Etter å ha forlatt kampen i Nord-Fron fortsatte ferden oppover Gudbrandsdalen, før vi på Otta svingte vestover i en sidedal. Her kom vi etter hvert til en kommune jeg aldri hadde sett fotball i før, og kunne rett etter at kampen var blåst i gang parkere ved nok en kunstgressbane hvor det skulle spilles nok en sjettedivisjonskamp, denne gang mellom Lom og Otta 2.
Jeg fikk bekreftet at kampen hadde blitt blåst i gang et lite minutt før annonsert tid, men at det fortsatt sto 0-0, så det var ikke noe vi hadde gått glipp av. Hjemmelaget etablerte raskt et grep rundt kampen, men lenge forsvarte rødtrøyene fra «Byen ved Rondane» seg godt, samtidig som de av og til kom fram og utfordret vertskapets godt voksne målvakt litt.
Ca halvveis ut i førsteomgangen raknet det likevel til slutt bak hos Otta-rekruttene. Keeperen deres vartet opp med noen ville redninger, men til slutt måtte han melde pass og se ballen gå inn til 1-0 bak seg. Som om ikke dette var nok, like etter at halvtimen var spilt kom også 2-0, denne gang etter et hjørnespark.
Otta 2 hadde tross at de var hardt presset ikke gitt opp, og under fem minutter senere kom reduseringen til 2-1, etter at et frispark aldri ble skikkelig klarert. Jeg tror for øvrig dommeren hadde helt riktig i sin vurdering rundt kravene som kom fra hjemmelaget om at det skulle dømmes offside, noe han blankt avviste.
2-1 sto seg til pause, og siden OJ og jeg hadde bestemt oss for å dra og spise på Vågåmo etter kampen droppa jeg å handle noe i kiosken nå. Her ble det en relativt kjapp pause, og jeg glemte typisk nok å starte stoppeklokka etter hvilen. Jeg trengte likevel ikke klokke for å vite at det ikke var spilt mange minuttene de 3-1 kom etter et veritabelt kremangrep, og 4-1 kom like etterpå etter mer flott spill fra de blåhvite.
Det var tydelig at Lom hadde bestemt seg for virkelig å drepe denne kampen, og ikke lenge etter kom 5-1, før vi også fikk 6-1 på et straffespark fra en unggutt fra Lom.
Med et lite kvarter igjen av kampen kom 7-1, og jeg benyttet nå anledningen til å plante tanken hos noen i teamet hos Lom om at de neste sesong måtte ta en kamp i nabokommunen Skjåk, så vi som samler baner kunne tatt oss en tur dit også. Ideen virket ikke å bli avvist, så inntil videre velger jeg å leve i håpet.
Hjemmelaget gjorde mot slutten av kampen en haug med bytter, men det skal være usagt om dette var årsaken til at de scoret to mål til i sluttminuttene. Det hele endte dermed 9-1 etter en tung ettermiddag for bortelaget (Men om de skal ta med seg noe fra kampen må det være at de virket ganske strukturerte i forsvarsspillet i første omgang).
Jeg og min passasjer hastet mot bilen for å komme oss nedover dalen til vårt utvalgte spisested, hvor vi var blant de siste som fikk kjøpt noe fra middagsmenyen (Den retten vi hadde mest lyst på var de selvsagt alt tomme for), og deretter kunne jeg fortsette til Otta hvor han ble sluppet av for å ta bussfortog videre nordover, mens jeg i ensom majestet returnerte til hovedstaden etter å ha sett kamp på fotballbane nr 1100!
Etter noen utfordringer i den groruddalske samferdselen etter jobb fredag kunne jeg til slutt plukke opp Ole Jakob og sette kursen nordover langs E6. Opprinnelig hadde planen vært å se kamp på Vinstra med andrelaget til Fron, men så innså vi at vi akkurat kunne klare å rekke en kamp med avspark en time tidligere i nabobygda. Vi svingte derfor inn på parkeringsplassen ved idrettsparken i Kvam omtrent samtidig som sjettedivisjonskampen mellom Kvam og Lom ble blåst i gang.
Da vi betalte oss inn sto det fortsatt 0-0 ute på den nydelige gressmatta, og det var ikke bare underlaget som var nydelig. Været var minst like nydelig, og bidro nok til å gi hele anlegget en helt fantastisk framtoning, og med halvannet hundre tilskuere var alt duket for fest i dette toppoppgjøret i avdelinga.
