Etter en liten halvtimes kjøretur fra dagens første kamp, hvorav siste del av turen tok meg forbi et sted som iflge Google maps bar det maleriske navnet Klamydiatoppen, og inn på en usaklig smal vei langs en fjellside kom jeg til slutt endelig fram til Søvika i Bjørnafjorden kommune. Her fant jeg en flott fotballstadion, hvor det straks skulle spilles tredjedivisjonskamp mellom Lysekloster og Sandviken.
Som sagt et flott stadion, med ei overbygd tribune som det nesten var synd at hadde tak i dag, for det hadde rett og slett blitt et nydelig vær denne søndagsettermiddagen. Jeg prata litt med daglig leder Svein som hadde fått et vink om at jeg kom fra Bent Raknes, så da gikk det greit å få ordna meg en fotovest så jeg kunne vandre litt rundt på anlegget under kampen. Inn mot kampstart stabla så en god del folk seg inn på tribuna, og da lagene entret kunstgresset futta plutselig bortefansen av noen bluss!
Da kampen kom i gang ble det raskt tydelig at begge lagene var veldig interesserte i seier i dag. Hjemmelaget for å befeste sin plass på toppen av tabellen, gjestene fra Stemmemyren for å krympe luka oppover etter en litt rufsete sesongstart. Det kom en del tøffe dueller, uten at det ble ufint, men en vakt jeg snakket med var litt bekymret for at dette kunne bli grisete etterhvert, og fortalte at en treningskamp mellom lagene tidligere i år hadde utartet litt.
Samme mann gjorde meg da jeg fortalte at jeg var Tromsø-supporter også oppmerksom på at broren til Warren Kamanzi faktisk spilte på Lysekloster. Jeg hadde jo alt lagt merke til den raske 6-eren i hvit trøye, men ikke sjekket navnet i lagoppstillinga før, men når jeg ble gjort oppmerksom på det så jeg noen likhetstrekk, men jeg så også at det nok ikke var helt tilfeldig hvem av dem som ble fransk cupmester og hvem av dem som til uka stiller som massiv underdog i cupmøte hjemme mot Sogndal. (Men han holdt absolutt et godt tredjedivisjonsnivå må jeg presisere, så det ikke virker som om jeg snakker ham ned!)
Med omlag 35 minutter spilt stormet Sandviken framover i et angrep som ble avsluttet med at han som hadde ballen ble sparket overende inne i sekstenmeterfeltet. Straffespark, og de fleste forventet nok at nå kom det til å bli mål! Så feil kan man ta. Straffen var ikke direkte dårlig, men ble satt i en høyde hvor keeper kunne ta den, og det endte da også med at han gjorde nettopp det. Returen ble klarert, og faktisk fikk vi nesten en kontring som resultat av straffesparket.
Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og jeg forserte tribuna for å komme meg opp til kiosken og få testet de lokale vaflene, som viste seg å være svært gode, men såpass dyre at jeg ikke kjøpte mer enn én selv om det at jeg ikke hadde spist siden frokost nok gjorde at jeg burde hatt en til.
Utover i andre omgang virket Sandviken et lite hakk kvassere enn hva Lysekloster var. Om det var den kommende cupkampen som satt litt i bakhodet på «Munkene» vet jeg ikke, men bortefansen hadde definitivt grunn til å være optimister, anført av en svært høylytt fyr som fra tribuneplass kommenterte omtrent alt som skjedde ute på banen.
Da vi nærmet oss at det bare var fem minutter igjen av ordinær tid kom så den forløsende scoringen, og til glede for de mange tilreisende fra byen, det var gjestene som etter et hjørnespark det først så ut som ble redda på strek kunne juble for at ballen ble dømt inne. 0-1, og 84:10 på min klokke.
Man skulle jo nå tro at det var såvidt over 6 minutter igjen å spille. Det ble mer. Mye mer. Sandviken satte naturlig nok i gang en voldsom treneringsaksjon nå. Uansett hva som skulle skje tok det lang tid, og det toppet seg kanskje da de brukte så lang tid på å ta et dobbelbytte litt inn i overtiden at det hele endte med at dommeren nektet dem å ta byttet og heller ga treneren et gult kort. Gule kort var det også flere andre som fikk etterhvert, og veien til poeng ble ikke akkurat lettere da Lyseklosters gamle Vålerenga-spiller Wawrzynkiewicz rotet seg opp i noe som ga ham kveldens andre gule kort så han måtte tusle litt før de andre i garderoben.
Lysekloster kjempet heroisk, men ballen trillet ikke deres vei i kveld. Etter 9 minutters overtid blåste dommeren endelig av, og de rødkledde kunne slippe jubelen løs, etter noe som definitivt må kunne sies å ha vært en sliteseier!
Jeg forlot stadion, klarte å spore opp ei sjappe som solgte asiatisk takeaway og ikke hadde pinsestengt, og kom meg tilbake på hotellet for å lade opp til morgendagens viktige kamp!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar