Ise - Yven 4-2

Etter at planene for den kommende langhelga var blitt kastet litt om på grunn av feber i Kristiansund hadde jeg tid til å ta det litt rolig onsdag formiddag, og kunne dermed finne meg en kamp å se tirsdag kveld. Etter en kjapp middag satte jeg kursen mot Østfold, og etter en ganske tett trafikert ferd gjennom indre Østfold (der jeg underveis fikk gode nyheter om tariffoppgjøret i staten) ankom jeg Sarpsborg-bygda Ise, hvor det var klart for sjuendedivisjonsoppgjøret mellom Ise og Yven.

Da jeg tok plass ved den nydelige gressmatta så jeg at det ikke var noen lysmaster her, og jeg mistenkte derfor at med avspark 2000 kunne slutten på kampen bli interessant i det grå været. Det var kanskje dette dommeren også tenkte på da han blåste oppgjøret i gang foran knapt ti tilskuere noen minutter før klokka var blitt åtte.

Innledningsvis var det vi fikk se ute på gresset ikke veldig preget av store sjanser og høy kvalitet. Begge lags forsvar og keepere lot til å ha ganske god kontroll på motstanderne, og det nærmeste vi var en sjanse var kanskje da en av Yvens angrepsspillere prøvde å ta en brasse, men ikke lyktes med annet enn å stange hodet så hardt i gresset at jeg er sikker på at det fortsatt er en grop der han landet. Jeg fikk også se en linerle på jakt etter mark som hisset seg voldsomt opp hver gang Yven prøvde å angripe på sin venstreflanke.

Jeg fikk dermed god tid til å granske omgivelsene, og i motsetning til på mitt forrige stadionbesøk i området hadde vi her en idyllisk skog som omringet banen. I et forsøk på å få tatt noen bilder fra litt høyde meldte jeg meg frivillig som ballhenter og forserte litt urskog på jakt etter en villfaren ball. Jeg benyttet samtidig som jeg skuet ut over banen sjansen til å trekke meg litt tilbake og redusere skogbrannfaren, før jeg igjen kjempet meg gjennom jungelen og ned mot banen.

Det ble etterhvert pause, og jeg begynte så smått å bekymre meg litt for om rekka mi med kamper med scoring i skulle ryke. Da kampen etter en kort hvil kom igang igjen ble det heldigvis raskt klart at slik ble det ikke. Jeg hadde hele første omgang og også nå i starten av den andre hatt en følelse av at det var gjestene med sine gule trøyer som hadde hatt et lite overtak, og det føltes derfor alt annet enn ufortjent da de i det 54. minutt tok ledelsen 0-1 etter et nydelig angrep.

Hva som skjedde etter dette er ikke godt å si. Kanskje trodde de gulkledde at nå var jobben gjort, men de slapp iallfall Ise inn i kampen igjen, og rett før timen var spilt ble en ny scoring kranglet inn i motsatt ende av banen, så da var vi med 1-1 like langt.

Hjemmelaget hadde nå fått blod på tann, og bare tre minutter etter forrige mål var kampen snudd, og det sto 2-1 etter at et frispark ble stusset videre i mål.

Nye tre minutter gikk, Ise fikk hjørnespark, tok det noe overraskende kort og raskt, og vips var ledelsen økt til 3-1.

Gjestene hadde fortsatt ikke gitt opp, og kom stadig til nye angrepsbølger, uten at de munnet ut i de helt store utfordringene for hjemmelagets keeper. Etter 73 minutters spill ble derimot et angrep litt for mye for en av Ises forsvarsspillere, og etter en noe ukontrollert takling pekte dommeren helt korrekt på straffemerket. Scoring, 3-2, og ny spenning i kampen.

Etter dette tok klagingen på dommerens avgjørelser seg voldsomt opp hos begge lag. Dette var nok først og fremst et symptom på at folk begynte å bli slitne, og det hjalp dermed lite da dommeren prøvde å roe gemyttene noe ved å dele ut et par gule kort. Yven som hadde mistet ledelsen de tok tidlig i omgangen var nok de som klagde mest, og hadde de ikke klagd fra før tok det iallfall av da en av grønntrøyene i siste ordinære spilleminutt ble spilt gjennom og alene med keeper lyktes med det August Mikkelsen bommet på et par dager tidligere. Det sto dermed 4-2 da vi gikk inn i overtiden, tross at Yven-folket var veldig sinte og ville ha en offside.

