Etter mye fram og tilbake om hvilken kamp jeg skulle dra på denne siste tirsdagskvelden i april bestemte jeg meg for å ta den turen som ville gjøre at jeg var tidligst hjemme igjen. Jeg rakk derfor hjemom for en kjapp middag etter jobb, og satte så kursen vestover, før jeg på Liertoppen svingte av og kjørte gjennom Lierdalen og langs Tyrifjordens sørvestbredd til jeg kom til åstedet for sjettedivisjonskampen mellom Vikersund og Haugfoss.
Da jeg kom pågikk det flere barnetreninger ute på kunstgressmatta, men jeg så også at begge lagene jeg skulle se var i oppvarming, og at det var noen oppe på balkongen på klubbhuset som drev og rigget til for speakertjeneste. Da speakeren var i gang skjønte jeg at det å være speaker her i Vikersund, det var ikke som å være speaker alle andre steder, og at jeg nok sto foran en multimedial opplevelse med å skulle se denne kampen.
Fra avspark markerte raskt hjemmelaget at dette var en kamp de hadde tenkt å vinne, og det var absolutt fortjent da 1-0 kom på et frispark etter sju minutters spill.
Videre utover i omgangen fortsatte Vikersund å presse på, men uten å få uttelling ut over en nettkjenning som ble annullert, sannsynligvis riktig, for en offside. Speakeren markerte seg stadig ved å komme med kommentarer om det som skjedde ute på banen, og jeg må innrømme at jeg flere ganger har sett kamper på TV hvor han som faktisk får godt betalt for å fortelle publikum hva som skjer har formidlet mindre av kampens innhold enn hva mannen med mikrofonen her gjorde. I tillegg hadde han ved sin side en mann med en tromme og en vuvuzela, og med akkompagnement fra en solid flokk gjess på åkerlappen på motsatt side av stadion var det tidvis en kakofoni vi noe over 100 tilstedeværende fikk høre mens vi så kampen.
Et par av de hvitkledde fra bygda med Blaafarveværket hisset seg utover i kampen ganske mye opp, og at bare en av dem pådro seg gult kort for klaging til dommeren overrasket meg en hel del. Overraskende var det også at det bare sto 1-0 da dommeren blåste til pause. Jeg benyttet hvilen til å konsumere en vaffel jeg mistenker at hadde vært svært god da den var nystekt, og så var det klart for nye 45 minutter med ballspill.
Hjemmelaget hadde tydeligvis bestemt seg nå for å være mer effektive enn i første halvdel av kampen, og brukte bare et halvt minutt på gå opp i 2-0. Bare et drøyt minutt senere kom de til en helt vanvittig sjanse som det var utrolig at ikke endte i mål, før vi i det 54. minutt fikk 3-0 på et hjørnespark.
4-0 kom i det 70. minutt, og jeg mistenkte at selv om Haugfoss nå virket å være noe mer med i kampen enn tidligere skyldtes dette først og fremst at de helrøde hadde tatt foten noe av gasspedalen. Tross at gjestene nå hadde ballen mer lyktes de ikke med å havne i scoringsprotokollen, og i kampens siste ordinære spilleminutt fikk de så også et siste mål imot etter selv å ha slått en corner i motsatt ende av banen.
Med 5-0 virket alt avgjort, og da dommeren etter litt overtid blåste av viste det seg at det også var det. Spillerne takket for kampen, gjessene bak banen lettet, og jeg hoppet i bilen og satte kursen hjem, for en gangs skyld uten omkjøringer av betydning etter å ha vært i vesterled.
Etter et par fotballfri dager var tiden endelig kommet for en relativt kortreist tur på Østlandet igjen. Jeg hadde invitert med meg Mattis, Ole Jakob og ingen ringere enn «pølsebrødmannen» Emil som var sørpå i forbindelse med Norway Cup, og etter å ha plukket dem opp var det å begi seg ut i rushtrafikken vestover fra Oslo. Etter å ha krysset Drammenselva et par ganger tok vi en pitstop for å skaffe litt mat, før vi forserte siste del av turen opp til Haugfoss hvor det skulle spilles femtedivisjonskamp mellom samarbeidslaget Haugfoss/Modus 2 og Birkebeineren.
Vi tok ved ankomst plass ved en av de to benkene som sto langs langsida, hvor det var nydelig utsikt over den flotte banen. Tross at det var litt regn i lufta lå alt til rette for en flott fotballkamp her i Blaafarveværkets nabolag. Jeg fikk da jeg sjekket inn i futbology-appen en hyggelig overraskelse da det viste seg at dette var den siste banen jeg manglet i divisjonen så det ble en badge!
Da kampen kom i gang ble det raskt klart at vi hadde å gjøre med et oppgjør mellom et lag som jakter opprykk og et som prøver å unngå nedrykk. Gjestene virket klart sterkest, men det var likevel hjemmelaget som først kunne juble etter å ha fått ballen i mål etter knapt syv og et halvt minutts spill.
De blåkledde fra Finnemarkas sørende var rystet, men kom raskt inn i det igjen, og akkompagnert av jevnlig kjefting på dommeren fra begge lag var det på ingen måte ufortjent da vi fikk utligningen til 1-1 i det 21. minutt.
Kjeftingen og klagingen fortsatte, men dommeren nøyde seg med å gi tilsnakk og ikke dele ut noen kort, noe jeg tror var greit. Da pausen nærmet seg hadde jeg observert at det var kiosk på klubbhuset, og jeg hadde egentlig posisjonert meg for å teste denne når dommeren hadde blåst i fløyta, men plutselig kom blåtrøyene til en stor mulighet, som endte med scoring med et knapt minutt igjen av omgangen. Det sto dermed 1-2 når lagene tok pause og jeg kunne gå for å skaffe meg en vaffel med jordbærsyltetøy.
Etter hvilen var det tydelig at Birkebeineren hadde bestemt seg for å prøve å drepe kampen, og det tok ikke mer enn fem minutter før de gikk opp til 1-3. Nå kunne vel ikke grønntrøyene komme tilbake?
Joda, i det 65. minutt kom plutselig 2-3, og vips var kampen vidåpen igjen. Hjemmelaget var nå virkelig i siget og kom til flere muligheter, men lyktes ikke i å overvinne de tilreisende. Et nytt håp ble dog tent da en uheldig birkebeiner pådro seg sitt andre gule kort vel fem minutter før full tid. Med en mann mer på banen burde det da være mulig å utligne?
Det skulle vise seg at vi fikk flere mål, men det var ikke på grunn av, men på tross av utvisningen. Birkebeineren fikk et frispark på ganske langt hold som ble løftet inn i feltet, og etter et par trekk ble det satt i mål til 2-4 med 86:10 på min stoppeklokke.
Haugfoss/Modum 2 presset på som best de kunne i sluttminuttene, men flere mål ble det ikke, og kampen endte med borteseier 2-4. Regnet hadde tiltatt ganske mye de siste minuttene, så etter et kjapt nødvendig ærend i skogkanten for mine øldrikkende kumpaner ble bilen inntatt og kursen satt tilbake til hovedstaden.
Etter helgas vestlandstur var jeg egentlig litt i tvil om jeg kom til å gidde å se fotball nå når hverdagen var tilbake, men etter å ha spist en deilig fiskemiddag innså jeg at det nok ble en tur ut i kveldssola i dag også. Jeg hadde opprinnelig vurdert en tur til Biri, men etter å ha sett at banen på Fjell i Drammen som jeg valgte bort i fjor høst var åsted for en kamp i kveld satte jeg kursen østover, og kom fram akkurat i tide for femtedivisjonskampen mellom Fjell og Haugfoss/Modum 2.
Da jeg sjekket inn i Futbology-appen så jeg at det også var en tysker innsjekket, men jeg var ganske sikker på at det ikke var noen av de få jeg akkurat nå så sitte rundt banen, men inn mot avspark dukket det opp fler og fler folk, lenge uten at jeg mistenkte noen av dem for å være dagens tysker.
Da lagene gjorde seg klare for avspark fikk han som sto nærmest tribuna, på Haugfoss' høyrekant beskjed fra noen gutter som satt der at dersom han ikke scora hattrick, så skyldte han dem hundre kroner. Han bare flirte tilbake, og jeg lurte på hvor mange mål jeg skulle få se i kveld.
