Viking - Tromsø 2-1

Glad til sinns etter oppvarmingskampen til havs møtte jeg gamle og nye kjente på pub i Stavanger sentrum, før jeg stakk litt før de andre for å få i meg en hamburger før vi dro ut til stadion. Etter å ha spist inntok jeg togstasjonen, hvor jeg plutselig møtte ingen ringere enn Håvard. Mens vi sto og pratet kom det så store mengder Viking-supportere, og vi ble skjønt enige om at det heller enn å kaste meg under toget burde man binde meg meg fast i bufferen foran. Etter hvert kom også mine rødhvite venner, og vi kom oss på et bælfullt tog tilbake til Jåttåvågen, hvor vi spaserte en liten omvei før vi inntok stadion for å se eliteseriekamp mellom Viking og Tromsø.                                                                                                                                                                                                                                   

Tross et relativt tynt hjemmesupporterfelt for dagen kom det opp noen bannere som markerte at det i disse dager er tjue år siden klubben forlot sitt gamle hjem på Stavanger Stadion, for å flytte hit nesten til Sandnes. I motsatt ende av kampen var vi overraskende mange bortefans, men i dag var det intet annet fra oss enn de vanlige bannerne og struper klare for synging.

Første omgang ble ganske så begivenhetsløs, men om jeg skal være ærlig hadde nok hjemmelaget et lite overtak. Det sto likevel 0-0 da det ble pause, men håpet om årets første poeng levde fortsatt videre.

Hadde den første halvdelen av kampen vært begivenhetsløs, så ble den andre absolutt ikke det. I det 52. minutt scoret Viking på et hjørnespark, før TIL-kaptein Ruben Yttergård Jenssen bare to-tre minutter senere fikk lade storslegga og sende oss på bortefeltet til himmels med en utligning til 1-1!

Etter dette målet syntes jeg TIL overtok helt og holdent, men fortsatt lot flere mål vente på seg. Med den gode støtten fra tribuna hadde jeg likevel et lite håp om at vi nok en gang skulle få juble, men like etter at vi hadde passert nitti spilte minutter skjedde det som ikke skulle skje. Anders Jenssen smalt sammen med en motstander foran eget mål, og dommer Saggi valgte å blåse straffespark. Straffen gikk i mål, og nedturen var enorm med 2-1.

Etter noen flere overtidsminutter blåste dommeren til slutt av kampen, og med banen full av utslåtte TIL-spillere og tribunen full av utslåtte TIL-supportere ble det en trist avslutning på kvelden, før vi lovet hverandre å fortsette å kjempe for årets første trepoenger.

Jeg tok med meg Martin og satte kursen mot Lyngdal, hvor natten skulle tilbringes, før mandagen ble brukt til bursdagsfeiring i bilen fra Lyngdal til Oslo, med ymse fotballpodkaster på stereoen.