Fredrikstad - Tromsø 0-0

Etter en uproblematisk kjøretur fra fotballbanen i Stora Höga kom jeg etterhvert fram til Fredrikstad. Etter å ha parkert tok jeg meg rundt til elvebredden nord for stadion, ble kontrollert, og fikk benyttet fasilitetene for å kvitte meg med litt av all vaniljecolaen jeg hadde drukket på veien. Jeg inntok deretter bortefeltet, klar for å støtte «Gutan» i eliteseriekampen mellom Fredrikstad og Tromsø.

Fredrikstad stadion har jeg jo faktisk besøkt et par ganger før, men dette var mitt første besøk som supporter. Etter mye fram og tilbake i Fredrikstad de siste årene rundt plassering av både hjemme- og bortesupporterne var jeg spent på hvordan dette feltet var i solsteika, men til min store glede så jeg at det burde være uproblematisk å holde seg i skyggen denne lørdagskvelden.

Ansporet av suksessen fra hjemmekampen mot Rosenborg ga vi fra supporterfeltet jernet allerede under oppvarminga, så spillerne ikke kunne være i tvil om at de ville ha oss med seg gjennom nitti minutter pluss tillegg også. 

Da kampen kom i gang ble den raskt preget av flere tøffe taklinger i begge retninger. Noen av dem var helt innafor, mens andre var i større eller mindre grad over streken, og jeg skjønte raskt at det kom til å bli en del tillegg i tiden. Litt før omgangen var halvspilt ble så Anders Jenssen felt omtrent på midtbanen, og det ble delt ut et gult kort. Da spillet skulle til å starte igjen så det plutselig ut som om dommeren kommanderte drikkepause, men så merket jeg at han sto foran VAR-skjermen!

Joda, etter å ha kikket nærmere på situasjonen var ikke dommer Saggi i tvil. Knotter i leggen, og rødt kort! Deler av bortefeltet sang programmessig at de hatet VAR, men jeg var bare fornøyd for at rettferdigheten hadde skjedd fyllest. Med ti mann hos motstanderne måtte da TIL klare å ta poeng her, og helst alle tre?

Mens klubbens SLO og flere gode hjelpere fra Forza Tromsø ustoppelig bar ut kopper med vann til de syngende supporterne (stor honnør til FFK for å legge til rette for dette) fikk vi se at TIL-spillerne i sine nye bortedrakter ikke klarte å utnytte overtallet så bra som man skulle ønsket, og det var fortsatt målløst da spillerne gikk i garderoben, mens de som ønsket det kunne gjøre som Foto-Gry og skaffe seg en pølse i vaffel.

Foran 8671 tilskuere ble andre omgang ganske lik den første. Det var ingen tvil om at den kynismen FFK ble kritisert for etter kampen mot Brann (men som jeg hyllet da, og for så vidt også nå) var tilbake. Med ti mann på banen var prioritet nummer 1 å sørge for at tida gikk, mens prioritet 2 var å ikke slippe inn mål. Fra bortetribunen ble det ustanselig sunget, men da skiltet med fem minutter overtid kom opp var det nok bare de aller mest optimistiske som trodde det skulle bli scoret noen mål i denne kampen.

Da kampen tok slutt sto det fortsatt 0-0, tross noen halvkurante sjanser i overtidsminuttene. Vi var mange som på forhånd hadde sagt at fire poeng tilsammen på de to kampene mot FFK ville vært fint, men at vi bare skulle klare ett med en mann mer på banen store deler av kampen var nok litt skuffende for flere.

Jeg tok med meg Henrik til bilen, og på vei dit fikk jeg såvidt hilst på selveste Dagfinn Enerly gjennom bilvinduet hans der han sto i en nær stillestående kø. Jeg forserte deretter samme kø over Værstebrua selv og ekspederte min passasjer dit han skulle, før jeg satte kursen tilbake mot hovedstaden alene, med den tyske cupfinalen på bilstereoen. (Gratulerer til Bayer Leverkusen med en hjemlig dobbel!)