Om det var samme mann som etter 121 sekunders spill scorte vet jeg ikke, men faktum var iallfall at de grønnkledde fra Blaafarveværkets nabolag hadde tatt ledelsen svært tidlig. De fortsatte å føre an innledningsvis, før hjemmelaget kjempet seg mer inn i kampen, og etter tretten minutter var det rødtrøyenes tur til å juble da et virkelig kremangrep endte etter planen og det sto 1-1.
Etter noenogtjue minutters spill fikk vi rundt førti frammøtte se lagene gå til sidelinja for å ta en kjapp drikkepause, og da de kom tilbake hadde visst Fjells forsvarsspillere lagt igjen alle ferdigheter der ute, og plutselig sto det 1-2.
Hjemmelaget ga ikke opp, men fortsatte å produsere sjanser, etter hvert ganske store sjanser. Dessverre for dem ville ballen virkelig ikke i mål, og da blir det veldig vanskelig å vinne fotballkamper. Lettere ble det heller ikke da forsvaret nok en gang gikk på en veritabel kollaps, som ga 1-3 etter 35 minutters spill.
1-4 kom så et drøyt minutt før pause, og omtrent nå begynte ting å skje! Fjell er jo en bydel i Drammen hvor det bor mange med bakgrunn fra andre land, og jeg hadde alt observert en tyrkisk lira-seddel som lå henslengt bak det ene målet. I nettopp Tyrkia ble det akkurat i kveld spilt siste serierunde, og da det ble klart at Galatasaray hadde vunnet tok det helt av i nabolaget. Lange kolonner med tutende biler, ATV-er, motorsykler og gud vet hva som spilte høy musikk mens folk holdt flagg ut vinduer og takluker kjørte ustanselig rundt i nabolaget resten av kampen.
For øvrig brukte jeg pausen på endelig å finne ut hvem tyskeren som hadde sjekka inn var. Det var et tysk par på plass, og jeg mistenker at Futbology-brukeren faktisk var den kvinnelige delen av paret. Med hver sin Pilsner Urquell på tribuna snakka de iallfall sammen på tysk, så inntil det motsatte er bevist går jeg ut fra at det var dem det var snakk om.
Ute på kunstgresset kom Fjell ganske godt i gang etter hvilen, og det føltes nok derfor ekstra bittert når den gode perioden etter vel sju minutters spill endte med at Haugfoss økte til 1-5. Ikke lenge etter trodde grønntrøyene at de hadde økt til 1-6, men det var ikke assistentdommeren enig i.
Like før timen var spilt kom så 1-6 etter en kontring, før en Haugfoss-spiller i et forsøk på å øke ledelsen ytterligere fikk et spark i hodet som medførte et stopp i spillet. Han kom seg etterhvert på beina igjen, og kampen kunne fortsette. I det 86. minutt kom så 1-7, før Fjell i det 90. minutt endelig fikk en scoring igjen. Dommeren la ikke til noe tid tross flere solide stopp i spillet, men ingen protesterte på dette, og dermed endte kampen 2-7.
Jeg havnet i en kolonne bak feirende tyrkere, men kom meg etterhvert ut på E18 igjen, og kunne returnere til hovedstaden med nok en ny bane besøkt.
Da jeg kom hjem fra jobb denne onsdagen kjente jeg at den planlagte turen min til Innlandet kom til å bli veldig lang. Jeg satt derfor med seriøse planer om å avlyse den helt, men så oppdaget jeg plutselig at aktørene hadde gjort det for meg, da bortelaget hadde fått covidutbrudd. Jeg fant samtidig ut at jeg hadde en betydelig mer kortreist mulighet i vest, og satte derfor kursen mot Drammen. Etter en knapp time på veien parkerte jeg og fant ut at det var gode muligheter for å stå i skyggen mens jeg så femtedivisjonskampen mellom Solberg og Haugfoss.
Siden det var litt ad hoc at jeg havnet akkurat her hadde jeg ikke tenkt over bekledningen, og var litt bekymret siden jeg hadde en t-skjorte i omtrent samme grønnfarge som bortelagets drakter. Jeg konkluderte derfor kjapt med at jeg burde holde meg unna de delene av langsidene som var rett over fra assistentdommerne for å unngå forvekslinger. Kanskje var det også tryggest å holde seg unna gjestenes benk, så jeg ikke plutselig ble forsøkt byttet inn?
