Det var mange banehoppere som ble frustrerte da nyheten tidligere i år kom om at Ørje skulle spille en kamp på gressbanen nede ved elva, og ikke oppe på kunstgresset. Frustrasjonen skyldtes selvsagt at kampen var lagt til selveste sekstende mai, en dag svært mange er opptatt med egne lag i høyere divisjoner. Jeg og Ludvig hadde ikke tenkt oss på noe toppkamp i dag, så jeg plukket ham opp fra en buss, og etter litt harryhandel øst for grensa returnerte vi til Norge, og fant fram til banen hvor det altså skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Ørje og Skiptvet.
Det var altså som sagt «fotballens nasjonaldag» 16. mai, og selv om det var litt færre banehoppere på plass enn man ville hatt en annen dag, så var oppmøtet av lokale fans godt. Spesielt gjorde de unge syngende «ultrasene» seg bemerket, og jeg må si jeg har opplevd supportergrupper hos klubber på betydelig høyere nivå enn dette som ikke har nådd disse gutta (og kanskje en og annen jente?) til knærne en gang.
Etter at jeg hadde pakka i meg ei sårt etterlengta pølse og hilst på de andre banehopperne som var på plass var det tid for innmarsj, og akkompagnert av grønn og rød røyk ble spillerne applaudert inn. Dommeren vendte ryggen til publikum og tok myntkast, og så kunne det hele starte.
Det gikk ti minutter før «Slusebyens» ultras kunne bytte ut de generelle sangene med jubel. Skiptvet-spillerne ropte etter offside, men dommeren var ikke enig, og han som kom gjennom kunne dermed sette ballen i mål til 1-0!
For gjestene fra «Skjetve» gikk det fra vondt til verre da 2-0 kom rett før omgangen var halvspilt. Foran omlag 300 tilskuere fortsatte hjemmelaget å dominere, og de få sjansene bortelaget kom til ble også misbrukt. Rett før pause havnet ballen igjen i mål, men denne gangen ble de rødhvite reddet av dommeren som mente det hadde skjedd noe ureglementert før ballen gikk i mål.
Det sto dermed fortsatt 2-0 da lagene gikk i garderoben for en liten taktikkprat, mens køene i kioskene ble lengre og lengre. De fleste lot likevel til å ha fått tak i det de ville da spillerne kom ut igjen, og bortelaget så nå veldig kvasse ut der de kom til en nesten umiddelbar stor sjanse.
Dessverre for bortefansen, og for oss nøytrale som kanskje håpet på litt spenning i kampen, like etterpå ble det straffespark. Skiptvet-keeperen pådro seg i forbindelse med dette et gult kort for ikke å holde seg på streken, noe han var så uenig i at han demonstrerte ved å vende ryggen til straffeskytteren som gjorde at det etter 50 minutter hadde blitt 3-0.
Resten av kampen ble egentlig et rent pliktløp, og den største spenningen var om vi ville få høre sluttfløyta før det begynte å regne. Etter 74 minutter av kampen kom 4-0, og i det 82. spilleminutt 5-0. Det kom noen regndråper i det overtida starta, men da dommeren blåste av kampen var vi fortsatt tørrskodde, og kunne se spillere og supportere feire seier sammen.
Jeg tok med meg passasjeren min og fant tilbake til bilen, og vi hadde ikke kommet veldig langt vestover før vi møtte noen regnbyger av bibelske proporsjoner! Vi hadde virkelig vært utrolig heldige med timingen for denne fotballkampen!
Da terminlistene for 2026 dukket opp i vinter var det stor glede over at et nytt lag med egen bane hadde dukket opp på Romerike. Jeg plukket derfor denne kristihimmelfartsadagen opp Martin og André i rask rekkefølge, og sammen satte vi kursen mot Vormas østbredd. Samtidig som vi kom fram begynte det å pissregne, men vi var iallfall klare for å se niendedivisjonskamp mellom Fenstad FK og andrelaget til Gjerdrum.
