Fredag morgen sto jeg grytidlig opp, tok første tog til sentrum, og rakk dermed akkurat morgentoget mot Stockholm. Etter noen timer jobbing på toget tok jeg meg ut til forstaden Nacka, hvor jeg inntok min Elfsborg-venninne Annicas leilighet for å jobbe litt til før det ble helg. Etterhvert kunne jeg sjekke inn i gjesteleiligheta i borettslaget hennes, så jeg fikk meg en blund før jeg fikk servert noen fremragende hamburgere hos vertskapet. Deretter tusla jeg det lille stykket bort til kunstgressbanen hvor det skulle være kamp i division 5 mellom Järla og Enskede.
Det hadde hele ettermiddagen vært et nokså vekslende vær, med noen fæle regnbyger innimellom, så jeg hadde sett meg ut en kamp i divisjonen under som backup, den ble nemlig spilt inne i boblehallen som lå like ved banen denne kampen gikk på. Værvarslet så dog lovende ut, så jeg valgte å bli under åpen himmel, der de gule flomlysene fortvilet prøvde å lyse opp matta såpass at man så noe.
Tross at jentekampen som pågikk da jeg ankom ikke ble blåst av før fem minutter før annonsert tid for herrekampen klarte man å få ryddet unna overflødige mål og satt opp hjørneflagg så raskt at klokka bare var ca et halvt minutt over åtte da dommeren blåste i gang oppgjøret.
Foran det jeg etterhvert kom fram til var omtrent tretti tilskuere syntes jeg lenge det var gjestene fra sørvest som så farligst ut, men dette gjaldt stortsett på de midterste delene av banen. Sluttprodukt foran mål ble det lite av, og det var på ingen måte noe ran da hjemmelaget gikk opp i 1-0 etter et frispark i det 25. minutt.
Scoringen endret egentlig lite av kampbildet, fortsatt syntes jeg Enskede hadde veldig mye av spillet, og jeg hadde egentlig begynt å forberede meg til at det fortsatt kom til å være en ettmålsledelse når lagene gikk til pause, da plutselig bortelagets keeper rotet det til for seg selv og tapte en mann mot mann-duell rett utenfor femmeteren. Han som plutselig var alene gjennom gjorde ingen feil, og vips sto det 2-0 med 42:40 på min stoppeklokke.
2-0 var fortsatt stillinga da det ble pause, og mitt håp om en kort «breddepause» forsvant fort da jeg så at både hjemmelaget og dommertrioen gikk mot garderoben. Etter knapt ti minutter var så gjestene klare for å fortsette, men uten motstandere og dommere måtte de fint finne seg i å vente til alle de andre var på plass.
Etter at kampen kom i gang igjen fortsatte Enskede å prøve å få ballen i mål, og etter knappe ti minutter fikk de uventet hjelp. I en situasjon der Järla fikk frispark på 20-25 meters hold klarte en av hvittrøyene ikke å slutte å klage til dommeren, så til slutt fikk han rødt kort! Det ventet altså nå minst 35 minutter der hjemmelaget skulle forsvare ledelsen sin med bare ti mann på banen.
Som ventet medførte dette en ganske stor endring i kampbildet. Nesten alt handla om Enskede nå, men ikke snakk om at ballen ville i mål. Det kom noen helt ville sjanser, men et stolpetreff var det nærmeste de sortkledde kom. Selv om det ble lagt til nesten ni minutter, flere scoringer fikk vi ikke, så da kampen til slutt ble blåst av kunne vertskapet juble for 2-0 og tre hardt tilkjempete poeng.
Jeg tok beina fatt og kom meg i hus igjen, og kunne etter å ha fått publisert denne bloggposten samle krefter til en intens lørdag hvor planen er å se hele tre kamper.
Da det hadde åpnet seg en mulighet for en onsdagskamp i Karlskoga med tidlig avspark og dermed også hjemkomst til et folkelig tidspunkt var jeg snar å legge inn i kalenderen at jeg skulle avspasere etter lunsj. Etter litt jobbing ble bilen inntatt og kursen satt østover, bare for å måtte stoppe pga en ulykke rett øst for Årjäng. Heldigvis fant jeg en omkjøringsmulighet, og kunne fortsette, til jeg et lite kvarter før avspark kunne parkere ved banen hvor det var klart for kamp i den värmlandske division 5 mellom Bråtens IK og Villastadens IF.
Begge lagene hadde jeg sett i aksjon før, men dette var altså mitt første besøk i denne forstaden til Karlskoga (Som for øvrig er barndomstraktene til Stig Nilsson som jeg spiller sammen med i USO!). Gressbanen her hadde ikke flomlys (Derfor avspark alt 1730 nå i dag), og lå ved en skole i et strøk ellers preget av eneboliger. Etter å ha klarert kveldens antrekk med dommerne plasserte jeg meg på den lille tribuna, og fikk inn mot avspark selskap av flere andre her. Myntkast ble tatt, og så var det klart for kamp.
Ut fra tabellsituasjonen var det gjestene fra Kristinehamn som hadde mest å spille for, ettersom det skulle mye til for at Bråten rotet seg inn i nedrykksstriden, mens de gulkledde med seier ville feste et grep om andreplassen i avdelinga som ville gi opprykkskvalik. Det var likevel blåtrøyene som så friskest ut i den sterke vinden, som de også var flinke til å utnytte til sin fordel, blant annet på et par hjørnespark hvor ballen fikk god retning mot mål uten at VIF-keeperen lot seg overliste.
Det tok likevel sin tid før vi fikk noen scoring, men i det 28. minutt raknet det bak hos Villastaden, og vi fikk 1-0 og stor jubel!
Bråten var faktisk også etter dette nærmere å doble ledelsen enn hva gjestene var utligning, men det sto fortsatt 1-0 da lagene tok seg en hvil. Da alle var på plass på banen igjen fortsatte kampen, og om det var sidebyttet som gjorde utslag vet jeg ikke, men nå så VIF (For meg som nordmann var det nesten litt forvirrende med et VIF som spiller i gult) betydelig skarpere ut enn i første omgang.
Målsjanser fikk vi derimot ikke veldig mange av, men de få som kom var nå stort sett foran Bråtens keeper. Det hele toppet seg mot slutten av kampen da vi knapt ti minutter før slutt fikk se ballen gå i nettet etter et frispark, men dessverre for bortelaget mente dommerne at det hadde vært en offside underveis i hendelsene.
Vi gikk dermed inn i overtiden med fortsatt ledelse til hjemmelaget, og tross flere dødballer hvor Villastaden sendte opp keeper skulle det ikke lykkes for dem i kveld. Kampen ble blåst av, og Bråten kunne dra i gang en stor feiring!
Jeg satte kursen vestover mot Norge igjen, og kunne i god tid før midnatt parkere hjemme i garasjen og innta senga etter å ha besøkt min bane nummer 1093. Gleder meg til en ny svensketur kommende helg!
Etter å ha sovet bort noe av skuffelsen etter gårdagens kamp ble søndagen startet med en bedre frokost, før jeg fant en buss i retning Moholt. Jeg hoppet i skyggen av Tyholt-tårnet av, og spaserte det siste lille stykket inn mot banen hvor det skulle være fjerdedivisjonskamp mellom Freidig og andrelaget til Strindheim.
Da jeg kom inn på anlegget ble jeg møtt av et lurveleven av lyd fra en supportergjeng full av 12-åringer som var fast innstilt på å heie sin kjære sportsklubb fram til tre poeng og fortsatt serieledelse i denne avdelinga av den trønderske toppdivisjonen. En seier i dag ville være en veldig viktig brikke i kampen for å sikre tredjedivisjonsspill neste år.
Fra start syntes jeg de rødgulstripete så sterkest ut, men det ble ikke produsert veldig mange veldig store sjanser. I et mildt sagt vekslende vær fikk de endelig ballen i mål etter omlag ti minutter, men det kom ikke veldig mange protester da dommeren annullerte dette for angrep på keeper.
Et kvarters tid etter dette gikk ballen på ny i mål bak Strindheims målvakt, men denne gangen var det assistentdommerens flagg som reddet blåtrøyene. Offside, og selv fra min rimelig dårlige posisjon så dette riktig ut.
Så, etter ganske nøyaktig 31 minutter av kampen fikk den unge supporterskaren og de andre Freidig-sympatisørene endelig grunn til å juble. Ballen ble satt i mål, og det sto 1-0!
Jeg benyttet anledningen til å teste ut det lokale bakverket (Freidigs kioskpersonale kan heretter reklamere med at de er anbefalt av både groundhoppere og veps!), før vi rundt åtti som var til stede fikk se en utligning til 1-1 i det 38. minutt. Freidig slo umiddelbart tilbake, og det var faktisk bare spilt 50 sekunder fra forrige mål da 2-1 kom.
Strindheim, som jo har A-laget i 3. divisjon nå hadde ikke tenkt å la naboklubben komme opp på samme nivå uten kamp, og med 41:50 både på stadionuret og på min stoppeklokke kom det på ny en utligning. 2-2, og jeg forventet at dette ville stå seg inn til pause.
Jeg fikk for så vidt rett i akkurat dette, men det skjedde likevel mer nevneverdig før hvilen. Den tidligere Strindheim-spilleren Patrick Strand klarte å rote seg inn i en situasjon hvor han fikk sitt andre gule kort, og i tillegg fikk en haug andre spillere også gule kort etter tumultene som oppsto i etterkant av utvisningen.
Det sto altså 2-2 da lagene gikk i garderoben, og samtidig fikk vi en ny regnbyge på besøk over banen, samtidig som sola skinte fra sør. Etter et lite kvarter kom aktørene ut igjen, og jeg hørte rykter om at den utviste muligens hadde pådratt seg ytterligere karantene ved å ha en noe opphetet diskusjon med dommeren i pausen.
Det ble ganske tydelig etter pause at styrkeforholdet mellom lagene var noe forskjøvet i favør Strindheim 2, men Freidig forsvarte seg godt, og stadig måtte supportergjengen synge om sin superkeeper, som vartet opp med flere gode redninger. Ellers besto synginga i stor grad av mer eller mindre justerte versjoner av kjente låter fra Øvre Østs repertoar.
Dessverre for hjemmefansen, på en corner i ca det 66. minutt (Stadionuret hadde ikke blitt startet ved avspark i andre omgang, og jeg hadde måttet legge mobilen i kiosken for å få litt mer strøm inn på den, så jeg hadde heller ikke egen tidtaking) måtte deres helter melde pass, og med 2-3 hadde for første gang i kampen Strindheim 2 tatt ledelsen.
Freidig hadde absolutt ikke gitt opp selv om de lå under med en mann mindre, og det gikk under to minutter før de utlignet til 3-3! For et sjukehus av en kamp dette var!
Dessverre for Freidig (og kanskje for opprykkshåpet deres), i det 86. spilleminutt scoret Strindheim igjen, og med 3-4 i det vi gikk inn i overtida så det tungt ut. Vertskapets keeper klarte å holde laget inne i kampen med en kjemperedning, men til slutt brast dikene og vi fikk 3-5.
Freidig var nær scoring på avsparket etter dette, men da denne ballen gikk over mål ble kampen raskt blåst av, og Strindheim 2 kunne feire tre poeng, mens jeg ble plukket opp av Erlend som hadde tatt på seg å frakte meg til togstasjonen så jeg kom meg sørover igjen etter godt over ei uke på reisefot.
Etter ei uke nordpå hadde jeg fredag ankommet Trøndelag og sett litt breddefotball, men nå var lørdagen kommet, og det var tid for helgas hovedattraksjon. Etter noen fryktelig trivelige timer på pub i sentrum gikk ferden sørover langs Elgesetergata, til vi var en solid gjeng som inntok bortefeltet på Lerkendal for å se eliteseriekamp mellom Rosenborg og Tromsø.
Er det rart folk drikker?
Tross TILs lille formsvikt var det et nær utsolgt bortefelt som hadde samlet seg for å støtte «Gutan», og inn mot avspark var det riktig så god stemning. For å si det mildt: Dette gikk fort over etter at kampen kom i gang. RBK scoret nesten før kampen var kommet i gang, og da lagene gikk til pause sto det hele 4-0!
Vi var mange som mente dette var noe av det verste vi hadde opplevd med rød og hvit trøye på, og jeg prøvde i pausen å få brannvesenet til å finne en eller annen grunn til å avbryte kampen, men selv om de hadde forståelse for ønsket kunne de ikke innfri det. Da lagene kom ut etter pause scoret så vertskapet nok en gang nesten umiddelbart. 5-0, hvordan skulle dette ende?
Heldigvis tok RBK foten litt av gasspedalen etter dette, selv om jeg må understreke at det ikke var et spesielt godt hjemmelag som hadde kjørt over Tromsø så langt, det var rett og slett gjestene fra nord som var drit elendige! Heldigvis var ikke vi supporterne riktig så ille, og selv om enkelte ga opp prøvde de fleste av oss å synge våre rødhvite helter framover og tilbake inn i kampen.
TIL gjorde noen bytter utover i omgangen, og plutselig etter at vi hadde passert 70 spilte minutter klikket ting riktig sammen. Først kom det en redusering til 5-1, før vi fikk en straffe som ble satt i mål til 5-2.
Ikke lenge etter kom også 5-3, og vi begynte seriøst å lure på om vi skulle få oppleve et comeback av de virkelig sjeldne. Dessverre kom vi aldri nærmere enn dette, selv om det ble lagt til hele syv minutter (For øvrig elsker jeg at norske klubber har begynt å vise tilleggstida på storskjerm-klokkene sine!)
Det endte altså 5-3, et betydelig penere resultat enn hva jeg hadde fryktet både før kampen og ikke minst underveis. Samtidig fantes det svært liten tvil om at Jørgen Vik fortsatt har MYE å jobbe med for å få sydd troppen sammen til et slagkraftig lag etter de mange utskiftningene i overgangsvinduet. Det blir svært spennende å se hvordan man kommer ut etter den lange landslagspausen som venter i månedsskiftet.
Etter ei uke på rett side av Nordlandsporten var tiden fredag morgen kommet for å starte ferden sørover igjen. Siden TIL spiller lørdagskamp mot RBK skulle ferden gå etappevis, og jeg startet derfor med å tilberede et bedre måltid i Trondheim, før groundhoppingkompis Magnus plukket meg opp og vi sammen satte ferden i retning Frosta. Etter å ha svingt av E6 ventet et par mil på smale og svingete veier, før vi så flomlysene og kunne parkere ved banen hvor det var klart for femtedivisjonskamp mellom Neset og Sverre.
Kunstgressbanen jeg var kommet til var omringet av løpedekke, men det var merkelig nok ikke malt opp løpebaner på dette, kanskje det var helt nytt og dette ikke var klart ennå? Ellers var det en hyggelig overraskelse i gråværet å se at de hadde en finfin liten tribune her, hvor det ville være gode muligheter å gjemme seg om det ble mer regn enn det var akkurat nå.
Min kompanjong tok umiddelbart plass på tribuna, mens jeg selv fant ut at jeg skulle starte kampen med å fotografere litt rundt banen mens det fortsatt var litt naturlig lys til å hjelpe flomlysene. Innmarsj ble foretatt til musikken av AC/DCs Hells Bells, og mens dommeren snakket med kapteinene før avspark runget noe galgenhumoristisk (Neset ligger helt sist på tabellen, og ser ganske nedrykksdømte ut) «I will survive» ut over anlegget.
Da kampen startet ble det raskt klart at det var gjestene fra Levanger (Sverre er en av klubbene som sto bak da Levanger FK ble etablert i 1997) som var favoritter. Det gikk faktisk bare 200 sekunder før ballen lå i nettet og det sto 0-1 etter et hjørnespark.
Etter denne pangstarten tok det nesten ti minutter før neste scoring kom og det sto 0-2, men deretter gikk det bare to minutter før dommeren blåste i fløyta og pekte på straffemerket foran hjemmelagets målvakt. En av Neset-forsvarerne hevdet fellingen hadde vært utenfor streken men fikk ikke medhold i det, og straffen ble satt i mål til 0-3, og et hattrick gjennomført med under 11 minutter fra første til siste mål!
Etter dette tok Sverre foten litt av gasspedalen, uten at Neset slapp så veldig inn i kampen av den grunn. Faktisk var noe av det mest nevneverdige som skjedde i resten av første omgang at en enorm flokk gjess plutselig satte kursen sørover, noe som nesten fikk meg til å føle at jeg var i en scene fra Hitchcocks «Fuglene».
Jeg hadde etter at mørket hadde tatt helt over rundt banen (Med unntak av enkelte sterkt opplyste drivhus rundt omkring i nabolaget) tatt plass på tribuna, noe jeg var svært glad for etter at regnet hadde begynt å bøtte ned. Da det ble pause sto det fortsatt 0-3, og jeg hadde sørget for å bevege meg bort til kiosken for å teste de lokale vaflene, som absolutt fikk ståkarakter!
Etter pause virket det som om Sverre hadde bestemt seg for at det de hadde prestert den siste halvtimen ikke hadde vært helt godt nok. Foran oss drøyt åtti frammøtte ble det igjen litt futt og fart ute på kunstgressmatta, og det tok under halvanna minutt fra avspark før laget i svarte og hvite trøyer økte til 0-4 og min sidemann selvsikkert erklærte at denne kampen ikke kom til å ende med hjemmeseier.
0-5 kom i det klokka mi passerte 54 spilte minutter, og jeg kan røpe alt nå at spådommen om hvilket lag som kom til å vinne kampen ikke sto for fall. Hjemmelagets keeper var faktisk sitt lags bestemann, og sørget lenge for at ikke stillingen var verre, før han i det 67. spilleminutt måtte melde pass og det ble 0-6.
Knappe ti minutter senere kom også 0-7, og for første gang i kampen fikk vi så mye protester at det ble delt ut et gult kort, etter at flere av Nesets forsvarsspillere mente det skulle vært dømt offside foran dette målet. Herlig engasjement å gidde å krangle på dette når man uansett ligger så mye under, men jeg tror faktisk dommertrioen dømte riktig her, og at ballen ble spilt bakover da innlegget ble slått.
Med fem minutter igjen av ordinær tid ble kampens andre hattrick fullført og det ble 0-8. Jeg forventet nå at dommeren ikke kom til å legge til noe særlig med tid, men det ble faktisk spilt rundt fire minutters tillegg før oppgjøret ble blåst av, og spillerne kunne takke hverandre for kampen, og også gratulere Neset-keeperen med å ha avverget et solid tosifret nederlag i en kamp hvor han tross at det var to tremålsscorere hos motstanderne utvilsomt var kampens store spiller.
Kursen ble satt tilbake mot Stjørdal, hvor jeg etter en kjapp tur på butikken fikk tatt et av helgas siste tog på Trønderbanen tilbake til Trondheim, hvor jeg kom meg i hus like før midnatt etter å ha besøkt min bane nummer 1091.
Etter et par dager med hjemmekontor i nord og et par dager på hytta sammen med opphavet hadde jeg torsdag kveld planlagt en bytur med litt fotball. Kamp nummer to for kvelden var dessverre blitt avlyst, men i god tid før avspark hadde jeg inntatt banekanten ved kunstgressbanen hvor det var klart for femtedivisjonskamp mellom Gruben og Mo.
Det var jo ikke så innmari lenge siden sist jeg besøkte denne banen, men i løpet av de tre årene som hadde gått siden da hadde de langs veggen mot flerbrukshallen fått etablert en stor betongtribune. I den lave kveldssola hadde likevel de fleste av de rundt femti fremmøtte plassert seg på den mindre tretribuna motsatt, selv om siktforholdene herfra var mildt sagt utfordrende.
Ute på banen kom kampen etter at et provisorisk myntkast var foretatt med en penn som mynt-substitutt i gang, og det var innledningsvis hjemmelaget som så sterkest ut. De helt store sjansene hadde grønntrøyene riktignok ikke, men det var definitivt de som hadde banespillet, og som også hadde en solid ledelse i corner-statistikken. Da lagene etter 45 minutters spill gikk i garderoben for en liten hvil sto det likevel 0-0, etter at den kanskje største sjansen, et frispark fra langt hold, hadde blitt bokset over mål.
Etter hvilen syntes jeg laget i brunt så ut til å være langt mer med på notene, og jeg begynte å lure på om det kanskje var Grubens store mangel på innbyttere som var i ferd med å vise seg. Det overtaket de grønne hadde sett ut til å ha fordunstet nå, og 7 minutter etter pause kunne bruntrøyene juble da Marcus Haukland (Sist avbildet på bloggen min iført rødt i Stockholm!) stusset et hjørnespark i mål til 0-1.
