Etter en bedre frokost prøvde jeg å få tak i Martin, men måtte snart innse at han var en lost cause, så jeg satte derfor kursen østover alene. I Grums svingte jeg nordover, og etter en knapp mil med E45 svingte jeg av og parkerte etter å ha kryssa elva utenfor idrettsanlegget hvor det var klart for division 5-match mellom Edsvalla og IFK Skoghall.
Siden jeg sist så hjemmelaget (da på bortebane) hadde de kommet seg opp en divisjon, mens gjestene hadde ramlet ned ett nivå siden jeg så dem på hjemmebane. Hittil i sesongen hadde de prestert ganske jevnt, så etter at jeg hadde fått betalt meg inn hørte jeg speaker si at vi nok kunne vente et spennende oppgjør.
Litt etter at kampen var satt i gang oppdaget noen at man hadde glemt å starte stadionuret, og det ble derfor litt feil. Jeg skal komme tilbake til noen fler detaljer om dette senere i bloggposten.
Ute på gressmatta var det som spådd ganske jevnt, men jeg syntes snart hjemmelaget så et lite knepp vassere ut. Det var derfor på ingen måte ufortjent da de røde og blå i det nittende spilleminutt kunne juble for ledelse 1-0 etter et kanonskudd av en scoring.
Like etterpå ble det et stopp i spillet for behandling av en skade, noe som gjorde at de fleste av spillerne sørget for å få i seg noe drikke. Det var en stekende sol i dag, så selv om temperaturen bare akkurat hadde bikka tjue grader trengtes definitivt drikke. At det etter dette oppholdet skulle være nødvendig med en ordinær drikkepause to-tre minutter senere føltes derimot litt overkant ut.
Foran litt over 60 tilskuere fortsatte Edsvalla å se sterkest ut, men det var likevel IFK Skoghall som kom til den største målsjansen før pause, da et skudd smalt i tverrliggeren noen minutter før pause. Flere mål ble det likevel ikke i første omgang, så det sto fortsatt 1-0 da dommeren sendte lagene i garderoben, og jeg kunne innta skyggen for å kjøle meg ned litt mens jeg ventet på andre omgang.
Etter hvilen la jeg merke til at «fjernstyringa» av stadionuret besto av en godt voksen fyr på damesykkel som ved behov tok turen bort fra klubbhuset og dit klokka sto for å gjøre de nødvendige justeringer, enten det handlet om å starte klokka eller å oppdatere stillinga. Han var nå klar i det dommeren blåste, og i utgangspunktet hadde vi dermed riktig tid i denne omgangen.
7-8 minutter inn i andre omgang var det så gjestenes tur til å juble. Etter litt fram og tilbake foran mål endte ballen i nettet, og tross at hjemmelagets spillere fortvilet ropte om offside ble det dømt mål og 1-1.
Edsvalla hadde nå en periode der de hang litt i tauene, men de kjempet seg etter hvert inn i kampen igjen, og i det 70. minutt satte de inn 2-1 og hadde igjen sikret ledelsen i kampen. Med 77:40 på min stoppeklokke kom så også 3-1 etter at IFK-ernes målvakt ble lokket ut mot kanten, og nå mistenkte jeg at kampen var avgjort.
De for anledningen helhvite prøvde febrilsk å komme tilbake, men tross et ganske bra press, så ble det skuffende lite sluttprodukt ut av det. Da dommeren etter noen minutters overtid blåste av oppgjøret sto det dermed 3-1, og Edsvalla hadde skaffet seg best mulig utgangspunkt foran lokaloppgjøret mot Kils AIK (For øvrig Elfsborg-helten Per Fricks barndomsklubb) kommende torsdag.
Jeg fant tilbake til bilen som jeg i motsetning til i går hadde vært forutseende nok til å parkere på et skyggefullt sted, og startet ferden hjemover igjen mens det norske ishockeylandslaget sikret seg bronsemedalje i VM.
Etter fredagskveldens daffe opplevelse hadde jeg lenge planlagt en tur til David Edvardssons hjemtrakter i Bohuslän for en av de få banene jeg manglet deromkring. Etter en ganske begivenhetsløs kjøretur kom jeg en liten halvtime før avspark fram til den nydelige gressbanen hvor det skulle spilles division 7-kamp mellom tredjelaget til Sotenäs Fotboll og Bergdala IF.
Hjemmelaget er en relativt fersk konstruksjon, hvor de tre klubbene Smögen, Kungshamn og Bovallstrand-Hunnebostrand (som allerede var en sammenslåing fra før) har slått seg sammen, etter at de samarbeidet i ulike konstellasjoner i fjorårssesongen. Smögens bane har jeg ennå ikke fått besøkt, men både i Kungshamn og i Hunnebostrand hadde jeg vært tidligere, og nå var det altså banen i Bovallstrand, som er viden kjent for sitt fremragende gress som sto for tur.
Det første jeg så da jeg kom var at det krydde av smågutter med Örgryte-trøyer her, noe som viste seg at var et lag fra Göteborg som hadde lagt ei lita treningsleir her nå rett før sommerferien. Fotballsko var byttet ut med sandaler akkurat nå, og gjennom kampen var de litt til og fra mellom andre aktiviteter og det å se kamp.
En annen ting jeg raskt la merke til var at hjemmelaget hadde to damer i oppvarming, og en kjapp sjekk på lagoppstillingene viste at de ikke bare var med i oppvarmingen, de skulle også spille kampen. Begge startet på benken, men det var liten tvil om at de var tiltenkt å skulle inn senere i kampen. For øvrig var det morsomt å se at vertskapet hadde ikledd seg et orange sett trøyer med Bovall-Hunnebo-logoen på brystet, for å unngå fargekollisjon mellom Sotenäs' mørkeblå drakter og Bergdalas svarte.
Ute på den strøkne gressmatta var det hjemmelaget som kom best i gang, men lenge bølget spillet fram og tilbake uten at de helt store sjansene kom. Vi måtte faktisk vente helt til det var spilt 35 minutter før vi fikk et mål, og da var det Sotenäs som kunne juble for at en corner ble stanget inn til 1-0.
1-0 sto seg til pause, og jeg gikk og inspiserte kiosken, hvor det heldigvis gikk an å betale med kontanter. (Siden fotballbanen ligger midt inne på et campingområde tenker jeg de er vant med norske Swish-løse turister, så det forklarer sikkert dette) Jeg benyttet anledningen til å skaffe meg en sårt tiltrengt is, som fikk kjølt meg ned litt i solsteiken før andre omgang startet.
Litt etter avspark i andre omgang oppdaget plutselig Sotenäs-keeperen at målet han nå sto i sto plassert en drøy meter for langt til venstre. Da han gjorde dommeren oppmerksom på dette fikk han til svar at det måtte bare være sånn, så det ble likt for begge lagene. Det var tydelig at målvakten ikke var veldig fornøyd med dette, men han prøvde iallfall som best han kunne å tilpasse seg dette i plasseringsspillet sitt.
Knapt halvveis ut i omgangen fikk vi så et lengre stopp i spillet på grunn av en skade. Jeg så ikke hendelsen selv, men ble fortalt at han hadde vært alene da han gikk ned, så det var sannsynligvis et kraftig overtråkk eller noe i den duren. Det lokale ambulansepersonellet hadde heldigvis lagt lunsjpausen sin hit til fotballbanen i dag, så de var raskt på plass for å bistå ute på banen, og etter noen minutters jobb med stabilisering ble den uheldige spilleren trillet inn i ambulansen til applaus fra samtlige frammøtte.
Da spillet kom i gang igjen viste det seg at speaker hadde stoppa stadionuret mens spillet var stoppet, så klokkeslettene heretter vil ha en mismatch mellom mine tider og de offisielle. Hva dommeren hadde på sin klokke vet jeg jo selvsagt ikke, men på min stoppeklokke sto det iallfall 75:25 da gjestene kunne feire utligning til 1-1.