Mens mitt reisefølge tok plass ved en benk bak selve tribuna gikk jeg ned til banekanten for å fotografere litt, herfra fikk jeg se gjestene i sine hvite trøyer ha det meste av spillet, men etter ca 19 minutters spill var det vertskapet som headet inn 1-0, til stor jubel fra flesteparten av de fremmøtte.
Etter dette tok de grønnkledte helt over ute på gressmatta, som på nært hold så minst like fin ut som den gjorde fra litt avstand. Like etter at dommeren hadde kommandert spillerne til en drikkepause kom 2-0 etter ca 25 minutter av kampen, før også 3-0 kom et par minutter senere.
Hjemmelagets dominans fortsatte utover i omgangen, og det var absolutt ikke ufortjent da 4-0 kom etter ca 42 minutter av kampen, selv om akkurat denne scoringen nok kunne vært avverget om ikke keeperen til lomværene (ja, demonymet for en person fra Lom er en lomvær) virket å ha montert en såpedispenser i keeperhanskene sine akkurat til denne inngripenen.
Det sto altså 4-0 da spillerne fikk en liten pust i bakken, og jeg og Ole gikk for å inspisere utvalget i kiosken. Litt skuffet måtte jeg innse at det ikke ble noen vafler i kveld, mens min kompanjong gikk for en pølse i lompe. Denne var knapt fortært før dommeren syntes pausen hadde vært lang nok, og igjen satte i gang spillet.
Med en firemålsledelse så det jo litt ut som om ting var avgjort, og tross at sola gikk ned bak Landsverkhøa i nordvest gjorde nok sammen med stillingen varmen sitt til at det ikke akkurat var noe fyrverkeri av en fotballkamp vi fikk servert ute på gresset. Det skjedde rett og slett svært lite nevneverdig den første drøya halvtimen av andre omgang, men så skulle det virkelig ta av!
I det 80. minutt slo gjestene fra Jotunheimen inn et hjørnespark som kontant ble ekspedert i mål. 4-1, men dette måtte da være for lite for sent til at vi kunne få noen opphenting?
Jeg valgte likevel å bevege meg i retning av kvamværenes (Jammen er ikke også hjemme-demonymet en -vær-endelse!) mål, og i det min stoppeklokke (dommerens hadde for øvrig stoppet, så han hadde fått oppgitt korrekt tid etter 4-1-målet fra sidelinja) passerte 85 spilte minutter ble 4-2 satt inn. I etterdønningene av dette ble det litt light håndgemeng om ballen før gemyttene roet seg litt og dommeren igjen kunne sette i gang spillet, med en gryende optimisme hos bortelaget og deres supportere som jeg i scoringsjubelen hadde hørt at det faktisk var noen av.
Vi passerte så nitti minutters spill, men jeg skjønte at det kom til å bli en hel del tilleggstid. Det sto likevel ikke mer enn 90:10 på klokka mi da 4-3 kom etter at et frispark langt ute på banen ble slått fremover ganske kjapt og overrumplet Kvam-forsvaret.
Med OBOS-ligakampen mellom Stabæk og Egersund for ikke lenge siden friskt i minne var det nå mye spenning. Ville snuoperasjonen bli fullført? Joda, bare to minutter etter forrige mål kom utligningen. Igjen var det et hjørnespark som endte i nettet, etter først å ha blitt reddet på strek. 4-4, og det var tydelig at de hvitblå ville prøve å kopiere det rogalendingene hadde gjort i Bærum tidligere i uka.
Faktisk hadde begge lag mulighet til å avgjøre kampen i sluttminuttene, men da dommeren til slutt blåste av kampen sto det fortsatt 4-4, og svært skuffete Kvam-spillere kunne ikke gjøre annet enn å takke motstanderne for kampen før de tuslet i garderoben hvor det nok kom til å bli utvekslet noen sannhetens ord.
Jeg satte kursen tilbake mot Oslo, og kastet på veien mitt reisefølge av på Hamar hvor han skulle se eliteseriekamp dagen etter. Vi var skjønt enige om at dette hadde vært en helt strålende breddefotballopplevelse, og at han som hadde droppa å bli med fordi han skulle på date virkelig burde ha fått noe i minneboka for at det skulle toppe det vi hadde vært med på!
