Etter å ha slikket sårene hjemme i Nordsjona noen dager etter miséren i Bodø, så hadde jeg søndag ettermiddag returnert til din vindfulle byen via kystriksveien ettersom værvarselet tilsa at Saltfjellet kanskje ikke var en helt optimal rute. Etter å ha overnattet hos en Glimt-supporter dro jeg så til flyplassen, kom meg nordover til Nordens paris, og etter å ha dumpet bagasjen på hotellrommet mitt der satte jeg sammen med Jon-Vidar kursen videre nordover for å se femtedivisjonskampen mellom Ringvassøy og Storsteinnes.
På veien utover hadde vi kjørt gjennom flere svært lite maiaktige snøbyger, og like etter ankomst ved kunstgressbanen med den majestetiske utsikta over Langsundet mot Reinøya kom det nok en byge. Heldigvis var det en liten gapahuk litt oppafor banen, så vi rømte inn der mens det snødde som tettest, og observerte at lokale krefter måtte måke fram linjene.
Da kampen skulle til å starte snødde det igjen ganske tett, men dommeren lot seg ikke stoppe av dette. Kampen kom i gang, og det var hjemmelaget som kom best i gang. Det var på ingen måte ufortjent da de hvitrøde satte inn 1-0 etter et hjørnespark i det 7. minutt.
Bare 3 minutter senere kom så 2-0, også det etter en corner.
Vertskapet fortsatte å ha styringa ute på matta, og i det min stoppeklokke passerte 14 spilte minutter kom også 3-0, og jeg lurte virkelig på om dette skulle bli en storseier av episke proporsjoner. Flesteparten av de nærmere 60 i publikum var iallfall svært fornøyde, og Ringvassøy-speakeren tok tidvis helt av! Storsteinnes-spillerne var naturlig nok ikke like happy, og tok en liten samling for å snakke sammen om hvordan dette gikk.
I det 24. minutt var det så nok en gang tid for en scoring etter at ballen hadde blitt plassert i hjørnet. Starten på sekvensen som ga mål oste ikke akkurat av kvalitet, men slutten var helt kokos før ballen til slutt lå i buret for de tilreisende, og det sto 3-1.
Ringvassøy økte like etter til 4-1, så da Schau og Aune ringte meg en liten halvtime ut i kampen for en rapport på 4-4-2 Radiosporten var dette stillinga jeg kunne fortelle om, og flere mål ble det faktisk ikke i første omgang, så dette var også pausestillinga.
Serveringstilbudet her på Hansnes var dessverre begrenset til kaffe (som i anledning kaldværet var gratis), så jeg sto over, og da lagene kom ut igjen fortsatte været å variere fra sol til snø og ymse blandingsvarianter mellom disse to ytterpunktene. Til tider var det snøstorm på Reinøya rett over sundet, mens sola skinte på banen her, og til tider var situasjonen den motsatte.
Etter pause fikk vi i det 53. og det 55. minutt to kjappe scoringer til gjestene fra fastlandet, og det kunne nå virkelig se ut som om den solide ledelsen RIL hadde hatt var i ferd med å forvitre.
Ansporet av ivrige tilrop fra det kvinnedominerte publikummet klarte de lokale likevel å ri av stormen, så da dommeren etter 90 ordinære minutter og noen minutter tilleggstid blåste av sto det fortsatt 4-3.
Jeg hastet tilbake til bilen til Jon-Vidar, og sammen kom vi oss tilbake til byen hvor det nå ikke var mer enn tida man trengte for å gjøre seg klar og komme seg videre til kveldens hovedkamp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar