Haugesund - Tromsø 2-0

Etter to fine dager på Jæren starta jeg søndagen med å forlate AirBnB-en jeg hadde bodd i, og deretter gikk det meste på tverke. Først fikk jeg strekk i leggen på vei til bussen, men jeg kom meg da nordover til Haugalandet, og etter å ha møtt andre supportere på Sportspuben haltet jeg meg oppover til stadion, hvor det skulle være eliteseriekamp mellom FK Haugesund og Tromsø IL.

Jeg fikk deponert bagasjen min innafor gjerdet, og rigga opp et flagg for bruk under kampen, og så starta elendigheta. Foran et bortefelt som i stor grad besto av slekt og venner av Tobias Guddal presterte TIL fryktelig dårlig, men likevel gjorde vi som var på bortetribuna vårt beste for å støtte «Gutan».

Litt uti omgangen fikk jeg høre hjemmesupporterne synge «Vi vet hvor du bor, vi vet hvor du bor, Tobias Guddal, vi vet hvor du bor» i retning TILs midtstopper, uten at det påvirket ham så veldig. Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at vi skulle gå målløse til pause, da vi dessverre måtte bytte ut Leo Cornic fem minutter før pause. Definitivt ikke bra.

Var ikke dette en stor nok strek i regninga, fire minutter på overtid før pause tråklet plutselig tromsøgutten Sebastian Tounekti seg gjennom TIL-forsvaret og hamret ballen i mål til 1-0. Blytungt å ta med seg inn i garderoben til pause.

Etter hvilen var det få tegn til bedring å se hos bortelaget. Etter ei stund gikk jeg på dass for å pisse, og mens jeg sto der fikk jeg høre jubel som definitivt var for kraftig til å komme fra bortefeltet. Jeg kom altså opp igjen til 2-0.

Resten av kampen ble en lidelse. Jeg nøler ikke et sekund med å utrope dagens ad hoc capo-team, Ine og en sørlending jeg ikke fikk fanga opp navnet på som Tromsøs MVP. Mens vi leverte overraskende bra tatt i betraktning at vi ikke var veldig mange langveisfarende (Han som skulle kommet fra Trondheim klarte for øvrig å forsove seg så han ikke rakk flyet. Forventer at vi får høre mer om dette i neste Lidenskapens Pod.) hadde hjemmelagets stående supportere på motsatt kortside en tøff jobb med å prøve å få med seg langsidene, som virket mer opptatt av å sabotere sine egne ved å dra i gang «Haugesund, klappklappklapp» hver gang det ble litt trøkk fra kortsida.

Etter at tilleggstiden var over kom spillerne bort og takket for støtten, og så var det bare å pakke sammen før Arne og jeg hoppet i en taxi ut til flyplassen og kom oss østover igjen. Dette gidder man altså å kaste bort penger på helg etter helg etter helg, men jeg kan iallfall trøste meg med at det i praksis er umulig å havne på direkte nedrykksplass lenger.

Tromsø - Haugesund 2-1

Jeg har jo nesten gjort det til tradisjon å dra på siste hjemmekamp for året i Tromsø, og i år var ikke noe unntak. Ble henta av Martin og faren hans grytidlig søndag morra, og ekspedert til Gardermoen for en begivenhetsløs flytur til Nordens Paris. Etter å ha fått i oss litt brønsj skilte jeg og Martin lag, og jeg fant et sted å varme opp til dagens hovedattraksjon med å se TIL2020 spille kvalik og nok en gang glippe opprykket til Toppserien. Jeg staket deretter opp kursen mot Romssa arena, eller Alfheim stadion som de fleste fortsatt kaller det, hvor det skulle spilles eliteseriekamp mellom Tromsø og Haugesund.

På plass på stadion inntok jeg «Store Stå» pub, og etter litt sosialisering her dukket ingen ringere enn StuntPegg opp, og jeg ble attpåtil headhunta til en liten prat med henne om nordnorske avstander. Den ferdige videoen kan du se her, men les gjerne ferdig bloggposten først. Etterhvert seig vi ut i novemberkulda, og tok plass på en livsfarlig glatt tribuneseksjon for å heie fram «Gutan» til en sårt etterlengtet hjemmeseier.

Ved innmarsj skulle det presenteres en nordlys-tifo, som Forza Senior-nestor Ulf Johnny var så gira på å få i gang at han prøvde å presentere sin lille brikke i mosaikken lenge før alle andre. Vi klarte heldigvis å stagge ham, og på rett tid fikk nordlyset vaie over tribuna. Kampen ble så blåst i gang, og nesten umiddelbart stoppet fordi det ble fyrt av haugevis av bluss som røykla både banen og tribuna.