Yven var langtfra sjanseløse i de fire-fem minuttene med overtid som ble spilt. Jeg mistenker dog at spillerne i likhet med meg innså at de nok kanskje kunne klare én scoring, men de to som trengtes for å skulle få poeng med seg hjem ville være en nær uoverkommelig oppgave. Det kom verken ett eller to mål i overtiden, men derimot ingen, og dermed kunne hjemmelaget etter full tid juble for 4-2-seier og tre poeng i sekken.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Dokka SK - Vardal 3-2

Etter en rolig formiddag kryssa jeg kommunegrensa til Nittedal, plukket opp Martin, og satte sammen med ham kursen videre nordover langs Rv4. Etter en kjapp pitstop for litt næringsinntak på Coopen i Hunndalen fortsatte vi vestover, og kom etterhvert fram til Dokka. «Vent litt», sier kanskje faste lesere av bloggen nå, «på Dokka har du jo vært før?». Joda, jeg har vært både på Nordre Lands bane på Brovold og «Sporten»s Dokka stadion, men i år har DSK flyttet sine hjemmekamper til Baggerudmoen i utkanten av landsbyen, og det var her det nå var duket for femtedivisjonskamp mot Vardal IF.

Etter rapporter om 400 tilskuere og kokende stemning i derbyet 16. mai var jeg spent på hva hjemmepublikummet ville varte opp med i gråvær og med fare for regn. Ikke overraskende vakte ikke de blåkledde fra Gjøviks vestkant det samme engasjementet som det et lokaloppgjør gjorde, og da dommeren blåste i gang oppgjøret nærmet vi oss 50 personer som omkranset banen.

Vi fikk innledningsvis se to lag som følte hverandre litt på tennene, uten å generere de helt store mulighetene. Etterhvert klarte hjemmelaget å få til noe, men det virket likevel litt tannløst. (Kan man si det når man nettopp har sagt at de føler hverandre på tennene?)

Det var likevel ikke spilt mer enn knapt ti minutter da det oppsto litt dramatikk. Etter en tilsynelatende helt ufarlig duell falt en av Vardals spillere om og ble liggende og vri seg i smerter mens han brølte høyt. Tilfeldigvis var det ambulansepersonale tilstede som heller ville vente her og se kamp enn å sitte et annet sted og se i veggen, og disse kom til og etter en lang stopp i spillet ble han støttet av gressmatta, heldigvis delvis for egen maskin. Det var likevel rimelig klart at vi neppe så ham på banen mer i dag, og jeg krysser fingre og tær for at behandlingen som nok kreves av det som virka som en kneskade blir god.

Dommeren stoppet nok sin klokke under stoppet i spillet, men det gjorde ikke jeg, så da en av Dokka-spillerne fyrte av et kanonskudd som endte i nettet viste klokka 20:50, og vi fikk høre at det definitivt var noen lufthorn tilstede blant tilskuerne.

Resten av omgangen syntes jeg hjemmelaget hadde et lite grep om det som skjedde ute på den fortsatt noe vårlige gressmatta, og det kunne egentlig virke som om de selv også var litt sånn halvveis happy med 1-0-ledelsen. Det som da skjedde var selvsagt at inn mot pause fikk gjestene fra VIF kjempet til seg litt initiativ, og i det 42. minutt ble 1-1 stanget inn etter et hjørnespark.

Dokka innså nå at skulle de vinne dette kunne de ikke slappe av, og bare halvanna minutt senere smalt det på nytt fra de rødblå. De blåkledde fra Toten (Jeg benytter enhver anledning til å påpeke mitt synspunkt om at Gjøvik ER en del av Toten, tross at en del derfra ikke vil innse det) hørte bare suset av ballen mens den suste forbi, og dermed sto det 2-1 da dommeren etter vel fem minutters overtid blåste av første omgang.

Mens jeg gikk mot kiosken møtte jeg opptil flere som ville høre hvorfor jeg hadde forvillet meg til Nordsinni denne lørdagen, men jeg fikk da til slutt skaffet meg en vaffel. Vaffelen var veldig god, og hadde stekerne hatt bare litt mer røre i jernet så den ikke hadde vært helt sprø hadde den vært oppe og snust på det absolutte toppsjiktet.

