IF Karlstad Fotboll - IFK Haninge 7-1

Etter en begivenhetsløs kjøretur fra dagens andre kamp kom vi fram til det nye stadionområdet i Karlstad hvor nok en kamp på et stadion jeg hadde besøkt før ventet. Etter å ha parkert på feil side av stadion så vi at det fortsatt sto 0-0 da vi vel fem minutter etter avspark kom oss inn på tribuna til kampen på nivå tre mellom IF Karlstad Fotboll og IFK Haninge.

Grunnen til at jeg hadde planlagt en revisit her var at da turen ble satt sammen var det fortsatt et håp om at vertskapet skulle være med i opprykksstriden i Ettan norra. De to topplagene hadde dessverre rykket litt fra, så det var lite spenning knyttet til tabellsituasjonen nå. Vi hadde ikke rukket å finne oss en plass å sitte (noe som på en svært glissen tribune var ganske enkelt) før hjemmefansen brøt ut i jubel. Ca 10 min spilt, og 1-0! Etter dette ble det tydelig at i likhet med tabellen kom heller ikke kampen til å bli særlig spennende. Omtrent alt handlet om hjemmelaget, og rett før omgangen var halvspilt kom 2-0.

Tross at Karlstad dominerte såpass klart sto det ikke mer enn 2-0 da lagene gikk i garderoben, og mens duften av nystekte hamburgere rullet over oss på tribuna bestemte vi å droppe spising her og heller dra på mongolsk buffetrestaurant etter kampen.

Etter pause fortsatte vertskapet å ha full kontroll, noe som med ujevne mellomrom medførte scoringer. Vi fikk 3-0 etter 47 minutter, 4-0 etter 54, og 5-0 rett før det var spilt 74. Foran et publikum på knapt 400 (Hvorav en klack som nesten hadde flere trommer enn supportere) begynte de blåhvite fra hovedstaden etterhvert å se litt demotiverte ut, noe som ikke akkurat ble bedre da vi i det 85. minutt fikk 6-0, før også 7-0 kom etter dette frisparket to minutter senere.

Min tyskfødte passasjer hadde akkurat rukket å bemerke at om vi bare fikk ett mål til ville vi for de tre kampene i dag ha opparbeidet et målsnitt på 9 mål da en IFK Haninge-spiller fant ut at de ikke kunne dra målløse hjem igjen fra Värmland. Rett før klokka bikket 89 spilte minutter vartet han opp med et veritabelt kremmål, og vi gikk inn i overtiden med 7-1 på storskjermen.

Flere scoringer ble det ikke, og vi hadde altså opparbeidet oss en rekke med kamper som hadde endt 0-8, 10-1 og 7-1, tilsammen 27 mål gjennom en helt spinnvill søndag i og rundt Karlstad!

Som sagt gikk turen så videre til et deilig måltid, før vi returnerte mot Norge via et kjapt shopping-stopp ved grensa, mens vi på radioen fikk rapporter om nesten like ville fotballhendelser på Lerkendal som dem vi hadde bivånet her nede.

Sollentuna FK - Team TG 1-3

Etter å ha sovnet litt tidligere enn planlagt lørdag kveld ble søndagsmorgenen brukt til å få blogget ferdig fra de to kampene jeg hadde sett, før jeg på ny dro ut på jakt etter fotballkamper å se. Første etappe var ikke så veldig lang, og jeg kunne snart parkere og innta Norrviken IP hvor det skulle være Ettan-kamp mellom Sollentuna FK og Team TG.

I gårdagens første kamp var det to omstridte klubber som møttes, mens i dag var det bare bortelaget som ikke står så høyt i kurs hos de som mener fotball handler om tradisjoner og ikke penger. TG i navnet til klubben som holder til i Umeå står nemlig for Thoréngruppen, et privatskolekonsern som nylig har skiftet navn (Så ingen blir vel overrasket om det også kommer forslag om navneskifte for fotballklubben og de andre idrettslagene i dette konglomeratet.)

Dagens kamp var ganske viktig for begge klubbene, da ingen av dem har hatt noen god sesongstart. Faktisk sto begge uten noen poeng etter sesongens tre første kamper, så en trepoenger i dag ville være ekstremt viktig. Foran et rimelig fåtallig publikum var det gjestene fra Västerbotten som kom best i gang, da de alt etter 40 sekunder satte et hjørnespark rett i mål til 0-1!

Jeg fant nå ut at det faktisk var en del bortesupportere på plass, både en med et grønt skjerf, og en med et trykkluftshorn. Det kom etter hvert også noen som hang opp et supporterbanner for SFK, og dette gjorde tydeligvis underverker, for like etterpå, i det 15. minutt kom 1-1.

Det er mulig hjemmefansen burde hengt opp fler bannere, for det tok ikke mer enn sju-åtte minutter før de tilreisende hadde slått tilbake og satt ballen i mål til 1-2.

Jeg tok nå en grovtelling av publikum, og fant ut at det var ganske nøyaktig 100 personer på plass. Om man ganger de 20 minuttene som gjensto av 1. omgang med 100 personer får man ca 33 timer som var totalt bortkastet. Det skjedde lite, og da dommeren blåste til pause sto det fortsatt 1-2.

Andre omgang ble også ganske hendelsesfattig, og da jeg overhørte en sent ankommet far spurte sin arving om hvem som hadde vært best så langt hadde jeg litt lyst å bryte inn og si «ingen». Etter 73 minutter av kampen satte så Team TG inn 1-3, og det lille som var igjen av spenning virket ganske borte.

Om jeg hadde gitt opp, så skal Sollentuna ha all ære for at de ikke gjorde det. De sortkledde satte inn et voldsomt trøkk mot slutten, men ballen ville ikke i mål, så da dommeren til slutt sa at nok var nok etter vel fem tilleggsminutter, så sto det fortsatt 1-3, og bortelaget kunne juble.

Selv var jeg tom for strøm på mobilen, så i stedet for bilder av feiringa ble det straka veien bort til bilen, og så kunne jeg sette kursen sørøstover mot Södertälje for helgas siste kamp i hovedstadsområdet.

Flere mobilbilder fra kampen kan du se på Google photos.

FC Stockholm Internazionale - Hammarby Talang FF 2-3

Etter en kjapp overnatting i Örebro fortsatte jeg min svenske påskereise med å fullføre turen østover til Stockholm. Her tok jeg meg til sørsida av øya Åsön, eller Södermalm som den gjerne også kalles, og fant en parkering i gata rett ved åstedet for Ettan-kampen (dvs nivå 3) mellom FC Stockholm Internazionale og Hammarby Talang.

For fotballpuritanere var det et mildt sagt omstridt oppgjør jeg hadde valgt meg ut denne påskeaftenen, med et hjemmelag som med stiftelsesdato i 2010 ikke akkurat har noen tradisjoner, og et bortelag som i praksis er en måte for «Bajen» å omgå den svenske organiseringa av reservelagsfotball utenfor det ordinære seriesystemet. Det var uansett en hyggelig mottagelse jeg fikk da jeg inntok den store hovedtribuna og fant meg en plass for å se på oppvarminga mens jeg ventet på at kampen skulle ta til.

Litt før avspark så jeg at tre gutter hadde tatt plass på den lille tretribuna på kortsida, og at de også hadde vært under benkeradene og dratt på seg balaklavaer. Skulle vi få pyro her? Joda, mens lagene marsjerte inn ble det futtet av tykk orange røyk, og jammen kom det ikke også et banner med et budskap mot politiets aksjoner mot pyrobruk!

Stadion var for øvrig en nydelig liten sak, riktignok med kunstgressmatte, men med to flotte langsidetribuner, ståtribuner i tre i begge ender, og fine fasiliteter. Fra gammelt av har idrettsplassen navnet Kanalplan ettersom den ligger ved Hammarbykanalen, og det eneste jeg savnet var kanskje et lite gløtt av vannet, men det hadde moderne bygg i gata nedenfor satt en stopper for.

Innledningsvis så «Talang» best ut, men det ble ikke noen enorme målsjanser. Faktisk fikk vi ikke noe mål før like etter at omgangen var halvspilt, og da var det hjemmelagets fans som kunne juble etter at en av de svartkledte hadde kommet alene gjennom og fikk satt ballen i mål til 1-0.

