Steinkjer - Mosjøen 1-3

Ettersom jeg uansett var i Trondheim på NM Janitsjar valgte jeg å bruke lørdag ettermiddag til å se meg om etter mulige fotballkamper å se. Valget falt på muligheten til å få besøkt enda en fotballhall, så etter en liten lur tok jeg med meg svoger Håvard og satte kursen østover mot Steinkjer. Etter litt inntak av hamburgere satte vi kursen opp mot Guldbergaunet, og etter å ha gått oss vill utenfor hallen fant vi sammen med Marcus Gunnarsens kjæreste som hadde gjort tabben å tro at vi visste hvor vi skulle så hun bare fulgte etter oss til slutt fram til inngangen til den nye fotballhallen der, hvor det var klart for cupoppgjør mellom Steinkjer og Mosjøen.

Da jeg kom inn i hallen møtte jeg min gamle korps- og Stålkam.-kompis Gisle, som er tungt involvert i SFK. Han kunne fortelle litt om klubben og hallen, og samtidig kom også Mosjøen-trener Jonas bort og ga meg et blått skjerf. Ettersom vi hadde rotet oss bort rundt hallen var avspark rett rundt hjørnet, og lagene gjorde seg klare for kamp.

Foran godt over to hundre tilskuere kom Mosjøen best i gang, men det var likevel Steinkjer som kom til de første sjansene av en viss størrelse. Omgangen var likevel halvspilt før vi fikk en sjanse som virkelig var noe å skrive hjem om da de gulkledde trønderne smalt en ball i tverrliggeren fra kort hold. Ballen spratt dessverre for dem ut og ble klarert, men nå så vefsningene litt rystet ut.

Det sto dermed fortsatt 0-0 i det vi nærmet oss halvtimen spilt, men så skjedde det ting! Litt ut av det blå ble en ball som hadde hatt et par turer til himmelen plutselig ekspedert i mål, og vips så sto det 0-1. Mosjøen-spillerne jublet som gale.

De blåkledde fortsatte å presse på, og i det 37. minutt kunne de igjen juble. Denne gang var det ingen ringere enn tidligere nevnte Marcus som scoret, og blant de yngre i den kvinnelige delen av hjemmepublikummet var det nok litt blandete følelser ute og gikk.

0-2 sto seg til pause, og jeg sendte Håvard for å skaffe en vaffel, mens jeg hadde blitt forespurt av kampens speaker om han kunne ta en prat om groundhopping i pausen. Jeg fikk applaus for at dette var min bane nummer 579, og fikk også fra hjemmelaget overrakt et skjerf. Som det ble spurt om da jeg var i Helgådal i fjor: Hva er egentlig verst av «Half 'n' half»-skjerf og å ha ett skjerf fra hvert lag?

Andre omgang kom i gang, og det var fortsatt gjestene fra Nordland som var det førende laget. Selv de mest innbarka SFK-patriotene måtte etterhvert begynne å innse at dette nok ble tøft. I det man nesten begynte å gi helt opp måtte så Mosjøens keeper gi en retur som ble snappet opp og satt i mål. Med 1-2 12 minutter før ordinær tid var spilt var det igjen spenning i kampen!

Spenningen gikk dessverre for oss relativt nøytrale seere relativt raskt over. Mosjøen lot aldri Steinkjer slippe ordentlig inn i kampen igjen, og noen minutter senere pådro målscoreren seg sitt andre gule kort og måtte dermed forlate kunstgresset. Dette gjorde det på ingen måte enklere for hjemmelaget å prøve å sikre seg ekstraomganger, og alt håp forsvant nok da en av MIL-spillerne fra langt hold sendte avgårde en lobb som snek seg under tverrliggeren til 1-3 idet overtiden var inne i sitt første minutt.

Kampen endte 1-3 etter omtrent seks minutters tilleggstid, og Mosjøen kunne juble for avansement til 1. ordinære runde i NM i fotball. Skal vi tippe at et eliteserielag får seg en visitt til Kippermoen i mai?