Andre omgang fortsatte i stor grad slik mye av første hadde vært, jeg sto med en følelse av at hjemmelaget var et lite knepp kvassere enn de tilreisende, og joda, før ti minutter av omgangen var spilt fikk vi 3-1. Denne gangen var det ingen kanonkule som endte i nettet, men derimot klarte Dokka å utnytte et øyeblikks kaos hos de blås forsvar på mest mulig effektivt vis.

Vardal hadde likevel ikke gitt opp, og ikke lenge etterpå var de svært nær en redusering da et frispark etter litt om og men endte i målet. Dommeren viste seg dog å stoppe jubelen raskt, da han (sannsynligvis helt korrekt) mente målscoreren var grundig plassert offside.

Med under ti minutter igjen til full tid fikk bortelaget så nok en mulighet. En av spillerne ble felt foran mål, og dommeren pekte på straffemerket. Eksekutøren gjorde det han skulle, og tross at DSK-keeper Slåttsveen gikk riktig vei endte ballen i mål til 3-2 og nytt håp om å få et poeng med seg østover igjen.

I det klokka tikket mot nitti spilte minutter skjedde noe lignende som knapt ti minutter tidligere. En av blåtrøyene gikk i bakken, og det ble febrilsk ropt etter straffespark. Denne gangen fikk man ikke gehør hos den sortkledde, selv om det fra min posisjon ganske langt unna så ut til å være minst like mye forseelse denne gangen som det som ble straffespark. Dømt var uansett dømt, og da dommeren etter et par minutters overtid blåste av sto det fortsatt 3-2, og hjemmelagets spillere og publikum kunne sammen juble for tre nye poeng.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sjåstad/Sylling - Nedre Sigdal 3-1

Etter en kjapp middag satte jeg fredag ettermiddag kursen vestover, og svingte etter å ha passert Liertoppen av fra E18 i retning Sylling. Jeg hadde før avspark konstatert at det ikke var Sylling jeg skulle til denne gangen, men nabobygda Sjåstad. Etter litt kjøring på snirklete småveier svingte jeg inn på en enda mindre vei ved Sjåstad samfunnshus, og så åpenbarte et lekkert idrettsanlegg seg, hvor samarbeidslaget Sjåstad/Sylling skulle spille sjettedivisjonskamp mot Nedre Sigdal mens duften av nyklippet gress hang over oss som var tilstede. 

Noe av det første jeg så etter å ha parkert var en bil som hadde stilt seg strategisk til for å kunne se kampen fra inne i bilen, og her var det tydelig at noen hadde tenkt å ha fest! Ølboksene var framme, og det var hyppig trafikk fra bilen i retning skogkanten bak parkeringa, og da lagene entret gresset for å varme opp fikk jeg bekreftet min mistanke om at her hadde vi med sigdøler på tur å gjøre.

Ved banekanten kom jeg så i prat med ei som mente at alt var bedre før. Hun kunne fortelle at før i tida, når Sylling og Sjåstad var separate lag og erkefiender, så ville en kamp dem imellom ha samlet et stort antall tilskuere, og det ville vært et yrende liv. Til dagens kamp var det dukket opp omlag femti tilskuere, de aller aller fleste med tilhørighet hos hjemmelaget. (Men når sant skal sies: Til sjettedivisjon å være er dette da ikke så aller verst!)

Da dommeren blåste i gang oppgjøret tok hjemmelaget raskt tak i kampen, men lenge ble det ikke produsert noe særlig med sjanser. Jeg sirklet rundt banen på jakt etter gode bilder, og siden hjemmelaget var i angrep i motsatt ende av banen slo jeg av noen ord med den godt voksne keeperen deres, som kunne fortelle at sønnen hans også spilte på laget.

Da vi akkurat hadde passert en halvtime spilt, og jeg var begynt å frykte at den lange rekka mi med kamper som ikke hadde endt 0-0 skulle ende fikk hjemmelaget et frispark litt ute på kanten. Gjestenes keeper trodde nok han var i ferd med å ta ballen da en motspiller dukket opp og på nær Zlatan-akrobatisk vis hælflikket den videre og i mål. En fortjent 1-0-ledelse. 

De rødkledde fortsatte å dominere ute på gressmatta, og med 39:15 på min stoppeklokke kom så 2-0, etter at et tilsynelatende enkelt innlegg traff baksida av foten til en av Nedre Sigdals menn og skiftet retning. Keeper ble helt fintet ut av dette, og ballen gikk i mål.

Ganske nøyaktig tre minutter senere kom så nok en stjerneprestasjon fra en av liungene. Et skudd fra lagets venstre side ble perfekt plassert utagbart for keeper i motsatt hjørne, og det sto dermed 3-0 da lagene tok pause.

Jeg hadde vært strategisk og oppholdt meg siste del av omgangen i den enden av banen som var nærmest kiosken, så jeg slo køen og bestilte meg en vaffel. Fikk beskjed om at jeg måtte vente litt, da den ikke var stekt ennå, og fikk etter noen minutters ventetid utlevert det som viste seg å være årets klart beste breddevaffel, og definitivt helt i alltime-toppen også. Nystekte vafler er altså bare helt suverent!

I pausen byttet de gulsvarte ut keeperen, som hadde fått seg en smell i første omgang. Hjemmelaget gjorde også flere bytter, og spillet jevnet seg etterhvert noe ut. Jeg observerte at ikke bare hadde de rødkleddes keeper sin sønn på høyre ving, høyrebacken hadde også en arving på spissplass, så her var det faktisk to far-sønn-kombinasjoner i aksjon samtidig, noe man ikke så ofte ser.

Stort sett var det god stemning ute på gresset, men vi fikk en situasjon hvor det ble litt ampert etter at en av sigdølene etter å ha blitt trampet på sa noe ufint som ga total bunntenning hos en av hjemmelagets karer. Reaksjonen fra Sjåstad/Sylling-spilleren kvalifiserte i høy grad til et gult kort, mens han som hadde utløst reaksjonen slapp unna med tilsnakk fordi dommeren ikke hadde hørt hva som ble sagt, men det var ingen tvil om at noe hadde blitt sagt. Heldigvis utartet dette ikke ytterligere, og ting roet seg raskt ned igjen.

Jeg begynte så smått å vente at med under et kvarter igjen av kampen, og 3-0-ledelse var dette avgjort, men da gjestene kontret inn en redusering i det 80. minutt var det tydelig at det tente et lite håp hos dem. En i trenerteamet tok nå plass bak mål for å agere ballhenter og få satt spillet raskere i gang igjen, men dette viste seg å være til ingen nytte. Hjemmelaget var nok nærmere 4-1 enn gjestene var ytterligere reduseringer, så da dommeren blåste av kampen sto det fortsatt 3-1, og man kunne feire den fortjente seieren med en runde «sa-sa-sa».

På vei tilbake til bilen slo jeg av en prat med de festende «bilskuerne», og fikk bekreftet en teori jeg hadde om at det var en av spillerne som skulle være sjåfør. At kompisen hadde gått på et tap hadde på ingen måte lagt noen demper på stemninga i bilen, og nå planla de å ta en tur ut og plukke ramsløk før de skulle på mathallen i Drammen og spise på vei hjem!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Vang - Storhamar 4-4

Etter dagens dont på jobb laga jeg meg en strålende risotto før jeg bestilte reise til en korpshelg nordpå. Hoppa deretter i bilen med det jeg trodde var grei tidsmargin for å komme meg til Hamar i tide for avspark på Vangbana klokka åtte. De ti minuttene jeg hadde til gode viste seg etter en bilstans på motorveien mellom Kløfta og Jessheim, og en bensinfylling på Nebbenes å ha skrumpet inn til det Google Maps hevdet var -2 minutter margin, men takket være grei flyt i trafikken videre nordover langs Mjøsa rakk jeg akkurat å få fotografert myntkastet ved ankomst foran femtedivisjonskampen Vang - Storhamar.

Etter kampstart ble jeg raskt gjenkjent av Magnus, og jeg vekslet noen ord med ham mens jeg trasket rundt ved banekanten foran den lille tribuna hvor han befant seg sammen med noen kompiser. Ute på kunstgresset var det gjestene som startet best i den lave kveldssola, men hjemmelaget jobbet seg raskt inn i kampen, og da vi etter vel 13 minutters spill fikk 1-0 var det på ingen måte ufortjent. Noe klart overtak var det likevel ikke snakk om, og da de for anledningen mørkeblå like før halvspilt omgang utlignet etter et nydelig angrep var heller ikke det noe noen kunne klage på.

Jeg hadde egentlig akkurat begynt å forberede meg på å ta pause på 1-1 da en av hjemmelagets spillere på 25-30 meter litt ute på kanten så at keeper sto litt ut, og dundra ballen avgårde. I utgangspunktet virka skuddet ganske optimistisk, men det skulle vise seg å være helt perfekt utført, og det sto dermed 2-1 da lagene gikk i garderoben, mens jeg tuslet mot kiosken.

I kiosken ble jeg tatt imot av to svært serviceinnstilte småjenter bak disken. Ifølge dem selv var mødrene kun assistenter, det var DE som var sjefene her. Jeg fikk etter å ha knota litt med å få logga inn på Vipps igjen ettersom jeg hadde fått ny telefon samme dag betalt for en vaffel, og bevegde meg bort mot tribunen for å slå av en prat med Magnus og kompisene hans som viste seg å være Storhamar-fans.

Da andre omgang kom i gang var det gjestene fra Prestrud som kom best i gang, og med 52:50 på min stoppeklokke sto det 2-2 etter et hjørnespark.

Knapt tre minutter senere kom det så et frispark. Magnus meldte scoring, og jaggu fikk han ikke rett! 2-3 i det 56. minutt.

Selv om Storhamar nå virket sterke hadde ikke gultrøyene fra Vang tenkt å legge seg ned og få juling, og de jaget på i jakten på å hente inn igjen den tapte ledelsen. Jubelen var derfor stor da en av dem ble felt foran motstandernes mål og dommeren pekte på straffemerket. Straffeskytteren gjorde det han skulle, og vips var det 3-3.

Det var stort sett god stemning i kampen, men innimellom ble dommeren skyteskive for noen verbale skuddsalver, og spesielt en av Vangs spillere hadde et par ganger gitt uttrykk for sin vrede. Jeg hadde mens jeg sto på tribunen hevdet at jeg var overbevist om at han kom til å kjefte på seg et gult kort, og omtrent i det 70. minutt kom det etter at en av Storhamars spillere fikk gult kort etter en takling, og han og flere andre mente det burde vært rødt.

Frisparket som fulgte etter denne situasjonen endte uansett med et hjørnespark, og dette hjørnesparket endte på sin side med scoring, så plutselig var hjemmelaget igjen i føringen med 4-3.

Fire minutter senere utlignet igjen Storhamar, og nå var jeg virkelig spent på hvor dette skulle ende. 5-5? 6-6? Enda mer? Det skulle vise seg at tross at bortelaget kom til noen helt vanvittige muligheter på tampen av kampen ble det ikke scoret flere mål, og dermed endte kampen med 4-4, og ett poeng til hvert lag.

Før jeg satte kursen tilbake til Oslo kom en som viste seg å være Arve Fuglum bort og hilste på, og så kunne jeg sette meg bak rattet med lyden av Europa League-finalen på bilstereoen, og nå rakk jeg hjem akkurat i tide til å se andre ekstraomgang og straffesparkkonkurransen som endte med stor pokal til Eintracht Frankfurt!

Flere bilder fra kampen på Vang kan du se på Google photos.

IF Viken - Åsebro IF 3-0

En fordel med å spille i et korps som ikke har noe aktivitet på 17. mai er selvsagt at man kan gjøre andre ting, og jeg er etterhvert i ferd med å gjøre det til tradisjon at når det ikke er pandemistengt, så drar jeg til Sverige og ser fotball på grunnlovsdagen. Så også i år, og etter en rolig formiddag hoppet jeg i bilen og satte kursen østover. Etter litt shopping på veien, og en litt skuffende biffmiddag i Åmål sentrum lokaliserte jeg Rösvallen i utkanten av byen og tok plass for å nyte kampen mellom IF Viken og Åsebro IF.

