IFK Velen/Rännbergs IK - Rottneros IK 1-1

Da Andreas skulle komme en tur til byen, og Ole Jakob også var gira på en tur ble vi enige om å prøve å komme oss tidlig nok avgårde til å rekke en visitt på Systembolaget i Torsby. Dette gikk over all forventning, og etter et besøk på ICA fant vi en ultraidyllisk rasteplass hvor litt mat ble inntatt før vi tok fatt på de siste kilometrene opp til arenaen hvor det skulle være toppoppgjør i Division 6 Värmland Norra mellom samarbeidslaget IFK Velen/Rännbergs IK og Rottneros IK.

Hjemmelaget har jeg jo faktisk sett på hjemmebane før, men da var det på Velens bane litt lenger ned i dalen. Nå var det Rännbergs anlegg ganske nær «sentrum» av Östmark som var åsted, og det som møtte oss her var en helt nydelig gressmatte med et sjarmerende klubbhus hvor en hel del av de frammøtte hadde samla seg oppe på balkongen. Mine to medsammensvorne så seg raskt ut en stein oppe i bakken ved siden av klubbhuset hvor de kunne sitte med fremragende utsikt og nyte livet.

Det var svært godt oppmøte her denne tirsdagskvelden, jeg kom fram til at det måtte være nærmere 150 frammøtte, og mye av grunnen var nok at dette som sagt var et toppoppgjør. Rottneros hadde så langt full pott i årets poengfangst, mens vertskapet hadde ett tap med seg i bagasjen. Om gjestene skulle ta med seg tre poeng også herfra kan de allerede nå i sommer legge champagnen på kjøl til feiringa etter at opprykket blir klart, mens en hjemmeseier ville gjøre at spenningen lever inn i høstsesongen.

Tabellsituasjonen gjorde nok sitt til at første omgang virket litt nervøs. Det var ganske jevnspilt ute på matta, men utover i omgangen syntes jeg egentlig de grønnhvite (som jeg må innrømme at jeg innledningsvis trodde var bortelaget) så best ut, og helt på tampen av første omgang toppet de dette med et par store muligheter hvor den ene rett og slett var en sånn situasjon hvor han som avsluttet over mål neppe hadde klart å få ballen over tverrliggeren hvis det var det han hadde prøvd på.

Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og etter litt kluss med å få tak i garderobenøklene forsvant aktørene innendørs noen minutter, mens jeg benyttet anledningen til å impregnere meg med et sårt tiltrengt nytt lag myggspray.

Etter pause var det igjen hjemmelaget som kom til den første enorme muligheten, da en noe utspilt keeper måtte se ballen lobbes over seg mot mål. Alle trodde nok den skulle gå inn, men lærkula smalt i tverrliggeren og forsvant i trygg retning. De blåhvite hadde sluppet med skrekken!

Etter dette tok gjestene mer eller mindre helt over, og til frustrasjon for flesteparten av de frammøtte gikk de i det 63. spilleminutt opp i 0-1. Skulle serien bli avgjort nå i kveld?

Drøye ti minutter senere gikk ballen på ny i nettet bak hjemmelagets målvakt, men denne gangen ble de reddet av at dommeren mente det hadde vært en hands involvert.

Mot slutten av kampen presset så naturlig nok Velen/Rännberg voldsomt på, og med 88:55 på klokka smalt ballen i mål! Enorm jubel, og det kunne stått 1-1 på det mekaniske stadionuret om det ikke var for at stillinga ikke ble oppdatert!

Tross at begge lag gjerne skulle vunnet i kveld, det ble ikke flere mål på de tre minuttene dommeren (han fortjener for øvrig skryt for myndig og god kampledelse) la til. Det hele endte dermed 1-1, noe det virket som om hjemmelaget var mest fornøyde med, tross at det gjorde at luka opp til tabelltoppen fortsatt var uforandra.