Jeg og Håvard forlot hallen, klarte å lokalisere bilen igjen, og satte kursen tilbake mot Trondheim. Underveis fikk vi både hørt første omgang av Norge-Spania på radioen, samt sett oppdateringer fra premieutdelingen i «mitt» NM, hvor det ble klart at både mitt fjerdedivisjonskorps og mitt elitedivisjonskorps hadde berget plassene i sine respektive divisjoner, og dermed spillerpå samme nivå også i NM 2024.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Örnen - Eidskog 1-4

Jeg hadde egentlig tenkt å ta en fotballfri tirsdagskveld, men da jeg oppdaget at det var en mulighet for internasjonal fotball kombinert med å fylle opp vaniljecolalageret ble kursen satt østover etter jobb. Etter å ha fylt bagasjerommet på bilen ble en enkel middag fortært på parkeringsplassen utenfor shoppingsenteret, før jeg lokaliserte kunstgressbanen i Charlottenberg hvor det var klart for treningskamp mellom IF Örnen og naboene fra Eidskog rett over grensa.

Da jeg parkerte var det fortsatt mørkt på kunstgressbanen dagens kamp skulle spilles på (Jeg har jo tidligere besøkt gressmatta ikke langt unna), men like etter ble flomlysene slått på, og det begynte å dukke opp spillere som varmet opp. Presis klokka 1930 ble så kampen sparket i gang, og innledningsvis var det ganske jevnt i den hustrige kvelden som pr definisjon skulle vært en vårkveld. Det var dessverre lite som minnet om vår, og som om det ikke var ille nok at det var surt og kaldt begynte det snart å småregne også.

Den første store sjansen var det det svenske vertskapet som kom til, da en av spillerne deres virkelig herjet med Eidskog-forsvaret, men til slutt ble han for alene og avslutningen ble ikke god nok til at det ble scoring.

Samtidig med at regnet tiltok ganske kraftig arbeidet de hvitkledde fra Norge seg mer inn i kampen, og i like etter at klokka hadde passert 16 spilte minutter lyktes en av dem endelig med å smette forbi Örnens forsvarsrekke. Keeper kom stormende ut mot ham, noe han utnyttet til å vippe ballen over ham, og etter noen nerverpirrende øyeblikk snek den seg under tverrliggeren og i mål til 0-1.

Vi fikk så oppleve den velkjente ketchupeffekten i praksis, da det bare tok halvanna minutt fra den første scoringen til ballen igjen lå i nettet. Skulle det komme enda mer?

Eidskog fortsatte å ha styringen på kampen nå, men de genererte ikke så mange store sjanser utover. Mot slutten av omgangen kom så värmlenningene mer med på notene igjen, og de kom til noen svært store muligheter før dommeren blåste i fløyta så spillerne kunne unnslippe det etterhvert svært ufyselige været for en stakket stund.

Jeg anslo (det var vanskelig å se alle pga mørke utenfor baneområdet) at vi var rundt 30 som fulgte med på det som hadde skjedd på kunstgresset, noe som været tatt i betraktning var overraskende mange. I løpet av pausen forskjøv riktig nok balansen mellom tilskuere og bilskuere seg noe, da det var flere av de oppmøtte som valgte å sette seg i bilen på parkeringa bak det vestlige målet foran andreomgangen. Selv hadde jeg hentet en paraply i bilen som holdt den verste nedbøren unna. Det var nemlig ikke lenger bare snakk om regn, grensen fra regn til sludd var forlengst krysset, og grensen mellom sludd og snø ble stadig utfordret!

Spillerne kom etter et lite kvarter tilbake, og det første som skjedde i andre omgang var at Örnen kom til en kjempesjanse, men heller ikke nå ble det noen scoring. Noen minutter senere var det Eidskogs tur til å ha en stor mulighet, i deres tilfelle etter et hjørnespark.

Med 51:45 på min stoppeklokke kom så 0-3 som resultat av litt kriging i feltet foran hjemmelagets mål, og jeg mistenkte at vi nå så i praksis at norsk nivå 6-fotball er et lite hakk kvassere enn svensk nivå 7. Samtidig må det sies at Eidskog ikke hadde virket bunnsolide, men de hadde da klart å unngå baklengsmål så langt. Et lite kvarter ut i omgangen trodde så alle at nå skulle baklengsmålet komme. Dommeren blåste frispark helt på kanten av sekstenmeteren, men etter å ha vært ute ved sidelinja og pratet litt med assistenten der ble dette omgjort til straffespark. Nå måtte det da vel bli mål? Neida, Eidskog-keeperen leverte en svært god redning, og stillingen var uforandret.

I det 72. minutt ble det så igjen scoret, og samtidig som scoringstavla skifta til 0-4 fikk vi kampens første skade, da han som mistet ballen ble liggende igjen og vri seg i smerter. Været ble samtidig bare verre og verre, og det var sikkert flere som misunte ham noe da han hinket mot garderoben.

Med knappe fem minutter igjen av kampen skjedde så det flere av bortelagets spillere hadde sagt ikke skulle skje. Nullen sprakk, og Örnen fikk sitt sårt etterlengtete (og strengt tatt ganske fortjente) trøstemål.

1-4 sto seg til kampen var over, og jeg hastet mot bilen, slo på setevarmen, og satte kursen tilbake til Oslo.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Stovner - Grei 1-1 (5-6 etter straffer)

Etter en kort kjøretur langs ring 3 fra forrige kamp kom jeg fram til Vallhall, parkerte, og småløp inn i hallen hvor jeg trodde det skulle være kamp kvart over åtte. Det viste seg at her var det fullt av «gardiner» som hang ned fra taket og delte opp banen i små områder hvor de involverte i kveldens groruddalsderby mellom Stovner og Grei varmet opp på et par av dem, så jeg ble raskt skeptisk til om avspark 2015 kom til å skje.

Jeg lot meg fortelle at avspark var utsatt til 2030, men da klokka var der var fortsatt ikke gardinene hevet. Nå ble riktignok treninger og aldersbestemte kamper på småbanene avsluttet, og et par minutter etter kom gardinene opp. Kunstgressmatta ble på rekordtid ryddet for mål, og lagene tok plass klare for kamp.

Kampen kom i gang, og det var dagens vertskap, Stovner, som kom friskest i gang. Foran nær hundre tilskuere (Hvorav en hel del var gjenværende fra treningene som hadde pågått like før) kom de etterhvert til flere sjanser, og etter knapt tjue minutter havnet ballen i mål. Dagens svenske AD1 hadde til stor fortvilelse for de hvitgrønne hevet sitt flagg for offside og vi var fortsatt like langt.

Noen flaggbruk kom det derimot ikke da vi i det 32. minutt fikk et hjørnespark som ble effektivt ekspedert i mål. 1-0, og stor jubel fra den østligste delen av Groruddalen.

1-0 sto seg til pause, og jeg bestemte meg for at siden dagens kosthold hadde bestått av to brødskiver, en Snickers, en vaffel og enda en Snickers, så skulle jeg definitivt kjøpe kebab etter kampen. Serveringstilbudet i hallen ble derfor ikke benyttet i pausen, noe jeg etterhvert skulle komme til å angre på.

Første del av andre omgang ble ganske jevnspilt, men også ganske sjansefattig. Det hadde omtrent ikke skjedd noe nevneverdig før en Grei-spiller i det 65. minutt bestemte seg for å herje med hele den bakre halvdelen av Stovners lag før han hamret ballen i mål til 1-1. Enorm jubel på den delen av tribuna hvor den nordligste delen av Groruddalen befant seg!

Etter dette kom begge lag til noen ville sjanser, før spillet roet seg noe ned. En av Stovner-spillerne hadde tydeligvis ikke merket at ting roet seg, og med et kvarter igjen av ordinær tid satte han inn en takling som medførte direkte rødt kort uten noen protester. Det lå nå an til et tungt siste kvarter (for ikke å snakke om tunge ekstraomganger om det skulle bli aktuelt!) for hvittrøyene.

Tross at Grei nå hadde tatt over kampen klarte Stovner å stå imot til 90+3 minutter var spilt, og vi kom til å få ekstraomganger. Magen min var for å si det mildt lite blid!

