Viser innlegg med etiketten värmland. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten värmland. Vis alle innlegg

mandag 5. oktober 2026

Årjängs IF - IFK Ås 9-1

Etter drøye to timer på veien fra dagens første kamp svingte jeg rett etter at kampen var blåst i gang inn ved et stadion jeg hadde besøkt før. Denne gangen skulle jeg dog på kunstgressbanen like ved, og se kvalifisering til neste års division 5 mellom Årjäng (Som hadde endt årets div 5 tredje sist på tabellen) og IFK Ås (Som hadde endt nest øverst i sin avdeling i division 6).


Som sagt var kampen alt satt i gang da jeg kom, men jeg fikk bekreftet av han som betjente den noe provisoriske kiosken som var satt opp at det ikke var scoret noen mål ennå. Det var likevel ikke spilt mer enn omlag fire minutter av kampen da 1-0 kom, og det favorittstempelet hjemmelaget nok hadde som følge av at gjestene ikke kunne bruke spillerne tilknyttet IF Örnen, som de har en farmerlagsavtale med begynte å bli innfridd.


De gulsvarte fortsatte å ha tilnærmet full kontroll, og tross at gjestene mente det skulle vært dømt offside ble det 2-0 etter et hjørnespark ca 9 minutter ut i kampen.


Det var noe over hundre tilskuere på plass her, og etter at vi hadde fått se hjemmelaget misbruke flere muligheter til å øke ledelsen fikk de etter rundt 25 minutters spill en noe soft straffe. Det ble protestert heftig, men dømt er dømt, og straffen ble satt i mål til 3-0.


Mot slutten av omgangen fikk så IFK Ås mulighet til å presse litt, men det så egentlig ikke veldig farlig ut. En tilsynelatende enkel ball ble satt mot mål, og det så ut til at keeper hadde full kontroll, men plutselig var ballen bak ryggen på ham og trillet over streken til 3-1! Skulle vi få en opphenting?


Reduseringen var noe av det siste som skjedde før pause, og dermed sto det 3-1 mens ÅIF samlet seg rundt benken og dommerne og bortelaget forsvant mot garderobene. Etter et kvarters tid var alle på plass igjen og kampen kunne fortsette.


Årjäng fortsatte å dominere ute på kunstgresset, men bortelagets målvakt hadde en svært god dag mellom stengene, og hindret flere store sjanser fra å bli scoringer. I det 65. spilleminutt (Nå hadde jeg endelig nøyaktig tidtaking) måtte han likevel melde pass etter et hjørnespark og ledelsen var økt til 4-1.


Under to minutter senere ble det så dømt frispark ganske langt ute på banen, og vi fikk se et fremragende skudd som tok Årjäng opp i 5-1.


Etter knapt 77 minutters spill kom så 6-1, før 7-1 ble satt inn tre og et halvt minutt senere. Det var så knapt fem minutter igjen til full tid da 8-1 ble hamret inn etter et hjørnespark.


Den siste spikeren i kista kom med 88:40 på min stoppeklokke, og det hele endte dermed 9-1. Jeg trodde jeg nå skulle dra hjem, men fikk til min store overraskelse se det bli gjort klart til straffekonk. Det viste seg at man i denne kvalifiseringsturneringen avslutter alle kamper med en straffekonk, sånn at dersom to lag mot formodning skulle ende helt likt, så vil man ha en «tie-breaker» som kan avgjøre endelige plasseringer uten noen omkamper.


Jeg tok derfor plass for å se straffesparkkonkurransen også, og fikk se en rekke gode straffer, og noen gode redninger.


Etter fem straffer til hvert lag sto det 4-4, og det ble tatt to straffer til for hvert lag, før det endte med at Årjäng også stakk av med seieren her!

Jeg satte nå kursen vestover, og kunne etter litt shopping og bensinfylling i Töcksfors krysse grensa og høre på radioen at Norges landslag gikk på sitt tredje strake tap i Nations League.

søndag 20. september 2026

Enköping SK - IF Karlstad Fotboll 2-2

Etter den korte kjøreturen fra dagens andre kamp gikk det heldigvis svært greit å finne parkering utenfor stadionet jeg nå skulle besøke. Jeg gikk den korte veien fra bilen og mot det imponerende inngangspartiet, hvor det bare var å gå rett inn i dag fordi man hadde gratiskamp støttet av haugevis av sponsorer, og så var jeg klar for å se kamp i Ettan Norra, nivå tre i den svenske herrefotballen, mellom Enköping SK og Karlstad Fotboll.