Fenstad FK (som ikke må forveksles med Fenstad SK som jeg så på andre sida av elva for noen år siden) hadde altså etter mange års pause bestemt seg for å begynne med seniorfotball igjen, og det var flere kjente banehoppere på plass i denne andre hjemmekampen deres for sesongen. På den første hadde det vært en veritabel folkefest med 4-500 tilskuere, korpsmusikk og utsolgt kiosk i et strålende vær, mens det denne torsdagskvelden var mer moderat tilstrømming. Det skulle likevel bli 80-90 frammøtte, noe som slett ikke var så verst ruskeværet tatt i betraktning.
Ute på gressmatta var det gjestene som kom best i gang, og alt etter seks minutter kunne de for anledningen orangekledde juble for å ha fått tildelt et straffespark. Dette ble kontant hamret i mål, og det sto 0-1 i det vi passerte 7 minutter på klokka.
Gjerdrum 2 fortsatte å se sterkest ut, men Fenstad kriget seg etter hvert mer og mer inn i kampen, og det var absolutt ikke ufortjent da de fikk en utligning til 1-1 rett før omgangen var halvspilt. Gjerdrumsokningene fortsatte dog å produsere store sjanser, men en kombinasjon av ferdighet og flaks hos vertskapets målvakt sørget for at neste mål lot vente på seg. Det var faktisk bare så vidt over fem minutter igjen til pause da ballen ble vippet over ham i en frekk chip som gikk i nettet til 1-2.
Lagkameratene hans hadde likevel ikke tenkt å gi opp, og under to minutter senere lå ballen på ny i nettet i motsatt ende av banen. 2-2, og dette ble også stillinga da dommeren sendte lagene i garderoben.
Selv gikk jeg i samme retning som spillerne med håp om å skaffe meg en vaffel, noe som også lyktes. Svært god, og samtidig deilig å få varmet fingrene litt på den. (Enkelte vurderte faktisk å spørre om å få leie vaffeljernet for å varme fingrene direkte i det, det var nemlig tidvis ganske ufyselig på Øvre Romerike i kveld.
I pausen hadde hjemmelaget byttet ut keeperen sin (Kanskje de fryktet at han hadde brukt opp flaksen), og den nye mannen mellom stengene fikk ikke noen god start på sin omgang da gjestene gikk opp i 2-3 alt etter tre minutters spill (Uten at jeg skal hevde at dette på noen måte var hans skyld).
Etter 61 minutters av kampen økte Gjerdrum 2 ledelsen til to mål da de gikk opp i 2-4, og nå trodde jeg egentlig kampen var avgjort. Det viste seg at Fenstad hadde litt til på lager da de i det 84. spilleminutt reduserte til 3-4.
Denne gangen var det derimot bortelaget som brukte under to minutter på å score på nytt, og dermed på ny drepe spenninga ved å gå opp i 3-5. Flere scoringer ble det ikke, og da dommeren blåste av var vi rimelig kjappe med å komme oss tilbake i bilen og få fyrt i gang setevarme, rattvarme og andre bekvemmelighetstiltak i håp om å få varmen i oss igjen. Det hadde vært en svært hyggelig kveld, men akk, så ufyselig vær!
PS: Dere jeg snakka med på Gjerdrum-benken om det å få en kamp på gressbanen på Torshov: Jeg mente det jeg sa om at det kommer til å strømme til med folk dersom dere gjennomfører dette!
Som nevnt i forrige blogg hadde Terje og jeg oppdaget mulighet for en kamp til, så etter en svært enkel overtalelsesjobb mot Magnus og Edvard satte vi kursen det korte stykket inn mot Hamar. Da vi kom fram til Prestrud parkerte vi, og stormet forbi den opplyste banen hvor det ble spilt femtedivisjonskamp, vi skulle nemlig se sjettedivisjon på banen bakom, mellom Storhamar 2 og naboene fra Vang.
Kampen var alt i gang da vi kom, og selv om dette altså var et anlegg jeg har sett kamp på før var det på banen hvor det nå ble spilt femtedivisjon. Denne banen hadde jeg aldri sett fotball på, men rapportene vi fikk ved ankomst tydet på at vi ikke kom til å få sett noen hel kamp her. Flomlysene virket ikke, så straks a-lagets kamp var over kom resten av denne kampen til å bli flyttet over til den andre banen (Hvor jeg hadde vært i 2019). Vi lot oss også fortelle at det sto 1-0, og at de hadde startet noen minutter tidligere enn annonsert, så det var spilt et sted mellom 10 og 15 minutter da vi ankom.
