Skövde AIK - FBK Karlstad 3-0

Etter at jeg hadde kommet meg sørover fra to uker nordpå var ikke veien lang over grensa igjen for å se mer fotball. Etter at kampen jeg hadde vurdert å se fredag ble flytta til torsdag slapp jeg å ta stilling til om jeg skulle legge inn en overnatting, og satte derfor kursen sørover lørdag morgen, og etter en kjapp pitstop på Torp kjøpesenter i Uddevalla (hvor taket hadde falt ned!) kom jeg et kvarter før avspark fram til den idylliske gressbanen på øya Torsö i Vänern, hvor de to nivå 3-klubbene Skövde AIK og FBK Karlstad skulle møtes til treningskamp.

Øya, som har fastlandsforbindelse med ei bru hadde opprinnelig vært to øyer, men alt på 1800-tallet vokste disse gjennom utfyllinger og bygging av diker sammen til det som er sjøen Vänerns største øy, og sentrum i Mariestad-skjærgården. Skövde hadde hatt en liten treningsleir her nå før sesongen starter opp igjen etter sommeren, og det var i den anledning de hadde fått besøk fra andre siden av den store sjøen for å få litt kamptrening også.

I første omgang var det gjestene fra Värmland som så klart sterkest ut, og de produserte en rekke store sjanser, og det hele toppet seg da ballen smalt i tverrliggeren bak SAIK-keeperen. I mål ville dog ikke ballen, og det var nok en frustrert gjeng som gikk i garderoben med 0-0 på scoringstavla da dommeren blåste for pause.

I pausen gikk en så stor andel av de litt over hundre frammøtte til kiosken at jeg selv ga opp å prøve å skaffe meg en is. Med det været som var var det strengt tatt heller ikke noe stort tap, men siden de faktisk tok kort i kiosken hadde jeg veldig lyst å handle der bare av prinsipp.

Begge lag gjorde en rekke bytter i pausen, og for vertskapet ga dette nesten umiddelbar uttelling. Jeg hadde som vanlig filmet stort sett alle dødballene i kampen, men da Skövde et lite minutt etter hvilen slo ballen inn i feltet og den endte med å bli nikket i mål hadde jeg selvsagt ikke oppe mobilen. Uansett sto det nå 1-0 med 46:05 på klokka.

Ti minutter senere scoret rødtrøyene (Begge lagene er egentlig rødtrøyer, men FBK stilte i sine hvite bortedrakter) på ny, og med 2-0 følte noen av de frammøtte fra «SAIKOS» at det var på sin plass med litt synging.

I det 71. minutt var det igjen tid for scoring, og nok en gang var det Skövde AIK og deres supportere som kunne juble. Ballen hadde etter et langt innkast hoppet litt fram og tilbake i feltet før den fant en spiller drøyt femogtjue meter unna mål som fyrte løs. Skuddet passerte alt og alle, og dermed sto det 3-0!

FBK-spillerne var nok litt frustrerte nå, spesielt når de tenkte tilbake på alle sjansene de hadde misbrukt i første omgang. Mot slutten av kampen fikk de også noen muligheter til å pynte på resultatet, men håpet om mål sank i takt med at mengden regn tiltok, så da dommeren blåste av kampen sto det fortsatt 3-0, og jeg hastet mot bilen og satte kursen hjemover igjen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Skövde AIK - IFK Skövde 0-0

Etter å ha kommet meg sørover igjen etter ferien var det med en viss sitring i kroppen jeg mandag formiddag plukket opp Christian og Jon-Are, før vi krysset grensa, shoppet litt, tok runden rundt Vänern og til slutt kom fram til Västgötaslätten. I Skövde ble det inntatt litt mat, før jeg flyttet bilen til parkeringa utenfor stadionet hvor det skulle spilles byderby i Ettan Södra mellom Skövde AIK og IFK Skövde.

Som sagt flyttet jeg bilen, mens de andre to valgte å spasere fra sentrum og ut mot banen. Mens jeg ventet på dem kom det en jevn strøm av rødkledte SAIK-supportere, og noen av dem dro til og med i gang litt sang, selv om det virket som om det først og fremst handlet om å tyne en av sine egne som lot til å på noe tidspunkt ha skiftet side.

Mine medsammensvorne dukket etterhvert opp, og vi tok oss til inngangen hvor vi var såpass tidlig ute at det gikk ganske kjapt å komme oss inn. Det var allerede ganske mange på plass, men mens jeg og Christian så oss litt rundt fant Jon-Are en liten terrasse ved det ene hjørnet hvor det gikk an å stå med god sikt ut over banen. Ellers var her ståtribuner i begge kortsidene, og i tillegg til den utsolgte sittetribuna på søndre langside var det på motsatt side en helt ny tribune under oppføring. Dessverre hadde man i fjor byttet ut gressmatta med kunstgress, men ellers var det et riktig så fint stadion, som når den nye tribuna blir ferdig nok vil tjene begge dagens aktører riktig godt som delt hjemmebane.

Foto: Isak Edén

Da kampstart nærmet seg dro hjemme-klacken opp et banner med et klart budskap om deres mening om styrkeforholdet mellom klubbene. På bortefeltet var det skuffende rolig, og det virket ikke som om det skulle bli mye av en tribunekamp i dag tross at det også her befant seg en god del folk etterhvert.

Også ute på kunstgresset var det hjemmelaget som var favoritter, men da kampen ble blåst i gang var det IFK-erne som kom best i gang og presset vertskapet hardt, selv om det var de selv som var i den mest pressete situasjonen på tabellen.