Gleden over å ha fått balanse i regnskapet ble ikke veldig langvarig, for knapt to minutter senere hadde Sotenäs 3 tatt tilbake ledelsen. 2-1, og orangetrøyene virket nå å ha ganske god kontroll på kampen.
Som ventet hadde begge de to kvinnelige innslagene på laget gjort sin entré, og bidro godt til å holde på ledelsen. Tre minutter på overtid på min klokke (8 minutter før full tid på stadionuret) kom så også 3-1, noe som fikk en av de yngste tilskuerne til å prøve å stikke av med ett av hjørneflaggene.
Etter at flaggtyven var stoppet av sin mor ble det spilt et par minutter til, uten at det kom flere mål, og dermed endte kampen med tomålsseier til hjemmelaget, noe som alt i alt må sies å ha vært et fortjent resultat. Jeg fikk startet bilen og lot den stå og gå med AC-en på full pinne et par minutter, før jeg satte kursen nordover til lyden av det norske ishockeylandslaget som fikk grisejuling i VM-semifinalen.
Etter å ha vært iført TIL-trøye hele dagen i forbindelse med fotballtrøyefredag (Husk å vippse til 2244) satte jeg på ettermiddagen kursen mot Ekebergsletta. Parkerte på vanlig sted, og tusla mot bortefeltet, hvor jeg en time før avspark slapp inn for å se eliteseriekampen mellom KFUM og Tromsø.
Hilste i timen inn mot kampstart på mange gamle kjente, og fikk se kortsida vår bli omtrent helt full. Det var snakk om 6-700 bortesupportere! Etter den gode sesongstarten hadde «Gutan» hatt en liten formdupp, så de fleste jeg snakka med var veldig spente på hvordan dagens prestasjon kom til å bli.
Dessverre, etter at Jens Hjertø-Dahl hadde et treff i krysset der ballen spratt ut skjedde det lite å skrive hjem om. Jeg proklamerte i pausen at vi hadde lagt bak oss 47 minutter av livet mitt jeg aldri får igjen, og dessverre skulle det vise seg at andre omgang ble mer av det samme.
KFUM så ut til å være fornøyde med det ene poenget de hadde i lomma, og selv om TIL pressa på mot slutten lot de store målsjansene vente på seg. Også fra tribuneplass satte vi inn en liten sluttspurt, men det tok aldri helt av ute på banen likevel.
Det ble lagt til hele åtte minutter, men jeg må si meg enig i TV2s mann som jeg fikk høre hadde proklamert at det kunne blitt lagt til åtti minutter uten at noe skjedde. Kampen endte 0-0, og etter 133 kamper, og nesten ti måneder hvor jeg hadde fått minst en scoring i alle kampene jeg hadde vært på var rekka brutt.
Midtveis i fjorårets sesong dukket det opp et nytt lag i Vestfold-fotballen, da Hof gikk ut av samarbeidet Hvi/Sva/Hof og startet opp som seg selv. Da jeg hadde klart å finne en ledig torsdagskveld var det derfor et enkelt valg å sette kursen vestover sammen med Jon Are og Ludvig for å få sett kamp i bygda jeg ellers bare irriterer meg når jeg må innom pga omkjøring fra E18. Denne gangen gikk ferden smertefritt, og en knapp halvtime før avspark parkerte jeg utenfor anlegget hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Hof og andrelaget til Barkåker.
Selve banen var kanskje en ganske generisk kunstgressmatte, men ellers var anlegget riktig så pent. En gammel hoppbakke lå i bakgrunnen, ved parkeringa lå en nokså sliten grusbane, og ved kunstgressbanen var det både to små tribuner og en ganske stor gressbakke med god plass til publikum. Vi slo oss innledningsvis ned på den ene tribuna, og fikk se det strømme til med andre publikummere, blant annet Ilari som hadde tatt turen opp fra Skien.