Hjemmelaget var store favoritter på forhånd, og det var ikke spilt stort mer enn tre minutter før de innfridde. En av dem kom stormende gjennom forsvarsrekka til Haugfoss, som stoppet opp fordi de mente han var offside. Det mente ikke assistentdommeren, og forsvarerne fikk etter at ballen var satt i nettet til 1-0 klar beskjed fra egen keeper om å spille til dommeren blåser.
Etter dette fortsatte det meste å handle om vertskapet, men kalddusjen Haugfoss' bakre rekker hadde fått innledningsvis hadde faktisk hjulpet på hos dem. Det kom flere situasjoner hvor offsidefella faktisk virket, og hjemmelaget lot etterhvert til å begynne å bli litt frustrerte. Frustrasjonen toppet seg nok da gjestene nærmest ut av ingenting og på en av sine aller første sjanser (om ikke den aller første) klarte å utligne rett før det var spilt 20 minutter. Skulle vi få en liten femtedivisjonsbombe, selv om det var en kveld blottet for cupbomber?
Solberg ville definitivt ikke ha noen bomber her, og på et frispark fra kanten bare fire minutter etter utligningen tok de igjen ledelsen da Haugfoss-kapteinen var uheldig og laget et sjølmål. 2-1 sto det dermed da dommeren sendte lagene ut for en kort drikkepause.
Hjemmedominansen fortsatte etter vanninntaket, men vi måtte vente vel ti minutter før neste nevneverdige situasjon kom. Etter et Haugfoss-angrep fikk Solberg sendt ballen oppover mot en som sto og lurte akkurat på rett side av midtstreken, og var i ferd med å løpe alene mot gjestenes mål da dommeren blåste i fløyta. Det viste seg at en av lagkameratene hans hadde fått seg en smell i hodet, og da skal det blåses, noe som denne gangen gjorde at målsjansen forvitret. Selvsagt irriterende, men sikkerheten først! (Det virket for øvrig som om det gikk greit med han som lå nede, når han hadde fått summet seg litt)
Det tok likevel ikke mer enn et par minutter før Solberg igjen fikk nettkjenning, og med 3-1 mistenkte jeg at kampen nå nok i praksis var over da vi tok pause. Jeg kunne ikke annet enn å beundre det som så ut til å være flotte kioskfasiliteter i pausen. Flotte, men akk så stengte, jeg mistenker nemlig at dette først og fremst var domenet til norgesmesterne Solberg bandy. For oss som ikke ser elitebandy men breddefotball så var det derfor bare å bite tenna sammen og vente på de neste 45 uten påfyll.
Etter pause hadde tydeligvis gjestenes keeper bestemt seg for at 3-1 var ille nok, og herfra og ut storspilte han. Han hadde en rekke enorme redninger, deriblant flere dobbeltredninger hvor han først ga en retur, og deretter reddet også avslutningen som kom på dette. Jeg ble derfor litt bekymret på Haugfoss' vegne da han lot til å få seg en smell med ennå en kvart kamp igjen å spille. Heldigvis lot dette ikke til å plage ham nevneverdig selv om jeg så han tok seg til låret/hofta et par ganger, og samtidig ga det verste trøkket fra hjemmelaget seg etter dette.
I det sola forsvant slo flomlysene på stadion seg på, noe som i den lyse sommerkvelden framsto høyst unødvendig. Jeg kom som følge av dette i prat med en fyr som var på kamp sammen med hunden sin, og han mente dette måtte bety at enten klubben eller kommunen hadde for god råd med de strømprisene man har nå. Han hadde for øvrig også klare meninger om kostnadsnivået for å spille fotball, som han mente var hovedgrunnen til at flere klubber knapt hadde et fullt lag pr årskull lenger.
Kampen gikk mot slutten, og etter noen minutters overtid blåste dommeren av en målløs og når sant skal sies ikke veldig spennende andreomgang. Det sto fortsatt 3-1, og hjemmelagets spillere og fans jublet, mens de tilreisende fra Modum måtte bokføre enda et tap.