Gruben slo ganske raskt tilbake, og i det 59. spilleminutt kom utligningen, etter at et flott angrep endte med et skudd i lengste hjørne.
Kampen var nå i en fase hvor den nok kunne vippet begge veier, men det skulle bli hjemmelaget under ledelse av den gamle Tippeliga-dommeren Jonny Ditlefsen (Hei, eventuelle Vålerenga-supportere som leser denne bloggposten) som trakk det lengste strået. For første gang i kampen gikk de opp i ledelse da 2-1 kom rett før det var spilt 74 minutter.
Bare fire minutter senere så det ut til at hjemmelaget satte spikeren i kista, da et hjørnespark ble kriget i mål.
Gleden hos grønntrøyene og deres supportere ble dessverre kortvarig, da dagens dommer etter en kort konferanse med sin rutinerte assistent dømte frispark til fordel for en stakkars Mo-spiller som hadde blitt liggende strak ut etter scoringen. Høyst kontroversielt, og en avgjørelse flere av de frammøtte høylytt ytret sin uenighet rundt.
Tross annullering og en solid sluttspurt fra bruntrøyene, flere scoringer fikk vi ikke, så da kampen ble blåst av var det hjemmelagets menn som med 2-1 i målprotokollen kunne smile bredest. Etter å ha takket hverandre for kampen trakk så aktørene mot garderobene, mens debatten rundt det annullerte scoringa fortsatte.
Enkelte baner er verre å få et kampbesøk på enn andre, og kveldens destinasjon var definitivt en slik en. Terje og Christian hadde alt hatt en bomtur til Drammen tidligere fordi kampen i siste liten ble flyttet til en annen bane i byen, men nå hadde det kommet sterke signaler på at det faktisk skulle bli kamp på Berskaug gress. Jeg plukket derfor opp de to nevnte karene, sammen med Jon Are, og så satte vi kursen vestover på E18 fram til vi hadde parkert og fikk se to lag i oppvarming foran sjuendedivisjonskampen mellom andrelagene til Elvebyen og Skiold.
Ved ankomst hilste jeg raskt på dommeren, som sa jeg måtte late som om jeg kom fra TV2, for det hadde han nemlig fortalt spillerne. Jeg sjekket så inn i Futbology, og fikk en «badge» for å ha fullført 7. divisjon Buskerud avd. 3 (Og i tillegg hadde jeg faktisk fullført alle andre avdelinger i kretsen fra før, så nå er fylket komplett med unntak av noen få baner som ikke er fast hjemmebane for noe lag!), før det ble et minutts stillhet for å minnes Kong Haralds minne.
Det var nå klart for kamp, og det var vertskapet som kom best i gang, da de alt etter 6:40 satte inn 1-0 til stor jubel fra seg selv. Det var riktig nok omlag 20 tilskuere på plass, men dette var en ganske sedat gjeng, så utenfor banen var det ikke veldig mye jubel å hente.
Halvveis inn i omgangen ble det gjennomført en drikkepause, selv om det strengt tatt ikke var så innmari varmt lenger. Begge lag hadde hatt en del sjanser, og Skiold hadde nok vært nærmest etter at Elvebyen tok ledelsen. Det var derfor på ingen måte ufortjent da 1-1 kom i det 34. spilleminutt.
Denne stillinga sto seg til pause, og etter et noe forkortet kvarter var spillet igjen i gang. Kampen fortsatte å være tett og jevn, med sjanser i begge ender, men det skulle bli Elvebyens karer som trakk det lengste strået, da de rett før det var spilt tjue minutter etter pause satte inn 2-1.
Tross godt med overtid, og et gult kort til hjemmelagets målvakt for drøying av tida, Skiold 2 klarte ikke å slå tilbake, og dermed endte kampen med hjemmeseier 2-1, og mens Mads og André satte kursen videre mot nok en kamp for kvelden krysset jeg og mine passasjerer på ny over Liertoppen og tilbake mot hovedstaden etter en finfin fotballkveld.
