Reisebrev fra Færøyene

Som lovet skriver jeg denne gangen i tillegg til de vanlige kamp-bloggpostene et reisebrev om hele turen min til Færøyene. Som tidligere nevnt startet det hele da Tromsø dessverre røk ut av cupen i kvartfinalen. Jeg innså da at Oslo definitivt ikke var noe blivende sted den helga, som i tillegg var noe av ei langhelg ettersom både onsdag og torsdag var fridager (og vi vet jo alle hva som da skjer med fredagen). Jeg satte meg derfor ned og lette etter reisemuligheter, helst til et land jeg ikke tidligere hadde sett fotball i. Gleden var derfor stor da jeg oppdaget at det var en del fotballmuligheter på Færøyene disse dagene, og ikke nok med det: Atlantic Airways hadde opprettet direkterute til og fra Oslo onsdager og søndager. Helt perfekt med andre ord!

På morgenen 17. mai sto jeg derfor opp og mens andre folk tok på seg bunader og dresser dro jeg på meg shorts og hettegenser og satte kursen mot Gardermoen. Det var tydelig at det var langhelg på gang, for så mange reisende på formiddagen 17. mai tror jeg ikke er vanlig kost. Flyet ble bittelitt forsinket, noe som egentlig bare var fint, for da vi landet på flyplassen like utenfor Sørvágur ble ventetiden på buss til Tórshavn rimelig kort. Jeg kjøpte et firedagers busskort, noe jeg i ettertid er litt usikker på om egentlig lønte seg, men gjort er gjort.

På plass i Tórshavn tok jeg en runde inne på kjøpesenteret SMS og skaffet meg noe brød og pålegg, da jeg denne gangen skulle bo i en liten leilighet uten noe servering. Jeg tok deretter den gratis bybussen opp dit jeg skulle holde hus, og fant enkelt fram til nøkkelen og fant meg til rette. Det var voldsomt grått ute, så det frista ikke så veldig å dra ut på sightseeing før jeg på kvelden uansett skulle ned til sentrum for å spise en bedre middag. Jeg tok på ny bussen ned, og etter å ha trasket litt rundt fant jeg fram til Áarstova hvor jeg skulle spise, og fikk en matopplevelse som absolutt innfridde forventningene!

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Marius Helgå (@mariushelgaa)

Etter en god natts søvn sto jeg torsdag opp og satte kursen ned mot et leiebilfirma jeg hadde booket meg bil hos. Etter å ha ventet en stund ga jeg opp å håpe at det skulle komme noen buss verken etter vanlige eller søndagsruter, så det ble en liten halvtimes gåtur, heldigvis kun i nedoverbakker. Jeg fikk hentet ut bilen, og dro tilbake opp til overnattingsstedet for å hente sekken med kameraer og sånt.

Jeg la deretter ut på oppdagelsesferd i den færøyske geografien. Kursen ble først satt mot Vestmanna, men i stedet for å kjøre gjennom tunnelene på den nye veien inn til Tórshavn kjørte jeg opp på fjellet og gjennom en forferdelig tykk tåke hvor jeg ikke så noe som helst langs gammelveien. Så mye for den flotte naturen jeg hadde hørt så mye om.

Etter å ha sett meg litt rundt i Vestmanna gikk turen videre under havet og til øya Vágar, hvor mitt eneste faste holdepunkt denne dagen skulle finne sted. Jeg kjørte rundt de merkeligste steder, og var helt ute ved Gásadalur og snudde (Uten å gå ned og se på den berømte Múlafossur, dessverre) før jeg på returen stoppet litt etter Bøur og så på minnesmerket for flyulykken i 1996. Jeg fortsatte så til dagens hoveddestinasjon, Sandavágur, hvor jeg innså at det nok ikke ble noe mat i formiddag da det ikke var ledige bord på Fiskastykkið. Med uforrettet sak kjørte jeg derfor og parkerte ved stadion, og satte meg for å vente på turens første fotballkamp.

Etter å ha sett kampen var jeg mer enn klar for å få i meg litt mat, så etter litt leting på Google maps booket jeg meg bord på Roses Café og Catering en liten time nordøstover. (Det aller meste på Færøyene virker å være en times tid unna). På veien dit tok jeg litt sightseeing der jeg skulle på kamp fredag, før jeg også svingte opp til Eiði før jeg dro tilbake til Roses hvor jeg kjøpte en helt nydelig hjemmelaget burger. Absolutt mat av den kvaliteten som trengs når man skal drive restaurant langt fra de store folkemengdene i nabolaget (Bygda Ljósa hvor restauranten ligger har iflg Wikipedia 31 innbyggere).

Mett og god så jeg at det fortsatt var litt for tidlig på kvelden til å legge inn årene, og i tillegg var det flere timer til jeg måtte ha levert bilen. Bensinen var også så billig her ute (11-12 danske kroner pr liter) at jeg hadde få kvaler med å prøve å få sett enda litt mer av landet før jeg tok kveld. Kursen ble derfor satt tilbake til fjellveien mot Tórshavn, med håp om faktisk å få sett litt av omgivelsene nå, ettersom skydekket hadde lettet en hel del. Det var fortsatt mye vind, faktisk så mye vind at jeg så flere fosser som rant feil vei!

Med en rekke podkaster på bilstereoen svingte jeg underveis av mot Norðradalur, og etter å ha forsert en svært smal og svingete vei fikk jeg et snev av utsikt utover mot storhavet i vest. Majestætisk som ei jeg spiller i korps med ville ha sagt!

Man kan jo ikke gjøre forskjell på nord og sør, så etter å ha sneiet innom utkanten av Tórshavn forlot jeg igjen byen, nå med kurs via Velbastaður til Syðradalur. Fantastisk utsikt også herfra, bare synd at ikke været var bedre. Etter en svipptur nedom til fergeleiet i Gamlarætt dro jeg og dumpa bilen før jeg fant veien inn til sentrum, kjøpte noen flasker brus og litt snop, og deretter tok taxi opp til overnattingsstedet mitt siden det fortsatt ikke var noe som tydet på at bussene skulle begynne å gå.

Fredag morgen opprant, og endelig fant jeg beskjeden jeg ikke hadde sett i går. I anledning Kristi himmelfartsdag var samtlige bybussruter innstilt. Ikke rart det aldri kom noen buss da jeg sto og ventet. Nå gikk det iallfall buss, så jeg dro igjen ned til sentrum, handlet litt, så meg litt rundt, og tok deretter bussen til Klaksvík. Etter en fin tur på litt over en time (Hva sa jeg fire avsnitt opp her?) var jeg i «lille Molde», og kunne se meg litt rundt der. Jeg fant et spisested Kasper hadde anbefalt meg, og spiste en svært god laksesalat. Om jeg skulle klagd på noe måtte det være fraværet av smør/fett/olje for å ha på brødet.

Jeg gikk deretter ut og så meg litt rundt, og fikk blant annet inspisert stadion, som hadde en svært dominerende plass i bybildet. Jeg er faktisk usikker på om jeg noen gang har vært noe sted hvor stadionet har vært så umulig å overse som det var her.

Etter å ha slått ihjel noen timer med å se meg rundt dukket bussen tilbake mot Tórshavn opp, men denne gangen skulle jeg ikke hele veien. Like etter å ha krysset brua fra Eysturoy til Streymoy trykket jeg på knappen, og på Streymnes hoppet jeg av. Etter noen minutters gange dukket det så opp et flott stadion, som det var helt utrolig at lå på et sted med omlag 200 innbyggere! Jeg fant meg et treningsrom hvor det var mulig å smette på seg litt mer klær, og var så klar for turens andre fotballkamp.

Etter kampen bar det tilbake til hovedstaden, og før jeg busset opp til leiligheta rasket jeg med meg en fritert kylling med chips, noe som var veldig veldig godt å gomle i seg etter nok en lang dag. Jeg kom også over en helt nydelig liten politisk tagging/stensilmaling.

Min opprinnelige plan for lørdag hadde vært å ta båt til Suðuroy for å se «mitt» færøyske lag, Royn Hvalba spille kamp. Det var en del logistikk involvert i denne planen, og blant annet måtte jeg stå opp grytidlig, ta ferge i to timer, deretter buss i en halvtime, og så vente i flere timer før kampen tok til. Denne logistikken sammen med det faktum at værvarselet var rimelig fuktig gjorde at jeg begynte å se meg om etter andre muligheter, og etter å ha sikret at jeg kom til å få sett minst én kamp også på lørdag slo jeg fra meg planen om Hvalba.

