Etter en kort trikketur fra kampen i Grünwalder Straße kom jeg fram til et lite sportsanlegg i strøket St. Martin. Etter å ha betalt inngangsbillett gikk jeg inn på restauranten her og kjøpte meg nok en flaske apfelschorle og et rundstykke med noe varme kjøttgreier inni, før jeg gikk ut og inntok banekanten for å se Kreisliga-kampen (Som altså er nivå åtte i Bayern) mellom 1860 Münchens tredjelag og Schwabings andrelag.
En ikke ubetydelig andel av de andre i publikum virket å ha vært på samme kamp som meg før de kom hit, og de fleste så nok fram til en liten opptur med amatørlaget etter å ha sett førstelaget levere en litt skuffende forestilling. Innmarsj og hilserunde ble gjennomført, og så var det klart for kamp ute på kunstgresset.
Sammen med rundt 150 andre fikk jeg i en fryktelig sur høstkveld se en kamp hvor det var gjestene som så sterkest ut (Noe også tabellen lot til å bekrefte at de var, selv om de har et svært merkelig seriesystem i overgangen fra tre til to avdelinger i kretsens øverste nivå.). Hjemmelaget var likevel ikke tapt bak en vogn, og oppildnet av sporadiske tilrop fra enkelte av sine supportere kom også de til en del sjanser som ble misbrukt.
Da dommeren sendte lagene i garderoben for å få varmet seg litt hadde ingen scoret noen mål, og mens jeg rømte inn i restauranten med samme mål som spillerne begynte tanken å melde seg: Kunne jeg virkelig få TRE 0-0-kamper på rad?
Spoiler alert: Det kunne jeg! Andre omgang av kampen medførte lite annet enn gule kort og uutnyttete scoringsmuligheter, og dermed ble det ett poeng til hvert lag og ingen mål. Kampen hadde endt 0-0, og jeg lurte nå seriøst på om noen hadde «ganda» meg så jeg ikke skulle få se flere scoringer?
Uansett forlot jeg nå stadion i relativt høy hastighet, fant tilbake til bagasjen min på Ostbahnhof, og tok en S-bahn til andre sida av byen hvor jeg etterhvert ble plukket opp av ICE-toget som skulle ta meg til Frankfurt, siste stasjon på helgas lille Europa-turné.
Etter en kort natt på hotellrommet i Graz sto jeg tidlig opp lørdag morgen, og fant via et supermarked fram til togstasjonen. Her dukket snart toget opp, og jeg var klar for mange lange timer på vei mot Bayerns hovedstad. På veien lyktes jeg ENDELIG med det jeg har prøvd mer eller mindre ustanselig den siste uka: Å få kjøpt billett til kampen jeg hadde lyst å se! Vel framme på Münchens østbanestasjon stappa jeg derfor kofferten raskt i et oppbevaringsskap, og bestilte en Bolt til stadion hvor det var regionalliga-kamp mellom 1860 München og Unterhaching.
Da jeg entret tribuna var det alt spilt et par minutter, men det var lite som tydet på at jeg hadde gått glipp av noe særlig. Et fullsatt stadion sang for laget som hadde blitt tvangsdegradert etter at de egentlig så ut til å ha berget plassen på nivå 3 helt greit, mens det også var stappfullt på bortefeltet (I motsetning til forrige gang jeg så Unterhaching spille bortekamp, men nå var det altså et lokaloppgjør med under et kvarter «reise» mellom lagenes hjemmebaner det var snakk om).
Stadionet i Grünwalder Straße er kanskje ikke en arkitektonisk perle, slik det jeg besøkte dagen før var, men det har utvilsomt en sjarm man ikke finner maken til mange andre steder. På den ene sida ligger ei ganske lita betongtribune, på den andre sida en ganske stor en, og mellom dem i vest er det en svær sving med stående hjemmesupportere, og her ble det flagget, viftet med skjerf, og som sagt sunget av full hals.
