Vestsida - Kvam 0-11

Søndag spratt jeg tidlig opp, og kjørte ned til Ensjø for å plukke opp Ole Jakob og Jon Are for å dra ut på nye eventyr. Sistnevnte dukka aldri opp fordi han prioriterte å holde seg i senga, så vi ble bare to mann som satte kursen nordover på E6, og store deler av formiddagen tilbragte jeg bare i mitt eget selskap mens min sidemann drev intens sagbruksvirksomhet. Et lite kvarter før vi var framme vekte jeg ham, og et drøyt kvarter før avspark parkerte vi ved kunstgressbanen på Vinstra hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom Vestsida og Kvam.

Like etter oss svingte også Terje og Christian inn på parkeringa her ved banen som var etablert som erstatning for den gamle banen som lå der hvor det var bygd en rekke næringsbygg i forbindelse med omlegginga av E6 for noen år siden. De to hadde samme førstekamp som oss i dag, men en annen plan videre, så derfor hadde vi måttet fordele oss på flere biler. Jeg hadde spist en liten frokost, men var klar for litt mer næring nå så jeg inntok klubbhuset, hvor det var et voldsomt utvalg i bakverk. Jeg endte på et stykke snickers-kake som heldigvis ble utsolgt ganske raskt, for ellers hadde jeg sannsynligvis spist enda mer. Dette var godsaker!

Da klokka ble 12 var alle aktørene klare, bortsett fra én: Dommeren var ingensteds å se. Han dukket heldigvis opp like etter, og etter å ha hilst og tatt myntkast og alt sånt var det klart for kamp. Hjemmelaget har i år hatt en mildt sagt trøblete sesong, og sto før denne kampen med 0 poeng og smått hårreisende 4-103 i målforskjell! Det tok likevel over ti minutter før naboene fra andre enden av Teigkamptunnelen klarte å overliste grønntrøyenes forsvar og sette inn 0-1.

I det 29. spilleminutt kom så også 0-2, og mens Vestsida-forsvaret måtte jobbe som gale hadde målvakten i motsatt ende av banen det så rolig at jeg hørte hjemmelagets trener spøkefullt spørre ham om han ville ha noe lesestoff.

Begge lag hadde noen ganske unge spillere, og det var litt komisk å sjekke kampstatistikken til enkelte av disse. Både Vestsida og Kvam hadde nemlig spillere på banen som har spilt en rekke kamper i år for G15-laget Kvam/Vestsida. Lagkamerater aldersbestemt, motstandere på seniornivå!

Det var nok Kvam-spillerne i sine for anledningen sorte trøyer som hadde den beste opplevelsen her i dag, for i løpet av de fem siste minuttene før pause kom både 0-3 og 0-4 før lagene gikk i garderoben. Jeg hadde da jeg så Vestsida annonserte med servering håpet at det også skulle være noe mer proteinrikt enn kaker å finne i kiosken, men måtte konstatere at pølsekokeren sto ubrukt i dag, så jeg fikk basere meg på et mer karbohydratbasert kosthold. (Men som sagt var det heldigvis utsolgt for snickers-kake!)

Etter hvilen virket det som om Kvam hadde bestemt seg for å sette inn et ekstra gir, og før det var spilt fire minutter av andre omgang kom både 0-5 og 0-6, før en fæl glipp av keeper ga 0-7 med 51:40 på min stoppeklokke.

Bortelaget fortsatte å dominere, og de fleste av barnefamiliene fra Vinstra som hadde dominert tribuna i første omgang hadde nå forsvunnet, så det virket å være flest bortefans igjen der. Disse fikk virkelig utbytte av å være her, og i det 57. minutt kom 0-8, før Vestsida fikk et hvileskjær på 13 minutter uten scoring. Rett før det var spilt 70 minutter ble det altså 0-9, før det ble tosifra og 0-10 etter et litt komisk sjølmål på en corner tre minutter etter forrige scoring. 

Et drøyt minutt senere kom også 0-11, før en kneskade gjorde at en allerede tynn Vestsida-tropp ble enda tynnere. Lufta gikk nå litt ut av kampen, og jeg fant ut at siden dommeren hadde vært så sen skulle jeg droppe de siste minuttene og sette kursen videre mot neste kamp.