Lørdag fikk jeg derfor en rolig morgen før jeg igjen busset ned til sentrum. Jeg hadde sett en del meldinger om endringer i rutene denne dagen pga Kvinnurenning, et gateløp for damer, men rute 3 gikk iallfall på min side av byen som normalt. Igjen trasket jeg rundt litt på måfå, før jeg satte kursen opp mot Gundadalur-området hvor det ligger tre fotballbaner. Da jeg kom dit så jeg at det var en landslags-sjappe som var åpen, så jeg fikk sjekket om de hadde 2021-bortedrakta Christian hadde bedt meg se etter (Det hadde de ikke), så jeg måtte gå ut igjen med uforrettet sak. Jeg bestemte meg for å gå videre rundt landslagsarenaen Torsvøllur, og plutselig så jeg en åpen port! Jeg kikket som snarest innom på den flotte arenaen før jeg fortsatte runden. I motsatt kortside fant jeg så noe langt bedre enn en åpen port. Det viste seg at den høyt plasserte ståtribunen i nordvestsvingen var helt åpen, så det gikk helt fint å gå inn og se seg rundt på anlegget derfra. Som jeg skrev på twitter: Om Tromsø IL noen gang får bygd seg nytt stadion håper jeg de stjeler tegningene herfra!

Fornøyd med å ha fått sett nærmere på stadionet med verdens nest feteste flomlys gikk jeg ned bakken til Gundadalur ovari vøllur, hvor jeg etterhvert fikk sett turens tredje og dagens første kamp.

Da kampen var ferdig prøvde jeg å bestille taxi gjennom en app jeg hadde lastet ned, men ikke snakk om at noen ville komme og hente meg. Jeg hadde relativt god tid så foreløpig fikk jeg ikke panikk for neste kamp, og da jeg lastet ned appen til det konkurrerende taxiselskapet fikk jeg napp fra en som skulle være 6 minutter unna. Etter et par minutters venting ringte han meg, og sa at trafikken sto nesten helt stille pga det nevnte gateløpet, så det kom til å bli noe mer venting enn det appen sa. Dette viste seg å stemme mer enn godt! Det som skulle vært 6 minutters venting ble nesten en halvtime! Dit jeg skulle var det heldigvis ingen hindringer i trafikken, så jeg var på plass på stadionet Inní i Vika bare et par minutter etter kampstart, og fikk sett turens fjerde (dagens andre) kamp.

Etter kampen prøvde jeg igjen å få bestilt taxi, men heller ikke nå var dette spesielt enkelt. Jeg måtte derfor manne meg opp litt, og fulgte etter en tilfeldig fyr bort mot parkeringsplassen. Da han satte seg i bilen stoppet jeg ham og spurte om han skulle i riktig retning for meg, noe han heldigvis skulle, så da fikk jeg ordnet meg skyss tilbake dit jeg holdt hus for å få på meg litt mer klær før jeg busset ned til Gundadalur igjen for å se dagens tredje og turens femte og siste kamp. (Det å snakke med færøyinger som nordmann går for øvrig overraskende greit. De aller fleste kan dansk og synes norsk er enda enklere, og om ikke kan de engelsk.)

Under kampen ble det faktisk tildels pent vær, og i pausen ble jeg så fornøyd at jeg booket meg bord på restaurant Angus for en aldri så liten biff på lørdagskvelden. Da kampen var over trasket jeg ned til bussterminalen og klemte meg inn på verdens minste avlukke på toalettet der for å få av meg noen lag med ull før jeg gikk over veien til restauranten og fikk meg en deilig middag før jeg kom meg opp til overnattingsstedet igjen med taxi. (Prisene på taxiturene jeg tok varierte for øvrig mellom 100 og 135 danske kroner, så hadde ikke kronekursen vært så elendig hadde ikke disse taxiturene vært noe jeg ble ruinert av).

Søndag våknet jeg så grytidlig (reisefeberen lever sterkt hos meg), og ryddet ut av leiligheta, mens jeg småskuffet så at været fortsatt var ganske bra, nå som jeg skulle dra. Denne gangen gikk det ganske så smooth å få bestilt taxi, og jeg kom meg ned til bussterminalen for å få dratt ut til flyplassen med det jeg trodde var 0800-bussen. Så feil kan man ta! Jeg hadde lest bussruta helt motsatt av hvordan den var, så mens 0800-bussen var en ren hverdagsbuss, så var 0915 en som gikk alle dager, så jeg kunne faktisk ha ventet i over en time ekstra før jeg sto opp og dro! Irriterende, men sånn går det når man ikke leser bussruter nøye nok. Jeg bare priset meg lykkelig over at jeg ikke hadde fått noen tilsvarende konsekvenser da jeg skulle ta buss til fotballkamp fredag.

Bussturen til flyplassen gikk helt fint, bortsett fra at jeg hørte noen som snakket helgelandsk noen seter foran meg, og i skrivende stund sitter jeg bare og venter på at det skal åpne for å levere kofferten og gå gjennom sikkerhetskontrollen. Færøyene var et fantastisk sted å besøke, og jeg håper å finne en åpning for en ny tur hit en gang!

FC Hoyvik 2 - ÍF 2 (4-5)

Etter en kort busstur «hjemmefra» etter å ha fått på meg litt mer klær etter uværskampen oppe i fjellsida var jeg igjen på plass på Gundadalur i skyggen av nasjonalarenaen Torsvøllur. Så ivrig at jeg gikk for to kamper på samme bane var jeg ikke, men jeg hadde da jeg planla dagen i gårkveld oppdaget at 2. deild-kampen mellom andrelagene til FC Hoyvik og Ítróttarfelag Fuglafjarðar skulle spilles på den nedre banen, som attpåtil lå som eget anlegg i Futbology-appen.

Jeg tok derfor på meg regnjakken og fikk se lagenes kapteiner hilse på hverandre før myntkastet ble tatt og kampen satt i gang. Noe av det første jeg la merke til var hjemmelagets målvakt. At man har trøyenummer teipet på ryggen i breddefotballen er jo ikke så veldig uvanlig, men i dette tilfellet hadde han teipet nummeret utenpå en ganske tykk jakke. Denne keeperen hadde definitivt ikke tenkt å fryse mer enn nødvendig.

Innledningsvis følte lagene hverandre litt på tennene, men det var den jakkekledde som først måtte hente ballen ut av nettet da gjestene gikk opp i 0-1 etter 8 minutters spill. 

Hjemmelaget hadde dog ikke tenkt å la seg herse med, og utlignet til 1-1 bare to minutter senere. ÍF svarte så med å igjen gå opp i ledelsen, denne gangen altså 1-2, etter femten minutters spill. Da spillet så ble satt i gang igjen spilte hjemmelaget ballen hjemover for å bygge opp spillet bakfra. Dette kan ofte fungere svært godt, men et lurt triks er da å ikke gi ballen til motstanderlaget når egen keeper befinner seg nærmere tjue meter til side for mål. Det var nettopp dette Hoyvik-spillerne gjorde, og da gikk det som det måtte gå: Rødtrøyene fra Fuglafjørður økte til 1-3.

Utover i omgangen letnet været til min store glede betraktelig. Etter hvert fikk vi både solskinn og blå himmel, men fortsatt blåste det en hel del. I det etterhvert fine været virket ÍF 2 å kontrollere ledelsen fint, og det sto fortsatt 1-3 da dommeren sendte lagene til benken for en liten peptalk.

Da spillet kom i gang igjen var det tydelig at vertskapet hadde bestemt seg for at de ikke skulle gi seg uten kamp, og alt før fem minutter var spilt lyktes de med å få redusert til 2-3.

Bare et drøyt minutt etter dette kom så en skikkelig suser av et skudd som endte i mål, og det sto 3-3. Den meget imponerende opphentingen ble ikke mindre imponerende da Hoyvik to minutter etter utligningen kom stormende oppover sin venstre flanke og fikk klemt inn 3-4. Rett og slett en fantastisk snuoperasjon i løpet av bare 3 minutter og 25 sekunder!

Begge omgangene hadde altså gitt oss som så på (Foruten meg selv tror jeg bare det var én annen person som så hele kampen), en forrykende start, og som i første omgang dabbet det også nå litt av utover i omgangen. Begeg lag var dog sårt klare for at veien til ytterligere poengtap eller ytterligere gevinst ikke var så lang, så de jobbet på i håp om å få avgjort kampen til sin fordel.

I det 68. minutt herjet så ÍFs svært tekniske sjuer med forsvaret til Hoyvik, og igjen var vi like langt som vi startet. Det sto 4-4, og jeg mistenkte at vi nok ikke hadde sett siste mål i denne kampen.

Da vi nærmet oss 90 spilte minutter begynte jeg å lure på om mistankene mine skulle slå feil denne gangen, men så, rett etter at overtiden var begynt skjedde det. En av de rødkledde fikk sendt ballen i mål og laget sitt til himmelse. Stor jubel, og 4-5.

Dommeren la helt riktig til en god del tid, men Hoyvik klarte ikke å produsere noen skikkelige farligheter, så da kampen ble blåst av kunne gjestene igjen juble, denne gangen for tre poeng.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

AB 2 - KÍ 3 (5-0)

På grunn av gateløpet Kvinnurenning ble taxien jeg bestilte etter dagens første kamp veldig forsinket for å hente meg utenfor stadion, men da den endelig kom gikk turen opp til stadionet Inni í Vika som en lek. Jeg stormet inn på tribuna et par minutter over halv, og lot meg fortelle at det fortsatt sto 0-0 i 2. deild-kampen mellom andrelaget til Argja Bóltfelag og tredjelaget til Klaksvíkar Ítróttarfelag, og at kampen hadde startet ganske presis halv.

Jeg lurte meg ned på tribuna og fisket noen fler ullplagg ut av sekken, og skiftet også til noen tørre og tykkere ullsokker enn de jeg hadde startet dagen med. Været var nå noe av det verste jeg hadde opplevd i løpet av dagene mine her ute i havet, og jeg konkluderte raskt med at her skulle jeg definitivt holde meg under tak. Tribuna var nemlig tross at den begynte å bære preg av tretten år med konstant regn stort sett tørr og fin på de øverste radene.

Spillet ute på kunstgresset ble ikke uventet noe preget av den sterke vinden. Begge lag dro noen flotte kontringer opp av hatten, og spesielt imponerende var hjemmelagets gode løp mot vinden. Etter ca 24 minutter kom en kontring i spesielt sterk motvind som jeg flere ganger underveis var overbevist om at kom til å stoppe opp, men han som hadde ballen klarte å fullføre løpet, og få sendt ballen i nettet til 1-0.

Ti minutter senere fikk så vertskapet et hjørnespark som ble ekspedert i mål, og med 2-0 begynte jeg å mistenke at spenningen i dette oppgjøret kunne være over nesten før det hadde startet.

Vinden var ikke bare en faktor når det gjaldt hvordan den påvirket spillerne, ballen i seg selv var selvsagt enda mer utsatt for vind, noe gjestenes målmann oppdaget «the hard way» vel fem minutter før pause. Et litt ubestemt innlegg fra kanten så ut til å gå langt over mål, men plutselig presset ballen den ned, og keeper innså litt for sent at dette kunne gå galt. Han klarte såvidt å hindre ballen fra å gå rett i mål, men fikk bare dyttet den videre til en motstander som enkelt la den i nettet til 3-0.

Da det ble pause stormet alle spillerne og dommerne i garderobene for å varme seg litt, mens vi som var å tribuna var overlatt til oss selv. Jeg stilte jo som vanlig på denne årstida i shorts, noe som jeg kjente var litt vel heftig akkurat i dag. Noen andre stilte i varmekjeldress, og disse forsvant faktisk i bilen for å varme seg litt og å kjøre og kjøpe kaffe i pausen.

Inn i andreomgangen ble været betraktelig verre. Det regnet mer, det blåste mer, og alt føltes helt forferdelig. Jeg så med fascinasjon på hvordan knærne til AD1 ble rødere og rødere, så det var ikke bare mine eksponerte hudpartier som hadde det tøft.

Jeg innså at fra tribuna her var det nok en fantastisk utsikt på godværsdager, men akkurat nå hadde jeg mer enn nok med å få sett det som skjedde på banen. Hjemmelaget hadde noen store muligheter til å øke ledelsen ytterligere, mens gjestene faktisk også yppet seg litt nå og da, tross at det var liten tvil om at de slet med å matche fysikken til hovedstadsbeboerne.

Som så ofte skjer, så endte etter en time en svært god Klaksvik-periode med scoring … til motstanderne. Med 4-0 var det liten tvil om at det hele var avgjort, men kampen måtte likevel spilles ferdig (Selv om jeg mistenker at mange av de involverte mer enn gjerne hadde dratt hjem der og da). 

I det 80. minutt kom også 5-0, og herfra og inn ble kampen i enda større grad enn den alt var et rent pliktløp. Da vi passerte 90 spilte minutter viste dommeren oss alle nåde og blåste av uten noe tillegg i tiden, og jeg tror sjelden jeg har sett noen løpe så raskt som det AD2 gjorde for å komme seg innomhus.

Jeg var nå litt i stuss om hva jeg skulle gjøre videre. Jeg innså at jeg trengte mer klær, og skjønte at om jeg raskt kom meg «hjem» skulle jeg fint kunne ta buss videre kamp nummer tre for dagen. Problemet var bare at ingen av de to taxi-appene jeg hadde installert ville sende meg noen drosje, men heldigvis forbarmet en fyr med AB-logo på jakka seg over meg og ga meg skyss så jeg både fikk på meg klær og kom meg videre tilbake til Gundadalur.

Flere bilder fra kampen (men altså bare fra tribuneplass denne gangen) kan du se på Google photos.

B36 2 - B71 (7-1)

For min siste hele dag på Færøyene hadde jeg opprinnelig planlagt en lengre utflukt til Suðuroy, men etter å ha sett på værvarselet innså jeg at jeg måtte ha tilbragt nestn hele dagen utendørs i pissregn, så med tungt hjerte valgte jeg å sette turen dit på vent til en annen gang. I stedet spadde jeg opp en ambisiøs plan for dagen her i Tórshavn, og første hakk i beltet var 1. deild-kampen mellom andrelaget til B36 og førstelaget til B71 fra Sandoy.

I et ganske så ufyselig vær tok jeg først plass på hovedtribuna på Gundadalur stadion, fordi på de to mindre tribunene på motsatt side hadde det blåst så mye at alle setene var klissvåte. Da lagene entret kunstgressmatta fikk jeg til min store irritasjon se at dommeren valgte å stille opp med ryggen mot vår tribune, selv om sikkert 95% av de noenogtretti tilskuerne befant seg her.

Innledningsvis fikk vi som var der se en ganske jevn kamp, og faktisk hadde jeg en liten følelse av at B71 fort kunne vise seg å være kvassest her. Så feil kan man ta! Etter ti minutter falt de gulblås forsvar helt sammen, og det sto 1-0.

Etter dette handlet det aller aller meste om hvittrøyene fra hovedstaden. Jeg tror sjelden jeg har sett et fotballag se så forskjellig ut som det gjestene gjorde før de havnet under og etter. Alt sluttet å fungere, og når da attpåtil hjemmelaget scoret på et frispark i det klokka passerte 17 spilte minutter så det sto 2-0 ble det ikke noe enklere.

Publikumsantallet steg stadig, så vi var nok nærmere femti personer på plass da det 7-8 minutter før pause smalt og dommeren trakk opp det røde kortet. Gjestenes trener var i harnisk, men dommeren sto på sitt, og hadde ikke veien til poeng vært vanskelig fra før så ble den iallfall det nå.

På overtid rett før pause fyrte en av B36-spillerne av et langskudd som var så hardt at keeper Ørvarodd (Ja, etternavnet hans var sagahelten som Odds Ballklubb hjemme i Norge er oppkalt etter) måtte gi en retur som så ble satt i mål til 3-0.

3-0 var fortsatt stillinga da lagene gikk til pause, og ikke uventet fortsatte hjemmelaget å dominere kampen. Litt inn i omgangen ropte alle gulblå supportere i sinne mot dommeren etter at han overså en situasjon hvor en av spillerne fra Sandoy fikk en smell i ansiktet, men verken hoveddommer eller assistenten hans hadde sett noe ureglementert skje, så spillet fortsatte.

Like før timen var spilt felte så en B71-spiller en av motstanderne inne i feltet, og dommeren pekte mot straffemerket. Protestene var få, så jeg mistenker at dette var berettiget, og siden han som tok straffen ikke gjorde noen feil sto det 4-0 i det 61. minutt.

Knapt to minutter etter at straffen gikk inn ble det så tent et ørlite håp hos bortelagets spillere og fans. Vertskapets forsvar trodde kanskje at jobben var gjort nå, for plutselig fikk gjestene fritt spillerom foran mål, og reduserte til 4-1. Jeg mistenkte dog at noen snuoperasjon neppe var i ferd med å komme.

I det 69., 73. og 82. minutt fikk jeg mine mistanker bekreftet. B36' andrelag økte ledelsen ikke bare en eller to, men hele tre ganger, og prisen som Færøyenes mest optimistiske tror jeg går til hun bak meg på tribuna som ropte det jeg tror måtte bety «Ikke gi opp nå» til spillerne da det sto 7-1.

Da kampen var over sto det fortsatt 7-1, og bortelaget må kanskje vurdere om de må ta inn en bindestrek i logoen sin? Jeg prøvde å få tak i en taxi, og etter mye om og men dukket det opp en for å kjøre meg til dagens neste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

EB/Streymur 2 - Víkingur 2 (0-2)

Fredag var det nivå 2 i den færøyske seniorfotballen som sto for tur, og etter litt sightseeing i nordøst hoppet jeg til slutt av bussen i Streymnes, ganske in the middle of nowhere omtrent halvveis langs den gamle veien mellom Klaksvik og Torshavn. Etter en liten spasertur i et relativt røft vær kom jeg så fram til leikvøllin við Margáir, hvor det var klart for 1. deild-kamp mellom andrelagene til EB/Streymur og Vikingur Gøta.

