Det er høysesong for sjeldne baner for tida, så denne lørdagen spiste jeg frokost, plukket opp Ole Jakob, og satte kursen sørover fra hovedstaden. Etter en kort kjøretur kom vi til Drøbak, og fant parkering utenfor banen på Ullerud, hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Drøbak-Frogn 3 og Badebyen.
Jeg har ikke klart å finne noen registrerte voksenkamper på denne banen fra før, så det var ikke noen stor overraskelse at banehopperoppmøtet til dette lille derbyet var svært solid. Totalt endte vi opp med nesten 50 innsjekka i Futbology, og enda fler hadde nok dukka opp hadde det ikke kræsja med et visst arrangement i Nord-Amerika.
Før avspark fikk vi en liten markering av at hjemmelagets kaptein hadde spilt minst 300 (sannsynligvis en god del flere) kamper. Velfortjent applaus!
Når så kampen ble blåst i gang tok det knapt 25 sekunder før ballen lå i nettet første gang, og det var hjemmefansen som kunne juble for 1-0-ledelse, Om gjestene ikke hadde vært helt på nett da kampen startet fikk de snart kontroll på situasjonen, og før det var spilt 3 minutter var det 1-1 og balanse i regnskapet.
Rett før kvarteret var spilt kom så det som kanskje var kampens mest spektakulære mål. En av Badebyen-spillerne klasket til ballen omtrent på egen banehalvdel, og den gikk i en flott bue over alt og alle til 1-2.
Totalt var vi rundt 125 frammøtte, og vi fikk nå se gjestene som har en meget sterk sesong (men etter sigende ikke vil rykke opp, og dermed kan havne i noen etiske dilemmaer utover høsten) ta mer og mer over. I det førtiandre spilleminutt kom en fortjent 1-3-scoring, og dette var også stillinga da lagene tok pause, og jeg kunne skaffe meg en vaffel. Vaffelen fortjener for øvrig store mengder skryt, her snakker vi mulig årsbeste!
Etter et kort opphold kom vi i gang igjen, og nå ventet 45 minutter hvor det stort sett handlet om lillatrøyene (Jeg hadde for øvrig ikledd meg en trøya jeg fikk etter første gang jeg så bortelaget, så som «bortesupporter» passet dette meg fint). Riktig nok var det hjemmelaget som sto for første mål også etter pause, da de reduserte til 2-3 i det 50. minutt. Det tok denne gangen bare ett minutt før Badebyen hadde slått tilbake og det sto 2-4, og de kom også til flere store sjanser som burde blitt til mål.
Vi måtte faktisk vente helt til det var spilt over 61 minutter av kampen før det igjen ble scoring, og nå var det et frispark i farlig posisjon som ble til en kontring og 2-5.
Rødtrøyene hadde fortsatt ikke gitt opp, og nøyaktig i det min stoppeklokke passerte 67 spilte minutter ble et hjørnespark til scoring og 3-5.
En eventuell spenning i kampen ble så effektivt drept med et kvarter igjen. Først var det Badebyens tur til å score på corner, og gå opp i 3-6…
…og deretter økte de ledelsen ytterligere til 3-7 bare et drøyt minutt senere. Resten av kampen inneholdt flere sjanser, men flere mål ble det derimot ikke. Det sto dermed fortsatt 3-7 da kampen var over, og folk hastet ut av stadion for å nå tredjedivisjonskampen på Seiersten stadion like ved. Selv satte jeg kursen tilbake til hovedstaden, glad for at jeg hadde betalt parkeringsavgift, i motsetning til en hel del andre av brukerne av samme parkeringsplass som meg, som fant en gul lapp på frontruta.
Da jeg for noen uker siden var og så Gjerdrum 2 spille bortekamp på Fenstad, så hadde jeg lansert ideen for dem at de måtte ta en kamp på gressbanen på Torshov like ved Gjerdrum kirke. Ikke lenge etter fikk jeg høre at de hadde tatt meg på ordet, og kom til å faktisk gjøre dette. Skuffelsen min var derfor stor da jeg så at kamptidspunktet kolliderte med generalprøve foran konsert med USO. Da prøveplanen kom så jeg derimot at det kunne være håp for å rekke det likevel, og joda: Ca kvart over sju var jeg ferdig med dagens spilling og kunne storme ut av kirka og sette kursen nordøstover. I god tid før avspark fikk jeg parkert og inntatt banen hvor det altså var duket for niendedivisjonskamp mellom Gjerdrums andrelag og Varpe.
I luftlinje er dette et ganske kortreist oppgjør, men siden det ikke er så mange krysningspunkter over Romeriksåsene var det ganske imponerende å se at gjestene hadde med seg et ganske solid følge bortefans. I tillegg til en del hjemmesupportere, så var det også et svært solid banehopper-oppmøte, ettersom denne banen ikke har vært brukt til seniorfotball på årevis. Det endte faktisk med 19 registrerte besøk i Futbology.
Da kampen kom i gang ute på gressmatta var det ikke veldig mye å rapportere hjem om i store deler av første omgang. Det kom noen regndråper, og noen feilpasninger, og så, 7-8 minutter før pause vartet lagene opp med ett mål hver, først ett til bortelaget og så ett til de gulsvarte.
Gjerdrum 2 fikk også et stolpetreff rett før dommeren ga lagene en hvil, men det sto fortsatt 1-1 da spillerne tuslet mot hver sin benk for en peptalk med laglederne sine. Etter oppholdet i spillet var det hjemmelaget som kom best i gang, og det var bare såvidt spilt to minutter av andre omgang da gjerdrumsokningene kunne juble for å ha snudd kampen til 2-1!
Drøyt fire minutter senere kom også 3-1, og nå trodde jeg alt var avgjort. Varpe fikk riktignok en hjelpende hånd da litt knuffing ti minutter senere endte med at en av de gulkledde fikk rødt kort og måtte forlate banen. Skulle blåtrøyene klare å komme tilbake i kampen nå som de hadde en mann mer?
Lenge holdt hjemmelaget stand, men knappe fem minutter før slutt kom 3-2, og alt var duket for en høyst spennende avslutning på matchen. Mindre spennende ble det ikke da nok en Gjerdrum-spiller fikk rødt kort litt inn i overtiden, men dessverre for gjestene ble det for sent for dem. Dommeren blåste av like etterpå, og det var vertskapet som i skumringen kunne juble for tre poeng.
Jeg takket de andre banehopperne for i dag, og satte kursen tilbake til Groruddalen, hvor jeg sovnet på sofaen og ikke kom meg i seng før langt på natt.
Da Andreas skulle komme en tur til byen, og Ole Jakob også var gira på en tur ble vi enige om å prøve å komme oss tidlig nok avgårde til å rekke en visitt på Systembolaget i Torsby. Dette gikk over all forventning, og etter et besøk på ICA fant vi en ultraidyllisk rasteplass hvor litt mat ble inntatt før vi tok fatt på de siste kilometrene opp til arenaen hvor det skulle være toppoppgjør i Division 6 Värmland Norra mellom samarbeidslaget IFK Velen/Rännbergs IK og Rottneros IK.
Hjemmelaget har jeg jo faktisk sett på hjemmebane før, men da var det på Velens bane litt lenger ned i dalen. Nå var det Rännbergs anlegg ganske nær «sentrum» av Östmark som var åsted, og det som møtte oss her var en helt nydelig gressmatte med et sjarmerende klubbhus hvor en hel del av de frammøtte hadde samla seg oppe på balkongen. Mine to medsammensvorne så seg raskt ut en stein oppe i bakken ved siden av klubbhuset hvor de kunne sitte med fremragende utsikt og nyte livet.
Det var svært godt oppmøte her denne tirsdagskvelden, jeg kom fram til at det måtte være nærmere 150 frammøtte, og mye av grunnen var nok at dette som sagt var et toppoppgjør. Rottneros hadde så langt full pott i årets poengfangst, mens vertskapet hadde ett tap med seg i bagasjen. Om gjestene skulle ta med seg tre poeng også herfra kan de allerede nå i sommer legge champagnen på kjøl til feiringa etter at opprykket blir klart, mens en hjemmeseier ville gjøre at spenningen lever inn i høstsesongen.
Tabellsituasjonen gjorde nok sitt til at første omgang virket litt nervøs. Det var ganske jevnspilt ute på matta, men utover i omgangen syntes jeg egentlig de grønnhvite (som jeg må innrømme at jeg innledningsvis trodde var bortelaget) så best ut, og helt på tampen av første omgang toppet de dette med et par store muligheter hvor den ene rett og slett var en sånn situasjon hvor han som avsluttet over mål neppe hadde klart å få ballen over tverrliggeren hvis det var det han hadde prøvd på.
Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og etter litt kluss med å få tak i garderobenøklene forsvant aktørene innendørs noen minutter, mens jeg benyttet anledningen til å impregnere meg med et sårt tiltrengt nytt lag myggspray.
Etter pause var det igjen hjemmelaget som kom til den første enorme muligheten, da en noe utspilt keeper måtte se ballen lobbes over seg mot mål. Alle trodde nok den skulle gå inn, men lærkula smalt i tverrliggeren og forsvant i trygg retning. De blåhvite hadde sluppet med skrekken!
Etter dette tok gjestene mer eller mindre helt over, og til frustrasjon for flesteparten av de frammøtte gikk de i det 63. spilleminutt opp i 0-1. Skulle serien bli avgjort nå i kveld?
Drøye ti minutter senere gikk ballen på ny i nettet bak hjemmelagets målvakt, men denne gangen ble de reddet av at dommeren mente det hadde vært en hands involvert.
Mot slutten av kampen presset så naturlig nok Velen/Rännberg voldsomt på, og med 88:55 på klokka smalt ballen i mål! Enorm jubel, og det kunne stått 1-1 på det mekaniske stadionuret om det ikke var for at stillinga ikke ble oppdatert!
Tross at begge lag gjerne skulle vunnet i kveld, det ble ikke flere mål på de tre minuttene dommeren (han fortjener for øvrig skryt for myndig og god kampledelse) la til. Det hele endte dermed 1-1, noe det virket som om hjemmelaget var mest fornøyde med, tross at det gjorde at luka opp til tabelltoppen fortsatt var uforandra.
På veien hjem møtte vi en elg, en grevling, og etter at jeg hadde sluppet av de to andre en hel svanefamilie, men ellers skjedde det lite som fortjener spalteplass i bloggen her.
Etter en relativt kort kjøretur fra dagens kamp nr 2 svingte jeg inn på en litt mindre vei, og så en litt mindre vei igjen. Jeg kunne så parkere bak garderobebygget og skrive teksten til bloggpostene fra begge de to kampene jeg hadde sett tidligere på dagen, før jeg like før kampstart gikk inn på anlegget hvor det skulle spilles nok en kamp i division 7, denne gang mellom Alkvetterns IK og IF Nyedshov 2.
Både mens jeg kjørte mot banen, og mens jeg satt på parkeringa og ventet hadde regnet bøttet ned, og heller ikke nå når kampen var i ferd med å starte var det noen bedring å spore her. Jeg begynte rett og slett å lure på om det var på tide å bygge en ark som var 300 alen lang! Heldigvis var baneforholdene tross regnet overraskende gode, så regnet hadde nok ikke noen annen innvirkning på spillerne enn det rent mentale.
For meg som Tromsø-supporter var det litt vakkert å se hjemmelaget stille i røde og hvite striper, mens Elfsborg-delen av hjertet mitt ble litt slitt av at bortelaget stilte i gult og svart. Jeg fant uansett ut at siden gjestene var et andrelag var det nok hos vertskapet mine fremste sympatier kom til å ligge i dag. Det var også de rødhvite som kom best i gang, og da de rett før omgangen var halvspilt fikk satt inn 1-0 var det absolutt en fortjent ledelse.
Knappe ti minutter senere kom også 2-0, samtidig som det hadde regnet så mye at kameraet mitt var i ferd med å gi opp ånden. Flere mål fikk vi ikke i første omgang, så da lagene småjogget bort til garderobebygget for å tørke seg litt sto det fortsatt 2-0.
Etter hvilen startet kampen ganske likt slik kampbildet hadde vært i første omgang, men nå fikk vi faktisk et lite pusterom i regnet. Om det var dette som gjorde at gjestene fra Molkom kom mer med i kampen vet jeg ikke, men i det 58. spilleminutt reduserte de til 2-1. Under ett minutt senere lå ballen på ny i mål bak Alkvettern-keeperen. 2-2, og de rødhvite var virkelig rystet nå!
Sakte men sikkert gjenvant hjemmelaget fatningen, og rett før andre omgang var halvspilt gjorde de som de hadde gjort halvveis ut i første omgang: Tok ledelsen, og nå sto det altså 3-2.
Med et kvarter igjen av kampen presset de gulsvarte litt på, men dette ga noen åpninger bakover. En av disse ble utnyttet til en finfin kontring som endte med scoring og 4-2.
Fem minutter kom også 5-2, da et smart frispark satte gjestene ut av spill.
Flere scoringer fikk vi ikke, og etter ti laaaange minutter i et stadig tiltagende regnvær blåste dommeren endelig av, og jeg kunne starte på ferden tilbake til Oslo etter en veldig spesiell groundhoppinghelg. Da jeg startet hjemmefra fredag hadde jeg planlagt 5 kamper jeg skulle se, mens når jeg nå satt med fasit i hånd hadde jeg sett 6, hvorav nøyaktig 0 av dem var noen av de 5 jeg opprinnelig hadde sett meg ut! Ingen skal beskylde meg for ikke å være fleksibel, iallfall!
Etter å ha kommet meg ut av Örebro etter kampen der gikk ferden vestover på E18 høyst begivenhetsløst. I Karlskoga svingte jeg nordover, og i et forferdelig regnvær kunne jeg til slutt parkere ved banen hvor det skulle være Division 7-match mellom Granbergsdals IF og Filipstads FF/Nordmarks IF.
Banen så riktig så fin ut der den lå med en liten bilvei mellom seg og kiosken og garderobene. På motsatt side av banen var det også en sekretariatsbu og start- og mål-seil som jeg mistenker at var tilknyttet langrenn. En ikke ubetydelig del av de frammøtte hadde valgt å holde seg i bilene, men jeg stilte meg ved banekanten og så at dagens dommer var samme mann som jeg hadde snakket med før han figurerte som AD1 da jeg var og så Nordvärmland for noen uker siden.
Innledningsvis var dette ganske jevnspilt, men det var hjemmelaget som først fikk ballen i mål etter rundt ti minutter. Dommeren kom derimot opp med armen for å signalisere at han mente det hadde vært offside, noe som frustrerte de svarthvite voldsomt! I det 15. spilleminutt fikk de dog trøst da de etter et frispark på ny fikk ballen i mål, og nå ble det altså protokollført 1-0.
Den påstått feilaktige offsideavgjørelsen var tydeligvis vanskelig å komme over for enkelte, og dommeren måtte flere ganger påpeke at han ikke ville høre mer klaging fra hjemmelagets menn. Jeg er litt usikker på om det var dette som lå bak da han plutselig etter 27 minutter av kampen trakk opp det røde kortet fra lomma og sendte en av Granbergsdal-spillerne i garderoben. Uansett et tøft slag for laget som bare ledet med ett mål å måtte spille nesten halvannen omgang med en mann i manko.
Utvisningen gjorde naturlig nok at Filipstad/Nordmark kom mer med på notene, og i det 36. minutt kunne de blåsvarte juble for å ha satt inn utligningen til 1-1 på et hjørnespark.
Tre minutter før pause kom også 1-2, denne gangen litt etter et innkast hvor situasjonen endte opp med en herlig lang ball med dupp!
1-2 sto seg til pause, og jeg konkluderte med at jeg ikke trodde jeg hadde opplevd noen så regnfylt kamp siden Strømmen - Tromsø i 2014! (Og dette er en kamp vi som var der stadig trekker fram som ekstremt våt!) Det sies ofte at når svalene flyr lavt blir det regn, og her fløy svalene stort sett sånn at de sneiet gresstråene på banen.
Etter å ha hjulpet en av spillerne på hjemmelaget med å få framstilt et nytt hull til det ene hjørneflagget kom andre omgang i gang. Tross at de var en mann mindre hevdet Granbergsdal seg bra, og etter 11 minutters fotball kom 2-2 da et frispark fra langt hold ble satt rett i kassa!
