Etter en rolig fredagskveld hjemme sto jeg fredag morgen grytidlig opp og kjørte ned mot sentrum for å plukke opp Ole Jakob. Et par minutter etter at de hadde åpnet kunne vi svinge inn på parkeringa ved Systembolaget i Säffle, før vi etter en kjapp pitstop der satte kursen på mindre og mindre veier utover Värmlandsnäs, helt til vi rett før kampstart kunne parkere ved banen hvor det var klart for kamp i division 7 mellom Eskilsäter og Gillberga.
Jeg inntok først den lave tribuna som sto mellom klubbhuset og gressmatta, og fikk herfra etter vel fem minutters spill se gjestene ta ledelsen 0-1 etter et fint angrep. De blåkledde fra vikingbygda lengst nord i kommunen så ellers sterkest ut, men etter det første målet lot flere målsjanser vente på seg. De få sjansene som kom ble misbrukt, og dermed fikk vi rundt 70 frammøtte ikke flere mål i første omgang.
Mens min reisepartner brukte pausen til å skaffe seg to korv i ett brød, benyttet jeg selv anledningen til å nyte godværet i de øyeblikkene det var vindstille. Når det ikke var vindstille var det forbausende kjølig, iallfall når ikke sola tittet fram bak skyene.
Etter pause var det hjemmefansen som først kunne juble. Grønntrøyene fikk en noe billig (men neppe feildømt) straffe, og med 58:30 på min stoppeklokke ble denne satt i mål til 1-1!
Utover i kampen kom dommeren mer og mer i fokus. Joda, enkelte feilvurderinger gjorde han nok, men samtidig mener jeg de gule kortene han delte ut for protester og kjefting var helt på sin plass. Han gjorde nok utvilsomt så godt han kunne, og når man spiller fotball på nivå 9 kan man ikke forvente at Anders Frisk dukker opp med fløyta!
Jeg hadde inntrykk av at Gillberga var et litt sterkere lag enn dagens vertskap, men det så lenge ut som om hjemmelaget skulle klare å klore til seg ett poeng. Det var helt til et frispark fem minutter før full tid ble håndtert på denne måten.
1-2, og ikke veldig lang tid igjen for Eskilsäter å få noe ut av kampen. Det klarte de ikke å få til, og dermed ble dette også sluttstillinga, og mens bortelaget jublet hastet OJ og jeg til bilen for å fortsette mot dagens andre kamp, på motsatt side av Vänern.
Da kampen mellom andrelagene til TIL og Mjøndalen tirsdag ettermiddag ble avlyst kjente jeg at jeg hadde ikke så veldig lyst å kjøre vestover i kveldinga for den planlagte kampen der. Jeg hoppa derfor innom NFF og SvFF sine nettsider, og endte opp med å bestemme meg for en kamp på andre sida av grensa. Etter en svipp innom Tomtermais for å fange litt grønnsaker til helgas middager fortsatte jeg østover, og en knapp time før avspark var jeg på plass på Gillbergavallen for å se division 6 (altså nivå 8)-kampen mellom Gillberga og Töcksfors 2.
Det jeg fant her var i kjent svensk stil en nydelig liten gressbane, og i motsetning til hva forbundets nettsider sa, med et klubbhus med garderober. Klubbhuset var for øvrig under utbygging, så snart ville man også ha tilgang til et lite forsamlingslokale her i utkanten av bygda Nysäter. (Gillberga-navnet kommer fra prestegjeldet).
Da kampen ble blåst i gang var det kommet ikke så verst med folk for å se på, og litt uti kampen var vi nok passert femti med god margin. Det vi fikk se var et oppgjør som lenge fremsto ganske jevnt. Hjemmelaget var de første som virkelig kom nær en scoring, da en slags lobb kom fram til mål ca 8 cm for høyt, og traff tverrliggeren i stedet for å snike seg inn. I det 18. minutt tok så hjemmelaget et frispark på egen banehalvdel kjapt og satte i gang en strålende kontring som endte med mål. 1-0!
Etter dette kvikna gjestene noe til, og etter flere gode raid av sin høyrekant med nummer 19 på ryggen fikk de ti minutter etter motstandernes mål et hjørnespark som endte med å tråkle seg forbi en rekke folk og bli til en utligning til 1-1.
Begge lag hadde nok sluppet inn en rekke flere mål om motstanden hadde vært bedre, for det ville nok vært en klar løgn å hevde at noen av lagenes forsvar virket å ha full kontroll. Avslutningene ble dessverre bortsett fra de to målene vi hadde fått for dårlige, og da dommeren blåste for pause sto det fortsatt uavgjort med ett mål til hvert lag.
Plutselig var kampen satt i gang igjen, og jeg tok på nytt plass bak det ene målet, i håp om å få noen gode bilder. I den lave kveldssola var det nå skygge på halve banen, og solskinn på andre halvparten, så fotoforholdene var litt vanskeligere enn ønskelig. Omgitt av mygg (jeg hadde heldigvis vært rutinert nok til å ha med myggspray) fikk jeg se rødtrøyene fra nabokommunen i vest bli mer og mer dominerende ute på banen, og med et kvarter igjen å spille kunne de endelig juble da en av dem fikk ballen på 20-25 meters hold og fikk tid å stille inn siktet før han fyrte løs. 1-2.
Da så også 1-3 kom i det 83. minutt var nok toget gått for Gillberga-spillerne, og jeg så også et par publikummere som trakk mot parkeringsplassen. Blåtrøyene ga dog ikke opp, men de lyktes med svært lite av det de foretok seg i sluttminuttene, og da dommeren blåste for siste gang var det bare å innse nederlaget og gratulere motstanderne med seier.
