Etter å brukt søndag formiddag og ettermiddag på henholdsvis loppemarked og restaurantbesøk kom det på kvelden en åpning for en kortreist fotballkamp. Jeg parkerte mamma som var på besøk hjemme og dro ut i en fryktelig fuktig kveld for å se åttendedivisjonskampen mellom Østlandskameratene og Ellingsrud.
Med seier ville bortelaget klatre fra siste til tredje siste plass på tabellen, noe som med tanke på nedrykkskampen selvsagt ville være svært viktig. Hjemmelaget kunne på sin side klare seg med uavgjort, så etter at dommeren hadde småjogget til bilen for å skifte trøye var det en spent forsamling som kom i gang med kampen.
Jeg hadde fått selskap på sidelinja av Terje, og etterhvert kom det sigende litt fler tilskuere, langt de fleste med sympatier for gjestene fra andre sida av Groruddalen. Sammen fikk vi se en ganske jevnspilt affære i det kjipere og kjipere været, og de få sjansene som kom ble effektivt avverget. Vi måtte vente helt til det 28. minutt før noen fikk hull på byllen, og det var gultrøyene som kunne juble for å ha tatt ledelsen 0-1.
Før det var spilt ti nye minutter kom så også 0-2, og denne stillinga sto seg til pause. På grunn av regnet og vinden som også var i ferd med å tilta hadde jeg for lengst gitt opp å få fotografert noe mellom blokkene på Kalbakken, men droppa likevel å bruke stoppet i spillet på å jogge til parkeringa for å kvitte meg med fotoutstyret.
I andre omgang var det «ølkam» som naturlig nok presset på mest for å få scoring, men bortelaget red av stormen helt til de et drøyt kvarter før full tid fikk en mann utvist. Dette vekket naturlig nok nytt håp hos vertskapet, men selv ikke da de i det 83. minutt fikk et straffespark klarte de å få ballen i mål.
Da dommeren noen minutter på overtid blåste av oppgjøret sto det fortsatt 0-2, og mens jeg hastet mot bilen for å prøve å tørke litt hørte jeg lyden av vill jubel fra Ellingsrud-spillerne og deres fans bak meg.
Etter å ha brukt søndag formiddag på å forberede kåken litt på min mors ankomst litt uti uka tok jeg meg etterhvert ned i garasjen og satte kursen vestover. På Tåsen svingte jeg ned og plukka opp Thomas og Torsi fra fotball.tv, og så fortsatte vi litt til vestover før vi i Sandvika svingte nordover. Etter en liten pitstop på Sundvolden kom vi så fram til utkanten av Hønefoss, hvor det skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Norderhov og Jevnaker 2.
Det som møtte oss ved ankomst var en nydelig gressbane omgitt av bratte skrenter som tilsa at dette nok en gang i tiden hadde vært et grustak eller noe slikt. Jeg hadde på forhånd skrudd ned mine forventninger til publikum og fasiliteter, men ble umiddelbart positivt overraska fordi det faktisk alt en knapp halvtime før avspark hadde dukka opp litt folk, og i tillegg så jeg et skilt med «Åpen kiosk» på!
Etter å ha forsikret meg om i hvilken retning myntkastet skulle tas tok jeg plass ved sidelinja, og fikk se hjemmelaget raskt skaffe seg et forventet overtak. Tabellsituasjonen var nemlig slik at Jevnaker-reservene slet i bånn av serien, mens de gulsvarte hadde en mye hyggeligere posisjon lenger opp. Det var likevel ikke mye på spill rent sportslig, ettersom det at to lag hadde trukket seg fra serien nok gjør at nedrykksfaren neppe er allverden.
I det tjuende minutt manifesterte overtaket ute på gresset seg endelig i en scoring. Et frispark snek seg gjennom muren, og JIF-målvakten fikk bare nesten tak i den. 1-0, og stor glede.
Før det var spilt tre minutter lå ballen igjen i nettet, og med 2-0 mistenkte jeg at all spenning hadde forsvunnet fra kampen. Spillet fortsatt utover i omgangen uten flere mål, men fortsatt skjedde det aller meste foran målet i nordvestenden av banen hvor de to scoringene alt hadde kommet.
Etter å ha fortært en fremragende vaffel (Litt mer smør i røra, og vi hadde snakket top notch!) ble det pause, og jeg kom i prat med Jevnakers A-lagstrener (og Hønefoss BK-legende) Frode Lafton som også var på plass. Lafton og de han sto og prata med delte villig historier om lokalfotballen på Ringerike og vestre Hadeland, og mest imponerende var kanskje funfacten at høyrebacken til Jevnakerlaget som nå var på banen nylig hadde gitt ut sin tredje plate!
Umiddelbart etter pause så for øvrig rødtrøyene ut til å kunne klare å kjempe seg inn i kampen igjen, men ganske raskt overtok igjen hjemmelaget initiativet, og jeg bevegde meg over til motsatt ende av banen for å være i nærheten av begivenhetenes sentrum. Før jeg rakk å komme meg dit hadde riktignok ledelsen blitt økt til 3-0 i det 62. og 4-0 på en corner i det 65. minutt.
Tross den klare dominansen fra de gule var kampen fortsatt riktig så underholdende, og med en dommer som holdt en myndig men humoristisk dialog med spillerne var det verdt det å også ha ørene med seg for å prøve å høre hva som ble meldt fram og tilbake.
Jeg hadde prøvd meg på en utflukt opp i skråninga bak sørøst-målet og returnert ned til banen igjen da hjemmelaget på ny fikk ballen i nettet. Denne gangen ble scoringen annullert for offside, og som vanlig var det de som var lengst unna som protesterte mest. Fra min relativt dårlige posisjon bak linja så det riktig ut, og de som var mest involvert protesterte også lite så jeg mistenker at dommeren hadde truffet blink her.
Da vi entret sluttsekundene av kampen kom så en av de absolutt mest underholdende situasjonene hele dagen. Hjemmelaget fikk et frispark fra en halvfarlig posisjon, og gjorde seg klar til å ta dette. Dommeren hadde varslet at dette ville bli det siste som skjedde, men da gultrøyene en etter en begynte å hoppe over ballen for å lure Jevnakers forsvar orka han ikke mer og blåste av uten at frisparket ble tatt.
Norderhov-spillerne ble umiddelbart litt snurte, men med en 4-0-seier i protokollen gikk frustrasjonen raskt over, og spillere, dommere og andre involverte kunne takke hverandre for kampen, mens jeg tok med meg igjen de to TV-makerne og satte kursen tilbake mot hovedstaden.
En bane jeg lenge har sikla etter å få tatt er idrettsplassen i Innbygda i Trysil, men av ulike grunner har den stadig glippet unna. Da årets siste hjemmekamp der oppe sto for døra sto jeg opp til et strålende vær, og satte kursen nordover, og etter et par-tre timer på veien (inkludert et par avstikkere til ulike gårdsbutikker) var jeg klar for å se femtedivisjonskamp mellom Trysil FK og DK Leiret.
Da jeg gikk fra parkeringa og bort mot banen møtte jeg straks André som passet på å introdusere meg for alskens folk med tilhørighet her i grensetraktene. Vi pratet om løst og fast frem til innmarsjen ble foretatt, og så var det klart for fotball på en gressmatte som til 355 moh. i midten av oktober å være slett ikke var så verst.
Det strålende været som lot til å ha vært å finne over hele Østlandet på formiddagen hadde dessverre takket for seg. Oppe i skianlegget bak den lille tribuna (som hadde en betydelig andel seter fra den gamle sittetribuna på Briskeby) hadde det alt begynt å snø, og lite tydet på at vi kom til å slippe unna nede ved fotballbanen heller.
Sportslig sett var utgangspunktet for kampen ganske enkelt. Hjemmelaget måtte for å ha sjans på opprykk vinne alle sine tre gjenstående kamper, mens serieleder Løten ikke kunne ta mer enn ett poeng tilsammen på sine to siste kamper. DK Leiret (For nye lesere: DK står for «dumpekandidatene») hadde på sin side ikke annet enn æren og revansj for tapet i vårkampen å spille for.
Innledningsvis kom tryslingene til noen kurante sjanser, men om ikke været var nedkjølende nok fikk de røde og deres fans en solid kalddusj da gjestene i det 18. minutt gikk opp i 0-1. Skulle dette bli en sånn dag?
Etter scoringen syntes jeg de tilreisende kom mer inn i kampen, men på en gressmatte som i takt med at snøen begynte å lave ned ble sleipere og sleipere ble det ikke veldig mange sjanser. Det det derimot ble mange av var mer eller mindre ufrivillige sklitaklinger, og at dommeren holdt så igjen på kortene som han gjorde framsto for mange ganske sjokkerende. Flere mål ble det iallfall ikke før hvilen, så det sto fortsatt 0-1 da lagene småjogget bort mot garderobebygget for å varme seg litt og legge en plan for andre omgang.
Selv tuslet jeg etter å ha skaffet meg en vaffel bort til bilen og fikk på meg litt varmere og mer hensiktsmessige klær, og tok på ny plass ved banen for å se andre omgang av kampen.
Det var fortsatt ikke akkurat noen høykvalitetsfotball vi knapt hundre frammøtte fikk se, og litt før halvtimen var spilt av andre omgang fikk de rødes optimisme seg et nytt skudd for baugen. Det hadde tikket inn rapporter om at serielederen lå solid under mot Elverum 2, men når hjemmelagets keeper ble vippet av pinnen av en medspiller etter et frispark endte ballen i mål til 0-2, og opprykket så likevel ut til å være uendelig langt unna.
Fem minutter før full tid leverte så en TFK-spiller det André meldte ville vært en strålende redning dersom vedkommende var målvakt. Det var han dessverre ikke, og dermed måtte han forlate banen med rødt kort. DK Leiret øynet nå muligheten til å sette den endelige spikeren i kista, men han som faktisk var keeper vartet nå opp med en prima redning (forhåndsmeldt av André!), og det sto fortsatt 0-2.
Mens snøen fortsatte å flagre rundt ørene på oss ble kampen etter noen minutters overtid blåst av, og skuffete TFK-spillere måtte innse at det nok ble femtedivisjon også i 2025. En fattig trøst var det kanskje at Løten faktisk hadde snudd sin kamp til seier, og resultatet her dermed uansett ikke ville hatt noe å si for sluttresultatet.
Jeg takket André for selskapet, og satte kursen tilbake mot hovedstaden på en vei som til tider var noen hakk mer vinterlig enn sommerdekkene mine satte pris på, men etter at jeg entret Elverum kommune ble det heldigvis barmarkskjøring resten av veien til Oslo, og vel hjemme kunne jeg lage meg en fabelaktig middag før jeg tok kveld.
Etter å ha forlatt studentenes hjemmebane tok Terje, Ray og jeg den korte turen ned til Bjølsen, hvor bilen igjen ble parkert, før vi entret gressvollen ved en av banene i Oslo med dårligst flomlys. Her var det nok en niendedivisjonskamp som var i gang, denne gang oppgjøret mellom Oslo Internasjonale FK og Forward Sportsklubb (Som altså ikke må forveksles med Örebro-klubben BK Forward)
Igjen fant jeg noen å spørre om stillinga og tida, og fikk høre at kampen hadde kommet i gang litt forsinka så vi ikke hadde mista noe særlig, og det var fortsatt målløst. Kampen var virkelig topp mot bunn, med bortelaget som store favoritter, og de kunne faktisk sikre opprykk hvis de vant i kveld. Spørsmålet var bare om noen ville få det med seg, for flomlysene var som sagt mildt sagt dårlige!
(Ok, dette bildet overdriver kanskje lysforholdene litt!)