Som TIL-supporter går det jo litt kaldt nedover ryggen på meg når jeg hører om Vikingur, og etter en kjapp kikk på tabellen ble det raskt klart for meg at noen revansj for det forsmedelige tapet i 2014 ville jeg neppe få i dette oppgjøret, som var topp mot bunn i divisjonen. Til å ligge «in the middle of nowhere» var stadionet her på Streymnes helt tipp topp, og i det fæle været vi hadde var jeg veldig glad her var tak og diverse fasiliteter. Jeg snek meg inn på et treningsrom og fikk på meg noen ekstra lag med ull, og så var det klart for kamp etter at jeg hadde sjekket inn i Futbology-appen og fått badge for mitt 15. land.

Akkompagnert av et hav av småspove som kaklet oppe i lia bak ballen ble det slik jeg hadde trodd gjestene som tok føringen ute på kunstgressmatta. De lyseblå kom til sjanse på sjanse på sjanse, men enten ble avslutningene litt for upresise, eller så avverget den gode keeperen til hjemmelaget scoring. Tross tøffe taklinger og harde tak sto det derfor fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause.

Etter hvilen ble det oppdaget en skade i nettet på det ene målet, men etter en kjapp nødreparasjon var kampen i gang igjen. Vi drøyt tretti som hadde tatt plass på tribuna fikk sammen med et ukjent antall personer fordelt på ni parkerte biler på motsatt side se kampbildet fortsette i samme tralt som i første omgang. Likevel tok det over tjue minutter før vi fikk scoring, og som jeg hadde antatt var det Vikingur-spillerne som kunne juble, samtidig som det ble tydelig at en god del av de frammøtte hadde tatt turen vestover fra Gøta for å følge sine karer på kamp.

Gjennom innbytterbuenes panoramavinduer fikk reservene og trenerne så se bortelaget øke til 0-2 i det 78. minutt, før alt gikk fra vondt til verre for EB/S-laget da en av spillerne helt på tampen av ordinær tid pådro seg et rødt kort og måtte forlate banen.

Det ble ikke fler scoringer, så da dommeren blåste av kampen sto det fortsatt 0-2, og glade Gøta-boere kunne sette kursen hjemover, mens jeg trasket ned til busstoppet igjen for å vente på bussen tilbake til Tórshavn.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

07 Vestur - TB/FCS/Royn G17 (6-0)

Da Tromsø tidligere i vår røk ut av cupen var det første jeg gjorde å sette meg og lete etter langhelgreisemuligheter cupfinalehelga, som i kombinasjon med 17. mai og kristi himmelfartsdag var kjempelang. Jeg kommer til å lage en egen reisebrevbloggpost når turen er over, så her går jeg rett på den første fotballkampen jeg hadde funnet, G17-kampen mellom 07 Vestur og samarbeidslaget TB/FCS/Royn fra Suðuroy.

Jeg prøver jo vanligvis å unngå aldersbestemt groundhopping, men når jeg nå først hadde tatt en så lang tur så måtte jeg virkelig utnytte alle muligheter til å få sett ball. Jeg hadde alt funnet seniorkamper for fredag og lørdag, men torsdag virket mulighetene små. Gleden var derfor stor da jeg oppdaget at denne kampen som egentlig hørte hjemme i 1. runde i G17-serien var blitt utsatt til nå i mai.

Jeg hadde møtt opp i veldig god tid før kampen, og slo i hjel tid med å se meg litt rundt på anlegget. Det ene hjørnet av banen var faktisk bygd ut i elva som renner gjennom sentrum av Sandavágur, så det var nok ganske smart at det var lagt ut en lense under brua over elva som kunne stoppe villfarne baller. Jeg så faktisk en ball som lå i vannet nedafor lensa, og tok meg ned til og ut i vannet for å fiske den opp. Jeg så også en ball som lå ved lensa, og som strømmen etterhvert arbeidet inn mot land så jeg fikk tak i den også. Dagens gode gjerninger utført.

Da kampen kom i gang hadde det dukket opp ordentlig utstyr for å hente greier opp fra elva, noe som var ganske nødvendig da det var så sterk vind at de ballene som nå havnet i vannet faktisk ikke drev nedover med strømmen, men lå ganske på stedet hvil.

I første omgang av kampen skjedde det ikke stort å skrive hjem om. Utenom at dommeren ved en anledning ble skutt i ræva var kanskje det mest nevneverdige at hjemmelaget etter et hjørnespark følte seg snytt for straffe for hands. Jeg filmet corneren, og må innrømme at jeg mistenker at her ville VAR grepet inn dersom G17-serien på Færøyene hadde drevet med sånt.