Den gamle Brann-treneren Rikard Norling er trener for hjemmelaget, og han ble nå riktig så aktiv på sidelinja. Om det var dette som gjorde utslaget vet jeg ikke, men jeg syntes en lang periode etter scoringa at det var vertskapet som så best ut.

1-0 sto seg til pause, og jeg gikk opp bak tribuna for å se om det var mulig å få handla i kiosken med kontanter. Det viste det seg å være, og jeg fikk skaffet meg en svært god (men akk så liten) pirog med kjøttdeigfyll.

Etter pause tok jeg meg over til motsatt side og fikk derfra se hjemmelaget rakne helt. I 49., 51. og 56. minutt kom i rask rekkefølge 1-1, 1-2 og 1-3. Totalkollaps, og definitivt behov for et lite krisemøte ute på kunstgresset hos FC Stockholm.

Blant de rundt 280 tilskuerne var det en betydelig andel Hammarby-supportere, og disse kunne nå kose seg med å se HTFF trille ball mens de ventet på at kampen skulle bli ferdig. De tre unge ultrasene på kortsida hadde ikke helt gitt opp, men dro opp noen uventede sanger fra arsenalet, uten at det hjalp så veldig. For å toppe det hele ble de etter nok en runde med bruk av bengaler på en høflig måte bedt om å gå. Her er det bare å gjøre klar «Frihet for ultras»-bannere til neste hjemmekamp!

Det de gikk glipp av var at «FC», som de hadde sunget så mye om, med tre minutter igjen av ordinær tid faktisk fikk en redusering til 2-3. Når det så ble varslet seks minutters tilleggstid var det duket for en svært spennende avslutning på kampen, men tross et voldsomt press klarte de hvitgrønne å ri av stormen så kampen endte 2-3.

Jeg forlot stadion og satte kursen mot en ny kamp, før jeg skulle ha en svært rolig lørdagskveld.

Litt flere mobilbilder fra kampen kan du se på Google photos.

Vasalund - Friska Viljor 2-2

Dag to av høstens Stockholms-tur startet med frokost mer eller mindre rett over gata fra der jeg hadde hyret meg inn for å sove, før jeg tok en relativt kort busstur mot sentrum av Solna. Etter å ha forlatt bussen gikk jeg inn på stadionområdet hvor AIKs damelag akkurat avsluttet sin trening, sånn at jeg kunne vente på at det ble nivå tre-kamp mellom Vasalund og Friska Viljor.

Skytteholm, som stadionanlegget heter, har tre fotballbaner på anlegget, og på et tidlig tidspunkt i planleggingen min hadde jeg til vurdering å se kamp på alle tre. Jeg hadde slått fra meg denne muligheten, men så at det ble gjort klar til kamp på en av de mindre banene i tillegg til at lagene som skulle spille på hovedarenaen var i full oppvarming. Da kampstart nærmet seg var vi godt over hundre tilskuere på plass, og et overraskende stort antall av disse hadde gulsvarte effekter på seg som tilsa at det var gjestene fra Örnsköldsvik de var her for å se på.

Første omgang ble en svært sjansefattig affære, og mens jeg soset litt rundt på anlegget konkluderte jeg med at hjemmelaget kanskje var en liten anelse kvassere enn sine gjester fra Höga Kusten. Det kom derfor litt overraskende da bortelaget i det 38. minutt ut av det blå satte inn 0-1.

0-1 ble også pausestillinga, og etter et lite kvarters hvile kunne Friska Viljor fortsette jakten på tre livsviktige poeng mot et Vasalund-lag som strengt tatt ikke hadde spesielt mye å spille for. Det ble etter hvilen raskt klart at de rødsvarte hadde tenkt å forsvare denne æren, og etter 11 minutters spill endte et angrep med at ballen ble satt i mål til 1-1.

Vertene satte nå et visst press på bortelaget, men lenge ble det ikke noe ut av det. Det var først i det 70. minutt det ble scoring, og igjen bak Friska Viljor-målvakten. Han gjorde først en ganske bra redning, men måtte gi retur, og denne ble satt i mål til 2-1.

Det så nå blytungt ut for bortelaget, men med litt under et kvarter igjen av kampen tentes et nytt håp. Et hjørnespark ble ekspedert i mål, og dermed sto det 2-2.

Tross flere sjanser til begge lag i sluttminuttene, flere scoringer ble det ikke, og det var en skuffet gjeng fra Ångermanland som måtte innse at de bare fikk med seg ett poeng i bunnstriden i dag.

Jeg forlot raskt stadion, stakk innom en bensinstasjon for å kjøpe litt snop, og entret deretter trikken i retning dagens neste kamp.

Karlstad - Piteå 1-2

Etter gårdagens kamper sjekket jeg inn på en AirBnB jeg hadde booket i utrolig idylliske omgivelser på Hammarö utenfor Karlstad, før jeg fant en sjappe som serverte meg en overraskende bra schnitzel mens jeg så slutten av Färjestads hockey-CL-kamp på storskjerm. Jeg dro deretter og fikk noen sårt etterlengtete timers søvn, før jeg søndag morgen forlot bostedet og inntok en bedre frokost der Trysilelva/Klarälven møter Vänern. Jeg satte så kursen til andre sida av E18, hvor det skulle spilles kamp i «Ettan», altså nivå 3 i det svenske seriesystemet mellom IF Karlstad Fotboll og Piteå IF.

Jeg var jo også i fjor og så Karlstads fotball-stolthet spille hjemmekamp, men siden da har de fått ny arena, og enn så skeptisk jeg på forhånd var til at de skulle erstatte flotte Tingvalla må jeg si jeg synes de har lyktes 100% med å erstatte det over hundre år gamle stadionet på en god måte. Etter å ha sett litt G13-amerikanskfotball på nabobanen gikk jeg inn på Sola Arena som det heter (Sola er Karlstads symbol, oppkalt etter ei vertshusvertinne som levde for over 200 år siden, som var så blid at hun ble kalt «Sola i Karlstad») og fant plassen min på tribuna.

Etter at spillerne hadde entret banen til tonene av det ypperste av skandinavisk populærmusikk de siste tretti årene startet kampen, og det tok bare fire minutter før värmlendingene satte et hjørnespark rett i mål, og dermed tok ledelsen 1-0.

Etter dette fortsatte hjemmelaget å dominere kampen, men flere scoringer fikk vi ikke i første omgang, tross intens tromming fra de to trommene til den lille supportergjengen i enden av tribuna. Før lagene gikk i garderoben så jeg at hjemmelagets målvakt og flere av Piteå-spillerne var i hektisk diskusjon med dommeren, uten at jeg helt klarte å skjønne hva som var grunnlaget for dette.

Jeg tok et raid forbi kioskene på tribuna uten at jeg så noe som tydet på at de godtok verken kontanter eller kort som betalingsmiddel, så som nordmann uten Swish gikk jeg videre, vekslet noen ord med en vekter som hadde en rolig dag på jobb, før jeg bestemte meg for å sirkle rundt banen. Jeg sto dermed på ståtribuna på motsatt langside da lagene kom tilbake, og jeg plutselig la merke til at ingen ringere enn tidligere Molde- og Viking-trener Kjell Jonevret nå var Karlstads sjef.

Kjell virket ikke veldig fornøyd med det han så fra sine karer etter hvilen, og var han ikke misfornøyd nok fra før ble det neppe noe bedre da gjestene utlignet til 1-1 ganske nøyaktig ti minutter inn i omgangen.

Ikke lenge etter scoringen ble det opplyst at tilskuertallet i dag var 695 personer. Jeg hadde da nettopp gjort et forsøk på å grovtelle hvor mange jeg kunne se, og landa rundt 250. Hvor de 445 jeg mangla kunne ha gjemt seg vet jeg ikke, men de var garantert ikke i lasterommet på Piteå-bussen, hvor bussjåføren satt og tok seg en røyk.