Som forventet festet gjestene raskt et grep rundt kampen, og da det var spilt ca fem minutter satt 0-1 i mål til stor jubel fra en betydelig andel av de nærmere 30 fremmøtte rundt banen. Rødtrøyene fortsatte å dominere, men lenge uten at det ble flere mål, i stor grad takket være heroisk innsats fra vertskapets forsvar.
Etter 25 minutter raknet det riktignok bak hos de svartkledde, og 0-2 var et faktum, før også 0-3 kom bare noen få minutter senere. Dette luktet opprykksfeiring!
Jeg hadde nesten forventet å måtte finne fram ei kuleramme for å fortsette å holde tellinga, men faktum var at OIFK nå tok seg sammen og faktisk leverte noen anstendige angrepsforsøk. Mål ble det derimot ikke flere av i første omgang, og det sto fortsatt 0-3 da lagene tok pause.
Etter en kort hvil fortsatte kampen uten at noe særlig hadde endret seg. I det 64. minutt økte det nå i praksis opprykksklare Forward-laget til 0-4, før også 0-5 kom etter 78 minutter. Like etter dette fikk så hjemmelaget sin største sjanse i kampen da et langskudd smalt i stolpen, men dessverre for dem på feil side av stanga.
Med drøye fem minutter igjen av kampen var så en Oslo Internasjonal-spiller uheldig og kom alt for sent i en takling hvor han klipte ned en motspiller. Selv om dette helt klart ikke var med vilje fikk den angrende synder et høyst fortjent rødt kort, og for virkelig å toppe det hele ble det påfølgende frisparket satt i mål til 0-6.
Da dommeren blåste av fikk vi så bivåne enorme gledesscener fra rødtrøyene.
Jeg ordnet deretter et opprykks-lagbilde i mørket før jeg forlot stadion og fikk lurt Terje til å skysse meg hjem etter en uvanlig hektisk ettermiddag og kveld i hovedstaden.
Etter en kort kjøretur fra kampen på Nordre Åsen fant Terje en parkeringsplass under ei bru, og sammen med Ray trasket vi det lille stykket ned til studentsamskipnadens treningsanlegg Domus Athletica. Etter å ha kommet oss gjennom resepsjonen fant vi døra ut til banen hvor niendedivisjonskampen mellom OSIs fjerdelag og Bøler 2 alt var i gang.
Jeg fant noen å spørre, og fikk bekreftet at kampen hadde startet ganske presis halv sju, men at det fortsatt sto 0-0. Innledningsvis bølget spillet litt fram og tilbake, men ganske mye skjedde foran Bøler-keeperen, så det var absolutt ikke ufortjent da vi etter ca en halvtimes spill fikk se studentlaget ta ledelsen 1-0.
Mens jeg tuslet en runde rundt banen fant jeg en tennisball, men det hadde nok ikke vært VAR-protester her, hun som drev og trente tennis på banen ved siden av ble nemlig svært glad da jeg lempet ballen over gjerdet til henne. Ute på kunstgresset skjedde det samtidig ikke stort, annet enn at en av OSI-spillerne stadig hisset på seg motstanderne sine med sene taklinger, uten at dette fikk dagens dommer til å komme med noen nevneverdige reaksjoner. Uansett sto det fortsatt 1-0 da lagene tok pause.
Etter en liten svipptur inn i korridoren for å varme oss litt tok kampen igjen til, og nå syntes jeg Bøler 2 virket som det skumleste av de to lagene, men likevel var det neste av betydning som skjedde at OSI 4 økte sin ledelse til 2-0 i det 57. minutt.
Blåtrøyene fra kanten av Østmarka ga likevel ikke opp, og knappe ti minutter senere fyrte en av dem av et skudd som tråklet seg gjennom feltet og passerte keeper. 2-1, og fortsatt vidåpen kamp!
Det var ikke så lett å fastslå hvem som var tilskuere og hvem som var tilknytta lagene, men jeg talte meg fram til at vi var ca 10 publikummere på denne kampen. Minst én av dem var bortesupporter, og han fikk igjen noe å juble for da gjestene litt over ti minutter før full tid utlignet til 2-2.
Mot slutten av kampen snek vi oss igjen inn i korridoren og så sluttminuttene gjennom vinduene der, uten at det medførte at vi gikk glipp av å være nært på noen jubelscener. Kampen endte dermed uavgjort, og vi hastet avgårde mot kveldens siste kamp.
Etter nok en fotballfri arbeidsuke valgte jeg å dra en klassisk Oslo-trippel på fredagen. Dro derfor rett fra kontoret til trikken, og kom meg gjennom Grünerløkka og Torshov til jeg hoppet av på Disen og ruslet de få meterne bort til Nordre Åsen, hvor det skulle spilles en tidlig andredivisjonskamp mellom Skeid og Stjørdals-Blink.
Ved ankomst var jeg ganske utsultet så jeg sørget raskt for å skaffe meg en pølse mens jeg ventet på at hamburgerne skulle være ferdige. Straks de var gjennomvarme ble så en burger fortært, og jeg kjente at livskraften kom tilbake mens jeg ventet på kampstart. Flere kjente dukket også opp, med Miriam som kom sammen med sin far og sin datter på det som var sistnevntes første fotballkamp som et lite høydepunkt. Grunnen til at de hadde tatt turen viste seg å være at faren er nabo med familien til bortelagets reservekeeper! Jeg hilste også på Daniel, Robert, Jonny og flere andre Skeid-folk.
Da lagene entret banen hadde som vanlig Skeidoksene plassert seg i den ene enden av hovedtribunen, mens de noe yngre «Kalvene» sto i motsatt ende. Fra de yngstes ende ble det sluppet ut rød røyk som ville fått eldre ranværinger til å få flasback til Mo i Rana på sekstitallet, og så var det klart for avspark.
Innledningsvis så hjemmelaget, som ved å vinne denne hengekampen ville ta tilbake tabelltoppen i avdelinga si, friske ut. De sendte framover angrepsbølge etter angrepsbølge, men det ble ikke noe sluttresultat av det, og det var nok derfor en solid kalddusj for både rødtrøyene og deres supportere da dommeren rett før kvarteret var spilt pekte på straffemerket. Trøndernes straffeskytter gjorde jobben som han skulle, og det sto 0-1 til stor fortvilelse for hjemmefansen.
Utover i omgangen hørtes tilropene fra tribuneplass sintere og sintere ut, uten at det lot til å påvirke dommeren noe. Heller ikke Skeids spillere lyktes i å kanalisere supporternes sinne til en bedre prestasjon på banen, og det sto fortsatt 0-1 da dommeren sendte lagene i garderoben for en liten pust i bakken, og også supporterne fikk hvilt stemmene litt.
Etter pause hadde hjemmelagets trener byttet inn den afrikanskætta finnmarkingen «Bamba», noe som ga vertskapet en sårt tiltrengt energiinnsprøyting. Likevel så nå Blink skumlere ut enn de hadde gjort hele førsteomgangen, men det ville seg ikke for de for anledningen gulkledde. Jeg sto faktisk og trodde at mål nummer to for stjørdalingene var rett rundt hjørnet, da plutselig Skeid i det 58. minutt vartet opp med et kremangrep som endte med 1-1, og nye røykutslipp fra supporterne.
Blink virket sant å si fornøyde også med ett poeng, og det gjensto fortsatt nesten et kvarter da målvakten pådro seg gult kort for drøying av tida. Det så ut som om strategien deres skulle virke da vi gikk inn i noen svært hektiske overtidsminutter, men så, et lite minutt inn i overtida slo «Bamba» til. Etter å ha herjet med Blink-forsvaret plasserte han ballen i nettet til 2-1, og vi fikk se noen ville jubelscener!
Da jubelen la seg fikk en Skeid-spiller som nettopp var byttet ut sitt andre gule kort for å ha stormet over banen for å delta i jubelen, Stjørdals-Blink klarte aldri å komme tilbake igjen i de få minuttene som gjensto, og dermed kunne okser, kalver og andre med hjertet i Skeid etter dommeren blåste av juble som gale for tre viktige poeng i jakten på en retur til OBOS-ligaen.