Grei fortsatte presset sitt i første ekstraomgang, men da det ble tid for sidebytte sto det fortsatt 1-1, og vi var bare femten minutter unna en straffesparkkonkurranse. Stovner produserte en del muligheter i den siste ekstraomgangen også, men da dommeren til slutt blåste av siste ekstraomgang hadde vi fortsatt ikke fått flere scoringer, og det var dermed klart for straffesparkkonkurranse.

Jeg filmet hele straffesparkkonkurransen, så den kan du se her:

Grei kunne altså etter seks straffespark til hvert lag (Hvor begge lag sendte fram målmannen for å ta sin femte straffe!) juble for avansement, mens Stovner skuffet måtte innse at det var serien som måtte få fokus i 2023-sesongen.

Jeg satte kursen hjemover, men tok på turen en sårt etterlengtet pitstop for å kjøpe kebab, og la meg sliten og mett etter en lang fotballdag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Heming - Manglerud Star 4-0

Etter å ha kjempet meg gjennom trafikken fra dagens første kamp parkerte jeg et par minutter over seks ved Hemingbanen. Jeg stormet mot stadion, og fikk ved ankomst bekreftet at det fortsatt sto 0-0, iallfall trodde de jeg snakka med det, for om tåka hadde vært ille i Vestfold, så var den ikke noe bedre her ved foten av Holmenkollen, hvor det var kamp mellom Heming og Manglerud Star.

Det ble raskt klart at det var hjemmelaget som førte an i kampen her, og mens jeg sto i feil ende av banen kom det etter ca 18 minutter et mål som jeg knapt så noe av. Bare et par minutter senere viste det seg at det ble scoret en gang til uten at jeg fikk det med meg, så da jeg passerte M/S-benken på min runde rundt banen ble jeg fortalt at det faktisk sto 2-0!

Hjemmelaget fortsatte å lede an, men alt som skjedde mer enn femten-tjue meter unna på kunstgresset til Heming var det svært vanskelig å se. Hvordan dommerne klarte å ta avgjørelser her skjønte jeg lite av, men tross dominansen sto det fortsatt 2-0 da det ble pause. Jeg brukte pausen til å slå av en prat med opptil flere i publikum, og jeg oppdaget at bortelaget faktisk hadde opptil flere tidligere Stålkam.-spillere i troppen!

En gjeng M/S-supportere

Etter pause ble ikke tåka noe bedre, og jeg begynte etterhvert å tenke litt på den legendariske kampen i London hvor Charltons keeper sto alene på banen i 10-15 minutter fordi han ikke hadde fått med seg at den ble stoppet pga tett tåke. Her i skyggen av Holmenkollbanen fortsatte dog spillet, og etter 53 minutters spill kunne de hvitkledde igjen juble for scoring, denne gang etter et hjørnespark som altså ga 3-0.

Under ti minutter senere kom så 4-0, men tross den solide ledelsen brukte Heming-spillerne resten av kampen uforholdsmessig mye energi på å klage på dommeravgjørelser.

Det var derimot ingen som klagde da dommeren etter at en av bortelagets spillere på overtid fikk en skade og måtte behandles lot vær å vente til dette var over for å sette i gang igjen kampen, men bare blåste av så det hele endte med firemålsseier i et usedvanlig lite severdig (ikke på grunn av fotballen, men fordi man rett og slett ikke så noe) oppgjør.

Jeg hastet mot parkeringa og satte kursen videre østover i hovedstaden, for å få avsluttet dagen med nok en kamp.

Litt flere bilder fra tåka på Hemingbanen kan du se på Google photos.

Re FK - Sandefjord BK 1-2

Altfor lenge siden forrige kamp, så for denne søndagen hadde jeg lagt en svært ambisiøs plan med hele tre cupkvalikkamper, men jeg visste at det hele kunne kollapse hvis det ble ekstraomganger eller forsinkelser i noen av de første. Etter å ha spilt en flott konsert i regionmesterskapet for korps (Vi kom på fjerdeplass i vår divisjon) satte jeg derfor kursen sørvestover, og kom etterhvert fram til Re i Vestfold. Jeg skulle gjerne skrytt av hvor fint det var her, men tett tåke gjorde at jeg knapt så min egen nesetipp! Likevel klarte jeg å finne fram til Bergsåsen ved Revetal hvor det skulle spilles kamp mellom Re FK og Sandefjord BK.