Det var fortsatt gjestene som helt hadde overtatt initiativet i kampen, og minst like fortjent som det var at Karlstad ledet 1-0 til pause var det da Piteå gikk opp i 1-2 i det 74. minutt. Etter dette snudde rollene helt. Plutselig var det rødtrøyene som brukte mest mulig tid på alt det gikk an å bruke tid på, mens vertskapet presset på for å prøve å få en utligning.

Det økte presset fra hjemmelaget skapte flere ganger rom bak som piteborna prøvde å utnytte til å øke ledelsen, men etter nesten fem minutters tilleggstid sto det fortsatt 1-2, og de røde kunne juble for tre viktige poeng i bunnstriden. Selv hastet jeg ut av stadion og satte meg i bilen med kurs for nok en kamp, førti minutters kjøring nordover langs elva.

Karlstad - Umeå 1-0

Ny dag, ny tur over grensa. Denne gangen gikk turen ganske rett østover, og etter noen timer kom jeg fram til bydelen Klara i Karlstad. Her ligger Tingvalla idrettspark, og etter å ha inntatt en liten brønsj i bilen gikk jeg inn her for å se nivå 3-matchen mellom IF Karlstad Fotboll og Umeå FC.

Det første jeg fikk se etter jeg kom inn var en enorm panne med hamburgere og pølser, og jeg begynte nesten å angre på at jeg nettopp hadde spist. Jeg hadde likevel et lite håp om at jeg skulle klare å bli sulten igjen til det var tid for pause, så jeg inntok tribunen og tok anlegget i nærmere øyensyn. Den majestetiske hovedtribuna bar preg av å være bygget i en annen tid, men gjorde fortsatt nytten. Motsatt lå det en tretribune, og i den ene svingen sto det to stillastribuner. Ved siden av scoringstavla hang det et stort skilt som gjorde det klart at dette også var hjemmebane for Carlstad Crusaders, amerikansk fotball-laget som i 2015 vant Champions League! Det er kanskje et stykke derfra til Ettan norra, en av to avdelinger på nivå tre i svensk ligasystem. (Men snart er det slutt. Stadion skal rives og erstattes med et nytt på andre sida av europaveien.)

Da kampen ble blåst i gang konstaterte jeg at det ikke var så aller verst med folk tilstede, og vi fikk se hjemmelaget komme best i gang. De første ti minuttene var ballen omtrent ikke på Karlstads banehalvdel, men etter at jeg påpekte dette i en tweet tok selvsagt gjestene fra Västerbotten over i en periode.

Like før omgangen var halvspilt kikket jeg ned på mobilen et øyeblikk, og hørte nesten med en gang folk på tribunen bryte ut i jubel. Hjemmelaget hadde gått opp i 1-0, til stor glede for storparten av de fremmøtte. Selv hadde jeg altså ikke sett hva som skjedde.

Mer som var verdt å nevne skjedde det ikke før pause, så da dommeren sendte lagene i garderoben tuslet jeg bort mot hamburgergrillen med håp om å få tak i noe kjøtt. Da jeg kom fram pågikk det hektisk utdeling av burgere til ballguttene, og i tillegg viste det seg at man hadde feilberegnet gassforbruket totalt. Panna ble kald, det tok lang tid å få varmet flere burgere, ikke alle ballhenterne hadde fått burger ennå (og de måtte jo på plass igjen før andre omgang startet), så det begynte å bre seg en viss krisestemning rundt kioskområdet. Til alt hell fikk man fyrt det opp igjen og fikk gjennomlunket noen burgere såpass at både ballhenterne og vi som hadde kjøpt fikk spist det som kanskje ikke var noe kulinarisk høydepunkt, men iallfall førte meg fra nivået ganske mett til stappmett.

Mett ble jeg uansett, og jeg tok igjen plass på tribuna, med håp om å få sett flere scoringer i andre omgang enn jeg hadde gjort i første. Spoiler alert: Verken jeg eller de 447 andre tilskuerne fikk se noen scoringer i andre omgang. Umeå fikk fem minutter på overtid et frispark fra meget farlig posisjon, men klarte ikke å utnytte dette til å få utlignet, og kampen endte dermed 1-0, og jeg kunne haste videre til dagens neste kamp. (Etter at han som stekte burgere faktisk hadde spurt om den ble grei, tross leveranseproblemene i pausen.)