Som sagt var det en storslått inngangsport her, og når jeg var inne var det også en staselig hovedtribune jeg fikk se. På motsatt side av gressbanen, som var omkranset av blå løpebaner, lå det også et par mindre tretribuner, så her var det god plass, for publikumstilstrømningen var ikke akkurat enorm selv om billettene var gratis.

Kampen var svært viktig for begge lag, da en seier ville melde dem på for fullt i kampen om den viktige andreplassen i divisjonen som gir opprykkskvalifisering. Frustrasjonen var derfor stor hos värmlänningene da dommeren etter et kvarters tid pekte på straffemerket. 1-0, og stor jubel hos hjemmefansen.


Etter dette benyttet jeg anledningen til å inspisere kiosken, hvor de til min store lettelse godtok betaling med bankkort, så jeg fikk sikret meg en hamburger som ville holde meg i live til jeg kom meg i hus igjen på kvelden.

Da burgeren var fortært så jeg resten av første omgang fra motsatt side av banen, men flere mål fikk jeg ikke se. Jeg følte likevel at jeg neppe hadde sett dagens siste mål, selv om det fortsatt bare sto 1-0 til pause.


Etter hvilen syntes jeg kanskje det var gjestene som så kvassest ut, og det var på ingen måte ufortjent da de i det 62. spilleminutt satte inn utligningen til 1-1 på et hjørnespark.


Gleden hos bortelagets menn ble derimot ikke veldig langvarig, Med tjue minutter igjen av kampen pekte dommeren på ny på den hvite flekken foran Karlstads målvakt, og med 2-1 på scoringstavla hadde ESK igjen tatt ledelsen.


I forbindelse med straffesparket klarte også hjemmesupporterne å provosere en i Karlstads trenerapparat så mye at han begynte å kjefte og gestikulere mot tribuna. Stor jubel, da man skjønte at man nå hadde et mentalt overtak på ham.

Speaker meldte 372 tilskuere, et antall jeg tror var noe konservativt beregnet, jeg mistenker at ikke alle barna som var til stede var talt med. En ikke ubetydelig del av de frammøtte var for øvrig bortesupportere, noe jeg tydelig merket da Karlstad igjen utlignet, så vi fikk høre applaus for 2-2 fra dem.


Mot slutten av kampen ble det veldig tydelig at for begge lagene var ett poeng i dag for lite, og at det ville være en gavepakke til lagene rundt dem på tabellen om det endte uavgjort. Begge ga alt, og det var også noen situasjoner hvor det ble ganske ampert, men mål fikk vi ikke flere av. Da dommeren etter flere minutter overtid blåste av sto det fortsatt 2-2, et resultat det ikke var noen av de som var tilstede på Enavallen som jublet for.


Jeg fant tilbake til bilen og tok fatt på den lille timen som ventet meg for å få levert bilen tilbake og kommet meg tilbake til Nacka, hvor det ble et bedre måltid på sportspub med hockey og fotball på skjermene, før jeg tok kveld etter en strålende banehoppingsdag i Uppland.


torsdag 17. september 2026

Bråtens IK - Villastadens IF 1-0

Da det hadde åpnet seg en mulighet for en onsdagskamp i Karlskoga med tidlig avspark og dermed også hjemkomst til et folkelig tidspunkt var jeg snar å legge inn i kalenderen at jeg skulle avspasere etter lunsj. Etter litt jobbing ble bilen inntatt og kursen satt østover, bare for å måtte stoppe pga en ulykke rett øst for Årjäng. Heldigvis fant jeg en omkjøringsmulighet, og kunne fortsette, til jeg et lite kvarter før avspark kunne parkere ved banen hvor det var klart for kamp i den värmlandske division 5 mellom Bråtens IK og Villastadens IF.


Begge lagene hadde jeg sett i aksjon før, men dette var altså mitt første besøk i denne forstaden til Karlskoga (Som for øvrig er barndomstraktene til Stig Nilsson som jeg spiller sammen med i USO!). Gressbanen her hadde ikke flomlys (Derfor avspark alt 1730 nå i dag), og lå ved en skole i et strøk ellers preget av eneboliger. Etter å ha klarert kveldens antrekk med dommerne plasserte jeg meg på den lille tribuna, og fikk inn mot avspark selskap av flere andre her. Myntkast ble tatt, og så var det klart for kamp.


Ut fra tabellsituasjonen var det gjestene fra Kristinehamn som hadde mest å spille for, ettersom det skulle mye til for at Bråten rotet seg inn i nedrykksstriden, mens de gulkledde med seier ville feste et grep om andreplassen i avdelinga som ville gi opprykkskvalik. Det var likevel blåtrøyene som så friskest ut i den sterke vinden, som de også var flinke til å utnytte til sin fordel, blant annet på et par hjørnespark hvor ballen fikk god retning mot mål uten at VIF-keeperen lot seg overliste.

Det tok likevel sin tid før vi fikk noen scoring, men i det 28. minutt raknet det bak hos Villastaden, og vi fikk 1-0 og stor jubel!


Bråten var faktisk også etter dette nærmere å doble ledelsen enn hva gjestene var utligning, men det sto fortsatt 1-0 da lagene tok seg en hvil. Da alle var på plass på banen igjen fortsatte kampen, og om det var sidebyttet som gjorde utslag vet jeg ikke, men nå så VIF (For meg som nordmann var det nesten litt forvirrende med et VIF som spiller i gult) betydelig skarpere ut enn i første omgang.

Målsjanser fikk vi derimot ikke veldig mange av, men de få som kom var nå stort sett foran Bråtens keeper. Det hele toppet seg mot slutten av kampen da vi knapt ti minutter før slutt fikk se ballen gå i nettet etter et frispark, men dessverre for bortelaget mente dommerne at det hadde vært en offside underveis i hendelsene.


Vi gikk dermed inn i overtiden med fortsatt ledelse til hjemmelaget, og tross flere dødballer hvor Villastaden sendte opp keeper skulle det ikke lykkes for dem i kveld. Kampen ble blåst av, og Bråten kunne dra i gang en stor feiring!


Jeg satte kursen vestover mot Norge igjen, og kunne i god tid før midnatt parkere hjemme i garasjen og innta senga etter å ha besøkt min bane nummer 1093. Gleder meg til en ny svensketur kommende helg!

søndag 9. august 2026

IFK Kristinehamn - Kronoparken United 3-1

Etter drøye halvanna times kjøretur fra formiddagskampen parkerte vi i god tid før neste kamp i skyggen av fjernvarmeverket Sannaverket. Siden vi var tidlig ute benyttet vi anledningen til en liten visitt i Kristinehamn Arena (hvor jeg så kamp i 2022) for å benytte fasilitetene der, før vi betalte oss inn (Masse kudos for å ta kort) på stadionet hvor det skulle være kamp i den høyeste kretsserien, division 4, mellom IFK Kristinehamn og Kronoparken United.


Sannavallen, som stadionet heter, var et flott anlegg med en lekker tretribune, og i tillegg til fotballbane også fulle friidrettsfasiliteter. Vi tok innledningsvis plass på tribuna, og fikk sammen med litt over hundre andre se relativt lite skje foran mål i begge ender av banen. Jeg var blitt litt sulten, og siden planen var å skaffe noe skikkelig mat etter kamp, fant jeg så snart grillen var blitt varm ut at jeg skulle skaffe meg en liten hamburger.


I det 40. spilleminutt fikk vi så endelig et mål, og det var hjemmefansen som kunne juble for ledelse 1-0, mens gjestene fra Karlstad fortvilte. De sistnevnte hadde nemlig sett ganske bra ut, men uten å klare å få uttelling for innsatsen.

1-0 holdt seg til pause, og etter en til fjerdedivisjon å være overraskende kort hvil var vi igjen i gang. Fra avspark gikk bortelaget rett i angrep, og på imponerende vis soset Kristinehamn-keeperen det til, og han må nok ta en betydelig del av skylden for at det ble 1-1 med 46:30 på klokka.