På veien hjem møtte vi en elg, en grevling, og etter at jeg hadde sluppet av de to andre en hel svanefamilie, men ellers skjedde det lite som fortjener spalteplass i bloggen her.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

IFK Velen/Rännbergs IK - Ekshärads BK 2-0

Etter å ha avsluttet arbeidsuka med en hyggelig heldagssamling med resten av kontoret innså jeg da vi avslutta og skilte lag at om jeg var effektiv kunne jeg rekke å komme meg på kamp også denne fredagen. Kursen ble satt østover, og etter å ha forsert en del kø ut av hovedstaden innså jeg da jeg nærma meg grensa at jeg kom til å rekke kampen med god margin. Det så også ut som om været var på min side, for mens asfalten var klissvåt etter at det hadde regna kraftig var det et helt nydelig vær da jeg svingte inn mot idrettsplassen hvor det var klart for kamp i division 6 mellom Velen/Rännberg og Ekshärad.

Hun som sto i innkjørselen og solgte billetter hadde litt dårlig med vekslepenger, så jeg ble henvist til å betale for meg i kiosken, hvor situasjonen visstnok var bedre. Jeg skyndte meg likevel etter å ha parkert bort på langsida for å prøve å få fotografert litt mens dommeren hilste på lagkapteinene og tok myntkast. Da kampen et lite minutt etter den annonserte avsparktiden kom i gang tuslet jeg så bortover i retning kiosken hvor jeg fikk betalt, og til min store skuffelse fikk høre at selv om det sto hamburgere på prislista, så var dette ikke tilgjengelig i kveld.

Ute på gressmatta syntes jeg lenge gjestene fra Klarälvdalen så friskest ut, men tross at de hadde ballen mye skapte de svært lite. Ellers var starten av kampen preget av flere stopp i spillet på grunn av skader, så dagslysgevinsten ved å starte såpass tidlig som man hadde gjort var snart tapt gjennom at det kom til å bli en god del overtid. Vi hadde nettopp passert halvspilt førsteomgang da hjemmelagets nummer 44 plutselig ble helt «on fire», driblet seg forbi alt og alle, og satte ballen i mål til 1-0. Muligens ikke den mest fortjente ledelsen jeg hadde sett, men heller ikke noe ran på noen måte.

Foruten oss litt over hundre frammøtte tilskuerne, så var det et utall insekter i lufta over og rundt banen. Jeg måtte snike meg bortom bilen og hente en boks myggspray som hjalp meg å holde de flyvende blodsugerne delvis under kontroll. Tross spraying måtte jeg til stadighet børste vekk noen av de berykta hjortelusfluene, men jeg tror tross at jeg fant dem både på leggene, i håret og i skjegget (samt at jeg smasha en i bilen etter kampen, og fant en på armen etter at jeg kom hjem!) at jeg klarte meg uten å bli bitt av dem.

Kontroll virket det også som om vertskapet hadde. IFK Velen hadde jeg jo sett spille en kvalikkamp som gjorde at de holdt seg på nivå sju for noen år siden, og nå kunne det se ut som om de i samarbeid med naboklubben kunne klare å komme seg opp til division 5 på nytt. Ekshärad slet iallfall fælt med å skape veldig mye, så da dommeren etter noen minutters overtid sendte lagene i garderoben sto det fortsatt 1-0.

Jeg konkluderte med at jeg ikke gadd å kjøpe noe pølse i pausen fordi jeg uansett måtte få tak i noe skikkelig mat etter kampen, så jeg slo meg i stedet ned på en benk som nesten hadde tørka etter det tidligere nevnte regnet. Jeg merket plutselig at kampen var kommet i gang igjen, så litt irritert skjønte jeg at tidspunktene for eventuelle scoringer etter hvilen kom til å bli litt omtrentlige.

Det tok ca tjue minutter ut i omgangen før scoring ikke bare ble en eventualitet, men noe som faktisk skjedde. Et blåhvitt frispark helt fra egen banehalvdel ble først klarert, men dessverre for de hvitkledde ikke godt nok. Ballen ble på ny slått inn, og i en duell mellom Ekshärads målvakt og en angrepsspiller fra Velen/Rännberg vant sistnevnte så ballen endte i mål til 2-0.