Jeg fant etterhvert ut at vi ikke hadde gått glipp av noe, kampen endte 0-11, og jeg kom bare et lite minutt for sent til kampen jeg skulle se etterpå. Til Vestsida er det ikke annet å si enn at laget fortjener all ære for å ha fullført sesongen tross 28,5 baklengsmål pr scorete mål, og at jeg håper de klarer å stille lag også neste sesong!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Kvam - Lom 4-4

Etter noen utfordringer i den groruddalske samferdselen etter jobb fredag kunne jeg til slutt plukke opp Ole Jakob og sette kursen nordover langs E6. Opprinnelig hadde planen vært å se kamp på Vinstra med andrelaget til Fron, men så innså vi at vi akkurat kunne klare å rekke en kamp med avspark en time tidligere i nabobygda. Vi svingte derfor inn på parkeringsplassen ved idrettsparken i Kvam omtrent samtidig som sjettedivisjonskampen mellom Kvam og Lom ble blåst i gang.

Da vi betalte oss inn sto det fortsatt 0-0 ute på den nydelige gressmatta, og det var ikke bare underlaget som var nydelig. Været var minst like nydelig, og bidro nok til å gi hele anlegget en helt fantastisk framtoning, og med halvannet hundre tilskuere var alt duket for fest i dette toppoppgjøret i avdelinga.

Mens mitt reisefølge tok plass ved en benk bak selve tribuna gikk jeg ned til banekanten for å fotografere litt, herfra fikk jeg se gjestene i sine hvite trøyer ha det meste av spillet, men etter ca 19 minutters spill var det vertskapet som headet inn 1-0, til stor jubel fra flesteparten av de fremmøtte.

Etter dette tok de grønnkledte helt over ute på gressmatta, som på nært hold så minst like fin ut som den gjorde fra litt avstand. Like etter at dommeren hadde kommandert spillerne til en drikkepause kom 2-0 etter ca 25 minutter av kampen, før også 3-0 kom et par minutter senere.

Hjemmelagets dominans fortsatte utover i omgangen, og det var absolutt ikke ufortjent da 4-0 kom etter ca 42 minutter av kampen, selv om akkurat denne scoringen nok kunne vært avverget om ikke keeperen til lomværene (ja, demonymet for en person fra Lom er en lomvær) virket å ha montert en såpedispenser i keeperhanskene sine akkurat til denne inngripenen.

Det sto altså 4-0 da spillerne fikk en liten pust i bakken, og jeg og Ole gikk for å inspisere utvalget i kiosken. Litt skuffet måtte jeg innse at det ikke ble noen vafler i kveld, mens min kompanjong gikk for en pølse i lompe. Denne var knapt fortært før dommeren syntes pausen hadde vært lang nok, og igjen satte i gang spillet.

Med en firemålsledelse så det jo litt ut som om ting var avgjort, og tross at sola gikk ned bak Landsverkhøa i nordvest gjorde nok sammen med stillingen varmen sitt til at det ikke akkurat var noe fyrverkeri av en fotballkamp vi fikk servert ute på gresset. Det skjedde rett og slett svært lite nevneverdig den første drøya halvtimen av andre omgang, men så skulle det virkelig ta av!

I det 80. minutt slo gjestene fra Jotunheimen inn et hjørnespark som kontant ble ekspedert i mål. 4-1, men dette måtte da være for lite for sent til at vi kunne få noen opphenting?

Jeg valgte likevel å bevege meg i retning av kvamværenes (Jammen er ikke også hjemme-demonymet en -vær-endelse!) mål, og i det min stoppeklokke (dommerens hadde for øvrig stoppet, så han hadde fått oppgitt korrekt tid etter 4-1-målet fra sidelinja) passerte 85 spilte minutter ble 4-2 satt inn. I etterdønningene av dette ble det litt light håndgemeng om ballen før gemyttene roet seg litt og dommeren igjen kunne sette i gang spillet, med en gryende optimisme hos bortelaget og deres supportere som jeg i scoringsjubelen hadde hørt at det faktisk var noen av.

Vi passerte så nitti minutters spill, men jeg skjønte at det kom til å bli en hel del tilleggstid. Det sto likevel ikke mer enn 90:10 på klokka mi da 4-3 kom etter at et frispark langt ute på banen ble slått fremover ganske kjapt og overrumplet Kvam-forsvaret.

Med OBOS-ligakampen mellom Stabæk og Egersund for ikke lenge siden friskt i minne var det nå mye spenning. Ville snuoperasjonen bli fullført? Joda, bare to minutter etter forrige mål kom utligningen. Igjen var det et hjørnespark som endte i nettet, etter først å ha blitt reddet på strek. 4-4, og det var tydelig at de hvitblå ville prøve å kopiere det rogalendingene hadde gjort i Bærum tidligere i uka.

Faktisk hadde begge lag mulighet til å avgjøre kampen i sluttminuttene, men da dommeren til slutt blåste av kampen sto det fortsatt 4-4, og svært skuffete Kvam-spillere kunne ikke gjøre annet enn å takke motstanderne for kampen før de tuslet i garderoben hvor det nok kom til å bli utvekslet noen sannhetens ord.

Jeg satte kursen tilbake mot Oslo, og kastet på veien mitt reisefølge av på Hamar hvor han skulle se eliteseriekamp dagen etter. Vi var skjønt enige om at dette hadde vært en helt strålende breddefotballopplevelse, og at han som hadde droppa å bli med fordi han skulle på date virkelig burde ha fått noe i minneboka for at det skulle toppe det vi hadde vært med på!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Heidal - Kvam 1-1

Hadde egentlig tenkt å ha en rolig hjemmesøndag i pinsen, men så oppdaget jeg at en kamp var flytta fra lørdag til søndag, så da satte jeg heller mandagens langturplaner på vent og satte kursen nordover etter å ha varmet litt pizzarester fra i går på grillen. Like etter jeg passerte Lillehammer kom jeg på at jeg hadde glemt å stenge gassen på grillen, men da var det ikke akkurat aktuelt å snu lenger, så jeg fikk heller ta meg en påfyllrunde dagen etter. På Sjoa svingte jeg av E6, og kom etter litt fram til Heidal, hvor jeg skulle se sjettedivisjonskamp mellom Heidal og Kvam.

Kampen var et ganske lokalt oppgjør, men jeg hadde på veien sett flere tegn på konfirmasjonsfeiringer, så jeg mistenkte at tilskuertallene neppe ble som da lagene møttes i motsatt oppgjør 1. mai, og det kom 400 på stadion i Kvam. Jeg fikk ved ankomst lov å plugge inn kjølebagen min inne på klubbhuset, noe som var veldig kjekt, da det sikret meg både spiselig matpakke og kald brus til returen etterpå.

Da kampen startet var det gjestene som kom best i gang. De hadde ballen mest, presset mest, og fikk etter vel sju minutters spill et frispark. Dette ble satt forbi muren og passerte en kanskje ikke helt optimalt plassert keeper. 0-1!

Det hadde etterhvert kommet sigende en del folk til det flotte anlegget i bygda, så vi var omtrent seksti tilstede som fikk se hjemmelaget komme mer inn i kampen etterhvert, men uten å lykkes med å få den forløsende scoringen. Det sto dermed fortsatt 0-1 da lagene tok pause.

Jeg tuslet i pausen bort til kiosken hvor jeg litt skuffet måtte innse at det ikke var vafler å få kjøpt, så jeg gikk for en pølse i lompe (Den Eneste Rette™ måten å servere wienerpølser på) og en saftis. Godt valg på en dag jeg ellers ikke hadde spist annet enn pizzarester.

I andre omgang hadde hjemmelaget virkelig tatt seg sammen, og karene fra John Carews mors hjembygd (Carew er både døpt og konfirmert i kirka i Heidal) så flere ganger ut til å være veldig nær en utligning. Den lot likevel vente på seg, og jeg hadde så smått begynt å tenke på å bevege meg over til motsatt ende av banen. Jeg nølte likevel litt, og plutselig viste det seg å være et smart valg. En av rødtrøyene kom stormende framover med ballen mens Kvam-keeperen var et helt annet sted, og fikk løpt ballen inn i mål til 1-1 i det 77. minutt!

I sluttminuttene av kampen var nok hjemmelaget nærmest å få alle tre poengene, men tross litt høy temperatur etter en noe tøff takling, og en redning som rev capsen av gjestenes keeper fikk vi ikke flere mål. Kampen endte dermed 1-1, og begge lag fikk ett poeng i konfirmasjonsgave.

Jeg bestemte meg for å prøve noe nytt, og tok returen tilbake til hovedstaden over Valdresflya, og fikk der se skiløpere i juni i nesten 1400 meters høyde. 

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.