Noe av det første jeg la merke til etter å ha betalt meg inn var at her var det rikelig av sittemuligheter rundt banen. Ikke bare sto det ei lita tribune midt på den ene langsida, det var også på begge sidene montert opp haugevis av ulike typer benker. Veldig bra tilbud, og jeg fant meg en plass på samme side som tribuna i tro at dommeren ville stille seg opp for myntkast mot oss. Det gjorde han selvsagt ikke, så jeg spratt opp og prøvde å få tatt et myntbilde med litt vinkel uten hell, og inntok deretter den enden av banen hvor den lave kveldssola skinte samme vei som jeg tok bilder, og ikke rett inn i objektivet.

Å stille seg her skulle vise seg å være et smart trekk, for da hjemmelaget etter å ha ridd av en liten angrepsbølge fra gjestene fikk et frispark fra litt distanse etter fire minutter ble dette perfekt slått inn og stusset i mål til 1-0.

Dette var virkelig en kalddusj for gjestene, mens for de lyseblå Viken-spillerne (Som altså ikke har noe med det oppkonstruerte fylket i Norge å gjøre) var scoringen en real energiinjeksjon. Faktisk var det svært lite Åsebro-spillerne skapte resten av første omgang, mens hjemmelaget tok mer og mer over ute på banen.

Da dommeren blåste til pause sto det likevel ikke mer enn 1-0, og mens jeg droppet å besøke kiosken ettersom de ikke hadde stort annet enn korv (jeg hadde spist middag rett før kampen) og Kex-sjokolade (som jeg mildt sagt ikke er noen fan av) å by på var det rikelig med andre av de godt over hundre frammøtte som stilte seg i kø. Fullt så mye kø var det ikke hos han som sto og tok imot forhåndsbestillinger på IF Vikens hundreårsjubileumsbok som er under produksjon, men jeg tror nok han solgte noen av den.

Andre omgang startet litt som første med at gjestene først var frampå og yppet litt, men uten å klare å skape de helt store farlighetene. Viken tok igjen over ute på den fortsatt noe vårlige gressmatta, og kom etterhvert til noen helt vanvittige sjanser som ingen skjønte hvordan de klarte å la vær å score på.

Etter som sola seig ned bak tretoppene innså jeg at det hadde vært en tabbe å la myggsprayen ligge igjen i bilen, men parkeringa var akkurat for langt unna til at jeg orka å stikke bort og hente den. Jeg kjente også at jeg burde kasta innpå en allergipille til, for det var rimelig intens pollenspredning i det fantastiske maiværet. Jeg bet tennene sammen og snufset litt ekstra mens jeg viftet vekk de små blodsugerne fra hodebunnen.

Etter de store sjansene som var misbrukt i starten av omgangen ventet jeg egentlig bare på at vertskapet skulle få seg en smekk ved at Åsebro klarte å utligne, men de angrepene de klarte å produsere ble uten unntak avverget, og rett før stoppeklokka mi viste 57 spilte minutter fikk så en av Vikens spillere stjernetreff på ballen litt ute i feltet og den føk i mål til 2-0.

Kampen virket nå ganske avgjort, men med over en halvtime igjen å spille var det selvsagt fortsatt muligheter for gjestene til å komme inn i det igjen, men fortsatt skapte de skuffende få sjanser. En av de største kom da en av hjemmelagets karer skled og mistet ballen omtrent på midtbanen, men også denne klarte keeper å stoppe.

Hjemmelaget pådro seg etterhvert et gult kort for drøying av tid, og innså etter dette at de like gjerne kunne spille fotball som å prøve å få klokka til å gå fortere. De kom mot slutten av kampen med flere gode angrep, og det gikk et unisont sukk gjennom publikum da ett av dem endte med et stolpetreff hvorpå ballen føk på tvers av mål og over i den andre stolpen før den fortsatte ut og ble klarert.