Ute på gressmatta bølget spillet fram og tilbake, men jeg syntes tidlig jeg merka litt derbynerver hos begge lag. Et tap ville definitivt svi mye mer enn hva en seier ville glede, og dermed var risikoviljen kanskje ikke så stor som den ville vært mot en annen motstander enn naboen. Ut fra tabellsituasjon var det nok 1860 som hadde mest å tape, og når sant skal sies syntes jeg kanskje de var et lite hakk kvassere enn sine gjester.
Det sto fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og jeg innså at tross lengden på kioskkøene måtte jeg få i meg noe mat nå skulle dette gå bra. Jeg klarte til slutt å sikre meg en pølse og et glass apfelschorle, og mens dette ble fortært inntok jeg ståfeltet på bakkeplan foran tribuna jeg hadde billett på for å se kampen litt derfra (og for å unngå å søle sennep på sidemennene mine).
I den lave ettermiddagssola ble det vanskeligere og vanskeligere å se hva som skjedde ute på banen, men det var klart at hjemmelaget var best, uten at de klarte å omsette dette til scoringer. Jeg noterte meg for øvrig at søndagens NFL-kamp her i byen hadde satt sitt preg også på Regionalliga-publikummet, det var unormalt mange å se som enten hadde en lue eller et skjerf fra en av klubbene i den amerikanske sporten, og jeg så også et par karer med nesten fullt antrekk fra henholdsvis Packers og Steelers.
Det var ikke bare jeg som var frustrert over manglende scoringer, etter at nok et av 1860s angrep hadde ebbet ut uten resultat så jeg at lagets målvakt kastet seg ned og slo hendene i gresset i frustrasjon over at lagkameratene ikke fikk det til. Heller ikke dette hjalp, og da dommeren etter noen minutters overtid blåste av oppgjøret sto det fortsatt 0-0!
Jeg tror faktisk dette er første gang noensinne jeg har hatt to målløse kamper på rad, men jeg forventet at ting ville blitt annerledes når jeg dro videre for å se en kamp på nivå åtte like etterpå.
Etter at 2026 så langt hadde vært et ganske rolig banehopperår med stort sett bare kamper i Sverige, sett bort fra TILs europaeventyr, så nå litt utpå høsten hadde jeg funnet ut at tiden var inne for endelig å få tatt et nytt land! Jeg bestilte derfor fly til Wien, og etter et par timer der ble jeg plukket opp av en minibuss som tok meg sørover og inn i Slovenia. Her ble jeg sluppet av i Maribor, og etter å ha fått deponert bagasjen på bussterminalen fant jeg fram til stadionet hvor det skulle være Nations League-kamp mellom Slovenia og Sveits.
Kampen gikk altså på hjemmebanen til NK Maribor, Ljudski Vrt (Som betyr noe sånt som Folkets park). Med en kapasitet på drøyt 11 000 så det denne kvelden ut til å bli ganske fullsatt, i en kamp hvor ett poeng til gjestene ville sikre dem topplassen i gruppa si. Stadion var for øvrig en liten arkitektonisk perle, hvor den eldste hovedtribuna faktisk er vernet på grunn av betongbuen som holder oppe taket.
Ved innmarsjen dro de sveitsiske supporterne opp et svært OH-banner, men det var bortsett fra litt tidvis intens tromming stort sett det eneste de rødkledte gjorde av seg her. Det var for øvrig også en del sveitsere å se andre steder på stadion enn på det tildelte bortefeltet, så noe høyrisikooppgjør var det nok ikke snakk om denne fredagskvelden.
Da kampen kom i gang var det gjestene fra vest som så mest kontrollerte ut, men det så egentlig ut som om hjemmelaget anført av stjernekeeper Jan Oblak var i ferd med å bygge opp litt momentum da dommeren plutselig holdt igjen et innkast. Det ble snart klart at han hadde trøbbel med intercomen sin, og det ble et laaaaangt opphold i spillet før det virket som om han bestemte seg for at her måtte man bare gå videre uten samband på øret.