Rett før det var spilt en halvtime gikk vertskapet opp i 2-0, og når sant skal sies var jeg ganske fornøyd med vissheten om at kampen skulle flyttes etterhvert, for det var ganske utfordrende å se den relativt mørke ballen ute på det mørke kunstgresset. Det var rundt ti minutter igjen å spille da det endelig ble ledig på andre sida av gjerdet, og alle involverte kunne flytte seg over. At en kamp flyttes fra en bane til en annen underveis i en omgang er for øvrig noe jeg på mine snart 1500 fotballkamper aldri har opplevd før!
Rett før lagene gikk i garderoben til pause fikk hjemmelaget nok et mål, og det sto dermed 3-0 da lagene trakk inn. Mens det hadde blåst og regnet ganske fælt på kveldens første kamp var det verken vind eller nedbør nå, så vi knapt 30 tilskuerne som var på kampen hadde det ganske greit mens vi ventet på at aktørene skulle komme tilbake.
Etterhvert var alle på plass igjen, og nå kunne jeg endelig nyte eksakte tidspunkter på alt som skjedde. Det var spilt ganske nøyaktig 58 minutter da gjestene reduserte til 3-1, men håpet om en opphenting døde et drøyt kvarter senere da Storhamar 2 gikk opp i 4-1.
Sluttminuttene ble stort sett et rent pliktløp, og i henholdsvis det 86. og 93. spilleminutt kom også 5-1 og 6-1, så det var ingen tvil om hvem som hadde vært best i denne kampen.
Vi kom oss tilbake i bilen, og satte kursen sørover igjen, hvor vi etter å ha forsert et grusomt vær vi var veldig glade hadde holdt seg unna mens vi var på kamp skilte lag etter en strålende groundhoppingsaften.
Da langhelga var i ferd med å starte (Joda, det er inneklemt fredag, og jeg skal faktisk jobbe litt da også, men likevel langhelg) rydda jeg baksetet ettersom et par ekstra passasjerer skulle komme til etterhvert, plukka opp Terje, og satte kursen nordover. Det var en del trafikk ut av byen, men vi ankom etterhvert tjukkeste Hedmarken, foretok et lite pitstop på lokalbutikken, før vi inntok baksida av fengselet Vazelina synger om. Vi skulle heldigvis ikke spikre paller, men var her for å se sjettedivisjonskamp mellom Ilseng og Sørskogbygda.
Ilseng hadde ikke stilt seniorlag på svært mange år, så denne re-debuten deres i seriesystemet hadde skapt en hel del glede i banehoppermiljøet. Det var også mange lokale på plass, og stor var gleden da jeg så at det pågikk grilling av hamburgere. Jeg var straks borte og kjøpte meg en, og gikk dermed nesten glipp av innmarsj og myntkast, men jeg var iallfall helt klar når kampen akkurat hadde kommet i gang.
Det var hjemmelaget som innledningsvis kom til de største sjansene, og etter en corner fikk vi se noen helt vanvittige muligheter ble misbrukt. Ilseng fortsatte å trøkke på, og etter rundt tjue minutter var alle sikre på at det skulle bli mål da en kontring etter et hjørnespark så ut til å gå helt etter oppskriften. Dessverre ble det siste trekket litt for svakt, og ballen gikk i stolpen og ut.
Hjemmefansen slapp heldigvis å fortvile så lenge. Med 21:45 på min stoppeklokka ble endelig Sørskogbygdas bakre rekker overmannet, og ballen gikk i mål til 1-0. Stor jubel!
1-0 sto seg til pause, og mens spillerne gikk i garderoben var vi flere fra banehoppermiljøet som klemte oss sammen på benken til hockeyrinken som lå rett ved banen for å få litt skjul fra den sure vinden som herjet her i kveld. Etter hvert var dog spillerne tilbake, så etter å ha klemt i meg en vaffel var det påanigjen.
Ilseng hadde nå virkelig bestemt seg for å få det beste ut av sin gjenoppstandelse, og det gikk bare såvidt over ett minutt før ballen igjen lå i nettet bak 'bygdas målvakt (Som jeg for øvrig tok et fremragende bilde av da jeg var og så dem på hjemmebane i 2022) og det sto 2-0. Tre minutter senere vartet vertskapet opp med et helt fremragende angrep, og det sto 3-0.
At det begynte å regne stoppet ikke de orangekledde fra å fortsette målorgien sin, og det gikk bare to minutter før de igjen hadde scoret, så det sto 4-0, men nå våknet endelig Sørskogbygda fra dvalen. I det 57. og det 63. spilleminutt kom to scoringer som ga 4-1 og 4-2, og det så nå egentlig helt åpent ut hvordan dette skulle ende.
Da et frispark fra de hvitkledde traff muren ble ikke returen klarert, men trykket mot Ilseng-keeperen fortsatte, og vips sto det 4-3 rett før klokka passerte 67 minutter. Skulle vi få se et helt utrolig comeback?
Da det var spilt 72 minutter fikk Sørskogbygda igjen frispark. Det var litt misnøye med dommerens håndtering av muren, men når sant skal sies tror jeg ikke dette hadde noen betydning, ballen ble på nydelig vis plassert direkte i mål, og det sto 4-4.
Som om dette ikke var nok, med ni minutter igjen av ordinær tid endte nok et angrep med scoring. 4-0 var snudd til 4-5! Ilsengs spillere og fans fortvilte naturlig nok, men tross et solid trykk fra hjemmelaget i sluttminuttene klarte de tilreisende å stå i mot, så da dagens dommer (Som stort sett ikke hadde hatt en veldig tung jobb) blåste av sto det fortsatt 4-5.
Jeg og Terje hastet mot bilen da vi hadde funnet mulighet for en kamp til når vi først var på tur, og med oss i baksetet fikk vi nå Magnus og Edvard, som hadde kommet helt fra Trøndelag for å groundhoppe litt i langhelga.
En svært hektisk banehoppingsuke startet tirsdag med en relativt lang tur sørvestover fra hovedstaden. Jeg tok den indre ruta mot Grenland, og etter et pitstop på Gulset for litt mat tok jeg fatt på siste etappe ned mot åstedet for sjuendedivisjonskampen mellom Stridsklev og andrelaget til Bamble.
Stridsklev, en bydel i Porsgrunn som ligger oppå høyden mellom industrien på Herøya og fjordarmen mot Eidanger, har en av de få fotballbanene i Telemark jeg fortsatt ikke hadde sett kamp på, og omtrent samtidig med at jeg kom dukket også de to lagenes spillere opp. Mens hjemmelaget hittil i år bare hadde tatt ett poeng troner Bamble 2 suverent nederst på tabellen med 0 poeng, så det var et veritabelt bunnoppgjør som ventet her.
Inn mot avspark dukket noen lokale Futbology-brukere jeg ikke kjente opp, men også Zakaria hadde tatt turen (I den grad det å gå fra omlag ti minutter unna kan karakteriseres som en tur) for å la seg underholde av det som skjedde ute på en nokså shabby kunstgressmatte. I første omgang ble riktig nok underholdningsverdien ikke all verden. Stridsklev så lenge klart farligst ut, men anført av en god keeper og noen rutinerte forsvarsspillere virket det å gjøre mål på dette Bamble-laget langtfra som noen enkel oppgave.
Utover i omgangen kom også gjestene til noen muligheter, men selv ikke da en spiller kom alene mot Stridsklevs keeper ble det mål, og dermed sto det fortsatt 0-0 da lagene samlet seg ved hver sin benk (Garderobene var alt for langt unna til at det var aktuelt å gå dit) for en liten pauseprat.
Etter hvilen så plutselig Bamble 2 mye bedre ut, så treneren deres måtte ha sagt de rette tingene. De lyktes likevel ikke med å overmanne de rødkledte, og da de begikk et fælt balltap 7-8 minutter inn i omgangen ble de knallhardt straffet. 1-0, og veien til poeng så veldig lang ut.