Bare noen minutter senere, da klokka mi viste 81:50 ble så et av kampens aller fineste angrep fullendt med nok en scoring, og med 3-0 ble de siste knappe ti minuttene et rent pliktløp. Etter et par minutters overtid blåste dommeren av, og jeg stormet mot bilen og satte kursen mot Töcksfors for å rekke en svipptur innom ICA før jeg igjen krysset grensa og fortsatte mot en utfestet hovedstad.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Badebyen Drøbak - Askim 3 (1-3)

Etter en begivenhetsløs kjøretur fra forrige kamp parkerte jeg kvart på sju utenfor Seiersten stadion, tok på meg litt mer klær, og spaserte opp til banekanten. Her ble jeg gjenkjent av flere av hjemmelagets spillere ettersom jeg hadde ikledd meg Badebyen-trøya jeg fikk som takk for tekst og bilder sist jeg så dem. I dag var det Askims tredjelag som var motstandere, og jeg lot meg fortelle at det faktisk var dem som hadde bedt om å få kampen flyttet til det litt uvanlige tidspunktet 1900 en lørdagskveld.

Alle var klare noen minutter før sju, så dommeren blåste i gang kampen, og etter litt veksling i starten fremsto etterhvert hjemmelaget sterkest ute på kunstgresset i Drøbak. De helt store målsjansene kom likevel ikke, den største nestensjansen kom kanskje etter vel ti minutter da en av de lillakledde kom seg forbi keeper og mot tomt mål, noe som tilsynelatende overrumplet ham i så stor grad at før han fikk skutt var han blitt løpt opp og mistet ballen.

I det 25 minutt fikk vi noenogtjue som nå var tilstede endelig litt valuta for pengene (noe annet skulle vel godt gjøres, ettersom det var gratis inngang). En av frogningene fyrte av et litt halvhjertet skudd som det så ut som om Askim-keeperen enkelt skulle ta, men på mystisk vis snek ballen seg forbi ham, og hjemmefansen kunne juble for 1-0.

Etter dette syntes jeg de orangekledde fra Indre Østfold kom mer og mer inn i kampen, men i den etterhvert ganske sure vinden ble det ikke flere scoringer før pause. Med 1-0 i dommerens blokk hastet jeg ned mot bilen for å få på meg enda noen lag med klær, og jeg rakk såvidt tilbake opp til banen før kampen igjen var i gang etter en svært kort pause.

Seks og et halvt minutt ut i andre omgang fikk vi så en første pekepinn på hva som skulle komme. Fra litt distanse ute på lagets venstre flanke så en av askimingene at keeper sto litt langt ute. Han sendte så avgårde noe jeg ikke kan beskrive som annet enn en hybrid av en lobb og et skudd, og på vakkert vis passerte det keeper og endte i mål. 1-1!

Nye seks minutter senere kom så en av kampens store kontroverser. En av de lilla ble spilt gjennom, kom seg forbi keeper og avsluttet i mål, men dommer annullerte scoringen for offside. Her tror jeg Askim 3 var svært heldige som ikke havnet under, og fra tribuneplass kom det tilrop med krav om VAR-sjekk. Den ikke-eksisterende TV-produksjonen tillot dessverre ikke dette, og det sto fortsatt 1-1.

Rett før det var spilt 64 minutter fikk vi så en ny «golazo» fra de orange. Denne gangen var det på Askims høyre ving en spiller fyrte av et skudd, og nå var kampen rett og slett snudd. Stor jubel, 1-2, og plutselig var det Badebyen Drøbak som var avhengige av flere scoringer.

For å gjøre en ganske lang historie kort: Badebyen Drøbak fikk ikke flere scoringer, det gjorde derimot Askim 3, som i siste minutt av ordinær tid fikk et straffespark. Dette ble sikkert satt i mål, og dermed endte kampen 1-3.

Jeg og dommer omtrent løp om kapp til bilene våre for å få varmen i oss igjen, og jeg satte kursen hjemover for endelig å få fortært kjeribba jeg hadde kjøpt tidligere i dag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Gjelleråsen - Skjetten 1-2

Etter å ha vært hjemme og lagt kjeribba jeg kjøpte etter dagens første kamp til tining satte jeg kursen nordover, og etter å ha svingt ned mot idrettsanleggene på Li i Nittedal kjente jeg en umiskjennelig aroma som fortalte meg at jeg var på landet, og at det var vår. Jeg parkerte strategisk for å komme meg raskt vekk etter kampen, og tok plass på tribuna i påvente av naboderbyet mellom Gjelleråsen og Skjetten i tredjedivisjon.