Kronoparken United fortsatte å produsere sjanser, men det ville seg ikke. De blåhvite sto solid imot, og jeg begynte egentlig å lure på om kampen skulle ende uavgjort, men så fikk vi kampens klart største drama! I et angrep skjedde et eller annet som gjorde at gjestenes målvakt ble liggende nede. Angrepet fortsatte likevel, og det endte med at ballen trillet i mål til 1-2 seks og et halvt minutt før full tid.


Bortelagets spillere var rasende, og selv om dommer tydelig signaliserte at han skulle ta en prat med sin assistent kjeftet en av dem så mye at han endte opp med et rødt kort. Dommeren endte etter å konferert med mannen med flagget med å avgjøre at scoringen skulle bli stående, noe som ikke akkurat roet gemyttene ute på gressmatta. Når da det også ble klart at han som lå nede måtte ut med skade (og noen reservekeeper hadde de selvsagt ikke) kokte det også over for Kronoparken-treneren så også han måtte foreta en tidlig exit fra banen.

Da avspark endelig ble tatt igjen var det over åtte minutter siden ballen hadde vært i spill, så det var klart at det kom til å bli en betydelig overtid. Med en mann mindre og en utespiller i mål så det blytungt ut for bortelaget å komme tilbake. De leverte likevel noen sjanser, men 11 minutter på overtid kom spikeren i kista da det oppsto en straffesituasjon, og denne ble hamret i mål til 1-3.


Med 102 spilte minutter på klokka ble så kampen blåst av, og det var en svært fornøyd og en svært misfornøyd gjeng som kunne takke hverandre for kampen, mens jeg kjapt hilste på Futbology-bruker og VFF-mann Bosse Bakken som også var på plass før OJ og jeg via litt mat i Karlstad og litt shopping i Töcksfors satte kursen hjemover igjen etter en helt strålende groundhoppingdag.

Eskilsäters IF - Gillberga FF 1-2

Etter en rolig fredagskveld hjemme sto jeg fredag morgen grytidlig opp og kjørte ned mot sentrum for å plukke opp Ole Jakob. Et par minutter etter at de hadde åpnet kunne vi svinge inn på parkeringa ved Systembolaget i Säffle, før vi etter en kjapp pitstop der satte kursen på mindre og mindre veier utover Värmlandsnäs, helt til vi rett før kampstart kunne parkere ved banen hvor det var klart for kamp i division 7 mellom Eskilsäter og Gillberga.


Jeg inntok først den lave tribuna som sto mellom klubbhuset og gressmatta, og fikk herfra etter vel fem minutters spill se gjestene ta ledelsen 0-1 etter et fint angrep. De blåkledde fra vikingbygda lengst nord i kommunen så ellers sterkest ut, men etter det første målet lot flere målsjanser vente på seg. De få sjansene som kom ble misbrukt, og dermed fikk vi rundt 70 frammøtte ikke flere mål i første omgang.

Mens min reisepartner brukte pausen til å skaffe seg to korv i ett brød, benyttet jeg selv anledningen til å nyte godværet i de øyeblikkene det var vindstille. Når det ikke var vindstille var det forbausende kjølig, iallfall når ikke sola tittet fram bak skyene.

Etter pause var det hjemmefansen som først kunne juble. Grønntrøyene fikk en noe billig (men neppe feildømt) straffe, og med 58:30 på min stoppeklokke ble denne satt i mål til 1-1!


Utover i kampen kom dommeren mer og mer i fokus. Joda, enkelte feilvurderinger gjorde han nok, men samtidig mener jeg de gule kortene han delte ut for protester og kjefting var helt på sin plass. Han gjorde nok utvilsomt så godt han kunne, og når man spiller fotball på nivå 9 kan man ikke forvente at Anders Frisk dukker opp med fløyta!


Jeg hadde inntrykk av at Gillberga var et litt sterkere lag enn dagens vertskap, men det så lenge ut som om hjemmelaget skulle klare å klore til seg ett poeng. Det var helt til et frispark fem minutter før full tid ble håndtert på denne måten.


1-2, og ikke veldig lang tid igjen for Eskilsäter å få noe ut av kampen. Det klarte de ikke å få til, og dermed ble dette også sluttstillinga, og mens bortelaget jublet hastet OJ og jeg til bilen for å fortsette mot dagens andre kamp, på motsatt side av Vänern.


søndag 26. juli 2026

Skövde AIK - FBK Karlstad 3-0

Etter at jeg hadde kommet meg sørover fra to uker nordpå var ikke veien lang over grensa igjen for å se mer fotball. Etter at kampen jeg hadde vurdert å se fredag ble flytta til torsdag slapp jeg å ta stilling til om jeg skulle legge inn en overnatting, og satte derfor kursen sørover lørdag morgen, og etter en kjapp pitstop på Torp kjøpesenter i Uddevalla (hvor taket hadde falt ned!) kom jeg et kvarter før avspark fram til den idylliske gressbanen på øya Torsö i Vänern, hvor de to nivå 3-klubbene Skövde AIK og FBK Karlstad skulle møtes til treningskamp.


Øya, som har fastlandsforbindelse med ei bru hadde opprinnelig vært to øyer, men alt på 1800-tallet vokste disse gjennom utfyllinger og bygging av diker sammen til det som er sjøen Vänerns største øy, og sentrum i Mariestad-skjærgården. Skövde hadde hatt en liten treningsleir her nå før sesongen starter opp igjen etter sommeren, og det var i den anledning de hadde fått besøk fra andre siden av den store sjøen for å få litt kamptrening også.

I første omgang var det gjestene fra Värmland som så klart sterkest ut, og de produserte en rekke store sjanser, og det hele toppet seg da ballen smalt i tverrliggeren bak SAIK-keeperen. I mål ville dog ikke ballen, og det var nok en frustrert gjeng som gikk i garderoben med 0-0 på scoringstavla da dommeren blåste for pause.

I pausen gikk en så stor andel av de litt over hundre frammøtte til kiosken at jeg selv ga opp å prøve å skaffe meg en is. Med det været som var var det strengt tatt heller ikke noe stort tap, men siden de faktisk tok kort i kiosken hadde jeg veldig lyst å handle der bare av prinsipp.

Begge lag gjorde en rekke bytter i pausen, og for vertskapet ga dette nesten umiddelbar uttelling. Jeg hadde som vanlig filmet stort sett alle dødballene i kampen, men da Skövde et lite minutt etter hvilen slo ballen inn i feltet og den endte med å bli nikket i mål hadde jeg selvsagt ikke oppe mobilen. Uansett sto det nå 1-0 med 46:05 på klokka.


Ti minutter senere scoret rødtrøyene (Begge lagene er egentlig rødtrøyer, men FBK stilte i sine hvite bortedrakter) på ny, og med 2-0 følte noen av de frammøtte fra «SAIKOS» at det var på sin plass med litt synging.

I det 71. minutt var det igjen tid for scoring, og nok en gang var det Skövde AIK og deres supportere som kunne juble. Ballen hadde etter et langt innkast hoppet litt fram og tilbake i feltet før den fant en spiller drøyt femogtjue meter unna mål som fyrte løs. Skuddet passerte alt og alle, og dermed sto det 3-0!


FBK-spillerne var nok litt frustrerte nå, spesielt når de tenkte tilbake på alle sjansene de hadde misbrukt i første omgang. Mot slutten av kampen fikk de også noen muligheter til å pynte på resultatet, men håpet om mål sank i takt med at mengden regn tiltok, så da dommeren blåste av kampen sto det fortsatt 3-0, og jeg hastet mot bilen og satte kursen hjemover igjen.

mandag 22. juni 2026

IF Nyedshov 2 - Nykroppa AIK (5-1)

Etter en kort kjøretur fra den tidlige kampen jeg hadde sett fant jeg meg en matbit i sentrum av Molkom, skrev blogg, og dro ut på leting etter dagens andre kamp. Jeg hadde på flyfoto av byen sett at det lå en fotballbane i sentrum og tok for gitt at det var hit jeg skulle, men der var det en kunstgressmatte med ganske nøyaktig ingen personer til stede. En kjapp sjekk viste meg at gressbanen jeg skulle til lå 3 minutters kjøring unna, så jeg fant fram dit, og tok plass ved sidelinja i god tid før avspark til division 7-kampen mellom Nyedshov 2 og Nykroppa.


I likhet med den forrige kampen jeg så var det også her to lag jeg hadde sett i aksjon forrige helg som skulle møtes. Vertskapet hadde jeg sett borte i regnet søndag ettermiddag, mens gjestene så jeg på deres hjemmebane fredag. Banen her lå svært idyllisk til, omgitt av skog og åkre, og jeg lot meg fortelle at en tidligere besøkende hadde sammenlignet omgivelsene her med et Carl Larsson-maleri.

Ute på gressmatta var det litt slitsomt å følge med på spillerne som var i aksjon, ettersom begge lag spilte i gult og svart. Mens hjemmelaget hadde gule trøyer og sorte shorts, stilte gjestene i gulsvartstripete trøyer og gule shorts. Når da i tillegg dommeren stilte i helsort var det ikke alltid like enkelt å følge med på hvem som var hvem. Den første jeg møtte etter jeg kom inn på anlegget var for øvrig en som hadde kjøpt seg et gulsvart skjerf fordi han kunne bruke det også når han skulle på Elfsborg-kamp. Meget bra vurdert, spør du meg!

Det var hjemmelaget som kom best i gang, og i det tolvte spilleminutt kunne de og flesteparten av de godt over hundre fremmøtte juble for å ha gått opp i 1-0, og fem minutter senere kom også 2-0 etter en herlig frekk lobb.


Halvveis inn i omgangen ble det også her gjennomført en drikkepause, selv om sola ikke var riktig like stekende som den hadde vært tidligere på dagen. Etter at spillet så kom i gang igjen fortsatte Nyedshov-spillerne å presse på, men nå fikk vi en brå slutt på et angrep da et overivrig forsøk på en akrobatisk avslutning endte med et spark i panna på en motspiller. Dommeren var resolutt oppe med det røde kortet, og det kom ingen protester. Han som ble sparka ned kom seg heldigvis raskt på beina, men ble likevel bytta ut.


Med en mann mer på banen kunne man kanskje håpe at gjestene skulle klare å skape litt spenning i kampen, men det aller meste handlet fortsatt om hjemmelagets menn. For gjestene ble situasjonen enda litt verre da de litt før pause måtte sende målvakten sin ut for å få ankelen teipet og bandasjert etter alle kunstens regler, og en av de andre på laget måtte overta trøya og hanskene. Det ble som følge av drikkepausen og skadene lagt til ganske mye tid, og knapt fem minutter inn i overtiden gikk Nyedshov 2 opp i 3-0.


Dette var også stillinga da lagene gikk til pause, og etter en kort hvil i skyggen var det igjen klart for fotball ute på gressmatta. Før avspark hørte jeg dommeren spørre om spillerne ville ha drikkepause i denne omgangen også, og foruten et samstemt ja kom det også et muntert forslag om å ha pause omtrent hvert femte minutt for å få igjen pusten.

Etter at spillet var satt i gang igjen tok det under fire minutter før ballen igjen lå i mål, og gultrøyene hadde gått opp i 4-0. Dette var virkelig ikke Nykroppas dag.

Med firemålsledelse begrenset det seg nok litt hvor mye innsats Nyedshovs andrelag ville levere, så det ble en ganske lang hendelsesfattig periode utover i omgangen. Litt før drikkepausen rotet jeg meg ut i åkeren bak mål på leting etter en forsvunnet ball (Hva det enn var som vokste i åkeren der var det akkurat blitt så høyt at ballene som ble skutt over ballnettet var litt vanskelige å finne). En ung lokal pjokk fant den heldigvis til slutt, så man slapp å risikere ballrester i slåmaskinen.

Med et kvarter igjen av ordinær tid kom så 5-0 på et skudd etter et innkast, og etter dette koblet Nyedshov mer eller mindre helt ut. Dette gjorde at Nykroppa fikk flere sjanser, og i det stoppeklokka mi passerte 86 spilte minutter kunne endelig bortefansen juble litt etter at et hjørnespark gikk inn til 5-1.



Etter dette var nok den største sjansen vi fikk se en kontring Nyedshov kom til som på mirakuløst vis ikke ble til mål.