Så jevn som resten av kampen var tror jeg hjemmelaget ville vunnet komfortabelt om de hadde hatt alle spillerne fortsatt, men da det gjensto 10 minutter av ordinær tid viste de at det også var mulig å vinne fotballkamper med spillermangel. Etter en corner blåste dommeren og pekte på straffemerket, og da straffen ble satt inn til 3-2 ble det stor jubel.
Flere mål ble det ikke (Det ble derimot flere gule kort), og dermed endte kampen med 3-2 hjemmeseier, og tre poeng til vertskapet. Gjestene måtte på sin side sette kursen hjemover uten noen poeng. Selv tok jeg fatt på den korte veien til Alkvettern, hvor jeg nå skulle på kamp før jeg dro hjem.
Etter å ha forlatt de to siste nettenes tilholdssted satte jeg kursen østover, ettersom jeg hadde kastet alle mine opprinnelige planer på båten. Ved enden av den store sjøen Hjälmaren fant jeg et lite boligfelt, og etter å ha parkert ruslet jeg ned mot en fin liten idrettsplass hvor det lagene var i oppvarming foran division 7-matchen mellom Östra Almby FK og U-laget til Skyllbergs IK.
Det første som skjedde var at jeg innså at det hadde vært en feilvurdering å ikke ta på regnjakka, så jeg returnerte til bilen og hentet denne, og rakk akkurat i tide til innmarsjen. Vertskapet hadde vært så utspekulerte at de hadde invitert et miniputtlag til å følge seg inn på banen, og dermed skaffet en hel del ekstra publikum i foreldrene til de involverte. Ellers var her også en del andre, tilsammen var vi nok noenogførti som så kampen.
Det var hjemmelaget som kom best i gang, men vi måtte vente nesten et kvarter før 1-0 kom. Skal jeg være helt ærlig (og det skal man jo) vil jeg hevde at keeper kanskje kunne tatt denne, men han ble nok noe påvirket av de våte forholdene.
Drøyt fem minutter senere kom også 2-0, og jeg syntes når sant skulle sies at kampen bare ble mer og mer enveiskjørt. Utover i omgangen roet regnet seg noe, og mot slutten av omgangen kom også de tilreisende til noen muligheter. Mål ble det likevel ikke, så da dommeren sendte lagene i garderoben sto det fortsatt ikke mer enn 2-0.
Jeg skaffet meg en pølse (svært god) i brød (svært trist) og en boks brus i pausen, og så tok kampen til igjen. Bortelaget startet andre omgang litt i samme stil som de hadde avsluttet første, og grønntrøyene så virkelig presset nå. Det var derfor på ingen måte ufortjent da vi fikk 2-1 på et hjørnespark ganske nøyaktig 13 minutter etter hvilen.
Östra Almby slo umiddelbart tilbake, og med 59:30 på min stoppeklokke sto det 3-1. Hjemmelaget virket nå å ha kontroll på kampen igjen, og i det 74. spilleminutt kom også 4-1, før 5-1 kom knappe to minutter senere. Jeg velger å være litt kritisk til Skyllberg-keeperens innsats på alle disse tre målene, og håper han tilgir meg det. Jeg bør kanskje nevne i samme åndedrag at han hadde flere gode redninger utenom disse små glippene.
Noen minutter etter det siste målet ble en Östra Almby-spiller på vei alene gjennom klipt ned, og synderen fikk et velfortjent rødt kort. Da frisparket som ledsaget kortet ikke medførte mål kunne man kanskje tenke at det var verdt det, men bare minuttet senere ble et frispark ute fra kanten omgjort til scoring, og dermed sto det 6-1 i det vi gikk inn i de ti siste minuttene av kampen.
Med 81:40 på min klokke kom 7-1, før dommeren pekte på straffemerket drøye to minutter før full tid. Straffeskytteren gjorde jobben sin, og dermed ble ledelsen økt til 8-1.
8-1 var også stillingen da kampen ble blåst av, og lagene kunne trekke inn i garderoben igjen, mens jeg i høy hastighet gikk mot bilen for å fortsette vestover på dagens division 7-odyssé.