Da avspark ble tatt kom gjestene fra sør best i gang, og vant raskt en corner, men da det ikke ble noen mål ut av dette kjempet Hof seg etterhvert inn i kampen, og rett før det var spilt ti minutter lyktes de endelig! Ballen ble kjempet framover og satt i nettet til 1-0.
Vi noe over 100 som hadde tatt turen i godværet fikk nå se hjemmelaget ta mer over, og litt før halvtimen var passert kunne flesteparten av de frømmøtte juble for økt ledelse og 2-0.
Jeg ser ikke bort fra at det som nå skjedde var den klassiske «2-0 er en farlig ledelse», for det gikk bare fem minutter før Barkåker 2 slo tilbake og reduserte til 2-1.
Jeg snek meg etter dette opp til kiosken hvor jeg skaffet meg en svært god vaffel, og fikk herfra se at det nå var de grønnhvite som tok over, og jeg hørte flere Hof-sympatisører mene at det virket som om noen hadde slått av en bryter etter de gikk opp i tomålsledelse. Denne bryteren forble avslått, og ett minutt før full tid kunne bortelagets få reisende fans juble for utligning til 2-2!
2-2 ble også pausestillinga, og etter et drøyt kvarter (Litt forsinka avspark fordi dommeren hadde glemt fløyta si i garderoben) ble kampen blåst i gang igjen.
Det tok rundt tjue minutter før vi fikk flere mål, og i det 65. spilleminutt kunne rødtrøyene juble for ny scoring og ledelse 3-2.
Spillet bølget fram og tilbake, men det var også noen bølger innvendig hos meg, så jeg rømte en tur inn i sokkeletasjen på klubbhuset for å teste fasilitetene. Mens jeg satt her hørte jeg fra banen et voldsomt oppstyr, men det hørtes ikke ut som om det hadde blitt noen scoring, så jeg var veldig nysgjerrig da jeg kom ut igjen på hva som hadde skjedd. Det som møtte meg var en Hof-spiller med blodig ansikt på vei til garderoben, og jeg fikk høre at en av Barkåkers spillere hadde prøvd seg på et brassespark, og dermed blanta fotballskoen solid i ansiktet på en motspiller. Dette hadde medført et gult kort, og dermed en del harme over at straffen ikke ble hardere.
Jeg følte etter dette at kampen absolutt kunne inneholde flere scoringer, men tross stolpetreff, og et solid press fra bortelaget i sluttminuttene fikk vi ikke se flere mål i kveld, og dermed endte oppgjøret med hjemmeseier 3-2. Jeg tok med meg passasjerene mine igjen, og via et pitstop med så billig bensin at turen nesten lønte seg kom vi oss tilbake til hovedstaden uten store problemer.
Ny kveld, ny tur. Denne gangen gikk ferden etter at jeg hadde laget en helt fremragende Pasta Carbonara mot Vestfold, et fylke hvor det blir stadig færre baner igjen å ta. Jeg parkerte, spankulerte over den nye hovedtribuna som ikke var bygd ennå sist jeg var her, og fant fram til kunstgressbanen hvor det i kveld skulle spilles femtedivisjonskamp mellom andrelaget til Fram Larvik og Nøtterøy.
Litt etter at lagene dukket opp for å varme opp kom også Mads, som hadde beveget seg ut av hjemfylket Telemark, og sammen ble vi sittende og vente på avspark. Etter at myntkast var foretatt ventet jeg at dette ville skje raskt, men av noen grunn jeg ikke skjønte lot det vente på seg. Plutselig så jeg hvorfor: En av vannsprederne som skulle sørge for optimale spilleforhold nektet å la seg slå av, og selv om man prøvde å vri den vekk fra banen lot det seg ikke gjennomføre noe kamp så lenge den var på.
En tekniker dukket etter hvert opp og vippet opp et par kumlokk og forsvant nedi, men uansett hvilken kran han skrudde på ville ikke vannet stoppe. Det ble snakket om å flytte kampen over til gressbanen like ved, og jeg vurderte om jeg i så fall overhode skulle orke å se kamp eller bare dra hjem med uforrettet sak. Heldigvis fikk noen da en genial idé. En søppeldunk ble hentet, snudd opp ned og plassert over vannstrålen! Når det i tillegg ble lagt en betongblokk oppå dunken sørget dette for at vannet i stedet for å sprute over alt nå bare sildret utover, og kampen kunne endelig komme i gang, ca 20 minutter forsinket.
Ute på kunstgressmatta bar kampen innledningsvis litt preg av at det hadde vært en litt spesiell oppkjøring til kampen, men etter hvert produserte begge lag noen halvsjanser. Mål fikk derimot ikke vi omlag 50 frammøtte se før en av hjemmelagets menn etter 11 minutter ladet kanonen og fyrte av et flott skudd som ga 1-0.
Kampen fortsatte å være ganske sjansefattig (Men definitivt fartsfylt og underholdende likevel), og vi fikk ikke flere scoringer i første omgang. Det sto altså 1-0 da lagene gikk i garderoben, mens jeg gikk til kiosken for å teste de lokale vaflene. Absolutt godkjent av klubben jeg tidligere har kåret til å være helt i norgestoppen hva angår hamburgere på A-lagets kamper.
Etter pause fortsatte kampen mye i samme spor som før hvilen. Ingen av lagene klarte helt å feste noe grep, men man så at Fram-rekruttene var fornøyde med å lede med det ene målet de hadde, mens gjestene fra Færder ble mer og mer desperate i sine forsøk på å finne fram til mål.
Etter som sola havnet lavere og lavere på himmelen påvirket den spillet litt med at ikke bare skinte den den ene veien, fra vinduene i motsatt ende av banen kom det også noen reflekser som helt sikkert irriterte noen av spillerne innimellom. Men en knapp halvtime før kampslutt var det slutt på problemene, da sola forsvant og man heller kunne klage over at det ble litt småhustrig.
Mot slutten av kampen presset Nøtterøy veldig på, og vant noen dødballer. Et frispark var svært nær å ende i mål, men hjemmelagets målvakt kunne takke en kombinasjon av flaks og dyktighet for at han til slutt lå og holdt rundt ballen!
På overtid var det så Nøtterøys keeper sin tur til å være i begivenhetenes sentrum. Mannen i gult hadde blitt med opp for å prøve å få kjempet inn en utligning på et frispark nesten ute ved cornerflagget. Dette skjedde ikke, derimot ble ballen klarert, og en kontring satt i gang som endte med at ballen ble trillet inn i det tomme målet til 2-0!
Etter dette fikk gjestene litt tid til å prøve å få et trøstemål, men dette lyktes ikke, og hjemmelaget kunne dermed feire en 2-0-seier da dommeren blåste av. Selv hastet jeg mot bilen, skysset Mads til togstasjonen, og satte kursen hjemover etter det som til slutt ble en riktig så fin kveldstur.
Etter en rolig formiddag med litt grilling i marka før jeg dro hjem og mekket en utsøkt fiskemiddag satte jeg kursen vestover ut av Oslo. Mens Eliteseriens og OBOS-ligaens hovedrunder ble spilt ferdig slo jeg meg til bak bortefeltet på Marienlyst stadion, og straks kampen der var ferdig plukket jeg opp Cathrine som ikke skulle reise hjemover før med nattoget. Sammen satte vi kursen oppover langs Drammenselva, og svingte etterhvert av mot Skotselv, hvor vi fant fram til banen hvor det skulle være sjuendedivisjonskamp mellom Bakke og Hønefoss SK.
Gjestene må som jeg nevnte da jeg var og så dem på hjemmebane i fjor ikke forveksles med mer kjente Hønefoss BK, som spiller noen divisjoner høyere. Det er likevel dette laget som er det «originale» Hønefoss, da sammenslåingsklubben Liv/Fossekallen skiftet navn til Hønefoss Ballklubb først i 2002, mens denne sammenslåingen av Hønefoss FK (stiftet i 1982) og Tolpinrud IL (1944) har brukt bynavnet siden 1991. Hjemmelaget er på sin side en svært gammel klubb, stiftet alt i 1895, men de har ikke hatt seniorlag i fotball på noen år, så vi er mange banehoppere som har sett oss ut muligheten til å dra dit på kamp i år.