Mens jeg ventet på avspark slo jeg av en prat med han som sto i kiosken, og fikk en kjapp innføring i hjemmelagets korte historie. Samtidig så jeg det strømmet til med spillere fra bortelaget. Jeg lurte på om det fantes en bakdør til garderoben så de samme kom flere ganger, for det virket rett og slett som om strømmen med gulsvarte spillere ingen ende ville ta. «Ballklubben» hadde tydeligvis en stor tropp i dag.

Jeg hadde ikke spist siden frokost, så da duften av vafler begynte å bre seg utover den misunnelsesverdige tribuna kjøpte jeg en, og da den var spist begynte det å bli klart for kamp. Den før nevnte tåka hadde ikke lettet noe særlig, så jeg skjønte at vi kom til å få utfordrende siktforhold i dag.

Innledningsvis var det laget fra Sandefjord som så best ut, men målsjansene lot dog vente på seg. Den første store sjansen noterte jeg etter 18 minutter, men heller ikke da ble det mål. Re-keeperen måtte i mangel av ballhentere et par ganger forsere noen enorme snøhauger bak mål for å finne igjen ballen, noe som lot til å irritere SBK-spillerne mer og mer ettersom tiden gikk.

Inn mot pause steg irritasjonen hos de gule enda mer, og etterhvert var det dommeren som fikk gjennomgå. I den ene situasjonen ble det klaget over at han blåste for lite, og i den neste ble det klaget over at han blåste for mye. Klaging skaper sjelden mål, så da det ble blåst til pause sto det fortsatt 0-0.

Med vel 100 tilskuere på plass droppet jeg å prøve å forsere køen for å komme meg innom kiosken, og da andre omgang startet så jeg at hvis det ikke ble ekstraomganger burde planen min for å rekke neste kamp holde.

Hjemmelaget hadde avsluttet første omgang noe friskere enn de hadde startet kampen, og de klarte til en viss grad å holde trøkket oppe etter pausen. Jubelen var derfor stor da de i det 59. minutt fikk satt ballen i mål til 1-0.

Noen minutter ropte Ballklubbens spillere, trenere og fans etter straffe, men i tåka mente dommeren at dette ikke var noe å blåse for (Jeg var for så vidt enig med ham), og spillet gikk videre. Re begynte naturlig nok å bruke veldig lang tid på alt som skjedde, og jeg begynte å frykte for at det skulle bli så mye tilleggstid at tida til kjøring mellom kampene jeg skulle se forsvant.

Så, med ti minutter igjen av ordinær tid fikk vi litt dramatikk. En av de gulkledde hadde brutt alene gjennom forsvarsrekka til Re, og stormet med ballen framover. Keeperen så ingen annen utvei enn å foreta en høyst ureglementert takling, og som bakerste mann var dermed konsekvensen klokkeklar: Rødt kort. Da han deretter somlet voldsomt på vei ut av banen fikk vi en god del knuffing før spillet igjen ble satt i gang.

Med en mann mer og en lite rutinert keeper i Re-målet virket det som om gultrøyene fra hvalfangstbyen hadde fått nye krefter. Det ble satt i gang et veritabelt stormløp mot mål, men lenge så det ut til at vertskapet skulle klare å ri av stormen. Da vi gikk inn i overtiden var jeg spent på om dette kunne holde.

Spenningen skulle vise seg å ikke vare lenge. Før ett minutt av den tillagte tiden var spilt kom utligningen, og sandefjordingene kunne juble for 1-1, mens Re var sinte og mente det burde vært blåst for en situasjon like før.

Det var lagt til en god del tid, og selv om jeg hadde gitt opp å rekke neste kamp hadde ikke Ballklubben gitt opp å gi meg mulighet til å komme meg videre. SBK malte på, og nesten fem minutter inn i overtiden ble de sendt til himmels. Ballen suste igjen i mål, og det sto 1-2!

Re klarte aldri å skape noe farlig den korte tiden som ble spilt etter scoringen, og da dommeren endelig blåste av sto det fortsatt 1-2. Det ble sikkert store jubelscener, men jeg stormet mot bilen for å komme meg avgårde til dagens andre kamp.