Det sto dermed fortsatt 5-1 da dommeren blåste av etter noen minutters tillegg i tiden. Jeg hadde blitt fortalt at hjemmelaget skulle ta lagfoto etterpå, men jeg valgte å haste til bilen, skru AC-en på fullt, og sette kursen hjemover etter en strålende fotballdag.

søndag 21. juni 2026

Östra Deje IK - Granbergsdals IF 2-1

Da jeg oppdaget at det var mulighet for å få sett to kamper i Värmland denne søndagen var det et lett valg å stå tidlig opp og sette kursen østover. Etter å ha byttet ut noen tomme brusbokser med fulle av samme slag i Charlottenberg fortsatte ferden, og til slutt svingte jeg av mot Östra Deje like utenfor Forshaga. Her var det klart for kamp på Tallmovallen (som jeg egentlig skulle besøke i fjor, men da ble kampen flyttet) i division 7 mellom Östra Deje og Granbergsdal.


Morsomt nok hadde jeg jo sett begge disse lagene i aksjon forrige helg, dagens hjemmelag på bortebane fredag, mens dagens bortelag besøkte jeg hjemme i et forferdelig regnvær søndag. Værforholdene i dag var derimot noe helt annet. Solen skinte fra en skyfri himmel, og på parkeringa ved fotballbanen hadde det alt begynt å komme bobiler som skulle på bilbingo senere på dagen.

Litt forsinket (Noen oppdaget plutselig at verken hjørneflagg eller matchballer var på plass) ble kampen blåst i gang, og innledningsvis syntes jeg det var gjestene fra Karlskoga-traktene som så sterkest ut. Veldig mye av kampen foregikk foran hjemmelagets mål, men ballen ville ikke inn, og da skjedde selvsagt etter 12 minutter av kampen det som ofte skjer: Ballen gikk inn i motsatt ende av banen, og det sto 1-0.


Da omgangen var halvspilt sendte dommeren spillerne ut til sidelinja for å få i seg litt vann, noe som absolutt var påkrevd. Som sagt stekte sola godt, og jeg syntes jeg merka at en del av spillerne lot varmen påvirke både fysisk og mental prestasjon.

I det 26. spilleminutt på stadionuret (som hadde blitt stoppa under drikkepausen) kom så 1-1 litt etter en slags slow motion-kontring, der jeg til min store irritasjon slutta å filme bare sekunder før ballen endte i mål.


1-1 sto seg til pause, tross at hjemmelaget hadde noen helt vanvittige sjanser mot slutten av omgangen. Mens hjemmelaget tok fatt på den ganske lange veien bort til garderoben valgte jeg å forsvinne inn i skogen bak det østre målet for å få litt skygge, samtidig som jeg også kunne utføre et nødvendig ærend.

Da alle så ut til å være klare for å starte igjen skjedde noe jeg ikke tror jeg har opplevd før. Det viste seg at hjemmelaget manglet en mann på banen, og etter litt forvirring ble man til slutt enige om hvem som skulle fylle opp elleveren så kampen kunne fortsette.

Andre omgang ble ganske jevnspilt, men jeg satt med en liten følelse av at det var bortelaget som var nærmest å komme til en avgjørelse, men denne lot vente på seg. For øvrig var det enkelte av gjestene som lot seg frustrere voldsomt av dommeren, noe jeg tror også påvirket prestasjonene deres på gressmatta. Det kan nok være at ikke alle avgjørelsene fra mannen med fløyta var riktige, men spiller man i division 7, så får man leve med at det ikke er Collina-nivå på de som dømmer!


Sammen med et publikum som hadde bikket litt over tjue begynte jeg egentlig å forberede meg på at det kom til å bli ett poeng til hvert lag i dag, da de grønnhvite med bare et par minutter igjen av ordinær tid satte inn 2-1 til stor fortvilelse for gjestenes målvakt. Kunne dette holde inn?