Selv fant jeg Terje og Ray, fikk etterhvert tak i sekken min som hadde blitt innelåst i billettbua, og kom meg sammen med de andre to videre til nok en kamp, litt lenger vest i byen.
Etter lørdagens utskeielser startet jeg søndagen med å komme meg sørover i den svenske hovedstaden igjen, og innta en førsteklasses brønsj tilberedt av min Elfsborg-vennine Annicas samboer. Etter også å ha fått introdusert hennes ettårige tvillinger for konseptet «nordmann» ble hun så med meg på ferd mot Uppsala, hvor vi spaserte fra togstasjonen til stadion for å se allsvenskankamp mellom Sirius og Elfsborg.
Vel inne på stadion kunne jeg stolt sjekke inn i Futbology-appen, og få badge for å ha fullført Allsvenskan. Dette var nemlig det siste stadionet jeg mangla av de 14 arenaene som brukes i ligaen i år, så nå er det bare å vente spent på hvem som kommer opp til neste år og om det da må kompletteres igjen.
Dagens bortefølge var kanskje litt mindre enn de jeg hadde opplevd med IFE før, noe som kanskje var litt forståelig i en hektisk høst med Europakamper tett i tett. At Uppsala også er den mest langreiste destinasjonen for Elfsborg-supporterne spilte nok også inn, men de som var der leverte absolutt. Før avspark fikk jeg også hilst på Glenn (som tross navnet ikke kommer fra Göteborg), og det var bare god stemning på kortsida på det sjarmerende stadionet.
Den gode stemninga ble etter avspark raskt enda bedre. Etter et par smånervøse startminutter eksploderte vi gulkledde i glede da danske Holten satte inn 0-1 i det sjuende minutt!
Dessverre klarte ikke Elfsborg-spillerne å gjenskape det de hadde prestert mot Roma i Europa League torsdagskvelden før. Forsvaret slapp stadig de blåsvarte til sjanser, men heldigvis fikk hjemmefansen lov å konsentrere seg om å kreve en redningsaksjon for det brannskadde Ungdomens hus i Uppsala.
Noen minutter før pause var det dessverre slutt på moroa for oss som heiet på «di gule». Sirius utlignet, og det sto fortsatt 1-1 da lagene gikk i garderoben til pause.
Jeg prøvde å berolige en bekymret Annica med at trener Hiljemark garantert kom til å ta de rette grepene i pausen, men da spillerne kom ut på kunstgresset igjen var det umiddelbart få tegn til bedring å se. Sirius var helt klart det førende laget, men jeg håpet fortsatt på bedring da Elfsborg etter en times spill gjorde et trippelbytte.
Byttet viste seg dessverre å hjelpe akk så lite. Sirius gikk nesten umiddelbart etter at spillet var satt i gang igjen opp i 2-1, før de ti minutter senere økte ledelsen til 3-1. Gultrøyene fikk litt ny energi da «Frickadona» ble byttet inn med et kvarter igjen, men heller ikke han klarte å utrette noen mirakler, og med ti minutter igjen av ordinær tid kom også 4-1. Ydmykelsen var nær total.
Da dommeren etter fire minutters overtid blåste av kampen kunne over fem og et halvt tusen hjemmefans glade synge at «vi är bättre än Roma», mens jeg skuffet måtte innse at min komplettering av Allsvenskan ikke ble så gledelig som jeg hadde håpet.
Jeg takket Annica for selskapet, og hastet avgårde mot toget, fant igjen bagasjen min i en oppbevaringsboks, og hoppet på et tog mot Arlanda. Her klarte jeg utrolig nok både å få sendt kofferten og å komme meg gjennom sikkerhetskontrollen, før jeg kom meg på et fly tilbake til Norge.
Alt i alt en fremragende groundhoppinghelg i Stockholm, men altså en litt kjedelig supporteropplevelse på det som skulle vært prikken over i-en. Som før vil jeg uansett anbefale alle å dra og se svensk fotball når de har muligheten!