De siste 25 minuttene av kampen ble preget av dårligere og dårligere lysforhold. Jeg tror de som hadde bestemt at kampen skulle flyttes fra 1800 til 1745 hadde gjort en helt riktig vurdering, og samtidig merket jeg at det kom sure vindgufs fra noen ganske urovekkende skyer i sør. Tross skumle skyer og svært dårlige utsikter på nedbørsradaren hos Yr, så kom det aldri noe regn.

Det kom heller ikke flere scoringer, selv om bortelaget selvsagt satte opp en ganske heftig sluttspurt. Avslutningene ble enten for dårlige, eller så klarte hjemmelaget å avverge faren, og dermed sto det fortsatt 2-0 da dommeren blåste av kampen.

Jeg hastet mot bilen, og på vei sørover mot Charlottenberg merket jeg at de skumle skyene faktisk hadde vært ganske våte, men heldigvis hadde sluppet innholdet sitt før de nådde fram til fotballbanen. Etter litt shopping ble kursen satt videre hjemover, og etter en begivenhetsløs tur kom jeg hjem etter å ha fått krysset av nok en nydelig gressbane i Värmland.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Svanskogs IF - IFK Velen 1-1

Med bilen smekkfull av tomme brusbokser satte jeg lørdag morgen kursen østover, og etter en stopp i Töcksfors for å bytte boksene mot penger fortsatte jeg til Svanskog. Her, helt i sørspissen av de Värmlandske skoger var det duket for kvalikkamp mot IFK Velen fra et par timers kjøring lenger nord i länet. Kampen handlet om hvem som skulle spille nivå 7 og hvem som skulle spille nivå 8 i det svenske seriesystemet i 2020 og utgangspunktet var enkelt etter at Svanskog hadde spilt 2-2 i sin første kvalikkamp i trelagsserien, og Velen hadde vunnet sin 1-0. Med hjemmeseier ville Svanskog rykke opp på målforskjell, mens for gjestene ville U være tilstrekkelig for å få tilbringe også 2020 i division 5.

Da jeg kom til Svanevallen kom det en voldsom regnbyge, så jeg ventet noen minutter i bilen før jeg gikk ut og inspiserte det vakre anlegget. På avstand så gressmatta helt strøken ut, men på nært hold ble det fort tydelig at det hadde blitt høst, og den regnbygen som nettopp passerte nok neppe var den første denne høsten. Jeg har vært på moltemyrer som har vært tørrere enn hva enkelte områder av banen var!

Kampen kom i gang, og før det var spilt to minutter blåste dommeren i fløyta og pekte på straffemerket. Keeper var på ballen, men ikke nok til å avverge en tidlig ledelse for hjemmelaget.

Hjemmelaget fortsatte å trøkke på et par minutter til, men så fikk gjestene mer og mer innpass i kampen. Velen-keeperen hadde med ujevne mellomrom noen grusomme hostekuler, men i det tjuende minutt ble disse avbrutt av jubel. En fortjent utligning var et faktum.

Det hadde nå begynt å regne igjen, og hvis jeg syntes bygen som gikk før kampen var ille, så var dette ille i andre potens. Det eneste positive var at det også var solskinn innimellom, så jeg fikk se noen nydelige regnbuer. Ute på banen ble det mer og mer myraktig, og flere av spillertrøyene begynte virkelig å bære preg av gjørmehavet som gjemte seg under gresset.

1-1 sto seg til pause, og jeg gikk som vanlig for å teste stadionkiosken. Det pågikk grilling av hamburgere, men jeg valgte en dobbel pølse i brød, og som vanlig i Sverige var det snakk om prima vare.

Utover i andre omgang fortsatte det å bøtte ned, og den første halvdelen av omgangen skjedde det svært lite nevneverdig. Det begynte etter hvert å bli tydelig hvem som klarte seg med uavgjort og hvem som trengte seier, og en småkomisk situasjon oppsto da IFK-keeperen først klarte å drøye på seg et gult kort, før det ble gjort en rekke bytter, så han uansett ble stående og vente dritlenge før han fikk lov å ta utsparket.

Hjemmelaget satte inn en real sluttspurt på tampen, men det nyttet ikke. Kampen endte 1-1, og gjestene sto foran en svært hyggelig busstur tilbake til Velens bredder.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.