Mens jeg ventet på avspark fikk jeg prata litt om løst og fast med ymse fotballfolk, men etter hvert marsjerte spillere og dommere inn på banen akkompagnert av filmmusikken fra Pirates of the Caribbean. Etter å ha vunnet alle sine kamper til nå i sesongen var det nok et visst favorittstempel på hjemmelagets grønnkledde karer, mens gjestene med to tap nok måtte finne seg i å være underdog denne lørdags ettermiddagen.

Kanskje nettopp derfor var gleden enorm da de for anledningen hvitkledde etter bare såvidt over to minutters spill på strålende vis gjennomførte en kontring og avsluttet med å overliste Gjelleråsens keeper. 0-1, og en solid kalddusj for vertskapet.

Hjemmelaget fikk etter hvert opp dampen i solskinnet, og det ble ganske tydelig at de hadde absolutt ikke tenkt at årets første poengtap skulle skje på hjemmebane, og attpåtil mot naboene fra andre sida av Lahaugmoen! Scoringer ble det likevel lenge ikke noen flere av, og frustrasjonen vokste derfor etterhvert ganske eksponentielt. Når halvtimen var passert var vi havnet i en situasjon der nesten enhver duell i ett av feltene resulterte i krav om straffespark, og etter knapt 35 minutter resulterte en knallhard takling på midtbanen i full fyr i teltet. Etter en massesammenstimling, litt knuffing og generelt dårlig stemning delte dommer ut flere gule kort, og så kunne endelig spillet fortsette igjen.

Vi nærmet oss nå pause, og alle vet jo hvilken boost det er å score et viktig mål rett før man går i garderoben. Akkurat dette var det som skjedde etter 43 minutter, men måten det skjedde på var ikke av de helt vanligste. Gjelleråsen hadde presset litt på, men det så nå ut til at Skjetten skulle få klarert og skaffe seg en pust i bakken. Akkurat i det ballen ble skutt knallhardt utover fikk en av hjemmelagets spillere kastet en kroppsdel inn foran den, og dermed gikk ballen til alles overraskelse omtrent motsatt vei av det den var tenkt å gjøre. I den retningen var målet, og keeper klarte akkurat ikke å nå frem, og dermed sto det 1-1.

1-1 sto seg til pause, og jeg inntok klubbhuset for å se om det var mulig å få vafler her i motsetning til på dagens første kampvisitt. Etter å ha kjempet meg gjennom en usannsynlig uorganisert kø begynte det like før jeg kom til kassen å versere rykter om at det også her var tomt for vafler, men heldigvis viste dette seg å ikke ha rot i virkeligheten. Det ble nå både vaffel og en sårt tiltrengt brusflaske i varmen.

Etter hvilen syntes jeg gjestene virket noe friskere enn de hadde gjort i første omgang, da de strengt tatt måtte kunne sies å være heldige som bare hadde fått ett baklengsmål. Hjemmelaget var fortsatt førende i kampen, men ikke like dominerende som jeg hadde syntes de var før pause, og de kom også til flere store sjanser.

Vi måtte likevel vente til det 73. minutt før ballen igjen lå i nettet. En av Skjettens spillere regelrett slåss ballen forbi keeper og i nettet, og de tilreisende jublet voldsomt. Dommeren nølte likevel litt, og løp ut for å ta en kjapp sjekk med assistentdommer for å se om denne hadde fanget opp noe ureglementert. Spenningen var til å ta og føle på de få sekundene før dommeren igjen blåste og pekte mot midtbanen. Målet ble stående og Skjetten ledet 1-2!

Her var det kanskje innafor
å blåse Skjettens vei…

Resten av kampen ble ikke uventet preget av at hjemmelaget ble mer og mer desperate, mens gjestene ble mer og mer kyniske. I sluttminuttene var grønntrøyene voldsomt stresset, mens karene fra nabokommunen tilsynelatende fikk voldsomt vondt av enhver berøring. Da dommeren etter noen minutters overtid endelig blåste av kunne Skjetten juble enda mer enn de hadde gjort på scoringene. De hadde vunnet, og henger fortsatt med i toppen av tabellen.

Jeg hastet mot bilen og fulgte etter Geir Ingvald mot Skedsmokorset, hvor han svingte nordover, mens jeg satte kursen sørover mot dagens tredje og siste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.