Slovenerne fortsatte tross stoppet sin gode periode, men noen scoringer fikk vi ikke. Rett før stadionuret passerte halvtimen gikk ballen riktignok i mål bak den sveitsiske keeperen, men dette ble avvinket for en offside dommeren raskt fikk bekreftet fra VAR at var riktig dømt. (Faktisk ser jeg ikke bort fra at det faktisk var to påfølgende offsider på gang i det aktuelle angrepet)
Det sto dermed 0-0 da lagene tok pause etter vel sju minutters overtid, og jeg fant ut at jeg ikke gadd å gå og handle, men forble på plassen min hele pausen. Etter hvilen syntes jeg det virket litt som om Sveits ikke hadde tenkt å prøve på annet enn å forsvare det ene poenget de hadde i lomma, og jeg mistenkte at dette nok fort kunne vise seg å bli et målløst oppgjør.
Slovenia var på sin side helt avhengige av å vinne for å ha en teoretisk mulighet for å ta igjen tabelltoppen, og faktisk kom de på et hjørnespark riktig så nær!
Som jeg fryktet, da vi gikk inn i de to tillagte minuttene var det fortsatt ingen scoringer registrert, og også da dommeren blåste av sto det 0-0. Jeg prøvde å skynde meg ut av stadion, men han som har designet utgangspartiet her må ha hatt en svært dårlig dag på jobb, men til slutt var jeg iallfall ute og kunne ta fatt på de knappe tjue minuttene gjennom sentrum og bort til bussterminalen, hvor jeg skulle ta en sen avgang med Flixbus fram til Graz i Østerrike, hvor et hotellrom ventet på meg.
Etter en bedre middag og en god natts søvn satte jeg søndag morgen kursen nordover, og etter at radioen hadde hoppet fram og tilbake mellom lokalnyheter fra Östergötland og Södermanland ei stund kom jeg til slutt fram til Eskilstuna. Etter litt sightseeing fra bilen her parkerte jeg og satte meg og så på innspurten av OBOS-ligaen utenfor stadionet hvor det snart skulle være sisterundekamp i Ettan Norra mellom AFC Eskilstuna og Enköping.
Gamle Tunavallen som lå samme sted som dagens stadion var et av VM-stadionene i 1958, men hadde i 2001 blitt revet og erstattet av dagens anlegg som sto ferdig året etter. Jeg må si jeg digger stadiondesignet her, med boligblokker i alle fire hjørnene av banen. MYE bedre enn de «leiligheter på kortsida»-variantene man ser på en del stadioner i Norge. Enköping hadde jeg jo vært og sett nesten melde seg av toppstriden i divisjonen noe tidligere i år, mens hjemmelaget var et nytt bekjentskap.
Begge lag hadde mye i potten her ved at de ved seier ville ha mulighet til å passere Arlanda på plassen foran seg, og dermed erobre kvalikplassen for å spille om opprykk til neste års Superettan. For å få dette til var de avhengige av at Arlanda avgir poeng mot Sollentuna, som på sin side var avhengige av å yte godt for å holde Vasalund bak seg. (De sistnevnte møtte Järfalla, som alt hadde rykket ned!) Hjemmelaget kunne attpåtil klare seg med uavgjort, dersom Arlanda også tapte med mer enn ett mål.
Mye å følge med på, og det var nok en del nerver blant alle involverte her i Sörmland som svenskene ofte kaller landskapet på sørsida av Mälaren. Da kampen kom i gang gikk det bare drøyt halvanna minutt før vi fikk scoring, og det var gjestene som kunne juble. Et hjørnespark ble ekspedert i mål, og det sto 0-1!
Videre utover bølget spillet fram og tilbake. Begge lag kom til noen helt vanvittige muligheter, men mål fikk vi ikke flere av. Det vi derimot fikk var rapporter om at Sollentuna hadde tatt ledelsen mot Arlanda, så nå var Enköping oppe på andreplass på tabellen. Det var en god del grønne luer og skjerf på tribuna, men i motsetning til dem ga hjemmefansen faktisk litt lyd fra seg innimellom.
Det sto tross mange store sjanser fortsatt 0-1 da lagene tok pause, og jeg konkluderte med at pølsene her neppe var gode nok til at jeg orka å stå i den ekstreme køen i kiosken for å få kjøpt dem. Stadion har en kapasitet på nesten 8000, og i dag var det knapt ti prosent av dette som var fylt opp, men kioskkø ble det likevel.
Etter hvilen fortsatte kampen mye i samme spor som før. Orangetrøyene fra Eskilstuna (Som opprinnelig kom fra Solna. Lang historie jeg ikke tar her.) tok mer og mer over, men dette skyldtes nok i stor grad at gjestene ble mer opptatt av å trygge ledelsen enn å øke den. Et drøyt kvarter inn i omgangen fikk vi så en kortvarig gledeseksplosjon på tribuna. Etter et hjørnespark endte ballen i nettet, men scoringen ble raskt annullert, noe jeg tror var ganske riktig dømt.
Jaget etter utligning ble enda mer intensivert da det mot slutten av kampen kom rapporter fra Stockholms nordkant om at Arlanda ikke bare hadde fått en mann utvist, de hadde også sluppet inn et mål til! Nå ville det faktisk holde med en utligning for å overta andreplassen dersom ikke noe forandret seg i den andre kampen.
I det vi gikk inn i overtiden på Tunavallen reduserte Arlanda til 2-1, og dermed ville ikke AFC Eskilstuna klare å passere dem uten å vinne kampen her. Tross at det ble lagt til en hel del gikk ikke dette, og da dommeren blåste av sto det fortsatt 0-1. Hjemmelagets menn sank skuffet sammen rundt om på banen, mens jubelen hos de grønne måtte vente litt til.
Enköping-spillerne samlet seg rundt mobiltelefoner og analyse-PC for å følge de siste minuttene fra Arlandas kamp. Skulle det glippe helt helt helt på slutten? Neida, knapt fem minutter etter at kampen her i Eskilstuna var over, ble det blåst av i Sollentuna. Arlanda hadde tapt, og jubelen kunne slippes løs!
Etter litt banestorming med store mengder klemmer, og en påfølgende runde med jaging tilbake på tribuna fikk vi en klassisk feiring sammen med supporterne, og jeg hørte en i ESKs trenerteam kunngjøre at reservene skulle slippe løpeøkt etter kamp i dag!
Det blir spennende å se hvordan kampene som venter Enköpings SK nå går, når de får den falne storheten Örebro SK på besøk. Mens de grønnkledte gikk i garderoben for å starte forberedelsene til dette leverte jeg tilbake fotovesten jeg hadde fått tildelt, fant tilbake til bilen, og tok fatt på en stort sett begivenhetsløs (Sett bort fra en ulykke rett øst for Karlstad som heldigvis ikke involverte meg) kjøretur tilbake til Oslo.
Derbyhelg i den nordnorske toppfotballen, så jeg hadde bestemt meg for å forlate landet. Våknet grytidlig lørdag morgen, og etter et par timer slumring ble kursen satt sørover gjennom en tykkere og tykkere tåke, fram til den ved Grebbestad plutselig forsvant helt. Etter et pitstop i Uddevalla fortsatte jeg via Göteborg og utkanten av Borås, til jeg kom fram til ei lita bygd helt sørvest i Västre Götalands län der det var klart for kvalifiseringskamp for opprykk fra division 2 til ettan mellom Dalstorps IF og IFK Trelleborg.
Kvaliken arrangeres med tre lag i en gruppe som spiller en hjemmekamp hver, og vinneren av gruppa møter deretter et av bunnlagene fra divisjonen over til avgjørende oppgjør. I denne gruppa var situasjonen at Dalstorp hadde slått Skara, mens Skara hadde slått IFK Trelleborg, så med uavgjort eller hjemmeseier i dag ville Dalstorp være klare for neste kvalikomgang.