Etter noen minutters ventilering ble spillet gjenopptatt, og innledningsvis følte spillerne hverandre litt på tennene. På tribunen sang og sang og sang vi, og med flagging, hopping, roping, vifting med skjerf og innimellom ett og annet bluss ble spillerne i sine nye tredjedrakter jaget framover, og etter vel 34 minutters spill skjedde det endelig. Kent-Are Antonsen slo inn et hjørnespark, og etter ting jeg ikke hadde mulighet til å se detaljene i sendte Christophe Psyché ballen i mål til 1-0!

Etter målet ble det blusset litt, til, før vi fikk spilt ferdig de siste vel ti minuttene av første omgang, og så fikk et lite kvarters pust i bakken fortsatt med ettmålsledelse. Det kom samtidig rapporter fra andre arenaer om at det var lite hjelp der å hente i medaljejakten, her måtte jobben gjøres selv.

Da andre omgang startet kom nord-rogalendingene ut i hundre, og hadde nesten umiddelbart et krav om straffe som var så skarpt at treneren pådro seg gult kort i stedet for at Ulf-Johnny fikk rett i sin spådom om at det kom til å bli straffespark. TIL gjenvant etterhvert kontrollen, og sju minutter ut i omgangen hamret vår «danske dynamitt» Niklas Vesterlund ballen i mål til 2-0! Nye episke jubelscener!

Vel ti minutter senere fikk vi oss en solid støkk. FKH så ut til å score på et hjørnespark, men det viste seg at noen hadde vært offside så målet ble annullert. De hvitkledde fortsatte likevel å ha initiativet i kampen nå, og det var slett ikke ufortjent at de i det 73. minutt endelig fikk en redusering.

Resten av kampen ble naturlig nok ganske nervepirrende ettersom ledelsen igjen var nede i bare ett mål. Et kort øyeblikk trodde vi at Maï Traore hadde sendt oss opp i tomålsledelse igjen, men han var så langt offside at jeg nesten trodde han var på Fløyabanen lenger nord på Tromsøya da ballen ble spilt mot ham, så dette ble kjapt avvinket.

Heldigvis klarte TIL å holde unna, og endelig kunne Forza Tromsø og alle andre TIL-supportere igjen juble for en hjemmeseier, og det å fortsatt ha alt i egne hender i medaljekampen foran siste serierunde. Siden det var årets siste hjemmekamp ble det litt ekstra feiring, og det er mulig at Noen™ lot seg rive med litt og igjen endte opp delvis avkledd.

Jeg kom meg etterhvert avgårde fra stadion, og ble skysset til flyplassen, kom meg sørover, toget via Lillestrøm til Haugenstua, og var hjemme i sofaen igjen omtrent seksten og en halv time etter at jeg hadde forlatt hjemmet.

Vil du se flere bilder fra kampen anbefaler jeg facebook-albumet til Gry!

Haugesund - Tromsø 1-2

Mandag morgen i Bergen, og etter å ha plukket opp Martin på flyplassen der ble kursen satt sørover langs E39 i et veldig vestlandsk vær. Inn mot sildabyen begynte det å lette litt, men vi ble fortsatt våte i håret da vi forlot bilen og la ut på en liten byvandring. Etter å ha fått i oss litt mat og sosialisert litt med noen fler rødhvite ble kursen satt mot byens stadion, hvor det var klart for eliteseriekamp mellom Haugesund og Tromsø.

Siden i fjor hadde vi fått nytt bortefelt i motsatt ende av banen, og jeg var derfor ganske spent på været da det i utgangspunktet ikke var noe tak her. Gleden var derfor stor da jeg så at det faktisk var et lite tak bakerst på feltet, så om det ble for fuktig kunne man gjemme seg under der. Apropos fukt, litt komisk å se at det i en ganske så vasstrukken atmosfære likevel blir kjørt vanningsanlegg før kamp på det mye omtalte hybridgresset i Haugesund!

Med noenogtredve TIL-hengere på plass på bortefeltet, og liten eller ingen koordinasjon ble det i dag mest flagging og betydelig mindre rop og synging. Noen taktfaste «Eya TIL» kom det, men siden «Gutan» i første omgang angrep i motsatt ende av banen ble det heller ikke allverden av dette. Heldigvis hadde det i det minste så godt som sluttet å regne.

Etter 18 minutter av kampen fikk vi så en corner. Da jeg så Kent-Are Antonsen gikk ut for å slå den tenkte jeg straks på mitt første kampbesøk i Haugesund, og ropte så høyt at det iallfall hørtes godt på TV-sendinga «Kent-Are! 2015!» før han slo corneren. Noen reprise av 2015 ble det ikke, men ballen endte til slutt opp hos Jostein Gundersen som fikk ekspedert den i mål. 0-1, og stor jubel på bortefeltet!

Dessverre var vi ikke så veldig lenge i paradis. I det 32. minutt fikk Bruno Leite se en halvdårlig klarering komme trillende rett mot seg. Han fyrte løs, og ballen satt utagbart i nettet til 1-1. Et ørlite håp ble tent da dommeren holdt seg til øret og drøyde litt før han lot spillet bli satt i gang igjen, men VAR-rommet hadde ikke funnet noe å gripe inn mot denne gangen.

Etter pause fortsatte vi fra tribuneplass å prøve å støtte våre helter, og alt etter fire minutter fikk de for anledningen svartkledde igjen hjørnespark, og nå altså rett foran oss. Igjen gikk Kent-Are ut for å slå inn ballen, og igjen ble ballen ekspedert i nota, denne gangen av Anders Jenssen! Drømte jeg? Her har jeg stått hele våren og klaget for at vi ikke klarer å ta ordentlige cornere, og nå hadde vi plutselig scoret på to? Kan man søke NFF om at uansett hvem vi spiller mot får vi ta cornerne i Haugesund?

Resten av kampen ble en tung affære. TIL-spillerne kjempet som løver, fikk masse juling, det gikk masse tid, det ble spilt kjempemasse tilleggstid, men da dommeren til slutt blåste av kampen var det vi som sammen med spillerne kunne juble for å ha snudd fjorårets tapende resultat til en seier i år!

Hjemturen etter kampen ble dermed en mye lystigere affære enn i fjor, og det ikke bare fordi Martin ikke hadde magesjau i år.

Haugesund - Tromsø 2-1

Etter å ha bivånet litt fjerdedivisjonsfotball var tiden inne for det som var tenkt å bli helgas høydepunkt. Bent kjørte meg til bilen hvor jeg byttet ut kamera med stort flagg, og tuslet opp til stadion. Her fant jeg fram til bortefeltet, hvor jeg etter hvert fikk selskap av tett oppunder 20 andre med røde og hvite effekter, klare for eliteseriekamp mellom FKH og TIL.

Etter å ha fått dekorert feltet med enda mer rødt og hvitt gjorde vi oss klare, og etter en god TIL-august (Ikke bare spilleren, men altså også måneden han deler navn med) var det nok en hel del håp å spore på det lille bortefeltet. Håpet ble etter hvert ledsaget av godt TIL-spill som kanskje også skapte litt tro, og før det var spilt tjue minutter i kampen fikk de for anledningen sort- og grønnkledde plassert ballen i mål til 1-0.

Vel ti minutter senere kvitterte dog FKH på et frispark vi som sto like ved der den påståtte forseelsen fant sted skulle vært idømt, og vi var like langt med 1-1.

Det sto dermed 1-1 da vi gikk til pause, og jeg undret på om de orangekledde på flanken vår var villfarne AaFK-supportere, eller kanskje Rosseland-supportere som ikke hadde rukket fram til forrige kamp i byen? (Fasit viste seg å være at dette var ryddemannskapene som skulle i aksjon etter kampen)

Etter pause bølget spillet fram og tilbake. FKH kom til noen enorme sjanser i motsatt ende av banen, mens foran kortsida hvor vi og FKHs unge «ultras»-gjeng hadde hver vår del tok det litt tid før det skjedde så mye stort. Litt over en halvtime ut i omgangen fikk de hvitkledde på hele stadion juble, og mens TIL fortsatte å prøve ble det litt for mye nesten foran mål. Kampen endte dermed med et surt 2-1-tap, og jeg kunne raske med meg Arne og Martin og sette kursen østover over fjellet for en seig hjemreise gjennom natten. Som Arne så treffende sa det etter 5-6 timer på veien: «Man må virkelig være glad i klubben for å gidde dette opplegget her».

Tromsø - Haugesund 2-0

For andre gang i år satte jeg kursen nordover mot Nordens Paris, denne gang for å se om «Gutan» kunne fikse biffen helt på egenhånd og sikre seg fornyet kontrakt i eliteserien. Et morsomt ekstrapoeng denne gangen var at dersom de skulle klare det ville det vært fjerde år på rad opprykk eller fornyet kontrakt ble sikret i siste hjemmekamp, i nest siste serierunde, og både i 2014, 2015 og 2016 hadde jeg vært på plass da det skjedde.

Etter å ha lokalisert to av mine medsammensvorne reisende supportere (og observert at en av dem klarte å knekke senga på hotellrommet), inntok vi Tromsøs gater for å finne et bedre måltid sammen med noen av de lokale. Mens vi ventet på maten lot jeg meg rive med, og før jeg visste ordet av det hadde jeg bestilt billetter også til årets siste kamp, mot Brann i Bergen.

Vi tok deretter turen til stampuben Rogers hvor det var varslet at sportssjef Svein Morten Johansen skulle innfinne seg for å si litt om sesongen. Han oppsummerte det hele fint da han sa at det snudde da han møtte en kar med øredobber.

Jeg gikk så for å kle på meg litt mer til kamp, endte opp med ullsokker, stillongs, bukse, helsetrøye, t-skjorte, ullgenser, collegegenser og TIL-trøye, samt lue, to buffer og skjerf. Holdt dermed på å få heteslag da jeg gikk opp til stadion! Nevnte bukse sang for øvrig på siste verset og var egentlig tenkt å pensjoneres etter sesongen, men pga overdreven feiring etter kampen ble det raskt besluttet at den buksa har sett sin siste fotballkamp.

Vel framme tok jeg en liten prat med NRK, før jeg ble beordret ned til banen for å flagge ved innmarsj, noe SupahMan fra IRC klarte å fange på film.

Da kampen var vel i gang var det tydelig at TIL var gira på å sikre plassen, og etter knap halvspilt omgang kom endelig den forløsende scoringen. Til tross for en del merkelige hendelser i forsvaret sto det fortsatt 1-0 da folk forsvant ut for å røyke og kjøpe pølser i pausen.

At de forsvant ut skulle mange av dem komme til å angre på etter pause, for det var fortsatt mange som ikke var kommet på plass da Morten Gamst Pedersen inntok hjørnemerket foran Isberget, og fra flat vinkel skrudde ballen rett i mål! 2-0, og da TIL fikk flere cornere like etterpå var ropene om «en gang til» mange!

Kampen ebbet etterhvert ut uten flere mål, og etter litt feiring (og gratis restopplag av vafler!) på stadion kunne man returnere til Rogers for å fortsette der.

Hit kom etterhvert også trenere og spillere for å takke for støtten gjennom sesongen, og det ble en riktig fin seanse med hyllest av både den ene og den andre. Det var også én som lot seg rive så med at han fikk trener Simo Valakaris signatur på magen, så han kunne vise den til kona når han kom hjem.

På vei hjem til hotellet var jeg så dum at jeg kjøpte en kebab, noe som gjorde at jeg måtte på do et par ganger i løpet av en allerede altfor kort natt (Under et dobesøk ca 0430 fikk jeg for øvrig snap fra en som hadde vært på nachspiel og da var på vei til sengs), før jeg 0530 møtte en av de andre i resepsjonen på hotellet for å ta taxi til flyplassen. Etter en begivenhetsløs flytur og en kort togtur kunne jeg så innta kontoret hvor jeg forutseende nok hadde lagt en hel og pen bukse jeg kunne skifte til.

Haugesund - Tromsø 2-0

Etter flere uker uten å ha fått sett TIL-kamp, så hadde jeg endelig tatt turen til Haugesund for å se kamp. Etter noen turbulente uker i klubben, med trenersparking, så var det stor spenning knyttet til om man fikk noen kortsiktig effekt ut av dette.

Etter først å ha sett hele VIF sammen med Eurosports kommentatorpar på Gardermoen, så tok jeg en liten lur på flyet vestover, og før jeg ante det var jeg landa og framme. Dagens helt var eksil-ranværing Halvard som hadde tatt turen sammen med sin sovende sønn for å plukke meg opp og avlevere meg på hotellet, så sparte jeg iallfall den taxituren under besøket i det ultimate flybuss-u-landet.

Etter en kjapp tur innom hotellrommet tusla jeg ned til Sportsbaren for å møte mine medsammensvorne i rødt og hvitt. På veien gikk jeg forbi en uteservering hvor noen gamle gubber hoia mot meg, pekte nordover og sa at Tromsø var den veien. De måtte likevel se meg fortsette sørover i retning stadion.

Etter å ha sett Mexico tape bronsefinalen i Confederations cup gikk vi i vind og litt småregn opp til stadion, hvor vi ble møtt av en så stor bunke gratisbilletter at alle som ikke alt hadde kjøpt slapp inn på bortefeltet uten å betale. Fikk hilst litt på «gutan» under oppvarminga, før de forsvant i garderoben en snartur.

Da kampen startet viste det seg at vinden var en betydelig faktor. Alle Gudmund Kongshavns forsøk på lange utspill bråstoppet i det de passerte midtbanen, og det tok lang tid før TIL tilpasset seg dette. Lang tid tok det derimot ikke før dagens dommer hadde markert seg. Etter 17 minutter mener han Morten Gamst Pedersen river ned en motspiller i feltet, og blåser for straffespark. 1-0.

Etter dette kommer TIL mer og mer inn i kampen, men til tross for intens innsats fra oss 20-25 på bortetribuna (som siden mitt forrige besøk i byen var flyttet under tak), ville ballen ikke bak rosakledde Bråtveit i FKH-målet!

I andre omgang var det hjemmelaget som måtte slite med motvind, men også nå slet faktisk gjestene fra nord en hel del med å tilpasse seg ballbanen på motstandernes lange baller. Et kvarter før slutt fikk så Morten Gamst Pedersen sitt andre gule etter en koko takling, og da ble alt så meget verre.

Under ti minutter etter dette setter de hvitkledde sitt andre mål, og kampen er avgjort. For oss på tribuna var det bare å renske halsen og synge «Tromsø tel æ dør» da kampen ble avblåst.

Haugesund - Tromsø 0-1

I årets siste Tippeliga-kamp hadde jeg tatt turen til Haugesund for å få sjekka ut et nytt stadion, og sagt skikkelig takk for i år til «Gutan».

Dagen starta med en flott busstur fra Stavanger, hvor jeg hadde vært og hørt på brassbandkonkurranse, og nordover til Haugalandets hovedstad. Her møtte jeg en rekke andre TIL-supportere på sportspuben, før jeg gikk og skiftet, og så gikk og møtte Marita som kom med bussen fra Bergen og vi gikk til stadion. På vei til stadion merket jeg for øvrig at flere av hjemmesupporterne måtte ha sett sist ukes «foppall» på VGTV, og jeg fikk flere muntre tilrop på veien.

Vel framme på stadion fikk vi se siste del av oppvarminga til spillerne, før kampen startet etter at hjemmepublikum hadde takket av to mann som hadde vært lenge i klubben.

Kampen ble preget av at vi hadde med to lag som egentlig ikke hadde noe å spille for å gjøre, men likevel fikk vi et lekkert mål i første omgang. Backen Kent Are Antonsen jogget fram for å ta en corner, fra tribuna meldte Trond «Tintin» Grimstad at denne går rett inn, og sekunder etterpå ser vi Antonsen slå ballen inn foran mål, før vinden hjelper den litt, og så går den rett i mål! Vi på tribuna tror nesten ikke det vi ser, og må vente noen sekunder før jubelen bryter løs.

I pausen oppdaget vi så at Yr hadde bommet. Regnet som skulle starte ca klokken 2000 kom alt klokken 1900, og andre omgang kom til å bli en våt affære!

Vått ble det, og det ble heller ikke veldig mye varmende spill. Det aller meste foregikk på motsatt banehalvdel fra der vi bortesupporterne var plassert, rett foran TILs mål, og det eneste positive var at det virket som om forsvaret hadde rimelig god kontroll. Fra tribuna prøvde vi å holde oppe trøkket, men da klokka bikket 79:30 kjente jeg at NÅ hadde jeg virkelig fått nok av 2015-sesongen.

Gleden var likevel enorm da dommeren blåste av kampen og det fortsatt sto 0-1. Undertegnede og tidligere nevnte «Tintin» ble faktisk så glade at vi feiret i bar overkropp i regnbygene! Spillerne kom bort og feiret sammen med oss, og vi var flere som ble en bortetrøye rikere. Selv endte jeg opp med en 30 Espejord, og jeg håper han vil bringe oss TIL-supportere mye glede i årene som kommer!

Skjermskudd fra 100%Sport

Etter kampen var vi noen som sto ved spillerinngangen og takket alle for i år, og jeg fikk også hilst på den gamle Stålkameraten Martin Bjørnbak som har spilt for FKH, men måtte sone karantene denne kampen, og ennå ikke har bestemt seg for om han fortsetter i klubben neste år. Jeg fikk også hilst på Jostein Grindhaug, som ga meg en god klem da han skjønte at han møtte «han med flagget». (Det var for øvrig også en FKH-supporter som kjente meg igjen som det, og gjerne ville ta en selfie sammen med meg, noe han selvsagt fikk)

En finfin tur til Haugesund går mot slutten, og det eneste som gjenstår er å klare å stå opp tidlig nok til å rekke flyet hjem i morratidlig!