Flere bilder fra tåka i Re kan dere se på Google photos.

Løvenstad - Blaker 3-1

Etter over en uke uten fotball var jeg igjen klar for å fryse litt, så etter et bedre måltid tok jeg igjen turen ut i vinterkulda. Etter å ha plukket opp Mattis på Grorud satte vi kursen mot Blystadlia, og stoppet ved Sandbekken hvor det var klart for treningskamp mellom Løvenstad og Blaker.

Etter at jeg først hadde holdt på å rygge ned en lyktestolpe inntok vi banekanten, hvor vi møtte Tommy, som også hadde tatt turen for å se på nivået. Det han og vi andre knapt tosifra som hadde tatt turen fikk se var et Blaker-lag som kom godt i gang, men uten å skape de helt store farlighetene. Ofte når en kamp starter slik så kommer kampens første scoring i motsatt ende, og også i kveld skjedde det. Like før det var spilt 11 minutter utnyttet Løvenstad en glipp i Blaker-forsvaret, og det sto 1-0.

Like etter var det Blakers tur å få nettkjenning, men dommeren hadde da ballen ble spilt i mål allerede blåst for en soleklar offside. Offside var vi derimot ikke i nærheten av da et langskudd smalt forbi keeper og i mål til 2-0 i det 14. spilleminutt.

Med 16:10 på min stoppeklokke var det så endelig Blakers tur til å score. 2-1, og jeg lurte på om den målfrekvensen vi hadde sett de siste fem minuttene skulle fortsette utover i kampen. Bortelaget hadde etter den kalddusjen de fikk med de to baklengsmålene som begge strengt tatt burde vært avverget helt klart kommet tilabeke i kampen, og mer eller mindre dominerte ute på kunstgressmatta nå. De for anledningen blåkledde ville nok både utlignet og tatt ledelsen hadde det ikke vært for én liten detalj: Løvenstads keeper.

Hjemmelagets målvakt hadde en av de dagene man av og til ser keepere har, der de redder så godt som alt som kommer mot dem. Blaker kom til en rekke store sjanser, men uansett hvordan de prøvde, så lyktes de ikke flere ganger med å få ballen i mål. Dette var nesten like frustrerende å se på som Ørjan Nyland under cupfinalen 2012!

Det sto dermed fortsatt 2-1 da lagene tok pause, og jeg og Mattis inntok litt wienerbrød i beste fotballforbund-stil. Samtidig ble det snakket om kulde, breddefotball, cupen 2022, korte cornere, cupen 2023, groundhopping, Blaker'n (som ikke var til stede i kveld) og diverse annet rart, med tidligere nevnte Tommy og Robert, Ludvig og Per som også hadde dukket opp. Pausen ble heldigvis litt kortere enn de regulerte femten minuttene, og jeg øynet så smått håp om å komme meg hjem før tærne frøs til og falt av.

Vel ti minutter ut i andre omgang fikk vi så endelig igjen en scoring, og nok en gang var det orangetrøyene som kunne juble. Noen av Blaker-spillerne ropte etter offside, men måtte skuffet innse at målet ble stående og det sto 3-1.

Resten av kampen var det egentlig ikke stort å skrive hjem om. Blaker fortsatte å være det førende laget, men Løvenstad ble aldri virkelig truet, bortsett fra en gang da en av spillerne deres ble revet ned omtrent på sekstenmeteren og vi var veldig spente på hva dagens dommer ville dømme. Mattis var kanskje den eneste tilstede som hadde på Blaker-skjerf, men han var langtfra den eneste som kom med en del mishagsytringer da det verken ble frispark eller straffespark, men utspark fra mål!