Kampen gikk slik de fleste hjemmekampene til Dalstorp i år har gjort på kunstgressbanen på Dalshov som anlegget heter, og det var tydelig at det var denne banen klubben satset på. Her lå en flott tribune, som inn mot avspark ble fylt mer og mer opp, samtidig som duften av kullgrillete burgere spredte seg fra den ene av de to kioskbuene.
Da kampen kom i gang var det gjestene fra Skåne som så sterkest ut innledningsvis, og selv om hjemmelaget hadde vartet opp med et stolpetreff like før var det på ingen måte ufortjent da de blåhvite gikk opp i 0-1 rett etter at omgangen var halvspilt.
Jeg sørget for å skaffe meg en av de før nevnte burgerne før det ble kø, noe jeg var svært glad for. Burgeren var knallgod, og ute på banen skjedde det ikke allverden, før en av bortelagets menn like før pause ble liggende og vri seg i smerter mens han brølte som en okse på vei til slakteren.
Flere mål ble det derimot ikke i første omgang, så mens lagene gikk i garderoben med 0-1 på scoringstavla, noe neppe noen andre enn Skara FC var fornøyde med, slo jeg av en prat med medbanehopper og Jerv-supporter (gratulerer med opprykket!) Bjørn Wahlgren, som også hadde tatt turen hit i dag, som et lite stopp på vei til Kalmar for å fullføre Allsvenskan.
Etter pause tok Dalstorp mer tak i kampen enn de hadde klart i første omgang, så det var nok en solid kalddusj for dem da 0-2 kom ti minutter etter hvilen. Som gjestenes keeper ropte til sine lagkamerater, nå var det hjemmelaget som virkelig måtte jage for å få mål.
Som om det ikke var ille nok for de gulsvarte, så kom også 0-3 bare et par-tre minutter etter forrige mål. IFK-erne jublet som gale, mens hjemmefansen fortvilte om kapp med sine helter ute på banen.
Det så egentlig ut som om kampen skulle fisle ut med en solid borteseier, men drøye ti minutter før slutt kom plutselig DIF i siget og fikk satt inn en redusering til 1-3! De produserte også flere store sjanser, før de med 82:45 på stadionuret kunne juble for 2-3. Skulle vi få en smått sensasjonell opphenting?
Dessverre for hjemmelagets menn, ballen ville ikke i mål. Enten var avslutningene for dårlige, eller så vartet gjestenes keeper opp med gode redninger, så da dommeren til slutt blåste av sto det fortsatt 2-3. Ingen på stadion jublet, og de gulsvarte lå strødd utover matta på en måte jeg ikke hadde sett maken til siden Elfsborg rota bort SM-gullet mot Degerfors i 2023! I Skara, halvanna times kjøring nordover, ble det nok derimot feiret voldsomt!
Jeg fant tilbake til bilen, prøvde å booke meg bord til en restaurant litt senere på ettermiddagen, og satte kursen nordøstover mot nattens tilholdssted, mens jeg hørte på radioen at kvalikplassene i Superettan ble avgjort.
Etter en lang dag med forberedelser til NTLs landsmøte satte jeg søndag kveld kursen opp mot Hasle t-banestopp sammen med Marita. Vi tuslet derfra via bilen min til stadion, og var blant de første som tok plass på bortefeltet, klare for å se eliteseriekampen mellom Vålerenga og Tromsø.
Kampen gikk så dritt at jeg orker ikke å skrive så mye om den, men et lyspunkt var iallfall tifo-en vår før avspark.
Foto: Marita S. Solvang
Foto: Ronny Andersen
Vetle Skjærvik ble så utvist nesten før kampen hadde starta, og da fikk VIF gå opp i 1-0 på straffe.
