda til pause, men etter hvilen jevnet spillet seg mer ut. Det fortsatte dog å være rimelig sjansefattig, og jeg må innrømme at på tribuna snakka jeg og mine sidemenn mer om tidligere kampopplevelser enn den som pågikk foran oss nå. Det nærmet seg slutten på kampen da jeg gikk og hilste på Elias som også var på plass. Jeg forlot ham deretter og stilte meg på kortsida, og med under ti minutter igjen å spille stormet Kvik i angrep, og skaffet seg en utligning. 1-1, og det var duket for noen hektiske sluttminutter.
Som sagt hadde første omgang vært haldensernes, mens andre halvdel av kampen hadde vært en langt jevnere affære. Utligningen hadde gitt hjemmelaget en boost inn mot slutten, og vi passerte akkurat nitti spilte minutter da ballen igjen gikk i mål! 2-1, og stor jubel fra både spillere og supportere.
Mer fotball fikk vi ikke denne lørdagskvelden, dommeren blåste av kampen umiddelbart da avspark ble tatt, og jeg kunne ta med meg Steinar nordover i retning hovedstaden igjen etter en finfin fotballaften.
En av de snodigere tingene jeg driver med i min samling av fotballbaner og -kamper er å prøve å se kamp på flest mulig ulike datoer gjennom året. Etter at 16. januar glapp for meg før helga hadde jeg denne tirsdagskvelden sett at det var mulighet på en annen dato jeg manglet, så etter en liten middagslur ble kursen satt sørøstover, og snart var jeg på plass og klar for å se treningskamp mellom Spydeberg og andrelaget til Ås.
På en ganske sur januarkveld viste det seg når alle jentespillerne som var på trening helt inn mot kampstart hadde forsvunnet at vi var rett over tjue frammøtte som skulle se kampen. På grunn av noen ganske solide brøyteskavler var banen gjort litt smalere, men dette var så vidt jeg kunne se ikke noen faktor da gjestene alt etter to og et halvt minutt gikk opp i 0-1. Skulle vi få en liten bombe der sjettedivisjonslaget fra universitetsbygda skulle slå femtedivisjonslaget fra tettstedet som i fotballsammenheng kanskje er mest kjent som Petter Velands bosted?
Ås 2 fortsatte å se ganske solide ut, men etter hvert kjempet Spydeberg seg mer inn i kampen, og det var absolutt ikke ufortjent da hvittrøyene etter tjue minutters spill satte inn 1-1. I det 29. minutt kom så 2-1, og vi hadde en mer forventet stilling i kampen ut fra divisjonsplassering.
Åssokningene kom til flere målsjanser som ble blåst over mål, og kampen virket å være avgjort da 3-1 satt i nettet bak de grønnkledtes keeper knappe ti minutter etter forrige mål. Fem minutter før pause ble det likevel ny spenning i kampen, da en Ås-spiller som for anledningen var iført tigersminke (han kom visstnok rett fra jobb i barnehage til kamp) satte inn 3-2!
Da lagene gikk i garderoben for å varme seg litt var stillingen uforandret, og mens vi 7-8 banehopperne som var til stede drømte om reiser til varmere strøk ble det bare kaldere og kaldere i Indre Østfold. Etter pause dabbet kampen litt av, og begge lag gjorde utover en del bytter. Rett før omgangen var halvspilt fikk vi igjen en scoring, og på ny var det vertskapet som kunne juble, nå for å ha gått opp i 4-2. I det 75. spilleminutt ble ledelsen økt til 5-2, før de tilreisende igjen reduserte til 5-3 knappe ti minutter før kampen var over.
Med 84:50 på min stoppeklokke sørget Spydeberg på ny for tremålsledelse, før det med ti sekunder igjen av ordinær tid på ny ble scoret i det nordlige målet på stadion, og sluttresultatet ble fastsatt til 6-4. Da avspark ble tatt etter dette målet blåste dommeren straks av etter en svært begivenhetsrik kamp, og vi som hadde vært der kunne i høy hastighet ta oss til bilene våre for å prøve å få varmet opp kroppen igjen på vei hjemover.
