Falkenbergs FF - BK Olympic 2-0

Etter dagens første kamp hadde jeg egentlig tenkt meg litt lenger sør i Skåne på en kamp til, men heldigvis innså jeg at ved å svelge litt stolthet og godt å gå glipp av starten av kampen ville jeg kunne kjøre hjemover i stedet, og dermed spare voldsomt med tid på slutten av dagen. Som tenkt, så gjort, og da jeg kom fram til destinasjonen fant jeg utrolig nok kjapt en parkeringsplass, og kom meg inn for å se kamp på nivå tre mellom Falkenbergs FF og BK Olympic.

Jeg hadde jo tidligere vært utenfor «Falcon Alkoholfri Arena» (Sånn blir det når man har et bryggeri som sponsor og alkoholreklame ikke er lov) og sett breddekamp, men dette ble altså mitt første besøk her. Da jeg inntok tribuna var det spilt såvidt over et kvarter, og lite tydet på at jeg hadde gått glipp av noe særlig, da det fortsatt sto 0-0.

Ikke overraskende var det mest hjemmesupportere på plass på kampen hvor vertskapet kunne komme seg tilbake til Superettan, og selv om jeg så enkelte luer med bortelagets logo på på hovedtribuna var selve ståfeltet for bortefans helt tomt. Anført av en megafonbrukende capo i et antrekk jeg aldri har sett på en i en slik posisjon før (lyseblå skjorte og beige slacks) kom det en jevn lydstrøm fra de gules supporterfelt, men i første omgang fikk hjemmelaget ikke  satt ballen i mål, mye på grunn av svært god innsats fra gjestenes keeper.

Det sto dermed 0-0 da lagene tok pause, og jeg gikk for å inspisere kioskene og doene. Jeg innså raskt at køene her gjorde dette lite aktuelt nå, så jeg returnerte ut til tribuna etterhvert. Herfra fikk jeg se gjestene gjøre et par bytter i pausen, og så fortsatte kampen.

Det var uten tvil hjemmelaget som både var best og mest interessert i å vinne dette, og ni minutter etter pause ble en retur etter et hjørnespark hamret i mål. Ballen skiftet nok retning på veien, så keeper var sjanseløs, men mål er mål. 1-0, og nå våknet virkelig opprykkshåpet hos FFF («Gi meg en…»-rop fungerer forresten fryktelig dårlig når man bare kan gjenta samme bokstav).

Jeg trakk etterhvert bort fra tribuna for å få sett litt kamp fra andre vinkler, og innså plutselig at jeg kunne sikre meg en matbit i teltet bak kortsida. Jeg skulle akkurat til å bestille da jeg hørte enorm jubel utenfor. Hjemmelaget hadde økt ledelsen til 2-0 med såvidt over et kvarter igjen av oppgjøret.

Jeg kunne feire de gules mål med en utsøkt pommes frites (Men det hadde vært veldig mye bedre med plain majones enn karriremulade som dipsaus) som ble fortært på kortsida av stadion. Herfra fikk jeg se en ganske kontrollert avslutning på kampen, og man trengte ikke spesielt mye i IQ for å skjønne hva supporterne tenkte på da de i det vi gikk inn i de varslete fire minuttene med overtid forlot feltet sitt og sluttet seg til oss som alt sto bak det lave gjerdet foran kortsida.

Godt inn i overtiden innså også hen som styrte storskjermen hva som var i ferd med å skje, og teksten «Vi är tillbaka» kom opp under stillinga som fortsatt var 2-0 da dommeren til slutt blåste av og vektere og publikumsverter innså at her måtte man bare la det uunngåelige skje!

Da jubelen roet seg forlot jeg stadion, ble stående i en nær stillestående kø ut fra parkeringa (Det var utrolig mange som syklet til kamp her i Falkenberg!), men kom meg etterhvert avgårde videre nordover, svært glad for at jeg hadde valgt denne kampen som gjorde at jeg fikk med meg to opprykksfeiringer på en dag, men også var nesten to timer tidligere hjemme enn jeg ellers ville vært.