Etter noen minutters overtid blåste dommeren av uten at det hadde kommet flere mål. Med 2-1 ble det tre poeng inn mot siste kamp før sommeren neste helg for ÖDIK. Mens hjemmelagets spillere jublet fant jeg tilbake til bilen som jeg hadde vært forutseende nok til å parkere i skyggen, og satte kursen videre mot Molkom, hvor jeg skulle se neste kamp for dagen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

onsdag 17. juni 2026

IFK Velen/Rännbergs IK - Rottneros IK 1-1

Da Andreas skulle komme en tur til byen, og Ole Jakob også var gira på en tur ble vi enige om å prøve å komme oss tidlig nok avgårde til å rekke en visitt på Systembolaget i Torsby. Dette gikk over all forventning, og etter et besøk på ICA fant vi en ultraidyllisk rasteplass hvor litt mat ble inntatt før vi tok fatt på de siste kilometrene opp til arenaen hvor det skulle være toppoppgjør i Division 6 Värmland Norra mellom samarbeidslaget IFK Velen/Rännbergs IK og Rottneros IK.


Hjemmelaget har jeg jo faktisk sett på hjemmebane før, men da var det på Velens bane litt lenger ned i dalen. Nå var det Rännbergs anlegg ganske nær «sentrum» av Östmark som var åsted, og det som møtte oss her var en helt nydelig gressmatte med et sjarmerende klubbhus hvor en hel del av de frammøtte hadde samla seg oppe på balkongen. Mine to medsammensvorne så seg raskt ut en stein oppe i bakken ved siden av klubbhuset hvor de kunne sitte med fremragende utsikt og nyte livet.

Det var svært godt oppmøte her denne tirsdagskvelden, jeg kom fram til at det måtte være nærmere 150 frammøtte, og mye av grunnen var nok at dette som sagt var et toppoppgjør. Rottneros hadde så langt full pott i årets poengfangst, mens vertskapet hadde ett tap med seg i bagasjen. Om gjestene skulle ta med seg tre poeng også herfra kan de allerede nå i sommer legge champagnen på kjøl til feiringa etter at opprykket blir klart, mens en hjemmeseier ville gjøre at spenningen lever inn i høstsesongen.


Tabellsituasjonen gjorde nok sitt til at første omgang virket litt nervøs. Det var ganske jevnspilt ute på matta, men utover i omgangen syntes jeg egentlig de grønnhvite (som jeg må innrømme at jeg innledningsvis trodde var bortelaget) så best ut, og helt på tampen av første omgang toppet de dette med et par store muligheter hvor den ene rett og slett var en sånn situasjon hvor han som avsluttet over mål neppe hadde klart å få ballen over tverrliggeren hvis det var det han hadde prøvd på.

Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og etter litt kluss med å få tak i garderobenøklene forsvant aktørene innendørs noen minutter, mens jeg benyttet anledningen til å impregnere meg med et sårt tiltrengt nytt lag myggspray.

Etter pause var det igjen hjemmelaget som kom til den første enorme muligheten, da en noe utspilt keeper måtte se ballen lobbes over seg mot mål. Alle trodde nok den skulle gå inn, men lærkula smalt i tverrliggeren og forsvant i trygg retning. De blåhvite hadde sluppet med skrekken!


Etter dette tok gjestene mer eller mindre helt over, og til frustrasjon for flesteparten av de frammøtte gikk de i det 63. spilleminutt opp i 0-1. Skulle serien bli avgjort nå i kveld?

Drøye ti minutter senere gikk ballen på ny i nettet bak hjemmelagets målvakt, men denne gangen ble de reddet av at dommeren mente det hadde vært en hands involvert.


Mot slutten av kampen presset så naturlig nok Velen/Rännberg voldsomt på, og med 88:55 på klokka smalt ballen i mål! Enorm jubel, og det kunne stått 1-1 på det mekaniske stadionuret om det ikke var for at stillinga ikke ble oppdatert!


Tross at begge lag gjerne skulle vunnet i kveld, det ble ikke flere mål på de tre minuttene dommeren (han fortjener for øvrig skryt for myndig og god kampledelse) la til. Det hele endte dermed 1-1, noe det virket som om hjemmelaget var mest fornøyde med, tross at det gjorde at luka opp til tabelltoppen fortsatt var uforandra.

På veien hjem møtte vi en elg, en grevling, og etter at jeg hadde sluppet av de to andre en hel svanefamilie, men ellers skjedde det lite som fortjener spalteplass i bloggen her.