Endelig skulle fotballåret 2026 komme i gang. I motsetning til i fjor da jeg startet med et pang og dro til Frankrike og Belgia hadde jeg startet ganske rolig i år, men når «Gutan» hadde lagt inn en kamp i LSK-hallen på vei til Portugal på treningsleir var gleden stor da jeg så at jeg kunne få den med meg. Etter å ha spilt nyttårskonsert med Romerike Symfoniorkester kom jeg meg i høy hastighet ut av konsertsalen og dro til Vigernesjordet og tok meg inn i hallen hvor det var klart for treningskamp mellom Lyn og Tromsø.
Inne i hallen møtte jeg haugevis av kjentfolk, både TIL-supportere, Lyn-fans og nøytrale av alle slag. Jeg slo meg ned og trøkte i meg litt pizzarester jeg hadde vært forutseende nok til å ta med meg, noe som selvsagt gjorde at jeg fikk en flekk på finskjorta. Jeg hadde som sagt nettopp spilt konsert, og stilte derfor i dress i hallen, noe som selvsagt straffet seg. Det var for øvrig også andre som hadde tatt med litt helgekos på tribuna, også supporterne må legge grunnlaget for en god sesong!
Apropos straffe seg, så forventet jeg at forsvarsspillet til Lyn også skulle komme til å gjøre det, for Tromsøs sterke startoppstilling kom til sjanse etter sjanse etter sjanse, men på mirakuløst vis ble det ikke scoring. Heldigvis ble det heller ingen mål på de få sjansene som kom i motsatt ende av banen, så da lagene etter 45 minutters spill fikk et avbrekk sto det fortsatt 0-0.
Etter pause var det gjort store endringer på begge lag, men fortsatt var det laget fra nord som dominerte ute på banen med en ganske mye mindre rutinert ellever i aksjon. Det var tydelig at de som hadde blitt byttet inn hadde lyst å vise at de ville være med i vurderingen av hvem som skal spille når serien om et par måneder sparkes i gang, og noen minutter før vi passerte en time med fotball lyktes det endelig for de rødhvite. Etter først å ha truffet tverrliggeren ble returen kriget inn, og det sto 0-1.
Bare et par minutter senere fikk nyinnkjøpte Troy Nyhammer ballen på midtbanen, han tok den med seg en liten halvmeter inn på motstanders banehalvdel, og fyrte løs. Ballen gikk i en perfekt bue over keeper som sto et stykke unna mål, og rett inn til 0-2!
Etter rundt 65 minutter så det ut som om kampen virkelig skulle bli punktert da TIL fikk straffespark. Daniel Braut tok ballen og la den der dommeren anviste etter å ha skrittet opp elleve meter fra mållinja, men måltørken til hans noe bedre betalte slektning i Manchester lot til å ha smittet over Nordsjøen, og straffen ble reddet!
Tross skuffelsen over ikke å ha økt ledelsen ytterligere fortsatte kampen å være ganske enveiskjørt, men det ble ikke flere mål. Vi rundt 220 (Hvorav over 50 var innsjekket hos Futbology!) som var til stede kunne dermed bokføre 0-2 da dommeren blåste av kampen.
Jeg hadde lova Direktesports videograf skyss tilbake til hovedstaden etter kampen, så mens jeg venta på at han skulle få pakka sammen slo jeg av en prat med en svært fornøyd sportssjef (og fungerende daglig leder), før jeg etter en oppløftende opplevelse satte kursen hjemover.
Etter en god natts søvn etter gårdagens kamp spratt jeg opp av senga da jeg lørdag morgen hørte politiet rope ett eller annet i megafoner utenfor hotellet. Jeg tok en kjapp visitt i dusjen, og da jeg kikka ut etterpå så jeg at hotellet var mer eller mindre omringa av politifolk med hjelmer! Etter å ha sjekka ut skjønte jeg at grunnen var at siden hotellet ligger vegg i vegg med togstasjonen var fortauet utenfor valgt som avgangspunkt for bortesupporternes marsj til stadion, men jeg klarte på mystisk vis å komme meg forbi sperringene og ut i Bochums gater på jakt etter litt frokost, men fant ut at jeg like godt kunne traske den lille halvtimen ut til stadion hvor andrebundesligakampen mellom Bochum og Arminia Bielefeld skulle spilles for å finne noe å spise der.
Etter et lite måltid utenfor klatret jeg opp trappene og fant meg en plass bakerst på ståfeltet hvor jeg hadde fått lånt et sesongkort som jeg hadde fått benytte meg av foran denne utsolgte kampen i dag. Herfra fikk jeg se lagene komme inn til oppvarming mens begge lags supportere etter beste evne prøvde å booste selvtilliten deres foran dette viktige oppgjøret som på mange måter var en sekspoengskamp mellom to lag midt på tabellen. At denne støtten var viktig for laget blant andre «Kongen av Ruhr» og «Styrmann» støtter ble ganske tydelig da trener Uwe Rösler iført sine lett gjenkjennelige kortbukser rett før lagene forsvant inn i garderoben kom bort til kortsida og veiva litt med armene for å få publikum til å våkne.
Etter hymne og innmarsj gjorde spillerne seg klare for avspark, men dette ble litt forsinket da supporterne fra byen som ikke fins hadde med seg store mengder røykgranater de ikke hadde tenkt å ta med hjem igjen.
Da røyken lettet ble spillet startet, og kampen ble lenge preget av en stor mangel på sjanser. Det kom noen intense rop om straffespark da en av hjemmelagets menn ble revet overende etter knappe ti minutter, men dommeren hørte ikke på det øret. De mørkeblå hadde også en eller to store sjanser til, men noen mål ble det ikke, så det sto fortsatt 0-0 da de bemerkelsesverdige lukene ned til spillertunnelen ble åpnet og lagene igjen kunne forsvinne under bakken for en liten taktikkprat.
I pausen fikk vi se noe merkelig opplegg hvor to karer iført ølglass-kostymer(!) løp om kapp sammen med hver sin ledsager og en tom ølkasse. Noe sier meg at dette ikke er det samme showet FIFA planlegger for pausen i neste års VM-finale, men om jeg måtte velge tar jeg dette 12 av 12 ganger!
Etter pause dro Bielefeld-supporterne opp noen budskapsbannere med en melding om billettpriser (Jeg rakk dessverre akkurat ikke å få et godt bilde av dem).
Da vi passerte timen begynte jeg så smått å bli bekymret for om rekka mi uten målløse kamper skulle ryke, men samtidig var det tydelig at begge lag ville gjøre mål, selv om de ikke hadde fått det til så langt.
Lyktes gjorde derimot Philipp Hoffman, som i det 70. spilleminutt klarte å overliste Arminias forsvar og målvakt. Ballen gikk i mål, og det sto 1-0! Tribunene på Ruhrstadion er kanskje laget av betong, men når alle hopper, så gynger det!
Resten av kampen var det naturlig nok gjestene som prøvde mest, men det ville seg fortsatt ikke for dem, og da fem-seks lange tilleggsminutter ebbet ut sto det fortsatt 1-0, og hjemmefansen kunne glade synge hva de mente om folk fra Øst-Westfalen hvor Bielefeld ligger.
Etter litt feiring forlot jeg stadion i høy hastighet. Jeg hadde egentlig tenkt å spasere tilbake, men da jeg så at det gikk en sporvogn like utenfor stadion stilte jeg meg heller i kø her, og kom meg på tredje forsøk inn. Etter en enda trangere tur enn de to jeg var gjennom i går fant jeg tilbake til hotellet hvor jeg fikk hentet sekken min, og kunne så planlegge togturen tilbake til Frankfurt hvor jeg senere på kvelden skulle fly hjem etter en særdeles vellykket tysklandstur!
Året går mot slutten, og tradisjonen tro hadde jeg funnet det best å rømme landet under den norske cupfinalen. I år gikk turen til det legendariske området Ruhr, kjent fra oppblåste kartutdrag i hjørnet av kart over hele Vest-Tyskland, og etter en flytur, en togtur, et innsjekk på hotellet, en ny togtur og til slutt en t-banetur på et vanvittig overfylt tog var jeg framme på stadionet hvor det skulle spilles andrebundesligakamp mellom Fortuna Düsseldorf og Schalke 04.
Stadionet som har vært med hjemmelaget helt siden de startet reisen opp fra nivå 4 i den tyske fotballpyramiden i 2004 viste seg fra sin beste side, og mens jeg inntok en krakauer og en apfelschorle fyltes det opp. Det var tydelig at naboene fra Gelsenkirchen hadde mobilisert kraftig, for det var blåhvite skjerf å se overalt, og det var langtfra bare i svingen hvor det store banneret med Nordkurve Gelsenkirchen hang at det var et solid trøkk. Trøkk ble det også fra hjemmesvingen ved kampstart, da vi fikk dette imponerende pyroshowet.
Ute på banen tok laget til den legendariske Stålkamerat-profilen Herbert Scherer styringen, og med unntak av noen få gode Fortuna-perioder var det gjestene som så best ut. Det var også bortefansen som imponerte meg mest på tribunene, og når de virkelig trykket til skulle man nesten tro det var de som var på hjemmebane, selv om også de rødhvite var et imponerende skue.
På høytalerne og storskjermene kom det stadig beskjeder som ble grundig ignorert av hjemmefansen om at pyroteknikk ikke er tillatt. Den tidligere NFF-generalsekretæren som klarte å påstå at det ikke blusses i Tyskland ville fått seg litt av en overraskelse om han prøvde seg her.
Jeg hadde lagt merke til at gjestene hadde en spiller som tok svært lange innkast, og rett før vi passerte 45 spilte minutter førte ett av disse til at en av lagkameratene hans fikk et kne i ansiktet og dommeren blåste straffespark!
Etter litt pleie av den skadde var det klart for straffen, og selv om keeper gikk riktig vei kunne bortefansen nå juble for 0-1.
Det skjedde ikke mer i overtida, og lagene gikk til pause med 0-1 på scoringstavlene. Selv holdt jeg meg i ro, ettersom jeg tenkte det var nok å bestige de mange trappetrinnene opp til plassen min én gang denne dagen. Etter litt flagging og skjerfing i bortesvingen var det så klart for nye 45 minutter fotball.
Kampen fortsatte mye i samme spor som i første omgang, med en ganske dominerende serieleder som innimellom ga hjemmelaget noen vanvittige sjanser de på mystisk vis klarte å misbruke.
Det var såvidt spilt ti minutter etter pausen da veien mot poeng for hjemmelaget gikk fra tung til nær uoverkommelig. En takling ved sidelinja var alt for tøff, og dommeren var resolutt i lomma etter det gule kortet. Spilleren det gjaldt hadde et gult fra før, og dermed måtte også det andre kortet fram. Rødt kort, og ti mann på banen for vertskapet resten av oppgjøret.
Tross at de var redusert i antall klarte Fortuna å produsere noen fler enorme sjanser de kunne misbruke, men i det 81. minutt lyktes endelig Schalke 04 med å sette inn sitt andre mål. Bierdusche i bortesvingen, og jeg så en hel del hjemmetilskuere som gikk mot utgangene mens Mike Oldfields toner til Moonlight Shadow runget fra glade bortefans.
Flere mål ble det ikke denne fredagskvelden ved Rhinens bredd, og mens glade folk fra Gelsenkirchen feiret hadde Fortunas spillere og støtteapparat en samling ved midtsirkelen for å bearbeide det som hadde skjedd.
Jeg forlot etterhvert tribuna, og stilte meg i køen tilbake mot banen som skulle ta oss tilbake til Hauptbahnhof. Første del av denne køen var svært godt organisert, mens nede på plattformen var det totalt kaos. Bedre ble det ikke av at noe skjedde som gjorde at vi fikk et langt opphold i avgangene, men til slutt kom jeg meg da både inn til sentrum av Düsseldorf og videre til Bochum hvor jeg skaffet meg en Weltmeisterteller fra Lukas Podolskis medsammensvorne før jeg tok kveld.
Etter å ha forlatt kampen i Moss ble det sammen med Martin, Martin og Alexander et pitstop for litt mat i Råde, før ferden fortsatte mot det enkelte sarpinger ynder å kalle «den andre byen». Jeg fant meg en parkeringsplass, og fant riktig inngang til stadion hvor jeg skulle se eliteseriekampen mellom Fredrikstad og Viking.