Etter å ha forlatt dagens første kamp dro jeg videre sørover, og etter noen svært slitsomme kilometre hvor jeg delte veien med tusenvis av syklister kom jeg meg endelig inn på en annen vei. Google var så snille at de foreslo et par småveier også senere, så med unntak av et lite parti inn mot Motala gikk kjøreturen ganske greit. Etter ankomst til byen hvor kampen jeg nå skulle se fant jeg meg en matbit, før jeg kjørte og parkerte utenfor anlegget hvor kampen i division 3, altså nivå 5 i det svenske seriesystemet, mellom Mjölby AI FF og IFK Västervik skulle spilles.
Ved ankomst snakket jeg med noen trivelige MAI-folk, og fikk klarsignal for å gå rundt og fotografere underveis i kampen. De ble for øvrig mektig imponerte da jeg kunne fortelle at jeg ikke var fotograf for bortelaget, men faktisk samlet på fotballbaner og medregnet denne var oppe i 1038 baner jeg hadde sett kamp på.
Anlegget jeg hadde inntatt var riktig så fint, med en stilig overbygd tretribune over de gamle garderobene, mens lagene som skulle i aksjon heller brukte noen nyere garderober i et nærliggende bygg. På området var det også tennishall, hockeyhall og banen var omkranset av løpebaner for friidrett. Det eneste som trakk ned var at det var lagt kunstgress i stedet for naturgress innenfor løpebanene.
Før avspark fikk vi et minutts stillhet for å hedre en mangeårig ildsjel i Mjölby, og så var det klart for at jeg skulle se mitt trettiende IFK spille kamp! Gjestene fra østkysten har startet sesongen svært tungt og bare tatt to poeng, og det ble raskt klart at det var vertskapet som var favoritter. Kampen var totalt enveiskjørt, og da 1-0 kom rett før det var spilt 11 minutter var det høyst fortjent.
Det var på grunn av det klare favorittstempelet litt rart å se i hvor stor grad Mjölby falt sammen etter å ha tatt ledelsen. Plutselig var IFK-erne fullt på høyde med hjemmelaget, og i det 28. spilleminutt kom utligningen til 1-1! Vertskapet var rystet, men ingen kan påstå at dette var ufortjent, selv om målet kanskje kom litt ut av det blå.
1-1 holdt seg til pause, og jeg klarte å få forhandlet meg til å få handle med kontanter i en ellers Swish-basert kiosk. Siden jeg ikke hadde mindre enn en tjuekrone, og kioskpersonalet ikke hadde vekslepenger, så ble det to Piggelin, noe som egentlig ikke var negativt i det hele tatt. (Norske isprodusenter: Hvis dere vil ha pengene mine må dere lisensiere produksjon av Piggelin!)
Foran noe jeg tror måtte begynne å nærme seg 200 tilskuere kom Mjölby igjen best i gang etter hvilen, og 6 minutter etter pause fikk vi se Västervik-keeperen gjøre en klassisk feilvurdering der han løp ut for å ta ballen, men ikke rakk den før angrepsspilleren som kom løpende og dermed kunne dytte ballen inn i et tomt mål. 2-1.
Etter et lite kvarter fikk vi så det som kanskje var kampens største mulighet som ikke ble mål. Et hjørnespark fra de gule gubbarna ble headet resolutt i stolpen, men ballen gikk altså ikke inn.
Etter 63 minutter av kampen kom så 3-1, og jeg trodde at nå var det over og ut for de tilreisende. MAI satte nå også i gang med et veritabelt bombardement av den stakkars målvakten fra Småland, men ikke snakk om at det ble scoring. Når da dommeren ga gjestene et straffespark etter 82 minutter og dette gikk inn til 3-2 så jeg for meg at dette kunne bli et blytungt poengtap for hjemmelaget.
Ikke uventet gikk de blåhvite «all in» på slutten for å prøve å få utlignet, men fire minutter på overtid var det de lokale som kunne juble for scoring. 4-2 sto det på måltavla, og dommeren blåste av raskt etter at spillet var satt i gang igjen.
Jeg satte kursen nordover igjen, ble på ny rammet av sluttfasen av Vätternrundan, men kom meg til slutt både til et sted å få litt mat, og i hus igjen så jeg kunne få samlet krefter til søndagens fotballkamper.