Etter ti-femten usaklig lange sluttminutter ble kampen endelig blåst av med hjemmeseier 3-1, og vi kunne kjempe oss ut av stadion forbi enorme mengder ungdommer som virket å skulle se en ny kamp som skulle starte nå som denne var ferdig. Jeg bare håper de var godt kledd, for så kald på tærne som jeg var denne kvelden er det lenge siden jeg har vært.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Union Carl Berner - Manglerud Star 3-3

Etter å ha avsluttet et flott korpsseminar dro jeg hjemom og fikk på meg litt ull før jeg satte kursen nedover mot Jordal. Neida, jeg skulle ikke se hockey, men på den nyrenoverte kunstgressbanen utenfor hockeyhallen var det satt opp en treningskamp denne siste februarsøndagen. Jeg fant etterhvert fram til banen, hvor det var en herlig tribune (for anledningen ganske nedsnødd) med et integrert servicebygg, litt som på gamle Dælenenga. Ute på kunstgresset, som primært var merket opp for amerikansk fotball, drev Union Carl Berner og Manglerud Star på og gjorde seg klare for kamp

Jeg ble raskt glad jeg hadde møtt opp i god tid, for siden man bare hadde banen tilgjengelig fram til klokka sju lå det an til litt tidlig avspark. Det var derfor ennå fem-ti minutter igjen til annonsert tidspunkt da dommeren blåste i fløyta og ballen begynte å rulle. Dagens bortelag kom godt i gang, men tross et slags spillemessig overtak var det vertskapet som først kunne juble for scoring, da de etter vel åtte minutter klarte å overliste grønntrøyenes forsvar.

Omtrent samtidig som dette målet kom oppdaget jeg at Ole Jakob også var på kamp, og avtalte å møte ham. Vi bevegde oss i hver vår retning, og møttes nederst på langsida, hvor vi ble stående og prate om løst og fast som hadde skjedd siden sist (sist var nemlig under Football in Heaven i 2019).

Vi sto egentlig ikke veldig godt plassert, for Union Carl Berner hadde nå en svært god periode, og veldig mye av spillet foregikk motsatt fra der vi sto, så der 1-0 kanskje hadde vært litt overraskende, så var det ikke på noen måte ufortjent da ledelsen ble doblet i det 21. minutt.

Etter dette bølget spillet fram og tilbake, og like før pause var det endelig M/S' tur å juble. Etter scoringen ble spillet knapt satt i gang før dommeren blåste til pause, og lagene kunne gjøre klar for pauseprat med 2-1 på blokka.

Legg merke til UCB-trenerens Drillo-inspirerte fottøy

Etter pause var det hjemmelagets tur til å komme best i gang, og som i første omgang kom første scoring noe mot spillets gang. Det var altså Manglerud-karene som nå kunne juble for utligning i det 52. minutt. Resten av omgangen ble ganske lik det andre del av første omgang hadde vært. Spillet bølget fram og tilbake, og innimellom kom begge lag til noen mer enn kurante sjanser, men lenge lyktes ingen av de involverte med å få ballen i mål.

Tross vinterkulda som hadde slått kraftig inn da sola gikk ned like før avspark var det flere av de involverte ute på banen som begynte å bli litt hete i hodet utover i omgangen, men dommeren klarte å sørge for at det ikke utartet på noe vis. Da kampen nærmet seg full tid begynte jeg å tro det skulle bli med de fire målene vi så langt hadde fått, men i det 89. minutt ble UCB-keeperen som sto voldsomt langt ute overlistet. Han som var forbi gjorde ingen feil, og vips sto det 2-3.

Tross voldsom skuffelse etter baklengsmålet ga ikke vertene opp, men Manglerud Star så ut til å skulle ri av stormen og ta med seg en fin seier hjem, men så, et drøyt minutt på overtid ble det gitt et hjørnespark. Ballen ble slått inn, traff et hode, og endte i mål bak en mildt sagt misfornøyd MS-keeper.

Da spillet igjen ble satt i gang etter scoringen blåste dommeren av kampen omtrent med det samme, og dermed endte kampen 3-3, et resultat jeg alt i alt synes gir et ganske riktig bilde av kampen som helhet. Begge lag hadde sine gode og mindre gode perioder, og begge lag hadde en scoring som kom i en god periode for motstanderne.

Mens jeg takket Ole Jakob for selskapet under kampen dukket også min gamle kollega Kari og hennes samboer opp, så da fikk jeg hilst på dem også før jeg igjen dro oppover Groruddalen for å få i meg noe mat.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.