Da jeg kjøpte billett til kampen hadde jeg et ørlite håp om at seriemesterskapet skulle bli avgjort her i kveld, men ettersom KFUM ikke hadde klart å ta poeng i sin kamp fredag må gullhungrige siddiser vente til siste serierunde før de får vite om ventetida er over og de igjen kan juble over å ende sesongen på tabelltoppen. Det var likevel et vanvittig oppmøte av rogalendinger, og etter sigende var det solgt rundt 3000 bortebilletter! Også på resten av stadion var det folksomt, og vi fikk etter en litt haltende innmarsj litt avtakking av trofaste FFK-spillere som gir seg i klubben etter sesongen og en fin tifo fra hjemmefansen. Så var det tid for avspark i en kamp bortelaget måtte vinne.
Som nevnt var det et massivt oppmøte på bortefeltet, og de mørkeblå sto for det jeg tror må være et av tidenes råeste bortefelt i Eliteserien. Jeg satt såpass mye nærmere FFKs ståfelt at jeg naturlig nok hørte dem best, men lydtrykket som kom fra nordre kortside var virkelig intenst.
Ute på banen var spillet rimelig jevnt, men etter hvert begynte det å bli en del frustrasjon med dommeren fra de hvite og røde, og på tribunene ble også Vikings kaptein et yndet hatobjekt. Mot slutten av omgangen var det en øredøvende piping hver gang han kom nær ballen, uten at dette lot til å affisere ham så veldig. For øvrig leverte hjemmefansen også svært bra i støtte av eget lag, ikke bare når det gjaldt piping.
Etter en overtid som ble noe lengre enn planlagt på grunn av en dobbel hodeskade gikk lagene til pause uten at noen av dem hadde scoret, og det var nok flere enn meg som nå lurte på om det skulle skjære seg for laget fra vest nå i kveld.
Utover i andre omgang tok Viking mer og mer over ute på banen, samtidig som dommeren ble mer og mer upopulær blant hjemmefansen. Jeg mintes saken jeg skrev om fotballbråk i Fredrikstad i 1919, og lurte på om ikke noen skulle begynne å rope «Joksedommeren, joksedommeren» også her, men man holdt seg stort sett til det mer moderne «Dommerjævel» etterhvert som flere og flere spillere fikk gule kort.
Så, i det 72. spilleminutt skjedde det. Viking scoret! Det ble tent bluss, enkelte endte opp i bar overkropp, de som hadde på seg gullhatter(!) kunne puste lettet ut over at de tilsynelatende hadde unngått noen jinxing i kveld, og det ble mer og mer synging fra bortefansen. Med 0-1 var de tilbake på topp av livetabellen.
Fredrikstad sluttet nå naturlig nok å drøye tida så mye som de hadde gjort så langt i kampen, og prøvde i større grad å skape noe selv ute på banen. Det lyktes de definitivt med, men Viking lyktes med å ri av angrep etter angrep, og selv da ultrakyniske Tripic måtte ut fortsatte de å forsvare seg på et vis verdig en seriemester. Dette burde gå!
Etter at godt over åtte minutters tilleggstid var over kunne de mørkeblå endelig senke skuldrene. Dommeren blåste av, og mens hjemmefansen sang «Kjøpt og betalt» i hans retning var det tid for storstilt feiring i motsatt ende av banen. Nå venter kun ett hinder før man vil få en feiring byen neppe har sett maken til på en hel del år.
Mens det ble jublet i en ende av banen var det tid for et emosjonelt farvel med Ludvig Begby i motsatt ende. Publikumsyndlingen fikk seg et besøk i Sørsias capotårn hvor det ble sagt og sunget litt, samt delt ut en hel del klemmer. Selv forlot jeg etterhvert stadion, fant tilbake til bilen min hvor det ble ryddet plass til enda en passasjer, før vi tok fatt på en relativt begivenhetsløs kjøretur tilbake til hovedstaden.
Jarl kom seg faktisk til noen sjanser til å redusere, men der de var for lite presise i avslutningene sine var motstanderne nådeløst effektive. I det 83. spilleminutt gikk hjemmelaget opp i 5-0, og sekunder før full tid kom også 6-0.