Tross litt gryende frustrasjon som manifesterte seg i form av noen hissige utbrudd hos begge lag ble både små og store (Begge lag må definitivt ha hatt aktører i gang som kan spille G17-ball i flere år fortsatt) spillere med helt til pause. Med 0-0 var nok hjemmelaget mest skuffet da de gikk i garderoben etter å ha vært det klart sterkeste laget ute på banen.

Jeg oppdaget i pausen flere som gomlet på noe, og jeg lokaliserte etterhvert en kake. Blyg som jeg er turte jeg ikke å spørre om dette var et gratistilbud eller noe man skulle betale for, men ble etter hvert tipset på twitter om at jeg bare skulle spist, dette var gratis. Jaja, lærdom til senere.

Da lagene var tilbake på banen gikk det ikke et minutt engang før vertskapet utnyttet at de nå spilte i medvind. Et langt frispark ble bokstavelig talt blåst i mål, og det sto 1-0.

Hjemmelaget fortsatte å dominere kampen, og etter et kvarter av andre omgang kom også 2-0, til stor glede for størsteparten av de nærmere femti tilskuerne jeg kunne se (I tillegg var det en hel del som satt i bilene sine og så kampen).

Grønntrøyene fra sør begynte nok nå å skjønne at noen poeng ble det ikke i dag, men foreløpig hadde de ikke helt gitt opp. Da det så på fire minutter fra 22 til 26. minutt i andre omgang ble scoret tre mål, så det plutselig sto 0-5, da begynte nok resignasjonen å synke inn mens vertskapet jublet som gale.

Det ble likevel fortsatt presset på i håp om å få et trøstemål, men i siste ordinære spilleminutt kom så 6-0 på et hjørnespark som en uheldig forsvarsspiller mer eller mindre dempet inn i eget mål.

6-0 ble også sluttresultatet, og de hvitkledde kunne juble for en solid seier. Jeg satte meg i bilen for litt mer sightseeing før jeg skulle levere den inn, og var svært fornøyd med å ha fått min første færøyske fotballkamp, selv om jeg denne gangen måtte ta til takke med aldersbestemt fotball.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Norge - Færøyene 4-0

I min streben etter uante antall fotballkamper i 2019 hadde jeg nå bestemt meg for å gjøre noe jeg aldri har gjort før: Jeg skulle på Ullevaal for å se landskamp! Jeg dro derfor litt tidligere hjem fra jobb, lurte på meg varme klær, og inntok nasjonalarenaen i god tid før avspark. Motstander for Lars Lagerbäcks utvalgte spillere var Færøyene, så denne gangen hadde Norge et klart (og velfortjent) favorittstempel.

Mens Sinsen Ungdomskorps spankulerte rundt inne på matta ble det klart at Erling Braut Haaland hadde måttet kaste inn håndkleet, noe som nok skuffet mange av de frammøtte. Det som dog ikke skuffet da kampen ble blåst i gang var de frammøtte ultrasenes reaksjon på de siste tiders pyrodebatt. Det ga en enorm stemning! (Og gir nok også en enorm bot fra UEFA)

Som ventet kom Norge best i gang, og da ti minutter var spilt ledet vi ikke bare 1-0, men faktisk 2-0. Resten av omgangen ble egentlig et langt gjesp, og da pausen kom flyttet jeg meg bort til mine medsammensvorne fra Football in Heaven, Mattis og Remy André som satt litt lenger bort på samme tribuna. (Dessuten kom jeg meg noe lenger unna han med vuvuzela. Dette kunne TV2 heller laget sak om enn å lage fake news-saker om barnefamilier på flukt fra pyroen)

Det offisielle tilskuertallet i kveld var litt over 10 000, men det kan umulig ha vært så mange til stede, og jeg tror NFF skal  prise seg lykkelige for at kampen ble flyttet fra 2045 til 1800. Hadde den blitt spilt 2045 hadde det neppe vært halvparten så mange tilstede engang,  men nå krydde det av unger på stadion.

Andre omgang ble det mye skjitprat, men innimellom ble vi avbrutt av et par scoringer. 3-0 og 4-0 kom litt før det var spilt 20 minutter etter hvilen, og vi hadde et rimelig avslappet forhold til en noe overmodig lovnad om å fullføre kampen i bar overkropp skulle det bli tosifret ledelse til Norge.

Flere mål ble det ikke, og det endte 4-0, til stor glede for flesteparten av de fremmøtte. Spesielt han som alene voktet den tomme øvre tribuna i VG-svingen virket å glede seg stort.