2-0 kom litt senere, og dette var også stillinga i pausen. I andre omgang scora blåtrøyene to mål til, og helt på slutten ble også Alexander Warneryd utvist. Blir moro uten de to i neste helgs kamp, gitt…
På tur hjem la jeg inn et pitstop på BKH, hvor det selvsagt også var flere Vålerenga-supportere, men jeg så så misfornøyd ut da jeg kom inn der at de lot meg være i fred. Det bar så hjemover for å trøstespise litt.
Jeg hadde lenge luktet på muligheten til å få meg en kamp nå den siste dagen i oktober, men lenge var det litt uvisst om planen lot seg gjennomføre. Da alle timeplaner var klare så jeg likevel at det gikk, så jeg plukket opp Mads og satte kursen østover litt forbi Skarnes. En liten halvtime før avspark svingte vi ut av tåka som hadde lagt seg over romerike denne høstdagen og parkerte ved gressbanen på Sandermoen og gikk bort til kunstgresset hvor dagens fjerdedivisjonskamp mellom Odal FK og Trysil FK skulle spilles.
Tilfeldighetene ville ha det sånn at da jeg sist var her på anlegget, og så kamp på gressbanen, så var det faktisk samme bortelag som var i aksjon, men siden da har hjemmelaget vært gjennom en omorganisering og gått fra å være Sander IL til å ha blitt Odal FK. Etter å ha tatt kunstgressbanen i nærmere øyesyn og latt meg imponere av at det faktisk var en liten tribune også på denne banen møtte jeg TFKs supersupporter «Piders» som med dette besøket hadde fullført en komplett sesong med laget sitt. Voldsomt imponerende!
Dessverre for de tilreisende supporterne, det var ikke Trysils dag i dag. Laget var i desperat poengnød i bunnstriden i divisjonen, og selv om de i utgangspunktet hadde alt i egne hender var sjansene for nedrykk absolutt til stede. Det var derfor et hardt slag for de rødkledde da hjemmelaget etter tolv minutters spill gikk opp i en om jeg skal være ærlig helt fortjent 1-0-ledelse.
De frammøtte bortesupporterne prøvde med ujevne mellomrom å oppildne sine helter til økt innsats, men det ville seg virkelig ikke for rødtrøyene i dag. De få sjansene de kom til traff enten i stolpen, eller så sørget en god Odal-keeper for å holde unna mål, og det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene tok pause.
I pausen ble det en tur inn på klubbhuset for å få i seg litt varme og smake på de lokale vaflene. Etter å ha studert de mange spillertrøyene som hang utstilt her fikk jeg også vekslet noen ord med en odøling som antydet at klubbens andrelag neste sesong kanskje ville prøve seg på noen kamper på vanligvis ubrukte baner som Oppstad og Disenå. Lekre nyheter for en banehopper!
Da andre omgang startet fikk vi først litt teknisk trøbbel ved at han som styrte musikken ikke var til stede, så mens spillet kom i gang fortsatte musikken å dundre ut over anlegget. Heldigvis ble dette etterhvert ordnet, og snart var de eneste lydene vi hørte spillere som kjeftet på hverandre og dommerne, og ett og annet passerende tog.
Blant bortesupporterne senket stillheten seg også mer og mer. Resultatene fra kampene de andre bunnlagene spilte pekte feil vei, og dermed ble det mer og mer klart at hvis Trysil skulle spille fjerdedivisjon i 2027 måtte kampen snus, men fortsatt ville ikke ballen i mål. Et nydelig skudd som endte i tverra var det nærmeste de røde kom, og da vi et halvt minutt inn i overtida fikk 2-0 til hjemmelaget skjønte nok alle hvor det bar.
Kampen endte med tomålstap, og mens vertskapet fikk avsluttet sesongen med en opptur var det altså femtedivisjon som ventet for de tilreisende neste år. Selv hastet jeg mot bilen og satte kursen tilbake mot hovedstaden, hvor jeg skulle spille konsert bare et par timer senere.