Anlegget i Skotselv var svært fint, med kiosk, to små tribuner (pga plassmangel var den ene litt snodig plassert nesten helt i hjørnet av stadion) med tak, og garderober i idrettshallen like ved kunstgressbanen. Dommeren hilste på lagene, og så var vi i gang!
Kampen fikk en rett og slett vanvittig start! Det tok 70 sekunder før det sto 1-0, og deretter 45 nye sekunder før det hadde blitt 1-1. Altså en scoring til hvert lag før det var spilt TO minutter! Jeg har sett mye rart i fotballens verden, men akkurat dette tror jeg aldri jeg har opplevd før.
Begge lag fortsatte å produsere sjanser, men kvaliteten ble litt for lav, helt til hjemmelaget rett før det var spilt 12 minutter endelig lyktes, og gikk opp i 2-1. Det tok nå litt lenger tid for ringerikingene å slå tilbake, men med 26:10 på min stoppeklokke ble det fyrt av et skudd som skiftet retning og gikk i mål til 2-2.
Bare to minutter etter dette kunne så Hønefoss SK juble for å ha tatt ledelsen for første gang i kampen. Med 2-3 på blokka begynte det å bre seg en del frustrasjon hos rødtrøyene fra Skotselv, men da dommeren etter noenogtretti minutter mente ballen ikke var inne her sluttet de iallfall å være internt frustrerte. Både på min video og en annen videosnutt jeg fikk se er det liten tvil om at ballen faktisk er bak stolpen, og dermed må ha vært over streken!
Det ble uansett ikke dømt mål, og tross at det hadde vært fem scoringer og sto 2-3 ble det ikke lagt til noe tid før pause. Jeg benyttet pausen til å få meg en litt sprø vaffel, som jeg såvidt rakk å få ned før det igjen var klart for 45 minutter med fotball.
Jeg hadde glemt å starte stoppeklokka etter pause, oppdaget jeg da vi fikk 3-3. Ut fra klokkeslettet anslår jeg at det var spilt rett over 50 minutter av kampen da hjemmelaget altså utlignet igjen.
Utover i omgangen kom det så en rekke store sjanser, men begge lags målvakter leverte gode redninger, og spesielt HSK-keeperen burde få en klem av lagkameratene sine på neste trening. Vi var likevel ikke ferdige med målene i kampen, og det var spilt rundt en halvtime av andre omgang da Bakke igjen fortvilte fordi gjestene hadde tatt ledelsen. 3-4, og som om det ikke var nok at de lå under var det enighet både blant hjemmelagets spillere og supporterne om at både han som scoret og flere til hadde vært offside!
Få minutter før full tid fikk vi IGJEN en scoring som skapte sinne fordi de fleste mente det skulle vært dømt offside. Dommeren mente dessverre for vertskapet ikke det, og dermed sto det nå 3-5. På overtid kom også 3-6, og mens diskusjonene mellom dommeren og Bakke-spillerne fortsatte ble kampen blåst av med dette som sluttresultat.
Gemyttene hadde heldigvis roet seg noe da lagene trakk mot garderoben, for det viste seg at ingen visste hvem som hadde nøkkelen. Det var derfor en blandet gjeng som sto og ventet til den dukket opp så man kom seg inn. Selv benyttet jeg anledningen før jeg satte kursen hjemover til å plante tanken hos noen av hjemmelagets spillere om at BIF kunne spille en kamp på den gamle gressbanen ved Bakke kirke en gang, noe som garantert ville mobilisere mange banehoppere til å ta turen.
Hjemturen gikk relativt smertefritt, og jeg rakk så vidt å få med meg at Wolfsburg rykket ned fra Bundesliga før jeg parkerte og kunne plante meg ned i sofaen hjemme.
