På det som nok en gang var et helt fremragende friidrettsanlegg var friidrettsfasilitetene nå ganske nedslitte, men selve gressmatta så helt strøken ut, og det var bare å glede seg til et livlig oppgjør ute på matta. Innledningsvis virka begge lag litt forsiktige, men etterhvert syntes jeg hjemmelaget lot til å feste et lite grep om det som skjedde ute på banen. Begge lag produserte likevel store sjanser, men uten å få uttelling på dem.
Slik fortsatte det helt fram til pause, og jeg konkluderte med at i en stadionkiosk tilsynelatende uten annet tilbud enn kaffe og «butikkvarer» kunne jeg stå over i kveld (Noe som egentlig var greit, siden det hadde blitt bakverk av ulike slag både på Støren, i Helgådal, i Flatanger, i Vanvikan, i Åfjord, på Bessaker og på Tynset de siste dagene).
I det lette regnet fortsatte de store sjansene å komme på løpende bånd i andre omgang, men fortsatt ingen scoringer. Jeg hadde siden november 2020 sett 186 fotballkamper med scoring i, og begynte nå seriøst å bekymre meg for om rekka skulle ende her. At den før eller senere kom til å ende var jeg forsåvidt forberedt på, men at det skulle skje i en sjettedivisjonskamp?
Det må sies at angrepsspillerne virkelig prøvde å få rekka mi til å vare lenger, men enten hadde de bare uflaks, eller så var ferdighetene et lite hakk for dårlige. Sjanse etter sjanse etter sjanse ble misbrukt, og de få gangene ballen faktisk endte i nettet mente dommeren det hadde vært offside.
Etter flere minutter tillegg i tiden ble mine bange anelser bekreftet. Kampen endte 0-0, og jeg kunne fortsette til hovedstaden, etter det som tross denne litt skuffende avslutningen hadde vært en helt strålende breddefotball-langhelg i Trøndelag og Innlandet. (Og attpåtil med 7 av 8 kamper på naturgress!)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar