Etter et par fotballfri dager var tiden endelig kommet for en relativt kortreist tur på Østlandet igjen. Jeg hadde invitert med meg Mattis, Ole Jakob og ingen ringere enn «pølsebrødmannen» Emil som var sørpå i forbindelse med Norway Cup, og etter å ha plukket dem opp var det å begi seg ut i rushtrafikken vestover fra Oslo. Etter å ha krysset Drammenselva et par ganger tok vi en pitstop for å skaffe litt mat, før vi forserte siste del av turen opp til Haugfoss hvor det skulle spilles femtedivisjonskamp mellom samarbeidslaget Haugfoss/Modus 2 og Birkebeineren.
Vi tok ved ankomst plass ved en av de to benkene som sto langs langsida, hvor det var nydelig utsikt over den flotte banen. Tross at det var litt regn i lufta lå alt til rette for en flott fotballkamp her i Blaafarveværkets nabolag. Jeg fikk da jeg sjekket inn i futbology-appen en hyggelig overraskelse da det viste seg at dette var den siste banen jeg manglet i divisjonen så det ble en badge!
Da kampen kom i gang ble det raskt klart at vi hadde å gjøre med et oppgjør mellom et lag som jakter opprykk og et som prøver å unngå nedrykk. Gjestene virket klart sterkest, men det var likevel hjemmelaget som først kunne juble etter å ha fått ballen i mål etter knapt syv og et halvt minutts spill.
De blåkledde fra Finnemarkas sørende var rystet, men kom raskt inn i det igjen, og akkompagnert av jevnlig kjefting på dommeren fra begge lag var det på ingen måte ufortjent da vi fikk utligningen til 1-1 i det 21. minutt.
Kjeftingen og klagingen fortsatte, men dommeren nøyde seg med å gi tilsnakk og ikke dele ut noen kort, noe jeg tror var greit. Da pausen nærmet seg hadde jeg observert at det var kiosk på klubbhuset, og jeg hadde egentlig posisjonert meg for å teste denne når dommeren hadde blåst i fløyta, men plutselig kom blåtrøyene til en stor mulighet, som endte med scoring med et knapt minutt igjen av omgangen. Det sto dermed 1-2 når lagene tok pause og jeg kunne gå for å skaffe meg en vaffel med jordbærsyltetøy.
Etter hvilen var det tydelig at Birkebeineren hadde bestemt seg for å prøve å drepe kampen, og det tok ikke mer enn fem minutter før de gikk opp til 1-3. Nå kunne vel ikke grønntrøyene komme tilbake?
Joda, i det 65. minutt kom plutselig 2-3, og vips var kampen vidåpen igjen. Hjemmelaget var nå virkelig i siget og kom til flere muligheter, men lyktes ikke i å overvinne de tilreisende. Et nytt håp ble dog tent da en uheldig birkebeiner pådro seg sitt andre gule kort vel fem minutter før full tid. Med en mann mer på banen burde det da være mulig å utligne?
Det skulle vise seg at vi fikk flere mål, men det var ikke på grunn av, men på tross av utvisningen. Birkebeineren fikk et frispark på ganske langt hold som ble løftet inn i feltet, og etter et par trekk ble det satt i mål til 2-4 med 86:10 på min stoppeklokke.
Haugfoss/Modum 2 presset på som best de kunne i sluttminuttene, men flere mål ble det ikke, og kampen endte med borteseier 2-4. Regnet hadde tiltatt ganske mye de siste minuttene, så etter et kjapt nødvendig ærend i skogkanten for mine øldrikkende kumpaner ble bilen inntatt og kursen satt tilbake til hovedstaden.
Etter helgas vestlandstur var jeg egentlig litt i tvil om jeg kom til å gidde å se fotball nå når hverdagen var tilbake, men etter å ha spist en deilig fiskemiddag innså jeg at det nok ble en tur ut i kveldssola i dag også. Jeg hadde opprinnelig vurdert en tur til Biri, men etter å ha sett at banen på Fjell i Drammen som jeg valgte bort i fjor høst var åsted for en kamp i kveld satte jeg kursen østover, og kom fram akkurat i tide for femtedivisjonskampen mellom Fjell og Haugfoss/Modum 2.
Da jeg sjekket inn i Futbology-appen så jeg at det også var en tysker innsjekket, men jeg var ganske sikker på at det ikke var noen av de få jeg akkurat nå så sitte rundt banen, men inn mot avspark dukket det opp fler og fler folk, lenge uten at jeg mistenkte noen av dem for å være dagens tysker.
Da lagene gjorde seg klare for avspark fikk han som sto nærmest tribuna, på Haugfoss' høyrekant beskjed fra noen gutter som satt der at dersom han ikke scora hattrick, så skyldte han dem hundre kroner. Han bare flirte tilbake, og jeg lurte på hvor mange mål jeg skulle få se i kveld.
Om det var samme mann som etter 121 sekunders spill scorte vet jeg ikke, men faktum var iallfall at de grønnkledde fra Blaafarveværkets nabolag hadde tatt ledelsen svært tidlig. De fortsatte å føre an innledningsvis, før hjemmelaget kjempet seg mer inn i kampen, og etter tretten minutter var det rødtrøyenes tur til å juble da et virkelig kremangrep endte etter planen og det sto 1-1.
Etter noenogtjue minutters spill fikk vi rundt førti frammøtte se lagene gå til sidelinja for å ta en kjapp drikkepause, og da de kom tilbake hadde visst Fjells forsvarsspillere lagt igjen alle ferdigheter der ute, og plutselig sto det 1-2.
Hjemmelaget ga ikke opp, men fortsatte å produsere sjanser, etter hvert ganske store sjanser. Dessverre for dem ville ballen virkelig ikke i mål, og da blir det veldig vanskelig å vinne fotballkamper. Lettere ble det heller ikke da forsvaret nok en gang gikk på en veritabel kollaps, som ga 1-3 etter 35 minutters spill.
1-4 kom så et drøyt minutt før pause, og omtrent nå begynte ting å skje! Fjell er jo en bydel i Drammen hvor det bor mange med bakgrunn fra andre land, og jeg hadde alt observert en tyrkisk lira-seddel som lå henslengt bak det ene målet. I nettopp Tyrkia ble det akkurat i kveld spilt siste serierunde, og da det ble klart at Galatasaray hadde vunnet tok det helt av i nabolaget. Lange kolonner med tutende biler, ATV-er, motorsykler og gud vet hva som spilte høy musikk mens folk holdt flagg ut vinduer og takluker kjørte ustanselig rundt i nabolaget resten av kampen.
For øvrig brukte jeg pausen på endelig å finne ut hvem tyskeren som hadde sjekka inn var. Det var et tysk par på plass, og jeg mistenker at Futbology-brukeren faktisk var den kvinnelige delen av paret. Med hver sin Pilsner Urquell på tribuna snakka de iallfall sammen på tysk, så inntil det motsatte er bevist går jeg ut fra at det var dem det var snakk om.
Ute på kunstgresset kom Fjell ganske godt i gang etter hvilen, og det føltes nok derfor ekstra bittert når den gode perioden etter vel sju minutters spill endte med at Haugfoss økte til 1-5. Ikke lenge etter trodde grønntrøyene at de hadde økt til 1-6, men det var ikke assistentdommeren enig i.
Like før timen var spilt kom så 1-6 etter en kontring, før en Haugfoss-spiller i et forsøk på å øke ledelsen ytterligere fikk et spark i hodet som medførte et stopp i spillet. Han kom seg etterhvert på beina igjen, og kampen kunne fortsette. I det 86. minutt kom så 1-7, før Fjell i det 90. minutt endelig fikk en scoring igjen. Dommeren la ikke til noe tid tross flere solide stopp i spillet, men ingen protesterte på dette, og dermed endte kampen 2-7.
Jeg havnet i en kolonne bak feirende tyrkere, men kom meg etterhvert ut på E18 igjen, og kunne returnere til hovedstaden med nok en ny bane besøkt.