Stridsklevs glede over å ha tatt ledelsen ble dog ikke veldig langvarig. Det tok ganske nøyaktig 115 sekunder fra forrige mål til ballen lå i nettet i motsatt ende av banen, og dermed sto det 1-1. Der det første angrepet nok kom som følge av et litt rufsete forsvarsspill, så var det strålende angrepsspill denne gangen, der en av bamblingene opptrådte som en varm kniv i et Stridsklev-forsvar av smør!
I det vi nærmet oss timen spilt gikk så en av hjemmelagets menn overende i feltet foran mål. Dommeren pekte på straffe, og det hjalp lite at flere av Bambles spillere mente dette hadde vært en rimelig billig tildeling. Det som derimot hjalp var skuddkvaliteten da Stridsklevs kaptein tok straffesparket. Skuddet gikk utenfor, og vi var like langt.
Stridsklev hadde uansett fått blod på tann nå, og ti minutter etter straffefadesen foretok den ellers så solide målvakten til bortelaget et høyst risikabelt forsøk på en inngripen på rundt tjue meter. Da han tapte denne duellene fikk angrepsspilleren en enkel jobb med å dytte ballen videre, og den fløy rolig i mål til 2-1.
Resten av kampen bølget spillet fram og tilbake, men flere scoringer ble det ikke, så da dommeren noen minutter på overtid blåste av kunne glade Stridsklev-spillere juble for sesongens første trepoenger!
Jeg fant veien tilbake til bilen, og tok fatt på ferden tilbake mot hovedstaden, en ferd som gikk nesten helt problemfritt!
Ettersom jeg skulle spille konsert søndag kveld var det lite aktuelt med noen langtur denne dagen, så da passet det veldig fint at det var en mulighet for å se en ganske interessant kamp en bane jeg har vært på før, men ikke etter at den ble ombygd. Jeg sørget derfor for å pakke dressen og trombonen i bilen, og satte kursen til Rolvsrud, fant en av de få tilgjengelige parkeringsplassene der, og gjorde meg klar for å se andredivisjonskampen mellom Lørenskog og Rana.
Etter å ha tatt en prat med RFK-trener Ørjan ble jeg tatt med på en liten omvisning inne i sokkeletasjen under tribuna, og jeg må si det virkelig er et standsmessig anlegg Lørenskog har ordnet seg. Noe ganske annet enn første gang jeg var her, i 2015! Jeg slo også av en prat med ferierende Rana Blad-journalist Gøran som også var på plass, og så var det endelig klart for innmarsj, hilseseremoni og myntkast.
Helgelendingene kom godt ut fra startblokkene, men når den innledende spurten var overstått tok hjemmelaget mer over. Lørenskog kom blant annet til en rekke gode muligheter på dødball, men ballen ville ikke i mål, og heller ikke da Rana fikk en ny god periode på tampen av omgangen ble det noen scoringer, og dermed sto det fortsatt 0-0 da lagene gikk i garderobene for å planlegge andre omgang.
Jeg gjorde et forsøk på å besøke kiosken, men siden en ikke ubetydelig andel av de oppunder 300 tilskuerne hadde gjort det samme slo jeg det raskt fra meg, og gikk heller ned for å snakke litt med Lokalfotballen-Espen som også hadde dukket opp. Andre omgang ble blåst i gang, og da det ti minutter inn i omgangen ble blåst straffespark stormet jeg oppover tribunen for å få filmet dette fra litt høyde.
Etter litt om og men (Lørenskogs keeper pådro seg et gult kort fordi han prioriterte å krangle over å gå på streken og gjøre seg klar) ble straffen tatt, og den satt sikkert i nettet. 0-1, og stor jubel hos bortesupporterne (Som jeg har en mistanke om at stort sett var ganske kortreiste denne gangen).
Etter dette hadde kioskkøen roet seg noe ned, så jeg gikk bortover for å prøve å skaffe meg en sårt etterlengtet vaffel. På første forsøk var det både tomt for røre, litt ventetid fordi noen andre hadde bestilt og ikke fått, og i tillegg var det en liten katastrofe i vaffeljernet! Heldigvis ble alle problemene raskt løst, og jeg fikk etterhvert spist en helt fremragende vaffel.
Etter at vaffelen var fortært gikk jeg igjen ned til banen, og fikk snart se hjemmelagets spillere og fans juble for å ha utlignet til 1-1 i motsatt ende fra der jeg sto. Det gjensto fortsatt nesten tjue minutter pluss tilleggstid, så Rana virket likevel ikke å ha fått panikk, men de hang litt i tauene nå, for å bruke en boksemetafor.
Med 82 minutter på stadionuret kom så en RFK-spiller stormende framover, og angrepet ble avsluttet på best tenkelige måte for «Kørvan». 1-2, og igjen var de i føringen!
Da det ble annonsert 6 tilleggsminutter var det nok fler enn jeg som tenkte på gjestenes noe labre baklengsmålstatistikk på overtid i år, Det skulle likevel vise seg å gå bra denne søndagen. Da dommeren til slutt blåste av sto det fortsatt 1-2, og tre sårt etterlengtete poeng kunne feires sammen med supporterne.
Selv satte jeg kursen ned mot sentrum, og fikk etter hvert på meg dressen og fikk spilt en strålende konsert mens jeg jublet inni meg over at TIL vant sin eliteseriekamp, og også gremtes innvendig over at jeg gikk glipp av en svært sjelden banehoppingsmulighet i Bærum.
Etter den korte fergeturen fra dagens første kamp hoppet jeg i bilen og etter en enda kortere kjøretur kom jeg fram til det lille dalsøkket mellom Hälsö og Stuvö, som kanskje en gang i en fjern fortid hadde vært to ulike øyer, men nå var vokst sammen til en. Etter å ha parkert gikk jeg bort til banen, hvor nok en kamp i Göteborgs division 6B var i gang, mellom Hälsö BK og Gambian Mix IF Göteborg.
Det var spilt ca 5 minutter da jeg ankom, og tross at det fortsatt sto 0-0 fikk jeg raskt inntrykk av at det var laget med det vestafrikanskinspirerte navnet som førte an. Selve anlegget var for øvrig også her veldig vakkert, med en prima gresslette klemt inn mellom boliger, en marina og ikke minst klubbens klubbhus hvor det pågikk en barnebursdag hvor gjestene innimellom kom ut for å se litt fotball.
Med 17:10 på stadionuret fikk endelig gambierne og vennene deres (Det var flere av de rødkledte som lett lot seg identifisere som ikke-vestafrikanere) uttelling for dominansen, da de klarte å overmanne de bakre rekker hos hjemmelaget og sette inn 0-1.
Foran rundt nitti tilskuere (Deriblant store deler av bortelaget fra forrige kamp, som hadde lagt inn et stopp på vei hjemover) fortsatte bortelaget å se skumlest ut, men vertskapet kom mer og mer med på notene. Ca 7 minutter før pause (Jeg sto ca rett bak stadionuret da dette skjedde, så ikke så lett å vite nøyaktig tid) hadde så gjestenes målvakt en noe uheldig involvering da ballen gikk mer eller mindre rett gjennom hendene hans og i mål til 1-1.
1-1 var også pauseresultatet, og mens lagene gikk i garderoben for en liten prat innså jeg at det neppe ble veldig mye rapportering fra andre omgang, ettersom jeg bare hadde 3% strøm på mobilen.
Jeg fortsatte å fotografere, og prøvde også å filme litt med fotoapparatet, selv om det sjelden blir veldig bra. Det jeg fikk se var at litt før timen var spilt ble det 1-2, og så fikk vi i det 64. spilleminutt se 1-3 komme på frispark.
Gambian Mix gikk etter 76 minutter opp i 1-4, før sluttresultatet bare et par minutter før kampen var over ble fastsatt til 2-4, og spillerne kunne takke hverandre for kampen.
Jeg gikk til bilen og etter å ha hilst på en nederlansk groundhopper som også var til stede fikk jeg strøm på mobilen igjen og kjørte mot fergeleiet. Etter et par små stopp for mat i Kungälv og harryhandel lenger nord ankom jeg litt forsinket Oslo (Jeg havnet midt i opprydningsarbeidet etter en stygg bilulykke ved Vestby), og kunne svært fornøyd etter en fremragende groundhoppingstur til Göteborg-skjærgården ta kveld!