Hjemmelaget kom etter hvert mer med, og da dommeren sendte lagene i garderoben, fortsatt med 0-0 på scoringstavla, så syntes jeg nok at det var AIK-erne som hadde levert best omgangen sett under ett.

I pausen ble SAIKs jenter 2015-lag hyllet for å ha vunnet en eller annen cup på overlegent vis, samtidig som ikke bare vanningsanlegget på banen truet med å gjøre dem våte, men det også kom noen dråper fra noen veldig faretruende skyer bak oss. Heldigvis gjorde ikke disse veldig mye av seg, så vi over 1600 som var på plass kunne fortsette å følge med på kampen uforstyrret,

Jeg valgte litt etter at hjemmelaget hadde ropt forgjeves med krav om straffespark å flytte meg over til kortsidetribuna hvor hjemmelagets ivrigste fans, SAIKOS, befant seg, så jeg fikk oppleve den Skaraborgske supporterkulturen på nært hold. De som byttet på å agere som capo-er her hadde en tøff jobb med å holde koket oppe, men det kom likevel en jevn strøm av lokale variasjoner av sanger man har hørt fra større supportergrupper andre steder.

Jeg fikk herfra se hjemmelaget komme nær scoring på et hjørnespark, men de siste 20-25 minuttene ble det ganske tydelig at 0-0 og ett poeng var et resultat IFK Skövde var veldig fornøyde med. De mørkeblå gjorde alt de kunne for å drøye tida, mens de innimellom fikk noen halvfarlige muligheter på kontringer, så SAIK heller ikke kunne sende alle mann i angrep.

Da vi gikk inn i de fire minuttene med overtid innså jeg at det nå spøkte for min 209 kamper lange rekke med ikke målløse kamper, og da kampen ble blåst av tuslet jeg litt skuffet tilbake mot bilen. Det hadde endt 0-0.

Mens vi forserte trafikken ut av parkeringsplassen og ut av byen var vi likevel skjønt enige om at det hadde vært en flott groundhoppingtur. Kursen ble nå satt vestover kjappeste vei tilbake til Oslo, og på veien fikk vi oppleve de første bølgene av stormen Floris sørge for at bilen min ikke trengte å vaskes med det første. Høsten er definitivt i ferd med å komme over oss.

Degerfors - Skövde AIK 0-0

På en av vinterens lørdager uten verken korps eller andre forpliktelser hadde jeg sett meg ut en mulighet til å endelig få passert 700 stadioner i Futbology-appen. Jeg hadde avtalt med Christian og Ole Jakob at de skulle bli med på roadtrip, så etter en tidlig start kom vi etter et par små pitstops og en liten avstikker på en vei med navn «Raka vägen» som var alt annet enn rak fram til Stora Valla hvor det skulle spilles treningskamp på kunstgressbanen mellom Degerfors og Skövde.

Degerfors var jo for noen år siden mitt første møte med svensk toppfotball, og nå er de etter at jeg så dem rykke ned i fjor høst igjen klare for en sesong i Superettan, nivå to i den svenske fotballpyramiden. Motstanderne i dag var divisjonskolleger fra noen timers kjøring sørover, og etter å ha parkert inntok vi banen hvor lagene var i full oppvarming. Spillerne forsvant, en fyr med brannslukkingsapparat kom og sa at jeg ikke fikk lov å ha tøyveska mi inne på stadion (men det var null problem å ha kameraene jeg hadde i den rundt halsen, og pakke veska i lomma), og så kom spillerne tilbake og det ble gjort klart for avspark.

Før kampen startet ble vi vitner til en litt vittig episode, da hjemmelagets keeper hadde kasta fra seg vannflaska si ute på banen mens laget samla seg for en siste peptalk. Da denne var tilbakelagt gikk han tilbake etter flaska, men den var nå borte vekk. Det som hadde skjedd var at mens laget sto samla kom materialforvalteren med tralla si over banen, så flaska som lå der, tenkte «Den skal jo ikke vær her!», og tok den med seg. Svært forvirrende for målvakten, og svært underholdende for de av oss som la merke til det som skjedde.

Vel, keeperen fikk ei ny drikkeflaske, og kampen kom i gang. I et nydelig vær som dessverre var akkompagnert av en grusom vind fikk vi se spillet bølge fram og tilbake, men uten noen virkelig store målsjanser. Det sto derfor fortsatt 0-0 da vi passerte 45 spilte minutter, og det siste som skjedde før dommeren ga lagene litt hvil var at «Degen»-spillerne ble rasende fordi dommeren ikke ga dem straffespark. (Etter å ha finstudert videosnutten min fra situasjonen er jeg tilbøyelig til å ha en viss sympati med kravet).

Nok et høydepunkt på denne svensketuren inntraff for øvrig i pausen, da vi kom i prat med ei publikvård som i fullt alvor ikke visste hvor Norge var da vi sa vi kom derfra, og trodde det bare var et sted i Sverige med ei veldig spesiell svensk dialekt. Man skal altså høre mye før ørene ramler av!

Etter pause forflyttet vi oss til motsatt ende av banen, og fikk derfra se mye av det samme som i første omgang. Jeg hadde såvidt begynt å frykte at rekka mi med kamper med scoring skulle ryke, da begge lag gjorde en haug bytter som jeg håpet skulle føre til at ting endret seg. Tross at Degerfors trykket på mot slutten, mål ble det ikke, og vi måtte litt skuffet dermed forlate banen sammen med godt over 300 andre, men i motsetning til de fleste andre hastet vi ikke hjemover, men videre til Karlstad for å se nok en kamp for dagen.

Flere bilder fra denne kampen kan du se på Google photos.